Tannlegen? Null stress!

Hvordan kunne jeg være så dum?
Jeg er til og med glad i honning som Ole Brumm.

Jeg trodde vel ikke det var så nøye,
om jeg et lite besøk klarte å drøye.

Men nå sitter jeg altså her,
med en nervøsmage til besvær.

For det har gått fem år siden sist,
Og det tenner absolutt ingen gnist.

Jeg skulle jo bare flytte,
og planen var jo å bytte!

Men så gikk det i glemmeboka,
Helt til det begynte å murre i tannrota.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si,
jeg håper bare på et lite tvi-tvi.

Så kryss dine fingre og kryss dine tær,
Be en stille bønn for meg når du sitter på dine knær.

For i morgen skal mine tenner sjekkes,
og lommeboka sannsynligvis svekkes.

Dette diktet skrev jeg på bloggen for ganske nøyaktig to år siden. Da hadde jeg panikk, jeg hadde ikke vært hos tannlegen på fem år, og det hadde murret i en tann en god stund.

Dessuten hadde jeg fire begynnende hull på 18’ende året – hvordan stod det til med dem, hadde tanntråden klart å holde dem i sjakk?

Til min store overraskelse gikk det veldig bra! Murringen var bare en uforklarlig murring som etter noen uker gikk over av seg selv – og mine fire begynnende hull hadde ikke endret seg på fem år 😄 🙏🏼

Hvordan var det mulig? Jo, halleluja for tanntråden! HALLELUJA! Etter dette tannlegebesøket har jeg selvfølgelig fortsatt å bruke tanntråd hver bidige kveld. Jeg er avhengig. Frelst. Hekta. Kall det hva du vil.

Så hvis du er en av dem som ikke har fått inn den daglige tanntråd-rutinen enda: Bare gjør det! I dag skal jeg til tannlegen igjen for annet-hver-år-kontroll – og jeg er nesten 100% sikker på at alt er på stell.

Og den følelsen er rett og slett magisk 🌠

/ Tannlegen er ikke så skummel når h*n bare skal pusse og fjerne litt tannstein 😎  (Men kryss gjerne fingrene i tilfelle jeg har jinxet det nå 😂 )

For venteværelse-moro, les også: Parkert av pensjonist ⭐️

Må Peter til kiropraktor?

Bildet av Peter viste seg å være en skikkelig luring – hvilken vei ser han egentlig? Hadde det ikke vært jeg som knipset bildet, ville jeg vært usikker sjæl 😆

 

Tenker jeg at han skuer utover vannet, ser jeg at alle detaljer stemmer. Tenker jeg at han kikker mot fotografen, ser jeg at alle detaljer stemmer den veien også 😂

Som ventet, var det delte meninger i kommentarfeltet:

 

Så da får vi kanskje vurdere å bestille en kiropraktor-time til Peter i løpet av sommeren, for her er fasiten i full versjon – med litt mer lys. Sjekk føttene 😉

/ God søndagskveld ⭐️

Mysteriebildet – hvilken vei ser mannen?

Sent en kveld på hytta måtte jeg opp med mobilkameraet da stemningen ved vannet var nærmest trolsk..

Jeg knipset dette bildet av Peter på brygga, og som seg hør og bør når man knipser bilder av ting man ønsker å minnes – foreviger man det på Instagram 😉

Det var ikke før noen påpekte at det var umulig å se om personen på bildet står med ansiktet eller ryggen mot kamera – at jeg også ble klar over det. For det er jo faktisk klin umulig å se!

Skuer den fine mannen utover vannet – eller er han vendt mot sin fru som knipser bildet?

Er det faktisk umulig å finne ut – eller er det noen ørsmå detaljer som avslører? 😄

/ Fasit kommer 👍🏼

Klar for løsningen? Her finner du den 😉👍🏼

Tannfe-problemer på hytta

Den hadde vært løs veldig lenge, men ikke løs. Så da vi satt og spiste en bedre middag sammen med farmor og farfar på hytta i går, ble det plutselig fart på tann-sakene da en gaffel dunket litt for hardt borti den lille melketanna.

Litt rugging med pekefingeren resten av dagen var det som skulle til, før det plutselig sa plopp i går kveld. Tjohoo! Den første tanna var ute!

Jubelen stod naturligvis i taket, tenk å miste den første tanna på hytta – og attpåtil den første dagen i den første ferieuka!

”Du vet vel at den første tanna er mest verdt?”, smilte storebror lurt.

Det tok et par sekunder før jeg innså noe, og sendte et småfortvilet blikk til Peter, som åpenbart kom på det samme som meg akkurat da: Tannfeen!

Han kikket på meg mens han ristet forsiktig på hodet, det var jo ingen mynter å oppdrive på hytta – og i alle fall ikke i disse koronatider.

”Eh jaaa”, begynte jeg nølende, ”Jeg vet ikke hvordan det er med tannfeen når man er på hytta, egentlig?”

”Neeeei, det vet jeg faktisk ikke”, svarte Peter mens blikket vandret rundt i rommet, ”Det er jo ikke sikkert Tannfeen finner veien helt ut hit midt i skogen…”

Hjernen jobbet på høygir, hvordan skulle vi løse dette? Alle vet jo at den første tanna er verdt 50 norske kroner!

Skulle vi lage en tilgodelapp?

Eller en lapp med vippset beløp?

Eller måtte man bare regne med en forsinket Tannfe når man befant seg i skogen?

Men den lille jenta smilte fra øre til øre. For dette var tydeligvis helt perfekt!

(Hei Tannfeen. Ikke ta tanna mi)

 

Så Tannfeen får vi ta litt senere, først skal jo tanna vises fram til mormor og bestefar og tante og onkel når vi kommer hjem シ

/ ☀️

La oss bare bli hjemme

På vei inn på butikken går jeg ofte i egne tanker, før jeg plutselig får øye på antibac-flasken ved inngangen og blir minnet på at virus-hverdagen fortsatt ligger som mørke skyer i horisonten.

Ukene og månedene med nedstengning er forbi, men ingen av oss aner hvordan fremtiden ser ut. Og det må vi kanskje minne oss selv på, nå som det snart er sommerferie og korona-trusselen ikke lenger føles like reell. For sannheten er selvsagt at dette marerittet ikke er over.

300.000 nordmenn planlegger å blåse en lang marsj i UDs reiseråd i sommer, og dra utenlands. Men  vi virkelig frese utenlands, akkurat i år? Må vi utfordre skjebnen med reiseforsikringer som ikke dekker covid-19-relatert helsehjelp i utlandet? Må vi gamble med livet på denne måten?

Kan vi ikke bare bli enige om å bli hjemme i Norge i sommer, da?

Skulle gjerne vært her en tur i år, jeg.. Men no way, Jose #spania

 

Spør du meg, burde vi droppen utenlandsplanene våre, og heller konsentrere oss om å huske hvor lang en meter er, her hjemme i Norge.

Bent Høie skrev i går at han lurer på om de vidunderlige varmegradene har fått meteren til å krympe. Vi stimler sammen på stranda, på uteserveringen, på festen. Det kan virke som om vi har glemt alvoret i varmen.

Jeg håper sommeren 2020 blir året der vi etter ferien minnes lyse sommernetter, lokale konsertopplevelser, lokale butikkbesøk, masse familietid og nye aktiviteter.

Sommeren der vi gjorde det vi kunne for å få Norge tilbake på beina igjen. Hele veien med god avstand til andre, med masse håndvask – og hjemmedager når vi ikke følte oss helt i form. Man trenger faktisk ikke få dårlig samvittighet for å ikke ha noen store planer for sommeren – og i alle fall ikke i år!

Det får meg til å tenke noen år tilbake, til en sommerdag vi skulle få lillesnuppa til å sovne i vogna. På trilleturen endte vi opp med å spise lunsj på parkeringsplassen utenfor nærbutikken. Vi kjøpte knekkebrød og litt pålegg, frukt og litt drikke – og vips så hadde vi piknik for hele familien – på parkeringsplassen!

Selv om vi fant på mye sprell den sommeren, endte det opp med å bli det aller hyggeligste sommerminnet det året. Bare fordi det var så spontant og så ekte, med hele gjengen samlet.

Den opplevelsen ble som et slags bevis for oss om at man ikke trenger å reise land og strand rundt for å lage gode sommerminner.

Så la oss huske det: De største opplevelsene lager man selv, og den beste ferieopplevelsen vi foreldre kan gi barna våre – er å være til stede.

/ Sommer i Norge! シ

En perfekt liten såkasse

For noen uker siden fikk 2.klassingen i oppgave å ha med seg en melkekartong på skolen, som skulle brukes til å så solsikke-frø i. Og den lille kartongen syns jeg ble så fin at jeg må sende en takk til lærerne hans for tipset!

Nå er det vel egentlig tida for å så ting direkte i jorda utendørs, men det kan jo være kjekt å lage noen av disse de neste gangene du tømmer en kartong eller to som vanligvis blir kastet.

Og slik gjør du det!

1. Vask og skyll kartongen godt, før den klippes/skjæres av ganske høyt oppe (trenger ikke ta fullt så høyt som jeg har gjort her)

 

2. Riv av det ytterste laget med papir på alle kanter

 

3. Krøll kartongen sammen slik at den blir litt rufsete og enklere å håndtere i neste steg.

4. Klipp 1 – 2 centimeter nedover øverst i to av hjørnene (diagonalt), slik at det blir mulig å brette kanten utover og danne en fin kant rundt hele. Brett gjerne dobbelt slik at de 1 – 2 centimeterne som er klippet ikke syns.

 

Voilá! Fin, sant?

 

Disse er kjekke og nøytrale å ha i vinduskarmen – ikke tar de stor plass heller. Nå har jeg begynt å lage disse hver gang jeg skal kaste en kartong, så har jeg et lite lager klart når jeg føler for å spire litt på kjøkkenbenken 😊

/ Takk for tipset, lærerne ☀️

Den blytunge sekken

“Jeg skal bare hente sekken min, Mamma!”

Den blide jenta svinset avsted, og en av de ansatte i barnehagen smilte bredt før hun fortalte at de hadde hatt en super barnehagedag med tur til stranda, krabbefiske og velfortjent is på hjemveien.

“Her mamma”, sa datteren min som var tilbake, “Kan du bære sekken min? Den er litt… Tung i dag..”

Jeg løftet på den lille rosa sekken, og stusset på vekten. Badetøy, håndkle, solkrem, klesskift og vannflaske – hvorfor var det så vanvittig tungt?

“Oi”, utbrøt jeg, “Hva i all verden har du i denne sekken?”

Den lille jenta smilte lurt, men sa ingenting.

Vi kjørte hjem, kom oss i hus, og sekken ble åpnet på kjøkkengulvet.

“Værsågod, mamma! Denne fant jeg på stranda i dag!”

Jeg kjente jeg ble blank i øynene da jeg oppdaget hva hun holdt i hendene, for jeg forstod med en gang hva hun hadde tenkt.

– “Er den ikke fin?”, fortsatte den lyse stemmen fornøyd, “Til blomsterbedet ditt, mamma!”

Der stod hun altså, med en stor og tung stein. Hun vet at jeg samler på steiner for å lage steinkant i blomsterbedet, og denne steinen som hun fant på stranden måtte jo være helt perfekt. Vipps så lå den i sekken.

Den må ha vært tung å bære hele den lange veien hjem til barnehagen, men hun sa ingenting om det. Bare strålte som en sol da mamma fikk se.

I går fikk den plass langs steinrekka i blomsterbedet. Ikke bare hadde den helt perfekt form og størrelse, men den kommer også med en søt historie jeg aldri vil glemme 😊

/ Hverdagskjærlighet 🌷☀️

Barnehagenes korona-suksess!

Vi er veldig glad i barnehagen vår. De ansatte er ikke bare fantastiske med barna, de er utrolig flinke på kommunikasjon med oss foreldre uansett hva det måtte være. Spesielt de siste ukene der korona har endret barnehagens struktur og rutiner, har de vært flinke til å holde oss oppdatert.

Det som rett etter gjenåpningen kunne virke som store utfordringer med økt hygienefokus, avgrensede områder og mindre grupper – gikk smidig for seg og ble raskt til den nye hverdagen.

Det tok ikke lang tid før vi oppfattet de ansatte som ekstra fornøyde fordi alle har vært på jobb til samme tid, og at det har vært utrolig fint for både barn og voksne å ha faste arbeidstider å forholde seg til.

Barna har trivdes svært godt i mindre grupper, og for første gang i historien har det vært nærmest snørr-frie uker. Det sistnevnte er vel omtrent historisk i barnehagesammenheng 😂

Og i dag leste jeg en kronikk som bekreftet det jeg har mistenkt de siste ukene. Det er pedagogisk leder Kine Voilås Nodland som har skrevet innlegget, med tittelen: “Tilbake til normalen? Nei takk!

Hun skriver: “Nå som vi er på vei tilbake til normalen, med ordinære åpningstider og personalet spredd utover i vakter, synes jeg at vi skal sette på bremsene og takke fint nei til å gå tilbake til slik det var før.”

Og dette er virkelig verdt å notere seg. Kine påpeker flere ting som har fungert mye bedre enn før: Barna stortrives i mindre grupper – det har gitt ro, færre konflikter og mer inkludering. De ansatte har kunnet følge opp barna på en helt annen måte fordi de har vært så få.

Den forkortede kjernetiden har som nevnt gjort at alle vakter har startet og sluttet samtidig. Godt for barna, og godt for de ansatte.

Det at barna har hatt med egne matpakker, har frigitt viktig tid som før gikk bort til kjøkkenoppgaver. Det har dessuten utviklet barnas robusthet, ved at de får erfaring med at matpakker er ulike og at innholdet kan være urettferdig 😉

De ansatte har hatt tid til å se og jobbe med de barna som trenger noe ekstra – og som Kine skriver: “Hva om nok folk på jobb kunne ført til færre kostbare spesialpedagogiske vedtak om det hadde blitt bevilget penger fra regjeringen slik at man kunne drive barnehager etter kohort-prinsippet?”

I bunn og grunn handler dette om at vi nå har fått se hva som skjer når det er nok folk på jobb, og de ansatte har fått muligheten til å bruke tiden på det de er ansatt til å gjøre.

Kvaliteten i barnehagen har økt, det har gitt fornøyde og tilfredse ansatte som har kunnet gå hjem fra jobb med god samvittighet – og det har sannsynligvis gitt mer fornøyde og tilfredse barn også.

Alt dette gir kvalitet i barnehagen! Ikke bare er det dét barna våre trenger – det er dét de ansatte i barnehagen fortjener ❤️

 

/ Har du noen tanker om barnehage etter gjenåpningen? ⭐️

Når barn anmelder bøker

Tidligere denne uka skrev jeg om at vi er hektet på Sommerles – og i den anledning har vi hørt ekstra mye på lydbøker den siste tiden. (Jeg kan vel ikke annet enn å ta til meg kritikken når høytlesningen min ikke er bra nok lenger 🙈)

Men mens vi har trålet lydbøker, har jeg oppdaget noe ganske underholdende. For i lydbok-appen vi bruker, er det ikke bare mulig å gi boka man nettopp har lest 1-5 stjerner etter hvor bra man syns den var, man kan også skrive en liten bokanmeldelse.

Og dét er det mange barn som gjør! Og jeg fryder meg når jeg leser disse, for som kjent er det fra barn man får sannheten. Og ærlighet varer jo lengst! 😂

Innimellom dukker det også opp en og annen (viktig) avsporing:

Så er det de som er i overkant direkte:

Og de som har en mildere tilnærming:

 

Og så er det de som drar med mutter’n på 38 år i anmeldelsen:

 

Og så er det de som ikke helt klarer å bestemme seg:

 

Og så er det de som har blitt bevisst sin egen alder:

 

Så er det de som har viktige ting på hjertet ❤️:

 

Og min favoritt – de som henvender seg direkte til forfatteren 😍:

/ Hurra for alle små lesehester som tar seg tid til å skrive en anmeldelse – keep up the good work! 🙌🏽

Mønsterdritt og strikkenoia

Der jeg har beslutningsvegring når det kommer til oppussing, har jeg et utrolig pågangsmot når det gjelder håndarbeid. Aner ikke hvorfor det er sånn, men jeg kaster meg ut i nye oppskrifter uten skrupler.

De siste årene har jeg jo strikket litt, og jeg har forstått at det anbefales å lese gjennom oppskriften før man starter. Litt som når man skal lage mat. Les oppskriften først, så kan man starte.

Det har jeg aldri gjort. Jeg begynner på første linje i oppskriften, også tar jeg det derfra. Resultatet blir selvfølgelig at jeg på et eller annet tidspunkt står helt fast og ikke kommer videre. Så kjører jeg til Mormor for nødhjelp 😂❤️

I vinter snublet jeg over en genser på Instagram som så innmari fin ut, det var mønsterstrikk over hele linja – men jeg tenkte at det fikk bare stå til. Jeg ville strikke en genser til sønnen min, og fikk ham til å plukke ut garn-farger.

Så brukte jeg huet, og bestemte meg for å strikke den et par nummer for stor. Jeg er jo tross alt datter av en mor som fortsatt ikke er ferdig med en ullbukse hun startet å strikke på til meg da jeg gikk i barnehagen.

Så en genser i størrelse 10 år burde være greit, da har jeg et par års slingringsmonn. Så satte jeg i gang.

Som sagt har jeg lite erfaring med mønster, det eneste jeg vet er at man må passe på å ikke stramme tråden underveis, for å unngå at strikketøyet blir bølgete.

Vel.. Strikketøyet mitt har blitt bølgete.

Så, hva gjør jeg med dette?
Vil det bli bra når jeg får dampet det?
Er jeg en tråd-strammer selv om jeg har prøvd alt jeg kan å slække på tråden underveis?

Må jeg rekke det opp igjen?
Vil genseren noen gang bli ferdig?
Vil den få samme skjebne som mutterns ullbukse fra 1987?
Vil det bli en genser gitt som gave til et fremtidig barnebarn på hans eller hennes 10 års dag?

Dette er strikke-spenning på toppnivå 😂

/ Tips tas i mot med takk!