– “Hvordan er det egentlig, føler du deg fortsatt som en salty bitch?”, humret søsteren min i telefonen.
Vi hadde snakket om løst og fast, før samtalen penset over på diverse kommentarer jeg hadde fått i bloggens kommentarfelt opp gjennom.
– “Og hvordan er det egentlig i tannhelsetjenesten, får du mange sånne kommentarer der også?”
Latteren runget i telefonen, før tankene begynte å spinne. For hvor interessant hadde det ikke vært om man fikk de samme kommentarene fra kommentarfeltet på bloggen som face to face i møte med pasienter på jobb? 😂
La oss se for oss følgende: Det er mandag morgen, klokken har nettopp passert 08.00 og jeg svinser fornøyd ut på venteværelset for å hente inn dagens første pasient.
Jeg gjør som jeg alltid gjør, ønsker velkommen, ber vedkommende følge etter meg, og fører ham inn på behandlingsrom nummer 5.
Pasienten er litt stille, hvilket er ganske vanlig ettersom mange ikke syns det er spesielt ålreit å gå til tannlegen – derfor holder jeg praten i gang med mine korona-kontrollspørsmål og diverse om stort og smått.
Jeg gir ham et glass med en liten klunk hydrogenperoksid i, forklarer at dette er smitteverntiltak i forbindelse med epidemien – at han skal skylle med dette i ett minutt før tannlegen kommer inn, og at jeg skal si fra når han kan spytte det ut igjen.
Sekundene tikker langsomt, som de bestandig gjør når man tar tida – men omsider er det på tide å spytte ut igjen, og jeg gir beskjed om det.
I det jeg skal til å feste pasientservietten i lenken rundt halsen, kikker han på meg og mumler:
Man kan vel si at det definitivt ville satt stemningen i rommet 😂
Generelt sett syns jeg kommentarfelt på nett er fascinerende greier, og at en fin huskeregel er at man bør kunne stå for det man lirer av seg ved tastaturet.
Men har man ting som dette på hjertet, kan det kanskje være greit å ta det skriftlig – eventuelt gå for den enda bedre løsningen: Holde tankene inni seg og gå seg en tur isteden 😂 ❤️
/ .. Og ja, takk for omtanken, men fiseringen har det heldigvis fint den 🙏🏼