Smilefjes

En søt historie om kjærlighet

Noen ganger tar livet en uventet vending. Denne lille historien handler om at man iblant bare trenger en bitteliten dytt av en bitteliten hjelper, for å få ting til å skje :-)

 

 

Vi skal tre år tilbake i tid. Det var den første dagen i oktober, og ved kjøkkenbordet mitt satt Pål med en kopp kaffe foran seg. Sønnen min var ett og et halvt år på den tiden, og svinset rundt gjesten vår som om det var julenissen selv som satt der. Unger har det med å elske Pål.

Pål og jeg har kjent hverandre siden videregående, og han er en sånn fyr som alle blir glad i. Han er en sånn fyr som husket bursdagen min lenge før facebook kom, og som sørget for å holde kontakten den perioden jeg var syk og ikke klarte det selv.

Denne oktoberdagen var det over to år siden vi hadde møttes sist, og vi hadde naturlig nok mange tråder å nøste opp i. Jeg hadde blitt mamma siden sist, og Pål hadde ganske nylig blitt singel etter et åtte år langt forhold. Han forsikret meg om at han hadde det bra, og at han begynte å komme i orden med sitt nye liv som singel i egen leilighet.

Vi ble sittende å snakke om kjærligheten, om hvordan ting har en tendens til å ta uventede vendinger. Om lange forhold som man tror er det riktige, men som viser seg å være feil likevel. Så lo vi litt av hvor fort det hadde gått i svingene med Peter og meg, at jeg ble gravid bare seks måneder etter at vi traff hverandre for første gang - men hvor riktig ting føles når man treffer den rette.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor, men hele tiden Pål var her, hadde jeg en sånn gryende liten tanke i bakhodet. Den startet da Pål snakket om sine drømmer for framtida, og den nektet simpelthen å slippe taket. Det føltes nemlig som om jeg hadde hørt alt sammen før, men den gangen hadde det kommet fra min gode barndomsvenninne Janne.

Pål og Janne hadde aldri møtt hverandre før, og siden Pål var relativt nysingel og Janne var på husjakt med typen sin - så måtte jeg jo bare innse at hjernen min hadde spilt meg et puss..

Månedene gikk, og Pål og jeg holdt kontakten. Han var fortsatt singel, jobben tok mer og mer av hans tid, og som håndballtrener på fritiden ble det lite tid til overs. Jeg snakket jevnlig med Janne også, og en dag kunne hun fortelle at det var slutt mellom henne og kjæresten. Janne var rimelig knust, og jeg kunne jo ikke fortelle henne at jeg hadde en mulig kandidat klar - til den dagen hun kom til å forstå at eksen ikke var drømmeprinsen likevel..

Så jeg lot det gå et helt år. Janne var på beina igjen for lengst, og i en sms hintet jeg frampå om hun kanskje kunne være klar for en blind date en dag.. Hvis det passet, liksom.. Hun ble helt lattermild, og svarte at det sikkert ikke kunne skade. Derfor bestemte jeg meg for å høre med Pål om han hadde tid til å stille opp på en date. For min skyld. Jeg startet meldingen med litt uskyldig fisking..

 


"Haha det er bra. Støtter fjerde beste årstid! Hvordan går det med håndballen? Og viktigere: kjærligheten??"

 

Jeg var superspent mens jeg ventet på svar, og bannet høyt da det viste seg at han var rimelig happy fordi han var på dater'n med ei jente akkurat nå. Og at han hadde ganske trua. Jeg svarte at jeg selvsagt var glad på hans vegne og at jeg håpet det ordnet seg for dem - men egentlig ville jeg jo bare fortelle ham at han måtte be daten ryke og reise ;-)

Månedene gikk, og plutselig viste det seg at Pål var fri og frank igjen. Jeg hadde såvidt nevnt til Janne for noen uker sider at jeg hadde en kompis som jeg trodde kunne være en bra match, så jeg bestemte meg for å gå rett på sak:

 


"Hei snuppa, åssen er formen? Er du på beina igjen?
Har ikke spurt Pål enda, men er du klar for en kaffe-blind-date med ham en dag det passer eller?
Må lissom bare få ut av hodet om dere er match eller ei ;-)"

 

Men da hadde Janne selvfølgelig truffet en kar som hun hadde vært på date med et par ganger, så timingen var liksom ikke helt optimal. Da tenkte jeg at får det være greit! Nå får Kirsten Giftekniv pakke snippesken sin og rulle inn årene sine i samme slengen. Dette ble rett og slett for dumt.

Jeg begynte til og med å tvile på mine egne betraktninger, hvorfor i alle dager hadde jeg tenkt at Janne og Pål kunne bli en match? To mennesker som aldri hadde møtt hverandre, men som jeg skulle tvinge sammen på en klein blind date bare fordi jeg syns de hadde samme verdier og snakket likt om framtida? Haha!

Men pokker'n altså. Jeg fikk jo ikke ro i sjela heller! Skulle jeg la det ligge, eller skulle jeg fortsette å trekke i trådene..?

Jeg ble nødt til å ta et valg, og da det i våres viste seg at Pål og daten ikke hadde vært noen match likevel, kastet jeg meg over telefonen til Janne. Jeg bare måtte. Hvordan står det til på kjærlighetsfronten om dagen? Er det stille, sier du? Han karen du traff et par ganger var ikke noe kjæresteemne likevel..? Ooookei.. Jo, nå skal du høre her..

Deretter kontaktet jeg Pål, og sa at nå får du sende Janne en melding. Ikke noe men, bare gjør det. Om ikke for noe annet, så gjør det for min skyld! Jeg holder på å bli gal!

10 mai 2016, klokken 15.48 sendte Pål en melding til Janne.

Og resten... er historie <3

 


Kjærstepar i gamledar <3

 

/ Den bittelille hjelperen har endelig fått ro i sjela ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Svigerfar og lamellene

Huff, i dag må jeg få lette litt på samvittigheten. For en liten stund siden skjedde nemlig noe som gjorde at jeg følte meg som årets sleipeste svigerdatter.. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men nå er det jo litt i seneste laget å angre.

 

Det hadde seg sånn, at Peters foreldre skulle komme på besøk, og både svigermor og svigerfar er sånne folk som liker å få ting gjort. Jeg simpelthen elsker denne mentaliteten, for deres yngste sønn har jo dessverre ikke arvet et snev av dette. Han drøyer alt som drøyes kan, så her i huset har ting en tendens til å bli utsatt på ubestemt tid.

For en stund siden postet jeg et innlegg om at vi etter to og et halvt år i hus, endelig hadde kjøpt inn lameller. (Les innlegget her) Problemet var bare at de ikke kom seg ut av pakka, så jeg la ut et bilde av den uåpnede esken på Snapchat. Responsen lot ikke vente på seg, det var visst mange der ute med uåpnede lameller liggende! En av dem som sendte meg melding, inngikk jeg også et aldri så lite veddemål med: førstemann til å få skrudd dem opp, ville vinne både heder og ære.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en snap av ferdigmonterte lameller - gratulerer kjære Kathrine, dere vant med særdeles god margin! Men dette gjorde meg både flau og forlegen, så jeg sutret til Peter. Han svarte som vanlig at han skulle henge dem opp i morra.

Dette var som vanlig sprøyt, og lamellene har ligget i boden siden. Men for en stund siden var altså svigers på vei.. Og ganske betimelig før svigerfar entret huset, fant den uåpnede pakka med lameller veien til spisebordet. Huff, jeg vet.

Vanligvis ville jeg jo kanskje spurt Peter om ikke han kunne være så snill og høre med sine foreldre om de ikke tilfeldigvis kunne tenke seg å hjelpe oss.. Men han var ute med bikkja, og.. Ja. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Svigerfar entret kjøkkenet, satte seg såvidt nedpå stolen og tok to slurker av kaffekoppen sin før han kastet et nysgjerrig blikk bort på pakka med lameller.
- "Hva er dette da? Oi, lameller! Er dette noe som kanskje skal opp i dag, eller..?"

Plutselig fikk jeg et akutt anfall av dårlig samvittighet, jeg kikket ned i gulvet og begynte å stotre som en liten unge:
- "Nei, eh, nei, jeg tenkte kanskje at.. Hvis du skulle kjede deg eller.. Det er ikke noe hast, men kanskje senere i dag, atte.."

Åh, hvorfor hadde jeg ikke bare bedt Peter om å spørre? Jeg kjente blikket til svigerfar selv om jeg kikket en annen vei, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg kikket opp, oppdaget jeg at ansiktet hans var et eneste stort smil:
- "Hvor finner jeg verktøykassa?"

Jeg pustet lettet ut, selv om jeg kjente rødmen brenne i kinnene. Det gjorde jo ikke saken bedre at det viste seg å være et ganske så tidkrevende opplegg, og til slutt måtte svigermor også hjelpe til.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Oi, se hvem som plutselig ville ta litt av æren, da! ;-)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle måtte liksom i arbeid også, da..

 

Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet, men lamellene er i alle fall hengt opp - og som en dobbel bonus gikk det opp for gubben hvor deilig det faktisk er å få ting gjort! Så gira ble han at han uttalte, jeg siterer - "Dette var jo såpass enkelt at lamellene i stua henger jeg opp i morra!"

Dette er som sagt en stund siden, og vel.. Jeg må nok bare innse først som sist at min kjære mann aldri kommer til å bli like effektiv som sin far. Slik ser det fortsatt ut i stua der lamellene skal opp: 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsatt på ubestemt tid..

 

/ Her blir ingenting gjort hvis ikke svigerfar kommer på besøk :-)

Les også:
- Svigerfar og sokkene

Høye smørbrød for Kona til

I dag var barnevakten tidlig på plass, for Peter og jeg skulle til Oslo i to forskjellige møter. Men hvorfor er det sånn at uansett hvor god tid vi beregner på å komme oss ut døra - så blir det bestandig stress? Og i dag skulle vi ikke ha med unger engang!

Jeg skyldte på mannen, og mannen skyldte på meg. Han maste faktisk så fælt på meg at jeg ikke rakk å fikse håret, så i hele dag har jeg gått rundt med en rebelsk lugg.

 

Jaja, pyttsann..

 

Peter pleier vanligvis å være rolig som skjæra på tunet uansett hvor dårlig tid han har, men i dag morges trommet han faktisk fingrene mot rattet, og beordret meg ut av bilen da vi måtte svinge innom bensinstasjonen på veien.

- "Du fyller bensin! Jeg fyller spylervæske!", ropte han - til tross for at han foretrekker å fikse sånne ting selv, helst med meg sittende i bilen. En mannegreie..? Tror det.

Egentid har jo ikke stått øverst på prioriteringslista mi de siste årene, så jeg koser meg glugg i hjel når jeg er på tur. Kanskje særlig på biltur med Peter, det er noe med å kunne snakke sammen i vanlig toneleie, uten gråting eller hyling eller gauling eller krangling eller sparking fra baksetet.. Da er det bare vi to, tiden og veien.

Vel fremme i Oslo, lyste byen mot oss i all sin prakt. Og Peter har jo aldri så dårlig tid at han lar en god Snap gå fra seg.. Så da dette synet møtte oss på Aker Brygge, var det full stopp:

 

Så da måtte jo jeg snappe han som snappet..

 

Dagens første møte var kombinert lønsj med mine kontaktpersoner i Nettavisen, og jeg må innrømme at det var ganske så stas! Der satt vi og spiste høye smørbrød og drakk nydelig kaffe, mens vi pratet om min blogg. Peter har jo vært med på en del møter i sin bloggkarriere, så for han er det ganske vanlig. For meg derimot, er jo dette kjempestort!

 

Fancy schmancy :-)

 

Etter at lønsjen var fortært, hastet vi videre til Fornebu. Der fikk jeg slappe av mens Peter skulle i møte nummer to. Jeg ble sittende på vent i kantina, der de hadde en flott vannfontene midt i rommet, som lagde sånne behagelige, sildrende lyder.. Det tok nøyaktig tjue sekunder før jeg kjente at jeg var i ferd med å duppe av, selv om jeg satt på en hard stol og drakk smoothie.

Da kom jeg plutselig på at til tross for fancy schmancy osloturer, er jeg tross alt bare er en trøtt småbarnsmor fra Larvik. Så da begynte jeg å glede meg til å komme hjem til apekattene mine igjen :-)

 

/ Oslo bra, Larvik best ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Kjærlighet på et busstopp

Mange av dere har spurt om hvordan Peter og jeg egentlig møttes, og det er morsomt at så mange har ventet i spenning på denne historien! Nå har vi sittet i sofaen og mimret tilbake til hvordan det hele begynte, og både Peter og jeg har ledd så tårene har trillet. Her kommer The Love Story :-)

Vi skal fem år tilbake i tid. Peter og jeg kjente hverandre ikke på den tida, men vi hadde en felles kompis på facebook som pleide å skrive mange artige statuser. Både jeg og Peter kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag bemerket Peter profilbildet mitt.

 

 

Jeg hadde nemlig bilde av Cavalieren min Teo som valp, og det skulle vise seg at Peter hadde samme type hund selv. Vi skrev et par kommentarer til på facebook-veggen til vår felles kompis, før det plutselig dukket opp en venneforespørsel fra Peter himself.

Etter litt gravearbeid nå i dag, fant vi tilbake til den aller første meldingen jeg sendte Peter i innboksen for fem og et halvt år siden:

 

"Mitt første hunderase-vennskap!
Særs hyggelig om jeg får si det selv.

Cavalier er best, ingen protest!"

Hahahaha, er det mulig.. Kanskje ikke så rart at han ikke svarte meg?! Vel, det var i alle fall stille i en uke. Så tok han seg bryet med å sende avgårde et kort lite svar, og da kom det plutselig fram at han visst ikke hadde noen hund likevel. For den hadde eksen tatt med seg da hun flyttet ut. Han påstod videre at han passet den titt og ofte, men det var visst bare jug det også.

Det ble noen sporadiske meldinger fram og tilbake, vi var rimelig opptatte på hver vår kant. Men så en dag begynte meldingene å pense mer og mer over på livssituasjonene våre. Det var ikke bare Peter som var relativt ny-singel, og selv om ingen av oss hadde noe ønske om noe nytt forhold, så var det ikke til å komme bort ifra at kjemien mellom oss var i overkant bra. Vi skrev fram og tilbake flere ganger om dagen i to uker, før vi fant ut at vi simpelthen ble nødt til å møtes.

Jeg husker enda følelsen da jeg satt på bussen på vei til Sagene. En blanding av intens nervøsitet, skrekk og glede. Men mest av alt: sommerfugler. Det må seriøst ha vært flere tusen sommerfugler fordelt fra topp til tå, så mange at jeg såvidt klarte å sitte stille på buss-setet. Noen timer tidligere hadde Peter sendt meg dette bildet:

 

 

Et bilde vi har ledd ufattelig mye av i ettertid, for han sendte det jo såklart bare for å imponere! Ikke hadde han vasket ovnen, og flaska hadde han bare funnet under vasken, haha :-) Men jeg smeltet jo som en istapp i sommersolen.. Ikke bare var han kjekk - han hadde storrengjøring før jeg skulle komme på besøk!

Jeg bestemte meg for å hoppe av bussen ett stopp for tidlig, for å roe ned sommerfuglene. Avtalen var at Peter skulle møte meg på stoppet ved Sagene kirke, og jeg husker det var fryktelig kaldt i lufta, samt at snøen lå på bakken. Derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke falle, samtidig som jeg skulle speide etter en gutt jeg aldri før hadde møtt.. Det var helt absurd.

Men så fikk jeg øye på ham på andre siden av gaten. Jeg tror vi oppdaget hverandre samtidig, for han smilte da han krysset gata. Jeg husker han fomlet med head-settet sitt og holdt på å miste det.

Men allerede da visste jeg det. Der kom mannen i mitt liv gående. Helt sykt, jeg vet det - men den magefølelsen jeg kjente på da, hadde aldri noensinne vært så sterk.

Så var vi framme ved hverandre, og jeg kikket inn i de snilleste, brune øynene jeg noengang hadde sett. Jeg husker jeg tenkte at jeg like gjerne kunne kysset ham med en gang, for her stod han jo.. Men vi gikk for klemmen. En klem.. To klemmer.. Tre klemmer. Tiden stod helt stille, og det var plutselig ikke kaldt i lufta lenger.

Og sånn startet livet mitt <3

 



 

/ Hurra for kjærligheten! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Lørdag kveld og smilefjes

For et par uker siden var det en som lurte på hva denne bloggen egentlig handler om. Og det er jo et sabla godt spørsmål.. Da jeg valgte bloggnavn i fjor sommer, syns jeg "Konatil" funket bra. Det favner liksom så bredt, og jeg føler at jeg kan skrive om alt mulig. Side2 har plassert meg under foreldrebloggerne, og det virker jo naturlig siden jeg er mamma og samboer med en pappablogger. Samtidig skriver jeg om veldig mye annet enn foreldrelivet også, og det har jeg tenkt til å fortsette med :-)

Noe av det beste jeg vet, er jo for eksempel å henge ut gubben.. På en smaklig måte. Forrige helg fant jeg dette bildet på veggen hos besteforeldrene mine - jeg fikk så latterkrampe at det nesten gikk galt. Bildet er tatt våren 2011, da vi var skikkelig nyforelska. Vi hadde spist og kost oss og blitt kjærstefeite på veldig kort tid, det er derfor Peter ser ut som en smultring. Jeg farget håret mitt selv på den tida..

 

Mr Donut and Mrs Ginger

 

Nå har jeg blogget i rimelig nøyaktig seks måneder, og det blir bare mer og mer gøy for hver dag som går! Mye av grunnen tror jeg er alle de fine tilbakemeldingene jeg får av dere lesere; i kommentarfeltet, på mail og på snapchat. Jeg blir fort glad i folk, og føler seriøst jeg har fått en hel drøss med nye venner!

Men siden jeg fortsatt er hjemme i mammaperm, foregår det meste av bloggingen på kveldstid etter at barna er i seng. Det gjør at jeg ikke får svart på langt nær så mange av dere som jeg ønsker - men forhåpentligvis vil dette bli bedre når barnehageplass er i boks og rutiner er på stell. Inntil da vil nok kommentarfeltet være litt glissent - jeg prøver å svare så mye jeg kan, men det er ikke alltid tiden strekker til. Uansett: jeg leser alle kommentarer! Ris og ros - jeg får det med meg.

Flere har lurt på hvorfor jeg nevner "hemoroider" i toppbildet mitt, det var også bevisst. Da kan nemlig de som forventer saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg liste seg stille ut igjen :-) Jeg sier ikke at det bestandig kommer til å være smilefjes her inne, men jeg tror det skinner gjennom at denne bloggen er mitt lille fristed. Og når jeg først har egentid ved tastaturet, så vil jeg veldig gjerne skrive om glade ting.

Så tusen, tusen takk for at dere gidder å stikke innom - det gjør meg skikkelig glad!

Med vennlig hilsen,
Christina
- ikke nyfrelst, men nesten. (Les: Mr Noro has left the building) ;-)

 

/ God lørdagskveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Endelig ro i sjela

Det er fint mulig det bare er meg, men hver gang jeg blir syk, så får jeg et sært behov for å finne ut hvor jeg kan ha blitt smittet. Ikke at det spiller noen rolle, jeg blir verken bitter eller forbanna på noen måte - men jeg får en slags ro i sjela når jeg kommer til en konklusjon.

Denne uka har vi som sagt hatt norovirus i hus, og den første mistenkte smittekilden er som alltid: barnehagen. Alle sykdommer vi har hatt de siste årene, har med stor sannsynlighet kommet derfra. Og barnehagen kan jo såklart være kilden denne gangen også, men siden det var jeg som ble syk først, er det jo nærliggende å tro at det er jeg som har dratt faenskapen i hus.

Og da er det noe som ikke stemmer.. For i hele forrige uke var det Peter som kjørte og leverte guttungen. Så med mindre en av dem har fungert som bærere av viruset, er det trolig ikke barnehagen som har skylden.

Derimot har det kommet meg for øre at det kan ta hele tre dager før noroviruset bryter ut i full blomst. Kjapp matte viser at siden jeg ble syk mandag kveld, må jeg ha blitt smittet i løpet av helgen som gikk.

Søndag var vi på middag hos besteforeldre, ingen sykdom der. Lørdag var jeg innendørs hele dagen, ingen sykdom her. Fredag da..?

Fredag var jeg jo på Vixen Blog Awards med gubben! Kan dette virkelig være toppen av all ironi? At til tross for at jeg verken var nominert eller vant noen priser i år - så kan det se ut til at jeg ikke dro tomhendt derfra likevel?!

 

"Thank you so much! Eh.. What a great honor.."

 

/ Neste år vil jeg gjerne ha en annen pris! :-)

Les også:
- Krampelatter og flauepute (en av mine yndlingshistorier, hihi)
- Når man glemmer sitatsjekk (siden det er fredag! ;-)

Svar på spørsmålsrunde #3

Da er det klappet og klart for siste runde med svar på den store spørsmålsrunden! Jeg tror faktisk alle spørsmål skal være besvart nå, bortsett fra historien om hvordan Peter og jeg møttes, og hva jeg jobber med. Det kommer som sagt litt senere :-) Takk til alle dere som sendte inn ting dere lurte på!

(Les del 1 her)
(Les del 2 her)

 

Hvis får ha egentid ,og gjøre akkurat det du vil , da gjør du ....?

Etter at jeg ble mamma, har egentiden plutselig begynt å dra med seg flere forbehold.. Hvis jeg får egentid og har overskudd, så går jeg gjerne en lang tur med hunden med musikk på ørene. Hvis jeg er sliten, så synker jeg helst ned i sofaen med en eller annen serie på TV'n. Hvis jeg er opplagt og uthvilt, leser jeg veldig gjerne i en bok.

 

Hva er det beste og verste med å være mamma?

Det beste er kjærligheten som går begge veier. Det verste er den konstante bekymringen.

 

Hva er det dummeste kjøpet du noen gang har gjort?

Off, jeg gikk på en skikkelig netthandel-smell en gang. Det var en relativt liten nettside med nettauksjon, der man kan by på forskjellige ting, og alt man har høyeste bud på og "vinner" innenfor 24 timer, sendes i samme pakke. Det var så mange ubrukelige ting i den esken til slutt, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Det verste var kanskje plastikk-hånda til å henge i bakruta på bilen, som var festet til en ledning som man skulle ha foran ved førersetet. Når man trykket på knappen i enden av ledningen, så spratt langfingeren i været sånn at den viste finger til bilen bak, hahahaha.. Husker jeg tenkte at den var kjekk å ha!

 

Favorittårstid, og hvorfor?

Jeg elsker våren. For da føles enhver varmegrad og solfyllte dag som lykken på jord.

 

Å du herrrrlige vårsol!

 

Hva gjør deg forbannet ?(d er mer enn sint ;) )

Tror jeg må svare mobbing. Det er noe så forferdelig unødvendig over det, som gjør at jeg blir skikkelig forbanna. Heldigvis har jeg aldri opplevd å bli mobbet selv, men jeg husker faktisk at jeg som fem-seksåring pleide å løpe etter ei jente som bodde i gata der jeg vokste opp. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, hun ble kjemperedd, og jeg har tenkt mye over dette i ettertid. Jeg var liten og puslete selv, og jeg tror jeg hadde et behov for å vise at jeg faktisk var større enn henne. Hørt noe så teit? Jeg skulle så gjerne skrudd tida tilbake. Håper jeg treffer henne igjen en dag, sånn at jeg får spurt om hun husker det like godt som meg. Jeg håper ikke det :-(

 

Hva er den beste investeringen du noen gang har gjort?

Pengemessig? Tror jeg må svare BSU. #streitleif

 

Har du vurdert å satse 100 % på blogging slik som Peter? (det hadde du fikset!)

Hadde du spurt meg for et halvt år siden hadde svaret vært et soleklart nei, men akkurat nå må jeg innrømme at det er fristende å tenke at man kunne gjort dette på fulltid! Først og fremst fordi det er superartig å skrive, og jeg har så mye mer på hjertet - men så altfor liten tid til å blogge. Ikke minst hadde det vært fantastisk å ha tid til å svare på henvendelser og kommentarer i tillegg.. Så ja, jeg vurderer det sterkt :-)

 

Skulle gjerne hørt om fødslene dine! Hvordan var de?

Som en tur i parken! Neida ;-) Jeg har faktisk blogget om min første fødsel, så hvis du ønsker den detaljerte fødselshistorien min fra 2012, så finner du den her. Min andre fødsel har Peter skrevet om, den finner du her :-) (Bah, måtte snufse litt nå - leste Peters innlegg)

 

Er Peter flink til å fortelle deg hvor stolt han er av deg?

Ja! Og veldig flink til å kjøpe blomster og små gaver med jevne mellomrom. Veldig mye flinkere enn meg..

 

Hvordan har du det akkurat nå?

Veldig bra! I skrivende stund er gubben på kino med en kompis, jeg sitter i sofaen med macen på fanget og to babycaller ved siden av meg, mens jeg svarer på spørsmål :-)

 

Hva hadde du gjort om du fikk være mann for en dag?

Dette spørsmålet gikk igjen flere ganger, haha! Det eneste jeg kommer på, men som også må være det viktigste, er at jeg ville stått og tisset. For en herlig følelse det må være, da gitt.

 

Har du noen tvangstanger? (feks: lukke døra tre ganger, spyle ned i do med øynene lukket, ikke gå på streker, etc.) Hvis ja: Hvilke(n)?

Faktisk ikke! Det nærmeste jeg kommer en tvangstanke er at jeg ikke sover spesielt godt dersom jeg glemmer tanntråden etter tannpussen.

 

Hva skal dere ha/hva hadde dere til middag i dag?

I dag har vi spist middag hos Mormor og Este (bestefar), og da får vi alltid skikkelig husmannskost. I dag var det elgkjøtt i brun saus med kokte poteter, gulrøtter og blomkål. Vi koste oss glugg ihjel!

 

Ut ifra personligheten til småttisene pr i dag, hvilke yrker tror hadde passet best?

Eldstemann tror jeg hadde trivdes i flere yrker, men helst noe med tall.. Han er tålmodig og veldig glad i pirk, så en form for ingeniør kanskje? Lillesnuppa klarer ikke sitte stille, så der kan jeg se for meg noe litt mer actionfylt. Siden hun er prikk lik farmoren sin, svarer jeg yrket hennes: operasjonssykepleier :-)

 

Er det noen forskjell på hvordan dere takler de uunngåelige, mindre sjarmerende sidene til småttisene? Trass, sinne osv?

Ja, vi reagerer nok ganske forskjellig. Peter blir fortere hissig enn meg, mens jeg må telle til ti litt oftere enn ham :-)

 

Fortell om den fineste gaven du har fått av mannen din.

Den fineste var diamantringen jeg fikk da han fridde :-) Men han elsker å gi gjennomtenkte gaver, så lista er faktisk lang.

 

 

Hva husker du best fra barndommen din?

Oi, jeg husker veldig mye! Jeg har en merkverdig god hukommelse på veldig mye som skjedde helt siden jeg var fire-fem år. Men jeg husker veldig godt at jeg drasset rundt på lillesøsteren min. Hun var seks år yngre enn meg, og måtte være med overalt.. Jeg hadde ikke samvittighet til å si nei, til mine venninners store frustrasjon. En vanlig samtale i 1991:

Venninner: - "Åhh.. Christina, må hu der være med nå igjen..??"

Jeg: - "Jaaa.. Se på henne da stakkar." (Min lillesøster hadde verdens største, knallblå dådyrøyne - og visste hvordan hun skulle bruke dem)

 

Viss du kunne være en annen person for en dag, hvem skulle det vært, og hvor ville du tilbringt dagen?

Jeg ville vært han eller hun som ringer fra Norsk Tipping og forteller at folk har blitt millionærer! Vet ikke hvorfor jeg ikke kom på noe litt mer juicy, men tror svaret bærer preg av at jeg har vært litt for lenge i mammaperm..

 

Kan du fortelle en hemlighet, som du ikke har sagt til Peter?

Uhm.. Dette var en hard nøtt. Jeg har tenkt og tenkt.. Kommer ikke på noe som er hemmelig :-( Og det er ikke bare noe jeg sier, tenkte faktisk så hardt at jeg til slutt spurte Peter om han kunne komme på noe. Da skjønte jeg at det måtte bli "pass" på denne.

 

Hva angrer du mest på at du har gjort?

Jeg har en samboer som er veldig opptatt av å fortelle at man ikke skal angre på noe, for dersom noe hadde vært ugjort, ville vi ikke vært akkurat her vi er i dag.. Dette har jeg tenkt mye på, og bestemt meg for at han har rett i :-)

 

Hvis tog A starter fra Bergen klokka 08.00 og holder gjennomsnittsfart på 80km /t.. og tog B starter fra Oslo klokka 10.00 og holder gjennomsnittsfart på 90km/t.. Hvor langt har hvert av togene kjørt da de møtes...og hvor møtes de?

Jeg lover at jeg du skal få svar på dette hvis jeg begynner å blogge på fulltid, Geriatriks ;-)

 

Hva pleier dere å gjøre på ettermiddagene? Noen gode tips til innendørsaktiviteter med barn?

Ettermiddagene styres som oftest av energinivået etter endt barnehagedag. Det viktigste for oss er å få på plass en skikkelig middag, og å være sammen med barna uten at mobiltelefonene er i fokus.. (Og det er ikke alltid så lett når man prøver å drifte to blogger, med alt som hører med) Ettermiddagene har en tendens til å gå litt for fort, så vi rekker ikke særlig mange ting før det er leggetid. Men eksempelvis har vi to barn som elsker musikk, så vi kan fort svi av en time på å danse rundt i stua. Eller vi kan spille spill, men da må vi som oftest dele oss - siden minsten er for liten og ikke forstår konseptet enda. Ute er det jo plenty med ting å finne på nå som det er snø. Bading er også toppen av lykke, og vi kan kose oss lenge på badet hvis vi har tid :-)

 

Har du og Peter noen ga holdt på å slå opp/vært slutt en periode?

Nei. Men vi har da hatt våre krangler for det :-)

 

Hva mener du er din beste egenskap?

Empati.

 

Hva syntes vennene deres, og da kanskje spesielt kompisene til Peter om at dere ble gravide så tidlig i forholdet? ble det noen kommentarer om at "du lurte han til å bli gravid" og sånn?

Jeg tror de fleste kompisene til Peter fikk sjokk.. Og jeg regner med de fleste av dem tvilte på at det kom til å gå bra! Jeg klandrer dem ikke, vi hadde tross alt ikke vært sammen særlig lenge da jeg ble gravid.. De fleste av kompisene hadde jeg faktisk bare truffet én gang, og det var i tillegg på en fest jeg måtte gå på alene siden Peter var på jobbreise. Så gud vet hva de tenkte om meg, haha! Men helt ærlig brydde vi oss lite om det.

 

Hvilken sang har du best minne om fra ungdomstiden, og hvorfor?

Jeg har innmari mange sanger som minner meg om veldig mye forskjellig, men hvis jeg skal trekke fram en spesiell, så må det være Cher med Believe. Jeg liker egentlig ikke sangen, men den ble spilt veldig mye i perioden da jeg var 16 år og fikk meg kjæreste for første gang. Vi var på klassefest, og plutselig dukket det opp en skikkelig kjekkas som var kompis med han som hadde festen. Vi ble sittende å prate, jeg hadde tyggis, også spurte han plutselig om han kunne få halve. Jeg skjønte ikke at dette var en invitasjon til kyssing.. Men da jeg forstod det, så klina vi, også ble vi kjærester. Haha! Gode minner :-)

 

/ God ny uke! :-)

* Følg Konatil på Facebook *

"Strike a pose"

I natt lå jeg faktisk i senga og humret for meg selv. Fredagens Vixen er et deilig avsluttet kapittel, men hodet mitt var i hele går så proppet med inntrykk at jeg ikke visste opp eller ned. For på fredag lærte jeg mye nytt. Og siden denne bloggverdenen er såpass ny for meg, så tenkte jeg at det kanskje var artig å dele et par erfaringer med dere også.

Visste du for eksempel at du ikke må finne på å gå på sånne tilstelninger uten å ha øvd inn en "pose"?

Det stemmer. For på sånne awards er det en pressevegg som du må stille deg foran, sånn at blitzregnet kan hølje mot deg. Først står man i en klein kø og venter på tur, og da har man god tid til å følge med på de som står i ilden og "poser". Og jeg skal love deg at folk har øvd foran speilet! Er det sånt man gjør..? Har du din egen "pose"? Har alle sin egen "pose"? Det er så mye jeg ikke vet! Hvor er bloggskolen når man trenger den..?

 

Selv gubben har sin egen pose! (Foto: Vixen)

 

Se resten av alle de fine bildene fra presseveggen her. Du finner ikke meg der, jeg eh.. Rakk det ikke dessverre.. ;-)

Også var det dette med å hilse på nye folk. Ganske tidlig forstod jeg at på sånne arrangementer er det særdeles viktig å si "Heeeeeeeei! Og takk for siiiiiiist!" når du håndhilser på folk, selv om du aldri har sett dem før. Jeg har jo knapt vært utafor døra siden 2011, men det var overraskende mange som kjente meg fra før. Og det er jo ganske kult! Men selvsagt bare sprøyt. Derimot er det ganske smart for å unngå den kjipe: "Åj, okei, har vi møttes før? Hva var det du het igjen.."

 

Vurderte å gå for en DiCaprio-arm i veien - gikk heller for "Heeeeei Jenny! Takk for siiiiiiiist!" etterpå.. :-P
(Foto: Vixen)

 

I forkant av et sånt arrangement, er det jo naturlig å bruke litt tid på hva man skal ha på seg. Jeg skjønte heldigvis tidlig at kombinasjonen 15 minusgrader + mammakropp + liten koseblogger, i realiteten betydde at jeg kunne ha på meg det jeg ville. Jeg er jo også såpass gæmlis at jeg fant ut at jeg skulle gå for komfort - og holdt meg dermed god og varm hele kvelden og la meg uten så mye som et lite gnagsår på de små føttene mine. Herlig!

Som en skikkelig blogg-amatør, glemte jeg jo såklart å ta bilde av outfiten min. Dette er jo noe enhver blogger skal gjøre.. Som sagt, så lærer jeg litt hver eneste dag.

Peter lurte forresten på hvorfor jeg ikke hadde på meg noe i samme stilen som Tine Monsen, så neste år blir det nok noe i den gata der. Sjekk den dama, da! Hadde jeg sett like smashing ut som henne, så hadde jeg definitivt ikke gått for komfort! Tine var forresten skikkelig, skikkelig ålreit, og jeg er en så enkel sjel at jeg blir mer glad i bloggene til folk som viser seg å være ålreite i virkeligheten.

Det ble jo ingen pris på min kjære mann, men det ble en artig kveld med mange inntrykk. Det var moro å være på vift, men det var sykt deilig å krype under dyna da vi kom hjem også..

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og innen da skal jeg ha min egen pose. Jeg lover.

 

/ Work it! Work it!

* Følg Pose-kona på Facebook *

I kveld skjer det!

- "Ehh, Christina? Har du sett klokka mi? Men for pokker.. Øy, rekker denne buksa å tørke hvis jeg vasker den nå? Kan jeg ha på denne capsen? Shit, jeg er tom for rene boxere!"

Det begynner å dra seg til i heimen, det er nemlig straks klart for avreise til årets viktigste begivenhet for Norges største bloggere - Vixen Blog Awards. Om bare noen timer skal det avgjøres hvem som drar i land de gjeveste prisene, og Herr Pappahjerte som sjeldent blir nervøs, har i dag flydd rundt som et forvirret esel.

Selv om det er noen fryktelig sterke konkurrenter som kjemper om å bli "Årets Blogger", så er det en kjent sak at på Vixen kan alt skje! Derfor har jeg sagt at han seriøst må øve på en takketale. Han må jo det! Jeg vet at han ikke tror han har noen sjanse, men det tror jeg :-)

 

Wohooo! (Sånn skal det forhåpentligvis se ut i kveld)

 

Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken. Det fine er jo at Peter elsker sånt oppstuss, kanskje derfor passer vi så godt sammen!

Men jeg gleder meg veldig til å si hei til noen av de andre bloggerne, jeg har faktisk ikke møtt noen av dem før! Ja, bortsett fra stakkars Marte Casakaos, da. Hun glemmer nok ikke den gangen jeg kom ut av heisen hos Nettavisen, og oppdaget at hun stod borte i gangen og ventet. Jeg visste at hun var på vei til et møte med blant annet min kjære mann, så jeg gikk like gjerne bort og sa: "Hei! Jeg er frua til Peter!" - før jeg kastet meg rundt halsen hennes og fortalte at det var veldig koselig å se henne i virkeligheten. Jaja, hva kan jeg si. Jeg blir veldig fort glad i mennesker!

Siden jeg aldri har vært på Vixen før, så aner jeg ikke hvordan man oppfører seg der. Men hvis det er innafor å snappe, så skal jeg nok få knipset noen bilder i løpet av kvelden. Eller forresten, følg heller Pappahjerte, for han kommer garantert til å kjøre snap-maraton.

Og kryss for all del fingrene for at vi kjører hjemover med en pris i baksetet i kveld!

 

/ I kveld er jeg glad for å bare være konatil :-)

* Følg Konatil på Facebook *

Tatt på senga

Den følelsen.. Når du tror at gubben skal være snill og gi deg en god start på dagen, med pjusking i håret og stryking på ryggen og søte små morgenkyss på kinnet.

 

.. Og først etterpå oppdager at det svinet kun var ute etter å få seg et billig blogginnlegg.

 



/ Takk skarru ha, kjære!

* Følg Konatil på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #1

Hei og hå for en skikkelig runde med spørsmål det ble! Nå har jeg grublet og humret og flirt meg gjennom en hel drøss - og her kommer svarene på del 1.

Men først må jeg bare få si at det er et par ting som går igjen fra ganske mange av dere. Og dette er ting jeg føler ikke lar seg forklare i et par setninger, derfor kommer jeg til å sette disse spørsmålene litt på vent. Jeg ønsker heller å skrive egne innlegg om dem isteden, for eksempel historien om hvordan Peter og jeg møttes. (Red anm: nå kan den historien leses her)

 

 <3

 

Ganske naturlig er det også at mange lurer på hva jeg jobber med og hvilken utdannelse jeg har. Sannheten er at livet mitt ble ganske annerledes enn det jeg drømte om da jeg var 18. Jeg har tenkt til å dele hele historien med dere, men det er et vanskelig innlegg for meg å skrive. Så jeg trenger litt tid, men det kommer.. Så fort jeg er klar :-)

Men det var mange andre spørsmål å bryne seg på, så her er det bare å kjøre i gang!

 

Hvis du kunne vært et hvilket som helst dyr for en dag, hva ville du vært og hvorfor?

Da ville jeg vært en fugl, har alltid drømt om å kunne fly! Også ville jeg bæsjet på hodet til noen som fortjente det. To ganger på samme hode, på samme dag ;-)

 

Hvilken filmserie er din favoritt? Eller guilty pleasure.

Peter og jeg har sett hele Breaking Bad sammen, og den var helt magisk.

 

Er det en sang Peter ikke vet at du har et spesielt forhold til? Hvilken?

Haha! Ja faktisk. Det var en periode på videregående hvor vi hadde noen fantastiske hjemme-alene-fester, vi var gamle nok til å drikke (nesten, da) - og da var det bestandig en eller annen som satte på Sibbe med "Eg har mista klinkekulå". I starten var den helt grusom, men etter en stund ble den et fast innslag og en del av festen.. Huff! Her er den på youtube - enjoy, haha :-)

 

Hvordan er det å være mor? Altså. Hvordan var følelsen av å bli mor, og kjenne ansvaret av å ha et barn?

Dette kan jeg skrive side opp og ned om, men for å prøve å være kort: helt i starten er alt veldig overveldende. Som mor er man hele tiden innom hele følelsesregisteret rundt det å være forelder. Den konstante bekymringen for at noe kan gå galt, den enorme kjærligheten for to små vesener man har skapt selv, det intense ønsket om å gi dem en god oppvekst med gode verdier, og sist men ikke minst; det å "google noe" endrer seg over natten. Google går fra å være veldig nyttig, til å skremme skiten ut av deg.

 

Har du noe hovedmotiv til bloggen?

Egentlig ikke noe hovedmotiv, annet enn smilefjes, da. Det var derfor jeg gikk for "Konatil", jeg føler liksom at det favner veldig bredt, og gir meg mange muligheter! Siden samboeren min blogger mest om barn, så kan jeg skrive om alt det andre. Og gjerne om samboeren, da. Ingenting er jo så moro som å utlevere ham ;-)

 

Ønsker dere å få flere barn i fremtiden?

Vi veldig fornøyde med to :-)

 

Hvilke tre ord beskriver deg best?

Uhøytidelig, samvittighetsfull og munnrapp.

 

Hvilken film tror du best beskriver din livssituasjon?

Det aner jeg ikke, men den filmen skulle jeg gjerne sett :-)

 

Hva er dine topp 3 bøker?

Bortsett fra "Pappahjerte" av Peter Kihlman? I tilfeldig rekkefølge: "Nålen" av Ken Follett, "Boktyven" av Markus Zusak, også klarer jeg ikke bestemme meg for hvilken av Harlan Coben. Men plottene hans er fantastiske.

 

Har dere andre dyr enn hunden som slipper stinkbomber?

Haha, nei. Han er vår eneste firbente godgutt!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA<3

 

Hvordan fortalte du Petter at du var gravid?

Første gangen sa jeg det rett før vi skulle spise middag etter jobb, vi hadde akkurat satt oss foran TV'n. Peter var dritsulten og veldig klar for å glane på TV mens han spiste, og det oppstod total forvirring da jeg fortalte om mine mistanker. Jeg dempet det ned litt med "det er ikke sikkert testen viste riktig, jeg skal kjøpe en ny på apoteket i morgen.." Det hjalp litt. Så jublet vi :-)
Den andre gangen var jeg helt i sjokk selv, så jeg husker jeg var rimelig bekymret for hvordan Peter skulle ta det. Jeg fortalte det etter at han kom hjem fra håndballtrening en kveld - og han ble bare superglad for at han skulle bli tobarnsfatter'n!

 

Vil du helst være 10 år eldre eller 10 år yngre?

Mener du å spole tiden tilbake for å leve de samme siste ti årene en gang til..? For hvis jeg kunne blitt 23 år over natten uten å endre noenting, så ville jeg helt klart gått for det :-)

 

Vil dere komme på pannekaker?? Evt verdens beste vårruller..

Sier aldri nei til en sånn invitasjon, og i alle fall ikke en sånn kombinasjon! Er det mulig å få smake på begge deler?!

 

På høy tid og treffes nå! Så skal vi ta en kaffe til uka?

Haha! Ja det er på høy tid, Mie :-) Sender deg en melding!

 

Når skal dere gifte dere? Hadde vært sååå kos!

Ja det hadde vært kos, det! Godt spørsmål, vi har planer om å finne en dato snart.. Satser på live-sending på bloggen ;-)

 

Når blir Peter mest flau over noe du gjør eller sier og motsatt?

Jeg kommer fra en familie hvor vi snakker om alt, og Peter syns det er veldig flaut til tider. Særlig hvis det blir snakk om drøye ting, for eksempel blir han helt satt ut hvis jeg forteller en grovis foran mamma og pappa. Da ler jeg veldig mye mer fordi han ser så utrolig ukomfortabel ut, hehe :-)
Peter har en tendens til å snakke veldig høyt, og det syns jeg er flaut, særlig når vi er på steder hvor det er stille. Hvis man er i nærheten av oss når vi handler mat på butikken for eksempel, så vet man nok plutselig litt om både det ene og det andre - for skravla til Peter går i ett bestandig ;-)

 

Hvis du kunne gi deg selv for 15år siden et godt råd, hva ville du sagt?

Senk skuldrene og ikke ta alt så seriøst.

 

Hvordan forespeilet du deg det å ha barn, kontra virkeligheten?

Jeg var nok over middels godt forberedt, for jeg elsket å passe barn da jeg var yngre. Så bleieskift og sånne praktiske ting hadde jeg peiling på fra før. Men det jeg nok har blitt mest overrasket over, er hvor sårbar man blir - og hvor høyt det er mulig å elske to småttiser. Og hvordan mammahjertet automatisk vokste seg dobbelt så stort den gangen minstesnuppa kom til verden. Det var jeg nemlig litt bekymret for på forhånd :-)

 

Hva var bakgrunnen for valget av navnene på barna?

Ingen av dem har noen spesiell bakgrunn faktisk, det bare ble sånn. Sannheten er at Peter og jeg slet veldig med å bli enige, det er jo et helt sinnsykt vanskelig valg å ta! Å bare skulle bestemme hva en liten baby man ikke kjenner skal hete.. Derfor endte det helt tilfeldig med at vi fikk ta den endelige avgjørelsen med ett navn hver. Peter bestemte Gustav, og jeg Nora. Og vi har ikke angret på det :-)

 

Hvem ligner barna på?

Jeg syns det er vanskelig å se sånn likhet, men får stadig høre at lillesnuppa er lik sin pappa. Størstemann har trekk fra min side av familien, men samtidig ligner de på hverandre. Den ene er lyslugget og den andre er mørkhåret. 

 

Har dere hver deres "hvis jeg møter h*n så er det bare å kjøre på?"

Nei, vi har en topp 3 liste hver, haha! Navnene er i endring hele tida, men jeg tror Nora Mørk står på lista til Peter. Og Jakob Oftebro på min <3

 

Han her henger på kjøleskapet

 

Hva gjør du og Peter for å kose dere etter barna er lagt, hvis dere orker? 😅

Vi bruker 98% av tiden etter at barna er i seng, på å blogge.. Men de gangene det blir tid til overs, synker vi ned i sofakroken og ser på TV! Det gjør vi så sjeldent at det har blitt en luksus. Haha :-)

 

Kan du legge ut er ordentlig bilde av deg selv? :)

Ordentlig bilde som i passfoto liksom? Skal se hva jeg får til :-)

 

Har dere vært i Helgeroa før?

Såklart! Min første ordentlige kjæreste bodde faktisk i Helgeroa ;-)

 

Hva er det mest romantiske noen har gjort for deg?

Jeg husker eksen min tok meg med til Paris en gang. Neida.. Det mest romantiske var selvsagt da Peter fridde :-) Jeg blir fortsatt helt varm i hjertet av å tenke på det, det var en fantastisk dag! (Har blogget om det her)

 

Hvis dere ville flytte til en ny by/sted, hvor ville dere ha flyttet da?

Tja, hvis vi hadde funnet drømmehuset over alle drømmehus, så kunne nok flere byer vært aktuelle. Men vi hadde nok enten holdt oss i Vestfold - eller valgt Kolbotn, for å komme nærmere Peters familie.

 

Hvor kunne du tenke deg å ta med Peter på "voksentur" dersom du ikke har noen begrensninger mht kostnader?

Alenetid med Peter hadde i grunnen vært nok, haha! Vi har det så artig sammen uansett hvor vi befinner oss, at sted ikke spiller noen rolle. Trenger ikke reise til Maldivene for min del - men kanskje noe litt mer spennende enn Horten-Moss-ferga.

 

Er det noen "skumle" sykdommer i familiene deres som dere er redd for at barna en dag kanskje arver?

Ikke som vi vet om..

 

Hva ville du bli når du var liten?

Sykepleier!

 

Hvor mange barn ønsket du deg?

To!

 

Har du lyst å gi ut bok?

Helt ærlig? Ikke i det hele tatt.. Korte blogginnlegg er mer min greie ;-)

 

Dette var første del, takk for mange artige spørsmål så langt! Flere er på vei :-)

 

/ Ha en fin kveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Partyfolk på overnatting

I går var det lørdag, og foreldrene mine var bedt på surprise-party rett borti gata her vi bor. Derfor spurte de pent om de kunne låne gjesterommet vårt i natt, noe som selvfølgelig var helt greit. Etter at jeg ble voksen og etablert, er det i grunnen veldig sjeldent jeg har mamma og pappa på overnatting..

De dukket opp i god tid før festen skulle starte, og det var ikke før litt utpå kvelden jeg innså hva som var i ferd med å skje. For der satt jeg i sofaen, klar for en rolig lørdagskveld, ikledd en behagelig joggebukse og en genser full av yoghurtflekker. Jeg så fram til hjemmelaget mat, fyr i peisen og to unger som forhåpentligvis snart ville sovne søtt i hver sin seng.

Fra badet hørte jeg muttern nynne, og ikke lenge etter spredte det seg en god duft av dameparfyme i huset, sammen med lyden av fatterns pensko som klikket mot parketten.

- "Nå må dere kose dere da!", hørte jeg meg selv rope fra sofakroken. "Og blir det sent, tror dere? Har dere med nøkkel?"

 

"Oppfør dere pent nå, hører dere?"

 

For et syn det må ha vært, snakk om komisk rollebytte! Hvor mange ganger hadde ikke mamma og pappa sett meg svinse avgårde på fest i ungdomstida?

Pappa nikket bekreftende; Joda, mamma hadde med nøkkel i veska si. Og de kom nok ikke til å bli så sene, selv om de ikke kunne love noe. Jeg er usikker på om pappa sa det siste der fordi han mente det, eller om det var for å gjøre narr av min standard-frase fra slutten av nittitallet..

Pappa la igjen telefonen sin hjemme, men muttern hadde med sin. I tilfelle det skulle være noe, liksom. Men kvelden gikk, og vi hørte såklart ingenting. Det var vel et godt tegn..? Peter lurte på om han skulle ta runda forbi festlokalet da han skulle lufte bikkja for kvelden, bare for å se om alt så greit ut der borte. Men han droppet det. Tanken på å møte svigermor på trappa.. Nei.

Peter og jeg tok kvelden ved midnatt, og siden vi holder på med nattpupp-avvenning for tida, sover jeg med ørepropper for å ikke våkne av lillesnuppas gråt. Derfor følte jeg meg noe fortumlet da jeg våknet i dag morges, klokka var halv syv og jeg hadde ikke hørt når festfolket kom hjem i natt. Eller om de i det hele tatt hadde kommet hjem i natt..

Jeg lurte et sekund på om jeg skulle titte inn på gjesterommet og se om de lå i sengen, men tok meg i det. Ærlig talt.. Jeg fikk se etter skoene deres i gangen i steden. Til min store lettelse var både fottøy og jakker på plass, og på kjøkkenbordet oppdaget jeg et hefte med sanger som tydeligvis hadde blitt sunget i går. Et tilfeldig utdrag tydet på at det hadde vært fin takhøyde:

 





Jeg kan ikke huske å ha vært på en fest med sånne sanger før..

 

Klokka nærmet seg halv ni da vi morgenfugler sveivet i gang frokosten. Det var fortsatt ikke tegn til liv på gjesterommet, så vi prøvde å være så stille vi kunne. Men hvor lenge hadde de egentlig tenkt til å ligge og dra seg? Ble det sent i natt..? Betyr ikke fellesfrokost nettopp fellesfrokost?

Skikkelige frokostmennesker som vi er, måtte vi til slutt bare sette oss - selv om vi ikke var fulltallige:

 

Bildet er hentet fra min Snapstory :-) (umulius82)

 

Kvart over ni hørte vi endelig knirking i trappa, og to trøtte hoder kom smilende inn kjøkkendøra. Overlykkelige over å få ferdig frokost med nystekte rundstykker og nykokt kaffe, og de kunne fortelle at festen hadde vært helt knall. Jubilanten Roar hadde ikke mistenkt noen ting, så det ble en skikkelig surprise-fest med alt som hørte med. God mat, drikke, fyrverkeri og topp stemning. De hadde riktignok ikke vært hjemme før halv fire i natt, men da hadde de gått veldig stille i dørene..

Som seg hør og bør, spurte jeg pappa om han var sliten i dag, akkurat som han pleide å gjøre med meg for femten år siden. Den gangen følte jeg han maste, for å finne ut hvor mye jeg hadde drukket kvelden i forveien.

Og svaret hans kom ikke bare litt for kjapt, det virket også som om det lå en slags fryd i stemmen hans. Ordene lød mistenkelig kjent, og det gikk med ett opp for meg at papsen også var klar over at rollene nå var byttet om..

- "Sliten?", smilte han, "Nei herregud. Seriøst, jeg drakk bare én eller kanskje maks to øl."

Så blunket han lurt til meg ;-)

 

/ Gratulerer med 60 årsdagen Roar! Giri giri gassa ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Puppelupp

I kveld hadde jeg egentlig tenkt til å blogge om noe helt annet, men det får bare vente. For nå må jeg rett og slett kommentere denne helgens store hendelse. I går bestemte nemlig gubben og jeg oss for å kjøre i gang nattpupp-avvenning, slik at alle i husstanden forhåpentligvis snart kan begynne å sove hele natten gjennom. Planen var at Peter skulle ta lillesnuppa i natt, og at jeg (og puppen) skulle holde oss unna.

Jeg trykket meg derfor spent inn på bloggen hans i dag for å lese hvordan natten hadde gått.

 



For selv om jeg naturligvis hørte at det i perioder var liv og røre inne hos Peter og lillesnupp i løpet av natten, så hadde jeg jo selvfølgelig ikke den fulle oversikten siden jeg lå på et annet rom. Jeg klarte faktisk å holde meg unna fram til halv syv i morges - da syns jeg det var på sin plass at jeg tok over for den stakkars, trøtte mannen. For ja, det hadde visst vært en horribel natt.

Innlegget hans startet ganske friskt med setningen: "Å jasså, du tror du er sliten?" - før det fortsatte med både bilder og tekst som antydet at han var mer enn bare litt trøtt etter en særdeles lang natt. Det viste seg at han i tillegg hadde bygd opp innlegget som en slags logg - der alle hendelsene i løpet av hele natten møysommelig var skrevet ned.

Men det tok ikke lang tid før jeg reagerte, nærmere bestemt allerede på punkt nr 4:

 

 "Kl. 03.46: Midt i en herlig drøm, våkner jeg til brølet fra en bitteliten gorilla. Viser seg at det er min datter. Hun er våken, veldig våken."

 

Før jeg går videre, må jeg bare få forklare en ting. Dere som kjenner litt til oss fra før, vet jo at gubben har et problem med at han er svært urolig i søvne.. Og på grunn av dette hender det rett som det er at vi sover på hvert vårt rom - fordi vi trenger nok søvn for å få det til å gå rundt. Men i hele høst har vi i tillegg hatt mye barnehage-virus i hus, derfor har Peter nå i en veldig lang periode sovet inne hos treåringen.

Peter med sitt ekstremt gode sovehjerte, vet med andre ord ikke at den "bittelille gorillaen" svært sjeldent sover så lenge som til 03.46 uten å våkne.. Innen klokka er fire har hun som oftest vært våken to eller tre ganger allerede - men det vet han tydeligvis ingenting om.

Så følger en haug med oppdateringer om at lillesnuppa nektet å sovne igjen. Og hun var visst i kjempeform! Hun smilte, pratet, hoppet rundt og koset seg, fra 03.51 til 06.09 holdt hun det gående. Og Peter var i sjokk. Skulle mangelen på nattpupp føre til sånne våkne perioder..? Det gikk jo ikke an! Om natten skal man sove - ikke holde på sånn.

Jeg har selvfølgelig ikke tall på hvor mange netter jeg har ligget våken sammen med den lille tuttelutta, hvor hun har satt seg oppå magen min, hoppet opp og ned mens hun har klukket av latter, plukket meg i nesa eller i munnen eller i ørene, stupt inn i dyner og puter mens hun har hvint av glede - eller alle gangene hun har hylt i sinne når jeg har prøvd å legge henne ned og rolig sagt at: "Nå lille venn, nå er det faktisk natta.."

Alt dette har selvfølgelig pågått til lyden av den velkjente snorkeduren til min mann, som har befunnet seg i dyp søvn på rommet til treåringen.

Så kjære Peter: "Å jasså, du tror du er sliten?"

 

/ Ingen sympati herfra, kjære ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Grand Prix og Kattemas

Okei, først og fremst: Takk for alle rare, fine, morsomme spørsmål i kommentarfeltet til gårsdagens Spørsmålsrunde! Jeg håper dere gir meg litt tid til å svare, for det kom ganske mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg er imponert over alt dere har klekket ut, og kan love dere at det blir moro! Og ikke minst; nå føler jeg meg som en ekte blogger, haha.

Men allerede nå må jeg få tjuvstarte litt, for jeg ser at mange lurer på hva som var greia med katten min som jeg nevnte som et eksempel. Derfor serverer jeg dere herved historien om Grand Prix og min kjære kattebass Pjusken.

 

Han var så vakker <3

 

Som så mange andre barn, begynte jeg å mase etter å få mitt eget husdyr i ung alder. Men mamma, og fortrinnsvis pappa, lot seg ikke rikke. Jeg begynte etter hvert å bli rimelig lei av mutterns fiffige setning:

- "Klart du kan få hund!! Det er helt greit det, Christina! DEN DAGEN DU FLYTTER FOR DEG SJÆL!!"

Jeg gråt mine tårer mens de voksne messet om alle tingene et husdyr ville føre med seg: det gigantiske ansvaret, utgifter til mat, stell og dyrlege, og ikke minst hvor bundet man ville bli. Innimellom virket det nesten som at man ikke kunne forlate huset dersom man fikk seg et husdyr. Joda, jeg kan jo i dag som 33-åring forstå hvorfor de ikke hadde lyst til å gi etter - men den gangen var de bare verdens teiteste foreldre.

Å få hund forstod jeg tidlig at jeg bare kunne glemme, derfor landet jeg etterhvert på katt. Jeg vet ikke om det var fordi jeg på tro og ære lovet at jeg kom til å hvis jeg ikke fikk en, men plutselig en dag hadde jeg muttern på glid. Det er såklart pinlig å se tilbake på hvordan jeg maste, men det ble som en besettelse. Jeg var kanskje bare ni år gammel, men jeg innså rimelig kjapt at det var fattern som hadde det endelige ordet. Det var han som måtte overbevises. Og det var på ingen måte noen enkel oppgave, for han var virkelig ikke glad i katter, og hadde dermed vetorett.

Men da barneskolen min skulle arrangere Melodi Grand Prix, så jeg mitt snitt - og klekket ut en noe utspekulert plan. En jentegruppe på seks ble dannet, en tekst ble skrevet, og på scenen under MGP stod gruppa "Pussycats". Så proffe var vi, at en av jentene ble utpekt til å spille katt på scenen - og var utelukkende med for å si "mjau" inn i mikrofonen helt på slutten av sangen. Hun kunne jo fint vært med på å kore underveis, men det virket proffere sånn.

 

Undertegnede ved siden av katten

Men nå kommer det beste. Teksten.. Den gir i sin helhet et klart inntrykk av at det gjaldt å spille på følelsene til den mannen som satt med vetoretten, nemlig pappa.. Og jeg husker jeg tenkte at dersom teksten endte godt, så ville jo sannsynligheten være ganske stor for at drømmen også ville gå i oppfyllelse i virkeligheten:

Pussycats - "Lykkelig Dag"
Tekst og melodi: Christina og fem andre niåringer

1. Jeg vil gjerne ha en katt,
men jeg får jo ikke lov
Det er trist hvis du snakker om deeeeet.
Men det er jo sånn det går,
hvis du maser om det og.
Men jeg slutter ikke for det!

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.

2. Men nå har jeg fått en katt,
og jeg ble så glad den dag,
da pappa kom hjem med en katt.
Og jeg ropte "hipp hurra!",
og jeg koste masse da,
for jeg ble så lykk'lig den dag.

Refreng:
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt
Den maler og den liker seg hos meeeeeeg.
Jeg koser masse nå,
for nå har jeg fått katt!
Den maler og den liker seg hos meg.
*MJAU*

I salen satt fattern og så sin datter fremføre "Lykkelig Dag". Og der og da tror jeg det må ha gått opp for ham at dette kattemaset, det kommer aldri til å ta slutt. Så ikke lenge etter stod kattungen Pjusken på døra. Den utspekulerte lille planen hadde virket, og snipp snapp snute - så var eventyret ute :-)

.. Og Pussycats? De sang seg ikke bare inn i pappas hjerte, de stakk også av med seieren i hele Melodi Grand Prix.

 

/ Og ja, mamma: Jeg kjøpte meg hund MED EN GANG JEG FLYTTA FOR MEG SJÆL! ;-)

* Følg GrandPrix-kona på Facebook *

Spørsmålsrunde

OBS! Grunnet den store pågangen, er kommentarfeltet nå "stengt" for nye spørsmål - men tusen takk til alle som har sendt inn :-)

Midt i kveldsmaten i går, trodde jeg først min mann hadde satt noe i halsen. Men selv om han hostet kraftig, så oppdaget jeg at han gliste stort, og da fortstod jeg at han bare hadde fått en kjempeidé. Og ganske riktig, da hosten ga seg ropte han ivrig mellom to munnfuller:

- "Du! Hallo! Nå som du har blitt en ekte blogger, må du jo ha spørsmålsrunde på bloggen!"

Jeg lo høyt før jeg svarte at det er det dummeste jeg har hørt. Spørsmålsrunde..? Seriøst?

 

Men Peter ga seg ikke:

- "Ja! Det er jo kjempegøy! Tenk så mye rart folk sikkert lurer på nå."

Etter en liten stund innså jeg at ja, jo, kanskje det er kjempegøy! Det er jo en ypperlig måte å bli litt bedre kjent på, så here we go! Hvis du lurer på hva katta mi het eller hvor mange år jeg måtte mase for å få den - og om det er sant at jeg lagde en sang som jeg fremførte på barneskolens Melodi Grand Prix da jeg gikk i andre klasse, som het "Jeg vil gjerne ha en katt" - så er tiden altså moden for å spørre om det nå.

Setter et tak på 2-3 spørsmål per person, siden Peter har gått på noen smeller der det har kommet 8-10 i samme slengen, haha.

.. Og kommer det ikke inn noen spørsmål, så lager jeg bare noen selv! ;-)

 

/ Fyr løs!

* Følg Kattekona på Facebook *

Søndagssmygeren

Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring :-)

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet "Dog shaming", altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg - sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

 

Tekst: "Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua"

 

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også - i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada - trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det ...

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

 

 

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

- "Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær - og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!"

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden :-)

 

/ Søndagen er ikke helt den samme uten ;-)

* Følg Konatil på Facebook *

Du vet at jeg blogger om hemoroider og sånt?

Hadde noen sagt til meg for ett år siden, at jeg på nyttårsaften i 2015 skulle sitte og knatre på et tastatur for å skrive ord på min helt egen blogg - da hadde jeg ledd høyt! Så ville jeg sannsynligvis sagt at det aldri kom til å skje. På mange måter vet jeg ikke hva som gikk av meg i sommer, da jeg plutselig bestemte meg for å ta steget videre, fra gjesteinnlegg på samboeren sin blogg. Det virket bare så befriende å ha sin egen lille plattform, med sine egne lover og regler.

Jeg skjønner definitivt hvorfor de aller fleste som oppretter blogg, faller av etter to til tre måneder. For det har vært en veldig krevende og tøff høst, men kanskje nettopp derfor føler jeg at jeg har grunn til å være ekstra stolt av meg selv! Fem måneder med blogging, nesten hundre innlegg og ikke minst 1400 kommentarer fra dere gode lesere. Jeg føler meg utrolig takknemlig fordi dere stikker innom igjen og igjen - uten dere hadde jeg fortsatt bare vært "kona til han derre pappahjerte" :-)

Dessuten er jeg ganske sikker på at dette bare er starten! Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å si noe før på nyåret, men i høst skulle Peter i et møte med Nettavisen, og jeg ble bedt om å være med. I gangen svinset de store: Sophie Elise, Ida Wulff og Kristin Styleconnection. Lille jeg følte meg helt malplassert.. Joda - jeg var jo på sett og vis en blogger jeg også, men ikke en sånn ordentlig en! Og underveis i møtet, da magasinsjefen fortalte at de hadde et stort ønske om at jeg også skulle bli en Side2-blogger, tenkte jeg inni hodet mitt "JAAAAAADDAAAAAAA!!"! Utad kjempet jeg for å holde meg rolig, og fikk stotret fram: - "Ehh, du vet at jeg blogger om.. eh.. hemoroider og sånt?"

Han forsikret meg om at det kunne jeg bare fortsette med - og nå er jeg altså bare noen dager unna å blogge i ny drakt. Jeg gleder meg noe vanvittig, for dette er stort for ei lita jente fra Larvik! Jeg kommer selvsagt til å fortsette nøyaktig som før, men det skal bli så fint å få et skikkelig design, og ikke minst ordentlig lesbar tekst - som jeg vet mange har slitt med. Også håper jeg veldig på et litt ryddigere kommentarfelt sånn at det blir lettere å svare, og ikke minst finne igjen hvilke svar som hører til hvor.

Vel, det blir kanskje noen forbedringer til.. Jeg har nemlig tenkt til å skjerpe inn litt på bildekvaliteten her på bloggen. For i motsetning til min kjære mann, så liker jeg best å stå bak kamera. Og det har i hele høst kommet veldig til syne på kamerarullen.. La meg komme med et par eksempler:

 

"Bare se helt naturlig ut! Som en toppblogger!"

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Eller her, hvor jeg tenkte å blogge om at jeg hadde fått gavekort på ansiktsbehandling. Eller var det likskue..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette var et seriøst forslag til toppbilde.. Jeg tuller ikke.

 

Håper dere vil bli med meg på bloggreisen i det nye året, adressen blir den samme - og jeg er kjempegira! Noe jeg tror kommer til å skinne gjennom i tida som kommer :-)

Ønsker alle en fin nyttårsfeiring, enten det står en heidundranes fest på programmet - eller en stille og rolig feiring som hos oss. Den ene gangen i året vi priser oss lykkelige over at bikkja er tunghørt, og store deler av kvelden går med på å krysse fingrene for at våre to barn ikke våkner når naboene tar av med rakettene.

GODT NYTT ÅR!

 

/ Herregud, om bare noen timer er jeg for gammal for BSU-sparing!!

Mest populære innlegg i 2015:
- Ta et hint da, mann! (NB! Les kommentarfeltet, det er halve moroa ;-)
- Usynlig på jobb (Glad for at dette innlegget slo an)
- Hemmelig kodespråk (Flau for at dette innlegget slo an ;-)

Unnskyld

I kveld må jeg bare få si unnskyld. Til meg selv for 15 år siden. Da jeg var midt i ungdomstiden og veldig opptatt av å være kul og en av gjengen. Da jeg så mot fremtiden med stjerner i øynene og med et håp om hvor bra alt skulle bli.

For jeg har vel alltid lurt på hvordan jeg vil bli som voksen. Om man eldes med verdighet eller om man blir en skrotnisse. Jeg har alltid trodd at jeg skulle klare å holde meg ungdommelig og relativt oppegående til jeg ble gammel og grå, men det har i alle år vært én spesiell ting som jeg har vært fast bestemt på å unngå.

Og nå har det altså skjedd. Noe som kvalifiserer til minst tusen skrotnissepoeng, og som gjør at jeg frykter for fremtiden.

Shocked woman puts hands on her head, isolated on white

 

Det har seg sånn, at en god stund før jul, hadde vi en liten kuldeperiode her på Østlandet. Og en dag mannen og jeg var ute og lekte med ungene, oppdaget vi ganske kjapt at vi slett ikke var godt nok kledd. Ungene storkoset seg, mens vi voksne slet med jakker som var for korte og bukser som var for tynne. Det tok ikke lang tid før vi kjente at kulden kom krypende, og på bare få minutter var vi frosne til beinet.

Der og da bestemte jeg meg for at gubben skulle få en termodress til jul, slik at han kunne leke med ungene ute i all slags vær - uten å fryse ihjel. Etter litt leting, fant jeg en perfekt en. Den var blå og fin, og man kunne se at den ville varme som en dag på stranden, og oppfylle absolutt alle krav til komfort og glede.

Og gubben ble kjempeglad! Dressen satt som støpt, og det var jo helt knall og tipp topp det.. Hadde det bare ikke vært for at han tilfeldigvis hadde tenkt den samme tanken selv.. Og fikset samme gave til sin fru - atpåtil i samme butikk.

Så nå...

Kjære Christina, anno år 2000: Unnskyld. Det verste du vet er matchende grilldresser, og dette er nok ikke stort bedre. Jeg beklager. Det var ikke slik det skulle bli.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Fuck it - til sommer'n blir det crocs ;-)

* Følg Skrotnisse-kona på Facebook *

Fra mannen i mitt liv

Min kjære mann elsker ikke bare julen, han elsker også å gi bort gaver med sjel. Med det mener han at bak gavene må det ligge både en idé og en omtanke - noe jeg selvfølgelig er helt enig med ham i. En gjennomtenkt gave er jo så mye morsommere å gi bort! Hvert år prøver Peter å overraske meg på et eller annet vis, og det fikk han virkelig til i år.

For en av gavene hadde han nemlig bestemt at jeg skulle pakke opp når bare han og jeg var til stede. Jeg tenkte at det garantert var noe litt på kanten som han ikke ville at moren eller faren skulle se.. Men gaven var overraskende liten, og da jeg fikk revet av papiret, oppdaget jeg at det var en liten eske.

Oh my god!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Alle jenters store drøm! Bare ikke helt min... Huff, jeg vet ikke om det skyldes alle guttevennene i oppveksten eller om det er noe genetisk feil med meg; jeg er bare ikke glad i å gå med smykker! Tro meg, jeg har prøvd... Jeg tok til og med hull i ørene da jeg var 26 år gammel (!) - for å bli litt mer pyntete. Det at jeg ikke liker smykker, har ført meg opp i mange pinlige situasjoner gjennom årene, for det er jo en ganske naturlig ting å gi bort til en jente.

Men jeg ble i alle fall helt satt ut da jeg deiset ned i sofaen med esken i hendene, og stirret usikkert på Peter. Hva hadde han funnet på..? Jeg smilte stort, for jeg ville jo ikke virke utakknemlig, men jeg må innrømme at jeg stusset litt over at han hadde gått for en sånn type gave - til tross for min manglende interesse.

- "Ja, nå må du åpne, da!", sa han spent.

Jeg kjente det knøt seg litt i magen, og jeg krysset fingrene for at han ikke la merke til hvor nervøs jeg var.

- "Men Peter..", mumlet jeg, "Hva er dette for noe?"

Det kom ikke noe svar, så jeg åpnet esken med nervøse fingre.. Da jeg fikk se hva som lå oppi, brølte jeg av latter - for oppi lå denne:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Plastdingsen til å feste plata over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet, som knakk i fjor! Haha! I starten av desember skrev jeg i dette innlegget at jeg ikke ante hvor jeg skulle skaffe en ny, men den lille spiren av et hint har altså gubben klart å plukke opp.

Og ikke bare det, men idet jeg tok den ut av boksen, nappet han den umiddelbart til seg, skrudde den på plass og satte opp planka på null komma svisj. Han som pleier å utsette sånne ting til det kommer støv på støvet. Dette lover bra for 2016 ;-)

 

/ Da ble det jul for a mor!

Les også: Julefrokosten - Om en annen gang jeg fikk en liten eske, rett før jul :-)

Juleferien er i gang

Skulle kanskje tro at Kona Til har tatt seg juleferie, men det har 'a jo såklart ikke! Det har vært travelt de siste dagene, for det er litt av et styr når en liten familie skal på juleferie. Som vanlig pakket gubben sin egen bag, og var særs fornøyd med det. Denne gangen slo han faktisk på stortromma og pakket ned både mat og bajseposer til hunden også, så jeg kan ikke klage.

Som vanlig skrev jeg pakkelister til meg selv og barna, det gjorde heldigvis pakkingen en smule enklere. Men jeg blir så innmari sliten i hodet av all tenkingen, for en mor på tur må være forberedt! Hvor mye klær er nødvendig å ha med, skal man ta høyde for søling eller spørre svigermor om å låne vaskemaskinen? Skal vi ha med nok bleier for hele julen, eller skal vi handle når vi kommer fram? Trenger vi niste i bilen eller blir det bare unødvendig mas?

Ikke blir det bedre på selve avreisedagen heller. Far i huset har alltid et mål om å være ute av huset til klokka 10.00, og blir bestandig irritert fordi vi aldri får det til. Han har jo bare bagen sin å tenke på. Så da løper jeg rundt og peprer ham med spørsmål: Har vi husket å ta ut søpla? Ligger det en bleiepose igjen på badet? Tar du ansvar for å skru på alarmen? Er kaffemaskinen avslått?

Men så kom vi oss endelig ut i bilen, og svingte ut på riksveien og videre ut på E18. Så viste det seg at den fryktede kjøreturen med hylende barn i baksetet og to irriterte foreldre (og en rastløs hund) foran - ble en himmelsendt kjøretur istedet.. Lillesnuppa sovnet etter et kvarter, og storebroren koset seg med Spotify og nistemat. Og foran satt gubben og jeg, overlykkelige over at noe endelig gikk på skinner. Denne juleferien blir bra!

I dag satt svigerfar og kikket ut vinduet under frokosten, og kom fram til at det stod et tre i hagen som ville passe ypperlig som årets juletre. Svigermor var ikke helt enig, men ti minutter senere stod treet på fot i stua. Svigerfar hadde spart både tid og penger, men frua hans var ikke like fornøyd. For treet var jo litt stort, og hvordan skulle de nå få plass til langbordet på julaften? Men det var heldigvis ikke noe problem for svigerfar, for han kunne bare kutte av de nederste grenene på den ene sida. Åh, som jeg elsker denne familien :-)

 



Akkurat nå sitter jeg og skriver under takvinduet på det gamle promperommet til gubben, og jeg syns det er så rart å tenke på at han har vokst opp i dette huset. Her har han levd halve livet sitt, med oppturer og nedturer - uten å vite at han en dag skulle møte meg, og atpåtil smelle meg på tjukka to ganger! Haha :-)

I morgen ruller julen videre. Først skal vi ut og kjøpe sko til lillesnuppa, for siden det fortsatt er litt uvant at hun har begynt å gå, presterte jeg å ikke ta med annet enn tøfler til henne.. Deretter skal vi til svoger Christer å spise nissegrøt - før det er kvelden før kvelden, med marsipanverksted og andre julerier som er tradisjon i denne familien.

Husk å legge til umulius82 på Snapchat hvis du vil være flue på veggen hos oss, da!

 

/ Lover å poste etter-bilde av treet sammen med langbordet på julaften ;-)

* Følg Svigerdattera på Facebook *

Miss Fix it

I morges etter frokost suste Peter og treåringen avsted, de skulle til hovedstaden på en liten guttetur. Etter flere uker i sykdomsrus fikk jeg nesten litt småpanikk, skulle lillesnupp og jeg plutselig ha en hel dag for oss selv? Hva i huleste skulle vi ta oss til? Og siden formen min fortsatt ikke er på topp, måtte vi legge hodene våre i bløt. Lillesnuppa var i grunnen mest opptatt av å , for sånn helt plutselig over natta har hun knekt koden! Det er som om krabbing er helt uaktuelt, hun bare går og går og går. Jeg tror hun har bestemt seg for å observere alle husets overflater fra et annet perspektiv. Og mammahjertet er så stolt - nå er hun ikke lenger en baby, og det er som om vi blir kjent med nye små deler av personligheten hennes hver eneste dag.

Men altså, litt inspirert av Peters blogg i går, bestemte jeg meg for å fikse opp i forskjellige ting i huset. Du vet, sånne ting som jeg tror gubben egentlig hadde regnet med at han skulle ta ansvaret for, men som man trygt kan si har latt vente på seg. Først ut var "The Chair", som er husets store klesoppsamler. Peter blogget om denne stolen vår i går, og til stor glede utviklet kommentarfeltet seg til å bli ganske hysterisk. Det er jo flere som sliter med dette fenomenet! (Hele innlegget finner du her) Selv om stolen kun bestod av gubbens klær, som han i fire uker har sagt at han skal rydde selv - tok jeg altså et røsk. Og se så pent det ble! Pjuskepelsen ser faktisk nedsittet ut, da skjønner dere hvor mange kilo med klær som har ligget i den stolen. (For ja, Peter ryddet litt før han knipset bildet fordi det så for ille ut, haha):

 

Før og etter

 

Den neste tingen jeg kastet meg over, var varmepumpa. I høst fikk vi nemlig installert pumpe på veggen, og installatøren sa at vi måtte rense filteret ca hver tredje uke. Og nå har det gått over dobbelt så lenge, så dette filteret har blitt som en slags verkebyll. Men i dag fikk jeg endelig ut fingeren! Jeg åpnet lokket, løsnet filteret, registrerte at det hadde samlet seg en del støv, tok filteret med til dusjen, spylte det rent (akkurat som installatøren ba meg gjøre), tørket det godt, satte det inn i varmepumpa igjen, festet lokket, og voila! Det tok seriøst to minutter, jeg ble nesten litt flau. Og for en herlig følelse etterpå!

 

Dust dust baby..

 

Det neste punktet er jeg overbevist om at gubben ikke har lagt merke til. Men i den forrige leiligheten vår, var det et dørhåndtak som ble slakkere og slakkere uten at vi brydde oss, og plutselig en dag falt det av. Og det var et helsikke å få på igjen. Så i dag satte jeg av hele to minutter til å hente en skrutrekker type stjerne - og skrudde til den stakkars skruen. Easy peasy.

 

 

Den neste tingen var utenfor husets fire vegger, men like fullt en ting som jeg altså har fikset opp i. Saken er den, at i bilen liker Peter å tygge pastiller. Tygge, smatte, slafse, mumse, you name it. Og i høst har han hatt dilla på noen store pastiller som kommer i sånne små papirposer, og i disse posene ligger det naturligvis en del overflødige småkorn som ser ut som sukker. (Men siden de er sukkerfrie, så er det nok noe annet) Noen klarte for en måned siden å tømme en halv pose med overflødige småkorn i det lille rommet foran girkassa i bilen. Noen sa også at han skulle få fjernet det så fort som mulig, men i dag innså jeg at "så fort som mulig" er et relativt begrep. Det tok meg forøvrig to minutter å fikse dette også.

 

Før-bilde, altså ;-)

 

Avslutningsvis må jeg også ta med et oppdrag som jeg faktisk ikke klarte å fikse. Jeg nevner det bare siden jeg tross alt brukte mye tid på google for å finne ut hvor i all verden jeg kan få tak i en dings som dette. Det er en plate/list over den integrerte mikroovnen på kjøkkenet som har falt av, og det ser ut til at en liten bit på festet på den ene siden har knekt. Bildet viser den som ikke har knekt. Så kjære nissen, hvis du leser bloggen min, så ønsker jeg meg en sånn en til jul i år!

 

 

Dagen i dag har fått meg til å innse et par ting. Når man utsetter å få ting gjort, så lager det bare unødvendig hjernestøy. Man går og tenker at "Off, nå må jeg snart få fikset det", også blir det en negativ spiral som tapper deg for energi. Den andre tingen er at jeg definitivt skal bli flinkere til å ikke utsette ting i 2016! Men siden jeg ikke liker nyttårsforsetter, startet jeg mitt nye og bedre liv i dag :-)

Nå gjenstår bare å få med gubben, da..

 

/ Berre gjer da!

* Følg Handykona på Facebook *

Den ultimate sykdomstesten

Spør du meg, så er det ikke lett å vite hvor dårlige mannfolka egentlig føler seg når de blir syke. Her i huset klages det i alle fall like mye uansett om nesa bare er litt tett, eller de gangene influensaen virkelig herjer.

Som jeg skrev tidligere i uka har vi fått sykdom i hus. Jeg trodde faktisk det var på sitt verste da jeg skalv og hutret mens feberen herjet i kroppen, men så skjedde altså det som absolutt ikke måtte skje. Gubben ble smittet.

 

"Man down, man down! Call 911!"

 

Å herrejemini. Det begynte i det små. Litt forsiktig uffing:

"Off.." "Ahh.." "Åååh.." "Sukk.." "Stønn.."

Med andre ord akkurat som det pleier når han føler seg litt småpjusk. Så eskalerte det gradvis:

- "Vi kan umulig ha samme virus, Christina! For jeg føler meg dårlig, liksom! Seriøst dårlig!"

Heller ikke dette er spesielt unormalt, og jeg må innrømme at medfølelsen ikke stakk spesielt dypt fra min side. Det var jo som vanlig helt umulig å vite hvor syk han egentlig var! I tillegg hadde jeg gjennom hele uka måttet minne ham på at jeg følte meg skikkelig dårlig, og derfor tenkte jeg i mitt stille sinn at dersom han ikke tok hensyn til meg, så skulle jaggu ikke jeg ta hensyn til ham, heller..

Det var ikke før i går at jeg innså hvor dårlig stelt det faktisk stod til med min kjære mann. Vi hadde surret rundt hele dagen i hver vår sykdomsboble, vi hadde byttet på å passe på barna mens timene sneglet seg av sted. Det eneste vi tenkte på var å få tatt kvelden tidlig, vi skulle sove av oss denne møkka.

- "Skal jeg begynne på middagen?", spurte jeg da klokka nærmet seg fire.

- "Middag?", sukket mannen, "Nei, jeg tror faktisk ikke jeg orker å spise middag i dag."

- "Hæ?", svarte jeg overrasket, "vi må vel ha middag?"

- "Nei ikke for min del.. Jeg orker ikke tenke på mat engang."

På dette tidspunktet begynte jeg faktisk å stusse bittelitt. For er det noe mannen min aldri takker nei til, så er det mat. Han er konstant sulten. Jeg åpnet kjøleskapet og stirret rett inn i en pakke med fiskekaker.. "Aha", tenkte jeg, "han tror vi skal ha fisk til middag! Det forklarer den dårlige matlysten.." Men det min kjære hadde glemt, var jo at jeg hadde kjøpt inn til taco. Gubbens desiderte yndlingsrett!

- "Men kjærsten min!", ropte jeg entusiastisk, "Vi skal jo ha taco! Tjohooo!"

- "Taco..?", pep det fra stua.

Jeg måtte fnise for meg selv. For det var da jeg innså det. Den ultimate sykdomstesten er såklart å friste med yndlingsretten! Det ble stille noen sekunder før han fortsatte:

- "Vet du hva.. Jeg orker faktisk ikke å spise middag i dag.."

 

/ Nei til taco? Okei, han er faktisk syk..

* Følg Bli-frisk-kona på Facebook *

Kvinnfolk bak rattet

Jeg vet at jeg kommer til å hisse på meg et par kvinnfolk med dette innlegget, men det får så være. Det at jeg er kvinne selv, blåser jeg en lang marsj i. For i disse moderne likestillingstider må det være lov til å legge seg flat når man innser at man har tapt, særlig når det gjelder en kamp som har pågått mellom kvinner og menn i flere tiår.

Etter mange år i fornektelse føler jeg at tiden nå er moden. Jeg er klar for å krype til korset og innrømme at dere menn har hatt rett hele tida. I alle disse årene, hvor dere har hyttet med neven når vi kvinner har famlet oss nølende ut i en rundkjøring. Eller når vi har ligget og putret langt under fartsgrensa på E-18, bare sånn i tilfelle det skulle være fartskontroll. Når vi har parkert som i blinde uten å ta hensyn til de markerte plassene, eller når avstandsberegningen har blitt for tøff for oss inne i det trange parkeringshuset.

 

"Ikke tut på meg! Jeg trodde det var forkjørsvei!, for svingende!"

 

Jeg snakker selvsagt om bilkjøring. Er det ikke på tide at noen innrømmer at dere hadde rett hele tiden? Ja, dere mannfolk er flinkere enn oss damer til å kjøre bil! Det er neppe uten grunn at uttrykket "kvinnfolk bak rattet" oppstod og ble et fenomen. Et fenomen jeg vokste opp med på åttitallet, men som fortsatt - tretti år etter, lever i beste velgående.

Ja, jeg vet at det er dere gutta som står for råkjøringen, og det er selvsagt alt annet enn akseptabelt. Å kjøre for fort er harry, det er tankeløst - og ikke minst livsfarlig. Statistikken viser at vi jenter ikke er like hissige på gassen, og det er veldig bra. Men la oss ikke gjøre dette til en sak om råkjøring. For hvordan står det egentlig til med kjøreferdighetene våre, sånn ellers?

Bare denne uka har jeg vært vitne til flere nestenulykker, og i 9 av 10 tilfeller har det skyldtes idiotiske bilmanøvrer utført av kvinner bak rattet. Det er damer som glemmer å kikke til høyre, det er damer som fiser ut på veien selv om det ikke er klart, det er damer som tvilende kaster seg inn i rundkjøringer og skaper farlige situasjoner, det er damer som svekker konsentrasjonen i et forsøk på å multitaske, det er damer som blir stående midt i et kryss og nøle, og det er damer som kjører langt under fartsgrensa.

Og hva i alle dager er det som får oss til å klare å gå fra bilen som dette?

 

Ja, det var en dame som parkerte.

 


Ja, det var en dame som parkerte.

 

Og neida, tro ikke at jeg sitter her og hoverer. Jeg er selv et kvinnfolk bak rattet i dobbel betydning - og for eksempel er jeg svært dårlig på å lukeparkere. Men jeg har i alle fall innsett min svakhet! Etter flere år med bopel i Oslo hvor jeg ikke trengte bil, har liksom aldri dagen kommet hvor jeg har tatt grep og lært meg å manøvrere bilen inn i en luke. Derfor kjører jeg heller rundt og rundt og rundt og rundt til jeg finner en egnet parkering som passer mine ferdigheter. Jeg mener at det at jeg har innsett min svakhet, er en nødvendighet.

Samtidig har jeg grublet en del på hva det er med oss kvinner i trafikken som gjør oss mindre gode bak rattet. Er det det at vi ikke er konsentrerte nok? Neppe. Jeg tror tvert imot at vi er flinkere på konsentrasjon enn gutta, så sant vi ikke multitasker.

Er vi ikke innlærte nok? Jo, vi har vel fått den samme opplæringen som guttene? Og selv om de generelt sett kanskje er mer interessert i biler og bilkjøring enn oss jenter, så kan vel ikke det kalles noen unnskyldning.

Kanskje føler vi oss ikke trygge bak rattet? I mange familier er det mannen som styrer skuta når vi legger ut på biltur, og siden øvelse gjør mester, så har vi kanskje ikke kjørt nok bil?

Har det rett og slett med selvtillit å gjøre? Mye mulig.

Jeg spurte mannen min om hva han trodde kunne være grunnen til våre vaklende kjøreferdigheter. Svaret kom kontant: Kvinner mangler et "killer instinct". Noen situasjoner krever at man bare kutter gjennom og tar et valg, og dette mente han at kvinner er dårligere til enn menn. Beslutninger må tas lynraskt bak rattet hele tiden, og det kan være både stressende og skummelt. Det gjør at kvinnehjernen rett og slett ikke er like egnet til å fungere like godt i trafikken som mannehjernen.

I tillegg mente han at kvinner mangler alfahanne-selvtilliten som menn er i besittelse av. Så når menn møter en rundkjøring med stor selvsikkerhet og med overdrevent stor tro på egne ferdigheter ("Flytt dere drittfolk, her kommer jeg!") - så blir damene ofte stående og nøle midt i en situasjon. ("Åh, skal jeg kjøre nå eller skal jeg vente? Nei, jeg kjører.. Eller vent litt, jeg tror jeg venter..")

Riktignok ser det ut til at ulykkesstatistikken i følge statens vegvesen ser ut til å ende på et lavere tall i år, enn på lenge. Men nå som vi er på vei inn i den store bulke-måneden, med søndagsåpne butikker fram til jul, tror jeg det ekstra viktig at vi kvinnfolk tar en liten peptalk med oss selv før vi svinger ut av oppkjørselen hjemme. Før vi skal ut og handle julegaver med stress i blikket, før vi bulker og før vi parkerer på midten over to parkeringsplasser.

Stol på deg selv, dropp den usikre nølingen! Føler du ikke for å kaste deg ut i rundkjøringen, så bestem deg på forhånd for at du skal vente til det er komfortabelt klart. Blir du ekstra nølende når det er mye trafikk, unngå rushtrafikken så langt det går.

Føler du deg usikker på høyreregelen, frisk den opp, da vel! Og kanskje viktigst av alt; kjører du bil så kjører du bil. Da må mobilen få ligge i fred.

Det beste hadde trolig vært om menn og kvinner kunne møtes på halvveien. Da ville kvinner fått selvtilliten til å kjøre ut i en rundkjøring uten å nøle - mens mannen ville innsett at han verken var udødelig, eller kongen på veien.

 

/ Ha en trygg og bulkefri jul :-)

* Følg Kvinnfolket på Facebook *

Pølser'n på sofa'n

For et par uker siden var jeg hos legen for å ta en skikkelig blodprøvesjekk. Og alle prøvene så faktisk helt supre ut, bortsett fra vitamin D. Så lave verdier hadde jeg, at jeg fikk D-vitamin på resept! Gæmlis? Haha!

Jeg skjønner ikke helt hvordan det kan ha seg, for når jeg leser om hvor lite sollys som skal til for å dekke et helt ukesbehov, så må jeg begynne å lure.. Jeg vet jeg var lite i sola i sommer altså, men hallo!

"Dersom ansikt, hender og armer eksponeres for sommersol midt på dagen i fem til ti minutter 2 ganger i uka, vil behovet for vitamin D være godt dekket" står det på NHI sine nettsider. I tillegg trodde jeg det var nok å spise fisk jevnt og trutt - men selv det er tydeligvis ikke nok for min kropp.

 

 

Og så står det at folk med D-vitaminmangel blir lettere syke enn andre. Det kan kanskje forklare hvorfor jeg nå ligger under teppet på sofaen, syk og begredelig.. Først trodde jeg bare det var MM-viruset som herjet (Haha til dere som tok den), men så ble jeg både slapp, tett i nesa, fikk en irriterende hoste, bomullshode, og dotter i begge ørene - som nekter å gi seg. Jeg hører seriøst nesten ingenting på det venstre øret. Akkurat det kan jo være kjekt iblant, for det hender jo at gubben skravler hull i hodet på meg. I går snakket han så fælt mens vi så på "Julekongen", at treåringen måtte be ham om å tie stille.

Selv om det passer skikkelig dårlig å føle seg sengeliggende når man er mamma og overhode ikke kan være sengeliggende, så tar jeg denne virusrunda med knusende ro. For nå skal jeg tygge de reseptbelagte preparatene mine med glede framover, sånn at mine blodverdier til slutt ligger og danser helt i toppsjiktet av D-skalaen! Jeg kommer garantert ikke til å bli syk igjen før i 2020, og da er barna så store at jeg har mulighet til å være sengeliggende..

 

 

Guttungen er forresten også nede for telling, så i dag har vi vært en tur på apoteket for å kjøpe nesespray, og på posten for å poste en pakke til en som har bursdag i morgen. Det er forresten dyrere å betale kontant enn med bankkort på posten.. Hva kommer det av? Jeg tenkte jeg skulle spørre, men det var kø, så jeg gadd ikke være hun kverulanten som aldri ble ferdig. Dessuten hører jeg jo så dårlig nå, at det ville blitt flaut mye "hæ?" uansett.

Jeg vet ikke om det er menthol-nesesprayen eller viruset som gjør meg litt sentimental her jeg ligger, men jeg må bare få si at jeg setter umåtelig pris på alle de fine tilbakemeldingene fra dere som har hørt på podcasten vår! Det er en ære å få vite at Gjesterommet har gjort det kjedelige husarbeidet litt lettere, eller den ufyselige gåturen med bikkja i mørket om kvelden litt lysere. En spesiell takk til dere som døpte om "Tacofredag" til "Taco- og Podcast-fredag" i forrige uke, det var ufattelig trivelig :-)

Nå skal jeg straks pusse tennene og finne senga, jeg gleder meg - for i kveld skal jeg legge meg til å sove med det gode øret ned. Så kan gubben snorke så mye han vil!

 

/ Nå kan det bare gå oppover! ;-)

* Følg Snørrkona på Facebook *

Mine iHerb-favoritter #2

Etter at jeg hadde lagt ut første del med våre iHerb-favoritter i går kveld, innså jeg at vi spiser ganske mye kokos her i huset! Og det var det flere som hadde fått med seg, for ikke lenge etter tikket det inn en melding: "Ikke rart du og Peter er klin kokos, så mye kokos som dere spiser". Haha! Vel, det kommer faktisk enda flere kokosfavoritter i dag.. I dag er det klart for en salig miks av litt av hvert :-) (Gårsdagens innlegg finner du forøvrig her)

 


Holy smoly coco-roony! Disse deilige bolletoppene (?) smaker som en blanding av brownies og kokos og er usannsynlig gode.. Vi bruker dem som snack - de har visst ikke så høy GI (hvis du er opptatt av sånt), men inneholder økologisk lønnesirup. Det skal godt gjøres å ikke trøkke i seg hele posen.. Vær obs på at det ligger en liten hvit pose oppi, som skal trekke ut fuktighet og holde produktet fresht. Denne skal ikke spises, men skulle du bli så ivrig at du svelger den, så er den visst ikke farlig, haha ;-) Peter er gal etter Coco-Roons, jeg vurderer fortløpende om han bare skal få dette til jul i år.

 



Dette er kokossmør med kakaonibs og søtet med kokossukker. Den smaker rett og slett himmelsk. Vi har mumset en teskje her og en teskje der, rett fra glasset - og jeg kan se for meg at den er fin å ha stående på kontoret etc hvis man plutselig blir fysen.. NB! Produktet skiller seg, derav det hvite belegget øverst når du åpner lokket første gang. Sett glasset i vannbad sånn at kokosoljen smelter, så rører du godt helt til alt har blandet seg perfekt. I romtemperatur vil det bli fast og fint igjen, og klart til å konsumeres :-)

 



Kokosflak kan mumses som de er eller brukes som topping på kaker, desserter eller i müsli. Her i huset bruker vi dem som en del av et lite mellommåltid - nærmere bestemt i Peters supermiks! Den består helt enkelt av disse kokosflakene, kakaonibs, hampfrø og gojibær. Super næring når man er litt småsulten.

 



Hampfrø er fine å bruke i smoothie, i salater eller i frokostblandingen. De er en super proteinkilde, inneholder masse magnesium (30%!), omega 3 og 6 - samt alle de essensielle aminosyrene. Les mer om det her. Vi bruker de som sagt i Peters supermiks :-)

 



Kakaonibs er små biter av ristede kakaobønner, de er verken tilsatt søtning eller gjennomgått andre prosesser. De er ganske harde og crunchy i konsistensen, og vi bruker de stort sett i smoothier og i Peters Supermiks. Setter en fin kakaosmak. De inneholder antioksidanter og overraskende mye magnesium (9mg pr teskje).

 



Hvis du tror du har smakt Gojibær før du har testet dette merket, så må du tro om igjen.. Kvaliteten er fantastisk og de er så ferske som de kan få blitt. Litt stiv pris, men så er det også superbær.. Vi bruker disse mest som rosiner - og det er ålreit at de inneholder en del mer næring enn tørkede druer. Prøv dem i Peters Supermiks! Pass på å kjøpe økologiske, da det har blitt påvist skadelige sprøytemidler i "vanlige" bær.

 



Jeg pleier å slenge med en pose av disse når det gjenstår litt vekt før jeg har nådd grensa. Dette er definitivt å anse som godteri, selv om det er aldri så økologisk. Men det er jo av den sunnere varianten, laget av ekte fruktjuice og uten kjipe fargestoffer. En pose skal visstnok også dekke dagsbehovet for C-vitamin. Ungene elsker disse, og ekstra kjekt er det at de kommer i smarte porsjonspakninger!

 



Disse lipsylene slang jeg med en gang jeg hadde en liten slant igjen å handle for, og det viste seg å være et smart valg! Veldig gode til vintertørre lepper, selv om det her i huset ikke er så mye klinings for tida med små barn og alt det der. Fnis.

 



Disse energibarene syns jeg er veldig gode, og siden jeg har en tendens til å forlate huset uten mat i veska, sørger jeg for å ha en sånn liggende som nødproviant dersom blodsukkeret plutselig tilter. Vet ikke om det har med alderen å gjøre, men jeg må spise regelmessig for å ikke forvandles til et monster.. (I følge Peter) Disse barene er søtet med dadler, rosiner og agavesirup, noe som er relativt snilt for kroppen. Også liker jeg at det står at de inneholder "lots of love" :-)

 


Questbars er såkalte proteinbarer, som smaker litt for godt.. Jeg har faktisk bare bestilt denne typen, og den var helt himmelsk. Den inneholder 21 gram protein pr bar og mindre enn 1 gram sukker, så det er sannsynligvis sant som de sier at det er bedre å sluke en slik bar når godteri-foten går bananas, istedenfor en hel plate med melkesjokolade :-)

 


Noen som har prøvd denne? Fikk tips om at den var helt magisk.. Så jeg slenger den med, selv om jeg ikke har testet den selv.

Tips meg gjerne om dine favoritter! Rabatten på 10% gikk ut i går kveld, men hvis du bruker koden VWF215 når du bestiller første gang, så får du 5% i rabatt. Det hjelper jo litt! :-)

 

/ God klin kokos-tirsdag!

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Mine iHerb-favoritter #1

Mange har spurt om jeg kan skrive et innlegg om hvilke produkter vi pleier å bestille fra iHerb, så her kommer en liten oversikt over våre favoritter. Hvis du vil vite mer om næringsinnhold og helsefordeler, så står det ganske fint forklart under hvert enkelt produkt på iHerb. Bare trykk på bildene, så kommer du dit direkte. Innlegget er selvsagt ikke merket som reklame, da det ikke er sponset innhold :-)


Chia-frø kan brukes i alt fra bakverk til desserter. Vi bruker de først og fremst for å lage chia-pudding, og favoritten er Sjokopuddis. Det finnes mange gode oppskrifter på nett, her finner du for eksempel en fin samling.

 

Jeg elsker kanel, og vi bruker det i alt fra smoothier til barnas havregrøt. Denne er økologisk og inneholder mindre kuramin enn "vanlig" kanel. Kuramin er visst ikke noe særlig å få i seg i større mengder - og denne kanelen smaker i tilegg helt nydelig.

 


Kokosolje har mange helsefordeler, den er fin å bruke i for eksempel smoothier, som "smør" på brødskiva, eller rett og slett en teskje i kaffe- eller tekoppen. I kjøleskapet blir den steinhard, i romtemperatur er den litt mer medgjørlig, og oppvarmet i vannbad blir den helt flytende. Jeg varmer den litt før jeg har den i smoothien, for å unngå klumper. Hvis du ikke er vant til å bruke kokosolje, kan den ha en lakserende effekt i starten, jeg skulle ønske noen advarte gubben og meg da vi begynte å bruke kokosolje i fjor høst, haha!


Kokossmør er nesten det samme som kokosolje, forskjellen er bare at kjøttet i kokosen også brukes. Resultatet blir søtere og med en fyldigere kokossmak, og alle de sunne næringsstoffene er selvsagt intakte. Vi spiser denne rett fra glasset.. Smaker helt nydelig! Ja, hvis du liker kokos da såklart :-)

 


Gubbens favoritt innen kokossmør - jeg rekker sjeldent å smake før dette glasset er tomt :-( "Kjenn den konsistensen, da!", sier han. (Ja, det skulle jeg gjerne gjort, hvis du bare hadde spart litt til meg..)

 


Kokosmel bruker vi i bakverk. Foreløpig har jeg bare lagt ut oppskrift på Sjokoladecookies, men det dukker nok opp mer snask etterhvert :-) Kokosmelet kan erstatte opptil 25% av hvetemelet i bakeoppskrifter, på den måten får du mindre kalorier og karbohydrater, samt masse mer fiber. Les mer om kokosmelet her.

 


Mandelmel bruker vi også i bakverk. Vær oppmerksom på at fettredusert mandelmel trekker til seg mer fuktighet enn vanlig mandelmel - hvis du skal teste ut en oppskrift. Denne typen er av den vanlige typen, altså ikke fettredusert.

 

Vi er ikke storforbrukere av sukrin, men jeg syns det er kjekt å ha i skuffen. En gang i blant jeg ha lompe med smør og sukker og kanel (ikke spør meg hvorfor), og da bruker jeg sukrin.

 


Tacokrydder uten salt! Hipp hurra :-) Og hvem har sagt at tacokrydder kun må brukes til taco? Smaker godt på litt av hvert :-)

 



Vaniljeekstrakt som er sukkerfri og økologisk og som setter en deilig spiss på alt fra smoothier til desserter.

Jeg måtte dele dette innlegget i to, for det ble så fryktelig langt. Del 2 legger jeg ut i løpet av morgendagen, der er det også et par litt mindre sunne varianter med.. *kremt*

Gi meg gjerne et pip i kommentarfeltet dersom du har noen favoritter jeg må teste ut - det er veldig artig å høre hva andre bestiller! I dag er det forresten siste dag med 10% i avslag på hele bestillingen, så da er det bare å slå seg løs dersom du tenker å få noe i hus før jul. Hvis du ikke har bestilt før, så har jeg forklart litt om hvordan du går fram i dette innlegget. Men i min søken etter andres iHerb-favoritter, ramlet jeg plutselig over en guide på denne bloggen, og jeg anbefaler deg egentlig å lese den isteden - for hun forklarer alt veldig mye bedre enn meg ;-)

 

/ God mandag og ny uke! :-)

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Vi har blitt sånne folk!

Oh yes. Nå har vi endelig blitt sånne folk! Du vet, sånne som får ting gjort. Som istedenfor å vente til i morgen, gjør ting unna i dag. Og det er en  fantastisk befriende følelse!

 

 

Gubben er nemlig ekspert på å utsette ting. Alt som kan fikses i siste liten, og helst litt etter det også - er i hans øyne helt gull. Og det irriterer meg noe så grenseløst. Jeg har for lengst innsett at dersom ting skal bli gjort, så må vi få det unna med en eneste gang. Vi kan ikke gå og vente på den perfekte anledningen, for den dukker aldri opp!

Dette er for eksempel grunnen til at jeg pakker ut av kofferten samme dagen som vi kommer hjem fra ferie. Det er verdens kjedeligste jobb å pakke ut gammel moro, men det må gjøres. Nettopp fordi det er verdens kjedeligste jobb, så dropper mannen å pakke ut av sin koffert. Så da blir den liggende og råtne i tre måneder isteden.

Men nå har det altså skjedd en endring, det kan se ut til at gubben har tatt til vettet! For hver høst og hver vinter, irriterer vi oss grenseløst over den lave høst- og vintersola som sniker seg inn gjennom verandadørene på kjøkkenet vårt. Vi blir blendet hver gang det er flott vær ute, og det er jo veldig trist. At når sola først titter fram i løpet av mørketida, så sitter vi inne og uffer og stønner og å'er oss over hvor forferdelig det er med den hersens sola.

For noen uker siden innså vi at vi har bodd i dette huset i to og et halvt år, og at det derfor var på høy tid å få på plass solskjerming i vinduene. Og siden vi tross alt har blitt sånne folk, slapp vi det vi hadde i hendene, dro rett på butikken og kjøpte noen herlige lameller - sånn at vi skulle slippe å klage på sola enda en vinter. Vi svinset ut av butikken med nye lameller i armene, danset ut til bilen, trallet oss gjennom bilturen hjem, og var så stolte og glade over oss selv. Endelig, snakk om å få ting gjort!

Og nå, bare noen uker senere, kan vi fortsatt glede oss over at lamellene hvertfall er i hus..

 

"Manjana" - Peter, 34 år

 

/ Tja, ikke helt sånne folk da - men det kommer seg ;-)

* Følg Kona med de flotte lamellene på Facebook *

Klarte ikke vente lenger

Åh, i dag tidlig kjente jeg det på kroppen allerede før jeg kom meg ut av senga! Egentlig har jeg jo innført en gylden regel om at vi skal vente til 1. desember før vi sparker i gang julen, av den enkle årsak at gubben er i overkant glad i jul og julemusikk. Hadde det vært opp til ham, hadde vi spilt julemusikk ved barnehagestart i august. Men nå er det jo ikke mange dagene igjen uansett, og i dag klarte vi altså ikke vente lenger. Det var så koselig å spise frokost sammen med radioen som spilte de vakreste juletoner, og kanskje var det tilfeldig - men vi har ikke hatt en så fredelig og fin frokoststund på lenge!

 

Åsså stemmen til Rein, da gitt <3

 

Det er jo første søndag i advent i morgen, og dagene fram til jul vil uansett få ben å gå på som vanlig. Så da beordret jeg far i huset til å finne de bortgjemte eskene med julepynt, sånn at vi kunne begynne julepyntingen så smått.

 

Mr Plutt på skattejakt :-)

 

 

Viktig å merke eskene ordentlig.. :-)

 

Det er så rart, for hvert eneste år føles det like spennende å åpne eskene, selv om jeg har rimelig grei oversikt over hva som finnes nedi dem. Det er mange gamle skatter som er proppfulle av gode minner, også er det et og annet wild card som har kommet til underveis. I fjor tok vi en skikkelig kasterunde før vi pakket ned julen, det var mye ymse som aldri ble tatt opp av eskene, og da kan det jo like godt slippe å ta opp masse plass i boden i all evighet.

Jeg syns det er noe veldig fint ved å ha en mann som blir som et barn når det nærmer seg jul. I år skal treåringen ha pappaens gamle pakkekalender i adventstiden, og det er som om jeg kan kjenne alle årene med glede og forventing som ligger gjemt i det broderte tøystykket.. Og kjenner jeg gubben rett, så skulle han ønske at det var ham selv som skulle få sine egne pakker fram til jul.. Vi får se hva nissekona hans finner på i år :-)

 

Nostalgi, og litt trist over å være 34 år..

 

Oppi den ene esken skjulte det seg to røde julestjerner som har holdt seg overraskende godt i tre år nå. Jeg syns det er koselig med julestjerner i julen, men hva er det med de forbanna blomstene som gjør at de aldri stryker med, da? Jeg syns det er så trist å kaste blomster som er like fine, derfor har jeg et problem hvert eneste år når jeg rydder julen ut i januar. Jeg vil gjerne ha dem ut, men så er de jo like fine.. Giftige er de jo også! Derfor var gleden stor da min svoger Steffen kom inn i mitt liv med sin herlige allergi - ingen ekte julestjerner, sa du? Hipp hurra :-) Jeg syns de ser ganske bra ut til å være plastikk, jeg?

 

Tusen takk til deg, Steffen <3

 

For noen år siden lagde bestefaren min dette fine treet til meg. Jeg elsker det, og skulle gjerne hatt det framme hele året! Det er visst ikke så vanskelig å lage selv, noen smale planker, litt lim og litt maling er det som skal til. Det kan jo pyntes i alle mulige varianter også, i fjor brukte vi det som pakke-tre til adventskalenderen. De små nissene foran har mormoren min laget, syns de er så søte :-)

 



Jeg lurer på om det er takket være alle dere som har sendt meg bilder de siste dagene på Snapchat, som har fått meg juleklar :-) Det er flere enn meg som har begynt pyntingen! Jeg heter forresten "umulius82" hvis du vil legge meg til. "Konatil" var opptatt, haha.

Som om ikke dette var nok, så ligger nå pinnekjøttet i vann - klar for årets første smak i morgen! Herreminhatt som jeg gleder meg.. Jeg syns nemlig pinnekjøtt slår ribba ned i støvlene ;-)

 

/ Plutselig juleklar!

* Følg Julekona på Facebook *

Ploink?!

I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

 

 

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

- "Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!", mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig "Ploink!" fra dashbordet - før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier "Ploink!" fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene "SERVICE". Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke - og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at "SERVICE" ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte "Ploink!" på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt "Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time". Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det "Ploink!" igjen - og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen - og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

- "Herregud!", ropte jeg, "jeg har vært i byen! Uten mobilen!"

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

- "Ja?", fortsatte jeg, "Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier "Ploink!" i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!"

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

- "Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier "Ploink!"?"

- "Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!"

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

- "Nå må du puste med magen.. Den "Ploink!"-lyden, var det som et lite pling?"

Jeg nikket irritert.

- "Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske.."



/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet :-P

* Følg Ploinkekona på Facebook *

Hjelp - vi skal være med på Bloggerne!

Altså.. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De som kjenner meg godt, vet jo hvor svak jeg er for pute-TV i alle varianter. Jeg elsker TV-programmer som er så flaue at man ønsker puta man holder foran ansiktet er hakket større. Men.. Til våren skal altså min kjære mann være med i femte sesong av "Bloggerne". Å se Pappahjerte på skjermen blir garantert bra TV - men tror du det lar seg gjøre å filme en familiefar isolert fra resten av familien, da? Nei nettopp. Så gjett hvem som ønsker seg en hel drøss med puter til jul i år!

 

 

Yes, jepp, herrejemini, det er meg. Okei, så har jeg kanskje min egen blogg, og jeg er ikke akkurat selvhøytidelig. Jeg kaller en spade for en spade, og er ikke spesielt flau for å bjuda på verken det ene eller det andre. Men saken er den, at jeg misliker oppstuss. Samboeren min derimot, elsker det.

Så nå skal du få høre en hemmelighet som bare gubben, og Vegard Normann (produsenten og regissøren bak "Bloggerne") vet: Peter brukte nesten et halvt år på å overtale meg til å være med. I så lang tid nektet jeg, at han til slutt måtte dra meg med til Oslo og inn på kontoret til Vegard, sånn at selve hjernen bak programmet kunne snakke meg til "fornuft". Til tross for lovord om at dette kom til å bli artig, så tok det enda noen uker før jeg til slutt gikk med på å slippe kamerateamet inn i hjemmet vårt.

Selv om det har blitt mye filming siden i sommer, har vi klart å holde hemmeligheten for oss selv. Men da det i går ble offisielt, tikket denne meldingen inn fra en av mine beste venninner:

 

 

Og hun har jo såklart helt rett, dette er SÅ ikke meg! Heldigvis er det jo mannen min som er hovedpersonen, så jeg satser egentlig på at jeg kommer til å svinse rundt i bakgrunnen som en grå liten mus :-) Nytt i denne sesongen er at det skal være med hele 12 bloggere, og at programmet skal gå fra mandag til torsdag i fem uker. Uten å røpe så mye av hva som kommer til å skje - så skal jeg love deg at "El corazón de padre de familia" ("Familien Pappahjerte", takk til google translate) kommer til å bidra med alt annet enn glitter og glamour.

Vi tenkte jo på forhånd at vi "bare kunne rydde stua og ta oss sammen og late som vi ikke er verken trøtte eller stressa" hver gang kamerateamet skulle filme oss. Jeg skal love deg at det var lettere sagt enn gjort, haha! Men selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg litt også. Jeg er kanskje aller mest spent på å se hvordan livet i "Casa Pappahjerte" kan bli bra tv.

Så gjenstår det å se hvem som egentlig hadde rett: Gubben som så veldig gjerne ville på TV, eller kona hans som trives best blant putene ;-)

 

/  Godt det fortsatt er lenge til våren!

* Følg PuteTV-kona på Facebook *

Gavekort-forbannelsen

Jeg har alltid tenkt at gavekort er den ultimate gaven å få. Da jeg var yngre fantes det ikke noe bedre enn å tasse rundt på kjøpesenteret og lete etter den perfekte godbiten til seg selv, med et gavekort i hånda.

Men så ble man eldre, og istedenfor gavekort på Bodyshop og BikBok - tikket det heller inn forhåndsbetalte opplevelser. Gavekort på kino-billetter eller konsert-billetter eller til forestillinger på kulturhuset.

 

 

Og da ble det straks litt verre! For da måtte jo ting planlegges. Og med utløpsdato først om et år, ja, da var det jo aldri noen hast. Og vips også 1-2-3, så var hele gavekortet glemt. Et raskt søk på google viser at vi nordmenn har ubrukte gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende. 2,5 milliarder! Det er med andre ord flere enn meg som ikke har noen bråhast med å ta dem i bruk..

I fjor fikk Peter et kino-gavekort av mine foreldre til bursdagen sin. Med barnevakt inkludert! Ett helt år har vi gått og gledet oss. For i fjor vinter hadde vi nok med spebarnstiden. Så kom våren. Sommeren. Høsten med barnehagestart og spenstige basilusker. I forrige uke oppdaget jeg plutselig at det var tre dager til gavekortet utløp, og jeg spant rundt på kjøkkengulvet med panikk i blikket. Hvordan i huleste skulle vi rekke å booke barnevakt, bli uthvilte sånn at vi ikke kom til å sovne fem minutter ut i filmen, få på plass gode leggerutiner for barna sånn at barnevakten ikke skulle slite seg i hjel, OG bestille billetter til en film vi hadde lyst til å se?

Det lot sæ'kke gjørra.

Så fredag kveld satt min mamma og pappa i kinosalen og nøt 2 timer og 35 minutter med James Bond. Med billetter betalt med Peters gavekort, som de hadde innløst i hui og hast samme kveld som det utløp.
"James Bond?", sa mutter'n, "Joda, klart jeg kan se litt James Bond."

Jeg tror ikke det kun er vi småbarnsforeldre som har skyld i disse horrible tallene på ubrukte gavekort. Kan det rett og slett være den lange utløpsdatoen? Eller skyldes det enkelt og greit overflodssamfunnet vi lever i?

Som om ikke episoden med James Bond var nok, så toppet det seg da det nylig poppet inn en melding fra min lillesøster på mobilen min. I mai i år var hun nemlig ferdig utdannet arkitekt, og i den anledning hadde vi kjøpt gaver til henne, blant annet et gavekort på en times hudpleie her i Larvik. Jeg tok sjansen selv om hun bor i Oslo, hun er jo tross alt stadig vekk hjemme på besøk. Akkurat som jeg hadde sett for meg ble hun overlykkelig for gaven, og gledet seg stort til å ta gavekortet i bruk.

Men så..

 

 

/ Jeg gir opp :-)

* Følg Gavekortkona på Facebook *

hits