Åh, nå har jeg vært tante til lille plutti i 2 måneder! Og jeg visste ikke at tanter kunne bli så forelska 😍

Det verste med å være tante, er at jeg har sett ham altfor lite! Vi har holdt oss langt unna den lille ferskingen, siden vi har hatt tidenes sykdomsvinter. Jeg har enda friskt i minne da lillesnuppa her i huset fikk bronkitt da hun var 7 uker gammel. Det var to grusomme uker med soving sittende, og surklende pust og mammanerver på utsiden av huden – som jeg ikke unner noen.

Men i går var familien Klonk friske og raske, og tok en søndagsutflukt til den lille familien som bor 40 minutter unna. Vi trillet lang tur i sola mens lille plutti sov som en stein.

Han liker å sove når han har besøk, og det gjør jo ikke forelskelsen mindre. Sovende små babyer er jo til å spise opp, nest etter de små tottelottene som lukter så herlig at det må være en av mine favorittlukter i hele verden 👣❤️

Og for ei som meg, som har en kropp som ikke er god på føding og heller ikke stortrives i månedene etterpå, er det ekstra magisk å ha en baby i armene nå fordi jeg bare kan nyte.

Ikke et slarkete bekken som verker når man går tur, ingen melkespreng, ingen såre brystvorter, ingen hemoroider, ingen bleieskift om natten eller mating annenhver time.

Bare kos og overskudd. Og for hver gang jeg får snuse på den lille tassen, vokser både forelskelsen og tante-hjertet seg enda større.

Og så er det selvfølgelig ekstra stas at det er mye som tyder på at han har arvet tantes øyne, som blir til to smale streker når smilet går fra øre til øre 😍

/ Min lille gosse ❤️