Nabo Navn Navnesen

I dag var Peter og jeg på vei ut døra i vårt nye hus, da vi plutselig hørte en stemme rope borti gata: “Neimen, er’e ikke de nye naboene, da?”

Jeg smilte lettet til Peter, for akkurat det med å hilse på nye naboer har vi diskutert helt siden lillesøster og mannen flyttet i fjor. Hvem sitt ansvar er det å hilse på naboene: Er det de som nettopp har flyttet til en ny gate, eller er det de som allerede bor der?

Og i dag løste jo det seg ganske greit, da vi tasset bortover gata for å hilse på.

Det var en eldre dame og en eldre mann som var ute og ordnet i gården, og vi håndhilste, snakket og lo, om løst og fast i en halvtimes tid. Utrolig koselige mennesker, som ønsket oss hjertelig velkommen til vår nye gate.

Det var først da Peter og jeg satt i bilen litt senere, at jeg skulle nevne de trivelige folkene på nytt.

– “Utrolig koselige de var, de naboene..”, begynte jeg.

Så måtte jeg tenke – hva i all verden var det de het igjen? Reidun og Rolf? Lennart og Anne? Sofie og Kjell? Jeg hadde virkelig ingen snøring! Vi hadde håndhilst og presentert oss både Peter og jeg – men jeg kunne ikke huske hva noen av dem het.

– “Hva var det de het igjen, naboene..?”, fortsatte jeg.

– “Øøøøøh”, mumlet Peter, “Var det ikke Reidar mannen het da? Eller var det Roar? Leif..? Jens?”

Herreminhatt.

Da jeg skjønte hvor på bærtur vi var, innså jeg at nå får det for pokker’n være nok. Det er ikke første gang det skjer at jeg ikke husker navn, og det er bare så sløvt og så innmari flaut!

Så jeg fisket fram mobilen og googlet “Hvordan huske navn”. Det viser seg at Peter og jeg slett ikke er alene om ikke å få med oss andres navn når vi hilser, for så mye som 85 prosent av alle voksne har problemer med å huske navn.

Derfor deler jeg like godt ekspertenes beste råd videre 😉

1. Konsentrer deg og vær interessert i å høre hva personen du hilser på sier, istedenfor å tenke på at du skal si ditt eget navn. Ditt eget navn husker du, så bruk konsentrasjonen på vedkommende isteden. Det er som oftest manglende interesse som gjør at vi ikke husker navn.

2. Gjenta navnet til den du hilser på, eks “Hei Øystein, så hyggelig!” – da styrker du visst evnen til å huske. 

3. Bruk assosiasjoner. Hilser du på en som heter Olav, finn umiddelbart noe du kan “hekte” navnet på. Kanskje tenker du på kong Olav – se da for deg vedkommende som står foran deg, med en stor krone på hodet. Sannsynligheten er da stor for at du i alle fall husker kronen i ettertid, dersom du skulle glemme navnet. Og da kan du muligens resonnere deg tilbake til “Olav” 😉

En av artiklene jeg trykket meg inn på, var denne fra Illustrert Vitenskap, og jeg måtte humre litt av tipset: “Spør hvordan navnet staves. Det kjøper deg tid til å tenke over navnet og huske det.” (Hei Ida, så hyggelig! Men eh, hvordan staver du navnet ditt? Èn i, ja. Og én d. Og én a. Okei.)

Helt avslutningsvis må jeg bare innrømme at vi måtte inn og søke på kartet for å finne de riktige navnene på våre nye naboer. Ganske sikker på at jeg aldri hadde hørt dem før, men nå kommer jeg til å huske dem for alltid 😉

/ Konsentrere, interessere, assosiere 🙈

Vi maler stua!

Er det noe jeg liker, så er det å se på at andre jobber! Eller det vil si, jeg elsker å se på videoer av folk som fikser ting. Og da særlig oppussing 😉 

Det er noe fascinerende med å se forandringer skje, og særlig når det går unna i et visst tempo.

Men da jeg luftet ideen til Peter om å filme våre første malingsstrøk i vårt nye hus, kikket han bare dumt på meg. Filme at vi maler en vegg? Er ikke det utrolig kjedelig å se på?

Bare vent, svarte jeg – vi legger den ut i fort-film, det blir gøy!

Så her kommer en liten videosnutt av våre første vegger som får en brutal forandring – drømmen om en mørk TV-hule er i ferd med å bli virkelighet 😉

video:Vi maler stua!

(Musikk med tillatelse: Philter – The Black Box)

/ Ikke sant det er gøy å se andre jobbe? 😆

Har vi stilt klokka for siste gang?!

I vinter klarte jeg jo å havne som hovedoppslag i en drøss av Norges lokalaviser, da jeg stilte opp i en sak jeg trodde skulle handle om å avvikle sommertid og vintertid.

Alarm clock
(Licensed from: Ivonne Wierink / yayimages.com)
 

Saken handlet jo for såvidt om at jeg syns det er på tide å få en slutt på å stille klokka fram og tilbake to ganger i året – men journalisten hadde lagt mest fokus på fleipen min om at jeg hadde gruet meg i ukevis. (Les hele historien her: “Jeg har gruet meg i ukevis!”)

Dette oppslaget førte til at jeg måtte svare på meldinger fra nord til sør i lang tid. Som denne fra “Anonym”:


 

Jeg måtte jo bare legge meg flat til alle som sendte melding, for det så jo virkelig ikke bra ut. Jeg ble jo provosert selv, av å lese den overskriften!

Men i dag fikk jeg en melding fra en venninne, om en nyhet som kanskje gjør at de kjipe oppslagene på sett og vis var verdt det: Aftenposten kunne nemlig melde om at et overveldende flertall vil ha slutt på klokkestilling!

Bakgrunnen er at EU i sommer hadde utført en meningsmåling, som viste at hele 80% vil ha slutt på ordningen med sommertid og vintertid. Fra før var meningsmåling-rekorden at 500.000 deltakere hadde svart, men i dette spørsmålet hadde 4,6 millioner deltakere engasjert seg. K n u s e n d e rekord!

Og det fantastiske er at EU nå sannsynligvis vil lytte til folket – og at det allerede i morgen kan komme en kunngjøring fra EU-kommisær Violetta Bulc.

Tenk om vi har stilt den forbanna klokka for siste gang! Tenk om vi slipper den forvirrende timen fram eller tilbake to ganger i året og alle samtaler av typen: “Er klokka to eller tre nå? Eller ett? Hvor mye er klokka egentlig?!”

Tenk om vi slipper å prøve å stille barna våre, tenk om vi hver eneste høst skal slippe å få servert én time ekstra mørke midt på dagen – selve oppskriften på vinterdepresjon.

Men viktigst av alt: Tenk om vi skal slippe å grue oss i ukevis 😉
 

/ Kryss fingra, folkens! 🙌🏽

Hvilken farge til kjøkkenet?

Hvilken skal jeg velge??

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gråblå, grågrønn, grønngrå eller blågrå 🙈
 

Jeg vet hva du tenker – male over leoparden, da gitt! Jo, det føles det litt rart – ikke bare må dette være tapet av skikkelig kvalitet, men Peter har i tillegg blitt veldig glad i mønsteret og mener vi burde droppe hele male-prosessen.

Men vi må jo overflate-fikse litt! Det føles rart, men som jeg har nevnt før, handler det jo bare om å gjøre huset om til vårt hjem. Og da må det farger til 🙂

Jeg har fortsatt Warm-Blush-katastrofen friskt i minne, og vet derfor at de bittesmå prøve-lappene man får i malebutikken ikke på langt nær er nok til å gi noe inntrykk på veggene hjemme. Det er jo så mange ting å ta hensyn til!

Er det mye eller lite dagslys? Refleksjoner fra thuja-hekk? Lite rom, stort rom, er listene hvite eller eggehvite? En jungel av ting å tenke på dersom man er nøye! Så denne gangen har jeg klattet på maling både her og der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hvordan ble denne fargen mot kjøkkenbenken, egentlig?
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og hvordan ble denne fargen der det er lite direkte sollys?
 

I første omgang er det kjøkkenfargen jeg nå ønsker å få på plass, vi har nemlig bestemt oss for å male stua og TV-hula hakket mørkere. Så nå prøver jeg å finne en farge som føles som en farge, uten at den verken blir for mørk eller for knæsj.

Etter å ha hatt grå stue i fem år, er jeg klar for noe nytt – og har lagt min elsk på grå-grønne og grå-blå nyanser.

Disse alternativene har jeg kokt det ned til:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ser jo nå at de er ganske like, noen av dem 😆
 

Den øverst til høyre hadde blitt gammel, derfor ser den rar ut.. (Men det er den fantastiske blåfargen jeg malte på TV-veggen)

De to blå nederst er begge St. Pauls Blue (som vi har på soverommet og aldri går lei). Siden vi er så glad i den fargen tror jeg det går mot den i TV-hula, selv om det nok blir mørkt. Jeg må nok lage noen test-flekker, hehe.

De andre fire står det altså om nå til kjøkkenveggene, og alle skal være gode matcher til St. Pauls Blue. Det er jo viktig siden rommene går over i hverandre 😉 

Hodet mitt er på grubler’n – stort sett sitter jeg sånn hver gang vi er i huset:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tenke, tenke, tenke..
 

Så til det store spørsmålet: Hvilken farge tror du blir finest på vårt nye kjøkken? Øverst til venstre? Eller den ved siden av? Nederst til venstre eller nederst til høyre? Fargene har selvfølgelig navn, men tenkte det var litt ekstra gøy å ikke nevne dem helt enda 😉

Men for enkelhets skyld, her er en rask inndeling i nummer. Legg gjerne igjen et pip i kommentarfeltet, jeg trenger din hjelp 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ 💆🏻😍

Rosasjokket

Jeg tenker mye på malingsfarger om dagen, men jeg har ikke kommet lenger enn til stue og kjøkken. Jeg har definitivt ikke begynt å tenke på soverom, og i alle fall ikke på barnas rom.

Det vil si – jeg hadde ikke tenkt på det før i går. Da kom nemlig Peter kom hjem fra en liten handletur med lillesnuppa, og jeg fikk mer eller mindre fargesjokk.

De to skulle nemlig ut og kjøpe hyller til boden, og jeg sendte med ham en liten bestilling på en prøveboks med maling. Akkurat nå er jeg på jakt etter den beste kombinasjonen på mørk TV-hule og lysere kjøkkenvegger, og hadde ramlet over en ny farge jeg måtte sjekke ut.

Da prøvemalingen var i boks (haha, sorry), fikk min kjære mann den geniale ideen om at siden de først befant seg i malingsavdelingen, kunne jo lillesnuppa snuse på fargekartet og peke ut hvilken farge hun kunne tenke seg å ha på veggene på sitt nye soverom!

Én.. Og så to.. Og så vips! Der røyk min plan om at mor i huset kunne fortsette å ta seg av fargevalg.


Lillesnuppas ønske…
 


Mammas ønske…
 

I tillegg hadde de to luringene funnet ut at lillesnuppas egentlige rosavalg var “litt lite rosa liksom på en måte”, så papsen hadde foreslått en litt mer rosa farge… Og hadde s e l v f ø l g e l i g fått tommel opp fra den lille frøkna:


 

Så nå blir det.. Rosasjokk. Jeg har jo ikke samvittighet til å stikke kjepper i hjulene for de to hodene som har slått seg sammen og lagt en slagplan, så da blir det sånn. Rosa 🙂

Den eneste trøsten min er som det sies: “Årene går så fort. Plutselig er de konfirmanter”

… og innen da har hun vel ønsket å male rommet sitt på ny 😉
 

/ 😁

Når to idioter kjøper seg hus

Okei, først av alt må jeg bare få si at jeg var litt i tvil om jeg skulle dele denne historien. Jeg er verken spesielt flau eller selvhøytidelig til vanlig, men et sted går liksom grensa for meg og. Og jeg føler vi passerte den grensa på onsdag X-)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

For det har seg jo sånn at det er en grunn til at vi kaller oss Familien Klonk. Vi er en liten susefamilie som har blitt tatt av den kroniske småbarnsfeberen, eller – jeg vet ikke hva. Noe er det i alle fall, for jeg var ikke sånn før jeg traff Peter.

Men etter at jeg fikk barn har hjernens teflon-nivå nådd nye høyder, og det hjelper definitivt ikke at jeg har giftet meg med et surrehue av dimensjoner. Jeg har for lengst innsett at det er jeg som må fungere som familiens overhode, dersom ting skal bli gjort. Det innebærer at jeg enten må gjøre ting selv, eller minne gubben på det helt til det er gjort.

Men på onsdag skulle vi altså overta vårt nye hus klokken 12, det vil si møte husselger i huset og gå gjennom boligen i fellesskap. Lese av strømmen, underskrive overtagelsesprotokollen og sånne ting.

Klokken hadde passert 8 om morgenen, da Peter og jeg stod med hver vår kaffekopp på kjøkkenet. Plutselig pep det i Peters mobil. Så pep det i min. Vi kikket på hverandre, før vi fisket frem hver vår telefon.

“Melding fra DNB”, mumlet Peter.

Jeg skjønte kjapt at vi hadde fått den samme sms’en begge to:


“Vi gjør oppmerksom på at megler ikke har mottatt fullt oppgjør for handelen av ***.
Partene må kontakte megler med tanke på overtagelse og evt. forsinkelsesrenter. Mvh DNB”

 

Jeg kjente hvordan haka mi berørte brystkassen, da jeg leste meldingen for tredje gang. Jeg var i sjokk. Sakte gikk det opp for meg at jeg hadde glemt å minne gubben på at man må betale for hus man kjøper – og at det naturligvis må skje i god tid før overtagelse. Nå var det under 4 timer til vi skulle møte selger for å få nøklene!

Jeg stirret på Peter.

Peter stirret på meg.

“Eh, ja?”, ropte jeg, “Har du ikke ordnet med oppgjøret?!”

– “Jeg?!”, ropte Peter tilbake, “Har ikke DU ordnet med oppgjøret?”

– “Jeg?? Det er jo DU som er kunde i DNB! Det er jo du som har ordnet med finansieringsbevis!”

Lenger kom vi ikke, for da ringte Peters telefon. Det var megleren.

“Eh, hei det er Peter”, mumlet mannen min inn i telefonen, før han fortsatte:

– “Ja. Nei. Eller jo, vi har ordnet med finansieringsbevis, da. Går det ikke automatisk etter det?”

Stillheten som fulgte var til å ta og føle på, før stemmen til megler hørtes helt bort til der jeg stod:

– “Har dere ikke sendt inn papirer slik at pengene er sendt til klientkontoen???”

Så, ja. Familien Klonk hadde altså planer om å ta over et hus uten å betale for det.. Jeg kan ikke huske sist jeg var så flau.

Husselger hadde selvsagt også fått den samme sms’en denne morgenen – mon tro hva hun tenkte da den tikket inn midt i frokosten. Haha!

Takket være at DNB ikke har gjort som de fleste andre banker og lagt ned filialer over hele linja, fikk vi frest av gårde for å skrive under de nødvendige papirene i lokalene i Larvik. Kundebehandleren som tok i mot oss kikket på Peter og sa: – “Jeg er veldig dårlig på navn, men god på ansikter.. Og deg har jeg sett før. Vet ikke hvor, men det er noe kjent..”

Peter, som vanligvis prater på inn- og utpust, fikk ikke frem et ord, så jeg bare smilte stivt mens jeg heiste på skuldrene og ristet uforstående på hodet.

Det ble noen hektiske timer mellom klokka 9 og klokka 12, men som det alltid gjør for Peter – ordnet det seg til slutt.


“Vi bekrefter at oppgjør er innbetalt, og overtagelse av *** kan finne sted som avtalt.”
(Legg merke til tidspunktet: 12.03 😆)
 

Et lite tips til andre i samme situasjon, der altså.. Sørg for å betale for huset før overtagelse 😉
 

/ Takk for oss.
Familien Klonk.

Mørk eller lys TV-hule?

Nå er mor i gang!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Faderullan, jeg burde vel nesten være litt stolt av meg selv som har hoppet på fargevalg-karusellen med en gang! Nøklene til huset fikk vi i går, og i dag tok jeg en runde med farge-øyne for å se for meg hvordan vi vil ha det.

Verdens søteste husselger ga meg en klem i går og sa hun gledet seg skikkelig til å se hva vi kom til å gjøre med huset i tiden framover. Og det var liksom så godt å høre, for det føles veldig feil å male over hennes tapet, hennes farger, i hennes hjem! For det føles jo som at vi buser inn i noen andres hjem med plan om å forandre helt.

Men, jeg tar henne på ordet og tenker at salget markerer at ett “husliv” nå er over – og at et nytt skal ta over. Vemodig og fint på samme tid 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Noe av det jeg falt mest for på visning, var påbygget og stua. Stua ligger liksom nedenfor kjøkkenet, som en koselig liten krok der jeg ser for meg at vi kommer til å krype sammen under teppet i sofaen og se på Vaiana en regnfull høstdag om ikke så altfor lenge:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg liker det, liker det veldig! 
 

Men så var det jo meg og farger, da.. Jeg har for lengst innsett at jeg har kjørt meg fast i blå-grå-grønne-nyanser, og tror kanskje jeg kommer til å holde fast ved dem en stund til. Maling på slett vegg lar seg jo uansett male over i en fei – så nå er jeg ikke så stresset for om valget blir feil.

Men! Jeg tenker at det kan bli koselig med én farge på kjøkkenet, og en annen nede i stua! Eller? Peter er litt usikker, og da blir jeg litt usikker også. En mørkere TV-hule? Eller en lysere TV-hule?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Eller hvem vet, kanskje ender jeg opp med Warm Blush igjen. Og må male over igjen 😉
 

/ To be continued.. 

Nøkkelen til nytt hus!

Etter en forferdelig tøff og emosjonell uke med begravelse, visninger og skolestart, er jeg nå sliten som en tennissokk. Det hjelper ikke lenger å drikke kaffe, og hadde jeg kun hatt meg selv å tenke på den neste uka, tror jeg at jeg kunne sovet fram til søndag. Minst.

Jeg drømmer om en times massasje der nakke- og skuldermuskulaturen får kjørt seg, det verker seriøst fra brystet og opp etter ukevis med to skuldre oppunder ørene.

Huset vårt er fortsatt ikke solgt, noe som betyr at vi må ha enda en runde med visning – og akkurat det er en liten nedtur. Derfor var det ekstra godt med litt glede i dag! Vi har nemlig fått nøkkelen til vårt nye hus 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Det føles helt uvirkelig i en sånn flytteprosess at vi etter flere måneder med venting plutselig skal få nøklene til vårt nye hjem, det har jo bare vært kaos og pakking og rot helt siden vi vant budrunden.

Men nå er altså huset endelig vårt, hvilket vil si at vi er eiere av to hus for øyeblikket.. Så nå blir vi nødt til å legge en slagplan! Jeg ønsker å fikse litt før vi flytter inn, mens Peter helst skulle flyttet inn i går. Så her må vi finne på noe lurt.

Jeg har jo skrevet om det før, at jeg har blitt så glad i husselgeren at jeg egentlig ikke ønsker å gjøre noe som helst i det nye huset – men jeg får vel bare ta meg i nakken og minne meg selv på at jeg tross alt er en forkjemper for fargerik maling på veggene 😉

Det blir utrolig spennende å komme i gang – selv om jeg som vanlig kunne tenke meg å bruke et par år på fargevalg. Men den tida er forbi! I morgen håper jeg å få tatt noen bilder av vårt nye hjem – og forhåpentligvis få noen tips i kommentarfeltet når det gjelder fargeråd 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hei hei, fra mitt nye kjøkken 😍

2013 vs 2018

Vi surrer jo rundt i en liten visningsboble om dagen, og gleden var stor da jeg i går plutselig fant igjen bilder av hvordan huset vårt så ut da vi kjøpte det for 5 år siden! Jeg husker det var pappa som sendte oss linken, og da satt Peter og jeg i leiligheten i Oslo og grublet på om vi skulle ta det store flyttesteget.

Det stod mellom Peters hjemtrakter på Kolbotn eller mine hjemtrakter i Larvik, og valget stod mellom å få et slitent oppussingsobjekt på Kolbotn til prisen av et fiks, ferdig hus i Larvik. Så da ble det Vestfold og solkysten 😉

Jeg e l s k e r før- og etterbilder, så her kommer et lite knippe med fotos fra huset vårt – 2013 vs 2018. Let’s go!
 

På framsiden av huset har vi ikke endret så mye, men legg merke til hvor mye blåere himmelen er om sommeren enn om vinteren 😆

Vinter 2013:

Sommer 2018:


 

Vi har som kjent brukt god tid (tidenes underdrivelse, haha) på å male rommene innvendig, og tatt det litt ettersom det har passet seg med små barn og livet generelt. Gangen er kanskje det rommet jeg føler ble mest “hjemmekoselig” med litt farge 🙂

Før:

Etter:


(Farge: Green Leaf fra Jotun)
 

Kjøkkenet er som det var fra byggeåret, vi har bare malt et par strøk på veggene og byttet ut gardinene med lameller.

Før:

Etter:


(Farge: Hvit Lin fra Jotun)
 

Vi valgte samme lysegrå veggfarge i stua som på kjøkkenet, syns det bant rommene fint sammen. I stua har vi også malt taket.

Før:

Etter:


(Farge: Hvit Lin, fra Jotun)
 

Før:

Etter:


(Farge på TV-vegg: Dark Dijon fra Nordsjö/ The Abyss fra Jotun)
 

Soverommet til Peter og meg ønsket jeg å ha i en mørk gråfarge – selv om rommet da virker mindre. Jeg syns det er deilig å ha mørke, lune vegger der man skal sove. Taket malte vi hvitt – og dette rommet har med tida blitt husets jenterom med rosa detaljer 🙂

Før:

Etter:


(Farge: Matrix, fra Jotun)
 

Gutterommet har også fått ny farge, en blåfarge jeg elsker og aldri blir lei.

Før:

Etter:


(Farge: Gustaviansk blå fra Jotun)
 

I TV-stua har vi også malt, det er jo ikke så fryktelig lenge siden. Innser at jeg har blitt en sånn farge-dame som mener at farger gjør lykkeligere, haha 🙂

Før:

Etter:


(Farge: Green Leaf, fra Jotun)
 

Min absolutte favoritt-forandring i hele huset, er kontoret til Peter! Det morsomme er jo at Peter skulle velge maling selv, og da han kom hjem fra malebutikken hadde mannen som hjalp ham klart å blande feil farge.. Kanskje var det meningen? Vi endte da opp med fargen-som-alle-har-på-veggen-i-2018 – og den er jo bare rålekker 😉

Før:

Etter:


(Farge: Minty Breeze fra Jotun)
 

Jeg får stadig vekk snapper fra følgere som har blitt inspirert til å dra frem malepenselen – og ingenting gleder meg mer enn å se farge hos folket! Nå sitter jeg her og lurer på hvilke farger jeg skal ta med meg videre til nytt hus, og for en gangs skyld gleder jeg meg sjukt til prosessen 😉
 

/ Goood søndag! 🌸

Storfint besøk!

I går skjedde noe skikkelig trivelig. Noe helt spesielt jeg har gledet meg til i flere uker!

For helt siden jeg startet bloggen, har jeg hatt en spesiell person som har kommentert på mange av innleggene mine. Vedkommende har sendt smilefjes og gode ord til både Peter og meg med jevne mellomrom, og selv om vi ikke kjenner denne trofaste bloggleseren, har vi etterhvert blitt veldig glad i henne.

Noen husker kanskje at jeg skrev om et julekort vi fikk i posten for to år siden som varmet skikkelig – og hvor morsomt det er at man kan føle at man etter hvert “kjenner noen” bare ved å lese kommentarene i kommentarfeltet.

Med tida har vi blitt venner på Facebook, og sendt mange meldinger om litt av hvert. Frøkna bor på andre siden av landet, og da hun for noen måneder siden ble invitert til bursdag i Larvik i august – sa jeg at hun måtte love å stikke innom når hun først var i nærheten.

Og i går ringte det på døra! Og der stod Liv 🙂

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Og at det var vårt første møte, var det vel ingen som skulle tro – for makan til koselige timer er det lenge siden jeg har vært borti. Skravla gikk fra start til slutt, og det var altså så trivelig!

Ikke bare var det koselig endelig å få møte dama bak alle de fine kommentarene, hun hadde med seg hjemmelagde gaver til hele familien Klonk også ❤️

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mitt eget sitteunderlag!
 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
En til som ble megaglad ;-)
 

Såpass hyggelig var det, at vi ikke klarte å runde av før skravlingen hadde gått langt over i barnas leggetid – og Liv rakk ikke engang å komme seg halvveis ut døra før vi fant ut at dette må vi gjøre igjen. 

Og vips så hadde vi utstedt vår første invitasjon til kaffe og kaker og overnatting i det nye huset. Og vi gleder oss stort, alle mann 🙂