Tenkte egentlig at jeg skulle la omleggingen av blogg-plattformen forbigå i stillhet, men dessverre er det en del som ikke virker som det skal – derfor en liten oppdatering シ

For blogg-plattformen har i disse dager gått gjennom den største og mest krevende omleggingen siden den så dagens lys i 2005, så det er kanskje ikke så rart det har medført noen problemer.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Ikke bare har flere av innleggene mine forsvunnet sporløst over natta (noe support-gjengen sier skal komme på plass igjen snart) – men det har blitt vanskeligere å legge igjen kommentarer!

Først tenkte jeg at det var utelukkende positivt at kommentarfeltet trengte facebook-innlogging, for på den måten kan man effektivt få en slutt på nettrolling og useriøsitet. Da forsvinner jo muligheten til å kommentere anonymt, og for ei som syns anonym trolling er feige greier – falt det jo mildt sagt i god jord.

Men etter at jeg fikk tenkt meg om, begynte jeg å innse at det jo fratar alle muligheten til å være anonyme. Og kommentarfeltet er helt klart en koselig og viktig tilbakemeldingsarena for meg – som jeg har stor forståelse for at mange ønsker å slippe å bruke facebook-profilen sin til.

Dessuten er det jo noen som ikke har facebook heller, derfor er det fint at support-avdelingen nå har gitt beskjed om at kommentarfeltet skal legges om, slik at facebook-innlogging fjernes og man igjen har mulighet til å være anonym.

Så da er det bare å smøre seg med tålmodighet til alt er i orden! Rent designmessig vil det nok være noen skjønnhetsfeil også den neste tiden, og funksjonen med like-knapp under innleggene er midlertidig borte. Dessuten må man trykke seg inn på det aktuelle innlegget for å kommentere. Dette vil bli fikset, men det koker naturlig nok hos support-avdelingen akkurat nå – og større feil må prioriteres.

Sånn, da kan fredagen begynne! Regner med det er flere enn meg som fikk litt småsjokk av at det er den siste dagen i november i dag – og at 1. desember er i morgen! Godt to sjokolade-kalendere står klare på kjøkkenbenken, ellers ville nok pakkekalender-mammaen svettet sidelengs akkurat nå  😉

/ God fredag! 🎅🏼

Det begynner å bli en stund siden første gang jeg skrev om min fascinasjon for handlelapper – og at jeg elsker å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven på butikken.

Det er ikke mange som skriver en god gammeldags handlelapp lenger, og derfor er liksom gleden desto større når man ramler over en! Hvilke ting skal handles inn? Hva blir det til middag? Storhandel eller bare et par småting?

Jeg vet jo at mange syns det er litt rart at jeg blir i godt humør av ukjente folks gjenglemte skriblerier, derfor skal jeg nå dele det perfekte eksempelet på hvorfor en gjenglemt handlelapp er så fantastisk.

For bare se på dette premie-eksempelet, som Peter fant i går. Hvis ikke dette får fram smilet, så vet ikke jeg! シ

Kost-maling, refleksvest, tresko og robotstøvsuger?! Hahaha, det er så fantastisk at jeg har ikke ord ❤️

Fire ting, i det jeg vil påstå en noe uvanlig kombinasjon, får meg rett og slett i godt humør hver gang jeg titter på lappen.

Så da håper jeg det er klart: Man skal slett ikke kimse av en gjenglemt handlelapp シ

Les også hva tante hadde funnet på til meg til jul i fjor: Årets fineste julegave 😍

Endelig! Det er mandag, solen skinner, snart er det jul, og det viktigste av alt: Vi er ikke lenger eiere av to hus! シ

Endelig kan vi puste ut, senke skuldrene – og ikke minst: ha noe annet enn flytting, vasking og klargjøring av hus i hodet.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Så da syns jeg det er på sin plass å benytte anledningen til å takke for forståelsen, kjære leser! Det har ikke vært lett å vrenge hjernen hver eneste dag for å finne annet å skrive om når hodet har vært utslitt og fullt av stress og kaos.

Men takk for at du likevel har stukket innom for å følge med på ferden – nå starter et nytt kapittel og jeg gleder jeg meg til å finne roen igjen, og dra skrivegleden fram fra utflyttings-vaskebøtta.
 

/ God ny uke! ❤️

La oss gå to dager tilbake i tid.

Onsdag kveld, det piper i telefonen, melding fra byggmester Strand. Vinduene som vi har ventet på siden september, har omsider ankommet lageret i Larvik. Hvor lenge er det til de nye eierne skal ta over huset?

Jeg kjenner pulsen stige. Er det mulig. Det er onsdag! Huset er ferdig vasket og klar til overtagelse på fredag. Tre gamle vinduer som skal ut, og tre nye vinduer som skal inn – snekkere som skal trampe inn på mitt nyvaskede gulv…

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Nei, niks, nada, sa Peter. Hakke sjans. Hvordan skal vi rekke det?

Noen meldinger fram og tilbake med Herr Strand. Han kan rydde kalenderen og sende to mann som kan skifte vinduene torsdag og muligens fredag. Men det må ryddes og vaskes etter dem.

Og da plutselig, skjedde noe uventet. Vanligvis er det jo Peter som er gassen i dette forholdet – men for en gangs skyld hoppet bremsen (jeg) ut av mitt gode skinn og ba byggmester gønne på. Dette fikk vi bare rekke!

Så til Peters store sjokk og frustrasjon, så det i går sånn ut – litt over 24 timer til overtagelse:

Godt å være ute i god tid, si シ
 

… og litt bøss blir det jo underveis..
 

Jeg må innrømme at jeg kjente litt på stresset selv – men heldigvis jobbet de to flinke gutta på spreng i hele går, så i dag tidlig kunne jeg kaste meg rundt og tøffe bort til huset med vaskebøtta under armen.

Jeg skulle akkurat til å dra frem sentralstøvsugeren da jeg oppdaget at snekkerne hadde ryddet opp etter seg før de dro! Da ventet en takknemlig jubeldans før jeg gjorde klar skurefille og vaskebøtte, og satte i gang med å vaske 2. etasje, trapp og gang.

Så måtte de nye vinduene pusses, før jeg måtte hjem å hente malepensel for å fikse langs de nye listene som var noen millimeter kortere enn de gamle:

Takket være en snill byggmester, og en brems som plutselig ble til en gass – ble det søren meg nye vinduer, og malingen rakk akkurat å tørke før bilen med de spente, ferske huseierne rullet inn foran huset. Da snakker vi på hengende håret 😉

/ God helg ❄️☀️

For en merkelig følelse. Huset vårt, som snart ikke er vårt lenger.. Tomt.

Helt tomt! Vasket og skrubbet i alle kriker og kroker, på steder jeg aldri kan huske å ha vasket før. Taket for eksempel – når vasket jeg taket sist? Nå er det rent, så rent som det aldri har vært før.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg måtte ta meg noen minutter i dag. Jeg gikk fra rom til rom. Så mye vi har opplevd i dette huset på fem år – så mange oppturer, nedturer, tårer, latter og glede.

Det føles helt uvirkelig å skulle gi fra seg nøklene. Som om vi gir fra oss nøklene til våre minner. Men så kom jeg på en kommentar jeg fikk for en stund siden, der det stod at når man får litt panikk, er det viktig å huske på at minnene sitter i hodene våre. Ikke i veggene.

Og det syns jeg var så fint å tenke på! For alle minnene blir jo med videre, og det gjør godt for ei som synes det å flytte er en høy terskel å krabbe over.

Men nå er det altså klart. Alle rommene er tomme, rene, klare. Klare for en ny familie – med nye oppturer, nedturer, tårer, latter og glede. Med nye møbler, nye planer, og nye farger på veggene.

Det blir bra, dette. Jeg skulle bare ønske de hadde en blogg. Da skulle jeg definitivt fulgt med på moroa シ
 

/ 🏠❤️

Det må jo være lov å lure bittelitt på om det enten aldri var meningen at vi skulle flytte, eller om vi bare skulle få testet tålmodigheten vår skikkelig..

For helt siden vi bestemte oss for å legge inn bud på drømmehuset vårt i sommer, er det absolutt ingenting som har gått på skinner. Det har vært problemer her og problemer der – og overtroisk som jeg er, begynner jeg jo å lure litt.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Det har vært forsinkelser, det har vært avtaler som har blitt flyttet til upassende tider, det har vært manglende gulv under skap på soverom, det har vært varer som har vært utsolgt, det har vært tette takrenner, det har vært biler på verksted, det har vært man-flu, det har vært feil farge på veggene, det har vært møbler det ikke har vært plass til, møbler som ikke overlevde flyttingen, og vanskelige dorullholdere (hehe).

Som prikken over i’en hadde finværet smilt til oss i ei uke, men da vi endelig skulle kjøre flyttelass – åpnet himmelen seg, og det som virket som all verdens vanndamp falt ned i hodet på oss de to flyttedagene.

Og nå som dagen endelig snart er her, dagen de nye eierne skal få ta over sitt nye hus – sitter vi altså og venter ved vaskebøtta for å få vasket ut av de siste tre rommene. Der er det nemlig tre vinduer som skal skiftes, og de nye vinduene skulle vært her i oktober, men ble forsinket. Så skulle de vært her i starten av november, men er fortsatt ikke ankommet lageret her i Larvik.

Og jeg er i ferd med å bli gal! For nå begynner det å haste, og det er jo ingen tvil om at det er ekstremt kjedelig dersom vinduene må byttes etter at de nye eierne har flyttet inn. Vi lovet jo at alt skulle være på stell i god tid før overtagelse, men visste jo ikke at det skulle ende opp med tre ganger lenger leveringstid enn forespeilet.

I sånne øyeblikk, der alt bare butter i mot, har jeg lurt litt på om det var meningen at vi skulle flytte.

Men så har jeg funnet ut at det er én ting som hjelper, og det er å ta med seg kaffekoppen, kikke ut av vårt nye kjøkkenvindu og bort på huset på andre siden av gata, der Mormor og Bestefar egentlig skulle bodd.

Da ser jeg for meg Bestefar med sitt lune smil, som rister humrende på hodet mens han peker ned mot postkassa vår som henger på halv tolv.

– “Kan’ke ha det sånn, vettu, Tina.”

Så smiler jeg tilbake og tenker at det blir bra til slutt. Det var meningen at vi skulle flytte.

Ting går kanskje ikke på skinner hele veien, men det er jo sånn livet er. Noen forsinkelser, noen tette takrenner, noen skjær i sjøen. Men så lenge det går bra, er jo det det viktigste.

Og jeg skal få fikset den postkassa. Nå med en gang, faktisk シ
 

/ God ny uke 🌸

I forrige uke skrev jeg om at det går vannkopper her vi bor, og lurte da på om det er smart å arrangere smittefest eller ikke.

Det er jo ikke lett å vite hva som er best å gjøre – selv om det i kommentarfeltet stort sett var enighet om at det er verre å få vannkopper som voksen enn som barn, og veldig mange mente at det er lurt å gjøre det man kan for å få smitten i hus så tidlig som mulig. Flere kunne fortelle om at de hadde blitt vanvittig syke som voksne, og ville definitivt ikke anbefale dét til noen.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Men så var det også en og annen som hadde opplevd å få skikkelig syke barn som følge av viruset, og som anbefalte på det sterkeste å la naturen gå sin gang – istedenfor å arrangere smittebonansa. Da trengte man i alle fall ikke leve med dårlig samvittighet på toppen av alt, dersom det skulle vise seg at man har et barn som reagerer kraftigere enn normalt på viruset.

Mens Peter og jeg var i tenkeboksen for å ta en avgjørelse på hva vi skulle gjøre, ble alle vannkoppe-vennene friske. Samtlige var tilbake i barnehagen og på skolen – så smitte-toget hadde gått for denne gang.

Trodde vi.

For gjett hvem som fikk karamellsjokk i dag morges da vi plutselig fikk øye på en rød prikk på en liten rygg. Og en prikk til. Og enda en. Vi har fått vannkopper i hus!

Det vil med andre ord si at den ene lille tassen vår sannsynligvis allerede var smittet da jeg skrev blogginnlegget om smittefest for ti dager siden.. Hvis ikke det er toppen av ironi, så vet ikke jeg 😉

Så da kan jeg altså informere dere som har spurt, om at vi valgte å la naturen gå sin gang (hehe) – og at det vel er stor sannsynlighet for at barn nummer to kommer etter om noen dager.

Krysser fingrene for en mild runde – og ikke minst at både Peter og jeg har livslang immunitet fra våre runder på 80-tallet..

Hvis ikke går vi noen fine uker i møte シ
 

/ God fredag – frisk eller syk 🌸

Jeg var fem år gammel første gang vi møttes. Jeg stod i veikrysset i boligfeltet vi bodde i, og plutselig kom det ei jente med flagrende hår i superfart nedover bakken.

Hun bråbremset sykkelen, smilte fra øre til øre, før hun spurte om vi skulle leke sammen. Jeg hadde aldri sett henne før, men det viste seg at vi var like gamle, og bodde to gater bortenfor hverandre.

Vips – et nytt vennskap var født.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Du vet de der evigvarende vennskapene som bare har kommet for å bli? Som overlever perioder der kontakten stilner. Som bare har tyngden som trengs for å overleve hva enn det måtte være.

Dette er et sånt vennskap. Hun har vært der for meg i tykt og tynt, og jeg har vært der for henne. Oppturer, nedturer, hverdager og fest.

Denne uken skulle hun hente et bord vi ikke har plass til lenger, i huset vi har flyttet fra. Avtalen var at hun skulle komme rett etter barnehage-levering om morgenen, og jeg hadde akkurat skrudd av de fire bena da jeg hørte bilen kjøre inn foran huset.

Jeg åpnet døra og tittet ut, og da fikk jeg øye på min gode venninne og moren hennes som hoppet ut av bilen. Med hver sin vaskebøtte!

– “Er det her det er utvask? Fri fra jobben, hvor skal vi begynne?”

Først lo jeg, trodde det var tull – men så innså jeg at de mente alvor. Jeg ble så satt ut at jeg ikke fikk fram et ord. For utvask av hus vil man nødig bry andre med, aller minst en bestevenninne og hennes mor!

Men ikke lenge etter rullet støvsugeren i gang, og snart spredte lukten av salmiakk og grønnsåpe seg i huset. Det verste var jo at jeg måtte dra fra dem mens jeg visste at de skrubbet og slet i vårt hus, men jeg prøvde å kjappe meg alt jeg kunne – og da jeg kom tilbake var de så godt som ferdige med soverommene.

Tenk det da, å sette av fridagen til å ha hodet i vaskebøtta! Jeg er så takknemlig at jeg ikke har ord.

Bestevenner, altså.

Med snille mammaer ❤️

For noen dager siden, lo Peter høyt da han ramlet over et bilde Caroline Berg Eriksen hadde lagt ut av stua deres på Instagram. For kontrasten var enorm, der Peter og jeg satt på vårt provisoriske kontor ved kjøkkenbordet, med utsikt til vår kaotiske flytte-stue.

Peter syns dette var fantastisk, og postet følgende på sin Instagram:

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

(Skjermbilde: Stua til @carolinebergeriksenno)
 

(Skjermbilde: Stua til @pappahjerte)
 

Jeg lo høyt sjæl da han viste meg hva han hadde postet, og etter responsen å bedømme, var det ganske mange av følgerne hans som også syns det var artig.

Men så dukket plutselig Lars Kristian, mannen til Caroline, opp i kommentarfeltet:

Og ikke lenge etter tikket det inn en helt fantastisk kommentar fra frua selv:

(“Greit at man er forskjellig” Smelt! 😂😍)
 

Og det var da jeg innså at Peter hadde glemt å nevne det essensielle her, nemlig at vi står midt i det verste flyttekaoset i manns minne. Ikke en liten forklaring om flyttekaos nei, bare: “her er stua vår, der er stua deres, noen som ser forskjell?”

Så kjære Herr og Fru Eriksen, jeg vet ikke hva dere måtte tenke om oss etter dette – jeg vil bare få si: hashtag flyttekaos.
 

/ 🙈

Huset vi flytter fra er omsider tomt, men nå gjenstår det verste: Den grusomme utvasken!

La meg bare få avklare det først som sist, utvask av hus er ikke gøy. Det er mye, det skal gjøres veldig grundig, og kriker og kroker man ikke visste man hadde, skal skinne.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Og på toppen av alt dette kan man legge til at absolutt alt tar utrolig mye lenger tid enn man har regnet med.

Så akkurat nå må jeg bare innrømme at jeg gleder meg til én ting, og det er å bli ferdig シ

Samtidig er det jo noe fint med å skulle skrubbe ned huset og gjøre det klart til nye eiere også. Det er jo ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i huset vi flytter fra, og jeg må innrømme at det er fint å tenke at huset snart skal skinne – fra topp til tå.

Men så må jeg være så ærlig å innrømme at det går litt opp og ned om dagen, for det å se huset tømmes for møbler har vært tøffere enn jeg hadde forestilt meg.

Det er jo fem år av livet vårt, liksom. Det føles på en merkelig måte brutalt å bare skulle flytte.

Det verste er faktisk veggen i hjørnet av stua, som vi har brukt til å måle hvor mye ungene har vokst siden sist. De små strekene som viser hvor mange centimeter de har ruvet over bakken, og hvilke datoer det har blitt målt. Jeg fikk en så stor klump i halsen da det gikk opp for meg, at jeg ikke fikk fram et ord. Peter fikk også panikk, knipset mange bilder – sånn at vi får lage oss en ny vegg i det nye huset. Noe annet er helt uaktuelt akkurat nå.

Jeg tror kanskje det er litt normalt å få rare tanker i en flytteprosess, for det er jo tross alt en skikkelig omveltning man går gjennom. I natt ble jeg for eksempel liggende å tenke på hva i all verden man gjør med dobørsten.

Tar man med seg dobørsten til nytt hus..? Eller takker man den gamle børsten for reisen og ønsker en ny velkommen i nytt hus?

Jeg tror jeg sovnet før jeg kom fram til en konklusjon.

Mange tanker altså, men bare én ting jeg vet for sikkert: Det skal bli godt å bli ferdig med den grusomme utvasken シ
 

/ 💩