Se hva vi fant i taket!

Elektrikerne var akkurat ferdige med å legge opp strøm i taket, da jeg tittet inn og spurte hvordan det gikk.

Han ene smilte og sa at alt gikk bra, og jeg kikket nysgjerrig opp og inn under takplankene de hadde fjernet for å komme til. De store hullene gliste mot oss, og siden det er badet vårt som ligger i etasjen rett over, spurte jeg om alt så tørt ut.

For man vet jo aldri når det gjelder baderom, og min største frykt er å oppdage fukt og tilhørende fuktskader ingen visste om.

– “Alt ser tørt og fint ut!”, smilte elektrikeren, før han strakte seg etter noe i vinduskarmen.

– “Men se hva jeg fant liggende oppi taket!”

Han rakte meg et ark i to deler, og jeg ble stående å måpe da jeg forstod hva det var:

En gammel kvittering! Utstedt 3. mars 1968 – altså til dem som bygde dette huset, og som bodde her i mange, mange år.

Det ser ut som det er en ordre på en garderobe:

– 2 “skapfelt” på 40 cm, en høyrevendt og en venstrevendt,
– 4 “skapfelt” på 50 cm, to høyrevendte og to venstrevendte,
– 5 foringslister,
– 2 delerammer,
– Totalt 14 hyller
– 5 stenger med feste.

Fantastisk, eller hva! Og så, spørsmål:

Hvem la kvitteringen der? Og hvorfor akkurat der – innunder taket på vaskerommet i kjelleren? Har kvitteringen ligget der siden de første eierne bodde her, eller ble det lagt nedi gulvet av familie nummer to – da de pusset opp badet i etasjen over?

Hvor har denne garderoben stått? Ble den fjernet igjen av de som kjøpte den i 1968, eller forsvant den ut da nye eiere kjøpte huset på 90-tallet?

Sannsynligheten er vel stor for at det skjøre arket har ligget i taket siden 60-tallet, og det er bare så sjarmerende. Jeg trodde ikke folk gjorde sånt, jeg!

Og best av alt, arket er knusktørt. Det lukter verken mugg eller andre uønskede lukter – bare litt gammelt.

Nå liker jeg dette huset om mulig enda bedre – og ikke minst menneskene som har bodd her! ❤️🏠

Si det for å bli det!

I forrige uke skrev NRK om en brasiliansk kvinne som er den første noensinne som har fått en levende baby etter å ha fått transplantert en livmor fra en avdød donor.

Et stort medisinsk gjennombrudd, som på sikt kan gi flere muligheter for infertile kvinner. Ganske utrolig! (Les hele saken her)

Dette fikk meg til å tenke på organdonasjon – og hvor viktig det er at du og jeg tar stilling til spørsmålet om vi ønsker å være donor dersom noe skulle skje.

For akkurat nå, er status at færre skader seg i ulykker enn før. Dette er selvfølgelig både gledelig og viktig statistikk – men det er sannsynligvis også årsaken til noe langt mer alvorlig, nemlig at organdonasjonstallene synker.

Faktisk er tallene de laveste på 10 år, noe som gjør det ekstra viktig at du og jeg tar donasjons-praten med våre nærmeste!

Mitt første donorkort fant jeg på venteværelset hos min daværende lege for mange år siden, og jeg husker jeg tok med meg et hjem – mest av nysgjerrighet.

Spørsmålet om å være organdonor hadde aldri streifet meg før, det var ingenting vi hadde diskutert hjemme i familien, så jeg hadde rett og slett aldri tenkt på det før.

Og akkurat det tipper jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i. Det er vel ingen som liker verken å snakke om eller tenke på hva som skal skje med organene sine den dagen kroppen av en eller annen grunn ikke er levedyktig lenger.

Jeg husker jeg spurte mamma hva hun tenkte om å være organdonor, og da kikket hun på meg før hun heiste på skuldrene og sa: “Jeg har jo ikke bruk for organene mine lenger når jeg er død – så bare fint om de kan komme til nytte!”

Akkurat sånn, som den mest naturlige ting i verden. Og da var jo valget enkelt for meg også. Jeg fylte ut et donorkort – og har hatt det i lommeboka siden.

“Si det for å bli det” – jeg liker slagordet til Stiftelsen Organdonasjon, for så enkelt er det faktisk. Du trenger ikke registrere deg noe sted, møte opp på et sykehus, eller fylle ut noe som helst – det er nok at du sier til dine nærmeste at du ønsker å være donor dersom noe skulle skje.

Det er riktignok en rekke medisinske krav som må oppfylles for at man skal kunne donere, men det viktigste er at så mange som mulig sier ja til organdonasjon, og tar praten med sine nærmeste.

For hele 7 organer kan komme til nytte – og leveren kan attpåtil redde to mottagere. Det vil altså si at inntil 7 mennesker kan bli reddet!


(Skjermbilde: Stiftelsen Organdonasjon)

Skulle du ønske å ha et donorkort i lommeboka, finner du brosjyre med kort til å fylle ut, på de fleste apotek og legekontorer. Man kan også laste ned appen “Donorkort” på telefonen, eller registrere informasjonen i kjernejournalen din på “Helsenorge.no“.

/ Det tar deg 3 sekunder 🙂

Stjerna må henge rett

Så var det den tida av året igjen. Når det er viktigere enn noensinne at vi står sammen.

For det er beklageligvis ganske mange av oss som har fått genet, du vet det genet som gjør at vi ikke klarer å overse noe som vel må sies å være en veldig uviktig sak i den store sammenheng.. Men som altså er vanskelig å overse likevel.

Derfor føler jeg det er min, din og vår plikt å spre budskapet, sånn at alle som ikke vet – får vite!

For det har seg nemlig sånn at adventsstjerna i vinduet trenger ikke henge skjevt!

Hvordan folk klarer å ikke la seg irritere av en adventsstjerne som henger på halv tolv i vinduet, er meg en gåte. For jeg gir meg ikke på tørre møkka før stjerna henger rett.

Så jeg føler bare for å minne om at det finnes en løsning! For i veldig mange butikker får man kjøpt en dings som kan ha mange navn, som eksempel “ledningsvrider” eller “kabelvrider” eller “heng rett” eller “twister”.

Denne dingsen koster nesten ingenting, og gjør slik at du enkelt får vridd ledningen og stjerna  – og låst den der.

Voilá – den skjeve stjerne er historie, og gurimalla så deilig da, gitt!

Dette er dessuten den ultimate julegaven å gi til noen som ikke er født med dette heng-rett-genet, og som har stjerna på halv tolv år etter år 😉

/ Hurra for gode løsninger 🌟

Varmtvannstank og vannkopper

Jeg hadde gitt opp. Peter hadde gitt opp. Resten av familien hadde gitt opp – og vips, glemt var hver eneste vannkopp som inntok huset for et par uker siden.

Men så, 16 og 1/2 dag etter utbruddet høs førstemann, kunne vi skimte den første røde prikken hos andremann.

What? Er det..? Bare en rød prikk eller en vannkopp?! Få se på ryggen. Oisann! Ny runde..

Selv om jeg er glad for at vi fikk full pott i samme epidemi, er det jo aldri ålreit med syke barn. Men vi trøster oss med at vi akkurat rekker det før jul, og at begge barna fikk det såpass “skikkelig” at de veldig sannsynlig slipper å bli smittet på nytt som voksne.

Så i dag har vi bakt noen få pepperkaker. Og innimellom all julemusikken, har vi åpnet døra når det har banket på.

For nå begynner ting og tang til vaskerom-badet vårt å dukke opp som perler på ei baderomssnor! Og jeg kjenner det kiler i magen bare av tanken.

Men det skal sies at jeg ikke helt skjønner logistikk-systemet hos baderomsleverandører, for selv om vi har bestilt det meste på ett sted, er det ingenting som har blitt levert samtidig! Hvordan er det mulig?

I går var det tre (!) lastebiler innom med tre forskjellige ting, den ene prøvde til og med å levere en splitter ny vaskemaskin. Vi hadde ikke bestilt noen vaskemaskin, så etter et par minutter med fram og tilbake, fisket de fram et speil isteden. Det hadde vi i alle fall bestilt, så det ordna seg jo til slutt.

Og før hanen feis i dag tidlig stod det en ny, svær lastebil på utsiden som hadde med en bitteliten pakke til oss. På kvitteringen stod det 3 kolli, så vi stusset litt på at mannen bare hadde med 1.

Den ene kollien skulle i tillegg veie 51 kilo! Hvor hadde det blitt av den? Nei, den var visst borte. Eller, det vil si, de fant den ikke på lageret da de skulle laste bilen i morges. Så neida, så sånn var det.

Etter litt grubling fant Peter og jeg ut at det må være varmtvannstanken vår som er på avveie, og den skal i alle fall være stor nok til at den bør dukke opp igjen på lageret. Men jeg er spent på når.

Dagen toppet seg i ettermiddag, da det banket på døra, og der stod vår gode og snille postmann gjennom mange år, med en do under armen. Hvordan doen hadde blitt sendt med postmannen vet jeg ikke, men for alt jeg vet, kan den jo ha vært innom lageret på veien シ

/ 🚽

En kjærlighets-oppdatering

For to år siden skrev jeg om noe skikkelig koselig, nemlig at man iblant bare trenger en bitteliten dytt av en bitteliten hjelper for å få ting til å skje 😉

Historien startet egentlig for fem år siden, en dag min gode venn Pål var på besøk. Vi satt ved kjøkkenbordet og skravlet, vi hadde ikke sett hverandre på evigheter og hadde mange tråder å nøste opp i.

Pål hadde nylig blitt singel etter å ha vært i et forhold i åtte år, og han begynte så smått å komme seg på beina igjen i ny leilighet. Vi snakket om livet, og om hvordan kjærligheten har en tendens til å ta uventede vendinger. Om lange forhold som man tror er det riktige, men som viser seg å være feil likevel. Så lo vi litt av hvor fort det hadde gått i svingene med Peter og meg, men hvor riktig ting føles når man treffer den rette.

Jeg skjønner til dags dato ikke hvorfor, men akkurat idet Pål snakket om sine drømmer for framtida, fikk jeg en følelse av at jeg hadde hørt alt sammen før. Men at det den gangen hadde kommet fra en av mine bestevenninner, Janne.

Pål og Janne hadde aldri møtt hverandre før, og siden Pål var relativt nysingel og Janne var på husjakt med typen sin – måtte jeg jo bare innse at hjernen min hadde spilt meg et puss.

Månedene gikk, og Pål og jeg holdt kontakten. Jeg snakket jevnlig med Janne også, og må innrømme at hjertet mitt gjorde et hopp den dagen hun fortalte at det var slutt mellom henne og kjæresten. Janne var rimelig knust, så jeg kunne jo ikke akkurat forklare henne at jeg hadde en mulig kandidat klar – til den dagen hun kom til å forstå at eksen ikke var drømmeprinsen likevel..

Så jeg ventet et helt år før jeg turte å hinte frampå om hun kanskje kunne være klar for en blind date. Jeg husker hun ble lattermild, og svarte at det sikkert ikke kunne skade. Så hørte jeg med Pål. Og jeg bannet høyt da han svarte at han var happy og på dater’n med ei søt jente for tida..

Månedene gikk, plutselig var Pål fri og frank igjen. Denne gangen følte jeg at jeg ikke hadde noen tid å miste – så jeg kastet meg på telefonen til Janne. Men da var det hun som var på dater’n og rimelig happy!

På dette tidspunktet  tenkte jeg at  får det være greit.. Nå får Kirsten Giftekniv ta seg en bolle – hvorfor i alle dager hadde jeg hengt meg så opp i at disse to menneskene skulle være den perfekte match? Bare fordi de hadde de samme tankene om framtida..?

Men samtidig fikk jeg ikke ro i sjela! Skulle jeg la det ligge eller skulle jeg fortsette å trekke i trådene..? Jeg hadde ikke noe valg. Så da det (endelig) viste seg at Pål og daten ikke hadde vært noen match likevel, kastet jeg meg over telefonen til Janne. Du skal på date med en som heter Pål.

Så ringte jeg Pål og sa det samme til ham. Du skal på date. Dere må møtes, for min skyld. Jeg holder på å bli gal!

10 mai 2016, klokken 15.48 sendte Pål en melding til Janne. Og til min store glede, hadde magefølelsen min vært on point – for det gikk veldig, veldig bra 😉

Jeg er utrolig glad for at jeg fikk muligheten til å følge magefølelsen og gi to mennesker en bitteliten dytt i riktig retning, og jeg må stadig klype meg i armen fordi det attpåtil var full klaff og ordentlig kjærlighet.

Men ingenting gleder hjertet mitt mer enn den siste oppdateringen fra Janne + Pål = Sant.

For til våren… ❤️

/ Den bittelille hjelperen gleder seg noe helt vanvittig 😍

Love is a gift

Innimellom trenger vi øyeblikk. Du vet, sånne som får oss til å innse – om enn bare for et øyeblikk – hva livet handler om. Hva som er viktig.

Øyeblikk som får oss til å blåse en lang marsj i støvdottene i hjørnet eller den sure dama i kassa på butikken. Øyeblikk som kan minne oss om hva julen egentlig handler om.

Kjærlighet.


/ Snufsi ❤️

Snømenn av tennissokker

Det er jo ikke så mye som minner om julestemning når man titter ut av vinduet for tida, her i Larvik har i alle fall regnet øst ned de siste dagene, i herlig samspill med 8 svimlende varmegrader.

Men hva gjør vel det, når man kan kose seg inne! Nå var vi riktig nok på julegrantenning under hver vår paraply i dag – og fikk hilst på nissen som ikke lot seg pille på nesen av litt regn, men vi har også lagd noen skikkelig herlige snømenn!

I desember i fjor fulgte jeg Stine “Speiltvillingene” og hennes kreative julekalender – fullspekket med DIY-prosjekter man kan gjøre både med og uten barn i dagene fram mot jul.

Jeg smeltet helt av de søte snømennene laget av hvite tennissokker, så dette stod på lista over gjøremål i år. Før helgen fikk jeg tak i alt jeg trengte, og en regnværsdag passet perfekt!

Å lage snømenn av hvite tennissokker var utrolig moro for både store og små – så disse søtnosene anbefaler jeg virkelig å teste ut oppskriften på. Ikke bare er de kjempefine gaver – men også veldig stas å beholde selv シ

Oppskriften steg for steg finner du her – og husk å følge Stines blogg for enda flere prosjekter i årets kreative julekalender! Når man er født uten kreative evner (som meg), er det helt fantastisk å ha noen som kan fortelle hvordan man skal gjøre ting steg for steg 😍

/ God ny uke i morgen! ☔️☀️

Nedtelling og billig sjokkis

1. desember – endelig var dagen her!

Nå skal det sies at Peter og jeg ikke kan skjønne hvor de siste ukene og månedene har blitt av – men  barna har hatt nedtelling i snart tre uker: Til første luke i julekalenderen kan åpnes!

Enda så glad jeg er i å lage pakkekalender (hvis det er lov å si i 2018..) var det såpass stor begeistring for sjokoladekalenderne til 20 kroner som lyste mot oss på butikken, at jeg måtte klype meg i armen.

For her var det visst ingen som husket pakke-kalaset med 48 sirlig innpakkede gaver som hang på vent i fjor – og om de gjorde det, var det i alle fall ikke noe savn! Så da ble det ett stykk sjokolade-kalas til hver, og den ordningen er vi svært fornøyde med alle mann.

Som alltid har jeg mange planer for desember, men allerede nå er jeg forberedt på at jeg kommer til å få gjennomført kun en brøkdel av dem シ

For det dukker bestandig opp et eller annet i ukene før jul! De siste årene har det vært sykdom hos både barn og voksne, i fjor lå faktisk Peter rett ut på julaften:

I år satser vi i alle fall på en jul uten lungebetennelse og bihulebetennelse – og at vi klarer å få skikkelig julestemning i vårt nye hus. Jeg gleder meg!

/🎄🎅🏼

Litteranne kaos

Tenkte egentlig at jeg skulle la omleggingen av blogg-plattformen forbigå i stillhet, men dessverre er det en del som ikke virker som det skal – derfor en liten oppdatering シ

For blogg-plattformen har i disse dager gått gjennom den største og mest krevende omleggingen siden den så dagens lys i 2005, så det er kanskje ikke så rart det har medført noen problemer.

Ikke bare har flere av innleggene mine forsvunnet sporløst over natta (noe support-gjengen sier skal komme på plass igjen snart) – men det har blitt vanskeligere å legge igjen kommentarer!

Først tenkte jeg at det var utelukkende positivt at kommentarfeltet trengte facebook-innlogging, for på den måten kan man effektivt få en slutt på nettrolling og useriøsitet. Da forsvinner jo muligheten til å kommentere anonymt, og for ei som syns anonym trolling er feige greier – falt det jo mildt sagt i god jord.

Men etter at jeg fikk tenkt meg om, begynte jeg å innse at det jo fratar alle muligheten til å være anonyme. Og kommentarfeltet er helt klart en koselig og viktig tilbakemeldingsarena for meg – som jeg har stor forståelse for at mange ønsker å slippe å bruke facebook-profilen sin til.

Dessuten er det jo noen som ikke har facebook heller, derfor er det fint at support-avdelingen nå har gitt beskjed om at kommentarfeltet skal legges om, slik at facebook-innlogging fjernes og man igjen har mulighet til å være anonym.

Så da er det bare å smøre seg med tålmodighet til alt er i orden! Rent designmessig vil det nok være noen skjønnhetsfeil også den neste tiden, og funksjonen med like-knapp under innleggene er midlertidig borte. Dessuten må man trykke seg inn på det aktuelle innlegget for å kommentere. Dette vil bli fikset, men det koker naturlig nok hos support-avdelingen akkurat nå – og større feil må prioriteres.

Sånn, da kan fredagen begynne! Regner med det er flere enn meg som fikk litt småsjokk av at det er den siste dagen i november i dag – og at 1. desember er i morgen! Godt to sjokolade-kalendere står klare på kjøkkenbenken, ellers ville nok pakkekalender-mammaen svettet sidelengs akkurat nå  😉

/ God fredag! 🎅🏼

Handlelappen

Det begynner å bli en stund siden første gang jeg skrev om min fascinasjon for handlelapper – og at jeg elsker å finne andres sammenkrøllede handlelapper i handlekurven på butikken.

Det er ikke mange som skriver en god gammeldags handlelapp lenger, og derfor er liksom gleden desto større når man ramler over en! Hvilke ting skal handles inn? Hva blir det til middag? Storhandel eller bare et par småting?

Jeg vet jo at mange syns det er litt rart at jeg blir i godt humør av ukjente folks gjenglemte skriblerier, derfor skal jeg nå dele det perfekte eksempelet på hvorfor en gjenglemt handlelapp er så fantastisk.

For bare se på dette premie-eksempelet, som Peter fant i går. Hvis ikke dette får fram smilet, så vet ikke jeg! シ

Kost-maling, refleksvest, tresko og robotstøvsuger?! Hahaha, det er så fantastisk at jeg har ikke ord ❤️

Fire ting, i det jeg vil påstå en noe uvanlig kombinasjon, får meg rett og slett i godt humør hver gang jeg titter på lappen.

Så da håper jeg det er klart: Man skal slett ikke kimse av en gjenglemt handlelapp シ

Les også hva tante hadde funnet på til meg til jul i fjor: Årets fineste julegave 😍