I morgen skjer det. I morgen skal matpakker igjen smøres, skolesekker snurpes igjen og spente små hoder gjøre seg klare for gjensynsfest – bokstavelig talt. I morgen går startskuddet for de yngste skolehjertene våre ♡

Jeg vet det er mange foreldre der ute som ser fram til å slippe hjemmeskole framover, og jeg vet også at det er mange bekymrede og redde foreldrehjerter som nå holder pusten. Omtrent 38% av oss har oppgitt at vi er engstelige før skolestart i morgen – og det mener jeg må være lov.

Jeg må innrømme at jeg er en av dem som ikke helt klarer å puste med magen for tida, derfor tenker jeg det er ekstra viktig å skrive noen ord om dette akkurat nå. Kanskje først og fremst til deg som er like nervøs som meg.

For nå er det viktigere enn noen gang å huske på at de omfattende tiltakene som man har hatt til nå, ikke vil fungere over lang tid. På et eller annet tidspunkt må samfunnet gradvis vende tilbake til (den nye) normalen igjen. Og dersom helsemyndighetene våre mener at tiden er inne for å åpne barnehager og skole for de yngste nå, må vi faktisk stole på at det er den riktige vurderingen.

Camilla Stoltenberg er bekymret for at befolkningen trettes ut – noe som er en vanlig konsekvens etter lang tid med inngripende tiltak. Folk blir lei, solidariteten svikter og man slutter gradvis å etterleve tiltak. Og da er vi like langt med tanke på å slå ned koronaviruset.

Virkningen av å kjøre lock down i den grad vi har gjort i Norge til nå, har vært god – og det er på tide å åpne gradvis opp igjen. Samtidig som vi fortsetter å holde på de gode hygienerutinene vi har innarbeidet oss, samt å holde avstand og ikke samles i grupper. Dessuten er det viktig at eldre og personer i risikogruppene er ekstra påpasselige i tiden som kommer.

Før helgen sendte skolen vår ut omfattende informasjon om den nye skolehverdagen, og jeg føler meg trygg på at de har løst denne utfordringen på beste måte. Det vil bli mindre klasser, egne soner for utelek, friminutt som avholdes til forskjellige tider, grundige rutiner for håndvask og god avstand i klasserommet.

En liten ting til jeg også trøster meg med, er at jeg, og flere andre foreldre på trinnet vårt som har mulighet til å forlenge hjemmeskole-hverdagene en stund til, har kontaktet skolen og forhørt oss om det er ønskelig at vi holder barna våre hjemme en stund til for å frigjøre plass. Men det var ikke ønskelig med slik hjelp, og da stoler jeg på at det er veloverveid med fullt oppmøte.

(Photo by Element5 Digital on Unsplash)

En stor overført klem sendes til alle lærerne som stiller på jobb i morgen – til tross for at de kanskje er bekymret, urolige og redde akkurat som oss andre. En stor takk for at dere stiller på jobb for å få skolehverdagen i gang igjen, til tross for at skolene nå er tvunget til å åpne uten ekstra penger til smittetiltak og økte ressurser. Vi får krysse fingrene for at en løsning på dette kommer på plass før de større barna også skal tilbake på skolen.

Koronaviruset kommer ikke til å forsvinne på en god stund. Det vet vi, og vi blir nødt til å lære oss å leve med det i den tiden det tar. En covid-19-fri verden ligger sannsynligvis langt fram i tid.

Helt avslutningsvis, vil jeg sitere en annen mamma som skrev det så fint i foreldregruppa vår her om dagen:

Vi må ta tilbake verden. Kanskje blir det aldri helt som før, men det skal ikke stoppe oss i å lage oss en ny måte å være vi på. ❤️

/ Lykke til i morgen, alle småbarns-skoleforeldre! Det blir en annerledes mandag for oss alle 🙏🏼

I går snakket vi om nettvett ved middagsbordet. Om hvordan man selv oppfører seg på nett, men også om at det finnes personer der ute som ikke er ærlige – og at det er viktig å passe på.

Og det var mens vi snakket om dette, jeg kom på en fyr jeg traff på Facebook for mange år siden. En fyr jeg ikke kjente, men som fanget oppmerksomheten min fordi han hadde profilbilde av samme hunderase som jeg hadde selv.

En dag begynte vi å skrive til hverandre, og vi fant raskt tonen. Lange meldinger ble etter hvert til samtaler på telefonen. Det rareste av alt, var at jeg begynte å kjenne på sommerfugler i magen ganske kjapt.

Der satt jeg, noen mil unna fyren jeg snakket med i telefonen, og begynte å få følelser. Og det til tross for at jeg aldri hadde møtt ham før.

En dag bestemte vi oss for å møtes.

Stikk i strid med fornuftig nettvett. Facebook er jo riktignok litt annerledes enn en chat i et vilkårlig spill på iPaden, men likevel. Jeg ante jo egentlig ikke hvem denne fyren var.

Vi ble enige om å møtes hjemme hos ham, en helg jeg var i Oslo. Vi skulle lage taco sammen, og se på film. Han skrev at han gledet seg veldig, og sendte til og med bilde av seg selv mens han skrubbet stekeovnen før jeg skulle komme.

Jeg falt pladask. For en drømmemann! En sveip med støvsugeren hadde jo holdt i massevis, men innsiden av stekeovnen? Wow.

I etterkant viste det seg at han var ærlig om mye, men det der med stekeovnen og at han var en “ryddig fyr som likte å ha det rent og pent rundt seg”, var ren og skjær løgn.

Bildet av ham har jeg forresten fortsatt. Og siden jeg nå har fortalt historien, blir jeg nødt til å vise det også:

Dette bildet er til dags dato Peters største hvite løgn. Han har ikke tatt i en sånn Jif-spray siden dette øyeblikket i 2011, men han var visst villig til å strekke seg langt for lille meg. Den ene gangen 😆

Heldigvis var han ærlig på resten av punktene, og snipp snapp snute så var drømmemannen min ❤️

/ Bruk nettvett – ikke alle der ute er 100% ærlige 🙈😂

Nå er det tydeligere enn noen gang, hvor viktig det er å lære seg språket i landet man bor i.

For noen år siden, lekte Peter og jeg med tanken om å flytte til Spania. Det å bli en del av en annen kultur og et annet levemønster virket spennende, og vi tenkte mye på hvor bra det ville være for både oss og barna å utvide horisonten og lære å ta hensyn til andre kulturer.

Vi visste også at det ville innebære tøffe tider utenfor komfortsonen, hvor det vanskeligste selvsagt ville bli å overvinne kommunikasjonsbarrieren. Ingen av oss snakker spansk, men vi visste at det ville bli en forutsetning og en selvfølge å lære seg språket dersom vi valgte å flytte.

Å lære seg et nytt språk, er ikke enkelt – og i disse dager blir alvorligheten rundt det, tydelig. Andelen innvandrere i Norge som får påvist koronaviruset øker kraftig, faktisk meldes det om at 37 prosent av dem som fikk påvist smitte i Norge denne uken, er født i utlandet. Siste uka før påske, var 1 av 10 av de smittede født i Somalia.

I Sverige er svensk-somaliere overrepresentert blant korona-dødsfall, og det fryktes at det samme skal bli en realitet med våre norsk-somaliere her i Norge.

En av årsakene til dette, er at mange norsk-somaliere bor med store familier i trange leiligheter, og har vanskeligheter med isolering dersom noen i familien blir smittet. Smittefaren øker også fordi somaliere er sosiale, de besøker hverandre ofte og er mye sammen. Det er en viktig del av kulturen deres å støtte og besøke hverandre, spesielt når noen er syke. Hvilket selvsagt er kjempefint til vanlig, men katastrofalt i denne korona-situasjonen.

Men det som har vist seg å være hovedproblemet blant enkelte innvandrer-grupper, er at de rett og slett ikke har fått med seg essensielle råd om smittevern på grunn av språk-problemer. Selv om de aller fleste innvandrere snakker godt norsk og gjør det de kan for å integreres, er det fortsatt enkelte miljøer med holdninger som medfører at personer ikke lærer seg norsk. Under arbeidet med smittesporing, har man oppdaget personer som etter flere tiår i Norge, ikke kan verken norsk eller engelsk.

Kommunikasjonsdirektøren i FHI forteller om utfordringer med å oppdatere korona-informasjonen på mange språk ettersom rådene har forandret seg etter hvert som situasjonen har endret seg. De har prøvd å nå så mange som mulig ved å bruke et klart norsk språk i kombinasjon med bilder. Men det har sannsynligvis ikke vært nok.

De frivillige “Bydelsmødrene” har i Oslo tatt på seg jobben med å banke på dører og spre viktig informasjon på morsmålet – de er bekymret for at en del grupper i samfunnet ikke tror på rådene fra helsemyndighetene, og ønsker å “bevisstgjøre kvinner om viktigheten av å følge rådene fra myndighetene”.

Og det er her jeg stusser litt:

(Skjermbilde: Nrk.no)

 

For jeg har forståelse for flere ting: At norsk er et særdeles vanskelig språk å lære seg. At det er utfordringer med tanke på norskopplæring og at gjennomføringen av norskkurs har rom for forbedring. At lese- og skrivevansker på eget språk vil gjøre det svært vanskelig å lære et fremmedspråk.

Men hva skjedde med “lav tillit til det norske samfunnet”? Hva i all verden er det for noe?

“Bydelsmødrene” må altså forklare våre innvandrere viktigheten av å ta myndighetenes råd på alvor. Burde det egentlig være nødvendig?

Jan Bøhler skrev i går denne kronikken, der han setter spørsmålstegn ved hvorfor det å lære seg norsk språk ikke er en plikt for alle som kommer til Norge for å bo og leve i vårt fellesskap her.

Og jeg må innrømme at han har et poeng. For vi er totalt avhengige av at alle er i stand til å få med seg en massiv kommunikasjon når det skjer dramatiske ting i samfunnet, som nå. Hva gjør vi dersom noe skjer i framtida, som haster enda mer enn denne pandemien? Når Bydelsmødrene ikke har tid til å løpe fra dør til dør for å informere på ulike språk?

Bøhler mener det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her, og at vi må være nøye med å understreke at det faktisk også følger plikter med på kjøpet.

Samtidig må det også nevnes at det er svært mange nordmenn som er bosatt i varmere strøk i eksempelvis Spania, som ikke kan et ord spansk. Jeg sier ikke at det er stort bedre, men de aller fleste av disse klarer å gjøre seg forstått på engelsk.

Men likevel: I en pandemi-situasjon som dette, tviler jeg på at spanske myndigheter tilrettelegger informasjon til nordmenn i Spania på norsk. Jeg tror de tar det som en selvfølge at utlendingene gjør seg forstått på spansk – og forhåpentligvis har også mange nordmenn de siste ukene fått seg en liten påminner om hvor viktig språk-integrering er.

For det er nå en gang sånn, at det å lære seg språket i landet man bor i, er en forutsetning for god kommunikasjon. Og god kommunikasjon er en forutsetning for forståelse av kulturen og folket som bor der. Det er kanskje her det glipper for noen grupper hos oss i Norge?

Det ble ingen flytting til Spania for vår familie. Men hadde vi bestemt oss for å flytte, ville vi definitivt gjort det vi kunne for å lære oss det spanske språket.

Og viktigst av alt: Hadde vi bosatt oss i Spania, ville vi hatt tillit til det spanske samfunnet.

Det skulle faktisk bare mangle.

/ Hilsen bare litt bekymret 🌸

På lørdag hadde påskeharen i kjent påskeaften-stil, fylt to påskeegg med godsaker, før de var blitt gjemt på et topphemmelig sted. En aldri så liten bilde-rebus lå klar, og første ledetråd lå under en tallerken på frokostbordet.

To ivrige barnefjes spant rundt på parketten mens de lette frem den ene nye ledetråden etter den andre. Gleden var komplett da to påskeegg til slutt ble fisket fram fra bagasjerommet i bilen – etterfulgt av et sterkt ønske om ny påskerebus både 1. og 2. påskedag.

Og siden det tross alt bare er påske én gang i året, har to foreldre med middels tegneferdigheter brukt de siste tre kveldene på å klekke ut tre forskjellige påskerebuser – hvorav den siste fant sted etter frokost i dag morges.

Og det var altså på årets siste påskerebus det skulle gå galt. Skikkelig galt.

For denne tegningen av skålen med bananer som vi har stående på kjøkkenbenken, skapte litt forvirring. Begge de to ivrige rebus-løserne mente det åpenbart så ut som en søppelbøtte, og satte kursen mot skapdøren under kjøkkenvasken.

Verken Peter eller jeg hintet selvsagt om at de kanskje var på feil spor, vi satt bare og nippet til hver vår kaffekopp mens vi blunket fornøyde til hverandre: Påskerebus var vi sabla gode på!

– “Der!”, ropte plutselig eldstemann, “Jeg ser den gule lappen nedi søpla der!” – før han fisket en gul ledetråd opp fra søppelbøtta.

Jeg kikket på Peter som stirret undrende tilbake.. Den gule ledetråden skulle jo ikke ligge i søpla? Rebusen viste skåla med bananer, hadde en av oss lagt lappen feil..?

Men akkurat i det jeg fikk øye på det sjokkerte fjeset til eldstemann, som først stirret på den gule lappen han holdt i hånda, og så opp på meg, før han senket det sjokkerte blikket ned på den gule lappen igjen – gikk det opp for meg hva som hadde skjedd.

For i går kveld, mens to overtrøtte foreldre satt foran TV’en for å tegne de siste rebus-bildene, bestemte Peter seg for å tegne en rebus som definitivt ikke var myntet på barn. En tegning av et gammelt ordtak som en kamerat av Peter hadde ytret på en fest en gang..

Og denne lappen stod altså vår sønn med i hånda, og trodde var en del av dagens rebus..

H e r r e g u d! Peter hadde selvfølgelig bare brettet sammen lappen på midten og slengt den i søpla!

Og nå sto barna der som to store spørsmålstegn mens de nistirret på tegningen.

– “Hva ER det der for no?”, utbrøt den ene og pekte på stolen til venstre på tegningen.

Jeg kommer aldri, aldri til å glemme synet av Peters sjokkerte ansikt som skiftet farge i turbofart. Og jeg kan ikke huske sist jeg fikk en sånn latterkrampe 😂

/ Heldigvis ett år til neste påskerebus 🐣

Jeg storkoser meg med strikketøy i fanget i påsken, og har også unnagjort en liten opprydning i mine ufo’er. Der fant jeg blant annet et lite strikkeprosjekt fra i høst jeg helt hadde glemt.

Nå er den ferdigstrikket, og jeg bruker den HELE tiden! Dette lille strikkeprosjektet anbefales på det varmeste – perfekt som egostrikk til deg selv, eller som gave til noen du er glad i 😍

Jeg skal i alle fall lage flere!

 

 

Oppskriften til We Knit på “Lun hals” finner du gratis her ⭐️

(I oppskriften brukes Fnugg-garnet fra Camilla Pihl, men jeg testet Fat Faerytale. Funket supert, ser for meg at alt mykt garn i samme gata blir suksess!)

/ God søndag シ

Er det bare meg..

 

Eller har håret aldri..

Aldri..

ALDRI..

Noensinne..

Under noen omstendighet..

Vokst SÅ inni hampen fort..?!

 

/ Mvh, Bare Lurer 🙋🏻

Her om dagen ramlet jeg over noe veldig fint på Instagram. Så fint at jeg ble nødt til å bestille meg et helt eget eksemplar 😍

For det er jo ingen tvil om at denne tiden er vanvittig spesiell. Denne tiden vil gå inn i historiebøkene for alltid. Barna vil huske den, vi vil huske den, fremtidige verdensborgere vil lære om den.

Og selv om det fortsatt står på som verst, selv om de fleste av oss fortsatt krysser fingrene for at det kommer til å gå bra – har veldig mange mistet noen de er glad i. Dette gjør vondt på så mange forskjellige måter.

Denne dugnaden for livet kommer til å være et minne for livet. Om den gangen vi holdt ut, ved å holde avstand, ved å holde sammen. På hver vår balkong ❤

(Skjermbilde: Instagram, @anettemoi)

 

Kunstverket er laget av Anette Moi, og er i følge illustratøren selv inspirert av Maria Mena sin balkongkonsert. Nydelig, ikke sant?😍

Dette kunstverket skal rammes inn, og deretter få en hedersplass i vårt hjem.

Det skal for alltid minne oss på hvor sårbare vi alle er, og hvorfor vi aldri skal ta ting for gitt. Det skal minne oss på alle disse ukene der vi jobbet på lag – da hele Norge ble satt på pause for å redde liv.

/ Hold ut – Hold avstand – Hold sammen ❤

Reklame | Parweb

Nå skal jeg dele noe jeg egentlig ikke skulle skrive om før nærmere sommeren, men som har blitt fremskyndet fordi behovet er større enn noengang.

Og jeg håper disse ordene når ut til akkurat dere som trenger det nå ❤️

Peter og jeg ble kjærester første gangen vi møttes. Jeg hadde faktisk bare rukket å møte svigers to ganger da vi hadde gleden av å fortelle dem at de skulle bli besteforeldre. Alt gikk unna i et forrykende tempo, og de fleste dømte oss nok nord og ned.

Vi ble samboere og foreldre på under et år, og ble kastet rett ut i vårt nye voksenliv. Heldigvis gikk det jo veldig bra, men vi har selvsagt hatt våre krangler i løpet av disse 10 årene – og flere skal det garantert bli 😅

Det er helt normalt å kjøre seg fast til tider, men terskelen for å søke hjelp føler jeg er veldig høy for mange av oss. Bare ordet “parterapi” høres i grunnen skremmende ut, og mange har verken tid, lyst eller råd til å oppsøke profesjonell hjelp.

Men hva hvis jeg sier at du og partneren din ikke trenger å forlate stua?

Helt siden i fjor høst, har Peter og jeg fulgt Parweb – som enkelt og greit er parterapi på nett! Og Parweb mener jeg burde kommet på blå resept. Absolutt alle forhold trenger litt input, og jeg kan rett og slett ikke få roset dette opplegget nok!

Med Parweb får du instruksjonsvideoer til samtaler du og partneren din selv gjennomfører – akkurat når det passer for dere. Det er anonymt, sikkert og enkelt – og består av faglig solide teknikker som har som mål å gjøre parforholdet tryggere.

Og det beste av alt? Det f u n k e r!

For eksempel er det én irritasjon som har gått igjen i 10 år hos Peter og meg: Husarbeid. Vi har rett og slett ikke funnet noen fullgod løsning på disse kjedelige arbeidsoppgavene, til tross for årevis med prøving og feiling.

Men da vi for noen måneder siden så på instruksjonsvideoene om nettopp husarbeid med Parweb-psykolog Andreas (som for øvrig må være tidenes mest behagelige mann å lytte til 😍), innså vi jo plutselig hvordan hele husarbeidsfloken vår kunne løses. Vi lærte hvordan vi skal gå frem for å unngå å irritere oss over hverandre i fremtiden – og dette ER SÅ viktig!

Vet du hvor mye mer ålreit det er å ta klesvasken når partneren din ser at det blir gjort, og kanskje til og med sier hvor glad han/hun er fordi du gjør det? 😉

Eller den forferdelige PMS-tiden, der Peter og jeg havner i “Historiefellen” flere ganger daglig. “Historiefellen” oppstår når en av oss kommer med en påstand om et eller annet – og den andre tar det som en beskyldning. Så er runddansen i gang – nye beskyldninger kommer til når den andre vil forsvare seg, og det store (og feilaktige) spørsmålet blir alltid: Hvem vinner ved å få siste ord?

Verken Peter eller jeg visste hvor ødeleggende disse kranglene faktisk er, og at de parene som havner i Historiefellen, aldri kommer ut. Hver gang en ny Historiefelle ruller i gang, skaper man litt større avstand mellom hverandre – så disse mønstrene må man rett og slett lære seg å bryte med en gang.

Så nå bruker vi teknikkene vi har lært av Parweb-Andreas, blant annet har vi laget en “nødbrems” for Historiefellen: Et hemmelig tegn som gjør at vi ikke havner i fellen igjen. (Kan ikke la være å tenke på hvor mange krangler som ville vært unngått om vi hadde visst om dette trikset før 😅🙌🏽)

Parweb tar for seg temaer som:

• Husarbeid
• Uvaner
• Vanlige krangle-mønstre
• Lære mer om følelser
• Sex
• Fortid og fremtid
• Krangling og reaksjoner

Alle de viktige temaene i et parforhold er dekket, og absolutt alt er verdt å reflektere rundt, lære av og ta med seg videre.

Relasjonsstier

Parweb består av relasjonsstier, som er delt opp slik:

• “Gul sti” – samlivsveiledning for par som ønsker å forbedre forholdet og fjerne dårlige vaner (denne bruker Peter og jeg)
• “Rød sti” – for par i krise, der den ene varianten er laget for par som sliter med å snakke sammen, og den andre for par som har opplevd utroskap.

Som jeg skrev innledningsvis skulle vi ikke dele våre erfaringer før nærmere sommeren, men nå som ekspertene spår både skilsmisse-rekorder og det som verre er fordi parforholdene får seg en trøkk i disse hjemme-tider, ønsker vi å komme med en hjertevarm anbefaling allerede nå.

For det er NÅ det er tid for å pleie forholdet! Ikke vent til dere blir et av de mange parene som burde kommet til parterapi mye tidligere. Eller enda verre: Som gir opp fordi det har låst seg helt.

Kjærligheten trenger omsorg – og kanskje spesielt i disse dager hvor man virkelig får kjenne på kroppen hva som betyr noe her i livet.

/ Spør meg gjerne om du lurer på noe ❤️

⭑ Les mer om Parweb her ⭑

Spørsmålsrunder som dette har surret på Facebook de siste dagene – og er en kjapp liten underholdning man kan more både seg selv og barna med! Still spørsmålene til barnet/barna, og skriv ned svarene som kommer 😉

Her følger svarene jeg fikk, fra to engasjerte småtasser 😂

1. Hva heter mamma?
Christina

 

2. Stor eller liten?
Ikke stor, men ikke liten heller

 

3. Morsom eller kjedelig?
Morsom (men litt kjedelig)

 

4. Hva er mammas favorittmat?
Taco

 

5. Hva er mammas favorittdrikke?
Vann og te

 

6. Hva er mammas favorittgodteri?
Lakris

 

7. Hva liker mamma helst å gjøre når hun har fri?
Jobbe

 

8. Hva liker mamma å ha på seg?
Klær

 

9. Hvor gammel er mamma?
37

 

10. Hva skulle mamma fått i overraskelse?
Barn (😳😅)

 

11. Hva liker mamma å se på TV?
Kompani Lauritzen og Farmen

 

12. Hva liker mamma å gjøre?
Bæsje, se på nyhetene, og rydde i garasjen (😂😂😂)

 

13. Hva sier mamma hele dagen?
Nå er det mat!

 

14. Når blir mamma stressa?
Når barna ikke har lagt seg og når vi skal dra steder og er forsinka

 

15. Hvor vil du reise med mamma?
Spania

 

16. Hva liker ikke mamma at barna gjør?
Gjør alt annet enn å legge seg ved leggetid

 

17. Hva gleder mamma seg til?
Til å ha bursdag, og til korona-tiden er over ❤️

 

18. Hva er mamma redd for?
Edderkopper og at pappa skal slippe en diger fis

 

19. Hva ville mamma aldri gjort?
Hoppe i fallskjerm, løpe over togskinnene når det er rødt lys

 

20. Hva liker mamma?
Telefonen sin, og å plukke hvitveis 🙈🌱

 

/ God lørdag 🎉

I dag tar vi påskeferie etter tre uker med hjemmeskole, men for første gang i historien syns jeg ferie kommer til å bli litt trist 😢

For hver morgen i tre uker, mellom 08.30 og 08.40, har vi logget oss på i skole-chatten og ønsket “god morgen” sammen med 60 andre 2.klassinger. Gutter og jenter som sitter spredt rundt i hele bygda. Alene – men sammen, i dugnaden.

Hver morgen har vi blitt møtt av ansiktene til to blide lærere som har spilt inn en god-morgen-snutt med et par hyggelige ord før dagens opplegg starter.

Og i en tid hvor vi knapt har sett folk, tror jeg disse kjente, trygge fjesene har fungert som en slags trøst for veldig mange. I en tid hvor alt er annerledes, er det i alle fall noe som er som før. Engasjerte lærere som fortsatt er der. Som gjør det de kan for at barna skal komme seg gjennom oppgavene, og som sitter klare på chatten for å hjelpe.

Jeg sier “vi” har logget oss på chatten, fordi det har vært utrolig fint for en mamma å få innblikk i hva sønnen min driver med på skolen. Hvor langt klassen har kommet i norsk, matte, engelsk, samfunnsfag – og hvordan han ligger an i skoleløpet.

Allerede i starten av den første uka fikk elevene i oppgave å stikke innom den stengte barneskolen for å hente en forundringspakke. Fikk man ikke til å ta turen, skulle lærerne levere pakken på døra.

De hadde altså på kort kort tid snekret sammen en stor konvolutt til hver av de 60 elevene, som inneholdt skrivebøker, skrivesaker, oppgave-ark i matte, norsk og engelsk, samt forskjellig utstyr til prosjekter i kunst og håndverk. Nok av ting til å fylle skolehverdagen med i over tre uker, i tillegg til de daglige presentasjonene på iPaden.

Da må det være lov å bli både imponert og rørt langt inn i mammahjertet. Ingen kunne forutse at denne situasjonen ville komme, og for en løsningsorientert gjeng som har snekret sammen et nærmest fullgodt tilbud på så kort tid!

Etter disse tre ukene tenker jeg vi bare skal kreve at lærerne bytter lønn med aksje-meglerne. Eller med fotball-sparkerne på toppnivå. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan det må være å holde tritt med en hel skoleklasse i et klasserom. Jeg syns i grunnen det var akkurat passe med 1 til 1 i egen stue.

Selv om det blir litt trist å legge hjemmeskolen på hylla, unner jeg virkelig lærerne ferie nå. Så venter vi spent på Ernas oppdateringer over påske.

Vel blåst, alle dedikerte lærere der ute! Og tusen takk ❤️