Kjære Lille Mirakel

Ja tenk, det er du.

Virkelig.

Et lite mirakel ❤️

Om du visste hvor mye jeg har gledet meg til å hilse på deg.

Om du visste hvor mye jeg gleder meg til å bli kjent med deg.

For tenk at du ble akkurat deg, på grunn av meg?

Det er absolutt ikke meningen å være kjepphøy, altså.

Men mammaen og pappaen din hadde nok ikke møttes – hvis det ikke var for meg.

De trengte et lite dytt, skjønner du.

To herlige mennesker med de samme verdiene i livet, som bare måtte føres sammen.

Også sa det klikk.

Du kan tro jeg var lykkelig!

Nesten like lykkelig som mamma og pappa.

Og spesielt i dag.

Da jeg endelig fikk holde deg i armene for første gang.

Lille mirakel.

Jeg kommer for alltid til å være ekstra stolt hver gang jeg ser deg ❤️

(Fotograf: Marius Lundh Håkestad)

 

/ Hele historien om da jeg lekte Kirsten Giftekniv, finner du her 😍: En søt historie om kjærlighet

Straffes for å rydde søppel?!

Vi har mange flotte folk i nabolaget vårt, og to av dem er ekteparet Nina og Stig. Du vet, sånne trivelige folk som bestandig er i godt humør og som bryr seg om alles ve og vel – både store og små.

Stig og kona er ivrige turgåere, og for noen uker siden hadde de tatt med seg en søppelsekk på runden sin – og plukket søppel underveis. Fangsten var stor, og Stig la ut følgende bilde på sin Facebook-side:

 

“Søppel 🙄4 km langs veien, plast og tomme vin/sprit/snusbokser/brus og energi drikke bokser, fyrverkeri bokser – ble tung søppel sekk og god trim. ha en fin aften 🌞”

 

Jeg fikk melding av en venninne som også hadde sett bildet, og som skrev at dette burde vi også gjøre! Ta med barna på tur med hver sin pose, og se hvor mye søppel vi kunne klare å plukke med oss. Godt for miljøet, og minst like godt for barna!

Men i går kunne Stig fortelle at da de hadde vært på gjenvinningsstasjonen for å kaste søppelsekken, måtte de betale et gebyr på 100 kroner.

100 kroner for å kvitte seg med søppel de hadde plukket i naturen.

Nina spurte en ansatt på gjenvinningsstasjonen om det var riktig at de måtte belastes til tross for at det ikke var deres søppel, men damen var helt likegyldig.

Ekteparet betalte avgiften og dro hjem, men da de fikk summet seg litt, skrev de en mail til Vesar (Avfallsselskapet i Vestfold) for å forhøre seg om prosedyren i slike saker.

Svaret var ikke overraskende ganske nedslående, restavfall som leveres ved gjenvinningsstasjonene må det betales for, og de som arbeider ved stasjonene har ikke mulighet til å avvike fra betalingskravet. (Men takk for et positivt tiltak.)

Og dette er jo bare så trist! Det koster deg altså penger dersom du ønsker å bidra til å holde Norge rent!

I en tid hvor miljøproblematikken er i vinden som aldri før, der plast i naturen har blitt en nesten uoverkommelig utfordring – finnes det altså per dags dato ingen ordning for å ta hånd om “eierløst avfall”.

Dette vil i praksis si, at dersom du arrangerer en dugnad for å plukke søppel og tar ansvaret med å kaste fangsten – kan du ende opp med en saftig regning som du må betale fra egen lomme.

Er det ikke helt høl i huet at ildsjeler som plukker søppel skal ende opp med regninga?

Er det ikke på veldig høy tid at politikerne kommer fram til en løsning på dette problemet?

For ett år siden oppfordret Kommunenes interesseorganisasjon (KS) politikerne til å utrede en ny, permanent ordning for finansiering av eierløst avfall. (Les mer her) Såvidt meg bekjent, har det ikke skjedd noe enda.

Dessverre tror jeg ikke skippertakene i form av organiserte ryddedager årlig er den beste løsningen for landet vårt, jeg har mye mer tro på å tilrettelegge slik at søppel kan plukkes hver dag hele året – kostnadsfritt.

Jeg er også rimelig sikker på at avfallsstasjonene ønsker å stå med åpne armer når frivillige kommer med eierløst avfall – men i dag er det umulig, med regelverket de må forholde seg til.

Det beste hadde sannsynligvis vært om avfallsstasjonene kunne tatt i mot restavfallet gratis, og deretter fått refundert kostnadene fra staten.

Jeg garanterer at det hadde bidratt positivt, slik at det hadde blitt flere som Nina og Stig der ute som ønsker å ta i et tak for nærmiljøet.

Men inntil noe skjer, syns jeg ekteparet oppsummerte det greit i går: “Vi kommer i alle fall ikke til å plukke mer søppel i nærområdet, da dette blir veldig dyrt.”

/ 😢

Endelig forstår hun

Til tross for at det er seks års aldersforskjell mellom søsteren min og meg, har vi bestandig vært veldig gode venner og hatt mye kontakt.

Jeg har jo (naturligvis) ligget seks år foran henne i løypa bestandig, og det var jo litt morsomt at tilfeldighetene skulle ha det til at vi skulle bli mødre for første gang begge to, i en alder av 30.

Og akkurat dette med å få barn, har jo på mange måter adskilt oss litt. Det vil si, jeg føler at hun har forstått hvordan det har vært for meg, samtidig som hun jo stort sett bare har vært den kule tanta som har vært på besøk og opplevd barna på sitt mest eksemplariske – uten å få innblikk i mangelen på søvn, melkespreng, manglende rutiner, og generelt kaos.

Men så ble jo min lillesøster mor til en herlig liten baby i januar, og ikke uventet endret samtaleemnene mellom oss seg betraktelig. Etter at minsten kom til verden, har vi stort sett bare snakket om amming, soverutiner og babyting – og det er altså så koselig for en storesøster å bli spurt om råd ❤️

Samtidig er det jo ikke til å stikke under en stol heller, at det gleder hjertet mitt å se at min kjære lillesøster nå befinner seg på nøyaktig samme sted i livet som jeg var for 7 år siden – med akkurat de samme gledene i mammahverdagen:

 

 

/ Endelig forstår hun, på ordentlig 🙈😂❤️

Vår lille parterapi

Akkurat nå skjønner jeg ikke helt hvordan det kan være fire år siden Peter og jeg kom på den übersmarte ideen å starte en podcast sammen 😅

Tipper det var her vi stod da vi kom på ideen..

 

Sånn i etterpåklokskapens tid, føler jeg kanskje at vi var litt væl tidlig ute. Ikke var det mange som hørte på podcast på den tida, men mest av alt var timingen vår helt horribel.

Vi hadde jo baby i hus på den tiden, og måtte spille inn episoder i det korte tidsrommet hun lå og sov på dagtid, noe som viste seg å være både uforutsigbart og særdeles stressende.

Vi hadde dessuten glemt hvordan barnehage-basilusker har en tendens til å spre seg til alle husets medlemmer, dermed gikk vi også på et par, tre, ti langvarige sykdomssmeller som gjorde at frekvensen på nye podcast-episoder ble sånn cirka “årlig” 😂

(Skjermbilde av tilbakemeldinger på “Gjesterommet” på iTunes) 🙈

 

Jeg hadde helt gitt opp vårt lille podcast-prosjekt, da Peter i vinter spurte om vi ikke skulle børste støvet av den igjen.

Det var jo egentlig ganske trivelig, var det ikke? En liten halvtime i uka, til prat om løst og fast? Nå var vi jo nesten ikke syke lenger, kanskje vi ville klare å legge ut nye episoder jevnlig?

Og sånn ble vår lille podcast født på ny ☀️

Men det mest overraskende og desidert mest trivelige – er at denne halvtimen i uka har blitt som en liten parterapi! Man skulle jo kanskje tro at Peter og jeg fikk mer enn nok av hverandre i hverdagen som det er – men det blir jo mye hverdag for oss også.

Når vi spiller inn podcast, er det bare oss to, ingen mobiler eller fotballtreninger eller middagsmekking eller knær som må plastres.

Bare han og meg, og mikrofonen.

Og det er noe skikkelig trivelig over det.

/ Følg oss gjerne på Facebookgruppa vår her ❤️📻

Hurra for hage-spretten!

Den siste uka med en forsmak på sommeren har virkelig laget hage-sprett på tomta vår, og jeg elsker det! Altså, virkelig!

For nå spretter både knopper og knoller opp av jord og ut av greiner – det var jammen ikke mange dager med sol og varme som skulle til 😎 Og det er så rart hvordan livet forandrer seg mens man går. Fram til i fjor var det helt perfekt for Peter og meg å ha et lettstelt hus med en bitteliten hageflekk, vi hadde verken tid eller overskudd til å gjøre noe annet enn å klippe plenen en gang i måneden.

Det var så mye annet vi heller ønsket å bruke tiden vår på, og den lille tomten vi eide, passet oss helt perfekt. Men så bestemte vi jo at tiden var moden for å flytte på seg, og med drømmehuset fulgte en mye større hage – og heldigvis følte vi oss begge klare for litt mer rumleplass.

Hele vinteren har vi gledet oss til snøen skulle smelte, og til vi endelig skulle bli kjent med vår nye hage for alvor. Og nå er vi altså her!

Etter tre dager på påskeutfart til nabolandet, returnerte vi til en hage i full sprett – og allerde nå elsker jeg dette nye livet vårt som hageeiere!

 

 

Ikke bare gir det en helt spesiell ro og glede å pusle i hagen, men det er superspennende å se alt det rare som spretter frem i blomsterbedene. Alle stauder og spennende løk som gjemmer seg i jorda – jeg får lyst til å gi forrige eier en stor klem!

 

Tiden der vi knapt hadde ork til å klippe en liten hageflekk er desidert forbi – og med fare for å høres minst dobbelt så gammel ut: Nå gir den nye hagen oss både glede og energi 👵🏻👴🏽😂

Jeg vetta søren hva det er, men natur og sol og behagelige vår-temperaturer gjør virkelig susen. Så susen at jeg den siste uken har innsett at våren har danket sommeren  ned fra favorittårstid-tronen. Og det er jaggu ikke verst!

 

Det er bare så godt å komme seg ut og høre på fuglene som kvitrer, stillheten, trærne som suser forsiktig i vinden. En grei bonus er at barna også syns det er gøy, de har jo aldri hatt en skikkelig hage før nå, så jeg håper det betyr at hage-gleden allerede har smittet over på dem 😉

 

Og enda har vi ikke begynt å planlegge hva slags bærbusker vi skal plante, og hva slags grønnsaker vi skal ha i vår lille kjøkkenhage. Deilig årstid, altså. Den beste, spør du meg 😍

/ ☀️🌱🌸

Mjukglass på stugan

Denne påsken skulle vi egentlig være hjemme – men som livet er når man er gift med en mann med opptil flere søsken, kan det dukke opp trivelige invitasjoner når man minst venter det.

Så da Peters eldste bror ringte i starten av uka og spurte om vi ikke ville ta en tur til deres feriehus i Västra Götaland, kastet vi oss rundt og pakket bagene.

At vi skulle time avreise til akkurat samme tidspunkt som hele Vestfold også hadde tenkt seg ut av fylket, var selvfølgelig litt kjipt. Det kostet far bak rattet både ett og to og trehundreogførtifire sterke gloser, men heldigvis var alle køene verdt det til slutt 😉

For til vår store glede hadde påskeværet inntatt Sverige også, og jeg kan ikke huske sist jeg mistet pusten av en utsikt! Absolutt ikke feil å ha et feriehus på et slikt sted 😍

Påske med ski på beina er garantert ålreit, men det er jaggu ikke verst å kjenne lukten av sjø (uten en snøflekk i sikte), heller.

Og det beste med å være på besøk hos noen med senkede skuldre, er å ta livet som det kommer. Ingen store planer, bare rusle en tur på stranda, plukke skjell og steiner i flere timer – sykle en tur til byen og kjøpe årets første soft-is mjuk-glass, se på det yrende folkelivet, kjenne påskesola varme, skravle – og bare være sammen.

Stugan ❤️

Vertinnegaven fra Familien Klonk var i tradisjon tro et puslespill på 1000 brikker, det har nemlig blitt vår greie å legge ungene for kvelden, for så å kaste oss over puslebrikkene, med god musikk på anlegget og skravling om løst og fast ut i de sene nattetimer.

Tre dager forsvant i en fei og brått var vi på tur hjemover fra söta bror, klare for å fortsette påskedagene i finfine hjemtrakter. Mor har nå pakket ut av bagen, mens fars bag står plantet midt på stuegulvet – klar for å smelte inn i inventaret.

Alt er med andre ord tilbake ved det normale allerede 😂😉

Glad påsk 🐣

Sånne kommentarfelt 😍

Jeg har i grunnen ikke så mye til overs for kommentarfelt. Det vil si, jeg klarer ikke holde meg unna å lese hva som har blitt skrevet – selv om jeg jo bestandig vet hva som kommer.

Verst er det på Facebook, og etter 12 år blir jeg fortsatt overrasket over hva folk presterer å lire av seg – attpåtil med fullt navn. Har man noe på hjertet er det åpenbart godt å få det ut, selv om man muligens heller burde holdt det for seg selv.

Men kanskje er det nettopp derfor det er ekstra herlig de (få) gangene kommentarfeltet virkelig leverer. De gangene man leser og ender opp med å bli varm helt inn i hjerterota – og liksom får tilbake trua på menneskeheten igjen 😍

Det tipper jeg denne jenta fikk også, da hun postet en kommentar tidligere denne uka, på Facebook-gruppa “Jan Thomas og Einar blir venner – PODKAST“:

En ganske uskyldig post – så jeg stusset litt på at det hadde kommet inn hele 37 kommentarer. Derfor trykket jeg meg inn for å se. Og det var da jeg ble varm i hjertet! Se på dette, da:

Som om ikke dette var nok, toppet det seg da en av de to hovedpersonene selv kom på banen, nemlig Einar Tørnquist:

/ Sånne kommentarfelt vil vi ha ❤️

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”, skrev Peter på bloggen sin i vinterferien, da han tok med ungene på utflukt. Planen hans var egentlig å dra til skogs, men etter en uke med barnehage-basilusker ville han gjøre det så enkelt som mulig.

Han pakket sekken full med niste, kakao, tennved og godsaker – og spente ski på seg selv og barna..

– “Kos dere!”, ropte jeg etter dem, “Eller, vent! Hvor i all verden skal dere tenne bål?”

– “Næsj, det ordner seg”, gaulet Peter.

– “Jammen!”, svarte jeg, “Det er ikke så mye snø nå, du har vel en plan?”

– “Null stress, daddy got this! Gå og legg deg du nå, sov deg frisk.”

– “Jammen”, stresset jeg videre, “Ikke på verandaen liksom, eller plenen?”

Jeg så med gru for meg hvordan en glup idé plutselig kunne ende opp med full fyr på verandaen eller som en svartsvidd flekk på plenen.

– “Slapp av”, humret Peter, “Jeg har vært på tur før altså. Jeg vet hvordan man gjør det – du trenger ikke bekymre deg for hverken veranda eller plen!”

Både barn og paps storkoste seg ute i det fine været i timesvis, og luktet alle tre av bål da de kom inn igjen på ettermiddagen.

Det var ikke før i går, da jeg skulle ta en runde med raka i hagen bak huset, at jeg fikk øye på noe ganske merksnodig…

 

 

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”.

/ .. og en spade, litt jord og noen sabla gode gress-frø 🙈

Sex i russeknuta

Det er (heldigvis) lenge til min egne barn blir russ. Og jeg merker godt at det begynner å bli en stund siden min egen russetid. Det vil si, jeg assosierer meg mer som “mor til barn som skal være russ” – enn til “meg selv som russ” – og det kan jo ikke bety annet enn at jeg begynner å dra på åra 😂

Med raske briller sommeren 2001, rett etter russetida 🙈

 

Denne uka var det jo umulig ikke å få med seg nyheten om at Russens Hovedstyre har sluppet årets offisielle russeknuter – og kanskje først og fremst knuten “The Perfect Week” – som visstnok betyr at du får et bilde av Barney Stinson i lua dersom du praktiserer “sikker sex med syv ulike personer på syv dager”.

Den knuten fikk jo både “Bomullsdott” (ta vaksinen mot hjernehinnebetennelse) og “Bit av søppelpose” (kast alt søppel du ser en hel dag) til å blekne noe, vil jeg si 🙈

Årets hovedstyre i Oslo & Akershus har fått skryt for å inkludere både vaksinasjon og for å ha fokus på miljø da årets russeknuter ble utformet – men som mor er det jo ikke til å stikke under en stol at misnøyen kommer luskende når jeg ser alt fokuset på sex.

“Ha sikker sex utendørs”, “Ha sikker sex i et tre”, “Ha sikker sex på skolens område”, “Ha sikker sex i løpet av russetiden”, “Ha sikker sex med et medlem av Russens Hovedstyre”, “Ha sikker sex med presidenten i Russens Hovedstyre” (…) “Ha sikker sex med to medruss samtidig” – er det bare meg som reagerer?

Har de gått tomme for kreative knute-ideer underveis, eller hva? Det at “sikker sex” påpekes gjør liksom ikke knutene noe bedre – og er det virkelig nødvendig at hele 10 av 100 punkter handler om sex? Hadde det ikke holdt i massevis med ett eller to?

Jeg er sikkert en sur, gammel kjerring – men det er nå engang sånn at alkohol fører til dårligere dømmekraft, og jeg er rimelig sikker på at økt press i form av slike knuter fører til at veldig mange gjør ting de normalt aldri ville gjort – og som fort kan ende opp med å bli en belastning i tiden etterpå.

Misforstå meg rett, det er mange fine knuter på lista i år altså, men som mor håper jeg at alle årets russegutter og alle årets russejenter husker at russeknutene ikke er en oppfordring. Og at russetiden skal være en tid hvor man har det moro sammen, for å feire at 13 års skolegang er ved veis ende.

Det er mange bra knuter å ta av her, men man trenger definitivt ikke ha sex med syv ulike personer i løpet av en uke for å skape gode russeminner 😉❤️

 

(Årets 100 offisielle russeknuter finner du på hjemmesiden til Russens Hovedstyre)

Humlene gjør susen

Visste du at det er humlene som gjør susen? Det gjorde ikke jeg!

I dag leste jeg en artikkel der det stod at vi kan takke humlene og biene for hver tredje matbit vi tar. Hver tredje matbit! Er ikke det ganske utrolig?

Artikkelen handlet om at både humler og bier er utrydningstruet, og at dette er en veldig alvorlig utvikling. Disse insektene utgjør viktige komponenter i økosystemet ved å bestøve eller spre pollen, og uten humler og bier vil store deler av verdens matproduksjon og økosystemer kollapse.

Derfor er det superviktig at vi gjør det vi kan for å snu utviklingen! Nå er det ikke lenge før de første vår-humlene dukker opp (hvertfall her i sør som våren banker på døra), men noen av dem pleier å se både døde og halvdøde ut.

Og da er det viktig at du og jeg vet hva vi skal gjøre – for disse små humlene er tomme for bensin og trenger førstehjelp! Jeg ante ikke hvor enkelt det er å redde en humle, men det vi må gjøre er altså følgende:

Finn en fargerik tallerken (gjerne med noe gult eller blått slik at humla kan se den) og bland litt sukkervann ved å bruke en halvpart lunkent vann og en halvpart sukker.

Så er det bare å vente og se hva som skjer! ❤️

Mange av humlene har ofte flatt batteri, og kan trenge en liten oppkvikker for å klare å etablere seg. Det er dronninghumlene som skal bygge et lite samfunn nå, med andre ord kan man redde et helt humlesamfunn dersom man redder en dronninghumle!

Uten humlene vil vi få et langt fattigere kosthold. Nesten hver fjerde humle er truet med utryddelse – først og fremst på grunn av arealforandringer, som gjør at humlene mister både bosted og tilgang til mat.

Dessuten får vi stadig færre blomsterenger, kombinert med klimaendringer med høyere temperaturer som virker negativt på humlene. Bruken av sprøytemidler virker også negativt, og gjør dem svakere og dermed mer utsatt for sykdommer.

I år tenkte jeg å lage et lite humle-prosjekt sammen med barna! Jeg tenkte å lære dem om hvorfor det er så viktig at vi tar vare på humlene og biene – plante bievennlige planter, la være å klippe gresset på en liten flekk slik at det kanskje danner seg en liten blomstereng – og sette ut humlekasser og biehoteller.

Rett og slett gjøre det til et familie-prosjekt.

For det er viktig å huske at det er humlene som gjør susen ❤️

/ 🐝