desember 2016

Nyttårsaften i glemmeboka

For å være helt ærlig har nyttårsaften gått litt i glemmeboka i år, for i dag fyller svigerfar 70 år! Det skal selvsagt feires, og om ikke lenge fylles huset av barn og barnebarn som skal gjøre stas på sprekingen ;-)

 

 

I dag morges, etter bursdagsklemmene på kjøkkenet, sa Peter at siden 40 er det nye 30, hvordan føltes det å ha forlatt sekstiårene? Da smilte svigerfar mens han svarte:

- "Nei, det er ikke noe problem, for 70 er jo det nye 69!"

Og der har du svigerfattern i et nøtteskall. Alltid et smil på lur, uhorvelige mengder kunnskap i toppen, og en kondis man bare kan drømme om.

Men siden det tross alt er årets siste dag i dag, må jeg såklart få ønske dere alle et riktig godt nytt år! Håper det blir et fint år, med eller uten nyttårsforsetter. Jeg syns @Nattteravn sa det så fint på Instagram:

 

 

/ Godt nytt, og hipp hurra for verdens beste svigerfar!

En liten pakkebommert

Jeg har for lengst gitt opp å få gubben til å bidra med pakking når vi skal på tur. Før irriterte det meg grønn, men etter at vi fikk barn nummer to har jeg innsett at det går mye fortere når jeg gjør det selv. Han pakker til seg selv, jeg tar meg av resten - og sånn unngår vi også å ha glemt halvparten når vi kommer frem ;-)

Men før vi dro til svigers denne gangen, måtte jeg spørre Peter om vi skulle gidde å ha med masse utetøy eller ikke. De siste gangene har både vogna og utedresser ligget ubrukt i bilen, for vi har rett og slett ikke hatt tid til de store utfluktene innimellom besøkene til tanter, onkler, fettere og kusiner.

- "Mjaaa", svarte Peter, "Kanskje ta med dressene til ungene?"

- "Hva med oss, da", grublet jeg høyt, "Skal vi også ta med noe varmt i tilfelle vi skal ut på tur?"

Det blikket Peter sendte meg da, gjorde at jeg forstod at han tenkte på det samme som meg. Og det var vel ingen tvil om at han mente at vårt varme tøy fikk bli igjen hjemme..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så jeg røsket med meg utedressene til barna, men droppet å ta med noe til oss voksne. Selv om jeg er en frysepinne, fikk jeg heller bare smelle på en strømpebukse og dra på meg ei lue hvis vi skulle være ute.

I dag tidlig våknet vi til grått vær og en vind som ulte langs veggene. Jeg tenkte umiddelbart på en tegnefilm i sofaen, men gubben hadde andre planer. Det viste seg nemlig at skiklubben i Oppegård har ordnet kunstsnø og akebakke!

Jeg takket meg selv for å ha pakket dresser og votter til barna, og oppdaget i samme slengen at jeg hadde glemt strømpebukse til meg selv. Så da måtte jeg dra sokkene langt oppover pysjbuksa, før jeg tredde på meg en olabukse som i grunnen sitter trangt nok som det er etter denne julehøytiden :-/

 


En trøttfis som definitivt var klar for en dag med tegnefilm i sofaen i akebakken!

 

Til tross for litt vind var det heldigvis fem varmegrader og god stemning i bakken, og ungene storkoste seg! Det tok riktignok noen timer å få tint opp mine iskalde føtter etterpå, men det var det verdt.

Uansett blir det siste gang vi drar på tur uten de herlige termodressene våre - for si hva du vil altså.. Dressene er kanskje ikke særlig lekre å se på, og det er kanskje litt halvveis at de matcher i tillegg - men det funker bare sånn halvveis å henge i akebakken i olabukse også :-)

 


Peter i fritt sig, med kald stump og kalde lår ;-)

 

/ Note to self: Termodressene skal med. Alltid :-)

* Følg Konatil på Facebook *

I godstolen til Svigerfar

Akkurat nå sitter jeg i godstolen til svigerfar på Kolbotn, med utsikt til årets flotte juletre som er bundet fast i en krok i taket. Her i huset har man åpenbart lært seg et par triks for hvordan et stort juletre skal overleve ti barnebarn som kommer på besøk ;-)

 

 

I går stappet vi altså bilen full og satte snuta mot Akershus og Peters gamle hjemtrakter. Og selv om jeg ikke har vært en del av denne familien i mer enn seks år, så føles det som å komme hjem hver gang vi drar hit. Ganske merkelig, men mest av alt veldig koselig :-)

Årets juletre fikk meg til å tenke tilbake til i fjor, da svigerfar satt og kikket ut vinduet en dag like før jul. Plutselig spratt han opp, han hadde nemlig oppdaget et tre i hagen som ville passe ypperlig som juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua - svigerfar hadde spart både tid og penger! Men frua hans var ikke like fornøyd, for treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Haha, er det rart jeg elsker denne familien?

Årets julegran har også sin egen historie, for da svigerfar skulle dumpe hageavfall på gjenbruksstasjonen noen dager før jul, oppdaget han at noen hadde hogd ned et stort tre og kvittet seg med toppen.. Og vipps, så var årets tre i boks :-)

I dag er planen å dra på julebesøk til øvrig familie, samt rydde litt i Peters skrot fra gamle dager. I går fant vi denne parykken, mon tro hvor mange damer han har sjekket opp med denne på huet, haha..

 

 

Mange har forresten etterlyst direktelink til å stemme på Peter foran årets Vixen, her kommer de - stem stem stem! :-)

 

/ Fortsatt god romjul!

* Følg Konatil på Facebook *

Litt sånn Vixen-angst

For snart to uker siden fikk jeg vite at Konatil er en av semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards - og jeg ble altså så glad! Det er rett og slett en ære å være nominert i kategorien Årets Stjerneskudd, og jeg føler meg skikkelig heldig :-)

Vel..

Skikkelig heldig - og skikkelig pissredd.

For dere som begynner å kjenne meg litt nå, vet jo at jeg har helt noia for oppstuss. Jeg skjønner ikke hva det kommer av, for jeg er jo verken sjenert eller flau for å prate med folk - men jeg blir altså så nervøs i store forsamlinger. Ikke bare store forsamlinger heller forresten, jeg har måttet takke pent nei til både radio og direktesendt TV, for nervøsiteten min lever sitt eget liv - og hvis den syns noe høres skummelt ut, så er det skummelt.

For moro skyld sjekket jeg hva jeg skrev om Vixen i fjor, da jeg skulle være med Peter som var finalist i flere kategorier - og fant følgende:

"Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken."

Haha! Og i det samme innlegget lå dette bildet:

 

 

Hahaha, jeg klarer seriøst ikke se på det bildet uten å knekke sammen i latter.. I fjor hadde vi kameraer på slep som skulle filme til Bloggerne i tillegg, og det gjorde jo ikke akkurat saken noe bedre. Peter kan ikke fatte og begripe hvordan det er mulig å bli så nervøs for noe som bare skal være gøy. Han er nominert i tre kategorier, og gleder seg selvfølgelig helt vilt..

Så her sitter jeg, da. Nervøs allerede før det er avgjort hvem som kommer til finalen.. Mens jeg innimellom tenker at det hadde vært kult å si "Til helsikke med nervøsiteten! STEM PÅ MEG! Hvis jeg blir en av finalistene skal jeg dra på Vixen og kose meg glugg ihjel, selv om jeg er finalist!"

Herregud, jeg er faktisk firogtredve år. Er det på tide å komme seg ut av komfort-bobla? Hva er det verste som kan skje? At jeg besvimer av nervøsitet?

Det hadde i såfall blitt et sjukt bra blogginnlegg ;-)

 

/ Stem eller ikke stem på Konatil her --> Årets Stjerneskudd ;-)

Ullpledd og lesestoff

/ Sponset innlegg

Jeg elsker romjulen! Da jeg var liten syns jeg dagene før julaften var de beste. Alle pakkene som lå og fristet under treet, all mystikken, alle hemmelighetene og den spennende opptakten til selve høydepunktet; julaften.

Men så ble jeg eldre, og etterhvert begynte jeg å innse at romjulen var vel så fin! Fridager med familien, julefilmer på TV, fyr i peisen og julemarsipan på bordet. Og siden jeg alltid fikk en bok til jul, pleide jeg å krype under pleddet, bla opp på første side og ta fatt på en ny historie 1.juledag.

Men etter at jeg ble mamma, sluttet jeg å ønske meg bøker.. Si hva du vil om en god roman, men det er rett og slett ikke tiden for det akkurat nå. Blader derimot! Noe av det beste jeg vet, er å synke ned i sofaen med en kopp te og et favorittblad i fanget - men med et hint av beslutningsvegring og mange favoritter å velge mellom, kan jeg ofte bruke lang tid foran bladhylla ;-)

Derfor er det så befriende at mine dager med valgets kval er over, for jeg har lastet ned Flipp! Med denne appen har jeg nå tilgang på over 50 av Norges største blader, og trenger altså ikke lenger velge mellom Bonytt, Det Nye, Elle eller Kamille i butikkhylla. Jeg kan lese samtlige på mobilen eller nettbrettet, og for Peter som irriterer seg grønn over at jeg ikke klarer å kaste gamle blader - kom Flipp dansende inn som et reddende Orakel denne julen :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Flipp prøver du gratis de første 30 dagene, og alle mine lesere får deretter en spesialpris på 99,-/mnd (ordinær pris 129,-). Abonnerer du allerede på et av bladene fra Egmont Publishing, får du en ytterligere rabattert spesialpris til kun 49 ,-/mnd! For meg som allerede får Rom123 i postkassa hver måned, er dette ekstra kjekt ;-) Abonnementet kan selvfølgelig sies opp når som helst.

Slik gjør du:

1. Registrer deg på Flipp.no
2. Last ned appen
3. Logg deg inn og les i vei!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ekstra fint er det at Flipp kan brukes av hele familien, man kan nemlig være logget på fem enheter (mobil eller nettbrett) samtidig på ett abonnement. Alle de forskjellige bladene finner du en oversikt over her, og jeg er rimelig sikker på at de fleste finner en favoritt eller tre :-)

 

 

Og du.. Helt til slutt skal du få et lite tips:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For det er jo ingen av oss som leser kjendisblader andre steder enn på venteværelset, er det vel..? ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prøv Flipp gratis i 30 dager og se om du liker det like godt som meg! Og følg meg på Instagram (@umulius82) hvor du kan vinne ett års abonnement :-)

/ God romjul!

Tupplur og julekrøll

- "Peter, vi må dra senest 14.30, kan du huske på at vi bare kjapt må ta et bilde av oss foran juletreet først?"

Jeg hadde blogg-planene klare i går morges, teksten var ferdig, jeg manglet bare et bilde sånn at jeg kunne ønske dere alle en god jul. Men så gikk det jo litt i ball for oss, som vanlig ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
4-åringen har vært tekstansvarlig i desember :-)

 

Dagen begynte med en lang frokost foran TV'n, og da siste episode av "Snøfall" rullet i gang kvart over ti, ble det straks både snørr og tårer i sofaen.. Hatten av for Nrk - for en herlig adventstid det har vært!

Deretter var det duket for "3 nøtter til Askepott", og selv om far i huset hadde glemt å kjøpe inn den nødvendige julekaka, tror jeg han koste seg likevel. Jeg benyttet anledningen til å stryke noen skjorter, og pakke inn en siste gave som jeg hadde glemt at jeg hadde gjemt på vaskerommet..

Det var ikke før klokka nærmet seg ett, at det begynte å knote seg litt til for familien Klonk. Da begynte nemlig toåringen å gni seg i øynene mens hun mumlet "sove".. Hun tar seg en tupplur en gang i blant, men ikke hver dag - og jeg hadde regnet med at det kom til å bli umulig å få henne til å sovne på en dag med så mye spenning i lufta. Men dette var jo virkelig gode nyheter i forkant av en kveld som sannsynligvis kom til å passere leggetid med god margin!

Men.. Det tok litt tid før hun sovnet, og det var et ørlite problem i tillegg.. Hun hadde sovnet oppå meg i sengen. Og hver gang jeg prøvde å lirke meg unna, våknet hun. Til slutt fant jeg ut at jeg fikk bli liggende, og heller takle litt stress før avreise til Mormor og Este og julemiddag, enn en overtrøtt unge som må kaste inn håndkledet kl. 18 på sjølvaste julaften :-)

Så der lå jeg, da. Mens jeg tenkte på hvor jeg hadde lagt klar den sorte strømpebuksa mi, om hunden ville ha det bedre alene hjemme enn sammen med den ivrige valpen til tante og onkel, og om Peter husket å gi fireåringen lunsj.

Et kvarter før planlagt avreise vekte jeg lillesnuppa, og da gikk det slag i slag. Sløyfa di ligger her, kjolen din henger her, en ren bleie er lurt, hvor er jakka di da - hvem har tatt den? Vi må huske den hvite posen som ligger i trappa, Peter, har du luftet Teo?

Og sånn hadde det seg at Konatil ikke rakk å ønske god jul i år..

Men vel fremme hos besteforeldre, bare fem minutter forsinket - fikk vi i alle fall tatt bilde foran treet til slutt ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God jul a, dere! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Julekort fra en leser

Jeg har et litt snålt forhold til julekort, og det skyldes nok at jeg syns det var så moro å hente posten da jeg var liten. Det kom jo aldri noe spennende ellers i året, så julekortene ble noen skikkelige lyspunkt for den lille jenta som måtte klatre for å rekke opp til postkassa :-)

Så lenge det stod "m/fam" på konvolutten var det fritt fram - og det morsomste var de lange, personlige julebrevene med bilder, som var skrevet for hånd. De leste jeg om igjen og om igjen til jeg ble lei.

Men min fascinasjon for julebrev er også grunnen til at julekort-produksjonen hos familien Klonk dessverre har blitt satt på midlertidig vent de siste tre årene.. For jeg har ikke tid til å skrive julebrev, så derfor blir det ikke noe enkelt julekort heller! Og det er jo bare teit, jeg vet..

Men heldigvis blir jeg fortsatt hoppende glad for å få julekort i postkassa - til tross for at vi ikke har sendt ut noen selv. I år har vi fått rekordmange kort, og det er altså så koselig!

De fleste avsenderne kjenner vi jo godt fra før, men i år dukket det atpåtil opp en pakke med smågaver fra "Nissen" (Julius?), samt flere julekort fra folk vi aldri har møtt. Ett av dem var dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det som ser ut som et helt vanlig julekort, viste seg å være fra en trofast bloggleser vi aldri har møtt - men som både Peter og jeg føler at vi kjenner litt likevel ;-)

Jeg har jo innsett for lenge siden at det er veldig koselig med kommentarer og meldinger fra leserne mine, og en av dem som har sendt smilefjes jevnlig til både gubben og meg, er en bestemor som heter Liv!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg husker jeg tenkte at Liv bare var en vanlig bestemor som fulgte bloggen til Peter, ettersom Pappahjerte bestandig har hatt noen trofaste bestemødre som har fulgt ham fra starten. Men et par måneder etter at jeg startet min egen blogg, fikk jeg en lang og hyggelig melding fra Liv som skrev at hun syns det var så moro å lese bloggene våre samtidig som hun fikk ta del i livene til sine barn og barnebarn. Hun var både Farmor og Mormor, og forresten likte hun podcastene våre godt! Hehe, det var vel da jeg forstod at denne bestemoren var over gjennomsnittet oppdatert ;-)

Det er morsomt hvordan vi som blogger, kan føle at man etter hvert "kjenner noen" bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet. Men etter å ha tenkt over det lille jeg vet om Liv sålangt, så har jeg innsett én ting: Jeg vil bli som henne!

  1. Hun forguder sine tre barnebarn og føler seg som verdens heldigste
  2. Hun strikker og syr de fleste julegavene
  3. Hun har problemer med å få tiden til å strekke til i pensjonisttilværelsen, men anser det som et luksusproblem
  4. Hun følger med i tiden! Da hun var uten telefon for en stund siden, kunne man fortsatt nå henne på Viber, Skype, Facetime, eller Messenger. Haha, alt dette i tillegg til at hun leser blogger og hører på Podcasts!
  5. Og sist, men ikke minst: Liv mener enhver god barnevakt tilbyr seg å overnatte, slik at det å stå opp med barna neste morgen inngår i pakka

Så tusen takk Liv, ikke bare for at du følger bloggene våre, legger igjen kommentarer og sender julekort i posten - men fordi du har gitt meg håp om at livet slett ikke er over når barna flytter ut.

Nå lurer jeg nesten på om det er da det begynner ;-)

 

/ Lik hvis du også vil være som Liv!

En stressa liten hamster

Puh! Tenk om jeg hadde visst da jeg begynte på julegaveinnkjøpene i november, at jeg kom til å pese rundt som en stressa liten hamster dagen før lillejulaften..

 

 

Etter tre dager med pjusk form, var endelig lillesnuppa friskmeldt og klar for barnehagen i dag. Mor rakk såvidt å få i seg frokosten før det bar avsted for å ordne det som stod igjen på julelista - og det var tydeligvis flere som hadde litt igjen på listene sine! Du vet det straks er jul når det er fulle parkeringshus, kø i kassene og antydning til rushtrafikk i lille Larvik klokka 10 ;-)

Men så lenge man vet hva man skal ha og puster med magen, så går det jo ganske greit! Så nå er endelig alle gaver i hus, og i kveld har jeg planer om å få pakket inn samtlige - sånn at jeg slipper å styre med det i morgen kveld. Jeg angrer bittelitt på at jeg svarte "Neida, du trenger ikke pakke den inn, det er kø her, så jeg kan gjøre det hjemme" i alle butikkene - men hva gjør man ikke for å beholde den gode stemningen i køen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg mistet forresten huet én gang i dag, og det var da jeg plutselig kom på at jeg trengte nye sokker. Så på vei til kassa grabbet jeg til meg to pakker, og innser nå at jeg har kjøpt meg åtte par nye sokker to dager før julaften. Smart.

 

/ Si takk og si ja, og bli med oss og pakk.. Nei vi hakke tid, for vi må finne skjegget :-)

En spesiell dato

Da jeg i morges skulle sjekke Facebook, dukket det opp noe skikkelig fint som minnet meg på hvilken dag det er i dag :-)

 


Slik så forsiden av Dagsavisen ut 20. desember 2011:
"Kjære Christina, jeg bare lurte på...
Vil du
gifte deg
med meg?"

 

For fem år siden i dag, fridde Peter - midt i en herlig julefrokost, en tirsdag like før jul i 2011. Også på forsiden av en avis, av alle ting :-)

Jeg har tårer i øynene her jeg sitter, for det ble en veldig spesiell dag. De fleste husker vel frieriet sitt som noe fint, men jeg var i tillegg høygravid og skrubbsulten og lettrørt og fortsatt ganske nyforelsket (fordelen med at ting går unna i et visst tempo!). Alt om den herlige frokosten har jeg skrevet om her, men denne dagen ble spesiell på flere måter for meg.

For med bare fire dager igjen til julaften, hadde Peter tatt seg fri fra jobben for at vi skulle kjøre fra Oslo til Larvik med julegaver til familien min. Jeg skulle nemlig feire min første jul med Peters familie, og denne tirsdagen hadde vi satt av til å dra på julebesøk til min side av slekta. Og nå skulle vi plutselig ikke bare dele ut julegaver, vi skulle fortelle den store nyheten også!

Et av stoppene var hos Mammas tante og onkel, som i lang tid hadde gledet seg stort over min voksende mage. Vi er ikke store familien, og disse to i midten av sekstiårene hadde for lengst spurt om de kunne bli ekstra-oldeforeldre for den kommende lille babyen. Derfor gledet Peter og jeg oss litt ekstra til å fortelle om forlovelsen, og til å vise fram hånden med en skinnende diamantring.

Og dette besøket er det eneste jeg husker fra denne Larviksturen. Det var som om livet fikk en helt annen mening der jeg satt i sofaen til disse to menneskene som gledet seg så på våre vegne. Som lo så de knegget da de mimret førti år tilbake i tid, til da tante hadde gått opp 30 kilo under den ene graviditeten, og blitt så tjukk at onkel måtte hjelpe henne ut av sengen hver morgen. Og når ansiktene deres ble til store smil mens de snakket om hvor fint det ville bli med en baby i familien igjen.

.. Og at vi måtte krysse fingrene for at tante ville rekke å få oppleve det.

Stråling, cellegift og dårlige utsikter. Og der satt jeg i en myk sofa, med julekaker på bordet foran meg, med et nytt liv i magen - og i stolen ved siden av meg satt tante, i ferd med å måtte slippe tak på sitt eget. Men likevel så glad på våre vegne. For kjærligheten, og den store kulemagen min.

 

Female hands giving red heart

 

Og derfor er denne datoen ekstra spesiell for meg. For den minner meg ikke bare om det fine, men også det triste - om livet som kommer og går, og om alt vi har å være takknemlige for.

Også er jeg så ufattelig glad for at den stolte ekstra-oldemoren rakk å hilse på den lille babyen som kom i februar <3

 

/ 20. Desember 2011 :-)

Tre nys og et skrivebord

Hvert eneste år går planen min ut på å være tidlig ute med julegavene. I år startet jeg faktisk i slutten av november, men så begynte jeg å slakke litt på tempoet, siden jeg følte at jeg var så godt i gang, hehe ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men i går kveld sa jeg til Peter, at i morgen skjer det! I morgen, mandag den dag, kommer jeg faktisk til å bli fiks ferdig med alle gaver for i år. Inkludert gavene til Mamma og Pappa og Mormor og Este "som har alt de trenger, og som ikke behøver gaver i år". Spør du meg, så er det ekstra moro å finne gaver til de som tror de ikke ønsker seg noe ;-)

Men klokka hadde vel passert 22.05 i går kveld, da det begynte å sprake i babycallen. Så fulgte tre nys på rad. Nysing i søvne i mørket er aldri et godt tegn. Jeg kikket på Peter, Peter kikket på meg, så nikket vi til hverandre mens vi i det stille tenkte at jepp, det skulle jo bare mangle, for nå er det snart jul!

Det ble en urolig natt, og en veldig snørrete morgen med en liten sjukling som helst ville ligge på fanget i sofaen. Men etter et par timers lading var formen mye bedre, så da fikk vi på litt julemusikk og hentet fram den flatpakkede skrivepulten som jeg kjøpte i forrige uke. Perfekt med en liten hjelper og skrueansvarlig når man må holde tunga rett i munnen mens man leser bruksanvisning!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skrueansvarlig er klar for sorteringsjobben! Sjekk skrutrekkeren i bakgrunnen ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Joggebukse-jentene :-)

 

Ålreit, så kom vi ikke helt i mål i dag, for det ble jo ganske kjedelig med alle skruene etterhvert. Men siden det lukter sykedag i morgen også, så er planen å få på plass både bordben og skrivebordsskuffer innen dagen er omme.

Og hva gjelder de resterende julegavene, så er det enda noen dager igjen til julaften.. Jaggu godt jeg startet allerede siste uka i november ;-)

 

/ Atsjoo!

* Følg Konatil på Facebook *

Hjemme på promperommet hos mor og far

I går skulle Peter på guttas julebord i Oslo, og hadde booket en natt på hotell. Så da pakket jeg like godt sekken for hunden, barna og meg selv - og satte kursen hjem til promperommet hos mor og far :-)

Etter at de solgte barndomshjemmet mitt for snart åtte år siden, er det jo litt annerledes å komme "hjem" på besøk. Det gamle promperommet mitt finnes jo ikke lenger, dessuten overnatter vi aldri, siden vi tross alt bor 15 minutter unna med bil. Men desto koseligere er det jo når anledningen først byr seg!

Jeg følte meg en smule bortskjemt i går kveld da jeg satt i sofaen og fikk middagen servert på en tallerken av min mor - og når pappa luftet hunden både sent og tidlig. Man blir vel aldri for voksen til å sette pris på sånn oppvartning, spesielt ferdig middag og nykokte egg til frokost <3

Også sover jeg altså så godt om natten når jeg føler at jeg slipper å sove med et halvt øye åpent! Vanligvis føler jeg det er min oppgave å passe på resten av flokken, men i natt var det jo plutselig ikke jeg som var eldst lenger.

Hele den lille miniferien var egentlig tipp topp og stod til sekser på terningen, sånn bortsett fra én ting..

Mommo låste nemlig døra da hun skulle på do. Og det var det noen som ikke likte ;-)

 

 

/ God søndagskveld og god natt :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Fisefin adventskalender

Det er nesten litt flaut, men jeg føler meg altså så fisefin om dagen.. Det er nemlig ikke bare barna som har adventskalender her i huset ;-)

 

 

Mor har nemlig også fått sin egen kalender i år! Og jeg føler meg litt bortskjemt, for den ble kjøpt med stor omtanke og en god dose kjærlighet. Til meg selv..

.. Fra meg selv ;-)

For når man er fireogtredve, dukker ikke adventskalenderen opp på mirakuløst vis som den gjorde i barndommen. Så i år ordnet jeg opp selv, og byttet ut den legendariske sjokoladekalenderen med noe langt mer ekstravagant; en hudpleiekalender, haha!

Ikke bare innser jeg at dette gir en haug med voksenpoeng, men 24 luker med pleiende stoffer og vitamin-overdose for ansiktet gir vel også en grei antydning om at rynkene er i ferd med å ta plass..

 

 

Jeg blir nødt til å innrømme at jeg ble tatt litt på senga av hvor mye jeg gleder meg til å åpne dagens luke, for hver dag føler jeg meg nesten som på spa der jeg står med datteren min sitt hårbånd rundt huet.

Rense huden, åpne dagens luke, smøre på. Skikkelig deilig, om enn litt fisefint. Men det har jaggu det trøtte trynet mitt fortjent.

Alle småbarnsmødre fortjener forresten en sånn kalender. Hvis Norge en dag kaster monarkiet på dør og velger meg som stedfortreder - blir det adventskalender til alle småbarnsmødre på blå resept helt gratis. Jeg lover :-)

 

 

/ God fredagskveld ønskes fra hun som ønsker seg hårbånd til jul, i størrelse voksen ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Shit pomfritt og hurra meg rundt!

På det jeg trodde var en helt vanlig torsdag.. Sånn cirka rett etter at søppelbilen hadde tømt papirdunken vår i formiddag, så scrollet jeg helt tilfeldig innom en sak som gjorde at denne torsdagen ble ganske spesiell likevel..

Det viser seg nemlig at semifinalistene i årets VIXEN Blog Awards er klare - og sjekk lista for de nominerte i kategorien "Årets Stjerneskudd"!

 

 

Harru sett? Haha! You guys! Dere som skrev at dere nominerte meg.. Tusen takk! Dere må jo ha snakket sant, haha! Jeg er så skikkelig glad, for dette varmet så innmari. Det er jo selvsagt langt igjen til en eventuell finale, men.. YEY!

Gubben er nominert i hele tre kategorier, kan 2016 blir året Pappahjerte endelig stikker av med Gullpennen, da? Jeg har trua! Men det er selvfølgelig nå den harde konkurransen starter, for det er jo nå det skal stemmes. Helt fram til 31. desember kan man avgi stemme 1 gang hver 12. time, og etter en rask titt på konkurrentene mine ser jeg jo at dette blir skikkelig tøft.

Men uansett hvordan det går, så er jeg skikkelig stolt av en semifinaleplass! En usminket, ærlig og alltid trøtt tobarnsmor fra Larvik, er med i kampen om tittelen Årets Stjerneskudd.. Fy flate :-)

 


Thank you, guys <3

 

/ Detta var stas!

* Stem på semifinalistene her *

Rocky Road med en vri

Sånn, da var det gjort! Årets viktigste julegodteri er på plass - og i år lagde jeg faktisk halvparten med en liten vri, etter tips fra dere ;-)

Jeg sikter selvsagt til "Rocky Road", som har seilt inn og blitt et fast innslag hos oss til jul. Den egner seg dessuten ypperlig som gave, og det er jo så moro å gi bort hjemmelaget snop!

Peter kjørte på med sin egen variant for noen dager siden, han utvidet oppskriften med rosa skumnisser, kjeks, rosiner, seigmenn og 1 vitaminbjørn, haha.. Det ble jo ikke vondt såklart, men de seige skumnissene gjorde tyggejobben i overkant slitsom..

Det var aldri noe alternativ for meg å tulle med oppskriften, men som sagt prøvde jeg meg på en liten vri på halvparten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Min bestevenn er aldri langt unna når det er noe spisbart i nærheten ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og vips, så fikk jeg sett den siste Snøfall-episoden som jeg ikke fikk sett i går ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Årets vri: bytte ut Dumle med Fudge..

 

Du trenger følgende:

- 500 gram sjokolade (Velg en du syns er god! Jeg regner med de fleste typer sjokolade fungerer, mørk også dersom du foretrekker det. Jeg bruker vanlig melkesjokolade, og gikk for to plater - altså ble det totalt 400 gram)
- 2 poser Dumle (Siden jeg hadde litt for lite sjokolade, tok jeg bort 8 Dumler)
- 3,5 dl peanøtter (Rundet ned til 3 dl)
- 2 gode håndfuller mini marshmallows (Jeg fikk bare tak i vanlige, så jeg delte hver marshmallow i seks biter)

Siden jeg skulle ha halve porsjonen med Fudge i steden for Dumle, byttet jeg ut den ene Dumleposen med ca 170 gram Fudge.

Fremgangsmåten er som følger:

- Del alle dumle-karamellene i tre biter. (I en oppskrift stod det at man først måtte fjerne papiret.. Haha. Bruker du fudge, deler du i fire)
- Hvis du bruker "vanlige" marshmallows, deler du dem i seks biter.
- Miks sammen Dumle/fudge og peanøtter og marshmallows.
- Smelt sjokoladen i vannbad og bland alt godt sammen før du heller massen over i en bakepapirkledd form. (Jeg brukte 30 x 20)
- Sett herligheten i kjøleskapet. Så er det bare å vente!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Yummi..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Inn i kjølen med seg!

 

Etter en liten stund er det viktig med en testbit eller to. Jeg har ikke regnet hvor mange "kosemerker" Rocky Road utgjør, men det er nok en del. Hver bit må nytes <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Har du planer om å gi bort litt snask til jul - eller kanskje ha med som en ypperlig vertinnegave når du skal i juleselskap, funker små cellofan-poser kjempebra. Jeg kjøpte mine på Nille, og glasset med rødt bånd fant jeg på Europris:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Som jeg skrev i fjor, så er det den farlig gode miksen av salt og søtt og sjokolade og karamell som gjør susen.. Har du ikke testet den ut så må du bare gjøre det!

.. Men ikke klag til meg dersom du spiser opp rubbel og bit :-)

 

/ Jul, jul, strålande jul.. <3

* Følg Konatil på Facebook *

Kokosboller og kosemerker

For en stund siden skrev jeg at jeg har fått et verktøy på bloggen som gjør at jeg kan følge litt med på trafikken. Det var jo blant annet sånn jeg fant ut at jeg hver dag har rundt 200 lesere fra Russland. Jeg må forresten beklage den russiske overskriften jeg skrev i innlegget til mine russiske venner - jeg trodde jeg skrev "Hei borti Russland!", mens det i virkeligheten stod "Hei, gå vekk Russland!".. Haha :-)

Men altså, takket være dette verktøyet, ser jeg nå at det er veldig mange som er innom for å finne oppskriften på det ultimate julegodteriet "Rocky Road", som jeg la ut i fjor! Det er med andre ord flere enn meg som har gledet seg i et helt år til å lage denne kaloribomba, som i mine øyne sprenger "Om-nom-nom"-skalaen ;-)

Den siste uka har fornuften min prøvd å overbevise meg om at det kanskje er best å droppe å lage Rocky Road i år.. For ikke vet jeg hva som har skjedd med forbrenningen min med årene, men jeg legger ekstremt fort på meg. Og julen for meg, kan fort bli som den uka på All Inclusive i Bulgaria i 2008 - da jeg måtte sette meg på flyet hjem med både bukseknapp og glidelås på vidt gap.

Men i går skjedde noe som gjorde at jeg bestemte meg for å lage Rocky Road i år også. For jeg ramlet nemlig over et produkt i butikkhylla, som så sånn ut:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Kokosboller. Det var bare det, at disse kokosbollene var ganske spesielle. Utenpå pakken stod det nemlig at 1 kokosbolle var det samme som 2 kosemerker:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og jeg som aldri har hørt om "kosemerker" før, syns jo dette begrepet hørtes ganske koselig ut. Ja takk til kosemerker!

 

 

Og i går klarte jeg 11 kosemerker! Yey! <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og dette fikk meg til å tenke. I Rocky-Road-verdenen opererer vi ikke med kosemerker. Men hvis vi først skal fordele kosemerker i jula, må det jo være mye bedre å bruke dem på noe som sprenger Om-nom-nom-skalaen ;-)

 

/ Rocky Road, coming up!

* Følg Snopekona på Facebook *

Overraskelse i postkassa ♥

Jeg har mange gode venninner - noen har jeg kjent siden barneskolen, andre fra videregående, og noen har kommet til etterhvert som jeg har blitt eldre. De aller fleste ser jeg faktisk ganske sjeldent, men felles for alle vennskapene er at uansett hvor lenge det er siden vi så hverandre sist, tar vi opp tråden nøyaktig der vi slapp den forrige gang.. Som om det var den naturligste ting i verden :-)

En av venninnene mine ble jeg kjent med da vi havnet i samme barselgruppe i Oslo for snart fem år siden. I blant møter man mennesker som man er på bølgelengde med fra første stund - og sånn følte jeg det med Jenny. Hun er av den typen som bestandig sier de riktige tingene, og som er så full av godhet at det liksom bobler over :-)

Jenny har flyttet til Sverige, derfor ses vi så godt som aldri - men hun er der! Og i dag ble jeg så hoppende glad da jeg åpnet postkassa og oppdaget en liten pakke.. Til meg.. Med svensk frimerke <3

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Så liten, så søt, så gjennomtenkt og så perfekt!

 


Jenny <3

 

/ Keep your chin up!

* Følg Konatil på Facebook *

Lussekatt med en kvart svenske

En av de morsomste tingene med å få seg kjæreste, må jo være at man kan tråkke rett inn i en ny verden full av nye, spennende tradisjoner! Det skjedde i alle fall meg da jeg møtte Peter :-)

For brått har man ikke bare en ny person i livet, men med seg på lasset drar de jo også inn nye skikker og tradisjoner. En av dem går av stabelen i morgen, nemlig Luciamorgen!

Jeg må innrømme at jeg ikke skjønte stort av det den første julen vi feiret sammen, for mitt eneste forhold til Luciadagen er at vi sang Lucia-sangen på barneskolen, og at det var om å gjøre å bli valgt ut til å være "Lucia" som fikk gå forrest i toget.. (Det ble aldri meg, haha)

Men nå er våre to barn og jeg i ferd med å adoptere denne fine lille svenske tradisjonen, som Peter har fått fra sin halvt svenske mor: Lussekatter og kakao foran Lucia-sendingen på SVT 2 klokka 07.00 sharp!

 


"Luciamorgon" i 2014, gutta feiret alene mens mor og datter lå og sov ;-)

 

Så i dag har både Peter og jeg bakt lussekatter, med hver vår oppskrift. Det er jo selvsagt helt krise at jeg ikke kan spise de fantastiske lussekattene med ekte safran, som Peter baker etter Svigermors oppskrift.. Men jeg har heldigvis funnet en super alternativ oppskrift som vi med kranglete mel-mager kan spise :-) (Den finner du her)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er forresten nesten umulig å se forskjell på god gammeldags gjærbakst og alternativ variant:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Men samma det: Nå lukter det deilig nybakt i huset, Lussekatter for enhver smak ligger klare - og snart er det dags for å krype under dyna og sette alarmen til å ringe akkurat tidsnok til at vi rekker å koke kakao og gi lussekattene litt lunk i stekeovnen ;-) (Nei, jeg vet at vi allerede er oppe og hopper når den alarmen ringer, men jeg gir aldri opp håpet, haha ;-)

 

/ Peter hilser og sier at det ikke er lov å bytte ut safran med gurkemeie :-P

* Følg Konatil på Facebook *

Nu jävlar

Fy flate, nå var det godt å legge forrige uke bak seg - jeg kan ikke huske sist jeg var mer klar for en ny uke.. Jeg kan heller ikke huske sist jeg ikke postet noe på tre dager, men i helgen var jeg rett og slett helt tom i skrotten.

For det er ikke lett å forstå seg på dette blogg-greiene. 9 av 10 dager er det utrolig morsomt - men innimellom tar det pokker'n meg pusten fra deg også. På en skikkelig dårlig måte.

Først skjønte jeg ikke hvorfor jeg følte meg så ræva. Jeg hadde skrevet om noe jeg mener er viktig, om at barn fortjener å feire jul uten å bekymre seg for andres alkoholinntak. Innlegget fikk 20.000 likes - sånt skjer så godt som aldri. Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har delt ordene mine på Facebook, og jeg har mistet oversikten over hvor mange meldinger som har strømmet inn fra folk som ville takke for at jeg brukte stemmen min.

Alt dette er jo helt fantastisk og jeg er så glad!! Men likevel.. Så var det denne bismaken jeg følte på, det var noe som ikke stemte helt.

Rett før helgen fikk jeg en åpenbaring. Det var Peter som satte meg på tanken, da jeg sa at jeg ikke trodde jeg kom til å orke å svare på de 165 kommentarene som lå og ventet i kommentarfeltet. - "Nå må du slippe taket, for nå har innlegget begynt å leve sitt eget liv", sa han.

Og det var det! Innlegget mitt hadde begynt å leve sitt eget liv, jeg hadde mistet kontrollen over min egen historie om min helt uskyldige opplevelse rundt julefeiringer i barndommen. Jeg kjente spesielt at det stakk i magen, da jeg leste ingressen journalisten i VG hadde skrevet:

 


(Skjermbilde vg.no)

 

"En julefeiring med alkohol" høres i mine ører ut som en vill fyllefest, og som en venninne så treffende sa det: "Folk som ikke kjenner dere, må jo tro at du satt og klamret deg til tanta di mens resten av familien ravet rundt.."

Dette er jo ingen stor greie, men for meg føltes det plutselig skikkelig uggent. Jeg følte jeg hadde hengt ut noen som virkelig ikke fortjente det - og det hjalp ingen verdens ting at jeg to ganger i teksten hadde presisert: "Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten."

Jeg begynte å føle at jeg var feil person til å fronte en så stor sak - for jeg hadde jo aldri opplevd julefeiringer som var preget av alkohol.

Men så, midt oppi all uggenheten i helgen, skjedde noe ganske fint. Jeg skulle ordne et par småting på kjøpesenteret før jeg skulle plukke opp Peter på hjemveien, og var litt småstressa som vanlig. Så da jeg oppdaget noen damer ved en stand foran matbutikken, skulle jeg til å småløpe forbi. Jeg så ikke hva de reklamerte for, men jeg hadde uansett ikke tid til verken strømbytte eller ny mobiloperatør eller innmelding på treningssenter akkurat da.. ;-)

Men idet en av damene kom gående mot meg, kastet jeg et blikk på den store plakaten de hadde satt opp. Og der lyste ordene "Gi flere barn en alkoholfri jul" mot meg. Jeg bråstoppet, og den stakkars dama fra standen som kom gående, må jo ha lurt på hva som gikk av meg..

Jeg ble så paff over tilfeldigheten, at jeg begynte å bable til damen som kom gående. Jeg sa noe om at dette var et kjempeviktig tema, og at jeg hadde en blogg som jeg hadde skrevet litt om dette og at innlegget hadde fått en del likes og at det var fint å se folk bry seg.

Da stoppet damen opp, mens hun myste og kikket på meg mellom smale øyne. Så brøt hun ut i ekstase:

- "ER DET DU SOM ER KONATIL?!"

Ja, mumlet jeg, har du hørt om meg? Så kastet hun seg rundt halsen min, før hun kikket meg inn i øynene og sa:

- "Jeg håper du forstår hvor viktig det innlegget ditt var. For SÅ mange. Jeg vet at du har utgjort en forskjell."

Så dro hun meg med bort til de andre ved standen, og der og da innså jeg at det var verdt det. Prisen å betale for at et viktig budskap går viralt, er muligens at man på et eller annet tidspunkt mister kontrollen over teksten, men at man tross alt kan ha hjulpet mange. Det varmer godt :-)

 


Jeg elsker at skjerfet mitt matcher sveisen til lederen av IOGT Norge, Hanne Ringdal :-D

 

Jeg skrev selvfølgelig under på kampanjen til "Hvit jul", som går på ut på at man feirer julehelgen 23. - 26. desember uten alkohol :-)

Men nå er det mandag, det er ny uke, og den skal bli fin! Også er jeg så glad for at jeg kan skrive av meg litt frustrasjon.. Det hjelper.

 

/ God ny uke!

* Følg Konatil på Facebook *

"Den naila du"

Vi satt rundt kjøkkenbordet i morges, alle fire. Seks øyne var rettet mot papsen, som holdt fyrstikken med stødig hånd mens han smugkikket på mobilen, og prøvde å lese det tredje verset av "Advent" av Inger Hagerup.

"Så tenner vi tre lys i dag.. For.. Eh.. Lengsel, håp og glede.."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det var rett etter at han hadde sagt den siste setningen at det begynte å gå i ball for mor.

- "Er det ikke rart å tenke på, at hun som har skrevet de ordene, er moren til han som har skrevet Snøfall? Og tenk at Klaus Hagerup og de to døtrene begynte på manuset allerede i 2012!"

Jeg mente egentlig bare å si det til Peter, men fireåringen kikket rart på meg:

- "Hæ? Hva sa du nå, mamma?"

Jeg møtte blikket til Peter, som himlet med øynene. Det verste han vet er når jeg kommenterer gode skuespillerprestasjoner underveis i en film, og dette var definitivt i samme gata.

- "Nei, altså", stotret jeg, "Jeg tenkte bare på at han som har skrevet Snøfall.."

- "Som er SANT.. Snøfall er jo sant", avbrøt Peter.

- "Eh, ja. Sant ja", fortsatte jeg, "Eh.. Eller en fin julehistorie da, i hvert fall."

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

- "Hva mente du da, mamma?", spurte fireåringen på nytt.

- "Nei, jo.. Jeg mente bare at hun damen som har skrevet de versene som dere leser i barnehagen når dere tenner et nytt lys i adventsstaken, er mammaen til han som.. Ja.. På en måte bestemmer hva som skal skje i Snøfall, da."

Jeg merket jeg var i ferd med å vikle meg inn i noe helt idiotisk, og stillheten fra min kjære mann kunne ikke bety annet enn at han tenkte det samme.

- "Hva som skal skje i Snøfall?", sa den lille stemmen, "Er det noen som bestemmer hva som skal skje?"

Jeg kremtet høyt.

- "Nei.. Eller jo, på en måte.. Det er jo noen som må bestemme hvor mye som skal skje i hver episode."

Jeg unnlot å se bort på Peter før jeg fortsatte:

- "Noen må jo bestemme hvor mye det er plass til i én episode.. Ellers ville det jo bare blitt en eneste lang episode.. Og det ville jo vært litt.. Dumt.. Haha, siden det er en julekalender med 24 luker.. Eller avsnitt, da.."

Jeg skulte bort på Peter, som kvalte en latter før han ga meg et fårete smil og en ironisk tommel opp:

- "Yes mutter'n, den naila du..".

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Og det er i sånne øyeblikk jeg med gru tenker på hvordan det skal gå når ungene blir større. For noen må jo hjelpe dem med lekser og noe sier meg at det ikke bør være meg - med mindre de ønsker forklaringer av typen "Første verdenskrig? Jo, det var en.. ja.. en slags uenighet mellom.. ehm.. ja, hvem var det nå igjen.."

 

/ Heldigvis er det noen år til ;-)

Les også: Hemmelig kodespråk

Du grønne, ikke-fullt-så-glitrende

Puuuh! Sånn! Da var det oss igjen :-) Det kan sies mye fint om å klatre til toppen av blogglista, og det føles helt supert å ha nådd førsteplassen med et viktig budskap - men spesielt behagelig er det ikke der oppe.. Det er vel kanskje ikke så korrekt å innrømme sånt, men jeg trives mye, mye bedre sånn midt på lista isteden :-)

Så nå er det tilbake til hverdagen, og i ettermiddag bestemte vi oss rett og slett for å pynte juletreet! Hehe, ingen av oss er vel egentlig i særlig julemodus for tida - ute er det mørkt, trist og grått, men samtidig er Peter og jeg enige om at å pynte juletreet på lillejulaften som vi gjorde før i tida, er altfor, altfor sent!

I år har vi gått til innkjøp av et kunstig juletre, for i fjor fikk jeg helt noia da vi skulle kaste ut grantreet og jeg oppdaget den ene småkryp-kolonien etter den andre.

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet da jeg åpnet esken i dag, men definitivt ikke dette..

 


Okei, så hver eneste kvist skal danderes og sorteres og monteres..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det var én..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ehm.. This is gonna take all night.. Få på no' julemusikk!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ikke en eneste småkrypkoloni i sikte ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjekt med en liten hjelper som holder styr på fargekodene..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
"Hva i all verden er det som skjer her..?"

 

Så.. Hva syns du? Det ligner mistenkelig mye på treet pappa og jeg pekte oss ut i skogen til Farfar i 1987, og som mamma fikk latterkrampe av da vi kom hjem..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Resten får vi montere i morgen ;-)

Les også: Den ultimate sykdomstesten

En uventet brannfakkel

I løpet av det siste døgnet har innboksen min gått varm. Både på mail og facebook har det tikket inn takknemlige ord fra takknemlige sjeler som bare vil si at de setter pris på at noen tør å kaste brannfakkelen som omhandler jul, alkohol og barn.

 

Cute curly toddler girl standing at a Christmas dinner table settling the dishes preparing to celebrate Xmas Eve, view through a window from outside into a decorated dining room with tree and lights

 

Tenk på det, da! Det er en brannfakkel å oppfordre folk til å tenke seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede! En brannfakkel!

Herregud.

Jeg blir faktisk nødt til å skrive et par ord til, før jeg lar temaet ligge for nå.

For folk liker visst ikke at man prøver å ta fra dem alkoholen. Og det er de samme kommentarene som går igjen:

- Barna må tåle såpass!
- Barna merker ikke forandringer hos de voksne som drikker, så lenge det ikke blir uro, bråk eller krangling.
- Det er viktig at barna lærer seg god alkoholkultur.
- Mine barn har aldri klaget.
- Dette er hysteri, ett glass skader virkelig ikke!

Nei. Som oftest går det helt greit med ett glass, problemet oppstår når det blir ett glass til.

For jeg sier ikke at barn tar skade av å se mamma eller pappa nippe til et glass rødvin på fredagskvelden. Selv om argumentet om at barn har godt av å se foreldrene ha et avslappet forhold til alkohol, er motbevist blant annet i denne studien (der en av konklusjonene er at "det å se at foreldrene drikker seg beruset, kan signalisere at det er greit å drikke alkohol og at beruselse hører med til det å drikke.") - så er det selvsagt ikke her problemet ligger.

For 300.000 norske barn lider under foreldrefyll -  og jeg tør ikke engang tenke på hvor høyt dette tallet er i julen. Og ja, jeg vet at ikke alle barn blir usikre når de voksne drikker, men hvorfor skal man egentlig gamble, og satse på at det går bra?

Er det ikke fint at barna ser at vi ikke trenger øl eller vin for å "kose oss" eller slappe av, da? Og dessuten er det jo ikke på grunn av rusen vi drikker, så hvorfor er ikke de alkoholfrie variantene bra nok?

Tante, som jeg skrev om i innlegget, ble veldig overrasket da hun leste det jeg hadde skrevet. Hun visste naturligvis ikke om at jeg hadde følt det sånn i oppveksten - og som hun selv sa: - Jeg husker ikke at noen ble "annerledes". Og det beviser jo bare at barn plukker opp signaler i en helt annen skala enn voksne.

Jeg er så ufattelig glad for at jeg lettet på hjertet mitt og tok opp dette temaet. For jeg sier ikke at man ikke skal drikke, og jeg kaller deg ikke alkoholiker - jeg vil bare at folk skal tenke seg om én ekstra gang før en ny flaske åpnes.

Jeg er så innmari glad for at jeg har nådd ut til så mange, og engasjert en hel haug av dere. Tenk om jeg har fått en og annen som virkelig trengte en påminner, til å tenke seg om en ekstra gang - og kanskje sette barna foran sin egen "kos".

Da er jeg fornøyd.

 

/ Med ønske om at julen blir fin. For alle :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tante som aldri drakk

Nå skal jeg fortelle noe jeg ikke har fortalt noen før. Det handler om alkohol og min barndom.

Du har kanskje fått med deg "Av og Til" sin kampanjevideo "Hvor mange glass tåler barnet ditt?" som sprer seg på nettet for tida? Det er selvsagt ikke tilfeldig at den ruller og går nå, for det nærmer seg jul og det er dessverre veldig mange barn som gruer seg.

 

Unhappy child on Christmas.Sad child

 

Denne videoen, med den lille jenta som teller hvor mange alkoholenheter faren drikker på julaften, fikk meg til å tenke tilbake på min egen barndom - og jeg innså at jeg har et par ting jeg gjerne vil si.

For i julen skal vi kose oss! Julemiddagene kommer som perler på en snor, og det er nærmest en selvfølge med alkohol i glasset. Men julen, som i mine øyne er barnas høytid, blir i mange hjem ødelagt fordi noen ikke klarer å begrense alkoholinntaket.

Og det kan være fort gjort, for det er ikke så mye som skal til. Det trenger nemlig ikke være snakk om å drikke seg snydens, for det skal ikke mange slurkene til før man helt ubevisst endrer seg. Bare bittelitt. Oppfører seg litt annerledes.. Snakker litt annerledes.. Og man merker det kanskje ikke selv - men det er det noen andre som gjør. Barna.

Jeg vet at ingen liker å innrømme dette, men der det finnes alkohol, finnes det rus. Og der det finnes rus finnes det også et rom for feilskjær. Såpass kan vi vel være enige om.

For et par år siden skrev Peter om dette på bloggen sin, innlegget fikk massiv respons, men han fikk også så ørene flagret:

"Herregud, det må da være lov å KOSE seg! Hvis du ikke klarer å ta ett glass vin eller en øl til maten uten å snøvle er det faktisk DU som har et problem!"

Vel, nå skal jeg fortelle deg en ting.

Oppveksten min var helt upåklagelig. Den var trygg og god, og jeg tror verken søsteren min eller jeg har noe vi kan rette fingeren mot. Julefeiringene likeså, det var julegaver under treet, mandel i grøten, sprø svor på ribba og massevis av kjærlighet.

Jeg husker faktisk ingen episoder der noen ble overstadig beruset etter å ha drukket for mye akevitt eller øl til maten. Men jeg husker én ting:

Jeg var alltid så glad for at tante var der.

Og det var ikke fordi hun bestandig pleide å leke med oss på gulvet, eller fordi hun alltid tok en trall ved pianoet - og med vilje sang ekstra høyt for å gjøre oss litt flaue. Eller at hun leste bøker for oss eller tok på tullebriller og lagde hatter av serviettene, som hun plasserte på hodet.

Nei, det var fordi hun aldri endret væremåte. De andre voksne ble på ingen måte overstadig beruset, men den lille forandringen jeg enset i væremåten deres, var nok til at jeg følte meg usikker. Det var nok til at jeg holdt meg i nærheten av tanten min, nok til at jeg følte at hun var min trygghet.

Og disse tankene får meg selvsagt til å tenke: når dette var nok til å gjøre meg litt usikker og forvirret - hva da med de barna som opplever høylydt krangling, gråting, vold og en jul som blir helt ødelagt? Hva gjør det egentlig med en liten kropp?

Jeg mener ikke å bli en besserwisser som peker finger eller heiser avholdsflagget - og jeg mener ikke at man ikke skal få drikke i julen. Men mitt ønske er at alle tenker seg om en ekstra gang før man kaster innpå både øl og akevitt til julematen når det er barn tilstede.

En liten akevitt kan være én akevitt for mye. Det er ikke sikkert du merker det selv, men det gjør kanskje de minste - som er ekstra ømfintlige for forandringer.

Selv syns jeg øl smaker kjempegodt til julemiddagen, men jeg kan også lett droppe den kosen. Spesielt i julen. For det minste jeg kan gjøre for mine barn hvis de våkner midt på natten, er å gi dem en trøstende kos som ikke stinker alkohol.

 

Fingers Family and christmas background

 

/ Barnas jul :-)

Se video --> "Hvor mange glass tåler barnet ditt?"

Brettspill og førjulskos

/ Sponset innlegg

Jeg har kanskje et lite snev av konkurranseinstinkt langt der inne et sted, men sammenlignet med min kjære mann, blekner det totalt. Han kan seriøst lage konkurranser ut av den minste ting, og mang en gang har både brødskalker og bananskall sneiet luggen min, idet Peter bestemmer seg for å gjøre matavfallskurven på benken til en basketballkurv.

Først smeller det i beholderen, så brøler han et høylydt "Scooore!" og danser sin lille seiersdans. Jeg kan ikke annet enn å le av ham, for å ha så mye konkurranseinnstinkt at man blir jublende glad av å vinne over seg selv, skal mye til ;-)

På akkurat sånne ting kan han få trone i ensom majestet, jeg har ikke tenkt til å plukke opp kampen om brødskalk-basket. Men noe helt annet er det når det kommer til brettspill! Da er det som om løvinnen i meg våkner, og i jakten på tittelen som bordets ubestridte dronning blir jeg like barnslig og konkurransepreget som Peter. Vel, nesten da ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Let's do this!

 

Finnes det egentlig noe morsommere og mer jovialt enn en runde med brettspill? Foreldrene mine har sovet over noen netter denne uka siden de pusser opp badet, så de kveldene det ikke har vært Farmen på TV (hei hei, mutter'n), har vi benket oss rundt spisebordet og spilt Alias Kvinner mot Menn!

Guttene mot jentene - det sier seg jo selv at det må bli hysterisk moro når mor og datter skal kjempe en rivaliserende kamp om tronen mot far og svigersønn :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Spillet er laget i kjent Alias-stil, bare at det denne gangen er duket for en skikkelig kjønnskamp. Jentene skal prøve å gjette seg frem til typiske mannsdominerte ord, mens guttene skal bryne seg på mer feminine ord. Så her må man regne med å prøve å forklare ting som virker helt innlysende for din partner, men som føles helt gresk for deg!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Alias Kvinner mot Menn fås kjøpt i nærmeste bokhandel eller lekebutikk, og er et av årets triveligste julegavetips, spør du meg! :-)

Og hvem som vant til slutt? Det får forbli en hemmelighet. Men siste ord er definitivt ikke sagt.. ;-)

 

/ Tommel opp for mer brettspill i julen! <3

* Følg "Tid Sammen" på Facebook for mer brettspillmoro *

Derfor er jeg ikke lenger på Snapchat

Dette innlegget burde jeg skrevet for lenge siden, for selv om dere som følger meg på Snap har vært sabla tålmodige, så har det dukket opp noen forsiktige spørsmål i ny og ne. Hvorfor er det så stille på storyen min for tida?

Grunnen er at Snapchat var i ferd med å gjøre meg til en dårlig kjæreste og en dårlig mamma. Og derfor bestemte jeg meg for å ta en pause.

 


Gubben fyller bensin, jeg rekker å snappe litt imens..

 

Jeg elsker å legge ut snapper, og syns konseptet er helt genialt. For min del har Snapchat også fungert som et fantastisk bindeledd til dere som følger meg, noe jeg virkelig har satt pris på. Jeg liker den korte avstanden, og jeg ble utrolig glad for alle snapper og meldinger som var myntet på meg :-)

Men så var det dette med å bli et "mobilfjes", da. Et herlig uttrykk Peter har definert, som rett og slett betegner tilstanden man er i når man har trynet sitt i mobilen, mens man "bare kjapt skal svare på en melding" eller "helt kjapt skal legge ut en Snap". Man tror det skal gå fort, og at man skal klare å holde en samtale gående - men man faller selvfølgelig helt ut og blir "mobilfjes": fjern og ikke-tilsnakkenes.

I helgene, samt etter at barna er hentet i barnehagen på hverdagene, prøver jeg å legge bort mobilen så mye som mulig. Jeg klarer rett og slett ikke å kombinere mammarollen med å jakte på gode Snap-historier, uten å bli en "fjern" mamma og kjæreste.

 


Første natt på hotell på tre år, bare vent litt - skal bare legge ute en snap..

 


Ja, det er koselig å være på Oslotur, vent her kjære, jeg må bare snappe litt..

 


....

 

Det er godt mulig jeg kommer tilbake på Snap igjen plutselig, for som sagt elsker jeg konseptet. Men akkurat nå må jeg ta en pause, og heller konsentrere meg om bloggingen, gubben og barna - som tross alt er det jeg elsker aller mest :-)

 

/ Julen uten mobilfjes <3

* Følg Konatil på Facebook *

Privet proch' v Rossii!

Neida, det har ikke klikka for Konatil.. Men i dag morges oppdaget jeg noe sjukt morsomt ;-)

I går fant jeg nemlig ut at jeg skulle legge inn "Google Analytics" på bloggen min. Det er et verktøy som samler data, og gjør at man kan følge med på hvor mange som er inne og leser bloggen, hva slags type innlegg som er mest populære etc.

Jeg vet at mange bloggere bruker dette aktivt hver dag og tenkte det kunne være litt artig å få en slags oversikt, bare for moro skyld.

Men i morges oppdaget jeg altså noe morsomt. For da jeg skulle inn og se hvor mange lesere jeg hadde hatt det siste døgnet, trykket jeg på oversikten over hvor leserne mine kommer fra. De aller fleste befant seg naturligvis i Norge, men nesten TO hundre lesere kom fra Russland! Hahaha!

 

Trendy russian man says Hello holding a wooden sign sketch. Vector file illustration layered for easy editing.

 

Det fikk meg naturligvis til å tenke litt, for det kan jo være noen nordmenn som følger bloggen min fra Russland. Men jeg syns to hundre var i overkant mange. De 6 leserne fra Tyskland hørtes liksom mer naturlig ut - men to hundre russere? Haha! Sjukt koselig altså, men.. Litt rart også..?

Jeg spurte Peter om hva det kunne skyldes, og han mente at "Konatil" sikkert er navnet på en populær russisk prostituert gledespike der borte. Men uansett:

Privet proch' v Rossii!

(Hei borti Russland!)

 

 

Litt usikker på om jeg skal slenge på en russisk oversettelse i blogginnleggene mine framover, men jeg får vel se an et par dager til - om trafikken fra Russland øker ;-)

 

/ God fredag, hvor enn du måtte befinne deg!

* Følg жена på Facebook * ;-)

Jubeldans før klokka 07.00

I disse tider hvor det er så fokus på kjøpepress, og at adventskalenderen heller bør bestå av opplevelser og gode gjerninger framfor godteri og småting, føler jeg meg helt rebelsk som gjør akkurat som jeg vil..

For jeg elsker adventspakker! Jeg elsket det da jeg var liten, og syns det er skikkelig moro som voksen når jeg nå får se spenningen og gleden hos mine to små. Ja, til opplevelser og gode gjerninger - men et stort ja til adventspakker også! Det trenger jo ikke være noe stort :-)

Men selv om jeg elsker adventskalendere, så er det jo ikke dermed sagt at jeg var ute i god tid.. Men det er akkurat slik jeg husker min egen mor satt om kvelden den 30. november, hvert eneste år ;-)

 

 

Ålreit, så ble det sent på natt før jeg fikk lagt meg, men som jeg koset meg! Mens gubben satt og så på sjakk i stua, hadde jeg juleverksted på kjøkkenet med innpakking og nummerering og julemusikk og varm te i koppen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg kom ikke helt i mål, men det var det ingen av barna som la merke til i dag morges. Og så lenge det ble jubeldans på gulvet og gledeshyl før klokka rakk å passere 07.00, føler jeg at jeg kan si meg fornøyd :-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Nå går det skikkelig mot jul! <3

* Følg Konatil på Facebook *

hits