Ålreit, skal innrømme at månedens siste dag kom som et sjokk her jeg sitter, jeg trodde av en eller annen grunn det var i starten av neste uke. Men juni har vært fantastisk for en sommer-elsker som meg, og det er vel derfor det har gått litt surr i dagene 🙂

Nå er det flere måneder siden jeg hadde en oppsummering sist, og det passer jo perfekt å starte igjen på en lørdag. Her er litt av det som skjedde i måneden som straks er forbi ♡

JUNI

Beste kjøp

Det må jo ha vært mine nye hvite sko! Etter en særdeles dårlig runde i vaskemaskinen for de forrige, trodde jeg alt håp var ute. Men så fikk jeg tips fra en herlig leser om at skoene fortsatt selges i butikk. Sommeren var reddet! (Jeg har forøvrig ikke gitt opp å få de gamle hvite igjen, det kommer snart en oppdatering)

 

Beste bomkjøp

Et ola-skjørt som ikke sitter der det skal, og som kryper oppover lårene og blir litt-for-kort-for-en-36-åring. Ye ye.

Fullførte prosjekt

Budrunda! Vanvittig nervepirrende, og en utrolig følelse.

 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Ja, hva er det som ikke videreføres til neste måned..? Moroa har såvidt begynt, og akkurat nå er det skikkelig stille før stormen. Et godt sted å starte, er vel med prosjekt pakking og prepping av hus som skal selges.

Peter-øyeblikk

Forrige mandag skulle jeg på vel-møte, og Peter skulle passe barna + datteren til naboen som også skulle på det samme møtet. Møtet varte litt lenger enn forventet, så jeg sendte en melding for å høre om alt gikk bra hjemme. Jeg fikk til svar at alt gikk supert, og at de faktisk feiret lillesnuppas første “strike”. Han hadde tatt med de tre barna på bowling! Jeg fikk helt sjokk, for jeg hadde satt frem både perler og malepensler før jeg dro.. Kule-pappa 1 – Mamma 0 😉

Christina-øyeblikk

Teknisk sett var dette i slutten av mai, men et mer treffende Christina-øyeblikk kommer jeg nok aldri til å oppleve.. Da jeg møtte meg selv i Malaga 😂

 

Herligste øyeblikk

Det skjer jo herlige ting hver dag med barn i hus, men å komme ned på hytta igjen, og se hvor store barna har blitt siden vi var her i fjor – det var gøy! Gleden over å rekke opp til ting som var utenfor rekkevidde i fjor, herlig syn 🙂

Tristeste øyeblikk

Det har blitt mange tårer denne måneden, sykdom i familien, og vi blir nok en gang minnet på hvor skjørt livet er.

Bilde som aldri havnet på bloggen
 

Vet ikke hva som er verst, den søvnige mannen, eller den provisoriske solhatten
 

Friskus

Jeg har nesten trent hver dag! I dag trente jeg også.. nesten. 🙈

Daffus

Man blir litt daff av å ha en hund som er dårlig i magen.. Stakkars Teo’n vår.

Månedens seier

Budrunda. For noen nervepirrende og grusomme timer.

Yndlingssanger

Denne måneden er det så mange sanger jeg har trallet på, at jeg ikke klarer å velge ut noen. Alle sangene ligger på lista mi på spotify 🙂

/ Takk for nå juni – og velkommen juli, håper du blir like fin!

Dere oppi nord, dere ler av oss søringer hver eneste vinter. Når vi får fem centimeter med snø, og hele samfunnet vårt stopper opp. Når vi sklir rundt på sommerdekkene våre og tror vi vet hva vi driver med, når snøkaoset gjør at vi nærmest snør inne og ikke lenger skjønner hvordan livet skal gå videre.

Da ler dere da, og vi kan jo ikke annet enn å le med dere. For dere har jo rett i at det er latterlig, vi er ikke en gjeng med hardbarka nordmenn som dere – som har bosatt dere lengst oppe i nord, og som sørger for at samfunnet går rundt der det er kaldest og mørkest om vinteren.

For dere forløper livet seg helt normalt når det kommer to meter med snø, dere forventer at det er sånn det skal være – og gjør det beste ut av situasjonen. Aldri har jeg hørt dere klage på været. Aldri. Nye kulderekorder, ingen klaging. Ikke dagslys på flere måneder, ingen klaging.

Får vel bare innrømme at vi har noe å lære.

Men nå syns jeg virkelig synd på dere. I dag kunne jeg nemlig lese at Tromsø “endelig” har slått den gamle nedbørsrekorden fra 1961 i juni måned. Den nye rekorden er på 126,7 millimeter regn. Og dét er mye regn i årets første sommermåned!

(Faksimile: itromso.no)
 

Men klager dere? Neida! Nå er det mulig det bare er mine følgere på Snapchat som er eksepsjonelle, men til dags dato har jeg kun fått snapper fra regnværet i nord med humoristisk undertone. Ingen klaging, bare humor: Det er nok regn nå, men pytt sann, hva får man vel gjort med det.

Regn er både fint og nødvendig i små doser, men 126,7 millimeter på en måned, and still counting, er ikke fint. Så nå syns jeg det er på tide å sende dere noen klemmer og tonnevis av klapp på skuldra, for dere fortjener bedre.

Så kjære dere der nordpå, vit at vi tenker på dere og unner dere fint vær nå. Nedbørsrekord i juni fortjener ingen. Selv ikke dere hardbarka tøffinger. 

Men for å se det positive (slik dere pleier å gjøre), skal det sies at det kunne vært verre. Tenk for et ramaskrik det ville blitt dersom det var oss i sør som måtte slite med dette regnværet. Huttetu シ

/ Til uka kommer heldigvis finværet oppover! ☀️😍

Det er ikke ofte jeg blir så satt ut som jeg er nå. Jeg som hater forandringer.. Faktisk har jeg trengt noen dager å summe meg på.

For hjelp, vi skal flytte!

 

Hva skjedde? Jeg er i grunnen litt usikker, for dette gikk fort! Plutselig gikk vi fra å være storfornøyde her vi bor, til å falle pladask for et annet hus som ble lagt ut for salg ikke så langt unna her vi bor.

Det var én spesiell ting som gjorde utslaget. For vi er jo en rar liten familie der både herr og fru jobber hjemmefra, og da Peter og jeg nylig signerte nye bloggkontrakter med AdLINK, ble det liksom veldig avklart at vi faktisk har behov for hjemmekontor en god stund til.

Så da vi fikk se salgsoppgaven til det sjarmerende huset, som hadde et stort, isolert rom over garasjen som kunne bli det perfekte hjemmekontoret, fikk vi stjerner i øyene.

Så dro vi på visning. Og deretter gikk det bare slag i slag.

Og nå sitter vi her da, vi har kjøpt oss et hus fra 60-tallet, et sjarmerende lite hus med herlige løsninger og stor hage med frukttrær. Det er jo helt spinnvilt!

Det føles litt galskap å flytte fra et forholdsvis nytt hus, og over i et som er femti år gammelt – når man verken er handy selv, eller har funnet seg en handy mann. Men det får vi ta som det kommer 😉

Om ikke annet kommer det til å bli ufattelig mye moro på bloggen framover! Jeg gleder meg i alle fall stort til å dele både oppturer og nedturer i hele flytteprosessen.

For dem tror jeg det kommer til å bli mange av 🙂

I helgene pleier jeg å vente med å dusje til jeg har spist frokost. Tasser helst rundt i tøflene så lenge jeg kan, sammen med bustete bakhoder i bedagelig helgetempo.

Så pleier jeg å spørre Peter om det passer at jeg går og dusjer, sånn at familie-maskineriet flyter best mulig. Du vet, ingenting er verre enn om mor plutselig blir borte noen minutter uten å si fra.

Men i dag gjorde jeg nettopp det. Det lå an til å bli en nydelig sommerdag i Larvik, barna var travelt opptatt på verandaen med å fylle vann i hver sin vannpistol. Far hadde full kontroll, gradestokken var på stadig klatretur, livet var fint.

Så snek mor seg opp på badet uten å si noe.

Jeg kledde av meg og hoppet inn i dusjen. Du verden så herlig det er å vaske håret når man egentlig skulle vært et annet sted. Er det egentid? Å vaske håret når man egentlig skulle ryddet kjøkkenet etter frokosten. Ja. Egentid. Stjålet egentid.

– “Mamma?”, hørte jeg i det fjerne.

Jeg latet som ingenting.

– “Maaaaammaaaa?”

Latet fortsatt som ingenting. Pappa tar det.

– “Mamma er det du som er i dusjen?”

Ingen grunn til å bekrefte noe som helst, fortsatte bare vaske håret.

Så gikk døra opp.

– “Mamma, kan du sette på denne?”

To spørrende øyne – en vannpistol i den ene hånda og vann-beholderen i den andre.

– “Kan du ikke spørre pappa?”, svarte jeg mens jeg fordelte balsam i håret, “Han er jo nede”.

Døren lukket seg og det var stille i noen sekunder.

– “Maaaammaaa?”

Mer vann i håret. Vann i ansiktet. Vann over ørene, sånn for sikkerhets skyld. Døren gikk opp igjen:

– “Mamma, hvor er såpeboblene?”

– “Eh, ja. Nå har det seg sånn at mamma står i dusjen”, svarte jeg “Kan du ikke spørre pappa?”

Døren lukket seg igjen.

– “Mamma?”

Døren åpnet seg igjen:

– “Jeg vil også ha såpebobler! Hvor er såpeboblene mine, Mamma?”

– “Kan du spørre pappa?”, prøvde jeg på ny, “Pappa er nemlig nede! Og mamma prøver å dusje!”

Stille først. Så:

– “Kan jeg også dusje?”

– “Nei. Du kan dusje i kveld, nå er det Mamma som dusjer. Jeg er straks ferdig, du kan gå ned til Pappa imens.”

Jeg snudde meg for å vaske ansiktet, og da jeg kikket ut i rommet igjen, stod to små føtter og trippet foran skuffen min under vasken. Den ene hånda var langt nede i sminkesakene mine, og jeg visste at det ikke var noen vits i å prøve å få rommet for meg selv igjen.

Et halvt minutt etter gikk døra opp igjen.

– “Eh mamma, vet du hvor capsen min er?”

Jeg sukket høyt, før jeg skulle til å be alle som ikke tituleres som “Mamma” om å karre seg ut av badet i en fei.

Men så gikk døren opp på ny. Inn tittet hodet til Peter.

– “Jøss, er det her du er? Jeg tenkte også å ta en dusj. Er du ferdig snart?”

/ Lås. Døra.

– “Søvn ja”, sa jeg, “Jeg har ikke sovet en hel natt på fire år”.

Jeg husker godt samtalen jeg hadde med kompisen min for et par år siden. Han hadde ingen barn, jeg hadde akkurat fått nummer to.

Kameraten min fulgte opp med et massivt latterutbrudd, før han etter få sekunder forstod av mitt alvorlige ansikt, at jeg faktisk mente det. Da stilnet latteren, og ansiktet hans skiftet farge. Han er glad i søvnen sin, kompisen min, og kunne ikke forstå hvordan det var mulig å få det til å gå rundt uten uavbrutt søvn.

Vi er jo for lengst over babykneika her i huset, og nettene har fått et voldsomt løft det siste året. Det er riktignok alltid en eller annen som kommer tassende i løpet av natten og ender opp med å sove på tvers mellom Peter og meg, men en gang i blant skjer det faktisk at både Peter og jeg våkner og føler oss uthvilt.

Og kanskje er det derfor Peter og jeg går rundt som to zombier akkurat nå. For denne uka har det vært tilbake til scratch.

For er det ikke det ene, så er det det andre, og nå er det bikkja som er dårlig i magen. Heldigvis kunne dyrlegen tidlig utelukke at det var noe alvorlig, men de siste fire nettene har Teo altså vekket oss to ganger hver natt, av at han må ut. Med en gang.

 

Peter og jeg har blitt enige om at arbeidsfordelingen må bli slik at personen som sovner raskest igjen etterpå, må til pers. Derfor er det Peter som trasker gatelangs i sumarnatta. 

Og selv om det jo er bikkja det er mest synd på, er dette opplegget altså i ferd med å ta knekken på både herr og fru. For mens de to gutta er ute, ligger jeg halvvåken og venter på rapport. Så sovner vi, så våkner vi av et bjeff og så er det på´n igjen.

Men det er først nå det slår meg: Nettene våre, når alle er friske og raske og ingen er dårlige i magen, er jo ganske ålreite, de! For jeg kan faktisk ikke lenger si at jeg ikke har sovet en hel natt på fire år. Og hvor fantastisk er ikke det..?

Da er det verre med kompisen min. For han skal bli pappa til høsten 😉

Åh, nå er jeg både stolt og glad!

For i går sparket arbeidsdagen i gang da en journalist ringte og sa hun hadde fått snusen i at Peter og jeg har signert kontrakt med nytt mediebyrå. Og det har vi jaggu gjort!

Faksimile: adlinkmedia.no
 

Flere har spekulert i om Peter og jeg skal stå på egne ben nå som vi ikke lenger tilhører Egmont og Side2, men det skal vi altså ikke. Fra nå av er Peter og jeg en del av AdLINK og Aller Media – og jeg er både veldig glad og utrolig stolt!

AdLINK jobber med forholdsvis få profiler, noe som gjør det ekstra stort å bli en del av gjengen deres. Fra før kan de skilte med flinke influencere i stallen, Trines Matblogg, Kristin Gjelsvik, Desiree Andersen (Fitfocuse), Supporterfrue – for å nevne noen. Og nå også Pappahjerte og Konatil!

Det er jo kanskje ikke så lett å forstå hva det innebærer å inngå samarbeid med et mediebyrå, men kort fortalt vil det si at Peter og jeg nå har fått en gjeng med engasjerte, profesjonelle, dedikerte og helt utrolig trivelige folk i ryggen til enhver tid.

Og i denne rare bransjen, føler jeg at akkurat dét blir viktigere og viktigere for hver dag som går. Bare tanken på å ha noen som står bak og heier, hjelper, backer og støtter – er helt fantastisk!

For deg som leser vil det jo ikke utgjøre store forskjellen, men jeg regner med det vil merkes at jeg har landet nå. Ikke mer rot i kulissene, bare blogging om ting som gjør meg (og forhåpentligvis deg) glad 🙂

Les saken i Kampanje her: Bloggerparet forlater Side2 for AdLINK

Og hos AdLINK her: Vi inngår kommersielt samarbeid med Pappahjerte og Konatil!

Det har gått et par uker siden jeg fikk fjernet Side2-oppsettet på bloggen min, og jeg syns overgangen har gått overraskende bra! Nå er jo riktignok det nye designet ganske likt det forrige, selv om jeg plutselig over natta ble “Kona til” “Kona til” 😉

Jeg er veldig, veldig lite teknisk, og var sikker på at jeg måtte legge inn nytt toppbilde uten “Kona til” for å få fikset det. Men etter to uker med kløning og knoting fant jeg plutselig ut at jeg enkelt kunne fjerne den øverste “Kona til” ved å trykke “skjul” i design-malen…

Så ja, kjenner jeg er glad jeg aldri rakk å sende mail til support-avdelingen for å spørre om hjelp til akkurat det… X-)

Men, det er et par andre ting som går igjen fra flere lesere, og det er at bloggen ikke lenger kan leses i Internet Explorer. Dette har jeg spurt support-avdelingen om, og svaret er rett og slett at Microsoft har sluttet å oppdatere Explorer, fordi de ønsker at folk skal begynne å bruke “Edge” isteden. Dermed ligger feilen i Explorer, og ikke i blogg.no – så dere som fortsatt sverger til Internet Explorer bør laste ned Edge først som sist 🙂

Så er det dette med skriftstørrelsen, jeg har helt siden overgangen klaget til Peter om at skriften på mobilvisning har vært for liten. Peter har ikke skjønt hva jeg har snakket om, for han mente tvert imot at skriften var altfor stor!

Da oppdaget vi at bloggen min vises på to helt forskjellige måter på våre telefoner:

Min Samsung til venstre – Peters Huawei til høyre
 

Dette er derimot noe support-avdelingen må hjelpe meg med, for jeg aner ikke hvorfor det er så stor forskjell fra telefon til telefon. Ikke bare skriftstørrelse heller, men til og med font og store/små bokstaver i overskriften.

En liten oppfordring til slutt: Skulle det være andre ting som skurrer, blir jeg veldig glad hvis dere fortsetter å melde fra til meg! Da kan jeg prøve å få det fikset (Les: sendt det videre, heh..)
 

/ God søndag! ☔️☀️

Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive dette innlegget for å illustrere hvordan det er å leve med et susehue av en mann. Men så..

 

Peter og jeg skulle en tur til Larvik sentrum for noen uker siden, og parkerte bilen i et av byens parkeringshus.

Mens jeg er såpass gammeldags at jeg foretrekker parkeringslapper i bilruta, er Peter fan av teknologi og sverger til parkerings-apper på telefonen. Man legger bare inn registreringsnummeret på bilen, samt betalingsinformasjon, så betaler man direkte og kontinuerlig slik at man slipper å følge med på klokkeslettet på parkeringslappen.

Akkurat da Peter stod og fiklet med telefonen for å registrere parkeringen, kom en kar han kjente forbi, og de slo av en prat før Peter og jeg forlot parkeringshuset. Jeg spurte Peter om han hadde registrert parkeringen i appen, og det kunne han bekrefte.

Men da vi kom tilbake til bilen etter et par timer, så vi på lang avstand at det lå en gul og skinnende parkeringsbot og ventet på oss under den ene vindusviskeren.

Vi kikket på hverandre, rimelig fortvilet – før han forfjamset dro telefonen opp av lomma. Da han åpnet appen kunne jeg tydelig se at parkeringen tikket og gikk – ingen tvil om at parkeringen var registrert.

Det var bare ett problem: Peter hadde klart å velge feil registreringsnummer og dermed feil bil – vi betalte altså parkering for bil nummer 2 som stod parkert i gården hjemme.

Veldig klønete av Peter så klart, og en parkeringsbot var helt korrekt.

Men på veien hjem fikk vi summet oss litt, og ble enige om å forhøre oss med parkeringsselskapet om det var mulig å trekke tilbake boten, ettersom vi hadde svart på hvitt skjerm at vi jo faktisk hadde betalt for parkering i riktig parkeringshus, men for feil bil.

Det burde jo dessuten være en enkel sak for parkeringsselskapet å finne ut at brukeren til Peter har to biler registrert i samme app, både den bilen han hadde betalt for – og den bilen boten ble skrevet ut på, siden han ved flere anledninger tidligere har betalt for henholdsvis bil 1 og bil 2.

Klagen ble sendt inn, og tidligere denne uka kom svaret i retur: “Klagen tas ikke til følge”.

Jeg må innrømme at jeg fikk litt sjokk, for ikke bare kunne vi bevise at vi faktisk hadde betalt for parkering i nøyaktig det samme tidspunktet boten ble skrevet ut, men brukeren til Peter har jo som nevnt også betalt for både bil 1 og bil 2 flere ganger før.

Når man i tillegg sender inn en klage med all dokumentasjon, er det da ikke mulig å ha forståelse for at det var gjort en menneskelig susehue-feil her – som selvfølgelig ikke var meningen?

Vi hadde jo betalt!

..bare for feil bil.

Joda, jeg forstår at boten allerede var skrevet ut – og jeg hadde mer enn gjerne betalt de eventuelle omkostningene parkeringsselskapet har for å skrive ut en bot. Men å la hele boten stå i sin helhet?

 

Bare for å ha det klart: Boten er nå betalt. Så egentlig burde jeg jo bare gått videre i livet, men av en eller annen grunn har jeg et aldri så lite behov for å få bekreftet (eller avkreftet) at det bare er jeg som er smålig her… For det kan det jo fort være 😉
 

/ Hva mener du? Enig med parkeringsselskapet?

Jeg har jo skrevet om det på bloggen før, at det er på høy tid at vi alle legger om vanene våre litt, for å prøve å hjelpe den stakkars planeten vår.

Og ett av rådene som går igjen, er å bruke handlenett istedenfor plastposer på butikken. Men her om dagen fikk jeg et tips om noe som kommer til å løse en annen ting jeg har irritert meg over i evigheter.

Og jeg tok så klart utfordringen!

 

Jeg har i lang tid fulgt “Spisoppmaten” på Instagram, en konto som drives av Mette Nygård Havre – som er hjernen bak folkebevegelsen “Spis opp maten”. Det var blant annet hun som fikk Q-meieriene til å endre datostemplingen på melk til “Best før, men ikke dårlig etter” – fantastisk, eller hva?

Mette jobber for å motivere deg og meg til å redusere matsvinn i heimen, men er også opptatt av grønne verdier. Så da hun delte dette bildet på Instagram, fikk jeg stjerner i øynene:

Faksimile: “Spisoppmaten” på Instagram
 

Jeg har nemlig i veldig lang tid, irritert meg over at man må putte frukten man kjøper på butikken i tynne plastposer, disse posene går jo rett i plastavfall etter at posen er revet opp og frukten tatt ut.

Så hvor gøy er det ikke å lage sine egne hjemmelagde fruktnett i alle regnbuens farger?! Altså nett man tar med når man skal på butikken, som man putter for eksempel eplene oppi – og dermed slipper enda mer unødvendig plast!

Fruktnettene er enkle å hekle, jeg er ikke spesielt dreven, (må vel innrømme at jeg heklet litt feil tok meg noen friheter i oppskriften underveis). Men for en fantastisk måte å bruke opp restegarn på!

 

 

Kan du ikke hekle, er det veldig lett å lære seg ved hjelp av videoer på Youtube. Det gjorde jeg for mange herrans år siden, og på den tida var alle videoene på engelsk. Det er faktisk grunnen til at jeg ikke er så god til å lese norske hekleoppskrifter, og stadig hekler litt feil må ta meg visse friheter.

Oppskriften på fruktnett fant jeg på Facebook-siden til “Spis opp maten” – som jeg forøvrig anbefaler å følge. På Instagram også, så klart <3
 

/ Værsågod: Gavetips til en du er glad i, er herved servert 😍

Det er så gøy å se at innlegget med oppskriften på den fantastiske brokkoli-salaten har hatt mange treff hver eneste dag de siste ukene, et sikkert tegn på at sommeren er på plass! For jeg tør påstå at dette er sommerens viktigste tilbehør 🙂

Så god er faktisk den magiske brokkolisalaten, at jeg herved dediserer et helt nytt innlegg til den, kun for å minne deg på at det er på tide å prøve denne som tilbehør til en middag eller to denne uka.

Salaten passer inntil alt, men er også helt nydelig alene. Serverte den til pizza en gang, og stod igjen med pizzarester og en skrapet brokkolisalat-bolle. Slå den, a.

 

Hele oppskriften og fremgangsmåte finner du her: Magisk brokkolisalat 🍴
 

/ Om nom nom シ