Uten en mann

I helgen fikk jeg en åpenbaring. Og det er like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse.

La meg begynne med starten: Bestevenninna mi er singel. Hun har vært alene i noen år, og hun er en sånn en som bare fikser ting.

– “Hvis jeg ikke gjør det selv, er det jo ingen som gjør det!”, smiler hun, og kjører søppel til avfalls-stasjonen eller skifter dekk på bilen.

I forrige uke var hun på besøk, og ettermiddagssola stod rett inn vinduet i stua. Den blendet oss – slik den har gjort hver solfylte ettermiddag i snart to år.

Vi har ikke gardiner, forstår du – men jeg har noen lameller i boden som planen er å henge opp. De kjøpte jeg for to år siden – så i to år har den stakkars lamell-skinna stått urørt i boden, og ventet på at min kjære mann skulle ha tid til å henge opp et par, tre skruer over verandadøra.

Ja, jeg har nemlig tenkt at dette har vært en klassisk mannejobb. Likestillingen er skjev på dette feltet hjemme hos oss, for å henge opp lameller er jo en sånn ting jeg ikke klarer.

Ikke har jeg prøvd – men siden lamell-skinna måtte beskjæres for å passe inn i vinduet – har jeg bare tenkt at det er noe min mann gjør veldig mye bedre og kjappere enn meg.

Det er bare det at denne kveldssola nok har irritert meg mer enn den har irritert min mann – for han har nok ikke sett det store behovet for lameller.

Alt dette forklarte jeg til venninna mi. Unnskyld den sola, lamellene skal egentlig opp – skinna står i boden, vi har bare ikke somlet oss til å henge den opp..

Venninna mi kikket på meg mens hun heiset på skuldrene og tok et stort jafs av eplet hun holdt i hånda:

– “Hvorfor gjør du det ikke bare selv?”

Jeg stirret forvirret på henne, før jeg stotret:

– “Eh.. Nei, asså… Gjøre det selv?”

Og da gikk det plutselig opp for meg at det ikke var Peter som hadde vært usedvanlig treg de siste to årene… Det var meg.

Hvorfor i alle dager hadde jeg, som hver eneste solfylte ettermiddag hadde irritert meg over sola som traff meg midt i fleisen – hvorfor hadde jeg ikke en eneste gang tenkt: Nei, nå henger jeg opp de flotte lamellene!

Tenk at jeg, barnebarnet til mormora mi – som helt siden jeg var liten har forkynt: “Det er godt med alt som er gjort!” – har gått og ventet på en mann og hans baufil i to vanvittige år..?!

Så hold deg fast. I forrige uke var Peter bortreist. Jeg hentet lamell-skinna, pakket den ut av esken, fant en sløv baufil i garasjen, kuttet den til, hang den opp, målte og klipte lamell-remsene – og voila.

Det var gjort på en halvtime. (Jeg måtte ta noen pauser med den sløve baufila, det var ikke like enkelt å kutte metall som jeg hadde trodd). Og nå er altså lamellene på plass.

Som jeg nevnte innledningsvis, er dette like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse. Jeg tror kanskje vi som lever med en partner har lett for å glemme at man faktisk kan fikse ting selv. Det har i alle fall jeg gjort – og nå føles det som en lettelse at jeg har innsett at man ikke kan bruke to år av livet sitt på å irritere seg over ettermiddagssola, når det tross alt går an å prøve å gjøre noe med det.

Det er tre dager siden Peter kom hjem – nå gjenstår det å se hvor lang tid det tar før han oppdager at de er hengt opp. Hvis han i det hele tatt gjør det 😆 ✌🏼

/ Godt med alt som er gjort! Glad i deg, Mormor 😍

Når skoledagen er vanskelig

Jeg ser gutten som står alene ved skoletrappa, og tenker på hvor mye jeg skulle ønske at skoletida var fin for alle. At skolen bare var et ålreit sted, med herlige vennskap som kanskje skal vare livet ut, læring og tilhørighet.

Men ikke alle har det sånn.

Det er tøft for de barna som ikke har det bra, og det er minst like tøft for mammaen eller pappaen som er smertelig klar over hvordan hverdagen fortoner seg.

I dag hentet jeg minsten på skolen, og hodet var fylt av fredags-følelse. Det fikk meg til å tenke på noe jeg leste i en bok nylig, nemlig at tilhørighet er skolealderens store prosjekt! Og at det kan bli en vond affære for alle som ikke klarer å finne sin plass, som ikke får kjenne på denne tilhørigheten.

I boka stod det at det ikke er stort vi som foreldre kan gjøre når ting som dette skjer. Men at den viktigste tingen vi kan gjøre, som jeg ønsker å sitere og videreformidle på en fredag, er følgende:

“Din viktigste rolle er å sørge for at den lille flokken deres står sterkt, at det er trygghet og varme, at dere har det fint sammen.”

Så uansett hvordan det står til hos barna på utsiden, uansett hvor store eller små utfordringene deres er i hverdagen – er den viktigste jobben vi foreldre gjør: Å ha det fint sammen som familie, sånn at i alle fall én arena er trygg og god.

Og denne tanken syns jeg var så fin! Uansett hvordan familien ser ut, uansett hvordan familiehistorien har vært til nå – må vi skape en god base for barnet vårt. Stor eller bitteliten familie spiller ingen rolle – barn trenger å føle seg hjemme et sted, et sted der det både er trygt og godt å vende tilbake til.

Ekstra viktig er dette for alle dem som strever med å finne sin plass i en vennegjeng eller finne sin plass i skolehverdagen. Da er det om mulig enda viktigere at barnet har funnet sin plass i familien, rett og slett kjenne at han/hun hører til.

Noe av det beste jeg vet, er ting som samler oss som familie. For eksempel fredagskveldene, med film og is-spising i sofakroken. De fine, dyrebare stundene der det bare er oss fire – sammen. Vårt fine lille ritual, som hele familien holder hellig.

For resten av uka går stort sett i ett. Og det er fint! Men når fredagskvelden kommer, da er det bare oss.

Så husk på det. Vår viktigste jobb er å ha det fint sammen hjemme – sånn at i alle fall én arena er trygg og god ❤️

/ God helg, folkens 😊

(Edit: Boka heter “Barneskoleårene” av Hedvig Montgomery – og er full av godbiter. Dagens anbefaling fra meg!)

Frykten for brød

Har du hørt på podcasten vår Gjesterommet, vet du jo at jeg er redd for mye rart. Med en egen spalte som heter “Ukas frykt” har jeg vært innom litt av hvert.

Men det er én ting jeg ikke har nevnt i podcasten enda, og det er frykten min for…


(Photo by Louise Lyshøj on Unsplash)

Brød. Ja, du leste riktig. Jeg er redd for brød!

Denne frykten kom snikende for 15 år siden, etter at fastlegen min ba meg kutte ut korn. Helsa mi var relativt dårlig på det tidspunktet, og jeg (med mitt normalt sunne kosthold) hadde aldri trodd at kosten kunne ha så mye å si.

Det at jeg, som verken har cøliaki eller andre kjente allergier – blir skikkelig dårlig når jeg spiser gjærbakst, har med årene fått meg til å bli skeptisk – og ikke minst bekymret for at vi nordmenn generelt har et forvridd syn på brød.

Det er for eksempel mange år siden ernæringsprofessor Birger Svihus prøvde å nå ut til folk med hva forskningen viser – nemlig at brød er en fettbombe (!).

Grunnen til det, er visstnok at brød bidrar med en fjerdedel av energiinntaket vårt og dermed er den viktigste bidragsyteren til ekstra fett på kroppen. Spiser man 100 gram brød i tillegg til det kroppen har bruk for, legger 19 gram seg på sidebeina. (les forklaring her)

Og jeg mener, hvem vet sånt?! Når man hele livet har blitt forklart hvor sunt grovbrød er? At så lenge man bytter ut loff med grovbrød er alt greit – mens i realiteten er kalori-innholdet hos grovbrød og loff tilnærmet likt? Det er jo helt sykt!

Men det som gjør meg oppriktig bekymret: I forrige uke hadde “TV2 hjelper deg” et innslag om at nordmenn får i seg for mye av den farlige soppgiften DON som finnes i brød og korn – og at barn er ekstra utsatt for mage- og tarmlidelser.

I følge Gunnar Eriksen, forsker ved Veterinærinstituttet, vil “selv små mengder av DON over tid påvirke tarmen og tarmbakteriesammensettingen. I tillegg kan det påvirke immunsystemet, og man får muligens kronisk betennelse.”

Dette er veldig alvorlig, og dersom det faktisk stemmer, mener jeg denne informasjonen må ut. På samme måte som at helsestasjonene opplyser om at barn under 1 år ikke må spise honning, mener jeg det bør informeres om at for mye brød ikke er bra.

Mange familier sverger til brødskiver (og andre kornprodukter) både til frokost, lunsj og kvelds – i den tro at dette er bra for oss. Og siden det er vi foreldre som har ansvaret for hva barna våre spiser, er det vi som må sørge for at de får i seg nok og riktig næring. Den jobben tar vi jo på alvor!

Jeg mener ikke at vi skal kutte ut alt korn-inntak, for det er naturligvis ikke veien å gå. Både Mattilsynet, forskere og helsepersonell poengterer at det er viktig at vi ikke kutter ut brød fra kosten uten videre.

Men jeg tror at dersom vi (og barna våre!) fortsetter å spise like mye brød, knekkebrød og andre korn-produkter som vi gjør i dag – vil veldig mange av oss med tiden bli syke. (Google “immunforsvar i tarmen”, og man forstår hvor viktig det er å gjøre det man kan for å lage god stemning i tarmsystemet).

Som jeg pleier å si: Det er bedre å spise ferdig-pizza og vite at det ikke er spesielt sunt, enn å spise ferdig-pizza og tro at det er spesielt sunt. Jeg mener vi må behandle brødskiva på samme måte: Litt er helt greit, for mye er for mye.

Så: Hva skal vi spise, da – om vi skal bytte ut brødskiva? Hva skal vi servere barna?

Dette har jeg lyst til å bruke litt tid på framover! Finne oppskrifter, teste ut – dele med deg her på bloggen. Og på samme måte som at livsstilsendringer fungerer best når man legger til sunnere vaner framfor å fjerne alle de dårlige, tror jeg veien blir enklere dersom vi legger til nye ting å spise istedenfor å tenke at vi kun skal fjerne brødskiva.

Har du noen korn-frie alternativer som er perfekte å putte i nistepakka? Eller servere til frokost? Eller kvelds? Eller som egner seg godt til å lage og fryse ned?

Del med meg i kommentarfeltet eller send meg en melding på facebook 🙏🏼

For mye tyder på at korn-inntaket må ned, og jeg er helt sikker på at det hjelper å være flere som står sammen og som kan gi hverandre tips og triks på veien 🙌🏽

/ Helsa først!

Forvirrende hostehøst

“Jeg måtte gå ut, for jeg hadde fått noe i nesa og måtte så sjuuuukt nyse!”

Venninna mi forsvant ut fra foreldremøtet i går kveld, livredd for at rommet med mammaer og pappaer på enslige pinnestoler med god avstand til hverandre, skulle tro at det var Covid-19 på gang på rad 2.

Sånn har det blitt. Jeg merker det selv når jeg lufter hunden tidlig om morgenen, for nå har det begynt å bli kaldt i lufta – og når lufta blir kald blir jeg harkete i halsen. Så da går jeg der og småharker inn i jakka, og frykter at en nabo skal høre meg og tenke at hun der burde holdt seg for god til å lufte bikkja akkurat nå. Potensielle virus i frisk luft er altfor drøy kost i 2020.

Og alt dette får meg til å tenke: Hva slags høst og vinter venter oss, egentlig?

Vi med barn er i alle fall bekymret nå, for små neser har en tendens til å produsere snørr i jevnt tempo fra september til april. Av og på hele tiden, for det er bare sånn det er.

Vi så jo for oss at alt av smitte ville bli bedre nå som vi tross alt har blitt så flinke til å vaske hender, bruke antibac og holde avstand – men rhinoviruset viser det motsatte. Det mest kjente forkjølelses-viruset forsvant omtrent helt da Norge stengte ned i mars, men blomstret som aldri før i sommer. Og det bør jo få oss til å tenke littegrann, siden rhinovirus smitter på nøyaktig samme måte som korona.

Nå forbereder norske kommuner seg på å teste 5% av innbyggerne for korona hver eneste uke. Og forhåpentligvis vil de fleste teste negativt. For oss voksne er det jo enkelt: Har du fått prøvesvar fra koronatesten og den viser at du ikke har korona, skal du fortsatt holde deg hjemme fra jobb.

Men det store spørsmålet er jo: Hva i all verden gjør vi med barna våre? De siste ukene har det vært hyppig meldingsutveksling i venninnegjengen min:

Hvordan er det med snørr, igjen?
Han hostet litt i går kveld, men ikke i dag – skal han i barnehagen?
Hun er full av energi, men nesa renner, skal jeg holde henne hjemme?

En ting er ganske sannsynlig: Dette kommer til å bli en forvirrende høst og om mulig enda mer forvirrende vinter!

For dersom barna blir syke, er det jo forsåvidt enkelt. De skal holdes hjemme – de skal ikke i barnehagen, på skolen, SFO eller på trening.

Men den store utfordringen er jo at symptomene på korona vil være vanskelige å skille fra andre luftveisinfeksjoner – siden hoste, sår hals, tett nese og snørr i realiteten kan være begge deler. Og korona hos barn, trenger ikke gi feber og hoste.

FHI prøver å forklare på sine nettsider (pr 03.09.20):

“Ved feber og hoste bør barnet testes for covid-19. Ved kun lette luftveissymptomer uten feber, kan man se an tilstanden hjemme i et par dager. Ved ingen bedring, anbefales testing av barnet. Ved rask bedring, kan barnet gå tilbake uten test.

Dette er greit. Feber og redusert allmenntilstand i kombinasjon med hoste – gir grunnlag for å teste. Men var det ikke sånn at barn i barnehage- og barneskole-alder sjeldent blir syke av koronaviruset, og at dersom de blir syke får de et lett forløp med milde og kortvarige symptomer som lett kan forveksles med vanlige luftveisinfeksjoner?

FHI fortsetter:

Dersom barn får nyoppståtte symptomer på luftveisinfeksjon, bør barnet holdes hjemme, særlig dersom barnet har flere symptomer samtidig eller ikke er helt i form.

Det gjøres unntak for barn i barneskole- og barnehagealder som kun har rennende nese og ellers er i god allmenntilstand. De behøver ikke å holde seg hjemme.”

Så dersom nesa renner og allmenntilstanden er god, kan de altså likevel gå på skolen..

Og for å gjøre det hele komplett:

“Barn som har god allmenntilstand etter gjennomgått luftveisinfeksjon, kan også komme tilbake i barnehage/skole. Dette gjelder selv om barnet fortsatt har noe restsymptomer som rennende nese (uansett farge på snørret) eller sporadisk hoste.”

Så.. Tror vi bare får konkludere med at dette kommer til å bli krevende, folkens. Nå blir det viktigere enn noen gang at vi bruker nøtta, og helt vanlig sunn fornuft.

Vi må fortsette å dra dette lasset sammen, vi må teste oss selv, vi må teste barna våre – og holde dem hjemme når det er nødvendig.

Så må vi krysse alt vi har av fingre og tær for at vi slipper unna korona – og at høsten og vinteren byr på mindre sykdom enn den pleier.

/ Det er lov å håpe 😊🙏🏼