For litt over ett år siden skrev jeg innlegget “Ikke prøv dette hjemme” – der vi hadde store problemer med å få den nye sofaen vår opp trappa.
Måten vi til slutt fikk den opp i 2. etasje på, vakte mye latter – og det er kanskje ikke så rart at spørsmålet jeg har fått flest ganger siden det ble kjent at vi skulle flytte, har vært: – “Hva gjør dere med sofaen?!”
Jeg skrev jo den gangen at “Denne sofaen skal aldri noensinne ned igjen” – men lite visste jeg at vi kom til å være på flyttefot et år etter.. Og siden vi er så glad i den sofaen, hadde vi jo ikke noe valg!
Så i dag benyttet vi sjansen når vi igjen fikk besøk av svigers..
“Ehh, hvor ble det av tauene?”
“Jeg bare står her og balanserer sofaen jeg, mens noen henter tauene..”
For sofaen måtte jo selvsagt ned igjen samme vei som vi fikk den opp. Og vel.. Det er kanskje lettere å sende en sofa ned enn det er å dra den opp, men det er minst like nervepirrende!
Hjølp!
Vi fant ut at vi skulle gå for samme løsning som sist, nemlig å bruke stigen som støtte:
1. Den tau-løsningen ser ikke spesielt bra ut, men det så bedre ut på baksida (jeg lover)
2. Jeg står ikke alene der oppe, jeg har to stykk svigers bak meg (heldigvis)
Det var overraskende tungt å holde i et tau uten hansker, men sofaen skled sakte nedover – akkurat som vi håpet den skulle. Så måtte Peter løpe ned for å ta imot, mens Svigerfar tok seg tid til å knipse et bilde 😉
“Neida, går bra her – ikke tenk på meg!”
Og voilà! Ett år etter at den ble heist opp, ble den firet ned – og jeg priser meg lykkelig over at det gikk bra, denne gangen også 🙂
Men kanskje ikke så overraskende blir jeg nødt til å gjøre som sist, og komme med den samme oppfordringen.. Ikke prøv dette hjemme 😉
Mini fikk velge selv, og ikke overraskende ble det rosa. De to bestevennene hadde i tillegg valgt den fargen “de syns var mest rosa” – for skal det være, så skal det være.
Jeg hadde sett for meg en gammelrosa farge som forhåpentligvis kunne funke (for oss alle) langt ut i snuppas tenår – og jeg hadde til og med kjøpt inn et spann for å vise hvor fint det ville bli.
Men da jeg stolt viste frem testflekken jeg hadde malt med nyyydelig gammelrosa, fikk jeg tommel ned. Det var jo i hvert fall ikke rosa.
Og i bakhodet mitt svirret kommentarene jeg fikk i kommentarfeltet da jeg skrev om rosasjokket: La nå jenta få bestemme sin egen farge. Det kommer til å bli så stas.
Så derfor: I dag ble det rosa!
Snuppa over middels fornøyd med å male over mammas gammelrosa-testflekk..
Og når sant skal sies, så det faktisk ikke så ille ut i starten! Det var jo en ganske fin rosa-farge sånn egentlig..
Men da min mamma kom for å hjelpe til – og Peter tok med barna på fotballtrening, fikk vi fart på rullene – og med ett ble det litt.. Voldsomt:
Åsså så…
… veldig…
… rosa!
Jeg dro ikke hjem før det begynte å mørkne, og da jeg stod i gangen og kikket mot døra til det nymalte soverommet, lyste det rosa ut gjennom dørsprekken. Jeg tuller ikke, det var ikke lys på der inne engang, men likevel skinte fargen.
Men jeg tror det blir bra. Hun som skal bo der, kommer til å stortrives. Og det kommer til å bli stas シ
/ Men jeg må innrømme at jeg er veldig spent på hvor mange år det tar før rosafargen ikke er kul lenger 😆
Det er sånn vi er vant til å se dem. Den fine familien i nabohuset, gjengen som alltid er i godt humør.
Mamma Marita, med det smittende smilet og den fine nordlandsdialekta, pappa Jonathan – som snakker strålende norsk til å være amerikaner – og de to små gutta deres.
Vi har vært naboer i lang tid, og likevel visste jeg ingenting om den vonde historien Marita bærer på. Det var først da hun spurte om jeg kunne tenke meg å dele det viktige budskapet hennes, at jeg fikk høre om ulykken.
For da Marita var 13 år og gikk i 8. klasse, skulle klassen hennes på tur. Gulvene i klasserommene skulle bones, derfor måtte alle ut – så elevene ruslet 15 minutter før de slo seg ned.
De skulle lage mat, det var spagetti og pølser som stod på menyen – og Marita tok ansvar for stormkjøkkenet til hennes gruppe. Hun gjør som de har blitt demonstrert på forhånd, men spagettien koker ikke, og det må fylles på rødsprit to ganger til.
Den tredje gangen det helles rødsprit i brenneren, er det Marita som står klar med fyrstikken.
Så sier det “Poff”.
Flammene kommer mot henne – og plutselig står Maritas nylon-genser i fyr. Marita står i flammer, det brenner fra hofter til hals.
Restene etter genseren
I følge Norges Forening For Brannskadde (NFFB) er det mellom 8 og 15 elever som hvert år havner på sykehus etter å ha brukt rødspritbrenner på klassetur. Foreningen tror det er mørketall, og at langt flere blir skadet uten å melde det inn – for pr dags dato finnes det ikke et register.
Felles for alle som blir skadet, er i følge NFFB følgende:
Alle er på tur med klassen eller i regi av skolen.
De lager mat og bruker et kokeapparat som et stormkjøkken eller lignende.
De bruker rødsprit som driver eller brennstoff.
Mange av dem har fått alvorlige skader og bærer merker for livet.
NFFB ønsker at skolene skal fortsette å lage mat på tur – men at de livsfarlige rødsprit-brennerne skal byttes ut med tryggere kokeapparater.
For da det ble gjennomført en undersøkelse i 2016, viste resultatet at rektorer har en tendens til å svare at de har god nok opplæring når de skal på tur, og at dette ikke er noe problem. Så skjer det likevel en ulykke, og rødsprit-utstyret fjernes kanskje. Neste gang er det en annen skole.
30 meter fra stormkjøkkenet til Marita, renner det en elv. Vannet er iskaldt, men Marita kommer seg nedi og blir liggende i 20 minutter.
Det hun ikke vet, er at 30% av kroppen hennes er forbrent. Hun vet heller ikke at det skal vise seg at brannskadeavdelingen på Haukeland ikke har kapasitet til å ta henne imot, og at hun derfor må fraktes til Uppsala i Sverige.
I Uppsala blir hun liggende i flere uker og må gjennom to operasjoner og utallige bandasjeskift. De tre første skiftene skjer i narkose. Hud fra hofter, lår og legger transplanteres.
Marita var heldig, hun hadde nok hud og ingen indre skader – og hun slapp å amputere den ene armen, noe legene på et tidspunkt trodde de måtte.
Den første tiden etter operasjonene er naturlig nok grusom. Hun har ikke tilgang på speil, og det er først da Marita ser speilbildet sitt i et vindu, at hun skjønner alvoret.
Da kommer også knekken, og de tunge periodene. Hun føler seg som den stygge andungen – hvordan skal noen kunne bli glad i henne som vil være full av arr for resten av livet?
Marita har aldri klandret skolen for det som hendte. De hadde hatt en gjennomgang av hvordan utstyret skulle brukes, likevel var det ingen som skjønte at det var livsfarlig da Marita kom med fyrstikken. Rødsprit brenner med helt klar flamme som er vanskelig å se.
Marita sier hun ikke unner noen å oppleve det samme som henne. Hun unner heller ingen elever og lærere å se en i klassen brenne. Forferdelige hendelser som kunne vært unngått om skolene bare skjønte alvoret og byttet ut utstyret.
I dag har Marita arr fra anklene og opp. Hun er leder for barneleiren “Burn Camp”, der barn som har gjennomgått lignende ting som henne kan møte andre i samme situasjon.
Og det var på Burn Camp hun møtte mannen sin Jonathan, som hun i dag har to små gutter med シ
NFFB vurderer nå å politianmelde neste skole der en slik ulykke skjer. De mener det er en liten pris å betale å bytte ut utstyret – fremfor å risikere at flere blir brannskadet og får skader som må leves med for resten av livet.
Jeg er helt enig.
Den fineste andungen jeg vet om 🙂
/ Har du barn i skolealder – oppfordrer jeg til å ta kontakt med skolen/FAU og forhøre deg om hva slags utstyr skolen bruker på tur. Måtte denne typen ulykker blant barna våre utryddes! ❤️
Men jeg visste faktisk ikke at telefonen har flere potensielt livreddende funksjoner på plass, som kan bli veldig viktige i en nødssituasjon.
For når du plutselig havner i en situasjon der liv og helse står i fare, har du verken tid eller mulighet til å sette deg inn i kompliserte funksjoner på telefonen. Når hendene skjelver og du kanskje er i ferd med å få panikk, er det viktig at ting er så enkelt som mulig.
Men denne funksjonen på mobilen er kanskje vel så viktig dersom du selv skulle komme ut for en ulykke som gjør deg bevisstløs – for da vil helsepersonell eller andre som er til stede få tilgang til livsviktig informasjon via mobilen din, uten å kunne koden for å få låst den opp.
Denne informasjonen vil nemlig vises på skjermen din i låst tilstand:
Trykker du på “nødanrop” på den låste skjermen, får du tilgang til flere smarte funksjoner.
Under “nødinformasjon” kan du blant annet legge til kontakter du ønsker skal ringes i en nødssituasjon. Disse kan da altså ringes uten at telefonen låses opp, slik at det blir enkelt for deg selv eller andre å få tak i dine lagrede nødkontakter:
Nødfunksjonen har også en veldig smart info-side der du kan legge inn eventuelle medisinske tilstander, allergier, hva slags medikamenter du bruker, hvilken blodtype du har – samt andre ting som er relevant.
Under “Annet” kan man for eksempel skrive “Organdonor” – dersom man er det
De aller fleste har i dag mobilen på seg til enhver tid – og hvor bra hadde det ikke vært om alle hadde oppdatert denne informasjonen? Dette kan potensielt redde liv – og jeg regner med det er flere enn meg som trodde man måtte laste ned apper for å få slike funksjoner ッ
Et ekstra tips: Er du så heldig å ha noen i den eldre garde i familien (med smarttelefon), hjelp dem å legge inn viktige opplysninger!
At Peter er et susehue har jeg jo skrevet om flere ganger før, men i det siste har det vært ganske ekstremt.
Han er her, men han er bare ikke tilstede. Det skumle er at han nikker bekreftende og svarer når vi snakker sammen, men jeg er helt sikker på at han bare får med seg en brøkdel av det vi snakker om.
Dette er jo relativt vanlig for Peter når det er veldig mye som skjer på en gang, og akkurat nå er det jo en del å ta tak i i en flytte- og oppussingsprosess.
Denne uka skjedde noe som beviser frustrasjonen min.
Det startet med at jeg for noen uker siden plutselig kom på at vi har en avtale om ekstra stor beholder til restavfall her vi bor. Nå som vi skal flytte, er det greit å avvikle denne avtalen, slik at de nye eierne ikke overtar dette og får dyrere kommunale avgifter i måneden.
Større beholder bestilte vi da vi hadde to bleiebarn i hus, men nå har vi naturlig nok ikke behov for dette lenger. Jeg tenkte jeg skulle fikse det selv, og spurte Peter om han husket hvem han hadde kontaktet da han bestilte dette for 3 år siden. Han sa han skulle finne det ut.
Så ble vi sittende å snakke om hvor rart det er at vi har skiftet vår siste bleie, og at det faktisk allerede er to år siden vi skiftet en sist. Peter var enig i at vi ikke hadde behov for ekstra stor avfalls-beholder lenger, og at vi kunne avbestille den med en gang.
Så gikk det et par dager, og jeg minnet Peter på om han kunne sjekke mail-arkivet sitt for å finne ut hvem jeg skulle kontakte. Peter blunket til meg:
– “Slapp av, pappa fix!”.
So far so well, og det var ikke før i forrige uke, da jeg skulle kaste en pose med søppel i det nye huset, at jeg oppdaget noe litt rart:
Vi hadde plutselig fått en ekstra beholder til restavfall!
– “Peter?”, spurte jeg, “Har du avbestilt avtalen vår om ekstra stor søppeldunk?”
Peter nikket fornøyd og slo seg selv på brystet: “Oh yes! Det er lenge siden, det. Alt er fikset!”
“Men”, fortsatte jeg, “Vet du hvorfor vi har fått en ekstra beholder i det nye huset?”
– “Hæ?”, svarte han, “Nei, det var rart.”
Jeg ba Peter videresende mail-korrespondansen med kommunen til meg, sånn at jeg kunne finne ut hva som hadde skjedd. Hvis kommunen hadde misforstått, måtte vi jo melde fra så fort som mulig.
Men det er mye som tyder på at kommunen ikke har misforstått noe som helst..
Eh ja. Så takk til kommunen som gjør jobben sin, og som ordner opp når innbyggerne bestiller nye avtaler!
Og litt mindre takk til gubben som ikke henger helt med i timen – men som skal ha for forsøket 😉
– “I skogen?! Vi kan ikke bare dumpe det i skogen..?”
– “Eh okei. Nei, da kjører vi det til gjenvinningsstasjonen, da.”
– “Skal vi bare stappe trær og kvister og løv i bagasjerommet på bilen?”
– “Ja. Må vel det.”
– “Christina, hva gjør vi med gulvet på vaskerommet etter at det er pigget opp?”
– “Etter at det er pigget opp? Når det er i tusen biter, mener du?”
– “Ja. Hvor gjør vi av det?”
– “Nei, vi må vel kjøre det til avfallsstasjonen, da?”
– “Putte det i poser og stappe det inn i bagasjerommet på bilen?”
– “Eh, ja. Må vel det”.
– “Peter, hva gjør vi med all veden vi har i garasjen når vi flytter?”
– “Lar den stå igjen?”
– “Joa, vi kan la noe stå igjen – men det er to favner med ved i den garasjen, liksom.. Vi må ta med oss en del, vel?”
– “Ja, okei. Tja, jeg vet ikke – vi får lempe det inn i bagasjerommet på bilen og kjøre noen lass, da?”
– “Ja. Må vel det.”
– “Skulle vi begynt å flytte noen småmøbler allerede nå?”, mumlet jeg.
– “Tja, det kan vi vel?”, svarte Peter, “Men det er begrenset hva vi får plass til. Om vi ikke skal kjøre med bagasjelokket åpent, da. Ikke helt optimalt, det.”
– “Nei. Men det er en stund til flyttebilen kommer – hadde vært greit å komme i gang i det små, er du ikke enig?”
– “Jo. Men øy, vi skulle ikke vurdert å kjøpe oss henger?”
– “Henger?? Glem det, vi trenger ikke henger. Vi er vel ikke sånne folk som har bruk for henger..?”
– “Er vi ikke?”
– “Man kan jo ikke bare kjøpe en henger liksom. Vi trenger den bare typ én gang i året. Og nå i innflyttingsfasen, da. Og i pusse-opp-fasen. Og hver gang vi rydder i hagen. Og når vi skal kaste gamle ting. Og frakte store ting..”
Og så:
I dag kjøpte vi oss henger. En egen henger. Vi har blitt sånne folk som har bruk for en henger.
Og hvis ikke dét er 10.000 voksenpoeng, så vet ikke jeg.
Snikktitt er vel kanskje ikke riktig ord, for nå nærmer det seg faktisk ferdigmalt! Og hvem skulle trodd at jeg var så crazy banana at jeg gikk for den fargen ingen stemte på? 😉
Valget falt på nummer 4 – Soft Teal fra Jotun
Stemmemessig ble det relativt likt mellom vinnerne nr 2 og 3, og siden jeg tenkte å styre unna Minty Breeze (nr 2) – malte jeg nr 3 på den korteste veggen. Det var fargen Prismegrønn – den var utrolig fin, men den ble faktisk litt for “kald”. (Innbiller meg at den er smashing i mindre rom!)
Grunnen til at jeg gikk for nr 4, var rett og slett at jeg forelsket meg helt i fargen da søsteren min malte leiligheten i Oslo før hun og mannen skulle selge. Leiligheten med hvite vegger ble utrolig fresh i ny drakt, og jeg har ikke klart å glemme fargen siden:
Men helt ærlig må jeg innrømme at jeg har gått mange runder underveis mens jeg har malt, for rarere farge skal du lete lenge etter. Den ser blå ut mot fargen i stua, og grå-grønn ut mot kjøkkenet. I kveldslys er den helt grønn, mens i dagslys ser den grønn-blå-grå ut.
Men det er kanskje derfor jeg har endt opp med å like den så godt – en farge som skifter uttrykk er jo mye mer spennende enn en som ikke endrer seg i det hele tatt 🙂
Det kjedelige andre-strøket..
Male-slippersene er på
Skifter veldig uttrykk i motlys
Kjøkkenet ser egentlig bare rart og nymalt ut nå som det er så tomt, så jeg gleder meg til å få på plass møbler og tepper og ikke minst ting på veggene etterhvert.
I morgen kommer svigers for å hjelpe oss med den lille overraskelsen som ventet da vi fjernet et klesskap på soverommet – takk og lov for handy og snille familiemedlemmer som vet hva de driver med!
Det hadde nok tatt et par år om Peter og jeg skulle fikset det selv. Eller vent, da hadde vi vel bare skjøvet skapet tilbake der det stod 😛
I dag leste jeg en sak som gjorde meg varm i hjertet.
For i Mjøndalen bor ei dame som heter Inger Garås, og hun holder til på en liten gård hun har arvet som femte generasjon i familien. I hagen står epletrær plantet av hennes tippoldeforeldre, så langt tilbake som i 1854.
Og Ingers epletrær bugner over av frukt – selvfølgelig mer enn Inger selv har bruk for.
Høsten er som kjent høytid for nedfallsfrukt, og mange frukttrær-eiere sliter med å få brukt opp alt. Dermed blir for eksempel veldig mange epler liggende på bakken å råtne, noe som gjentar seg år etter år.
Inger i Mjøndalen har latt seg intervjue av Drammens Tidene, der hun uttaler at hun ikke får brukt alle eplene selv, og at “Det blir for gæli å kaste det. Da er det mye bedre å gi dem bort”.
Men i stedet for å legge eplene i en kasse ved veien så folk kan forsyne seg, har den søte damen kommet opp med en helt genial og hjertegod løsning!
Foto: Inger Garås (brukes med tillatelse)
Hvor herlig er ikke dette?! Inger henger hver dag opp poser med epler på gjerdet – slik at det blir lettere for folk å ta med seg! Så gavmildt og trivelig – og til nå har hun gitt bort rundt 200 kilo epler på denne måten.
Jeg ble bare så glad – for tenk hvor mye frukt som blir liggende i hager rundt omkring og råtne hvert eneste år!
Et supert tips til alle som har frukttrær som byr på mer frukt enn til eget forbruk 🙂
Sommeren og høsten har vært rimelig kaotisk for familien, og det er en grunn til at jeg for lengst har bestemt at Peter og jeg aldri, aldri skal selge hus og flytte igjen. I alle fall ikke med små barn og en hund på slep 😉
Det er utrolig mye å holde styr på i en flytteprosess, i tillegg til alt det andre som skal fungere som vanlig i hverdagen.
Rydding, visninger, mer rydding, flere visninger, skolestart, barnehagestart, håndverkere på døra – det har faktisk gått i ett siden juni.
Men vi overlevde! Huset er solgt, nå gjenstår “bare” flyttingen, og det blir piece of cake i forhold til alt det andre.
Det er så klart fristende å si at grunnen til at vi kom oss gjennom dette, er fordi vi er supermennesker. Men det er vi jo ikke 😉 Vi har bare fått superhjelp av en app på mobilen! Høres kanskje litt rart ut, men det er helt sant.
Peter og jeg har i lang tid brukt en genial (og gratis!) app som heter Min Familie, som hver dag holder orden på hodet (og gubben) – og som gjør hverdagen vår litt enklere. Appen har flere funksjoner som har vært helt uunnværlige i flytteprosessen.
Jeg elsker kalendere, og har i alle år likt å ha en hengende på kjøleskapsdøra. Problemet er når du er den eneste i husstanden som bruker den kalenderen – da kan du plutselig sitte der på foreldremøte, mens gubben hjemme i stua er sur fordi han måtte avlyse kinoen med gutta i siste liten.
Med Min Familie-appen er det ingen unnskyldning for dobbeltbooking, alle familiemedlemmene kan dele kalender og legge inn sine ting!
Ingen unnskyldning for Peter nå.. 😉
Nå som vi har hatt flere visninger i huset, har huskeliste-funksjonen vært ekstra kjekk. Jeg lagde rett og slett en liste som het “Visning”, med punkter som måtte fikses før hver visning. Da kunne vi enkelt huke av etter hvert som ting ble gjort, enten av herr eller fru 🙂
Om du ikke har kjent visning- og flyttestresset på kroppen før, så kan jeg love deg at hodet går rundt flere ganger daglig. Man glemmer for eksempel at barna skal på trening på tirsdager, og at man må huske å sette ut plastavfall dagen før renovasjonsbilen kommer.
Derfor har jeg brukt “reminderen” ekstremt mye, hvor jeg jevnlig legger inn viktige påminnelser. Hver onsdag kveld minnes jeg på å sjekke om det er plast, papir eller restavfall som skal hentes torsdag morgen – og hver tirsdag får jeg beskjed om å finne frem fotballutstyr.
Jeg innrømmer også glatt at middager ikke har stått øverst på prioriteringslista de siste ukene, og at jeg har benyttet meg av Min Families smarte middagsplanlegger. Der kan man legge inn favorittoppskrifter, eller få inspirasjon fra Matprat.no eller Matpaabordet.no.
Ett tips er å legge inn så mange oppskrifter som mulig, slik at man enkelt kan ta en titt i arkivet når man står fast i middagsplanleggingen! (Det skjer rett som det er her i huset, visningsmodus eller ei..)
Handlelister kan også lagres, slik at man kjapt og enkelt kan finne frem for eksempel taco-lista 😉
Jeg vet ikke om det er fordi den holder orden på mitt eget hode at jeg liker appen best, eller om det er fordi den holder litt orden på Peter og.. Men det spiller ingen rolle. Prøv den selv, så skjønner du hva jeg mener 😉
/ Min Familie er utviklet av Telenor og er gratis for alle (uavhengig av mobiloperatør). Her kan du laste den ned til iOS eller Android 🙂
