De siste dagene har små og store beretninger om Ari Behn strømmet fram i media. Stian “Staysman” Thorbjørnsen forteller om den kvelden som satte så store spor at han mange år senere skulle invitere Ari Behn som sin drømmegjest på et radioprogram på P4.

Og hvordan Sigrid Hvidsten i Dagbladet, som fersk, uerfaren og pur ung journalist plutselig en dag mottok en kort mail der det stod: “Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det!” – underskrevet Ari Behn.

Om hvordan Ari Behn reddet livet til Ingeborg Stensrud en mørk høstnatt for mange år siden, en natt Ingeborg hadde et intenst behov for å slippe livet. Om hvordan Ari plutselig stod der, inviterte henne med bort til vennene sine – med åpne armer og en utstråling hun aldri før hadde opplevd.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og disse beretningene om de personlige møtene vil ingen ende ta. Jeg kan ikke huske å ha lest så mye ektefølt kjærlighet i etterkant av en persons bortgang, noensinne.

Og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Hvordan en så varm og inkluderende person, som endret noe i alle som på en eller annen måte krysset hans vei – ikke ønsket å leve lenger.

Og så denne teksten til Kathrine Aspaas om vinternetter. “Hun har vært ute en vinternatt før”, sier vi – og sikter til en person som bærer på livserfaring.

Det er bare det at ingen av oss slipper unna disse vinternettene. Der kjæresten har forlatt oss, vi har mistet noen vi er glad i, vi har mistet jobben, gruet oss til å gå på skolen, til å møte mennesker – eller møte livet. 

Og hvorfor er det egentlig sånn, at disse vinternettene snakker vi helst ikke om? Selv om vi burde vært stolte som bare det, over dem? Burde vi ikke betrakte dem som seiere, og fokusere på hvordan vi kom oss gjennom dem – og til slutt satt igjen en vinternatt rikere? En erfaring rikere.

Som Kathrine Aspaas så fint skriver det:

“Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre og være stolte av hva vi har vært gjennom?

Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv?

Blir ikke natt-seilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis?”

For noen måneder siden møtte jeg en barndomskompis på butikken. Jeg hadde ikke sett ham på over 15 år, men praten satt heldigvis fortsatt løst – akkurat som i gamle dager.

– “Hvordan har du det?”, spurte jeg etter en stund.

Han nølte litt før han svarte – det var tydelig at han vurderte hva han skulle si:

– “Det går heldigvis litt bedre nå. Men jeg har vært langt nede. Langt, langt nede. Men jeg innså heldigvis at jeg måtte få hjelp. Og det har nok reddet livet mitt”.

Klemmen som fulgte var god, varm og ektefølt. For jeg vet hvor lett det er å svare “Joda, jeg har det bra” på et sånt spørsmål. Jeg gjorde det selv, i en lang periode i livet mitt da jeg på ingen måte hadde det bra. Men det kostet meg mindre å juge om det, enn det gjorde å være ærlig.

I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært en som var åpen om hvordan jeg hadde det, og heller forklart at livet serverte meg vinternetter på rad og rekke akkurat da. Men jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg skånet alle dersom jeg latet som at alt var bra.

Nå vet jeg at vi bærer på vinternetter alle sammen. Noen står midt oppe i dem nå, noen har lagt dem bak seg – mens andre har dem foran seg. Vi vil alle være ute i kulda på et eller annet tidspunkt i livet.

Så la oss gjøre det eneste riktige, nemlig å hjelpe hverandre gjennom de tøffeste nettene ❤️

/ “Sett vinternettene på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv” ⭐️

Julefreden har senket seg, finstasen er på – og om få strakser ruller vi avsted til Peters søster for å feire julaften. Lyden av små barneføtter tripper nå omkring, og spente små øyne smugtitter på gavene som står klare i gangen.

Årets viktigste dag, smiler Peter – som har sett på Askepott fra start til slutt, mens han har jafset Mormors nybakte julekake i sofakroken, i ført joggebukse og heftig sovesveis.

Enkelte tradisjoner må aldri brytes, og det er noe humoristisk søtt over den store mannen som sitter klistret til skjermen som et lite barn på julaften 😆❤️

Så nå gjenstår bare å ønske dere alle en riktig god jul! Med håp om at kvelden blir fin for alle, og at det skapes gode juleminner som får bli med videre ⭐️

GOD JUL!

Etter at jeg ble mamma, har jeg fått teflon-hue. Først trodde jeg det var ammetåka som bare ikke slapp taket – men etter hvert har jeg forstått at hukommelsen min aldri kommer til å bli den samme igjen.

Og det er helt greit det altså, nå som jeg har blitt vant til det, har jeg innsett at det som kreves er litt mer planlegging, litt flere huskelapper, og litt flere ganger man må be om tilgivelse for å ha glemt ting.

Og kanskje er det teflon-huet mitt som gjør at jeg virkelig setter pris på minner-funksjonen på Facebook – for å bli minnet på hva man postet på Facebook for ti år siden, selv om det både er moro og ekstremt flaut på samme tid.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men plutselig dukker det opp minner fra veldig store hendelser fra noen år tilbake. Ting man i en travel hverdag helt har glemt å tenke på. Ting som dette:

Tenk at jeg ble fridd til, på forsiden av en avis! Høygravid og rett før jul for åtte år siden! Det føles helt uvirkelig å tenke tilbake på.

Lite visste jeg da, at det skulle ta seks år før vi endelig fikk giftet oss, at vi skulle bosette oss i Larvik, at vi skulle drive hver vår blogg, få to barn, stasjonsvogn, gjeld, og trampoline i hagen.

At vi skulle føle oss så heldige fordi vi har lært oss å verdsette de helt vanlige hverdagene. At Mannen med stor M virkelig er Mannen med stor M, så mange år etter.

Tusen takk Facebook – for en koselig påminnelse tett oppunder jul. Avis-forsiden gir meg fortsatt sommerfugler i magen! 😍

/ Les om frieriet her: Julefrokosten ⭐️

I dag ringte Mormor. Omtenksomme Mormor, som bare ville minne meg på at jeg måtte kjøre forsiktig når jeg skulle hente i barnehagen – for naboen hennes hadde akkurat sklidd ut i grøfta, og ventet på at bergingsbilen skulle komme.

Jeg sa at det var skummelt å kjøre nå fordi det er vanskelig å se hvor det er glatt, og Mormor fortalte at hun hadde strødd på store deler av gårdsplassen av frykt for at noen som kom på besøk skulle skli og “slå seg fordærva”.

– “Har du sjekket værmeldinga?”, spurte jeg, “Er det meldt mildere de neste dagene?”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– “Nei jeg har ikke sjekket, men nå kommer jo Kake-Lina.”

Hmm..? At det var? Kake-Lina? Hvem i all verden er Kake-Lina? Ei ukjent venninne jeg ikke har hørt om før? Skulle de bake julekaker sammen..?

Kake-Lina – Mormors ukjente venninne?

– “Kake-Lina..?”, spurte jeg undrende.

– “Kakelinna ja”, kvitret Mormor videre, “Det er tida det nå”.

– “Tida? Men.. Hvem er Kake-Lina?”, fortsatt jeg.

– “Nei, mildværet. Kakelinna, det er mildværet som kommer rett før jul, det.”

Haha! Hva?! Mellom latterkulene mine fikk jeg mormor til å stave ordet, for dette måtte jeg selvfølgelig google – og så sannelig, et raskt søk, og wikipedia kunne bekrefte at:

“Kakelinna er en betegnelse som brukes om en mildværsperiode som gjerne inntreffer i desember, før jul. Kakelinna er gjennom folketradisjonen nært knyttet opp mot Tomas-messe den 21. desember. I tidligere tider ble det hevdet at kakelinna skyldtes all bakingen – at alle ovnene forårsaket mildværet.”

Wow! Hvor artig er ikke det, da? Jeg har aldri hørt om kakelinna før, og ikke er jeg overtroisk – men siden Mormor snakket så selvfølgelig om begrepet, må det jo være noe som faktisk inntreffer hvert år?

I år stemmer det i alle fall her i Vestfold 😳
Skjermbilde: pent.no

Så, nå er i alle fall én ting sikkert: Jeg kommer til å følge nøye med i årene som kommer. Kakelinna – I´m watching you! 😅

/ Stemmer kakelinna der du bor? 👀

Det er garantert flere enn meg som har planer om å ta turen til en kinosal for å se Frost 2 i romjulen, for med en spent småttis midt i målgruppen, må man jo få med seg premieren på oppfølgeren til en av de største animasjonsfilmene noensinne!

Skjermbilde: Filmweb.no

Den første Frost-filmen som tok barna med storm for 6 år siden, spilte inn nærmere 1,3 milliarder dollar – og noe jeg ikke var klar over: Den hadde hentet samisk inspirasjon! 😍

Og i arbeidet med å lage Frost 2, har Disney besøkt Sápmi (samenes tradisjonelle bosettingsområde), og de siste tre årene samarbeidet tett med både Sametinget og Samerådet for å sikre at de samiske elementene i den nye filmen blir riktig fremstilt.

Og selv om jeg ikke er samisk selv, blir jeg altså så stolt på vegne av alle samer og den samiske kulturen! Det at filmen innlemmer både samer, kofter, tre-lavvoer, reinflokk og norsk natur er både stort og viktig.

De samiske språkene er i følge FN noen av de mest truede språkene i verden – og derfor blir jeg hoppende glad for at Frost 2 – eller “Jikŋon 2” som den heter på samisk – er den første Disneyfilmen som noensinne er oversatt til samisk!

Siden verken filmindustrien eller norske myndigheter ønsker å ta regningen for samisk dubbing, finnes det i dag svært få filmer på samisk. Dette gjør naturligvis denne filmen ekstremt etterlengtet – bare tenk på hvor fantastisk det blir for de mange samiske barnefamiliene som skal få se Anna, Elsa og Olaf ta skjermen med storm – på sitt eget språk!

Jeg kan knapt forestille meg hvor stort det må være 😍

Skjermbilde: Filmweb.no

Med alt dette i bakhodet, kommer nok denne kino-opplevelsen til å bli ekstra spesiell. Med norsk natur og samiske omgivelser – da er det lov å bli littegrann stolt, selv om man ikke er same 😊

/ Lehkos nu – Lehkos nu ⭐️ (Let it go – let it go)

Jeg husker ikke helt når vi begynte med denne førjulstradisjonen, men det må ha vært hjemme hos mamma og pappa like før jeg flyttet hjemmefra. Tipset hadde mamma fått fra ei på jobben, og den ble raskt adoptert av oss som en fast greie før jul.

Tradisjonen går rett og slett ut på å spise seg ut av kjøleskap og fryser, den siste uka før jul 👍🏼

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det høres kanskje enkelt ut, men det krever også litt planlegging. For man må være bevisst på hvordan man legger løpet – ingen storhandel den siste uka, kun det nødvendigste – og middagene bør først og fremst bestå av ting man har i fryseren 😉

På den måten sparer man penger den siste uka før jul – samtidig som man kan glede seg litt ekstra til å fylle kjøleskapet rett før julen ringes inn. Og som en herlig bonus: Man får slanket fryseren!

Vi pleier alltid å kjøpe inn godt pålegg og kose oss litt ekstra når det er juleferie, og tro meg: Det smaker enda bedre når man kun har spist tørr gulost og kaviar de siste dagene 😆

Så til middag i dag ble det – la oss se:

Pølserester, hjemmelaget potetstappe og doble porsjoner smørstekte aspargesbønner til middag. Nam!

Og det morsomme med dette, utover å spare penger, rydde i kjøleskapet og slanke fryseren, er at man får prøvd litt uvanlige kombinasjoner av ting man ikke vanligvis spiser.

Slik som middagen i morgen, som ser ut til å bli selskapserter, pytt i panne og en pose kjøttkaker ingen husker å ha kjøpt 😁

/ Snart er det jul 😊

Tidligere denne uka, så jeg et innlegg på Facebook, skrevet av en oppgitt mamma fra Sandefjord. Innlegget handlet om at begrepet “First Price-unger” er i ferd med å spre seg, et uttrykk som brukes for å sette en merkelapp på barn i familier som har det trangt økonomisk.

En motbydelig merkelapp, med en enda mer motbydelig holdning.

Nettavisen kastet seg kjapt over saken, for dette handler selvsagt om noe langt mer alvorlig enn uttrykket i seg selv: nemlig hvordan uttrykket oppstod. For dette er naturligvis ikke noe barna selv har kommet på – dette må komme fra foreldrene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med barn i skolealder selv, blir man ekstra sårbar når det kommer til saker som omhandler mobbing, erting og utrivelige kommentarer. Vi som er voksne, vet hvor lite som skal til før man får en klump i magen eller kanskje føler seg litt utenfor.

Og jeg elsker First Price, jeg! Ungene mine får First Price-gulrøtter i matboksen hver eneste dag, og er vi ekstra heldige har vi attpåtil funnet varer i nedsatt-pris-kjøledisken i tillegg.. Perfekte varer som bare er i ferd med å gå ut på dato.

I mitt hode handler dette om å være både prisbevisst og miljøbevisst – og jeg skulle virkelig ønske at alle tenker som meg!

Men sånn er det altså ikke – så la oss minne hverandre på at vi aldri må glemme at vi er foreldre og rollemodeller. Monkey see, monkey do. Snakker du noen ned foran barna dine, vil barna dine tro at det er greit å snakke andre ned.

Det må rett og slett bli nulltoleranse for alt annet enn fremsnakk i heimen! Og utrykk som First Price-unger hører ikke hjemme noe sted. Det er både flaut og trist å tenke på at det finnes foreldre der ute, som faktisk sitter med slike holdninger. Skamme seg!

Om noe er det vi First Price-foreldre i våre First Price-hjem, med våre First Price-unger og vår First Price-familie, som bør ses på som både fornuftige og oppegående.

Så la oss stoppe dette stusselige begrepet først som sist, og le sammen – herfra og til First Price-hylla 👊🏼⭐️

/ Fy skamme seg.

Reklame | Tail it

I sommer hadde Peter og jeg en krangel gående i flere uker. Min kjære mann mente det var jeg som hadde rotet bort nøklene mine, mens jeg mente at det var han som var synderen, siden han hadde rasket med seg knippet mitt da han skulle låne konebilen for å hente en pakke på posten.

Nøklene var i alle fall sporløst forsvunnet i lang tid, og dette fikk folkene i Tail it med seg! For dersom nøklene hadde en tendens til å bli borte – var det kanskje på tide å investere i en liten dings som kan gjøre livet ganske mye lettere?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den geniale GPS-trackeren Tail it gjør at du til enhver tid kan se hvor tingen din er. Trackeren lokaliseres ved hjelp av satelitter – med andre ord kan den finnes uansett hvor på kloden den befinner seg.

Via Tail-It-appen kan du enkelt se lokalisasjonen på et kart, og via appen kan du også gi beskjed om at trackeren skal gi fra seg både lyd og lys. Det hadde med andre ord blitt disco i veska mi dersom jeg hadde hatt en Tail it på nøkkelknippet mitt i sommer!

For ja, knippet viste seg å ligge i en veske som ikke var i bruk – og selv om Peter mener det er jeg som må ha lagt det der, er jeg overbevist om at det var han som slang dem nedi der etter at han var ferdig med konebilen.. En kvinne ville jo aldri lagt et nøkkelknippe ned i en veske hun ikke bruker…

Men det er jo ikke bare nøkler som blir borte, så den siste tiden har vi hatt Tail it på garasjeåpneren 😊

For uten garasjeåpneren, må jo bilen stå ute over natten…

… Og da venter mye av dette før man kan kjøre avsted 😬❄️

Tail it lades enkelt via trådløst system eller USB-ledning, og fungerer for eksempel genialt inni favoritt-kosebamsen som for alt i verden ikke må bli borte. Sy den inn i fôret, så har du til enhver tid muligheten til å finne den igjen dersom den faller ut av vogna eller glemmes igjen på butikken. Genialt ❤️

Vår gamle hund holder seg langs veggene, men hadde vi hatt katt, skulle den hatt en Tail It Pet på halsbåndet. Tenk så kjekt å se nøyaktig hvor katten befinner seg dersom den har vært på utflukt noen dager! Eller enda bedre: Dersom den har blitt stengt inne i naboens garasje i julen. Mange bekymringer spart!

RABATTKODE!

Bruker du koden “GJESTEROMMET” får du 10% på kjøpet ditt ut desember!

Tail it finnes i flere varianter, enten du vil tracke sykkelen din, dyret ditt, barnet ditt via GPS-klokke, et nøkkelknippe eller en dyr veske – stikk innom tailit.com for å sjekke utvalget.

Årets julegave for surrehuer eller folk som liker å ha kontroll på tingene sine, finner du altså her: Tail it: “Verdens minste GPS Tracker”.

/ Produktene selges også i Power-butikker ⭐️

Forrige helg satt jeg hos Peters eldste bror og hans kone, og drakk jule-te og spiste pepperkaker. De små pepperkakene var helt perfekte, så jeg fikk litt sjokk da min svoger fortalte at det var fast juletradisjon å lage pepperkakedeigen selv hvert eneste år.

Etter at jeg flyttet hjemmefra har jeg faktisk aldri laget pepperkaker fra bunnen av, hvert år kjøper jeg ferdig deig – den smaker godt, og gjør at vi kan hoppe rett til det morsomme 😉

Men i år må jeg innrømme at kakene etter steking fikk et rimelig stusselig resultat:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Haha! Hva er dette for noe da? Hva i all verden har skjedd i år, hvorfor ble alle pepperkakene så skrukkete? 😳 Jeg fulgte steketiden til punkt og prikke, men kan ikke huske å ha fått dette resultatet før.

Jeg la ut et par bilder på Instagram-storyen min, og det trillet inn med tilbakemeldinger fra andre pepperkake-kjennere:

– “Har du brukt ferdig deig? Klassisk problem!”
– “Har du laget deigen selv? Ser sånn ut..”
– “Deigen inneholder for mye olje!”
– “Deigen har for lite fett i seg!”
– “De er stekt for hardt!”
– “De er stekt for lite!”

Jeg må innrømme at jeg står igjen som et enda større spørsmålstegn nå.. Hvor har det sviktet?

Men én ting er sikkert: Neste år kommer jeg til å lage min egen pepperkakedeig fra bunnen av, og jeg skal spørre svoger’n min om oppskriften 😍

/ Hvordan får du perfekte pepperkaker? 🍪

For en måned siden, delte jeg med stor optimisme at Peter og jeg skulle i gang med en veldig spesiell adventskalender i år –  nemlig 24 pappesker før jul.

Ideen fikk jeg fra en leser som skrev at hun hadde vært på flyttefot mange ganger før, og anbefalte å pakke ut pappeske etter pappeske i førjulstiden, altså esker som har stått urørt siden man flyttet sist.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi kaller oss jo ikke familien Klonk for ingenting, og har selvfølgelig et lite knippe esker som har stått urørt i over et år. Så dette tenkte jeg var midt i blinken for oss!

Nå som vi er halvveis i denne adventskalenderen, er det på høy tid med en liten oppdatering. For selv om jeg proklamerte at dette måtte være den mest produktive og takknemlige adventskalenderen som finnes, må jeg herved innrømme at ting ikke har gått helt etter planen..

Og årsaken til det, er sannsynligvis selve grunnen til at vi i utgangspunktet sliter med å bli kvitt hele dette eske-systemet: Eskene inneholder jo bare ting som ikke har noen plass! Og det er altså så kjedelig å rydde i dem.. 🙈

Se for eksempel på dagens eske. Dette føler jeg er et klassisk eksempel på hvorfor slikt blir utsatt i lang tid:

Hva i all verden er alt dette..?

Noen innrammede bilder, et par esker med ukjent innhold, bøker, og masse annet pjus.

Hupps, der var den ja… 😁 #delte-magemuskler-for-life

Og oppi den lille esken oppi den store esken: Massevis av strikkepinner som jeg visste jeg hadde et sted, men ikke hvor!

Så nå har jeg dobbelt opp med strikkepinner i veldig mange størrelser..

Hei søte pinnemåler som har vært borte veldig lenge 🙋🏻

Og dagbøker – er det ikke egentlig like greit å kvitte seg med gamle skriblerier som man aldri noensinne kommer til å orke å lese om igjen?

Tror jammen de gamle livsproblemene skal få slippe å bli med videre.. 💔

Og så dette da. Tjukkebolla i egen person, fotografert i 1982.

Litt usikker på hvordan det har havnet hos meg – men det har i alle fall ikke hengt på veggen hos foreldrene mine siden 90-tallet 😂

Så ja..? Henger man opp bilder av seg selv som barn? Kan jo ikke kaste det, men kan ikke henge det opp heller. Så hva gjør man?

Hvis bare jeg hadde hatt en eske under trappa som jeg kunne lagt bildet i inntil videre..

/ To skritt frem, ett tilbake 😅