“Blir du ikke flau?”

Her om dagen skjedde det noe. Jeg var tilfeldigvis innom Peters blogg, da jeg så en kommentar under et av innleggene hans der det stod: “Blir du ikke flau?”

Jeg spurte Peter om han hadde sett kommentaren, og vi ble sittende å humre litt over hva vedkommende muligens siktet til. Flau fordi han i innlegget hadde et bilde der han poserte foran Crocs-butikken? Eller fordi han hadde skrevet om at vi hadde spist på en dyr restaurant? Eller var det en miljøforkjemper som reagerte på at vi hadde tatt fly for å komme oss til Spania? Eller var det fordi man kunne skimte alkoholholdig drikke på et av bildene?

Det er kanskje ikke så lett å forstå, men dette er det desidert verste med å dele av livet sitt. Man legger hodet sitt på huggestabben hver eneste dag. Et lite feilskjær i teksten, noe som kan mistolkes i sosiale medier – terskelen for å si fra blir lavere og lavere for hver dag som går.

Og misforstå meg rett: Kritikk kan være bra! Konstruktive tilbakemeldinger er helt nødvendig for at vi skal utvikle oss.

Men denne gangen hadde jeg en rar magefølelse. Plutselig kom jeg på at det var noen timer siden jeg hadde sjekket mitt eget kommentarfelt, jeg forhåndsgodkjenner nemlig alt som kommer inn – først og fremst for å luke bort spam, men også for at ikke uakseptable kommentarer skal slippe gjennom uten at jeg oppdager det.

Og denne gangen lå det kommentarer på vent. Alle fra samme IP-adresse, og det var rett og slett en tirade som kunne fått malingen til å flasse av veggene. Alt handlet om hvordan jeg så ut, hvor stygg jeg er på håret, hvor flat rumpe jeg har, at jeg burde få hjelp til å endre klesstil. Og: “Blir ikke Peter flau?”

Kommentarer som dette dukker opp med jevne mellomrom – og hver eneste gang takker jeg for at jeg ikke lenger er 15 år og usikker på alt her i verden. Det føles ekstremt bra å være godt over tretti, ha det fint med seg selv, og kjenne hvordan sånne kommentarer går inn det ene øret og ut det andre.

Men til deg som denne gangen hadde behov for å fortelle hvor mye du misliker meg og hvordan jeg ser ut: Sett deg ned i sofakroken, finn frem mobilen og søk opp podcasten “Koht vil leve”. Så finner du den siste episoden som ble sluppet forrige onsdag, “Femte kapittel”.

Så hører du ekstra nøye nøye etter, 11 minutter ut i episoden.

Der alvorlig kreftsyke Christine sier at “Det jeg drømmer om.. Det eneste jeg drømmer om.. Det er å få oppleve en dag.. Som andre mennesker ikke husker engang. Som bare er en tirsdag eller en onsdag. Jeg drømmer bare om en helt vanlig dag. Hvor jeg kan ta på meg klær og bare sitte.. Og ikke være så svimmel, og bare være og ikke gjøre noen ting. For det er så mange gleder i løpet av en dag som ingen husker. Det er mange, mange, mange ting – ikke bare sånn fugler og sånn, men ta en kaffe og en te. Det er masse fint på en vanlig dag.”

Jeg skal love deg at livet endrer retning når man endrer fokus i eget liv. Akkurat nå er det mennesker som kjemper for livet. Tenk litt på det da. Bruk heller livet til å nyte de fine tingene, fremfor å kaste bort tiden på negativitet. Til det er livet for kort og verdifullt ❤️

/ 🌸

Tårer, turbulens, og fantastiske Barcelona

Jeg vet ikke om det var mammahjertet som gjorde det, for jeg hadde jo gledet meg til denne turen i et helt år – men på vei til Gardermoen silte tårene i strie strømmer.

Ikke bare er jeg livredd for å fly, jeg var plutselig redd for ikke å komme hjem igjen! Mon tro hvor disse tankene har kommet fra? Er det instinkter som kicker inn når man får barn, eller er det simpelthen et resultat av at man er altfor sjeldent på reisefot?

Det hjalp jo selvsagt ikke at avreise denne gangen var 03.30 natt til torsdag, det er en kjent sak at man blir rimelig frynsete av for lite søvn. Tanken på en storby ble plutselig så.. Overveldende.

Frynsete var jeg også 10.000 fot over bakken, der jeg satt og undret meg over alle dem som trives med å jobbe ombord i et fly, for maken til turbulens har jeg aldri opplevd. Konstant risting fra start til slutt, jeg tviholdt blikket mitt på flyvertinnene underveis, og konkluderte med at de sannsynligvis ikke ville smilt hjertelig dersom flyet var i ferd med å styrte.

“Heldigvis” fikk jeg noe annet å tenke på underveis 🙈😂

Men da vi endelig fikk plantet bena på bakken i Barcelona, og omsider fant det riktige toget som skulle ta oss til den lille byen Girona, begynte hvilepulsen å presse på.

Ferien var i gang 😊

Torsdag kveld var jo i utgangspunktet hele formålet med reisen, å spise på “El Celler de Can Roca” – en av verdens beste restauranter. Vi hadde skyhøye forventninger – og for en kveld det ble!

En magisk opplevelse som (i alle fall vi) bare får oppleve en gang i livet 🌟 (For spesielt interesserte: Det viste seg at kleskoden “smart casual” betydde “gå i det du vil”. Svigerinna og jeg kjørte kjole og pensko, men i lokalet var det alt fra stivpyntede amerikanere til flanellskjorte og shorts 😉)

Du som har sett Chef’s Table-episoden “Jordi Roca” vil forstå 😍 (Trip to Havana)

Resten av ferien var relativt planløs, og det passet oss perfekt. Med til sammen fem barn hjemme i Norge, var det helt magisk å kunne ta alt på sparket og traske gatelangs mens vi oppdaget nye ting.

Å sette seg på en fortauskafé i sola og nyte nyskåret skinke, oliven og noe iskaldt i glassene, var rett og slett ubeskrivelig avslappende. Stikke innom en fristende isbar på veien, la seg overvelde av de vanvittig flotte bygningene på alle kanter.

Happy campers!

Lørdag formiddag hadde vi booket billetter til Sagrada Familia, med audio-guide på øret. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, annet enn at bygget var stort, at Antoni Gaudí var hjernen bak det hele, og at det ikke var ferdigstilt enda.

Og her skal jeg komme med en liten anbefaling: Det å ikke vite stort om ting på forhånd, gjør muligheten for å bli totalt slått i bakken mye mer sannsynlig!

Både stående på utsiden, og ikke minst da vi skrittet inn i det gigantiske bygget – vi mistet nesten pusten, alle mann. Fy flate!

Med audio-guide på øra, ser det ut som om alle går og skravler i telefonen 😆

Det anbefales på det sterkeste å ha guide på øra, som man kan følge i sitt eget tempo. Mitt reisefølge hadde i tillegg tatt hensyn til mine midt-på-treet engelsk-kunnskaper, og booket audio på svensk. Tack så hemskt mycket!

Og det som var storslagent på utsiden, viste seg å være helt ubeskrivelig flott på innsiden – WOW!

Foto: Svigerinne Hanne ❤️

Etter Sagrada bar det rett til et “Escape Room” der vi jobbet fletta av oss i en time for å løse alle koder og oppgaver for å komme oss ut igjen. Utrolig moro!

Her hadde reisefølget også tatt hensyn til meg, og latt være å booke et horror-rom, som de egentlig hadde mest lyst til 😂 (Begynner jo å gå opp for meg hvem som var party pooper’en her)

Resten av tiden i Barcelona brukte vi på å traske rundt, vi var blant annet i gamlebyen, inne i Santa Maria Del Mar (gleder meg enda mer til å lese resten av “Havets Katedral” nå!), Parc Güell, Casa Milà og diverse annet vi bare ramlet over på vår vei.

Og selv om det var fint å få med seg de store tingene, tror jeg kanskje det er alle disse tilfeldighetene vi kommer til å huske best.

Som da vi var på leting etter et bra lunsj-sted, og magefølelsen til svigerinne Hanne tok oss inn på et skikkelig lokalt spisested der vi sannsynligvis var de første turistene noensinne – og ble servert tradisjonelle retter sammen med spanjoler med en snittalder på 84 år. Maten var knallgod, og den katalanske atmosfæren var til å ta og føle på.

Eller da vi surret oss inn i feil bakgater og plutselig ble tilbudt kaffe og ulovlige stoffer om hverandre, og fitbiten på armen min viste en puls på 120 fordi jeg var overbevist om at vi kom til å bli ranet og drept – men vi fortsatte å gå, og plutselig var vi ute blant folk og turister igjen, og jeg følte vi hadde fått livene våre i gave.

Eller da det gikk opp et lys for oss og vi fant ut at det jo er mye bedre å bestille hver vår hovedrett som vi plasserer midt på bordet, sånn at vi kunne lage vår egen lille tapas-variant og kaste terning over de samme rettene – og ikke minst den samme desserten 😍

Eplekaka var best 😉

Eller da vi klatret til topps på en gammel borg i Girona og jeg ble sittende å tenke på hvor bra det er å se litt av verden. Komme seg litt bort hjemmefra, selv om det betyr at man må trosse frykten for lommetjuver og fly som skal krasje og hunder som kanskje har rabies og altfor store byer for ei jente på 159 centimeter som er født uten stedsans og lett kan gå seg vill.

Alt gikk jo bra. Og vi hadde det helt topp 😊

/ Barcelona ☀️

Smart casual

Om ikke mange dagene skal Peter og jeg ut og reise. Mer om det kommer senere – men akkurat nå sliter vi litt med et aldri så lite spørsmål.

Det har seg nemlig sånn at formålet med denne turen, er et helt spesielt besøk på en helt spesiell restaurant. En restaurant som har blitt kåret til verdens beste, og som ligger i en liten by nord-øst for Barcelona.

Dette besøket har vi gledet oss til i et helt år, og nå nærmer det seg med stormskritt!

Men i går kveld dukket spørsmålet opp. Hva i all verden har man på seg når man skal være gjest på et sånt sted? På Trip Advisor står det at dresskoden er “Smart casual”. Hva i all verden betyr Smart casual? 😂

Er det slips? Er det kjole? Er det i såfall innafor med joggesko til kjolen, eller må penskoene være med?

Vil jo ikke føle oss overpynta heller.. 🙈😂

Vi klør oss litt i huet, for vi reiser kun med håndbagasje, så vi har ikke plass til å pakke med oss allverden.. Alle tips tas imot med takk 🌸

/ Hilsen småstresset med reisefeber 🙋🏻😅

Mitt beste serietips

De siste årene har jeg følt meg helt lost når vennene mine har snakket om TV-serier de har sett. Jeg (og Peter) har fulgt med på Game Of Thrones, og det har vært det.

Men problemet er, at hvis jeg først setter meg nedpå litt alene, tenker jeg at jeg ikke orker å bli avhengig av å se en serie som jeg bare se en episode til av. Så da setter jeg heller på en dokumentar-serie eller et eller annet som har blitt tatt opp på dekoderen for evigheter siden.

Men så havnet jeg på strikke-kjøret for en stund siden, og en dag fant jeg ut at jeg skulle sveipe innom Netflix for å se om det tilfeldigvis var noe fristende der.


Jeg trengte rett og slett en serie jeg kunne se alene, og den første som poppet opp var en helt ny serie jeg (naturligvis) aldri hadde hørt om før. Men jeg gjenkjente ansiktet til Christina Applegate:

Skjermbilde: Netflix.no

Jeg bestemte meg for å trykke på play, og vips så var det gjort. Jeg hadde funnet meg en serie – og lite visste jeg at jeg skulle komme til å elske den!

For jeg har nemlig blitt litt sær med årene, en serie må liksom gi meg et helt spekter av følelser for at jeg kan gi den et høyt terningkast. Den må helst by på mange overraskelser underveis også, og kanskje var det derfor jeg likte denne serien så godt.

Inkluder en søt og vis gammel mann – og jeg er solgt 😂 (Skjermbilde: Netflix.no)

.. En kjekkas som James Marsden skader jo heller ikke.. (Skjermbilde: Netflix.no)

Dead to me” er liksom annerledes, og jeg syns det er helt nydelig når man er helt sikker på at man skjønner hvor handlingen er på vei, og så skjer noe helt annet.

Så, da vet du hva du kan kaste deg over dersom du har en Netflix-konto og er på jakt etter en ny serie – episodene er dessuten på 30 minutter, et perfekt lite pusterom når man måtte trenge det 🌸

/ .. Og så gir du meg et pip dersom du tar meg på ordet – spent på om du er enig eller ei 😉

På date med Ina Wroldsen

I går var endelig dagen kommet – dagen jeg har gledet meg til helt siden bursdagen min! Peter og jeg skulle på date 😍

Vi startet kvelden friskt, med en McFlurry hver – og en varm kaffe på deling 😂#thuglife

 

Og det var ikke en hvilken som helst date heller, vi skulle nemlig på konsert med Ina Wroldsen! Dama jeg i flere år har drømt om å se på scenen – endelig var det min tur!

Ikke bare er Ina en fantastisk låtskriver som produserer hit etter hit for andre artister, jeg mener hun er den beste vokalisten i Norge 🌟

Og for en konsert! For ei dame! Det var rett og slett helt fantastisk. Jeg hadde aldri vært på Foynhagen i Tønsberg før heller, og ble skikkelig positivt overrasket over den utrolig koselige stemningen det var i bakgården midt på Tønsberg brygge.

 

Det eneste problemet med konserter, er selvfølgelig å være 159 centimeter på strømpelesten – og det fikk meg til å tenke at dersom jeg hadde vært artist, skulle jeg avholdt minst én ekstrakonsert i hver by der høydegrensen for å komme inn er 165 centimeter 😅

Men et lite pusterom på date, på et utsolgt Foynhagen på en torsdag – det er hverdagslykke, det ❤️

/ Queen Ina 👑

Dagens lille: Søppel-varsel

Det er jo ikke mange ukene siden jeg klaget på gjenvinningsstasjonen vår, da det viste seg at våre venner Nina og Stig måtte betale for å kaste eierløst avfall de hadde funnet i naturen.

For å gjøre opp for denne klagingen, tenkte jeg å tipse om noe som derimot fungerer veldig bra – nemlig appen “Min renovasjon”!

Nå vet jeg ikke hvordan søppel-ordningen fungerer ellers i landet, men her i Larvik har vi en rullering på tre uker: Restavfall, plast og papir – mens matavfall tømmes hver uke.

Og her er det lett å gå surr, foråsidetsånn. Var det plast i forrige uke? Eller var det restavfall? Er det papir som hentes etter restavfall, eller er det plast?

Sånn holdt jeg på fra uke til uke, helt til jeg endelig fikk tips om en app som kunne hjelpe. I “Min renovasjon” kan man nemlig sette på varsel, slik at man får beskjed til ønsket tid, om hvilket søppel som tømmes når:

Og dette har faktisk gjort livet mitt et hakk lettere! I appen kan man finne informasjon om gjenvinningsstasjonene, samt en smart sorteringsguide.

Men viktigst av alt er altså varslingen, der jeg hver onsdag kveld kl 18.00 får beskjed om hva som skal hentes neste morgen – dermed husker jeg for eksempel å sette ut plastsekken som vi har stående i boden.

Voila!

“Min renovasjon” er utviklet av Vesar, som er avfallsselskapet i Vestfold. Men kanskje andre fylker har en tilsvarende ordning? ☀️

/ God onsdag 🌸

Blomster på menyen

Mormor er så søt, til bryllupsdagen vår fikk Peter og jeg et gavekort på Østby Nordre – det lokale blomsterutsalget vårt ❤️ Og i går fikk vi endelig tatt turen for første gang i år!

 

Og for en lykkepille det er å vandre rundt blant fargerrike stauder og urter og planter i alle varianter. Jeg, som i vinterhalvåret knapt klarer å holde liv i en kaktus – får stjerner i øynene hver vår, når det er på tide å få det til å blomstre og gro på trappa og i hagen.

For hvert år som går, blir jeg flinkere til å vanne, og hvert år får jeg litt mer forståelse for hvilke planter som trives hvor. I år har vi attpåtil tenkt til å prøve oss på vår første kjøkkenhage, så i år må vi i alle fall få på plass gode vanningsrutiner ganske så kjapt 😅

 

I år kommer jeg til å tenke ekstra mye på hvilke blomster og busker som er insektsvennlige – for nå må vi alle ta i et tak for å redde så mange pollinerende insekter som vi kan 🐝

Anbefaler å ta en titt på Blomstermeny.no for gode tips til hvilke busker, sommerblomster, stauder og trær som er spesielt godt egnet for humler, bier og sommerfugler ☀️

Det er så deilig at favoritt-sesongen endelig er i gang! Og så må jeg bare få sende en stor takk til forrige huseier som har gjort en kjempejobb i de forskjellige blomsterbedene rundt huset – og i tillegg har plantet favorittblomsten over alle favorittblomster… Jubelen stod i taket da jeg oppdaget hva som nå er på vei!

Er det peoner jeg ser? Det er peoner! 😍

/ Hagesesongen hos familien Klonk er herved erklært for åpnet ☀️

Til svigers ❤️

I dag er det på sin plass med et eget innlegg til dere to. For dette høres kanskje ut som smisk – men jeg mener det av hele mitt hjerte: Svigerforeldre som dere, trodde jeg ikke fantes.

 

 

Det er rimelig nøyaktig 8 år siden Peter fortalte dere at han hadde funnet ei jente fra Larvik. Jeg er rimelig sikker på at dere ikke la stort i det, for forholdet var ferskt og vi hadde nesten akkurat møtt hverandre.

Dere kunne jo ikke vite at det var alvor. Så alvor at den første gangen jeg besøkte dere på hytta bare noen uker senere, måtte jeg fortelle at jeg ikke skulle ha vin til maten. Dere hadde kanskje truffet meg 5 ganger totalt, og plutselig fikk dere vite at et barnebarn var på vei.

Det er mulig dere fikk panikk, men dere viste det ikke – overhode. Kastet dere bare rundt halsen vår og gratulerte oppriktig med den fantastiske nyheten.

Og det var da jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært, som ikke bare hadde funnet drømmemannen – men også fått med verdens beste familie på kjøpet.

Jeg trodde forbilder var noe man bare hadde som barn, men som 37 åring har jeg dere. Du, svigerfar, et levende leksikon som stortrives med store og små prosjekter hjemme, på hytta eller hos familie. Det er ikke en ting du ikke fikser. Skifte et gulv? Svigerfar fix. Male et hus? Svigerfar fix. Ut og tråkke motbakker på sykkelen? Annenhver dag 💪🏽🚴🏼

Og du svigermor, tenk at jeg skulle få en venninne som er 35 år eldre enn meg! Et godhjertet rivjern som fortsatt jobber som operasjonssykepleier selv om du har passert 70 – du har gitt meg troen på at jeg kommer til å stortrives som “gammel” student dersom jeg ønsker å sette meg ved skolebenken igjen. Du har fått meg til å ville finne et yrke der jeg kan glede meg til å gå på jobb i en alder av 70.

Foto: Roger Neumann, VG

Tusen takk for at dere er dere! At dere stiller opp for hele storfamilien, og lager minnerike opplevelser sammen med barna våre. Hadde det ikke vært for dere, ville vi aldri dinglet i en gondolbane 30 meter over bakken i fjellene i Spania – eller besøkt kirker der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

I dag har dere vært gift i 50 år. Helt fantastisk! Gratulerer så mye med gullbryllupsdagen ❤️

/ Klem fra svigerdattera med den brede dialekta 😊

Hysterisk dårlig kundeservice

Noe av det aller beste jeg vet er god kundeservice, når folk som er på jobb klarer å løfte dagen et par hakk, bare ved å være blide og hjelpsomme.

Kanskje var det derfor jeg fikk sjokk i morges, da jeg leste en sak som satte hysterisk dårlig kundeservice på kartet.

 

Eller vent, man trenger faktisk ikke være fan av kundeservice i det hele tatt for å la seg fascinere av denne oppførselen 😅 Bare hør på dette:

I dag morges så jeg at min venn Ole Martin hadde delt en nyhetssak på Facebook (Les den i sin helhet her), og saken handlet om at Ole Martin for noen måneder siden hadde levert Teslaen sin til vask hos et bilpleiefirma her i Larvik.

Bilen skulle ikke hentes før dagen etter, men ikke lenge etter levering, dukket det plutselig opp varsler på Tesla-appen på mobilen. Først varslet den om at bilen var i ferd med å gå tom for strøm, da trodde Ole Martin at det var noe feil med appen.

Derfor sjekket han kartet, og oppdaget at bilen hans cruiset rundt på storgaten i Tønsberg, 4 mil unna..

Ole Martin prøvde å ringe den ansatte han hadde levert bilen til, men fikk bare en SMS i retur: «Jeg er opptatt akkurat nå. Ring meg senere»

Ole Martin svarte: “Hvorfor er bilen min i Tønsberg?”

Nytt svar tikket inn: “Er i et møte, og (navn på sjefen) hadde lånt bort den andre”.

Neste dag kom det en ny melding:

“Hei bilen står på utsiden og nøkkelen ligger på høyre framdekk. Nå er den ren og pen. Og igjen, beklager for i går.”

Ole Martin ga tydelig beskjed om at beklagelsen ikke ble akseptert, og at det var uaktuelt å bruke firmaet igjen. Men han ønsket ikke å gå videre med saken – noe som endret seg drastisk denne uka.

For denne uka fikk han en telefon fra et bilbergingsfirma, som tok kontakt på grunn av en regning som ikke var blitt betalt. Det viste seg at bilpleieren som hadde vært på Tønsbergtur, til slutt hadde gått helt tom for batteri, og bestilt en bergingsbil.

Det var dråpen, og Ole Martin tok seg en tur til politiet og anmeldte forholdet.

Men saken slutter faktisk ikke der.

For da journalisten tok kontakt med bilpleiefirmaet i går, kunne innehaveren forklare at han ikke var ansvarlig for hendelsen. For han “hadde en som jobbet her, men han gjorde mange rare ting og ikke det han skulle”.

Og om han var villig til å betale regningen fra bilbergingsfirmaet?

“Nei, hvorfor skulle vi det? Det var ikke mitt ansvar. Han gjorde som han ville. Han gjorde mye tull hele tiden. Nå er han ikke her lenger.”

Journalisten spurte deretter om det ikke er bedriften som er ansvarlig for bilene som blir levert inn, men da svarte han at han ikke visste at den var der engang, og at han ikke hadde noe med det å gjøre.

Avslutningsvis kunne han fortelle at bilpleieren ikke jobbet der lenger. Han hadde blitt sagt opp etter noe annet som angivelig skulle ha skjedd i mars. Da viste det seg at han ikke hadde lappen!

Og tenk at dette faktisk skjedde. Her i lille Larvik.

Si hva du vil om små steder, men endelig har vi en ting til å skryte av:

Farris, Thor Heyerdahl og verdens verste kundeservice – Velkommen til Larvik 😂

Er babyen din snill?

Ikke mange dagene etter at man kommer hjem fra barselavdelingen, kommer de første spørsmålene:

– Er han en snill baby?

– Sover han gjennom hele natten?

– Du ammer henne vel ikke i søvn?

– Du tar henne vel ikke opp hver gang hun gråter?

– Du må i hvert fall ikke bysse ham i søvn.. Hvordan skal han da lære seg å finne søvnen på egenhånd?

Velmenende ord, som oftest sagt med kjærlighet og et ønske om å hjelpe. Som tobarnsmor har jeg fått disse spørsmålene utallige ganger, og jeg må innrømme at de fascinerer meg.

For hva er egentlig grunnen til at vi spør sånne spørsmål? Hva er grunnen til at vi har så mange synspunkter på dette med babyer, barn og søvn – at det får oss til å sette på autopiloten av råd og tips og alskens velmenende belæringer, til nybakte foreldre som ofte har mer enn nok med å holde hodet over vannet i sin nye hverdag?

 

 

I går leste jeg en artikkel som handlet om nettopp dette, og den traff meg midt i hjerterota. Denne artikkelen handlet om at det er på tide å ta et oppgjør med velmenende råd om søvn og søvnrutiner, at det kun fører til å gi nybakte mødre urealistiske forventninger. Forventninger som i verste fall fører til at de begynner å tvile på seg selv, og bekymre seg for om det er noe galt med babyen sin.

Dette er jo det stikk motsatte av hva en helt fersk mamma trenger! Det er ikke greit å forstyrre selve grunnlaget en nybakt mor er i ferd med å skape sammen med barnet sitt.

På samme måte som at ingen fortalte meg at det er vanlig å få hemoroider etter fødselen, eller at ammepuppene kan bli så såre at det eneste man ønsker er å gi opp hele ammingen, må vi få noen sannheter opp og frem i lyset!

Vi må fortelle og normalisere at:

  • Det er helt vanlig at babyer våkner annenhver time gjennom hele natten, og trenger hjelp til å sovne igjen.
  • Det er helt normalt at barns søvnmønster tar fem steg fram og tre tilbake, for så å ta ett steg til siden og et opp-ned.
  • Det er helt normalt at babyer og småbarn vil ammes i søvn (og gjerne også hele natten gjennom)
  • Det er normalt at en baby vil ønske konstant kontakt, og sove på eller i nærheten av foreldrene.
  • Det er helt normalt at babyen gråter når en forelder forlater rommet, det gråtes for å få mor eller far tilbake i nærheten. Det betyr ikke at babyen er bortskjemt. Det betyr at overlevelsesinstinktene fungerer som de skal.
  • Å sove som en baby betyr å sove som en baby – ikke som en voksen.
  • Det er helt normalt at familier velger soveløsninger som passer dem best, være seg deling av seng eller deling av rom. Det er også helt normalt at familier syns det er best å ha det sånn, og at de ikke ønsker å endre på det!
  • Det er helt normalt at en mamma eller pappa begynner å gråte når helsesøster spør hvordan det går. Det betyr ikke at han eller hun har mislyktes.

Så neste gang vi er på vei til å tråkke i de gamle sporene: Ikke gi en nybakt mamma eller pappa følelsen av å måtte forsvare hvorfor de har tatt valgene de har tatt. Uansett hvor velmenende det er: Ikke still spørsmålene man ikke trenger å stille!

For ingen barn er like – og en ting er i alle fall sikkert: Han eller hun er snill selv om det ikke soves hele natten gjennom ❤️


/ Og det er helt vanlig å få hemoroider etter fødselen 😉😅

 

Les også: Gufs fra en annen tid
Les også: Leggerutiner og kaotiske kvelder