Folkens. Dere begynner å kjenne meg nå. Dere vet at jeg ikke føler meg truffet når det snakkes om at bloggere har et ansvar når de legger ut bilder av silikonpupper og opererte rumper.
For det første har jeg aldri lagt meg under kniven, for det andre har aldri kropp vært noe tema på denne bloggen. Men selv om jeg ikke føler at jeg bidrar til noe perfeksjonsideal eller økt kroppsfokus på bloggen min, så har jeg likevel noe veldig viktig jeg vil si.
I bring sexy back
Jeg får vondt langt inn i hjerterota når jeg ser videoen til Sophie Elise, der hun åpenhjertig snakker om hvordan hun ble påvirket av media, og sin egen hjerne som fortalte at hun ikke var bra nok. Og at hun istedenfor å ta tak i det egentlige problemet, tok den “enkle” utveien – og satset på at plastiske operasjoner ville hjelpe på selvtilliten. Litt silikon på 18 års dagen, så ville angsten, de psykiske problemene og den dårlige selvtilliten forsvinne.
Men operasjonene hjalp jo ikke en dritt. Problemene er der fortsatt, men jenta fremstår som reflektert og mye mer moden for alderen enn jeg var som 22 åring – og hun har for lengst innsett at tingene hun sliter med sitter på innsiden, og at dette er ting hun må ta tak i selv.
Da jeg gikk på ungdomsskolen var det også kroppspress. Jeg husker jeg sammenlignet meg med de peneste jentene, og jeg var aldri fornøyd med kroppen min. Men ingen snakket om å få større lepper eller silikon i puppene eller å få utført intimkirurgi.
Gutter var det eneste jeg tenkte på på ungdomsskolen. Innser at det var en annen tid.
For det å operere seg nedentil er visst den nye greia akkurat nå. 1 av 6 jenter er misfornøyde med hvordan underlivet deres ser ut, og mye tyder på at perfeksjonsidealet har nådd en ny kroppsdel. Det er mulig det er jeg som begynner å bli for gammel til å forstå, men hallo? Hvor i huleste skal dette ende?
Og når det gjelder denne intimkirurgien, så er det selvfølgelig ikke “ondter” det er snakk om. Det er ikke kjønnslepper som er så lange at det oppstår gnagsår og sårhet og skjennanse i hverdagen. Det handler kun om utseendet – ikke helsemessige årsaker. At de indre kjønnsleppene er for lange, at det ikke ser “normalt” ut. Hvordan i all verden ser en normal vagina ut, forresten? Sånne som pornobransjen serverer oss?!
Jeg har tenkt mye på hvor jeg hadde vært i dag, hvis det ikke var for den kjipe fortida mi. Rett før jeg fylte 19 år, ble jeg plutselig alvorlig syk, og dette satte naturligvis en stopper for alle mine planer. Livet mitt ble satt på vent i en veldig lang periode, og da skal jeg love deg at alt, absolutt alt ble satt i perspektiv.
Når det eneste som betyr noe er å få tilbake livet sitt, så tenker man ikke lenger på at magen godt kunne vært litt flatere eller puppene litt større.
Kanskje er det derfor det gjør så vondt å høre om alle bloggerne som forteller at de hver eneste dag får meldinger fra unge jenter helt ned i 10-12-års alderen, som lurer på hvor mye det er normalt å veie. Hvordan man kan få flatere mage. Hvor man kan operere nesa. Hvor mye det koster.
Dette er jenter som leser blogger daglig, ser bilder på Instagram, leser artikler i media. Som tror at det de ser er normalen.
Jeg får så lyst til å rope høyt, for det er jo ikke normalen! Å fikse på utseendet sitt er ikke normalen! Jeg sier ikke at de som har lagt seg under kniven er dårlige mennesker, jeg lurer bare på når det plutselig ikke lenger var bra nok å være som man er?
Etter to graviditeter – hvor den ene endte med keisersnitt og den andre vaginal fødsel, skal jeg love deg at jeg ikke ser ut som en pornostjerne nedentil. Jeg vetta søren hvordan jeg burde sett ut, men hadde jeg tatt en tur til intimkirurgen, ville jeg garantert fått beskjed om at det var litt av hvert å fikse på.
Og det er bare én av tingene. Etter at jeg fikk barn nummer to, har magemusklene mine nektet å trekke seg sammen igjen, hvilket betyr at så fort jeg spiser mat, ser jeg ut som jeg er tre måneder på vei.
Rumpa mi er et kapittel for seg, den forsvant i dagsuget av den siste fødselen, og jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å finne den igjen.
Både den flate rumpa og baksiden av begge lårene er pyntet av en gjeng ivrige cellulitter. For å være ærlig vet jeg ikke når de slo seg ned der, det kan ha vært lenge siden, for de har i alle fall ingen planer om å gå noe sted.
De to slappe puppene som har produsert melk til den store gullmedaljen, er i dag pensjonert, og kan brukes som ørevarmere på en kald vinterdag. Det sier både litt om elastisiteten, men også om hvor begrensede bruksområder de faktisk innehar for tida.
Nesa mi er både skjev og litt klumpete, det ene øyet er mye mindre enn det andre, jeg har skjeve hornhinner og jeg er nærsynt. Tennene mine har hatt fire begynnende hull siden 1998, som jeg hver eneste kveld jobber med å holde i sjakk med tannpuss og tanntråd.
Jeg har ikke thigh gap (måtte google; “dette er en betegnelse på hulrommet som oppstår helt øverst på lårene, når man er så slank at lårene ikke møter hverandre når man står med bena samlet”), og jeg har grevinneheng på begge armene som disser når jeg vifter med flagget på 17.mai. Håret mitt har vært kommunefarget siden barndommen, og har blitt både tørt og livløst med årene.
Men dette er meg.
Og jeg er normal. Helt normal! Og jeg er god nok som jeg er.
Har jeg blitt såpass gammel og trygg på meg selv at det ikke spiller noen rolle lenger? Eller handler det om å lære seg å akseptere det man fikk tildelt fra starten av? At hvis man bare aksepterer at sånn er jeg, dette er meg – så blir man lykkeligere? Hadde jeg flaks som ble syk, og dermed ble tvunget til å tenke over hva som virkelig betyr noe her i livet?
Eller hadde jeg flaks som ble født med en hjerne som aldri har fortalt meg at jeg ikke er bra nok? Bør jeg muligens takke moren min, som bestandig har hatt et avslappet forhold til sin kropp – kanskje det å vokse opp med hennes trygghet har gjort meg til en tryggere person?
For jeg har det bra i min egen kropp. Jeg er 34 år gammel, og er sjeleglad for at ikke hodet mitt fikk anledning til å løpe løpsk da jeg var ung. Jeg er et levende bevis på at selvtillit ikke defineres av utseendet, og jeg vil så gjerne at operasjoner ikke skal bli sett på som den nye løsningen på alle problemer. Og at man heller kan være stolt av den man er, akkurat sånn man er.
Med eller uten thigh gap.
/ Ikke prøv å være noen andre – prøv å være deg selv 🙂
