Svigermors fantastiske julesennep 😍

Fram til jul tenkte jeg å tipse om forskjellige småting som jeg selv syns er verdt å gjøre i løpet av desember. Og i dag kommer en av mine absolutte favoritter!

Denne juletradisjonen hadde jeg ikke hatt dersom jeg ikke hadde blitt kjent med Peter, eller min supre svigermor 😉

For hvert år MÅ jeg lage svigermors fantastiske julesennep – og det er altså henne jeg kan takke for denne oppskriften. Denne sennepen er farlig avhengighetsskapende, og for oss blir det rett og slett ikke skikkelig desember uten 😍

Dette trenger du:

  • 1,5 dl sukker
  • 1,5 dl fløte
  • 1,5 dl Colman´s sennepspulver (kan sikkert bruke andre typer)
  • 3 ts sennepsfrø
  • 2 egg
  • 1 ss eddik (klar 7%)
  • 1 klype salt

Fremgangsmåten er som følger:

  • Hell alt i en gryte (unntatt sennepsfrø)
  • Gi et raskt oppkok
  • Rør hele tiden
  • Tilsett sennepsfrø mot slutten
  • Kjøl ned og ha det over i egnet beholder

Og vips, så har du et stort glass med julemagi som smaker fantastisk til ribba, juleskinka, pølsa eller hva enn du måtte ønske. Styrkegraden kan variere, men den er beregnet på voksne 😉

Tips! Et glass med julesennep gjør seg perfekt som hjemmelaget gave til noen i julen!


/ Snakker vi verdens beste sennep? Jeg tror det 👏🏼

Gjestfrihet og hjertevarme

De siste dagene har den forferdelige saken om dødsfallene i Tromsø svirret rundt i hodet mitt. Mammahjertet mitt blør for dem alle – moren, de tre jentene, og den stakkars pappaen som akkurat nå sitter og våker ved to senger på et sykehus.

Uansett hva som har skjedd, er dette bare utrolig, utrolig trist.

Samtidig ruller kommentarfeltene under alle nyhetssakene. Jeg har sluttet å lese for lengst. Heldigvis flest knuste hjerter – men også en og annen usmakelighet som aldri burde blitt til mer enn en tanke i et hode.

Så dukker denne teksten opp. En post på Facebook, skrevet av en annen mamma som også har et mammahjerte som blør. Og som har en historie å fortelle. En historie som fortjener å bli lest av flere.

Så jeg sendte henne en melding, og fikk lov til å dele. Teksten under, er gjengitt med tillatelse av Cathrine Borgan Solbakken ❤️

“I dag tenke eg på Tromsø.
På mørket. På en fortvila mamma som ikke lenger kunne se lyset som også finnes her nord.

Og tankan mine går tilbake til den 2. mai 2011, i en anna liten by i Nord Norge, da eg og Sigrid fikk oppleve en gjestfrihet som vi aldri har møtt maken til. En gjestfrihet som ga oss en stor klump i halsen og mye å tenke på.

Vi hadde vært på et ukeskurs på et lite sted halvannen times kjøring utenfor den her byen, et kurs for barn med hørselstap og demmes foreldre. Der hadde vi møtt en familie fra Syria, som vi også hadde møtt på kurs tidligere. Vi kjente ikke kværandre godt, vi va kun på hils- og småsnakk om været. Og eg kjente at eg syntes det heile va litt vanskelig, språk og kulturell referanseramme va så ulik. Dem va ganske ny i landet og språkbarrieren va fortsatt tydelig tilstede.

Tilfeldigvis så måtte eg og Sigrid kjøre inn til den her byen en dag, samme dag som far i den syriske familien hadde behov for skyss hjem. Og dem bodde altså i nettopp den her byen. Eg tilbydde han skyss, men eg må innrømme at eg grua meg til bilturen. Ka i alle daga sko eg og den her mannen liksom snakke om?

På bilturen hjem gikk praten overraskende lett. Eg og pappa’en hadde mange av de samme tankan og bekymringe omkring det å ha en unge som hørte dårlig, og vi bar på samme sorg over å se at ungan våres sleit på skolen og ofte falt utenfor i lag med andre unga. På en blanding av norsk, tegnspråk, engelsk og arabisk oppdaga vi likheta i mellom oss.

Etter å ha kjørt en stund spurte faren om eg og Sigrid va sulten, det nærma seg middagstid og han ville gjerne servere oss litt mat som takk for turen. Etter å ha nølt litt takka eg ja. Faren tok opp telefonen og tok nåen samtala på et språk eg ikke forstod.

Da vi kom fram dit dem bodde fikk vi straks en omvisning i huset. Vi gikk fra rom til rom, og han viste og forklarte. Det va et for meg veldig fremmed hjem, et hjem med teppa og utsmykninger som va henta fra et land langt borte. Og når runden va over så tok han meg og Sigrid i hånda og sa at alt det her fra no av også va vårt. Eg va blitt hans søster og hit kunne vi alltid komme.

Det ringte på døra og inn strømma det folk.
1, 2, 3, kanskje 15 menneska kom inn og hilste overstrømmandes på oss. Det va heile demmes familie. Faren hadde en eldre bror som også bodde i byen og som hadde bodd der i over 10 år og som jobba som taxisjåfør, og det va han som hadde blitt oppringt med den store nyheten; for første gang skulle noen i familien få besøk av en ekte, innfødt nordmann. No skulle det lages fest.

Dem bar inn fat på fat med mat. To naboer, ei kurdisk dame og en fra et land som eg ikke huske kom også innom med mat. For meg og Sigrid va det heile surrealistisk og vi visste vel ikke heilt ka vi burde si og gjøre.

Det ringte på døra en gang til og utenfor stod et pizzabud. Faren hadde bestilt pizza, sånn i tilfelle eg og Sigrid ikke likte demmes mat. Det va tydelig at det aldri noensinne hadde blitt bestilt pizza før, for ungan som va tilstede hadde øya som lyste av lykkelig forventning. Faren tok meg i hånda igjen og fortalte at han hadde bestilt en med kylling og en med svinekjøtt. Den med svin va til meg og Sigrid, fordi han ønska å vise oss at det her hjemmet hannes va virkelig vårt hjem også. Og at han ønska å vise at han respekterte at vi pleide å spise svin.

Etterhvert nådde nyheten oss om at Osama bin Laden va blitt skutt samme dag, der vi da satt tett pakka i hop i en liten stue. Diskusjonen gikk høylytt og både menn og kvinner deltok. Eg og Sigrid forstod lite og ingenting, men vi forstod at her va det mange følelsa på en gang hos de fleste. Da tok faren ordet og på stotrende norsk ga han beskjed om at alle måtte snakke norsk, av hensyn til meg og Sigrid. Og folk beklaga flau sin uhøflighet. Bror til far prøvde å forklare; Osama bin Laden hadde vært en stor leder for mange, men han hadde forårsaka mye ondt. Han fortjente straff, men i følge demmes tro så skulle ingen ta liv- verken Osama bin Laden eller Obamas soldater.

Det va en logikk eg kunne forstå. Å møte ondt med ondt gir ikke automatisk godt.

Besøket gikk mot slutten og vi fikk både klemma og varme håndtrykk. Kona til broren takka meg varmt for å ha kommet på besøk og ho sa at det va så godt å endelig kunne si til ungan at dem hadde hatt besøk av en nordmann. At dem telte med og hørte til dem også. At dem ikke lenger sko stå utenfor, men at det her landet også va demmes. Det e ondt å tenke på at en hel familie må ha levd på yttersia, sjøl om dem tilsynelatende va inne.

De siste dagan har eg knapt nok klart å lese nettavisan sine kommentarfelt. Det spekuleres, konspireres og hoveres. Det skrives om utlendinger som kommer hit å tråkke på våres kultur og våres kristne tradisjona. Lyset i det heile e de stemman som klare å se at her ligg det en enorm tragedie bak. Uavhengig av kultur, religion og hudfarge. Men stemman som spekulerer rope høgt. Og dem skriv ord med store bokstava.

Og eg tenke, eg sko ønske vi alle klarte å være litt meire raus, litt meire hjertevarm, se kværandre litt bedre – uavhengig av om vi kommer fra Kåfjord, fra Tromsø, fra Syria eller Sudan.

Og så sko eg ønske at nåen av dem som rope høgest om kristne verdia kanskje kunne pusse litt støv av Jesus og hente han fram.
Det nærme seg tross alt jul.”

/ Gjestfrihet og hjertevarme ❤️

Frykten for Rampenissen

På søndag inntok Rampenissen flere tusen norske julehjem. Facebook-feeden min var full av bilder av rampete rampestreker: Frokost som ble spist under spisebordet, dopapir over hele stuegulvet, og barneklær teipet fast til veggen.

Fjompen og Prompen hos min venninne Silje, klare for en rampete adventstid hos to tvillinggutter 🎄

 

Rampenissen er altså en nisse som flytter inn i adventstida, kanskje viser han seg, kanskje etterlater han seg bare små spor og hint om at han har vært på ferde i løpet av natta. Og skal jeg tro ryktene, er tradisjonen med Rampenissen minst like morsom for de voksne som for barna.

Men til tross for dette, har verken Peter eller jeg trykket Rampenissen til vårt bryst. Og siden han aldri har vært et tema her i huset, var jeg i år spent på om det kom til å komme noen reaksjoner, da ivrige små venner på alle kanter kunne fortelle om den ene rampestreken etter den andre.

De siste to dagene har det haglet kommentarer som:

– “Rampenissen er den kuleste!”

– “Hæ – er ikke Rampenissen hjemme hos dere?!”

– “Åh, det kan hende han kommer, dere må følge med!”

Så, ville det bli skuffede fjes fordi han aldri kommer på besøk til oss? Ville kanskje Rampenissen vært mer ønskelig enn vår favoritt av en pakkekalender?

Jeg må innrømme at jeg var spent. Og jeg forberedte meg på en aldri så liten forklaring på hvorfor ikke Rampenissen kommer til oss. Men det som skjedde, var jeg virkelig ikke forberedt på.

For da jeg var ferdig med å rydde kjøkkenet etter middagen i går, kom jeg ned i stua og oppdaget dette:

Årets pakkekalender henger som alltid i den fine trestigen som bestefar har laget til meg – og nå var hele stigen pakket inn i papir. Hva i all verden hadde skjedd?

Et fornøyd smil tittet opp på meg fra sofaen.

– “Jeg pakket inn adventskalenderen vår, Mamma. I tilfelle Rampenissen kommer. Jeg håper ikke han kommer hit, men hvis han kommer, så må han IKKE finne den fine kalenderen vår.”

/ Så jeg tror det ordnet seg 😉❤️

Litt Jesus i stua

Jeg elsker julen. Men samtidig må jeg innrømme at jeg er en av de mange nordmenn som først og fremst feirer jul fordi det er en utrolig koselig tradisjon.

Når juletreet pyntes, ribba stekes, gløggen drikkes eller julegavene kjøpes inn, er Maria, Josef og det lille Jesusbarnet det siste jeg tenker på.

Og det er jo ganske hyklersk, for jeg er jo ekstremt takknemlig for denne religionen som tross alt gjør at vi kan nyte fridager, spise god mat og gi hverandre fine julegaver.

Jeg er ikke personlig kristen, men i år fikk jeg det altså plutselig for meg at det kan være greit å huske litt på julens religiøse budskap også.

Så da det dukket opp et brev fra vår lokale menighet i postkassa, med en invitasjon til juleverksted adressert til min datter, var jeg ikke vond å be. Klart vi skal være med!

Så i helgen var datteren min og jeg på juleverksted på menighetssenteret sammen med en gjeng andre 5-åringer og deres foreldre – og det var altså så trivelig!

Vi bakte pepperkaker, hørte på julesanger, snekret julekrybbe, lagde julekort, spiste risgrøt, og fikk høre om hvorfor vi feirer jul. Og det var helt topp! Julestemningen kom sigende sammen med lukten av nystekte pepperkaker, og best av alt: Vi fikk ta med oss julens eget-snekrede budskap med hjem:

Se på dette da. Julens budskap, akkurat det hjemmet vårt har manglet i alle år – og som fra nå av og for alltid, skal få hedersplassen i stua og minne oss på hvorfor vi feirer jul.

For skal man første feire jul, er det jo veldig fint med litt Jesus i stua ⭐️😉

/ God ny uke, folkens 🎄

Julekake lifehack!

Jeg må innrømme at det verste med å tåle gjærbakst og gluten så dårlig, er savnet etter noe av det beste jeg vet: Skolebrød, boller med rosiner, kanelsnurrer, julekake.

Selv om jeg har måttet styre unna alt dette i snart 20 år, løper tennene i vann hver gang jeg kjenner lukten. Det er som om magen aldri glemmer livets beste desserter 😉

Men i fjor fant jeg en ganske god erstatning for den gode gamle julekaka! Og den er såpass bra at jeg ønsker å dele den videre med alle dere som av ulike grunner skulle spist litt mer julekake, eller som bare ikke kan få nok av den nydelige julekake-smaken ✌🏼

Julebrunost! Denne brunosten har eldstemann drømt om siden jul i fjor, og selv om vi er litt strenge på at julestemningen ikke skal rulles i gang før 1. desember, er vi allerede godt nedi ost nummer to 🙈

Det smaker kardemomme av denne søte og krydrede osten, og den passer perfekt som pålegg på hva enn man måtte ønske når man skal kose seg. Brød, knekkebrød, vafler, nøttebrød, lomper – nam!

Så når Askepott ruller over skjermen på julaften klokka 11, og Peter sitter dypt nedi sofaen med fersk julekake med smør og brunost på, skal jeg sitte ved siden av og nyte julebrunosten min til fulle. Ikke helt det samme som mormors nydelige julekake selvfølgelig, men det duger 😉

/ Livet blir litt bedre med noen herlige lifehacks 🎄👏🏼

En hel bygd har våknet

Forrige søndag kom vi kjørende hjem fra byen i 18-tiden, og møtte et totalt kaos rett ved barneskolen. En bil med knust frontrute, mange politibiler, bergingsbil og masser av folk – det viste seg at en fotgjenger var blitt påkjørt i et fotgjengerfelt.

Flere aviser kunne melde om at det var en alvorlig ulykke der luftambulanse stod klar for å fly den skadde til Ullevål sykehus, og at tilstanden var kritisk. Dagen etter ble det kjent at livet dessverre ikke sto til å redde, og at det var en eldre kvinne som hadde mistet livet.

Så tok det ikke lang tid før mediene kunne melde om at det var vår gode, gamle lærer Ruth som hadde blitt borte. Den blide, gode damen som så mange av oss kjente både fra skolen, og som en ivrig ildsjel i nærområdet. En hel bygd er i sorg.

Såvidt jeg vet er det ikke kjent hva som var årsaken til påkjørselen, det ble visstnok funnet en refleks på bakken rett ved ulykken – men det hadde akkurat blitt mørkt, det var regnvær og sannsynligvis ganske uoversiktlig for sjåføren.

Men denne ulykken har gjort noe med oss alle. Det er som om en hel bygd har fått opp øynene for at ulykker faktisk skjer, selv her hvor alt føles så trygt. Jeg har i alle fall aldri, aldri før sett så mange gå med refleksvest ute om kvelden som jeg gjør nå. Unger har på seg vest, foreldre har på seg vest, hundeeiere og mosjonister. Det er flotte, lysende vester på alle kanter – og det gjør meg så rørt!

Det er helt forferdelig at det må skje en alvorlig ulykke før folk husker at de ikke er selvlysende i mørket. Og med tanke på at refleksbruken blant voksne ligger på stusselige 32%, må vi ta med oss alle slike oppvåkninger vi kan få. Vi har jo virkelig ingen liv å miste!

Vi må minne oss selv på at vi voksne har et ansvar, vi må snakke refleksen opp! Vi må få barna til å innse at refleks er viktig – og vi må ta på refleks selv, når vi skal ut i mørket. Vi må sørge for å ha et lite lager med reflekser som ligger godt tilgjengelige når vi kler på oss, og vi må gjerne ha reflekser festet på jakka til enhver tid. Invester i refleks-luer eller strikk en lue selv, med refleks-tråd!

Men vel så viktig: Skal du krysse veien, vent med å gå til du får øyekontakt med sjåføren eller ser at bilen bremser opp for å slippe deg over. Dette MÅ vi også lære barna våre!

Det føles fortsatt som vi har en vei å gå før alle lyser i mørket, men forhåpentligvis kan dette viktige skiftet i bygda vår spre seg videre. Vi har ingen å miste 🌹

/ Ruth ❤️

Soverommet ferdig!

Reklame | Desenio

Tenk at bilder på veggene kan ha så mye å si! 😍

Det er først når man skal flytte fra et sted, at man endelig får gjort alle småtingene man har utsatt i flere år. Male den ene veggen, feste ledninger, få opp bilder på veggene.

Dette skjedde jo Peter og meg i fjor – først da huset vårt skulle selges, ble det skikkelig fint! Såpass fint at Peter og jeg ble enige om å få ting på plass så fort som mulig når vi kom oss på plass i nytt hus. Ingen unnskyldninger – bare få det gjort med en gang!

Soverommet er det eneste rommet som har tatt tid, siden vi skulle få på plass en garderobe-løsning først – men nå er det endelig ferdig. Skap er på plass, lamper er på plass, speil er på plass – og bildeveggen er omsider ferdigstilt.

Og jeg blir helt varm i hjertet hver gang jeg skal legge meg! ❤️

Med relativt mørk farge på veggene, ønsket jeg lyse bilder på veggene – helst noe rosa. Sommerjente som jeg er, falt jeg pladask for bilder av mine favorittblomster, og jeg syns kombinasjonen ble så fin!

Desenio er helt overlegen på utvalg av bilder, posters og rammer – og bruker du rabattkoden KONATIL40 får du akkurat nå 40% tilbud på posters 🌟
(PS. Gjelder ikke rammer, handpicked eller personlige posters – og koden er gyldig mellom 26. og 28. november)

Jeg drømmer meg helt bort når jeg skal bestemme meg for hvilke bilder jeg vil ha, og med gode priser og rask levering, er det ikke rart vi er mange som har denne nettbutikken som favoritt!

Et smart tips er å bruke den geniale siden eksempel-byggevegg, der man kan lage sin egen bildevegg og kombinere de forskjellige posterne slik at man kan se hvordan det kommer til å se ut på veggen.

Kjekt for sånne som meg som ikke nødvendigvis klarer å se for seg hvordan det vil bli 😉

Min favoritt: Lag en helt unik personlig plakat ved å fylle ut tekst selv! 

Klarte ikke la være – vi får jo ikke bestemt oss for om vi skal ha 12. eller 13. mai som bryllupsdato 😂

Rabattkode!

Akkurat nå får du altså eksklusiv tilgang til Desenios Black Week-tilbud! Bruk rabattkoden KONATIL40 og få hele 40% tilbud på posters 🌟

Så sving deg rundt og finn dine favoritter, koden er gyldig mellom 26. og 28 november!
(PS. Gjelder ikke rammer, handpicked eller personlige posters)

/ Sjekk ut Desenio.no  og husk rabattkoden KONATIL40 ❤️

Serietips til sofakroken!

I sommer delte jeg mitt første serietips her på bloggen: “Dead to Me” – og det var utrolig morsomt å få tilbakemeldinger fra så mange som hadde tatt meg på ordet og slukt hele serien på null komma niks 😍

Det går fortsatt litt tregt på seriefronten her i huset, men nå er Peter og jeg endelig i gang med en ny serie etter sterke anbefalinger fra et vennepar.

Og wow! Vi er helt hekta!

(Skjermbilde: Netflix.no)

Papirhuset (La Casa de Papel) er en spansk serie fra 2017, og selv om jeg ikke kan et ord spansk, er det virkelig ikke noe problem! Spansk funker, og serien er så fengslende og gjennomført at det er klin umulig å strikke mens vi ser på 😆

Det er så mange smarte og geniale vendinger i hver episode at det nesten er til å miste pusten av.

Serien handler om en professor, El Profesor, som samler en gjeng på 8 kriminelle til å utføre et ran han har planlagt i årevis. De skal ta seg inn i myntverket i Madrid, for å gjennomføre det største kuppet i Spanias historie.

El Profesor holder i trådene fra utsiden, mens de 8 andre befinner seg på innsiden – og det er rett og slett umulig å se for seg hva som venter rundt neste sving! Både for oss seere, og for det spanske politiet som jobber på spreng med å stoppe kuppet.

El Profesor (Skjermbilde: Netflix.no

Alt er planlagt til punkt og prikke… (Skjermbilde: Netflix.no)

Frustrert politi 😬 (Skjermbilde: Netflix.no)

Litt mer drama på innsiden… (Skjermbilde: Netflix.no)


.. blandet med en dose god stemning 😉 (Skjermbilde: Netflix.no)

Vi er enda ikke ferdige med sesong 1 (det er foreløpig 3 totalt), men allerede nå kan jeg si så mye som at jeg blåser i hvordan denne serien ender – for dette er helt fantastisk, og mye underholdning for penga 🎉😍

/ Har du sett La Casa de Papel? Hva syns du? 😉

Lovely Ashley 😂

Vi satt rundt middagsbordet i ettermiddag, på besøk hos mamma og pappa. Mamma hadde laget en nydelig aspargessuppe, og stemningen var prima.

Plutselig påpekte Peter at det i dag er nøyaktig én måned igjen til jul. Samtalen penset over på når det er greit å sette opp juletreet, for i år har familien Klonk nemlig funnet ut at vi skal prøve å få det på foten helt i starten av desember. Det er jo tross alt en mørk måned, og ventetiden er dessuten den triveligste!

Pappa sa han gledet seg til å få på lysene på treet på verandaen, og mamma sa seg enig i at man like gjerne kan pynte så tidlig som mulig.

Og julefilmer da, hvilke julefavoritter hadde vi planer om å få med oss i år?

Peter begynte å ramse opp noen yndlinger: Askepott, Home Alone, The Holliday, og hva med Elf?

Men så kom mamma plutselig på noe. En film hun virkelig hadde sansen for, en film hun ikke fikk sett i fjor, men som hun hadde sett flere ganger før. En sånn skikkelig julefilm som var både trist og fin og morsom på en gang.

Og var det ikke Hugh Grant som spilte en av hovedrollene, da?

Men før verken Peter eller jeg fikk sagt hva filmen het, hoppet mutter’n i stolen av glede – for hun hadde åpenbart kommet på det selv, og ropte i ekstase:

– “LOVELY ASHLEY!”

Peter og jeg knakk fullstendig sammen da vi innså at hun hadde misoppfattet navnet bare bittelitt, og det tok enda et par minutter før vi fikk hikstet fram at det muligens kunne være “Love Actually” hun tenkte på..

Så nå har i alle fall julefilmen over alle julefilmer skiftet navn i denne familien – og en ting er i alle fall sikkert: Det blir ikke jul før vi har fått med oss Lovely Ashley 🙋🏻❤️😂

Mutter’n på snap ❤️

/ Les mer om mutter’n her: Krampelatter og flauepute 🙈

Når NRK ringer og VIXEN banker på døra

I dag morges ringte telefonen. Ukjent nummer, og som alltid var jeg helt sikker på at det var en selger. Men det var ingen selger, det var en blid og koselig journalist fra NRK Vestfold, og jeg reagerte som jeg alltid gjør når noen i media ringer: Umiddelbar panikk og klamme hender.

For jeg er jo så fint sammensatt at jeg stortrives med å utlevere sjela mi på blogg og sosiale medier, samtidig som jeg virkelig, virkelig misliker oppmerksomhet 😂 En smule spesielt, men det er nå engang sånn det er.

Journalisten lurte på om jeg kunne tenke meg å være gjest på radio i desember, bare litt sånn uformelt juleverksted på direkten. “Direkten” er jo nok til å forårsake kraftig hyperventilering, men før jeg rakk å si noe som helst, fulgte hun opp med at jeg veldig gjerne kunne ta med meg Peter. Hadde jeg lyst til det? Og hvilken dag i desember kunne i såfall passe?

Jeg kjente på den begynnende hyperventileringen, samtidig som jeg så for meg hvor mange nerveimpulser kroppen min ville komme til å svi av i forkant av noe sånt. Huttetu! Ville det være verdt det?

Men så kom jeg plutselig på at jeg så kokken og bloggeren “Kokkejævel” på Dagsrevyen i går kveld, og på God Morgen Norge i morges. Og da kom jeg på hvor trivelig det faktisk er å høre på andres historier! Tenk om alle hadde tenkt som meg? Takket nei til alt som førte dem bittelitt utenfor komfortsonen? Da ville det definitivt aldri vært gjester i studio.

Jeg sa til journalisten at jeg skulle høre med Peter, før Teo og jeg måtte suse avgårde til en kontrolltime hos dyrlegen. Men på vei hjem fra dyrlegen, hadde jeg fått følgende melding på mobilen:

Jeg må innrømme at jeg trakk et lettelsens sukk, komfortsone-fan som jeg er.. Da slapp Peter og jeg å ta den diskusjonen, og nervene mine kunne få luske videre i normalt, bedagelig tempo 😅

Men jeg vet ikke om det var tilfeldig eller ei, da jeg kom hjem skulle jeg gå gjennom en haug med mailer som hadde hopet seg opp denne uka – og oppdaget følgende:

 

Hjelpes – årets nominering er i gang! VIXEN Awards er jo den store happeningen hvert år for oss som jobber med å skape og dele innhold i egne kanaler eller i sosiale medier. Litt som bloggernes Oscar, om du vil.

I 2017 var jeg nominert i kategorien “Årets stjerneskudd”, og lille meg stakk jo faktisk av med seieren! ⭐️ (Ja, jeg er faktisk i sjokk fortsatt, to år etter)

Selv om det var et helt forferdelig øyeblikk for meg å stå på den scenen og prøve å lire av meg en takketale, er det også noe av det største jeg har opplevd i mitt liv. Å gå fra å ligge i fosterstilling på hotellrommet, fast bestemt på å ikke være med den kvelden – til å ha overlevd det å vinne en pris og faktisk stå på en scene foran en fullsatt sal.

(VIXEN 2016 – kledd for fest! #ellerbegravelse 🙈)

Så da jeg satt foran mac’en i ettermiddag og leste denne pressemeldingen jeg hadde fått på mail om at årets nominering er åpnet – begynte det faktisk å kile litt i magen.

For hvor gøy hadde det ikke vært å få være med denne kvelden i januar – og vise at denne rare influencer-verdenen faktisk har plass til en usminket tobarnsmor med delte magemuskler, slapp rumpe og en helt fantastisk gjeng med trofaste lesere?

For samtidig som jeg håper og tror at “Kokkejævel” kommer til å stikke av med mange priser i år, føler jeg at det er viktig å vise at vi er flere hverdagsfolk i denne rare bransjen.

Vi som heier på helt vanlige hverdager, som glemmer å sminke oss rett som det er, og som føler at livet gnistrer av lykke så fort man får sove en halvtime ekstra på en lørdag. Og jeg vet at det er veldig mange som har det sånn. Kanskje derfor hadde det vært ekstra artig med en nominasjon i år!

Nomineringen er altså i gang nå, og her kan du slenge inn din favoritt. Husk at det er mange aktuelle kategorier som inngår i år, blogg, podcast, Instagram, YouTube osv. Det er med andre ord mange favoritter å velge blant ❤️

Det skal mye til for å vinne, men en nominasjon hadde vært veldig, veldig stas 😊⭐️

/ Les mer på vixen.no