Fire par barneføtter i fullt firsprang, lyden av skosåler som treffer et lag av grus på asfalt. Siste rest etter minnene om snø og is som trengte lag på lag med strøing for at vi skulle holde oss på beina. Endelig smiler våren rundt neste sving.
Høylydt latter når fire jenter i samme kohort løper rundt skolebygningen i det mørket lister seg på. Det er kveld, et superskummelt lava-monster har tatt opp jakten på de tre andre – fire ansikter med barnlig glede lyser mot meg i skumringen.
Covid-19 er glemt akkurat nå.
Morgenen etter er langt unna, men da venter nye tiltak på skolen som har gått over på rødt nivå. Mindre grupper, nye klasserom, ingen innelek, oppmerkede soner og avstand. Enda mer avstand.
Jeg står ute og titter inn på den mørklagte skolebygningen – der alt er mørkt bortsett fra ett klasserom som er badet i lys. Der inne pusler en lærer rundt helt alene, fargerike tegninger av påskeegg festes til vinduet – sammen med bokstavene G O D P Å S K E.
Hjertet mitt fylles av varme. Ikke bare på grunn av påskepynten – men for så mye mer.
Det er krav om hjemmekontor for alle som har mulighet. Tannlegekontoret jeg jobber på har normal drift og vanlige åpningstider. Vi har munnbind og visir på hele dagen, og føler vi kan tilby et forsvarlig tannhelsetilbud til pasientene samtidig som vi er så beskyttet som mulig selv.
Lærere, barnehageansatte, barne- og ungdomsarbeidere og alle de uunnværlige assistentene står ubeskyttet i stormen hver eneste dag. Ikke bare tørker de fortsatt snørr og tar imot nys som ikke treffer i albuen, de kaster seg rundt for å imøtekomme nye krav fra regjeringen på best mulig måte.
Da det ble bestemt at skolene skulle over på rødt nivå denne uka, tok det ikke lang tid før vi fikk informasjon fra lærerne om de nye endringene. Nederst stod det:
“Vi håper dere har tro på at vi gjør vårt beste for å ivareta barna deres i denne vanskelige tiden”.
Jeg begynte å grine.
For ikke bare er det vondt å se de små seksåringene med de altfor store skolesekkene holde avstand der de står oppstilt utenfor skoledøra på hver sin røde, oppmalte strek om morgenen.
Det er minst like vondt å se de ekte heltene med de gode, varme, omsorgsfulle smilene som står på trappa, klare for en ny dag med krav som skal følges samtidig som tårer skal tørkes og regneoppgaver skal løses.
Norge stenger ned, men de yngste barna skal beskyttes. Og når barn skal beskyttes, er det en stor flokk med utvalgte voksne som dag etter dag, uke etter uke står klare for å gjøre akkurat den jobben. Og alle disse dedikerte voksne fortjener all takken de kan få.
Vit at vi ser dere! Vit at vi setter umåtelig pris på at dere står der i stormen helt ubeskyttet. Når dere bretter opp ermene før en ny dag, uvitende om hva som venter dere – med fingrene krysset for at ingen virus har sneket seg ubemerket med i barnehage- eller skolesekkene denne dagen heller.
Dere, som gjør alt dere kan for å ivareta barna våre i denne vanskelige tiden. Som setter egen frykt til side, som går på jobb mens dere tilpasser dere nye krav, og som fortsetter å elske jobben deres selv om dere er slitne.
Som pynter klasserommet fem timer etter stengetid når dere egentlig skulle sittet hjemme i egen stue, mens lava-monsteret løper hvinende rundt i skumringen på utsiden.
Takk. Tusen, tusen TAKK ❤️
/ Ekte helter 🌠
