Lykken er peoner

Tenk at det har gått et år allerede? Siden Peter og jeg skulle i kontraktsmøte for å underskrive papirene til det nye huset vi hadde kjøpt.

Jeg var superspent – hva slags mennesker var det egentlig som hadde bodd i huset i så mange år? Ville vi komme til å merke hva slags hjem det hadde vært for dem? Ikke at det egentlig hadde noe å si, men det var liksom litt fint å vite likevel.

Jeg husker hvor spente Peter og jeg var da vi gikk opp trappen til meglerkontoret. Og på toppen av trappen fikk vi øye på et stort smil. Vi skjønte med en gang at det var husselgeren, og i hendene holdt hun en stor bukett med de flotteste rosa peonene jeg har sett i hele mitt liv. Min yndlingsblomst!

– “Disse er til dere”, smilte damen, “Det er blomster fra hagen deres”.

Vi ble så rørt! Blomster fra hagen – det som skulle bli vår nye hage! Fantastisk, sant? For en nydelig ting å gjøre, for en nydelig dame ❤️

Og nå sitter vi her da, i år er det vi som får nyte hagens flotte peoner. Og de blomstrer som aldri før 🌸


Det er et år siden vi kjøpte oss nytt hus. Og fortsatt er det godt å vite at vi tok over et hus som i mange år har rommet masser av glede. Som har huset to små jenter som med tiden ble store jenter som flyttet hjemmefra. Et hus som hadde hatt halloween-fester og russetreff og jentekvelder med mammas hjemmelagde pizza.

Og at det som hadde vært to jenters barndomshjem, nå har blitt våre to barns barndomshjem. Med masse peoner i hagen ❤️

/ 🌸🌸🌸

Årets sommertips!

Åh, i dag er jeg bare så stolt av å være larviking! Ikke bare er byen vår fylt til randen av festivalglade ungdommer som skal på Stavernfestivalen de neste dagene, men vi har endelig sparket i gang den norske sommeren ved å avlegge årets første besøk til Vestfolds flotteste sommeraktivitet for familier: Foldvik Familiepark 😍

Det er på høy tid med litt velfortjent fremsnakk av en lokal favoritt, for bare 20 minutter hjemmefra ligger nemlig 100.000 kvadratmeter med herlig park og venter, og jeg bare elsker det stedet!

Ekteparet Helene og Sigmund Foldvik har virkelig fått det til, det som opprinnelig startet som et tilbud for å aktivisere barna mens foreldrene var på selvplukk på gården for mange år siden, har med tiden vokst seg til å bli en skikkelig sommerfavoritt for veldig mange vestfoldinger.

Og det beste er at selv om parken har plass til mange besøkende, er det så lunt og fint og familiært, at det bestandig virker som det er akkurat passe mengde folk – selv om parkeringen er full.

Det er ikke mange år siden Peter og jeg oppdaget parken for alvor, og nå blir det rett og slett ikke sommer uten minst ett besøk. Faktisk tror jeg Peter og jeg gleder oss mer enn barna hvert eneste år 😂

Det er mange grunner til å gi parken høyt terningkast, for her har man absolutt alt man trenger – ingen farlige leker, ikke noe stress eller mas – bare gøy og moro for hele familien!

Plaskedammen var ny i fjor, og er full av vannspredere i alle fasonger. Små stråler for de minste barna, og større for de store – vannet holder 30 grader og er en høydare for de fleste. Ingen skumle bassenger – bare trygg vannlek der barna selv kan bestemme hvor våte de skal bli. Og mor og/eller far kan nyte en kopp kaffe fra sidelinjen ☕️

“Helt elektrisk” er en av våre mange favoritt-soner, masse digitale leker der man kan boltre seg. For eksempel i fotball-bingen med interaktive mål, man velger seg hver sin farge, og skal skyte på det målet der din farge popper opp. Utrolig moro for hele familien!

Man kan kjøre en liten runde med toget, eller sitte på en runde på traktorens henger, hoppe i høyet, kjøre elektriske biler, eller tråbiler for større barn og tråbiler for mindre barn.

Alle familieparker med respekt for seg selv, har selvfølgelig en egen maskot! Eselet Foffa bor på Foldvik ☀️

Ellers kan man klatre i klatrestativer, ta en runde innom “Nostalgia” (der finner man de klassiske aktivitetene fra gamle dager: kaste-på-stikka, tautrekking, kaste hestesko, sekkeløp, stylter, rokkering eller ringspill) eller spille mini-golf!

I akebakken får man kjent det krible i magen, der man suser nedover bakken i en gigantisk akering. I går så jeg en bestefar ta to ekstra runder etter at barnebarnet var lei 😂❤️

Nytt av året er tre store og bratte sklier, supergøy for alle som ønsker å kjenne på magesuget! Kan informere om at jeg meldte meg frivillig til å stå nede ved bunnen av skliene og vente 👵🏻😅

Og enda har jeg ikke nevnt verken dyrene (påfugler, kaniner, lamaer, griser, esler, katter for å nevne noe), ansiktsmalingen, hoppeputene eller teaterforestillingen som spilles hver dag i høysesong, klokka 12 og 15.30.

Ved inngangen tar du med deg en tralle som du putter sekker, unger eller mann oppi:

 

Ønsker man å spise i parken, er det kafé med mat og flere kiosker med salg av alt fra vafler til is. Ønsker man å ha med medbrakt mat, er det flere stasjoner med gassgriller tilgjengelig til fri bruk. Genialt!

Mange Larviksungdommer får sin første sommerjobb på Foldvik, og til dags dato har jeg kun møtt blide og utrolig trivelige folk på jobb! Det er som om hele stedet bare oser av positivisme, kanskje er det derfor vi storkoser oss litt ekstra når vi er der 🌟

Alle over 2 år betaler forøvrig det samme for inngangsbilletten, og har man planer om flere besøk i løpet av sommeren, lønner det seg med sesongkort fra tredje besøket.

Så er du i nærheten i sommer, er det bare å sette av hele dagen til et besøk, åpningstiden er fra 10 til 18 – og jeg lover deg at timene får bein å gå på! 😉

NB! På ingen måte sponset, bare stolt fremsnakk ☀️

/ Moro for barn, minst like moro for voksne 🙌🏽🎉

Verdens beste naboer?

Så der satt vi. På en strandbar i Spania og snakket om hvor utrolig fint vi hadde det på ferie, men også hvilken enorm jobb vi har foran oss i hagen når vi kommer hjem.

For ting vokser selv når man er ferie. Kanskje spesielt da. Gresset vokser i rekordtempo og blomstene skyter til værs.

Momor kunne via SMS også melde om at jevnlig tilførsel av regn hadde gjort underverker for blomster, trær og buskevekster mens vi var borte. Peonene hadde vokst seg rekordstore, buskene hadde skutt mot stjernene og plenen kunne trenge en sulten geit.

Det ville med andre ord kreve en helhjertet innsats som gartnere på heltid, bare for å gjenvinne kontrollen over busker og plen.

Men så tikket det plutselig inn en melding på Messenger.

Fra… naboen?

Oh no! Hadde det vært innbrudd?

Eller brann??

Nei da.

Vår kjære nabo hadde bare sett at gresset hadde vokst så voldsomt mens vi var borte at.. de hadde klipt plenen for oss!!

De ville bare si fra om det, og håpet at det ikke virket frekt.

Asså, hva gir du meg? Går det an å få bedre naboer?? 😍

Jeg viste meldingen til Peter og haken hans gikk rett ut av ledd. Så da vi kom hjem til vår botaniske hage og fryktet å måtte slå oss vei over plenen med machete og ljå, kunne vi heller bare nyte synet av blomstrende blomster og struttende bærplanter, mens vi trasket over en plen som lignet en kampklar fotballbane.

Så nå gjenstår bare kremjobben. Klippe litt, luke litt og kose seg med alt som spirer og gror.

Vi trodde kanskje vi var heldige da vi satt på en strandbar i Spania, men det var ikke før vi kom hjem at vi innså akkurat hvor heldige vi er.

/ Hipp hurra for verdens beste naboer! 😍🎉

Jeg ble nesten ranet

I dag morges skulle vi på den store Mercadona’en for å kjøpe mat. Avokado, tomater, skinke, gulost, ferskt brød, gazpacho og juice.

Jeg måtte plutselig tisse, og spurte svigermor om hun visste om butikken hadde en gjeste-do tilgjengelig. Hun forklarte meg at den lå en etasje ned, i parkeringskjelleren.

Jeg tok trappene ned, og akkurat da jeg rundet hjørnet, var det en spansk mor med to bleiebarn som var på vei inn i det som viste seg å være et kombinert stellerom og dametoalett.

Great. Moren hadde en bleiepakke under armen, dette kom til å ta tid.

Jeg ble stående og titte ut i den mørke parkeringskjelleren en liten stund, der det var omtrent tjue biler totalt, og helt stille. Jeg fisket mobiltelefonen opp fra lomma, og begynte å scrolle nettaviser.

Plutselig hørte jeg noen komme ned trappen. Jeg tittet opp da en mann rundet hjørnet, og møtte blikket hans et halvt sekund før jeg tittet ned. Jeg rakk å registrere at han var litt sliten i tøyet, hadde bustete hår, utgåtte sko og litt sånn skummelt ansikt. Ga ikke sånn umiddelbart gode vibber, hvis du skjønner.

Idet han passerte, mumlet han noe på spansk – det var jo bare oss to der, men jeg var usikker på om han snakket til meg. Jeg forstår jo fint lite av språket, så jeg tenkte at det tryggeste var å fortsatte scrollingen som om jeg ikke hørte hva han sa.

Han forsvant ut i parkeringskjelleren, der det fortsatt var helt folketomt – så jeg hørte skrittene hans veldig tydelig. Plutselig ble det stille. Han måtte ha stoppet opp noen sekunder, for med ett hørte jeg skrittene hans igjen – og de ble mer og mer tydelige. Han hadde snudd.

Hva ville han? Hadde han glemt noe? Skulle han også på toalettet? Hadde han sett mobilen min? Skulle han rane meg..?!

Der stod jeg helt alene, og det var ingenting som tydet på at moren med de to barna hadde planer om å komme ut fra toalettet. Hva i all verden skulle jeg gjøre? Løpe bort til trappen og komme meg opp og i sikkerhet?

Jeg stappet mobilen ned i lomma og skulle akkurat legge på sprang bort til trappen, da mannen rundet hjørnet. Han sperret veien, og denne gangen mumlet han ikke da han åpnet munnen, han snakket klart og tydelig:

Lå sientå kieres eladå?

Jeg kikket forskremt på ham. Herregud. Hva betydde det? Penga eller livet..?

Eladå?, gjentok han spørrende, og holdt opp en åpnet eske foran seg.

Å herregud, hva var det i esken? Skorpioner? Flaggermus? Avkappede fingre? Eladå? Hva i all verden var eladå??

Viste seg at det var.. iskrem.

Mannen ville bare være snill, han hadde kjøpt en eske med ispinner som var i ferd med å smelte.

Jeg ble altså ikke ranet i dag – men jeg er nok verdens verste person 🙈

/ Må. Seriøst. Lære. Meg. Spansk 🙈😂

Beina på jorda

De siste dagene har jeg kanskje vært i overkant breial på Snapchat, for jeg har klaget litt på været. Eller altså, ikke klaget sånn direkte, jeg bare ytret en enorm glede over at det har vært overskyet.

Det er riktignok ikke hetebølge her vi er, men over tretti varmegrader i skyggen – hvilket får svettekjertlene til å gå bananas. Så en overskyet himmel og tilhørende yr, føltes helt fantastisk i går 🙈

Tilbakemeldingene i innboksen lot ikke vente på seg, jeg fikk klar beskjed om at jeg må nyte varmen så lenge jeg kan – for hjemme i Norge er det ikke mye som minner om sommer akkurat nå.

Så her kommer et bevis på at jeg holder beina på jorda her jeg sitter og svetter, og hvordan jeg hele tiden blir minnet på hva slags sommervær som venter når vi snart setter kursen hjemover:

 


/ Klem fra ullgenser in the making 😂☀️❄️

9 år i dag ❤️

Noen ganger er Facebook ekstra fin. Som når det venter et varsel på telefonen når man våkner om morgenen, et varsel om at i dag er det 9 år siden alt startet ❤️

 

Vi visste jo ikke for 9 år siden at det kom til å bli oss to, men Peter og jeg ble altså kjent på Facebook!

Vi hadde en felles kompis som pleide å skrive mange artige statuser på Facebook. Både Peter og jeg kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag kommenterte Peter profilbildet mitt. Jeg hadde bilde av Teo – og det viste seg at Peter hadde en hund av samme rase.

Så ble det en bitteliten prat rundt det.

Og for 9 år siden i dag, sendte Peter meg en venneforespørsel. Da levde vi hvert vårt liv i hver vår by, og hadde ikke tid eller ønske om å bli bedre kjent 😂

Derfor var det stille i mange måneder. Ingenting å se her.

Men så endret livssituasjonene våre seg på hver sin kant – og plutselig fikk vi kontakt. Kjemien var bra. I overkant bra.

…og resten er i historie 😍

/ Takk skarru ha, Mark Zuckerberg 😂 

Juan og fugleskremselet

Her i Casa Karma, feriehuset til min svogers familie, har de en vaktmester som passer på huset mens ingen er her. Det er altså den samme Juan som passer på svigers’ feriehus – han fylte 70 år i fjor, snakker ikke et ord engelsk og røyker som en skorstein.

I hagen på nedsiden av Casa Karma dyrker Juan grønnsaker og frukt hele året, han planter og vanner og høster. Det er bestandig gøy å tasse rundt blant busker og trær og se hva han dyrker denne gangen, for det varierer naturligvis fra årstid til årstid.

De siste dagene har det imidlertid vært så varmt at ingen av oss har orket å ta turen ned trappene til Juans lille grønnsakshage, derfor bestemte jeg meg for å speide utover området og se om jeg kunne se hva slags frukt og grønt som var under produksjon akkurat nå.

Og det var da jeg fikk øye på det..

Hva i all verden er det Juan har hengt opp i treet..?

 

Er det et “fugleskremsel”..? Jeg har så mange spørsmål! 😂

– Er dette et spansk fugleskremsel?
– Holder det fiken-tyver unna?
– Hvor i all verden har Juan fått tak i denne?
– Hvordan har han fått den opp i treet?
– Er dette et kjent spansk triks, eller er det et Juan-patent?
– Bør norske bønder som sliter med avlingene sine lære av vår spanske vaktmester?

Jeg skulle så gjerne slått av en prat med vår kjære vaktmester – når jeg tenker etter, er dette den nærmeste motivasjonen til å lære meg spansk jeg har vært borti til nå 😆

Inntil videre må jeg leve med de ubesvarte spørsmålene, men når vi ses igjen neste gang, Juan – kan det hende frøkna fra Larvik i Norway har lært seg noen gloser 🙈

Og da har jeg et fugleskremsel å plukke med deg 😆

/ 🇪🇸

Familia Bleikfisos

Nå som flyreisen for lengst er overstått og vi begynner å finne oss til rette, kan jeg endelig si: Ferien er i gang! Viva la españa 😍

Vi pleier jo å feriere med svigermor og svigerfar når vi er her, men denne gangen skal vi være én uke sammen med Peters søster, hennes mann og deres tre barn – før vi avslutter ferien noen dager sammen med svigers.

Feriehuset til svogers familie ligger bare fem minutter unna huset til svigers, så det er kjekt at vi er godt kjent i området fra før. Fast handling på den samme Mercadona’en, ligge på den samme stranda, kjøpe is på den samme strandbaren. Ferie!

Og så er det jo virkelig luksus med eget basseng 🌟

 

Frokost og middag ved utsikts-bordet hver dag er absolutt ikke feil 😍

Akkurat nå er jeg mest fornøyd med at den fryktede hetebølgen ikke har dukket opp her vi befinner oss enda, for det kunne blitt interessant 😰

Vi er dessuten så hvite og bleke i huden enda, at Juan, den spanske vaktmesteren som passer på husene når ingen er her, ler så den spanske magen hans rister hver gang han ser oss. (Jeg skjønner jo ikke et ord spansk, så jeg lo med ham helt til noen tok seg bryet med å forklare).

Håper sommeren er i anmarsj hjemme i Norge nå også! Jeg føler vi hoppet fra vår til sommer i løpet av fire timers flyreise – kroppen har ikke helt vendt seg til sol og varme enda, i alle fall ikke øynene til Fru Mys 😑

– “Nei nå myser du igjen, du må åpne øynene!”

Nå venter et herlig taco-måltid ved utsikts-bordet, og spør du meg er det én ting Norge virkelig mangler, nemlig muligheten til å sitte ute hele kvelden uten å fryse! Magisk ❤️

/ Feriehilsen fra La Familia Bleikfisos

Mamma-magefølelsen

Du vet den magefølelsen? Som bare murrer og skurrer og nekter å slå seg til ro når noe føles feil. Som når en lege på legevakten sier at den armen nok bare er kraftig forslått. Her er det heldigvis ikke brudd.

For barns ben kan jo sammenlignes med å bøye en bjørkegren – den er seig, og brekker ikke like fort som hos oss voksne.

– Jo, men jeg kan jo ikke komme borti den uten at tårene renner?, sier et bekymret mammahjerte.

– Jo, men det kan gjøre veldig vondt om man bare har slått den kraftig også. Det ville ikke gått så bra med palpasjon dersom det var et brudd. Det viktigste nå, er å prøve å bevege den så mye som mulig. Gi gjerne smertestillende. 

Så han ikke hvordan den lille bet tennene sammen og holdt pusten mens han trykket?

Men så blir man kanskje lettet over legens ord, et brudd er jo selvsagt ikke ønskelig når sommeren nærmer seg. Når vi skal surfe, stå på vannski og bade.

Så trosser man den murrende, skurrende følelsen i mammamagen, takker for hjelpen og drar hjem. Tørker tårene som spretter hos den lille hver gang bilen må over en fartsdump.

– Så, så. Det går bra. Legen sa det går bra.

Men om natten virker magefølelsen bra. Man sover på det. Og så våkner man og vet hva man skal gjøre.

Plukker opp telefonen, ringer legevakten igjen. Beklager altså, men vi må komme tilbake.

En ny lege er på jobb, muligens en mamma. Det er noe med blikket. Eller kanskje er det mamma-magefølelsen hennes som sparker inn, også?

Og røntgen er ærligheten selv. Da har det ikke noe å si at man biter tennene sammen og holder pusten, for den maskinen juger ikke.

– Hvorfor kom dere ikke hit i går?

Den voksne sykepleieren titter på oss med de mildeste øynene jeg har sett noen gang.

– Denne natten må ha vært vond for deg, lille venn. Du skal få en premie av meg. To. Nei tre. Fire, faktisk.

Også sitter man der med et mammahjerte som er takknemlig for at det finnes så mange godhjertede folk i helsevesenet. Som er på jobb fordi de har et brennende ønske om å hjelpe andre. Sånt skinner gjennom.

Og til deg, kjære lege som var på jobb den første kvelden: Du gjorde det eneste riktige. Du undersøkte og fulgte dine rutiner. På papiret virket det kanskje som om ingenting var galt, men på magefølelsen var det noe som ikke stemte.

Og en mamma-magefølelse som har fått en hel natt på seg, skal man ikke kimse av 😉❤️

/ Beklager bloggpausen 🌸 Hilsen mammahjerte ❤️

“Blir du ikke flau?”

Her om dagen skjedde det noe. Jeg var tilfeldigvis innom Peters blogg, da jeg så en kommentar under et av innleggene hans der det stod: “Blir du ikke flau?”

Jeg spurte Peter om han hadde sett kommentaren, og vi ble sittende å humre litt over hva vedkommende muligens siktet til. Flau fordi han i innlegget hadde et bilde der han poserte foran Crocs-butikken? Eller fordi han hadde skrevet om at vi hadde spist på en dyr restaurant? Eller var det en miljøforkjemper som reagerte på at vi hadde tatt fly for å komme oss til Spania? Eller var det fordi man kunne skimte alkoholholdig drikke på et av bildene?

Det er kanskje ikke så lett å forstå, men dette er det desidert verste med å dele av livet sitt. Man legger hodet sitt på huggestabben hver eneste dag. Et lite feilskjær i teksten, noe som kan mistolkes i sosiale medier – terskelen for å si fra blir lavere og lavere for hver dag som går.

Og misforstå meg rett: Kritikk kan være bra! Konstruktive tilbakemeldinger er helt nødvendig for at vi skal utvikle oss.

Men denne gangen hadde jeg en rar magefølelse. Plutselig kom jeg på at det var noen timer siden jeg hadde sjekket mitt eget kommentarfelt, jeg forhåndsgodkjenner nemlig alt som kommer inn – først og fremst for å luke bort spam, men også for at ikke uakseptable kommentarer skal slippe gjennom uten at jeg oppdager det.

Og denne gangen lå det kommentarer på vent. Alle fra samme IP-adresse, og det var rett og slett en tirade som kunne fått malingen til å flasse av veggene. Alt handlet om hvordan jeg så ut, hvor stygg jeg er på håret, hvor flat rumpe jeg har, at jeg burde få hjelp til å endre klesstil. Og: “Blir ikke Peter flau?”

Kommentarer som dette dukker opp med jevne mellomrom – og hver eneste gang takker jeg for at jeg ikke lenger er 15 år og usikker på alt her i verden. Det føles ekstremt bra å være godt over tretti, ha det fint med seg selv, og kjenne hvordan sånne kommentarer går inn det ene øret og ut det andre.

Men til deg som denne gangen hadde behov for å fortelle hvor mye du misliker meg og hvordan jeg ser ut: Sett deg ned i sofakroken, finn frem mobilen og søk opp podcasten “Koht vil leve”. Så finner du den siste episoden som ble sluppet forrige onsdag, “Femte kapittel”.

Så hører du ekstra nøye nøye etter, 11 minutter ut i episoden.

Der alvorlig kreftsyke Christine sier at “Det jeg drømmer om.. Det eneste jeg drømmer om.. Det er å få oppleve en dag.. Som andre mennesker ikke husker engang. Som bare er en tirsdag eller en onsdag. Jeg drømmer bare om en helt vanlig dag. Hvor jeg kan ta på meg klær og bare sitte.. Og ikke være så svimmel, og bare være og ikke gjøre noen ting. For det er så mange gleder i løpet av en dag som ingen husker. Det er mange, mange, mange ting – ikke bare sånn fugler og sånn, men ta en kaffe og en te. Det er masse fint på en vanlig dag.”

Jeg skal love deg at livet endrer retning når man endrer fokus i eget liv. Akkurat nå er det mennesker som kjemper for livet. Tenk litt på det da. Bruk heller livet til å nyte de fine tingene, fremfor å kaste bort tiden på negativitet. Til det er livet for kort og verdifullt ❤️

/ 🌸