En liten bønn for 2019

Med årene har jeg blitt mer og mer glad i å starte et nytt år. Jeg har bestandig vært lite fan av nyttårsforsetter, har ikke helt skjønt greia. Men jeg har likt følelsen av en ny start. Blanke ark. Et helt nytt år. Det er så fint!

Og nå er vi straks der igjen. Men med nyttårsforsetter og alle tankene man har før et nytt år ruller i gang, har jeg et lite ønske å komme med.

For de siste dagene har jeg tenkt mye på en tid jeg har lagt bak meg for lengst. Jeg har såvidt streifet innom det før, at jeg mistet mye av ungdomstiden min fordi jeg ble syk. Dette er som sagt et tilbakelagt kapittel, og ingenting jeg kommer til å vie plass til på denne bloggen.

Men jeg er utrolig takknemlig for at jeg i dag kan se tilbake på den kjipe tiden, og innse at jeg kan tenke på den med en slags takknemlighet. For selv hvor klisjé det høres ut: Det er faktisk ikke i medgang du lærer ting, det er i motgang.

Alle som er, eller har vært, alvorlig syke, vet hvor viktig det er å ha hodet med seg når det stormer som verst. I hodet sitter tankene, og tankene kan enten bli ens verste fiende – eller beste venn.

Da jeg var syk, slet jeg ekstremt med å holde humøret og motet oppe. For meg hadde livet stoppet opp, mens det gikk videre for alle andre.

Men noe jeg derimot hadde, var tid. Tid til å tenke, tid til å gruble. Og plutselig en dag gikk det opp for meg hvor mye forventninger hadde å si for livskvaliteten min. For med forventninger, følger enten glede eller skuffelse – helt avhengig av hva slags forventninger man sitter med.

De første ukene jeg var syk, forventet jeg å bli frisk. Jeg forventet at legene skulle fikse meg, og at jeg kom til å være på beina igjen etter noen dager. Så etter hvert som ukene gikk, ble skuffelsen og sorgen enorm. Jeg var i ferd med å grave meg ned i et hull jeg ikke visste om jeg ville klare å komme meg ut av igjen.

Jeg skjønte ikke at jeg måtte endre på tankene mine, at jeg – til tross for helvete jeg gjennomgikk – måtte grave enda dypere for å finne takknemlighet. Jeg måtte vri hodet mitt for å endre på mine egne forventninger.

I dag har jeg for lengst innsett at det var det som reddet meg. Jeg begynte i det små. Hver eneste kveld listet jeg opp tre ting jeg var takknemlig for. Noen dager var jeg helt knust, og da var det selvfølgelig vanskelig å finne noe. Men det finnes jo alltid noe! 

“Jeg har tak over hodet.”

“Jeg har en familie som er glad i meg”

“Jeg lever”.

Det viktigste var å få den lille gledesfølelsen som følger med takknemlighet. For den gir livsglede.

Og dette med forventninger er mitt ønske for 2019. Jeg prøver å få Peter til å forstå hvor viktig det er med riktige forventninger. Hvorfor ikke gjøre det lett? Hvorfor ikke ha forventninger som stemmer overens med virkeligheten og som kan gi både glede og mestringsfølelse når de innfris?

For å komme med et banalt eksempel: Forventer du at det kommer til å pøsregne den dagen du skal gifte deg, kommer du til å bli sjeleglad dersom du våkner opp til skyet vær uten regn. Forventer du at solen skal skinne på brudekjolen din, kommer kroppen din til å fylles med en uggen følelse av misnøye selv om det bare er lettskyet.

Alt handler om forventninger.

Gjør meg den tjenesten: Senk forventningene dine for 2019, og jeg lover deg at du kommer til å få det mye bedre med deg selv. For all del, ikke senk ambisjonene og drømmene, men forventningene. Du vil lære deg å sette pris på de små tingene, du vil kjenne mestring fordi du faktisk vil mestre mer ved å la være å sette deg altfor hårete mål.

Forventer du å vinne i lotto, kommer du mest sannsynlig til å bli skuffet. Kjøper du et flaxlodd for å kjenne på spenningen, kan det mye mer sannsynlig hende du vil glede deg over å vinne – om enn bare 25 kroner. Nok til et nytt lodd – nye muligheter!

Jeg sier ikke at du som er singel ikke trenger å håpe på at du treffer drømmemannen eller drømmedama i 2019, men ikke forvent at 2019 kommer til å bli året der han eller hun dukker opp.

Eller dersom du legger et trøblete år bak deg på forholdsfronten, ikke forvent at 2019 kommer til å bli året der dere løser alle problemer. Da skal jeg love deg at skuffelsen blir stor. Bryt det heller ned, gled deg over de små tingene, og føl mestring over at dere bygger sten for sten isteden.

Ikke forvent at sommerkroppen 2019 skal skli lett på plass med litt trening, spør deg selv om hva du faktisk er villig til å ofre for å komme deg dit. Er det verdt blod, svette og tårer? I så fall: go for it! Eller er det bedre å flytte fokuset til sunnere kosthold og heller å trappe opp aktivitetsnivået litt fra i dag?

Livet er for kort for unødvendige skuffelser. Vi kan velge å gjøre noe med det vi kan forandre, og akseptere det vi ikke kan forandre. La oss gjøre 2019 litt lettere for oss selv ❤️

/ Godt nyttår kjære lesere – gleder meg til å oppleve 2019 sammen med dere 🌟☺️

Gavedryss

I motsetning til Peter, har jeg bestandig elsket romjulen, for hva er vel bedre enn å kjenne at juleroen senker seg – og å glede seg over det fine man fikk til jul?

Følger du meg på Snapchat, vet du kanskje allerede at jeg hadde ønsket meg sengetøy i år! Perfekt gave å gi – perfekt gave å få. Og i år lå det både sengesett og stretch-laken under treet – hurra! (Hvor mange voksenpoeng, egentlig?)

Men jeg fikk mye annet fint også! Bare se på dette シ

Gavene fra mannen

I år (som alle andre år) hadde jeg virkelig ingen anelse om hva Peter hadde funnet på. Men han elsker jo både julen og julegaver like mye, så det pleier å dukke opp noe artig.

Innpakket i en stor eske, lå det en liten konvolutt..

Jeg skjønte absolutt ingenting.. En avtale..? Hva slags avtale? Så åpnet jeg konvolutten og fikk øye på disse 😂

For etter at vi flyttet, har vi manglet et sånt klistremerke til å ha på postkassa, og da Peter ville hente et på posten i november, sa jeg (som den økonomiske tøtta jeg er): “La oss vente til over jul, sånn at jeg kan sjekke om det kommer noen bra tilbud”.

Mannen hadde flere gaver på lur i år, og den neste må jeg jo innrømme at jeg ble veldig glad for.. For nå har min kjære yndlingslampe gått fra dette:

.. Til dette:

Ny skjerm! Ekstra glad ble jeg fordi Peter mente det var siste gang vi kjøpte ny skjerm da den gikk i bakken sist, for i løpet av fem år har den blitt den dyreste lampa vi eier. Men jeg elsker den (selv om jeg innser at den må få en annen og litt mindre farlig hedersplass enn der jeg har plassert den nå) 🙈 Mannen altså <3

Årets mest velduftende

Jeg ble også hoppende glad for nye hårprodukter, jeg hadde nemlig ønsket meg en sånn shampo-bar, etter at mutter’n ble helfrelst en gang i høst. Shampo i fastform som tilsvarer tre flasker med flytende shampo, det må jo være bra! Jeg fikk to forskjellige, og de lukter så godt at jeg foreløpig har de liggende i stua. Sniff, sniff 😍

Årets luring

Jeg lurte fælt da det dukket opp en gave til meg fra svigermor, for Peter og jeg hadde allerede fått fellesgave – men se hva jeg fikk ❤️

Bee’s wrap er håndlagede “ark” av bomull og bivoks som erstatter plastposer eller plastfilm, perfekte til nistepakke eller til å ha over skåler i kjøleskapet. De kan brukes igjen og igjen og igjen – så nå skal jeg endelig redusere plast-forbruket enda mer! Disse fant jeg i en gårdsbutikk vi var innom sammen med svigers i sommer, og da forklarte jeg svigermor hva det var. Gjett hvem som hadde gått inn i butikken igjen etterpå og kjøpt en pakke til meg 👏🏼 Svigermor <3

Årets bok

Det er slutt på tida da lesehesten meg fikk bøker til jul, for de fleste har jo fått med seg at jeg ikke leser stort for tida. Men i år fikk Peter og jeg denne, og jeg gleder meg allerede til neste jul! En bok fullstappet med lister der man kan fylle inn diverse gjøremål i førjulstiden, som husarbeid, gaveinnkjøp, adventskalendere, julekort, menyer, budsjett, julegleder, aktiviteter osv. Den kan selvsagt brukes år etter år! Helt genialt.

Årets Gjenbruk

Hvert år finner tante og jeg på en tullegave til hverandre, og jeg er like nervøs hvert år for hva hun har funnet på. For noen uker siden skrev Peter på bloggen sin om gleden ved å gi brukte gaver. Gjenbruk er gull, og dette hadde tanta mi fått med seg. Utenpå esken lyste dette:

Og dette:

Tante hadde tatt ham på ordet, og oppi esken lå blant annet disse:

Litt usikker på hva de er til, men kan det være mus som skal ligge under juletreet..? De var i alle fall godt brukt og litt slitne.. 😂

Årets lærepenge

Oppi den samme esken lå også en mindre eske med bilde av meg med parkeringsboten vi fikk den gangen “vi” hadde klart å betale parkering for feil bil:

Esken var pepret med diverse regler for hva man skal unngå for ikke å få bot:

Og i den ene enden:

Og ut kom den ene parkeringsboten etter den andre, samlet litt her og der det siste året – som en liten påminner om at man må ha hodet på rett plass når man parkerer bilen, ellers går det gæli 😂

Julaften ble helt perfekt. Selv om det er en merkelig tradisjon å sitte ved et juletre å pakke opp en drøss av gaver, er det veldig sjarmerende og trivelig. Å sette pris på de man er glad i – og å være sammen.

Og ja.. Hvis du lurer på hva tante fikk i retur av meg, så hadde jeg den perfekte gaven i ermet 😂

Hun ble selvfølgelig kjempeglad 🙈😂

/ Fortsatt god romjul, folkens 🌟

Grinefest på julaften

Jeg har jo som nevnt før, blitt mer lettrørt etter at jeg ble mor. Bryllup, taler, rørende reklamefilmer, sommeravslutning i barnehagen – det er mye å ta av. Kleenex i lomma og vannfast mascara.

Og hver jul er det noe helt spesielt som smelter hjertet som smør, nemlig barnas egne gaver. Julegavene som har blitt laget i barnehagen og på skolen, som sendes med hjem i en papirpose uka før jul. Alt sammen sirlig pakket inn, med til- og fra-lapper som er fylt ut med skjeve bokstaver.

De aller fleste er til Oldemor (og allerede der kommer det jo noen stolte tårer) – men i år var det også et par stykker som var titulert “Til mamma og pappa”.

Og jeg vet ikke hva det er som treffer mest, at gavene er laget i all hemmelighet, at de små tassene har klart å holde innholdet hemmelig – eller bare tanken på at de har blitt laget av to små hender med store ambisjoner og sjel og kjærlighet.

I går var det minsten som hadde tatt på seg jobben som gave-utdeler, og pakke-kvelden var så vidt i gang da hun stolt kom tassende med gaven fra seg selv, til mamma og pappa.

Jeg kjente at denne gaven skal Peter få pakke opp, men Peter satt der i akkurat samme lettrørte situasjon som meg, og insisterte på at denne måtte mamma ta.

Så jeg pakket opp. Den lille jenta stod der rett foran meg og smilte spent, da et laminert ark kom til syne inni alt papiret. Det var bilde av et perfekt håndavtrykk i gull-maling på et svart ark – og øverst stod et dikt.

“Neimen!”, sa jeg, “Så nydelig! Er det hånda di?”

Hun nikket ivrig tilbake, blid som en sol og veldig, veldig stolt.

Jeg fant ut at jeg fikk lese diktet høyt, for alle de andre gjestene satt jo og ventet på hva som stod på arket, så jeg startet:

Det hender du blir lei deg
fordi jeg er så liten.
Jeg setter merker alle steder
og gjør deg ganske sliten.

Men hver dag blir jeg større
ja en dag blir jeg stor
og alle mine avtrykk
blir bare svake spor

(.. På dette tidspunktet dro jeg kjensel på diktet, og jeg kjente at klumpen i halsen var i ferd med å vokse seg faretruende stor. Jeg kikket opp på den lille stolte jenta, før jeg så på det fine håndavtrykket igjen, og svelget to ganger før jeg fortsatte:)

Her er mitt lille avtrykk
så du kan huske og forstå
hvor søte mine hender var
den gangen de var små.

Stemmen brast på den siste setningen, og jeg kikket bort på Peter som også slet med å holde seg – så kom det et lite hikst fra meg, og da trillet tårene hos Peter, så kikket jeg bort på min lillesøster, og da begynte hun å gråte fordi Peter og jeg gråt.

Så trillet det en tåre hos svoger fordi lillesøsteren min gråt, og da min inngiftede onkel måtte ta av seg brillene – ble det plutselige skredet av mamma-tårer så komisk at det gikk over i en latterkrampe så stor at jeg på et tidspunkt trodde taket skulle løfte seg.

Og sånn hadde det seg at tårekanalene for julaften ble erklært åpnet, for det ble selvfølgelig noen flere før kvelden var omme – men det var heldigvis bred enighet i stua om at det var godt å få renset opp litt.

Så tusen takk til barnehagen som sparket i gang kvelden シ

/ Godt det er et år til neste gang 😅❤️

Nye juleminner for to små

Lille julaften. I dag gikk det for alvor opp for meg hvordan de siste månedene har flydd avgårde, det har gått så fort at jeg ikke har rukket å tenke meg om.

Men i dag rakk jeg det. Jeg satt ved kjøkkenbordet og snuste inn lukten av jule-røkelse og synet av pakker under treet. Det snøkledde landskapet utenfor vinduet, og lyden av ved som knitret i peisen.

Lille julaften. Det er merkelig hvordan magien fra min egen barndom fortsatt ligger i ordene. Og nå sitter jeg plutselig her med to spente små, som forhåpentligvis er i ferd med å erfare sin egen magi som de skal gjemme i hjertene sine for alltid.

“Mamma, i går var det bittelille julaften, og i dag er det lille julaften, og i morgen er det store julaften!”

Jeg fniste høyt, for ja – i morgen er endelig den store dagen her.

Men i år som i fjor tenker jeg mye på hvordan julen også er en sårbar tid. For alle ønsker jo at julen skal være en god tid – men etter hvert som man blir eldre, blir julen også så sårbar. Den rommer forhåpentligvis mest glede, men også mye savn. Og det er tanker jeg aldri hadde som barn.

For da jeg var liten og livet var bekymringsløst, da var julen bare et stort høydepunkt, fullstappet med glede. Men den samme julen må jo ha rommet mye savn for andre enn meg. Mine foreldre, mine besteforeldre – hadde de de samme tankene som jeg har nå? At julen er fin, men at det er en spesiell følelse å feire jul med et savn?

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si, annet enn at jeg vet vi er mange som kjenner på livet akkurat nå. Og på en eller annen rar måte er det en trøst å vite at vi er flere i samme båt.

I morgen skal vi feire julaften hos Mormor. Det er skikkelig jul for meg. Jeg gleder meg veldig, aller mest til å ha hele familien rundt meg. Og til å skape nye og fine minner for to små, akkurat slik juleminnene ble skapt for meg for tretti år siden.

Store julaften ❤️

/ God kvelden før kvelden シ

Semifinalisten

I går var det vintersolverv, dagen i året med kortest daglengde. Lenge mørkt om morgenen og tidlig mørkt på ettermiddagen – rett og slett helt pyton for ei sommerjente som meg.

I går var det altså mørkt, bokstavelig talt, for timingen kunne i alle fall ikke vært bedre når det først skulle handle om dysterhet. Jeg hadde en skikkelig dårlig dag, siste innspurt i oppussingen før julefreden skulle senke seg, og det ene problemet etter det andre ble en realitet utover dagen.

Så i går kveld var jeg så drittlei alt, at jeg trengte litt tid for meg selv. Jeg satte meg nede i et av rommene i kjelleren for å sortere klær – oppgitt, lei meg, fortvila. Jeg skrudde på en spilleliste på Spotify og lot tankene fare.

I sånne oppgitte perioder gjelder det selvfølgelig å fokusere på det positive. Men dette er lettere sagt enn gjort, i alle fall for meg som trenger å se veien til løsningen på problemene. Det hjelper liksom ikke å si til meg selv at “det ordner seg”, når jeg ikke skjønner hvordan.

Men etter å ha sittet og grublet en times tid, fant jeg ut at jeg fikk ta meg sammen. Jeg kjente jo hvor ufattelig trøtt jeg var, og er det én ting jeg har lært om meg selv etter seksogtredve år, er det at jeg er utrolig lite løsningsorientert med en trøtt hjerne.

Så jeg slo av lyset i kjelleren, gikk opp trappen, hentet mobilen som lå til lading, og så at jeg hadde fått en mail.

“Semifinalistene i VIXEN Influencer Awards 2018 er klare”, lyste det mot meg.

“Oh no”, var det første jeg tenkte, for i alt kaoset i høst gikk nomineringen meg hus forbi. Så jeg scrollet lista på jakt etter navnet til Peter, men så viser det seg altså at det er noen fine sjeler der ute som har nominert meg og denne lille bloggen.

Jeg er semifinalist i “Årets Influencer: Livsstil” – herreminhatt for en ære! Snakk om å bli ristet ut av trøtte-bobla, for fy søren så takknemlig jeg er!

Hadde jeg blitt fortalt for tre år siden at jeg en dag skulle finne mitt eget navn på en liste med så mange flinke folk, ville jeg ledd på meg brist i et ribbein:

Men der stod det altså. Kona til. Min lille baby, min lille lykkepille som ruller og går gjennom store og små oppturer og nedturer i hverdagen. Det er ikke til å tro. Så tusen takk til dere som nominerte!

Vintersolverv er riktignok dagen med kortest daglengde, men det er også dagen da ting snur. Det går mot lysere tider nå, folkens シ

Og vi som er så heldige å ha snø – må jaggu nyte den så lenge det varer ☃

/ Her kan du stemme på dine semifinalist-favoritter 🌟 (NB! Det er kun mulig å avgi én stemme i hver kategori)

“Kan ikke sitte foran PC’en hele tiden”

Om du følger meg på Snapchat, vet du jo at jeg er veldig glad i “minner-funksjonen” på Facebook. Der dukker det altså opp ting som skjedde på Facebook på akkurat denne dagen, gjerne flere år tilbake i tid.

Og i dag dukket det opp en 7 år gammel liten godbit. På den tiden jobbet Peter i Ving, og denne henvendelsen dukket opp på Vings Facebook-side.

Jeg syns bare det var så utrolig sjarmerende, for hva gjør man egentlig om man nærmer seg åtti og ønsker å avslutte sitt Facebook-engasjement? ☺️❤️

/ Kan ikke sitte foran PC’en hele tiden ❤️

Mammas geniale dørtriks

Vi er fortsatt veldig sjarmert av huset vi har flyttet inn i, og syns det er ekstra stas at det er et gammelt hus med litt sjel i veggene. Og selv om vi har bodd her noen uker nå, er alt fortsatt litt uvant!

Den følelsen syns jeg er skikkelig trivelig, jeg husker for eksempel ikke på hvilken side av veggen lysbryterne befinner seg i samtlige av rommene i kjelleren. Jeg bommer hver eneste gang, og da kiler det litt i magen når jeg blir minnet på at vi nettopp har flyttet inn. Om ikke lenge vil jo alt virke kjent シ

Men en (fille)ting som har irritert meg litt, er at alle dørene i hele huset “dunker” litt fram og tilbake når de er helt lukket! Altså så fort det blir gjennomtrekk eller det åpnes en dør eller et vindu et annet sted, smeller dørene fram og tilbake inni dørkarmen.

Sykt irriterende, spesielt om man ønsker å sove..

Jeg nevnte det såvidt for mamma da hun var innom sist, og mamma bare: “Hæ? Det fikser du jo selv! Vi måtte også gjøre det da vi flyttet, det er kjempelett!”

Og hva vet jeg, kanskje er dette et velkjent tips, men kanskje er du akkurat som meg – og ikke er klar over hvordan en bitteliten justering kan gjøre at den irriterende døren din vil passe som dør i karm. (Knis)

Følg med nå:

Hvis døra har en liten glipe når du lukker den helt igjen, vil den dunke mot dørkarmen så fort det kommer et lufttrykk.

Men da åpner du bare døra igjen – og løsningen på problemet vil komme til syne!

For i låsstolpen i dørkarmen stikker du bare inn en flat skrutrekker, og spenner ut de to taggene:

Juster dem helt til fallen (den dingsen som kommer ut av døra når dørhåndtaket står i låst posisjon), er perfekt kilt fast når døra er lukket.

Voilá! Døra er så god som ny – og dette trikset funker så klart også på dører der de to taggene er strammet for mye, sånn at de sliter med å lukkes. Dytt taggene litt tilbake, og problemet er løst!

/ Værsågod, og takk skal du ha, Mutter’n 😄👏🏼

32 dager uten vaskemaskin

Akkurat dette hadde jeg gruet meg til. Livet uten vaskemaskin!

For så godt vant har man altså blitt, at det er tilnærmet krise når man ikke lenger har mulighet til å kaste de skitne klærne i den magiske maskinen som bare gjør vaskejobben for deg. Helt vanvittig egentlig, men man tar det liksom for gitt så fort man har en vaskemaskin tilgjengelig.

Vår maskin har stått på vent i boden siden vi flyttet i november, og den kommer seg ikke på plass før vaskerommet blir ferdig. 32 dager ute av drift er lenge!

Heldigvis har det gått veldig bra..

Men det er ene og alene takket være en av de viktigste personene i livet mitt: Mormor ❤️

For ikke bare har hun åpnet vaskemaskin-døren sin for oss. Hun har sagt at vi må komme innom med skittent tøy så ofte vi har trengt.

Den første gangen satt jeg der helt til vaskemaskin-programmet var ferdig, for jeg tenkte jeg skulle ta med meg det våte tøyet hjem. Men det skulle jeg hvert fall ikke, for Mormor skulle jo tørke tøyet, hun skulle stryke det, og selvfølgelig brette det pent sammen før det kunne hentes.

Fy søren, snakk om mormor-service! Jeg er så takknemlig at jeg har ikke ord.

Og spesielt siden jeg må innrømme at jeg aldri har strøket verken en t-skjorte eller et dynetrekk i mitt liv, føler jeg meg som en prinsesse hver gang jeg henter poser med rent og pent og nystrøket tøy.

Jeg hadde aldri, aldri trodd jeg skulle si det – men det er nesten så jeg gruer meg litt til vaskemaskinen vår sveives i gang igjen om noen dager.. 😂❤️

/ Takk Mormor, for at du har reddet førjulstiden 🙌🏽

Se hva vi fant i taket!

Elektrikerne var akkurat ferdige med å legge opp strøm i taket, da jeg tittet inn og spurte hvordan det gikk.

Han ene smilte og sa at alt gikk bra, og jeg kikket nysgjerrig opp og inn under takplankene de hadde fjernet for å komme til. De store hullene gliste mot oss, og siden det er badet vårt som ligger i etasjen rett over, spurte jeg om alt så tørt ut.

For man vet jo aldri når det gjelder baderom, og min største frykt er å oppdage fukt og tilhørende fuktskader ingen visste om.

– “Alt ser tørt og fint ut!”, smilte elektrikeren, før han strakte seg etter noe i vinduskarmen.

– “Men se hva jeg fant liggende oppi taket!”

Han rakte meg et ark i to deler, og jeg ble stående å måpe da jeg forstod hva det var:

En gammel kvittering! Utstedt 3. mars 1968 – altså til dem som bygde dette huset, og som bodde her i mange, mange år.

Det ser ut som det er en ordre på en garderobe:

– 2 “skapfelt” på 40 cm, en høyrevendt og en venstrevendt,
– 4 “skapfelt” på 50 cm, to høyrevendte og to venstrevendte,
– 5 foringslister,
– 2 delerammer,
– Totalt 14 hyller
– 5 stenger med feste.

Fantastisk, eller hva! Og så, spørsmål:

Hvem la kvitteringen der? Og hvorfor akkurat der – innunder taket på vaskerommet i kjelleren? Har kvitteringen ligget der siden de første eierne bodde her, eller ble det lagt nedi gulvet av familie nummer to – da de pusset opp badet i etasjen over?

Hvor har denne garderoben stått? Ble den fjernet igjen av de som kjøpte den i 1968, eller forsvant den ut da nye eiere kjøpte huset på 90-tallet?

Sannsynligheten er vel stor for at det skjøre arket har ligget i taket siden 60-tallet, og det er bare så sjarmerende. Jeg trodde ikke folk gjorde sånt, jeg!

Og best av alt, arket er knusktørt. Det lukter verken mugg eller andre uønskede lukter – bare litt gammelt.

Nå liker jeg dette huset om mulig enda bedre – og ikke minst menneskene som har bodd her! ❤️🏠

Si det for å bli det!

I forrige uke skrev NRK om en brasiliansk kvinne som er den første noensinne som har fått en levende baby etter å ha fått transplantert en livmor fra en avdød donor.

Et stort medisinsk gjennombrudd, som på sikt kan gi flere muligheter for infertile kvinner. Ganske utrolig! (Les hele saken her)

Dette fikk meg til å tenke på organdonasjon – og hvor viktig det er at du og jeg tar stilling til spørsmålet om vi ønsker å være donor dersom noe skulle skje.

For akkurat nå, er status at færre skader seg i ulykker enn før. Dette er selvfølgelig både gledelig og viktig statistikk – men det er sannsynligvis også årsaken til noe langt mer alvorlig, nemlig at organdonasjonstallene synker.

Faktisk er tallene de laveste på 10 år, noe som gjør det ekstra viktig at du og jeg tar donasjons-praten med våre nærmeste!

Mitt første donorkort fant jeg på venteværelset hos min daværende lege for mange år siden, og jeg husker jeg tok med meg et hjem – mest av nysgjerrighet.

Spørsmålet om å være organdonor hadde aldri streifet meg før, det var ingenting vi hadde diskutert hjemme i familien, så jeg hadde rett og slett aldri tenkt på det før.

Og akkurat det tipper jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i. Det er vel ingen som liker verken å snakke om eller tenke på hva som skal skje med organene sine den dagen kroppen av en eller annen grunn ikke er levedyktig lenger.

Jeg husker jeg spurte mamma hva hun tenkte om å være organdonor, og da kikket hun på meg før hun heiste på skuldrene og sa: “Jeg har jo ikke bruk for organene mine lenger når jeg er død – så bare fint om de kan komme til nytte!”

Akkurat sånn, som den mest naturlige ting i verden. Og da var jo valget enkelt for meg også. Jeg fylte ut et donorkort – og har hatt det i lommeboka siden.

“Si det for å bli det” – jeg liker slagordet til Stiftelsen Organdonasjon, for så enkelt er det faktisk. Du trenger ikke registrere deg noe sted, møte opp på et sykehus, eller fylle ut noe som helst – det er nok at du sier til dine nærmeste at du ønsker å være donor dersom noe skulle skje.

Det er riktignok en rekke medisinske krav som må oppfylles for at man skal kunne donere, men det viktigste er at så mange som mulig sier ja til organdonasjon, og tar praten med sine nærmeste.

For hele 7 organer kan komme til nytte – og leveren kan attpåtil redde to mottagere. Det vil altså si at inntil 7 mennesker kan bli reddet!


(Skjermbilde: Stiftelsen Organdonasjon)

Skulle du ønske å ha et donorkort i lommeboka, finner du brosjyre med kort til å fylle ut, på de fleste apotek og legekontorer. Man kan også laste ned appen “Donorkort” på telefonen, eller registrere informasjonen i kjernejournalen din på “Helsenorge.no“.

/ Det tar deg 3 sekunder 🙂