Da jeg var liten, var jeg i overkant opptatt av horoskop. Det bikket faktisk litt over den gangen jeg leste horoskopet mitt i “Starlet” (opp med hånda om du husker Starlet!🙋🏻) – og det stod at Tyrens favoritt-guttenavn den måneden var “Truls”.

Jeg fikk nesten hjertestans – for jeg var oppover ørene forelsket i Truls! Han var min barndomskjæreste – dette var jo helt utrolig, og vips var horoskop kommet for å bli.

Men så ble jeg eldre, min daværende kjæreste (ikke Truls 🙈) fikk seg jobb i en av Norges største aviser, og plutselig fikk jeg førstehånds kunnskap om hvordan horoskop ble til. Det var ikke akkurat like magisk og astrologisk som jeg hadde trodd, for å si det sånn..

Horoskop leser jeg altså ikke lenger, men noe annet jeg derimot elsker er personlighetstester! Og i går ble jeg tipset av min kjære mann om en personlighetstest som blåste meg av banen ✨

Spør du meg, burde en personlighetstest av dette kaliberet være obligatorisk når man søker jobb. Hadde jeg skullet ansette folk ville jeg sagt: “Er du mann eller dame? Det spiller ingen rolle! Men hvilken personlighetstype er du i denne testen?”

Er du den omsorgsfulle eller den som liker å stå midt i rampelyset – eller er du en salig miks av begge deler? Jeg mener faktisk bedrifter burde være mer interessert i kunnskap om personlighetstype, framfor kjønn.

Ta meg som eksempel – hvor nyttig hadde det ikke vært for en potensiell arbeidsgiver å lese resultatet av min test, som viste at mine sterke sider er at jeg er lojal og hardtarbeidende, støttende, pålitelig og tålmodig, fantasifull og observant, entusiastisk, og med gode praktiske ferdigheter?

(Denne ble jeg – “Forsvareren”)

Og vel så viktig hadde det vært for en arbeidsgiver å vite at mine svake sider er at jeg er altfor ydmyk og sjenert fordi jeg er så opptatt av andres følelser, at jeg heller lar være å si min mening om ting. Eller at jeg har en tendens til å ta ting for personlig.

Eller at jeg kan overbelaste meg selv på grunn av pliktfølelse og perfeksjonisme, og at jeg sterkt misliker endringer. (Skjønner ikke hva som menes med det siste der, jeg gråt bare i en måned etter at mamma og pappa malte veggene i stua i 1990 😂)

Områdene personlighetstesten kartlegger (Skjermbilde: 16personalities.com)

Og for en mulighet for par i forhold som begge tar denne testen, og får en unik innsikt i hvorfor partneren oppfører seg som han/hun gjør.

Eksempelvis er Peter av typen som elsker å reise og utforske nye land og steder – mens jeg trives hjemme der jeg liker å gjøre det koselig rundt meg. Han og jeg har ulike personligheter som vi resten av livet må jobbe med å få til å passe sammen ❤️

År 2051: Han ene vil ut og reise, hun andre vil hjem til sofakroken 😂

Så da vet du hva du skal gjøre i helgen! Testen er gratis, den er på engelsk (om du er litt ustø i engelsk som meg, kan google translate være god å ha underveis) og du finner den her: 16 Personalities

Svar så ærlig du kan, og jeg lover deg at du kommer til å få en skikkelig aha-opplevelse når du skal lese om personlighetstypen din 😉

/ God fredag ✨

Jeg har alltid humret av venninner som har barn som pirker i maten. Liker ikke ditt, liker ikke datt. Da barna mine var små var favorittpåleggene røyka laks og makrell i tomat med majones.

Mine barn spiser alt, så jeg mener – hvor vanskelig kan det være?

Vel.. Det tok ikke mange månedene før hovmod stod for fall, og jeg måtte bite i meg den humringen 😂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den merkelige kresenheten har de siste årene gått i bølger her i huset. Saus? Nei, takk.
Ketchup? Livretten før, på svartelista nå.
Smør? Næhæ!
Poteter? Æh, kan vi ikke ha ris isteden? Helst lik den de serverer på SFO.
Stekt laks? Da må den være sprøstekt, ikke antydning til dvask i midten.
Pizza? Da må det være lite saus, akkurat passe stekt, ikke myk, ikke brent, ikke kald, ikke varm..

Dette er bare noen av tingene vi har vært innom. Noe har vært raskt forbigående, andre ting har vart over flere år. Barna har bestandig fått beskjed om å smake før de uttaler seg, men utover dette har vi prøvd å lage så lite oppstuss rundt middagsbordet som mulig. Det meste går seg jo til.

Men, jeg må innrømme at jeg holder pusten hver gang det er overnattingsbesøk hos andre. Hvordan går det da rundt matbordet? Blir det pinlig pirking i maten, eller treffer verten med middagsvalget? Og ikke minst: Hva tenker disse foreldrene om kresne barn?

Men i helgen skjedde noe som gjorde meg litt beroliget. Etter flere timer med samling i stua, fant jeg ut at jeg fikk lage noen ostesmørbrød til den lille gjengen som var her, og smalt sammen noen brødskiver med ost, skinke og pizzakrydder.

Jubelen stod i taket da jeg kom ned med et brett fylt med velduftende smørbrød.

Men etter et par minutter hørte jeg tassende fottrinn i trappen, og opp kom en lys lugg med oste-smørbrødet sitt på tallerkenen.

– “Eh, Christina? Jeg bare lurte på..”, sa han, og kikket ned på skiva si.

– “Åja!”, svarte jeg, “Vil du ikke ha skinke? Se her, jeg kan ta den av for deg!”

– “Eh nei, skinke går greit. Menneh.. Kan du skrape av det krydderet på toppen?”

/ Vi har alle vårt 😆👍🏼❤️

Herreminhatt, det føles som om 50 kilo har falt av skuldrene mine. For en stund siden skrev jeg at bloggen nå går over i hobbymodus – og jeg tror faktisk det er det smarteste jeg har gjort siden jeg startet å blogge i 2015.

Jeg fikk en kommentar fra en medblogger som satte fingeren på noe ganske riktig: “Man trenger ikke LEVE av bloggen for å skrive blogg. Da blir det kjedelige blogger.” Jeg tror han har helt rett.

Med blogg som hobby, kjenner jeg på en gryende optimisme – kanskje spesielt fordi jeg har lest hver og en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt om at jeg nå befinner meg i Livets tenkeboks ❤️

Det er jo flere av dere som har valgt å sette dere på skolebenken igjen etter veldig mange år, og mange av dere har byttet jobb i voksen alder. Selv om erfaringene varierer, er det utrolig fint for meg å høre hvordan dere har opplevd hele denne prosessen.

Og kanskje kan det være morsomt å følge med på denne reisen som nå begynner, hvor Christina finner seg sjæl? Ikke vet jeg. Men jeg kjenner at jeg gleder meg til å sette meg foran tastaturet igjen, og det må vel sies å være en ganske god start 😊

/ Alle trenger jo en hobby! 😄😘

De siste 2 årene har veldig mange av oss håpet at det går mot slutten på å stille klokka fram og tilbake om våren og høsten. I 2018 la EU-kommisjonen fram et forslag om å avvikle hele ordningen – men foreløpig har det dessverre ikke skjedd noe.

Jeg tror ikke det finnes en sjel som stiller klokka med glede, men verden kan ikke gjøre annet enn å stille klokka som lydige små mus. Og til helgen er det dags igjen.

Det, til tross for at næringsminister Iselin Nybø sier hun er lei seg for at vi får enda en time i 2020 – for 2020 har vært langt nok som det er ❤️

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skjermbilde: Sol.no

Ikke skjønner jeg hva det er som tar så lang tid i EU, men nå ryktes det om at det ikke er klart om EU i det hele tatt vil jobbe videre med forslaget som er lagt fram! 😭

Natt til søndag skal altså klokken stilles én time tilbake, og i den anledning tenkte jeg å komme med en liten oppmuntring.

For om du syns denne klokkestillingen er litt brysom, om du syns det er slitsomt at ungen er stuptrøtt en time før leggetid om kvelden, om du er av typen som irriterer deg i flere dager fordi du ikke kan la være å tenke på hva klokka egentlig er, om du funderer på om du får en time ekstra søvn om morgenen eller en time mindre, eller om du grubler på om det blir mørkere om morgenen eller lysere om kvelden – så finnes det trøst.

Da kan jeg nemlig minne om at det er en person som har det verre – og som vi aldri må glemme at var så heldig å få dele med hele Norge for et par år siden:

Fra Sandefjords blad…

.. til Drammens Tidende…

… til Porsgrunns Dagblad…

… til Tønsbergs Blad…

.. Til Telemarks Avisa.. 

… til Sandefjords Blad..

Å stille klokka er faktisk peanuts i forhold til dette 🙈 😂

/ Det går vel bra denne gangen også!

Kjære “Foreldre & Barn”: Har dere virkelig ikke kommet lenger?

Skjermbilde: Foreldre & Barn

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går publiserte Foreldre & Barn et langt intervju med Julianne “Pilotfrue” Nygård, som nå er gravid i uke 25 med sitt andre barn.

Der uttaler Julianne at: “om jeg føler at kroppen min har forandret seg etter to svangerskap, og jeg ikke føler meg komfortabel i egen kropp, da fikser jeg på det”.

Heldigvis bestemmer Julianne over sin egen kropp, og står fritt til å behandle den som hun vil både før, under og etter en graviditet. Hun har selvfølgelig også sin fulle rett til å ytre seg om disse tingene i sine egne kanaler.

Men at Foreldre & Barn, som er Norges største magasin for småbarnsforeldre med barn i alderen 0 til 6 år, både velger en slik overskrift, samt vinkler intervjuet som de har gjort – er helt ufattelig.

For nei, småbarnsforeldre trenger ikke lese følgende: “Julianne forteller at hun har venninner som ikke ønsker å amme, nettopp fordi de er redde for at brystene deres skal bli ødelagt.”

Dette utsagnet får stå uimotsagt i artikkelen. Hvor ble det av motstemmen som kunne avkreftet denne myten og forklart at det er svangerskapet (og andre faktorer!), og ikke ammingen, som får kvinners bryst til å endre seg? (les mer her)

Kjære Foreldre & Barn – hva ønsket dere å oppnå med denne artikkelen? Kampen mot kroppspress – har den gått dere hus forbi i redaksjonen?

Selvfølgelig skjer det noe med kroppen både underveis og etter et svangerskap! Et liv (eller flere!), spirer og gror inni kroppen, det fører selvsagt til en kvinnekropp i endring.

Og at puppene er to av tingene som får medfart er jo ingen hemmelighet – men jeg er så luta lei av fokus på at pupper som henger er feil. Alle pupper bør fremsnakkes, men vi må i alle fall fremsnakke ammepuppen, for ammepuppen er så fantastisk at jeg finner ikke ord. Det er ikke ammingen som endrer brystene dine – og skulle de endre form, er det i alle fall helt normalt!

Jo flere artikler med overskrifter som dette som publiseres, jo flere forvrengte sannheter sprer seg. Saker som dette skaper enda større kroppspress, og det er det siste vi trenger. Fokuset bør ligge helt andre steder – spesielt i et blad for sårbare småbarnsforeldre.

Hurra for trygghet i egen kropp, og hurra for artikler som heller minner oss på at vi heier på kvinnekroppen! Eller vent; At vi heier på alle våre kvinnekropper som er i endring hele livet, uavhengig av svangerskap og/eller fødsler. For ja, vi endrer oss hele tida!

Det er ingen menneskerett å få barn. Men får man det, skal man i alle fall føle seg trygg på at mammakroppen er mer enn bra nok som den er! 🙌🏽

/ Edit: Foreldre & Barn har i dag postet en oppfølger-artikkel der “Ammeekspert og fødselslege Gro Nylander knuser mytene om at amming ødelegger brystene.” Jeg savner en liten notis om at magasinet tar selvkritikk.

De siste månedene har det vært ganske stille her på bloggen, det har gått lenger og lenger mellom hvert innlegg – og jeg innser at jeg skylder en forklaring. Spesielt til dere som hver dag fortsetter å titte innom, selv om det ikke har kommet nytt livstegn ❤️

Denne høsten har jeg fått kjenne på flere ting. Først og fremst har det skjedd ting på privaten som ikke egner seg i bloggformat, og dét i seg selv har vært en utfordring fordi det har tatt opp mange av døgnets timer. Det har vært frustrerende å ikke dele – samtidig som det jo er litt fint å kjenne på at enkelte ting tross alt kan forbli privat, selv om man driver en blogg 😉

Og ting nummer to: Jeg begynner jo å bli voksen! Og når man er voksen, må man prøve å tjene penger til livets opphold. Dessverre har det seg sånn at det ikke er så lett å overleve som skribent med egen blogg, i alle fall klarer ikke jeg det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og her kommer altså livets tenkeboks inn.

Jeg har bestandig hatt på følelsen at jeg kommer til å bli en “gammel student”, og nå føler jeg tiden er moden for å børste støvet av skolebøkene igjen. Livet mitt ble jo ikke helt som planlagt – og siden jeg “mistet” mange av 20-årene mine på grunn av sykdom, ligger jeg ganske langt bakpå med tanke på utdannelse.

Og det er dette jeg har grublet fælt på de siste ukene. Hvor i all verden skal jeg begynne? 😅

Skal jeg følge drømmen og søke på sykepleierstudiet?

Sykepleier Kihlman, yay or nay? 😅 🚑

Eller skal jeg rett og slett droppe studier og heller kaste meg ut på jobbmarkedet? Jeg må innrømme at studielån og manglende inntekt i 3-4 år til, føles litt små-skremmende akkurat nå (mulig det er alderen)..

Dessuten vet jeg jo at jeg har en tendens til å trives i de fleste jobber så lenge det føles meningsfylt og jeg har fine folk rundt meg. Kanskje det er mer enn godt nok for meg med en jobb uten relevant utdannelse?

Så ja, beklager stillheten – jeg tenker så det knaker for tida. Jeg ønsker ikke å legge ned bloggen, for skrivelysten er fortsatt den samme – men jeg har ikke noe annet valg enn å nedgradere den til en artig hobby.

Så blir det litt stille mellom slagene, er det altså fordi jeg er på jobbsøk, eller jobber hardt med å blåse støv av et eller annet pensum 😅

Og hvem vet, kanskje det kan bli noen artige blogg-innlegg i denne prosessen også..?✌🏼

/ Har du erfaring med studier i voksen alder? Legg igjen et pip i kommentarfeltet, da vel! ✨