Snufse-terapi og ufo-strikk

Humøret og energien har definitivt ikke vært på topp den siste tiden, skal si det tar på å miste en firbent bestevenn! Vi tar en dag av gangen, og det er en veldig merkelig følelse å drifte inn og ut av savn hele tiden ❤️

Jeg har lyttet til kroppen og tatt det veldig rolig når jeg ikke har vært på jobb. Samtidig har jeg vært merkelig rastløs, og hva gjør man når man er rastløs i sofakroken? Jo, man strikker så klart!

 

Selv om jeg virkelig misliker å rote rundt i gamle ufo’er (uferdige objekter) – er det nettopp det jeg har gjort. De har liksom ligget baki hodet som en dårlig samvittighet altfor lenge, så det var på tide å få dem fram i lyset igjen.

Først strikket jeg ferdig denne lille genseren som skulle vært klar til en 2 års-bursdag i januar 🙈

 

 

Bare ni måneder forsinket, og garantert for liten til den lille jenta som snart fyller 3..  Dette er forøvrig den tredje Håkon-genseren jeg strikker, og jeg blir stadig like fascinert av de mange farge-mulighetene! Elsket denne komboen i gammelrosa ❤️

 

 

Så var det klart for å børste støvet av den mest kompliserte oppskriften jeg har prøvd meg på hittil, klassifisert som “litt øvet”. Jeg trodde jeg var klar for å ta steget opp fra “nybegynner”, men det var nok litt tidlig 😂

Det var en jakke som skulle strikkes ovenfra og ned, med raglanøkning. Det hadde jeg aldri gjort før – men hvor vanskelig kunne det være?

“1 maske rett, øk 1 maske til høyre, strikk rett til første MM, 1 maske rett, 1 maske vrangt, 1 maske rett, øk 1 maske til venstre, strikk rett til 3 masker gjenstår før neste MM, øk 1 maske til høyre, 1 maske rett, 1 maske vrangt, 1 maske rett…”

Her slet jeg såpass med å holde tunga rett i munnen at jeg måtte lage mitt eget lille oppsett. Peter kastet et blikk på notatene mine før han lurte på om det hadde tiltet for meg:

 

Haha! Her er det kun eier som forstår tegnene 😂  Men det gjorde susen, og selv om jeg knotet noe voldsomt i starten, tror jeg faktisk jakka ble tilnærmet riktig til slutt.

 

 

Jeg feilberegnet lengden på ermene litt, men pytt sann. De skulle nok vært hakket lengre – men jeg er ganske fornøyd med en “litt øvet” jakke, som sikkert vil bli brukt i flere anledninger i tida som kommer.

 

(Jakka er fra Pickles, oppskriften fant jeg her)

 

Nå har jeg begynt på en fluffy jakke jeg er veldig spent på, jeg fikk nemlig en gammel oppskrift av søsteren min sammen med noen garnnøster hun hadde til overs fra da hun strikket denne jakken til seg selv for noen år siden.

Fargene var bare helt nydelige sammen! Det er litt uvant å strikke med pinne 10, men det går i alle fall ganske mye raskere enn vanlig 😅

 

Høsten betyr strikking, te i koppen og fyr i peisen for meg, og jeg håper vi får noen fine dager innimellom – selv om huset kommer til å være altfor stille i veldig lang tid framover 🐶 💔

/ God helg til deg fra meg ☀️ Send meg gjerne strikkeoppskrift-tips! #strakstomforUFOs

TEO ❤️

Det er 10 dager siden, og jeg lurer fortsatt på når vi skal innse at du ikke er her lenger.

At du ikke ligger i kurven din akkurat nå og små-snorker søtt, at du ikke bare straks skal våkne og komme tassende på myke poter og med logrende hale.

Forrige fredag måtte vi ta farvel – og plutselig stod vi midt oppi dette jeg har gruet meg til så lenge. Å miste den firbente tassen vår som har vært et familiemedlem i så mange år.

Ungene kjenner ikke til et liv uten hund, og jeg kan heller ikke huske hvordan det var å ikke være hundeeier.

Stillheten i huset er uutholdelig, og jeg har plutselig innsett at jeg ikke har hentet posten alene på mange, mange år ❤️

Håper du jakter såpebobler der du er nå, Teo – og at halen din logrer ustanselig som den har gjort for oss i 14 år ❤️

/ Verdens beste Teo ☀️

Sliter du med fisehullet?

– “Hvordan er det egentlig, føler du deg fortsatt som en salty bitch?”, humret søsteren min i telefonen.

Vi hadde snakket om løst og fast, før samtalen penset over på diverse kommentarer jeg hadde fått i bloggens kommentarfelt opp gjennom.

“Og hvordan er det egentlig i tannhelsetjenesten, får du mange sånne kommentarer der også?”

Latteren runget i telefonen, før tankene begynte å spinne. For hvor interessant hadde det ikke vært om man fikk de samme kommentarene fra kommentarfeltet på bloggen som face to face i møte med pasienter på jobb? 😂

 

 

La oss se for oss følgende: Det er mandag morgen, klokken har nettopp passert 08.00 og jeg svinser fornøyd ut på venteværelset for å hente inn dagens første pasient.

Jeg gjør som jeg alltid gjør, ønsker velkommen, ber vedkommende følge etter meg, og fører ham inn på behandlingsrom nummer 5.

Pasienten er litt stille, hvilket er ganske vanlig ettersom mange ikke syns det er spesielt ålreit å gå til tannlegen – derfor holder jeg praten i gang med mine korona-kontrollspørsmål og diverse om stort og smått.

Jeg gir ham et glass med en liten klunk hydrogenperoksid i, forklarer at dette er smitteverntiltak i forbindelse med epidemien – at han skal skylle med dette i ett minutt før tannlegen kommer inn, og at jeg skal si fra når han kan spytte det ut igjen.

Sekundene tikker langsomt, som de bestandig gjør når man tar tida – men omsider er det på tide å spytte ut igjen, og jeg gir beskjed om det.

I det jeg skal til å feste pasientservietten i lenken rundt halsen, kikker han på meg og mumler:

 

Man kan vel si at det definitivt ville satt stemningen i rommet 😂

Generelt sett syns jeg kommentarfelt på nett er fascinerende greier, og at en fin huskeregel er at man bør kunne stå for det man lirer av seg ved tastaturet.

Men har man ting som dette på hjertet, kan det kanskje være greit å ta det skriftlig – eventuelt gå for den enda bedre løsningen: Holde tankene inni seg og gå seg en tur isteden 😂 ❤️

/ .. Og ja, takk for omtanken, men fiseringen har det heldigvis fint den 🙏🏼

Første ferie på 5 år!

Tittei fra meg, som nyter min aller, aller første ferieuke på så lenge jeg kan huske! I skrivende stund spiser jeg flatbrød med ekte meierismør, spekeskinke og gräddost, mens jeg drikker hjemmelaget iskaffe – og kjenner hvordan tanken på andres tenner slipper taket 😅

Det har blitt lite hobby-blogging de siste månedene, og det skyldes rett og slett at jeg ikke har hatt tid. Jeg storkoser meg fortsatt i “ny” jobb (har jobbet et halvt år allerede!) – jeg gleder meg til hver dag, og kan ikke se for meg en hverdag uten den fine gjengen jeg er så heldig å få jobbe med.

Og ja, vi ler mye når vi tenker tilbake på desember i fjor, da de andre tannhelsesekretærene hadde fått beskjed om at en blogger uten noen som helst erfaring skulle begynne å jobbe sammen med dem. De har innrømmet at de var meget skeptiske da de fikk høre det – jeg skjønner dem godt! 😂

 

 

Læringskurven har vært bratt for en blogger som ikke visste foran eller bak på en tann – men jeg føler det kommer seg nå. Jeg har heller ikke besvimt enda, og det tenker jeg lover godt for et langt yrkesliv i tennenes verden 😅

Peter og jeg har for første gang på veldig mange år fått oppleve den nesten umulige sommerferie-kabalen, og vi har innsett at 8 uker skoleferie er ganske lenge..! I år får vi faktisk ikke en eneste ferieuke sammen, så vi må bruke helgene godt.

Jeg savner bloggen, og kommer til å fortsette å stikke innom. Men jeg må si jeg gleder meg veldig til å dra på hytta uten å ha bloggen og hjemmekontoret liggende i bakhodet 24/7. Det skal bli deilig! ☀️

 

På Instagram er det hyppige oppdateringer, så skulle du savne dette trøtte ferietrynet, kan du jo søke opp “konatil” og og bli med på ferden innimellom 😊

/ God sommer, folkens! Med eller uten ferie ❤️

Gi liv til fine minner ❤️

Reklame | fotoknudsen - med rabattkode ⭐️

Jeg møter så mange fine folk gjennom min nye jobb på tannlegekontoret, og bærer nok litt preg av å ha hatt hjemmekontor de siste årene… Jeg elsker å småprate med pasientene før tannlegen kommer inn 😂

Naturligvis blir det mye snakk om korona og den rare tiden vi er inne i.

Det er spesielt én ting som går igjen hos nesten alle: Takk og lov at vi ikke visste hvor langvarig denne unntakstilstanden kom til å bli, da vi stengte ned i mars i fjor!

Men desto mer overraskende: Omtrent samtlige er enige i at året har gått forrykende fort. Hvordan er dét egentlig mulig, når stort sett alt har blitt satt på vent..? Ganske utrolig!

Men jeg tror det har blitt viktigere enn noen gang å senke tempoet, sette pris på hverdagene – og kjenne litt på savnet etter alle tingene vi tidligere tok for gitt.

Denne tiden vil vi definitivt huske for alltid. Og i denne rare, utfordrende tiden, har vi da også klart å samle ganske mange fine minner langs veien. Og kanskje er du som meg, med en haug av hverdags-blinkskudd liggende på mobilen?

Da kan jeg anbefale å gjøre litt stas på bildene dine, for det er veldig, veldig trivelig! 😍

 

 

Fotoknudsen er vanligvis min førjuls-venn hvert år, for under treet på julaften MÅ det ligge minst én fotobok. Men denne gangen ville jeg rett og slett lage en skikkelig 2021-bok med hverdagsminner allerede nå. Og denne boka skal vi beholde selv! ❤️

Med fotoknudsens hjelp er det både enkelt og gøy å samle de fineste minnene i en bok, og en fotobok lager du enkelt: Legg til bilder, trekk fra bilder, gjør dem større eller mindre og legg på tekst. Det er superenkelt og man trenger absolutt ikke være teknisk anlagt for å få det til.

 

Du kan velge å lage fotoboka fra bunnen, eller bruke “Smart Assistent” som fyller inn bildene du laster inn automatisk, så kan du tilpasse dem selv underveis (dette går definitivt raskest). Eller du kan velge en av de 208 profesjonelt-designede bøkene som ligger klare og venter, med alt fra årbok- til kokebok-tema 🎂  Kjekt, sant?

Jobb rett fra PC/Mac, nettbrett eller mobil – du velger selv om du ønsker å lage produktene på fotoknudsens nettsider (da lagres arbeidet på nettsiden), eller laste ned et program slik at alt lagres lokalt på din PC/Mac.

Har du alle bildene liggende på mobilen, kan det være praktisk å laste ned fotoknudsen-appen, slik at du kan lage produktene direkte på mobilen!

Uansett hva man velger, er alle programmene både brukervennlige og oversiktlige.

Velg store bilder eller små bilder, en blanding eller med tekst – det velger du helt selv 👍🏼

 

Så sett av litt tid og kos deg med å samle de fine øyeblikkene!

Akkurat nå får du 40% rabatt på fotobok hos fotoknudsen ved å bruke rabattkoden KONATIL40 

Tilbudet varer fra i dag (mandag 03.05) til midnatt tirsdag 18.05.2021 🌟

/ I tøffe tider blir fine minner ekstra fine ❤️

Ringeklokka på test-stasjonen

Denne uka måtte vi en tur på test-stasjonen etter et korona-tilfelle på skolen – det var flere skoleklasser og barnehage-avdelinger som var berørte, så det hadde samlet seg en pen liten kø på utsiden av test-lokalene.

Alle med munnbind, alle i ekstra god avstand til hverandre.

Og mens jeg sto der i køen begynte jeg å gruble, er det ett sted man er i høyrisiko for å bli smittet, så er det vel nettopp her? I smitte-kø med alle som er sendt hit av ulike grunner. Noen garantert smittet, noen bare nærkontakter og andre nære på. Greit å være ekstra på vakt og holde trippel avstand nå.

På døra inn til test-lokalet hang det en plakat som forklarte hvordan alt skulle foregå, og at man når man stod fremst i køen skulle trykke på ringeklokka, så ville dørene åpne seg automatisk så fort det var et ledig test-rom i lokalene på innsiden.

 

 

Og det er da jeg får se det.

Helt fremst i køen står en mor sammen med sin sønn på 6-7 år. Gutten svinser litt fram og tilbake, åpenbart lei av å vente og sikkert også litt smånervøs for test-pinnen som venter. Plutselig stopper gutten opp og nistirrer på ringeklokka på veggen.

Det går et par sekunder, så bøyer han seg plutselig forsiktig fram, mens han stikker ut tunga – som sakte, men sikkert nærmer seg den hvite knotten på ringeklokka på veggen.

Det var som om tiden stoppet et øyeblikk. En liten tungespiss som er i ferd med å streife borti det som sannsynligvis er test-stasjonens mest smitteutsatte sted: Ringeklokka som alle som skal testes må trykke på. Sannsynligvis det absolutt mest corona-utsatte stedet i byen vår akkurat, selve episenteret for smittespredning.

Og akkurat da gikk det opp for meg at til tross for dette kaoset som utspiller seg over hele verden, som har satt jordkloden på pause det siste året – så vil barn fortsatt være barn 😂 ❤️

Heldigvis rakk moren akkurat å gripe inn før katastrofen inntraff, hun dro til seg sønnen med et forferdet gisp. Og på humringen bakover i rekkene å bedømme, var jeg nok ikke den eneste som tok et lettelsens sukk da gutten ble snytt for en smaksopplevelse av de virkelig sjeldne 😅

Jeg skal jo ikke si at gutten hadde fått korona av å slikke på ringeklokka, men det var bare så voldsom kontrast mellom mine tanker i test-kø og guttens handlinger. Jeg så spøkelser og monstre overalt, han så null problemer og nye horisonter.

Vi småbarnsforeldre biter negler om natten når vi tenker på hva alt dette kaoset vil gjøre med barna våre. Om de blir helt vridd i toppen av alle tiltak og skremselspropaganda og ting som stenger ned og og røde og gule nivåer og munnbind overalt.

Men nei da, gi dem et øyeblikk med frie tøyler, så vil de ganske umiddelbart slikke på første og beste ringeklokke 🙈 😂

/ Ganske ekkelt, men litt fint også シ❤️

Peters ukjente fortid

Jeg tenker ofte på at det er så rart at den man som voksen velger å dele resten av livet sitt med, en gang i tiden var helt ukjent for deg.

For det er jo faktisk bare 11 år siden jeg ikke visste hvem Peter var i det hele tatt. Før det var vi to separate sjeler på hver vår side av Oslofjorden, helt uvitende om hverandres eksistens. Og nå sitter vi her, bundet til hverandre for alltid.

Når jeg ser på barna våre er det mye jeg kan kjenne igjen fra min egen barndom, men hva har de arvet fra Peter? Hvordan var han egentlig som ung?

Peter selv vil jo selvfølgelig, som menn flest, beskrive seg selv fra tiden som ung og lovende med flotte adjektiver. Han var tøff, rå og kul.

Denne uken fikk jeg derimot et uventet og overraskende innsyn i unge Peters liv. Og det er faktisk første gang jeg noensinne har sett ham rødme 😂

Det viser seg nemlig at i det herrens år 1996, da Norge fortsatt levde på seiersrusen fra Lillehammer-OL og danset så svetten silte til megahiten ”Macarena”, satt det en ung gutt i loftsetasjen i sine foreldres hus på Kolbotn utenfor Oslo og drømte.

Om jenter.

Og det holdt jo selvfølgelig ikke med jentene på skolen, nei her måtte det tenkes større. Så i sin søken etter drømmedama, fant han ut at det var en god idé å sende inn et brev til det superpopulære ungdomsbladet TOPP for å søke etter ”brevvenner” (les: noen å kline med).

Rastløs som han var, klarte han ikke å vente på at brevet kom på trykk – og sendte derfor et nytt brev kort tid senere sammen med en god, og minst like jentegæren, kompis.

Dagene gikk, ukene gikk.. Men, nei. Brevene kom visst ikke på trykk. Trodde han. For plutselig en dag kom postmannen med en enorm bunke brev. Og dagen etter kom det enda mer! Og dagen etter der igjen.. Og etter der igjen..

I løpet av noen uker rant det inn med hundrevis av brev, brev dynket i parfyme, lesset med godteri, klint inn med leppestift-kyss.

Det som bare hadde vært en uskyldig guttedrøm i natten, hadde plutselig blitt en veldig byråkratisk virkelighet. For én ting er å drømme om jenter, noe helt annet er å skulle håndskrive et par hundre svar-brev. Og hvor mange ukelønner blir ikke det i frimerker? Hvor skulle han egentlig begynne?

Han som bare ønsket seg en kjæreste eller tre, hadde plutselig fått seg en helt vanlig kontorjobb 😆

Så i kjent Peter-stil, ga han bare opp hele greia. Svarte på et par av brevene, resten gikk i bøtta. Og der kunne historien endt.

Men Peter kommer jo fra en vaskekte kjernefamilie, og da moren og faren hans fant ut at han ikke hadde tenkt til å svare på 99,9% av brevene som rant inn, fikk de rett og slett dårlig samvittighet. Tenk på alle de stakkars jentene som satt der ute og ventet på svar, uten noensinne å høre noe som helst? Nei, det var helt uaktuelt.

Derfor overtalte de sin sønn til å lage et standardbrev de fikk sende ut til alle de håpefulle der ute. Faren kunne frankere noen av dem på jobben, så fikk de heller kjøpe en pall med frimerker i tillegg 🙈

Og det gjorde de. Startet sin egen lille samlebåndsproduksjon i stua der brev etter brev ble besvart – og konvolutter ble sendt ut kassevis. Noen travle dager for den lille familiebedriften, men de kom seg gjennom det. Mange timer og tusenvis av kroner brukt på frimerker senere var alle brev besvart, og livet kunne gå videre. (Hatten av for mine svigerforeldre – to dedikerte foreldre som stod på for å gjøre opp for sin kontaktsøkende sønn 🙌🏽 ❤️)

Nok en gang kunne historien endt her, men i helgen dukket det altså opp noe helt fantastisk. En av Peters følgere på Instagram viser seg nemlig å være en av disse en gang så unge og håpefulle brevvennene..

 

 

.. Og der var det altså, et bilde av brevet Peter tilfeldigvis har ”glemt” å fortelle meg om i alle disse år. (Legg spesielt merke til at det er svigermors håndskrift):


(Til Linda. Tjena! Det var veldig koselig at du/dere ville skrive med meg, men desverre rekker jeg ikke å skrive til alle.
Det var nesten umulig å velge hvem jeg ville skrive med (for alle brev var så kuuule),
så til slutt måtte jeg bare trekke ut noen av bunken. TUSEN TAKK FOR BREVET!)

 

Som sagt.. Dette er altså første gang jeg noensinne har sett Peter rødme, og årsaken til det skal jeg komme til nå. For han rødmet ikke på grunn av brevet med den ganske hyggelige teksten, men på grunn av et hederlig forsøk på å redde æren helt avslutningsvis.

For Peter visste jo at han var slått. Brevet er jo på en måte et avslag på en jobbsøknad, men likevel fant Peter tydeligvis ut at litt av æren kunne reddes inn helt på tampen.

Han var jo en kul fyr tross alt. Takk for brevet og alt det der, men jeg har dessverre ikke tid til deg. Sorry.

Hilsen…

 

/ #girlhunter x-)

Om ekte helter og lava-monstre

Fire par barneføtter i fullt firsprang, lyden av skosåler som treffer et lag av grus på asfalt. Siste rest etter minnene om snø og is som trengte lag på lag med strøing for at vi skulle holde oss på beina. Endelig smiler våren rundt neste sving.

Høylydt latter når fire jenter i samme kohort løper rundt skolebygningen i det mørket lister seg på. Det er kveld, et superskummelt lava-monster har tatt opp jakten på de tre andre – fire ansikter med barnlig glede lyser mot meg i skumringen.

Covid-19 er glemt akkurat nå.

Morgenen etter er langt unna, men da venter nye tiltak på skolen som har gått over på rødt nivå. Mindre grupper, nye klasserom, ingen innelek, oppmerkede soner og avstand. Enda mer avstand.

Jeg står ute og titter inn på den mørklagte skolebygningen – der alt er mørkt bortsett fra ett klasserom som er badet i lys. Der inne pusler en lærer rundt helt alene, fargerike tegninger av påskeegg festes til vinduet – sammen med bokstavene G O D   P Å S K E.

Hjertet mitt fylles av varme. Ikke bare på grunn av påskepynten – men for så mye mer.

 

Det er krav om hjemmekontor for alle som har mulighet. Tannlegekontoret jeg jobber på har normal drift og vanlige åpningstider. Vi har munnbind og visir på hele dagen, og føler vi kan tilby et forsvarlig tannhelsetilbud til pasientene samtidig som vi er så beskyttet som mulig selv.

Lærere, barnehageansatte, barne- og ungdomsarbeidere og alle de uunnværlige assistentene står ubeskyttet i stormen hver eneste dag. Ikke bare tørker de fortsatt snørr og tar imot nys som ikke treffer i albuen, de kaster seg rundt for å imøtekomme nye krav fra regjeringen på best mulig måte.

Da det ble bestemt at skolene skulle over på rødt nivå denne uka, tok det ikke lang tid før vi fikk informasjon fra lærerne om de nye endringene. Nederst stod det:
“Vi håper dere har tro på at vi gjør vårt beste for å ivareta barna deres i denne vanskelige tiden”.

Jeg begynte å grine.

For ikke bare er det vondt å se de små seksåringene med de altfor store skolesekkene holde avstand der de står oppstilt utenfor skoledøra på hver sin røde, oppmalte strek om morgenen.

Det er minst like vondt å se de ekte heltene med de gode, varme, omsorgsfulle smilene som står på trappa, klare for en ny dag med krav som skal følges samtidig som tårer skal tørkes og regneoppgaver skal løses.

Norge stenger ned, men de yngste barna skal beskyttes. Og når barn skal beskyttes, er det en stor flokk med utvalgte voksne som dag etter dag, uke etter uke står klare for å gjøre akkurat den jobben. Og alle disse dedikerte voksne fortjener all takken de kan få.

Vit at vi ser dere! Vit at vi setter umåtelig pris på at dere står der i stormen helt ubeskyttet. Når dere bretter opp ermene før en ny dag, uvitende om hva som venter dere – med fingrene krysset for at ingen virus har sneket seg ubemerket med i barnehage- eller skolesekkene denne dagen heller.

Dere, som gjør alt dere kan for å ivareta barna våre i denne vanskelige tiden. Som setter egen frykt til side, som går på jobb mens dere tilpasser dere nye krav, og som fortsetter å elske jobben deres selv om dere er slitne.

Som pynter klasserommet fem timer etter stengetid når dere egentlig skulle sittet hjemme i egen stue, mens lava-monsteret løper hvinende rundt i skumringen på utsiden.

Takk. Tusen, tusen TAKK ❤️

/ Ekte helter 🌠

Panikk i lunsjen

Mitt nye liv med ordentlig jobb ruller og går, men en ting som har tatt meg litt på senga, er at årene åpenbart har gått siden jeg hadde kollegaer sist.

Jeg har jo skrevet før at jeg føler min mentale alder stoppet på 27, og at årene etter fylte 30 har sklidd mer eller mindre over i hverandre.

Jeg må tenke meg om hver gang noen spør hvor gammel jeg er, for i mitt hode kan det nemlig være alt mellom 27 og 35 – ikke 38 som jeg faktisk er.

Da jeg var student, og i de forrige to jobbene jeg hadde – var jeg en av de yngste. Jeg trenger vel derfor ikke forklare hvor stort sjokket var i lunsjpausen denne uka, da vi fant ut at blant oss 8 som satt rundt bordet, er jeg nestemann til å gå av med pensjon etter vår mannlige tannlege.

Jeg er nestemann på pensjonist-lista! 😱

 

Faktisk fikk jeg så sjokk at de andre lo seg nesten under lunsj-bordet. Hva i all verden har hendt på veien? Hva skjedde med å være en av de yngste på jobb? Har jeg nå inntatt det øvre sjiktet av alder hos ansatte?

Men det stopper ikke der…

Den siste uka har det nemlig vært en student i praksis hos oss på klinikken, ei herlig jente som studerer til å bli tannhelsesekretær.

Det er ekstra koselig når vi er flere på jobb, for da kan vi hjelpe hverandre med å desinfisere behandlings-rommene mellom hver pasient – og da får vi også mulighet til å prate litt mens vi jobber.

Studenten og jeg snakket om familie og søsken, før jeg spurte henne når hun var født.

Svaret var 2002, hvilket vil si at hun sannsynligvis ikke engang var påtenkt da jeg var RUSS i 2001… 🙉

Jeg kjente jeg ble litt varm i toppen, men det skulle bli enda verre.

– “Du da?“, sa den blide studenten, “Hvilket år er du født?

– “Ehh, 1982 “, svarte jeg.

– “Åh! Er du 82-modell? “, kvitret studenten ivrig, “Det er moren min og!

 

/ Heldigvis har jeg fortsatt helsa 😂 👍🏼

Kontor VS Hjemmekontor

For mange er det nå hjemmekontor-tilstander, og er du kanskje en av dem som gjerne skulle hatt det?

Som kanskje er ørlite grann misunnelig på alle dem som kan sitte på Teams med flekkete joggebukse og småfett hår?

Vel…

Jeg har jo jobbet hjemmefra i en årrekke, og nå som jeg endelig har fått meg “vanlig” jobb med kollegaer og felles-lunsj og alt det der, kan jeg sammenligne de to tilværelsene basert på mange års erfaring.

Og her er mine grunner til at jeg håper jeg er ferdig med hjemmekontor for godt 😍 🙌🏽

 

1. Hjemmefra

Man skal definitivt ikke undervurdere det å være hjemmefra! Jeg var i ferd med å gå på veggen det siste halvåret med hjemmekontor: Se de samme veggene, se det samme rotet, kjenne på den samme stillheten. Nå kommer jeg isteden hjem fra jobb og ser huset mitt med nye øyne. Det føles bra!

Nå kommer vi hjem fra jobb og sier ting som: Denne veggen må vi fikse til helgen! 😅


2. Doven-lat

Dette uttrykket er mormor sitt, hun og bestefar brukte det stadig ❤️  Man blir doven-lat når man føler seg sliten og tiltaksløs, selv om man ikke har gjort stort. Med hjemmekontor sitter man mye på rumpa, og rett som det er føler man seg både trøtt og sliten selv om energiforbruket har vært lavt. Ganske sprøtt – men helt reelt!

3. Fri etter jobb

Denne følelsen er nok det jeg har savnet mest de siste fem årene. Blogging virker som verdens mest slække jobb, men sannheten er jo at hodet aldri tar helt fri. Det er som å være i konstant eksamensmodus. Utmattende på en veldig rar måte – men følelsen av å gå fysisk fra jobb og være ferdig fram til neste dag er veldig, veldig undervurdert!

4. Lunsj-pause

Å spise lunsj sammen med noen – halleluja! Det er trivelig, det! Snakke om løst og fast, latter og fjas – et lite pauserom mellom to arbeidsøkter. For meg er dette hverdagsmagi ✨

5. Humørspredere

Jeg hadde helt glemt hvordan det er å få påfyll av energi og positive vibber av kollegaer! Når man sitter alene på hjemmekontor har man ikke input som dette i det hele tatt, og jeg koser meg nå med glade folk på jobb. Har jeg bekymringer glemmer jeg det store deler av dagen, og det er deilig for hodet!

6. Treffe folk

Å være sosial har jeg savnet veldig, og dette liker jeg godt med å jobbe på tannlegekontor. Mange pasienter er innom i løpet av en dag, og man får den lille small talk’en, samtidig som man ser mange nye fjes hver dag.

7. Historier

Jeg har taushetsplikt med tanke på alt som skjer på jobben, men bare ved å dra ut av huset, skjer det jo ting hver dag som man kan snakke om rundt middagsbordet. Som for eksempel idioter i trafikken til og fra jobb, eller røverhistoriene til en kollega. En gang leste jeg at det å fortelle partneren om ting som har skjedd i løpet av dagen, er en viktig del av et forhold. Så langt stemmer det bra!

8. Meningsfullt maskineri

Å være del av et maskineri som går rundt, føles rett og slett veldig givende! Det gir liksom dagen mening å føle at man utretter noe i fellesskap med andre. At man er til nytte, rett og slett.

9. Ny kunnskap

Selv om jeg merker at det er mange år siden hjernen min tok inn ny kunnskap, er det helt fantastisk å lære nye ting. Det er rart å tenke på at jeg aldri har brydd meg om tenner, annet enn en deilig tanntråd-avhengighet i 22 år. Og se på meg nå: Jeg elsker andres tenner! 😂  Hver dag fascineres jeg av tannlegenes kunnskap, og hvordan de tryller bort hull og vet hvordan de behandler alskens plager. Respekt!

10. Egentid i bilen

Jeg stortrives med kjøretur til og fra jobb. Høre litt på radio eller podcast, sette på en spilleliste på Spotify – og bare følge trafikken mens man sipper til varm kaffe og nyter vinterlandskapet. Hjemturen er nesten best, når hodet får landet etter en hektisk dag. Så er man klar for å si hei til to- og firbente som venter hjemme ❤️

Så neste gang du misunner en som har hjemmekontor hele uka, tenk litt på alt vedkommende går glipp av, da ツ

Jeg er i alle fall sjeleglad for at jeg har vært så heldig å ha fått meg en jobb som motvirker doven-lathet og historieløse hverdager 😍

/ God ny uke!

Les også: Do-rutiner og kaffe på jakka