Det er jo liksom ikke gitt at det skulle gå bra med Peter og meg. Vi hadde jo faktisk oddsene mot oss, med positiv graviditetstest omtrent før jeg lærte meg å stave etternavnet hans.
Men heldigvis gikk det veldig bra, og etter 7 år, går det fortsatt ikke en dag uten at jeg føler meg glad for å være jenta hans. Faktisk blir jeg ekstra takknemlig de gangene jeg tenker over hva den mannen må finne seg i 🙂
For hvis jeg var Peter, ville jeg:
… blitt ganske irritert over at jeg aldri hjelper til med å vaske dusjen. Det begynte egentlig med at han måtte rense sluket da jeg var gravid og svangerskapskvalm, fordi jeg kastet opp bare av tanken. Men denne arbeidsoppgaven har liksom bare fortsatt å være Peters, og han har aldri klaget. Selv ikke de gangene jeg må minne ham på at det er på tide å få vasket den dusjen.
… irritert meg grønn over mitt lille nomadeliv. Det at jeg ikke klarer å slå meg ned ved kontorpulten, men flytter rundt i huset fra dag til dag. Litt kontorting her, litt kontorting der. Det ville gjort meg gal.
… blitt grinete over at jeg, da vi ble kjent, solgte meg inn som en “pjusker”. Jeg sa jeg elsket å pjuske på ryggen, og at jeg gjerne kunne ligge å pjuske ham på ryggen helt til han sovnet hver eneste kveld. La meg bare si det sånn: Jeg løy. Det har blitt veldig lite pjusking.
… blitt gal av at jeg nekter å bruke krakk, og at jeg bestandig roper etter hjelp når jeg ikke rekker opp til de øverste skaphyllene i huset.
… mislikt å ha meg i passasjersetet i bilen, fordi jeg har panikk for bremselysene til bilene foran. Etter den vanvittige bråbremsen på E-18 den gangen vi måtte kaste oss ut i grøfta for å unngå å smelle inn i bilen foran, er jeg ekstra på vakt hver gang bilen foran bremser. Og da kommer gjerne et høyt gisp, som må være både stressende og irriterende.
… blitt gal av at jeg utsetter i det lengste å gå ut med søpla. Søppelbøtta er ikke full før den nesten renner over, så det ender bestandig opp med at Peter går ut med den først. Peter har aldri klaget (Det ville nok jeg gjort).
…dratt meg i håret over at han alltid må kjøre når vi skal på langtur, siden jeg ikke liker å kjøre bil i storbyer. Jeg elsker å kjøre bil når jeg vet hvor jeg skal, men utenom det setter jeg meg ikke bak rattet. Også kan jeg jo ikke lukeparkere, og det er litt kjipt de gangene det ikke passer å kjøre rundt og rundt til ledig parkeringsplass dukker opp.
… hatet den sterke luktesansen min. At jeg er spesielt var på hvitløk for eksempel, og må påpeke det hver gang jeg får et kyss. Fryktelig irriterende. Men jeg klarer bare ikke la være.
… vært litt trist over at vi ikke kan se filmer lenger. For det første liker jeg ikke lenger skrekkfilmer eller thrillere, og nye filmer har jo en tendens til å være så kompliserte at jeg må spørre hva som skjer, annet hvert minutt. Om jeg da ikke allerede har sovnet fra hele filmen.
… irritert meg over dekoderen vår, som hele tiden er litt for full. Jeg kan jo ikke slette ting før jeg får sett det, er for eksempel halvveis gjennom fjorårets sesong av Thomas Giertsen – kommer liksom ikke videre heller. Men Peter lar det ligge, selv om han klager litt i blant. Jeg skjønner ham godt.
Men sånn bortsett fra det, ville jeg vært ganske fornøyd. Jeg er jo dritgod i Super Mario 3, jeg elsker å være mamma, og jeg snorker ikke.
Også elsker jeg ham, da ♥
OBS! Les Peters versjon “Hvis jeg var Christina” her シ