6 fun facts om Christina

Akkurat nå ligger Christina og sover. Igjen. Hun har på mirakuløst vis klart å pådra seg en ny runde med sykevirus, og har derfor løpestreng mellom senga og doen. Det vil hun helt sikkert ikke at jeg skriver, men det hun ikke vet har hun ikke vondt av. Og hun aner ikke at jeg skriver dette.

Jeg tenkte bare at når jeg først sitter her og har kvelden for meg selv, kan jeg like gjerne bruke anledningen til å finne på noe moro. Som for eksempel å gå bak ryggen på frua og skrive nøyaktig hva jeg føler for på bloggen hennes 😄

Så derfor, her kommer 5 små fun facts om Christina!

1. Christina er faktisk gørrkjedelig

I forrige uke skrev Christina et innlegg om at hun hadde blitt omtalt som ”kjedelig” i et forum på nettet. Noe hun også selv kunne bekrefte. Og det innlegget var faktisk ikke tull: Christina er kjempekjedelig.

Tar aldri en flaske vodka på styrten og kræsjer et bryllup, impulsbestiller ikke partyturer til Ibiza eller har et spennende dobbeltliv som blogger om dagen og pengeinnkrever om natten. Hun har ingen pikante tatoveringer, kriminell fortid eller rare hobbyer.

Hun er derimot det min far ville kalt en hverdagsjente. En helt vanlig jente du bare har lyst til å ha i livet. Smart, søt, omgjengelig, morsom, rar og kul på sin måte. Sjarmerende og hjertevarm, men aldri den siste hjem fra fest. Trives godt i armkroken og elsker en god tottemassasje i sofaen.

Kommer nok aldri til å hoppe i fallskjerm eller løpe et maraton i Borat-bikini, men det er en god grunn til det: Christina er mamma. Virkelig helhjertet mamma. Hun vil heller legge til rette for et trygt og godt hjem for barna enn å åpne en strandbar i Thailand. Og det setter jeg uendelig pris på 😘

Men hey, dette skulle ikke være et smiskeinnlegg. Videre til neste punkt!

2. Christina snakker som en brisen sjømann

Man skulle ikke tro det når man ser den uskyldige lille skapningen, men hun har altså evnen til å snakke grovere enn tyske voksenfilmer.

Jeg husker faktisk at da vi først ble kjent måtte jeg spørre om hun kunne tone det ned, for det ble for mye for meg. Og det sier litt!

Heldigvis har hun sluttet å prate som en nylig-oppsagt håndverker etter at hun fikk to små apekatter i hus, men jeg vet jo at det ligger og murrer under panseret.. Jeg lever derfor i konstant frykt for at hun en vakker dag skal sparke lilletåa inn i et bordbein og i et veldig brøl åpne den godt låste kisten med gammeltestamentarisk vrede 😂

 

3. Christina er en håpløs TV-partner

Det er samme greia hver eneste gang vi slår oss ned for å kose oss foran TV-en. Gnikker oss godt ned i sofaputene, klar for en helaften med tv-serier og snop.

Men så, rundt 15 minutter senere.

– Duu..?

– Ja, svarer jeg. 

– Beklager altså, du må gjerne se videre altså, men eh…

– Hæ? Er du trøtt allerede?

– Å herregud, jeg er helt ødelagt. Øynene går i kryss her borte!

Verst er det selvfølgelig hvis man ser på noe som er litt innviklet. Da sovner hjernen før øynene, og Peter må pause serien for å forklare hvem som er hvem hvert 19. sekund.

Politiserier har jeg for lengst gitt opp og i det siste er selv Farmen Kjendis helt på grensa. Får vurdere å bare bite i det sure eplet og begynne å se på Peppa Gris isteden 🐷

4. Christina er opptatt av rettferdighet

Dette er en greie jeg tror hun har arvet av faren sin og det setter jeg utrolig stor pris på. Hun er ikke vanskelig eller kranglete på ting, men det skal være rettferdig. Sånn har hun visst vært hele livet.

Selv er jeg litt mer av den ”æh, drit i det, sånn er livet”-type fyr, men ikke Christina. Har noen har blitt urettferdig behandlet, biter hun seg fast som et pitbull for å sørge for at rettferdigheten seirer til slutt. Ting skal rett og slett være rettferdig, og det synes jeg er en utrolig fin egenskap å ha.

 

5. Christina ler som en hest

Noe av det aller beste jeg vet, er når Christina får skikkelig latterkrampe. Da slår hun om fra hyggelig jentelatter til et regelrett hesteknegg. Det høres helt forferdelig ut, men det er så helhjertet og ekte at det ikke kan fakes.

Ofte klarer hun ikke å stoppe heller og kneggingen kan foregå i lange stunder, gjerne ispedd høye latterkuler. Det er en smittende latter som kan lyse opp den mørkeste dag, og det er fantastisk å høre på.

Skulle vært moro å tatt opp lyden av latteren hennes en gang og spilt den av for en hest. Kanskje hadde den faktisk klart å forstå hva hun sier der hun ligger og vrir seg i knegg og vrinsk på sofaen 🐴

6. Christina er hun jeg skal dele resten av livet med

Det irriterte meg nesten litt første gang jeg innså det, for det gikk så altfor fort. Rakk liksom ikke å bli nyforelsket engang, før jeg skjønte at det blir oss to for alltid. Jeg ville liksom holde litt på spenningen og leve i den usikre drømmetilstanden en stund, men det var liksom bare smækk bæng med en gang.

Kall det skjebnen om du vil, det var bare så ekte. Som en naturlov nærmest. Der er hun, kvinnen du skal dele resten av livet med. Ferdig med den saken.

Og det er jeg så utrolig glad for, for Christina er uten tvil et av de varmeste, klokeste, morsomste og mest interessante menneskene jeg har møtt.

Også er det den herlige hestelatteren da 😂

/ Takk for meg! God bedring, pus ❤️

Smart bilhjelp til folket!

Reklame | NAF - Bilen Min

Det er jo ingen hemmelighet at jeg har giftet meg med et notorisk rotehue. Han innrømmer det heldigvis selv også, men på niende året som kjærester – begynner det nå å gå opp for meg at han aldri kommer til å bli bedre.

Derfor er det bra for sånne som meg, som velger å leve med sånne som ham, at det finnes geniale gratis-apper som kan hjelpe oss litt på veien 😉

Snurr video!

Appen Bilen min fra NAF hjelper deg altså med å få det beste ut av bilen din! Den tipser om når bilen trenger stell, minner om viktige ting som EU-kontroll, og gir deg smarte tips og triks for godt bilhold med fine artikler og videosnutter.

For meg som har en mann som bryr seg niks nada om bil, men samtidig forventer at den skal virke optimalt til enhver tid – er det med andre ord kjekt å kunne bruke fagfolks proaktive tips til hva som bør gjøres når.

Det er veldig greit å kunne lagre bilens historikk, slik at man har kontroll på alt fra når bilen sist ble EU-godkjent og når den skal sjekkes igjen – til når vi kjøpte nye vinterdekk sist.

Ikke bare er dette informasjon som er kjekk å ha til eget bruk, men bilen stiller godt dersom du på et eller annet tidspunkt skal selge den.

Det er bare å laste ned appen (gratis) og legge inn registrestreringsnummeret på bilen – og vipps så skreddersys tipsene og rådene til akkurat din bil. Lett som en plett!

Man trenger ikke være NAF-medlem for å bruke appen, og det er altså fullt lovlig å bruke den uforbeholdent for å ha ”fagfolk i ryggen” – dersom det har seg sånn at du også har en like rotete partner som meg 😉

Last ned “Bilen Min” i Appstore eller i Google Play ⭐️

/ Kom deg dit du skal 🚗

Ferskt brød til uka!

Noe av det morsomste med denne bloggen, er at jeg skriver innlegg i den tro at du som leser er litt som meg. At vi tenker de samme tingene, irriterer oss over det samme og gleder oss over det samme.

Det stemmer jo helt sikkert ikke, men jeg er i alle fall helt overbevist om at det er flere enn meg som tenker at det å bake sitt eget brød er fryktelig mye styr!

Derfor må jeg bare få komme med en liten utfordring til deg som er som meg: Hva med å bake brød til uka? 😍🎉

For jeg er virkelig ingen bakekone, men denne perfekte brød-oppskriften er en favoritt her i huset, den er latterlig enkel å røre sammen – og resultatet er ekstremt mye bedre for små og store mager enn kjøpebrødet i butikken!

Deigen krever ingen elting, du blander den enkelt sammen med en sleiv, og lar den stå og kaldheve noen timer på kjøkkenbenken. Gjerne over natta. Så steker du brødene når det passer deg best – og voilá!

Oppskriften på supersaftig speltbrød har jeg tidligere lagt ut her.

/ God søndag ☀️

Jeg er gørrkjedelig

I forrige uke snakket jeg med en venninne som kunne fortelle at bloggen min og jeg ble diskutert i et diskusjonsforum. Jeg motstod fristelsen om å søke det opp selv, og spurte isteden venninnen min om det stod noe spennende der.

“Nja, det handler mest om hvor kjedelig du er”, humret hun.

“Kjedelig?”, tenkte jeg. Er det mulig?!

Jeg, som bestandig har trodd at det har vært fritt vilt på sånne diskusjonsforum, at det har florert rykter og usannheter og ondsinnet oppgulp – uten at hovedpersonen selv har hatt mulighet til å forsvare seg.

Og så diskuteres det altså ting om meg og min blogg, som stemmer på en prikk?! 😂

For sannheten er at jeg har vært kjedelig hele livet (kanskje bortsett fra den gangen jeg tenkte å dra på syden-ferie alene).

Jeg er i dag en helt normal tobarnsmor, som denne uka har kjørt vaskemaskiner til den store gullmedaljen, og kloret overflater både høyt og lavt.

Jeg liker å strikke, koser meg hjemme og ser på “Vårt lille land” på opptak. Jeg spiser taco hver fredag og har ikke vært på byen siden macarena.

Alt i alt en kjedelig tobarnsmor som hater oppmerksomhet, som ikke liker å pynte seg – og som syns det er meget brysomt med utfordringer.

Og som liker de kjedelige dagene best. De dagene det ikke skjer noe, når tiden går litt saktere enn normalt. Når hele familien kan sitte og spille UNO, når huset er nyvasket og skittentøyskurven tom. Når kaffen smaker enda litt bedre enn i går, og man har tid til å slå av en prat med en nabo oppi gata.

Jeg føler meg til og med kjedelig! Det er liksom.. Meg.

Men samtidig må jeg innrømme at jeg også er litt stolt, for i 3,5 år har jeg klart å fylle denne bloggen med innlegg, som til og med klarer å engasjere litt i blant.

Enten må det bety at jeg er over middels flink til å skrive om kjedelige ting fra mitt kjedelige liv, eller så betyr det at du som leser faktisk er litt kjedelig, du også. Og det er jo ganske fint, spør du meg 😍

Så kjære diskusjonsforum, dere har helt rett. Jeg er kjedelig – og jeg kan med hånda på hjertet si at livet mitt aldri har vært bedre.

/ Ha en god-kjedelig lørdag 😉❤️

Happy Livstegn ❤️

En snau uke siden forrige blogginnlegg, kommer det kanskje ikke som noen bombe at det beryktede Noro-viruset vi fikk i hus, tok fart og klarte å klinke oss ut, én etter én.

Å bli smittet av den typen virus når man bare har seg selv å ta vare på, er nå en ting – men jeg tør påstå at det er hakket verre når man har to andre å ta vare på i tillegg.

Den siste uka vil skrive seg inn i familien Klonks historiebøker som en uke vi sent vil glemme – og jeg gleder meg allerede til Peter og jeg skal sitte og se tilbake på den gangen i februar 2019 da vi gikk rett i bakken alle mann, mens vi skåler og ler og gir hverandre en high five, fordi vi kom oss gjennom det..

Men akkurat nå vil jeg bare dele bildene som oppi alt ga oss tidenes latterkrampe i dag, nemlig da vi i morges sendte hverandre hver vår Valentines-snap fra hver vår etasje.

Som du skjønner, er det hæla i taket i kveld 😂

/ Godt vi lever på hverdagskjærligheten resten av året, si 🙈

Et plaster fikser jo alt

Jeg skulle bare støvsuge, og flyttet litt på en plante da jeg plutselig fikk øye på det.

Et plaster? På veggen? Hvor lenge hadde det hengt der egentlig?

Ikke godt å si. Planta har jo stått der siden vi flyttet inn, og jeg kan ha dyttet på den flere ganger uten å legge merke til at det har vært noe på veggen.

Sikkert et plaster som opprinnelig var ment til en dukke eller en kosebamse. For det så rimelig ubrukt ut – som om det kom rett fra pakka.

Jaja, tenkte jeg, før jeg røsket det av veggen – fort og gæli og brutalt som jeg bestandig behandler et plaster som skal av.

Men det var ikke før jeg oppdaget at det skjulte seg noe på veggen under der plasteret hadde sittet, at jeg måtte humre litt..

For det er ikke lov å tegne på veggen. Virkelig ikke.

Men skulle det likevel skje..

Så må det jo være tidenes søteste løsning å traske til plaster-skuffen for å gjøre det beste ut av situasjonen ❤️

/ Et plaster fikser jo alt 😍

Ukas krangel: Snømåking

Jeg husker fortsatt lydene fra snørydderen på gårdsplassen, og pappas iherdige måking hver bidige vintermorgen det hadde kommet snø.

Jeg krøp lenger under dyna, for jeg visste det var mange timer til jeg skulle stå opp – pappa pendlet, og måtte kjøre hjemmefra klokken 05.15.

Og etter den siste ukas snøfall, kan jeg ikke engang gjette meg til hvor tidlig pappa må ha hatt på vekkerklokka for å rekke å måke den store gårdsplassen før avreise.

Kanskje er det derfor overgangen til denne mannen er så stor…

.. Og er det én ting som er sikkert, så er det at denne mannen tenker på alt annet enn å måke snø, der han ligger.. 

For det ordner seg. Vi tar det senere. Null stress. Slapp’a litt’a. Det er bare SNØ!

I hele forrige uke kranglet vi om hvorvidt det er nødvendig å måke verandaen. Det er kanskje ikke noen vits å forklare hvem av oss som mener hva.

Det er fullt mulig det er min fars måke-gener jeg har arvet, men når snøfillene daler i hopetall, syns jeg det er på sin plass å sette alt annet til side for å ta et røsk der og da.

Ingen unnskyldninger, bare komme seg ut og måke. For snø blir faktisk liggende til den smelter.

Peter er ikke like enig. Det ordner seg jo. Slapp’a litt’a.

Så nå har vi en veranda som ser slik ut:

Det er altså så mye snø at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Peter mener vi ikke skal begynne i det hele tatt.

Og jeg er i ferd med å bli gal! Tenk om verandaen kneler! Vi må jo bare ta fart og få lempet bort all snøen først som sist – noe Peter “Fit For Fight” Kihlman burde innse at er sabla bra trening!

Og hva med taket? Taket, herregud – tenk om taket kneler!

Og sånn cirka her står vi på stedet hvil. Etter regnværet i går er snøen nå så tung at jeg grøsser bare av tanken på å gyve løs på den.

Værmeldingen viser at vi har nøyaktig 11 timer på oss i skrivende stund, før himmel-slusene har planer om å åpne seg igjen.

Og her har jeg en mann som går rundt og nynner på en av sine favoritt-strofer av Øystein Sunde:

“Snø, måke snø, må’kke måke snø, snø
Må’kke finne på å måke snø
For den smelter av seg sjæl når våren kommer”

/ Jeg gir opp. R.I.P veranda <3

Ære være Krenk i det høyeste

Vi hadde akkurat vært en tur på butikken, og var på vei hjemover da vi plutselig fikk øye på en liten guttegjeng ved parkeringsplassen på toppen av bakken.

Jeg tipper de var et sted mellom 10 og 12 år gamle, de var godt i gang med å klatre på en stor brøytekant, da den ene gutten deiset i bakken. I det vi passerte, spurte Peter om det gikk bra. Så snudde en av de andre guttene seg, kikket nedlatende på Peter før han ropte:

“Hold kjeft du da, jævla homo..”

Jeg vet da søren hva som er i ferd med å skje med barna våre, men en ting er i alle fall sikkert: De er i ferd med å miste all respekt for voksne.

I går leste jeg en kronikk skrevet av August Jambak, en ung gutt på 20 år som etter endt skolegang begynte i Garden. Der opplevde han, som forventet, å bli skreket opp i ansiktet av en sersjant.

Og tanken som slo ham var følgende: “Dette hadde jeg aldri funnet meg i på videregående.”

August Jambak (bildet brukes med tillatelse)

For som August skriver, dersom en lærer på skolen hadde skreket ham opp i ansiktet, hadde han brukt den nye paragrafen i opplæringsloven som kom i fjor, nemlig § 9 A-5:

Skjerpa aktivitetsplikt dersom ein som arbeider på skolen, krenkjer ein elev.” 

Dette vil altså si, at dersom en elev føler seg krenket av en som arbeider på skolen, skal rektor umiddelbart varsles – og han/hun er pliktig å sette i gang undersøkelser og deretter nødvendige tiltak.

Resultatet av at en lærer skriker en elev opp i ansiktet, kan i verste fall bli at læreren får sparken. For slik situasjonen er i dag, har ikke en lærer lenger mulighet til å gripe inn uten at en elev kan komme til å føle seg krenket av oppførselen.

Unnskyld meg.

Hva i all verden skjedde?! Hvor gikk det galt på veien?

Med fare for å høres skikkelig gamling ut : Da jeg var ung, inneholdt ikke skoledagene kun dulling, medhårs-stryking eller at en lærer fryktet å bli rammet av en krenke-paragraf.

Vi hadde riktignok noen lærere som var for snille, men de hadde til gjengjeld null styring i klasserommet, nada respekt og en evne til å lære bort lik null.

Og det var naturligvis ikke lærernes evne til å lære bort som var problemet – det skyldtes rett og slett at vi som elever forstod at her kunne vi sluntre unna uten at det fikk konsekvenser overhode.

Ungdom er ikke dumme. Ikke barn heller. Selv nyfødte babyer vet jo hvilke knapper de skal trykke på for å viljen sin!

Uten disiplin i klasserommet blir det fritt frem for elever å ødelegge – både for seg selv, men enda verre: for resten av klassen.

Og er det tilfeldig, at de lærerne jeg hadde i oppveksten som jeg fortsatt husker i dag – er de lærerne som faktisk tok kampene? De lærerne som hevet stemmen hver bidige gang det var nødvendig, som ikke lot seg pille på nesen – og som dermed satte seg i respekt? Dette resulterte i at vi elever fulgte med i timene. Vi turte ikke sluntre unna.

I likhet med August Jambak, mener jeg ikke nødvendigvis at lærerne skal begynne å skrike mer. Men når man har fått en egen krenke-paragraf, som vel må sies å virke noe mot sin hensikt – mener jeg det er på tide å blåse i fløyta.

For dette får ringvirkninger! Dette har blitt en smørje der barna ikke bare har mistet respekten for lærere – de har ikke lenger respekt for foreldre, andres foreldre, rektorer, trenere, naboer.

Og jeg sier ikke at det er lærernes ansvar å få skikk på barna våre – for her har vi en jobb å gjøre som foreldre.

Men jeg mener lærerne må få retten på sin side – og dermed også tillatelse til å heve stemmen, til å ta i bruk strengere midler enn hva som åpenbart er innafor i 2019, til å få litt autoritet.

Det er lov å være streng. Det er BRA å være streng. Vi kan ikke ha et samfunn der det er gjengs å ringe barnevernet eller vifte med krenkekortet hver gang noen prøver å disiplinere barn og unge.

Hvis min datter eller min sønn ikke oppfører seg på skolen, ønsker jeg at læreren skal sette dem på plass. Og da hjelper det ikke å bruke snille-stemmen, det virker tvert imot helt mot sin hensikt at læreren tar den enkleste utveien i frykt for at barna mine skal komme dinglende med krenke-kortet.

Er det ikke viktig at vi gir lærerne den tilliten, og stoler på at de vet hvordan de skal oppføre seg overfor barna våre – slik at barna lærer det de skal, og lærerne får gjort jobben sin på best mulig måte?

Gjør vi ikke samfunnet en bjørnetjeneste når vi gir generasjon Krenk muligheten til å trekke krenke-kortet opp av lomma så fort det blåser på toppene?

Hvordan i all verden skal lærerne klare å sette seg i respekt hvis de risikerer jobben hver gang de blir litt strenge i stemmen?

Barna trenger autoriteter! Ungdommen trenger dem! Herregud folkens, de er ikke dumme, og vet utmerket godt hvordan de skal utnytte alt dette til egen vinning.

Og som August så fint avslutter: Dersom skolen lærte litt av militæret, hadde mange sluppet å gå på Bjørknes som angrende 25-åringer. Hadde skolens regler gjeldt i forsvaret, hadde ikke Forsvaret fungert.

Det bør så absolutt være et tankekors.

For i den retningen vi er på vei nå, er vi ikke langt unna å få en krenke-paragraf i militæret også.

/ Streng hilsen,
Bekymret Mamma

Snø-trøst

Når du våkner oppe til dette sure “det-snør-sidelengs”-været..

Og værmeldingen for dagen ser slik ut:

Skjermbilde: Pent.no

Da er det bare én ting å gjøre – nemlig å ta til seg de fantastiske ordene til Voss Lyrikklag:

Tusen takk til deg, gode snapchat-følger – som sendte meg dette diktet da jeg trengte det som mest シ

/ God fredag – snart er det helg! ❤️