Do-rutiner og kaffe på jakka

Mitt nye liv i ny jobb begynner å sette seg, og for en som har vært så “heldig” å ha hjemmekontor de siste fem årene, har det vært en aldri så liten omveltning.

Alle tingene som til nå har gått bra, er jo selvfølgelig ikke like morsomt som alt som føles litt utfordrende, så i den anledning har jeg laget en liten liste.

Dette er noen av mine små og store utfordringer i mitt nye liv! 😅

 

1. Skritteller
Dette er jo ingen stor sak sånn egentlig, men jeg er ganske avhengig av å ha min kjære klokke med skritteller på armen til enhver tid. Men klokke har jeg ikke lov å ha på armen i arbeidstida, og dette har dessverre ført til at klokka mi nå tror jeg er inne i en ekstremt daff periode i livet.

Den justerer nemlig skritt-målet kontinuerlig etter hvor aktiv man er, og nå har den nedjustert skritt-målet mitt fra 11.000 skritt daglig, til 3000. Klokka mi jubler altså når jeg klarer å gå 3000 skritt – hvilket er ganske langt under normalen. Føler nesten for å forklare meg til den teite klokka som jeg egentlig elsker 😂

2. Mobilen
Dette punktet har kanskje vært den største overgangen for min del, jeg er ikke lenger tilgjengelig på telefon! For ei som har vært vant til å svare på telefoner eller meldinger hele dagen, er det nå veldig merkelig å måtte sjekke mobilen i lunsjen og etter arbeidstid. Jeg er rett og slett utilgjengelig, og det er skikkelig uvant! (Men sikkert litt sunt altså 🙈 😂 )

 


3. Stress-svett

Dette punktet er ganske udelikat, men som mange andre svetter jeg når jeg blir nervøs. Og de første to ukene på jobb, stress-svettet jeg så skikkelig hver gang telefonen ringte. Jeg har ikke telefonskrekk, men det var så uvant å ta imot telefoner fra fortvilte pasienter med tannverk, og ikke helt ha oversikt over hva slags behandling som trengtes. Jeg hadde selvfølgelig gode kollegaer å spørre når jeg var i tvil, men jeg rakk definitivt å bli svett for det! Nå går det heldigvis mye bedre, men jeg må jo ha luktet som en stinkbombe der noen dager 🙈

4. Frokost
Jeg føler jeg står opp tidlig nok for å få barn klare til skole og meg selv klar til avreise, men til nå har jeg ikke rukket å spise frokost en eneste dag. Derfor spiser jeg lunken havregrøt i bilen, og det bør muligens gi 1,5 prikk på førerkortet og minst 1200,- i bot. I tillegg har jeg nå flere bukser med havregrøt-flekker, og en jakke med kaffeflekker. Føler dette punktet har forbedringspotensiale.

5. Do-rutiner
Med hjemmekontor har man jo do tilgjengelig dersom magen begynner å krangle litt, dette er ikke like lett på en arbeidsplass. Det skal sies at det ikke har vært noe problem for min del den første måneden – men jeg kan se for meg at det er litt småkjipt med mageknip i arbeidstida og én felles personal-do? Lager man humor på sånt på arbeidsplassen, eller lar man det bare stå til – uten å snakke om det? 😂

6. Korona-tiltak
Det skal være så trygt som mulig å gå til tannlegen i disse dager, og alle som jobber på klinikker rundt omkring har på både munnbind og visir. Når vi henter pasienter fra venterommet, er vi også pålagt å spørre noen kontrollspørsmål i forbindelse med korona – og et av spørsmålene er om pasienten har noen symptomer på forkjølelse eller influensa. Den første uka tenkte jeg at jeg skulle variere dette spørsmålet litt, så jeg spurte heller: “Føler du deg frisk og rask?”

Det tok ikke lang tid før jeg innså at det var et utrolig dumt spørsmål å stille, for det var jo umulig å forstå at jeg siktet til korona-symptomer! Hva lurte jeg egentlig på, hvordan det stod til med den kranglete ryggen? Migrenen? Det vonde kneet? Jeg innså kjapt at det er best for pasienten om man spør om det man egentlig skal ❤️

7. Matpakke
Jeg er jo vant til å spise rester til lunsj eller smelle sammen noe enkelt ved kjøkkenbenken, men nå lager jeg matpakke hver kveld – og kjenner på en ganske ambivalent følelse. Det er s u p e r k j e d e l i g å lage matpakke! Men så er det utrolig deilig å titte ned på en ordentlig lunsj når man åpner matboksen i lunsjpausen dagen etter.. Så dette har jeg prioritert å lage ordentlig fra første stund, men jeg gleder meg litt til det blir felles lunsjbord om en stund når koronaen har lagt seg.

8. Teo ❤️
I forrige uke trakk Teo mange tenner (ironisk nok), og med hjemmekontor er man jo hjemme de påfølgende dagene for å passe på at alt går fint. Men denne gangen måtte jeg jo bare reise fra ham om morgenen, og krysse fingrene for at han hadde det greit alene fram til vi kom hjem igjen. Innser at jeg har vært veldig heldig som ikke har måttet slite med dette før nå 🐶 ❤️

9. Ettermiddager
Dette punktet er vel kanskje det som gjør meg mest takknemlig for at jeg er gift og bor sammen med en som kommer tidligere hjem enn meg – ettermiddagene forsvinner jo på et blunk! Spesielt de dagene det er treninger, da rekker jeg ikke hjem før etter at treningene er godt i gang, og Peter må ordne alt. Av med hatten for dere aleneforeldre som må organisere alt dette alene! 🙌🏽

10. Ettervekst
Med hjemmekontor kan man legge opp uka som man vil. Har frisøren en time til deg tirsdag morgen, takker du ja til den timen og forskyver arbeidet litt som det passer seg. Jeg har fortsatt fri innimellom, men hvordan gjør man det når man jobber fullt hele uka, tar man seg fri fra jobb for å dra til frisøren..? Eller fikser man sånt kun i ferier? Dette har jeg ikke tenkt på før!

 

Forhåpentligvis har mange av disse punktene et forbedringspotensiale.. Om ikke annet lukter jeg ikke stress-svette lenger, og jakka med kaffeflekker kan heldigvis vaskes 😉

/ God fredag ❤️

Littegranne drahjelp ❤️

Reklame | Parweb

Ærlighet varer lengst: De siste månedene har vært kaotiske. Ikke bare ruller pandemien som aldri før, men både Peter og jeg har startet i nye jobber – noe som naturligvis har ført med seg litt ekstra stress og omveltning 😅

Hodene våre har vært fullstappet av nye inntrykk etter nye arbeidsdager, og familien har måttet omstille seg og venne seg til en helt ny hverdag.

Været har vært mørkt, vått og trist – og Peter klarte å toppe det hele med å få prolaps i ryggen uka før han skulle hilse på sine nye kollegaer. For en pangstart på et nytt år! 🙈

Livet de siste månedene greit oppsummert: Ups and downs 😆

 

Vi har måttet stikke fingeren i jorda mer enn én gang for å ta et par steg tilbake, og minne oss selv på at livet ikke er en dans på roser hele tiden – og at dette gjelder parforhold også ❤️

På samme måte som at jeg mener vi alle burde hatt en psykolog å snakke med med jevne mellomrom, mener jeg at alle par burde hatt en parterapeut lett tilgjengelig for å forebygge – men også for å slukke ilden når det brenner på dass 😅

Tenk hvor mange forhold som kunne vært spart med litt kontinuerlig pleie!

For parforhold trenger pleie. Noen ganger lite, andre ganger mye.

Jeg vet at Peter og jeg fikser dette fordi vi har vår egen Andreas i sofakroken. Parterapeut Andreas fra Parweb er nemlig tilgjengelig på skjermen 24 timer i døgnet, og med den mest behagelige stemmen som finnes, forklarer han om krangling og reaksjoner, husarbeid, sex og uvaner – i små og informative videoer.

Peter og jeg har brukt Parweb lenge for å pleie forholdet – men vi bruker det også i perioder der det koker litt ekstra, som for eksempel når begge har begynt i ny jobb, prolapsen skriker og PMS’en knurrer 😲 😅

 

Hos Parweb får du altså instruksjonsvideoer til samtaler du og partneren din selv gjennomfører – akkurat når det passer for dere. Det er anonymt, sikkert og enkelt – og består av faglig solide teknikker som har som mål å gjøre parforholdet tryggere.

Januar er jo den store skilsmissemåneden – og hvem vet hvordan det vil se ut i år etter måneder med hjemmekontor og gnisninger og munnbind og vattpinner i nesa 😰

Så, en hjertevarm anbefaling fra meg: NÅ det er tid for å pleie forholdet! Ikke vent til dere blir et av de mange parene som burde kommet til parterapi mye tidligere. Eller enda verre: Som gir opp fordi det har låst seg helt.

Vi tenker heller forebyggende; for det er tross alt bedre å ta en jevnlig sjekk på bilen når noe knirker, enn å vente til den knekker i to og motoren eksploderer før man ringer bilverkstedet. Plei forholdet nå, så trenger du kanskje ikke fikse det senere.

Med parterapi på nett, trenger man ikke reise til en parterapeut med høy timepris, dype stoler og venterom. Man tar det hele fra sofakroken – trygt, komfortabelt og hyggelig.

Slå et slag for kjærligheten ❤️

/ Les mer på parweb.no ✨

Meningen med li… eh, bloggen 😍

Hele det siste året har jeg grublet på hva jeg skal gjøre med bloggen den dagen jeg får meg annen jobb.

Og nå har jeg jo fått meg en annen jobb! 🎉

Så hva gjør jeg med bloggingen da?

Jeg har jo følt at jeg ikke er helt ferdig med skrivingen, og at bloggen har blitt en såpass stor del av meg at jeg ikke har lyst til å legge den helt på hylla.

Mange har dessuten spurt meg om hva som er så givende med å dele blogginnlegg, og i går fikk jeg en kommentar jeg føler oppsummerer det helt perfekt!

Se på dette, da dere 😍

 

 

Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg får når jeg leser en sånn kommentar, og jeg innser at noe lille meg har skrevet har inspirert en annen person til å gjøre et lite valg, som igjen har ført til en stor livsendring i denne personens liv!

Da jeg delte min lille jobbsøkings-reise, hadde jeg ikke i tankene at noen skulle bite seg merke i at jeg valgte å skrive en atypisk jobbsøknad for å prøve å skille meg litt ut i mengden.

Jeg skrev heller ingenting om at jeg heier stort (!) på alle jobbsøknader som går mot det normale og forventede oppsettet. For 15 år siden var jeg på jobbsøkingskurs i regi av NAV, og der fikk vi utlevert en mal vi skulle bygge opp søknaden vår etter – og jeg har bare en ting å si: Herreminhatt så upersonlig og kjedelig!

Forhåpentligvis har NAV kommet lenger i 2021, men hvis ikke: Skal du søke jobb, lov meg at du gjør søknaden din personlig!

Tenk at du skal skille deg ut fra alle de andre som skriver søknaden sin etter standardmal, ellers blir du bare nok en grå prikk i et hav av grått.

Og bruk litt ekstra tid på start-setningen! Den første setningen skal få din potensielle nye arbeidsgiver til å stoppe opp og tenke: “Hmm, dette er interessant, nå gleder jeg meg til å lese videre!”.

Så ja, dette er det som er så givende med å blogge – og en sånn kommentar gjør meg så vanvittig glad! Tenk at mitt blogginnlegg inspirerte såpass at denne leseren nå har fått seg ny jobb. Det er magisk! 😄 🎉

/ God lørdag ❤️

Nytt jobbintervju, ny jobb?!

Gurimalla, jeg hadde altså fått melding av en tannlege som lurte på om jeg hadde fått meg jobb! Og det hadde jeg jo ikke, men meldingen var sendt for flere dager siden – hadde jeg svart for sent..?

Les del 1 av historien “Melding i innboksen” her

Det tok mange og lange timer før jeg hørte noe i retur. Men plutselig pep det, og neida – det var ikke for sent! Hadde jeg mulighet til å komme til tannklinikken på fredag etter stengetid?

Oioioioioi! Hjelp! Et nytt jobbintervju..? Et nytt jobbintervju!!

Jeg var rimelig nervøs da jeg satte meg bak rattet den fredagen, og brommet i vei i retning tannlegekontoret. Jeg skulle møte den trivelige tannlegen som hadde tatt kontakt, og en av hennes kollegaer.

Plutselig satt jeg der igjen da, ved et bord på et koselig tannlege-pauserom med svetteringer under armene og nervøs kremting i halsen (og i disse tider er man jo livredd for både hosting og kremting i halsen).

Det viste seg at tannlegeklinikken trengte en tannhelsesekretær til, og de var innforstått med at jeg ikke ønsket å starte i 100% stilling. Dersom jeg var interessert, ville de tilpasse en stilling til meg, med arbeidstider som ville fungere for både dem og meg.

Kremtingen forsvant og svetteringene var glemt – og jeg måtte klype meg i armen: Drømte jeg, eller hva?

2 tannleger og 1 nervøs jobbsøker skravlet og lo i nesten to timer før vi sa ha det. Jeg kastet meg over telefonen for å ringe Peter i bilen på vei hjem, rimelig gira og oppspilt.

For noen folk! Og for en drømmesituasjon – en stillingsprosent jeg kunne være med å tilpasse selv, det kunne jo ikke bli bedre ❤️

Nervøs og spent la jeg meg den kvelden og tenkte at jeg ikke måtte bli skuffet om ting ikke gikk veien likevel.

Det var jo nesten for godt til å være sant uansett.

Neste dag pep det i telefonen…

Å herreminhatt.

 

Og sånn ble det altså at i midten av desember 2020 startet mitt nye liv som tannhelsesekretær!! Jeg har fått gleden av å bli en del av en helt fantastisk gjeng bestående av tre tannleger, en tannpleier og tre andre helsesekretærer. De har tatt utrolig godt imot en gammel blogger som ikke kan stort om tenner (enda) 😂

Læringskurven er bratt og jeg lærer vanvittig mye nytt hver dag, men det er altså helt fantastisk å være en del av et maskineri som ruller og går hver eneste dag.

Pendlevei, kollegaer, latter i lunsjen, høyt tempo, pasienter, desinfisering, munnbind, visir, assistering og ny kunnskap – jeg ELSKER det! ❤️

Så beklager manglende blogg-oppdatering den siste måneden, jeg har rett og slett storkost meg i min nye jobb! (Og akkurat det føles helt sykt rart å skrive 😂 )

 

Tenk at dette er min nye hverdag 😍

 

Så.. Skulle du få vondt i en tann en gang, så ses vi kanskje? 😉

/ Mvh Christina, tannhelsesekretær og hobbyblogger ❤️

Meldingen i innboksen

Det begynner å bli lenge siden jeg la Snapchat på hylla og valgte å konsentrere meg om Instagram isteden – og jeg har aldri sett meg tilbake!

Det viser seg nemlig at Instagram-brukere oppfører seg, og det er rett og slett er en glede å få spise lunsjen sin i fred uten å få en upassende jule-sossis i fleisen 🙈

 

På Instagram får jeg mange meldinger i innboksen hver dag, stort sett er det svar eller kommentarer til ting jeg har lagt ut på storyen min – og det er veldig koselig!

En kveld ble jeg liggende å svare på en drøss gamle meldinger, fordi jeg hadde havnet litt bakpå.

Og så dukket det plutselig opp en uventet melding fra et navn jeg ikke kjente:

“Hei! Spørsmål til et innlegg i storyen din. Har du fått jobb? Jeg er tannlege, og vi er på utkikk etter tannhelsesekretær, tar gjerne en prat med deg om dette kunne vært interessant 😊

Hæ? Hæ?! HÆ! Jeg snappet etter pusten – melding fra en tannlege! En tannlege som hadde fått med seg at jeg hadde søkt på en stilling som tannhelsesekretær i november! (Les mer om det her)

Men meldingen fra tannlegen var sendt for flere dager siden.. Var det for sent? Hva skulle jeg svare? Jeg knotet ned noe i full fart:

“Hei! Så koselig med melding! Jeg fikk ikke jobben jeg søkte på, men har bestemt meg for at tannlegekontor høres midt i blinken ut for meg. Tar gjerne en prat om det ikke er for sent!”

Jeg trykket på send og la ned mobilen.

En nervøs liten rykning danset over munnviken.

Kunne det virkelig være..?

/ Fortsettelse følger.. 😊

Ses på Instagram!

Føler jeg begynner å bli en gammel traver i bloggverdenen når jeg må google for å se om jeg har skrevet om ting før.. Og litt for ofte ramler jeg over gamle innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av noen andre enn meg. Jeg husker ingenting! 😂

I dag måtte jeg google konatil+instagram+blogg for å se om jeg hadde skrevet om Instagram på bloggen før – og det hadde jeg!

I 2016 hadde jeg skrevet et innlegg som het “IKKE FØLG MEG PÅ INSTAGRAM”, og pinlig nok ble jeg veldig nysgjerrig på min egen overskrift fra denne septemberdagen for over fire år siden 🙈

Innlegget handlet om at jeg hadde svimlende 9999 følgere!

Og det er jo sånn på Instagram, at når du runder 10.000 følgere, så står det plutselig 10t der isteden, og det syns jeg var en såpass rar følelse at jeg ønsket å beholde 9999 så lenge som mulig.

For jeg hadde alltid tenkt at runde tall var det store, men nå innså jeg at 9999 var både mystisk og spennende og fullt av forventning! For hvem ville bli nummer 10.000? Og når ville det skje..? I dag? I morgen? Om en uke..?

Dette er noen år siden som sagt, og siden jeg har rundet 10-tallet siden da, tenkte jeg å si fra om at selv om jeg ikke oppdaterer bloggen så ofte som før, så er jeg aktiv på Instagram med stort og smått hver dag.

Jeg setter pris på Instagram fordi det er spontant, og jeg liker også innboksen! Det virker som det er lavere terskel for å sende en melding dersom man lurer på noe eller har noe på hjertet, og det setter jeg pris på ❤️

På Instagram spør jeg ganske ofte følgerne mine om viktige spørsmål:

 

Eller jeg viser fram virkeligheten:

 

 

Eller jeg legger ut bilder av min mann når han ikke ser:

 

 

På Instagram heter jeg nå “konatil” – før jeg het jeg noe annet fordi konatil var opptatt, men hun som egentlig hadde det navnet ville plutselig ikke ha det lenger 😂  (Håper det skyldes at hun ble lei, og ikke at hun har vært gjennom en skilsmisse)

Kanskje vi ses der inne, da 😉

/ God torsdag!

Få det gjort – sjekk deg!

Hvordan er det med deg, tar du av sokkene? Beholder du sokkene på? Friserer du litt nedentil, eller lar du det bare stå til? Spørsmålene kan faktisk være mange 😅

Jeg tror i alle fall de fleste venninnegjenger har vært gjennom denne diskusjonen, spesielt når en i gjengen er klar for sin neste gynekologiske undersøkelse.

Vel, “klar” er muligens ikke rett ord – det er vel ingen som syns det er gøy å legge seg til rette i stolen for å få tatt den berømte livmorhals-sjekken.

Men DU, SÅ VIKTIG DET ER!! Hører du? V I K T I G! ❤️

 

I år er det tre år siden jeg tok celleprøve sist, så i sommer ringte jeg fastlegen og ba om en henvisning til gynekolog. Egentlig er det enklest å ta livmorhals-sjekken hos fastlegen, men siden jeg har vært plaget med endometriose siden ungdomstiden, har jeg blitt fulgt opp av gynekolog.

Ventelistene kan være lenger nå på grunn av korona, jeg måtte i alle fall vente fire måneder på min time. Men i forrige uke var det dags, tilfeldigvis samme uke som denne meldingen dukket opp som Digipost:

 

Hurra for staten! Jeg er så glad for at Livmorhalsprogrammet passer på og følger med! Det sier alt om hvor viktig og nødvendig det er å følge disse anbefalingene.

Og jeg håper at dersom du er som meg – og syns det er fryktelig tiltak å få bestilt den timen og tatt den testen, så bare GJØR DET!

Jeg hadde altså time i forrige uke, jeg hadde gruet meg litt fordi jeg skulle til den samme gynekologen som var på jobb på sykehuset da jeg fødte datteren vår for seks år siden, og akkurat den natta ble jeg litt vel ivrig på lystgassen og bablet i vei om at jeg kjente igjen navnet hans og at vi var oppvokst på samme sted, og åssen går det forresten med søstra di, ja hu gikk et par år under meg på skolen, kjente hu ikke egentlig selv, men var ikke hu venninne med naboen min da tro – nei så koselig da gitt, at det var DU som var på jobb akkurat i natt!! (Peter ler enda hysterisk av dette)

Livets lystgass ❤️ 😆

 

Men timen gikk så fint! Den profesjonelle og dyktige gynekologen humret godt før han sa at han “syns det var noe kjent”, men forklarte at det var veldig vanlig med sånn lystgass-babling 😂

Selve prøven var over på bare få sekunder, og spør du meg: Hvis koronatesten er 5 av 10 på ubehagelighets-skalaen, så er livmorhalsprøven en 1’er. Den er jo dessuten over på null komma svisj!

Verdt å nevne er at mer enn halvparten av dem som får livmorhalskreft, ikke har fulgt anbefalingene fra Livmorhalsprogrammet.

Hører du? Denne testen er så viktig!

Og en gladnyhet helt til slutt: Nå er det ikke lenger “celleprøve” som tas ved en slik undersøkelse, men en hpv-test (for alle mellom 34 og 69 år).

Grunnen til det, er at hpv-viruset er årsak til nesten all kreft i livmorhalsen, så i stedet for å se etter celler som er forandret, skal det heller letes etter viruset som lager forandringene. (Tester man positivt for hpv, får man beskjed og vil deretter følges opp med videre undersøkelser.)

Dette innebærer at etter du har tatt din første hpv-test (og den er negativ) trenger du ikke ta ny prøve før om 5 år! Det betyr sjeldnere besøk for oss jenter i gynekolog-stolen, og det betyr nærmere 14 millioner kroner årlig spart for staten.

Jeg spurte min lystgass-venn (hehe) om det var heeeelt trygt å ikke teste seg oftere enn hvert femte år, og da svarte han at det er liten sjanse for å utvikle livmorhalskreft dersom hpv-testen er negativ, og at denne krefttypen utvikler seg sakte. Det tar mellom 5 og 15 år fra man blir smittet til man eventuelt får kreft. Og da vil en test hvert femte år være nok.

Så, husk å bestille den timen, da. Etterpå kjøper du deg en liten belønning ❤️

PS. Sokker på eller av spiller ingen rolle. Ikke hvordan du ser ut nedentil heller 😉

/ #sjekkdeg

(Les mer om hpv-screening her)

Avgjørelsen

Del 1 finner du her: “Drømmejobben..?
Del 2 finner du her: “Jobbsøknaden
Del 3 finner du her: “Jobbintervjuet

Det skulle altså ikke ta lenger enn fire dager før det igjen pep i telefonen… På disse fire dagene hadde hjernen jobbet på høygir.

Jeg følte meg rimelig sikker på at kjemien mellom meg og de to tannlegene som holdt intervjuet, var mer enn ok – men de hadde fått inn ufattelig mange søknader.

Og hva hadde de bestemt seg for med tanke på stillingsprosent?

Jeg åpnet mailen mens jeg holdt pusten:

 

Som jeg hadde hatt på følelsen, ønsket de en som ville jobbe 100% – hvilket er veldig forståelig. Samtidig kunne jeg jo virkelig ikke bedt om et finere avslag!

To tannleger med hjertene sine på rett sted, som var villige til å se forbi manglende utdannelse, og heller finne den rette personen for stillingen. Denne vennligheten skinner også tydelig gjennom i avslaget jeg fikk.

Og helt ærlig.. Det ville jo vært ganske urettferdig dersom jeg skulle få den aller første jobben jeg søkte på..? 😆

Om ikke annet har jeg nå funnet ut at jeg tror tannlegesekretær hadde vært midt i blinken for meg! Så nå må jeg snuse litt mer på hva slags studier man må ta for å få autorisasjon.

Kanskje blir det denne dama som møter deg en gang du skal fikse ei visdomstann likevel? 😉

 


Så til tross for ingen ny jobb, er jeg nå veldig fornøyd! Jeg klarte å skrive en søknad som tok meg rett til intervju, jeg klarte å gjennomføre mitt første ordentlige jobbintervju noensinne – og det gikk i tillegg veldig bra!

Nyttig læring for meg, og jeg tror faktisk jeg kommer til å være litt mindre nervøs neste gang jeg skal gjennom den samme prosessen.

… Og sist men ikke minst, et kjempeherlig tannlegekontor har nå fått en ny pasient ❤️

Jobbintervjuet

Del 1 finner du her: “Drømmejobben..?
Del 2 finner du her: “Jobbsøknaden

Så pep det altså i telefonen. En mail. Og avsenderen?

 

Herrejeminijosefogmaria! Jeg, som vurderte å droppe å sende søknad – men som sendte en i hastverk likevel, skulle søren i meg på intervju! Mitt første intervju på jeg vet ikke hvor mange år, hjeeeeeeeelp!!

I en alder av godt voksen, er det ikke ofte jeg kjenner på skikkelige nerver lenger. Men nå herjet de vilt, både på utsiden og innsiden!

Dagene fram mot tirsdag gikk både fort og sakte på en gang, og jeg var helt ufattelig tørr i munnen da jeg tirsdag kveld stod utenfor tannlegeklinikken tre minutter på seks. Jeg ringte på, og straks etter kom et blidt fjes med et stort tannlege-smil til syne, og jeg ble ønsket velkommen.

Jeg ble vist rundt i lokalene, og plutselig satt jeg ved et bord med to tannleger foran meg og rykende fersk kaffe i koppen.

Samtalen gikk så løst og ledig fra første sekund, at vips så var alle nerver forduftet. Humor og latter – vi snakket og snakket i nesten en time. De forklarte at de ikke hadde bestemt seg for om de ønsket å ansette én tannlegesekretær i 100%, eller om to skulle dele på den samme stillingen. Hva var mine tanker?

Jeg forklarte som best jeg kunne, at etter så mange år utenfor det ordentlige arbeidslivet, hadde jeg kommet fram til at det er tryggest for meg å starte med deltid. Tanken er selvsagt 100% på sikt, men akkurat nå føltes det best for både meg og familien å starte redusert.

De to tannlegene hadde full forståelse for det, og da vi omsider skulle si ha det, følte jeg egentlig ikke at jeg hadde vært på jobbintervju. For noen trivelige folk!

Jeg var så lettet da jeg gikk ut døra i kveldsmørket igjen. Det hadde gått så bra som det kunne gå!

Og det skulle ikke ta lenger enn fire dager før det igjen pep i telefonen…

/ Siste del kommer i kveld 😍

Jobbsøknaden

Hjertet banket, svetten piplet – hva søren er mine positive og negative sider??

 

(Del 1 av denne historien finner du her: Drømmejobben..?)

Selv om stillingsutlysningen hadde blitt merket som “utgått” tre dager før fristen gikk ut, fant jeg ut at jeg ble nødt til å søke. Mail-adressen stod fortsatt øverst i høyre hjørne, så jeg lagret den for sikkerhets skyld.

Så kastet jeg meg over søknaden. Og innså rimelig kjapt: Jeg har aldri skrevet jobbsøknad før!

De jobbene jeg har hatt, har jeg fått via kjente, og de siste årene har jeg jo vært i mammaperm eller jobbet som selvstendig næringsdrivende.

Et kjapt søk på google viste hvordan en formell søknad skulle se ut, men formelle søknader hadde de helt sikkert fått nok av allerede. Dessuten: Jeg er meg! Jeg har levd av å skrive de siste fem årene – jeg måtte gjøre dette på min måte.

Så jeg startet søknaden med sannheten:

“Hei! Jeg heter Christina, og jeg elsker tanntråd!

Kanskje ikke først og fremst derfor jeg mener at jeg passer til å bli deres nye tannlegesekretær, men det kan jo ikke skade at jeg er et gledelig bevis på at tanntråd kan holde tre begynnende hull i sjakk siden 1999.” 😉

Så fortalte jeg litt om meg, at jeg er gift med Peter og at vi har to barn, før jeg skrev kort om meg som person og hvorfor jeg kunne tenke meg å jobbe som tannhelsesekretær.

Så avsluttet jeg med at dersom de var like glade i tanntråd som meg, hadde det vært veldig hyggelig å ta en prat.

Fytti flaten, som jeg ble tatt på senga av sommerfuglene i magen! Jeg hadde ikke sendt søknaden engang, også flakset det vilt nedi der! Er det normalt..?

Jeg skalv på hånda da jeg lastet søknaden inn i mailen, og måtte faktisk få Peter til å trykke på “send”. Han ga meg en klem mens han minnet meg på at det kunne hende jeg søkte for sent, og at jeg ikke måtte bli skuffet dersom jeg fikk beskjed om det i retur.

Så gikk hjernen inn i en merkelig modus. Hele den neste dagen vekslet den mellom å se for seg hvor bra jeg hadde passet i jobben, til å trøste-tenke at jeg sikkert ikke var den personen de var ute etter. Av og på, av og på.

Og sent den kvelden, dagen etter at jeg sendte søknaden, hadde Peter og jeg akkurat sunket ned i sofaen for å se en ny episode av “Queens Gambit” – så pep det i telefonen. En mail. Og avsenderen?

/ Fortsettelse følger i morgen tidlig 😍

Les neste innlegg her: “Jobbintervjuet