Ses på Instagram!

Føler jeg begynner å bli en gammel traver i bloggverdenen når jeg må google for å se om jeg har skrevet om ting før.. Og litt for ofte ramler jeg over gamle innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av noen andre enn meg. Jeg husker ingenting! 😂

I dag måtte jeg google konatil+instagram+blogg for å se om jeg hadde skrevet om Instagram på bloggen før – og det hadde jeg!

I 2016 hadde jeg skrevet et innlegg som het “IKKE FØLG MEG PÅ INSTAGRAM”, og pinlig nok ble jeg veldig nysgjerrig på min egen overskrift fra denne septemberdagen for over fire år siden 🙈

Innlegget handlet om at jeg hadde svimlende 9999 følgere!

Og det er jo sånn på Instagram, at når du runder 10.000 følgere, så står det plutselig 10t der isteden, og det syns jeg var en såpass rar følelse at jeg ønsket å beholde 9999 så lenge som mulig.

For jeg hadde alltid tenkt at runde tall var det store, men nå innså jeg at 9999 var både mystisk og spennende og fullt av forventning! For hvem ville bli nummer 10.000? Og når ville det skje..? I dag? I morgen? Om en uke..?

Dette er noen år siden som sagt, og siden jeg har rundet 10-tallet siden da, tenkte jeg å si fra om at selv om jeg ikke oppdaterer bloggen så ofte som før, så er jeg aktiv på Instagram med stort og smått hver dag.

Jeg setter pris på Instagram fordi det er spontant, og jeg liker også innboksen! Det virker som det er lavere terskel for å sende en melding dersom man lurer på noe eller har noe på hjertet, og det setter jeg pris på ❤️

På Instagram spør jeg ganske ofte følgerne mine om viktige spørsmål:

 

Eller jeg viser fram virkeligheten:

 

 

Eller jeg legger ut bilder av min mann når han ikke ser:

 

 

På Instagram heter jeg nå “konatil” – før jeg het jeg noe annet fordi konatil var opptatt, men hun som egentlig hadde det navnet ville plutselig ikke ha det lenger 😂  (Håper det skyldes at hun ble lei, og ikke at hun har vært gjennom en skilsmisse)

Kanskje vi ses der inne, da 😉

/ God torsdag!

Få det gjort – sjekk deg!

Hvordan er det med deg, tar du av sokkene? Beholder du sokkene på? Friserer du litt nedentil, eller lar du det bare stå til? Spørsmålene kan faktisk være mange 😅

Jeg tror i alle fall de fleste venninnegjenger har vært gjennom denne diskusjonen, spesielt når en i gjengen er klar for sin neste gynekologiske undersøkelse.

Vel, “klar” er muligens ikke rett ord – det er vel ingen som syns det er gøy å legge seg til rette i stolen for å få tatt den berømte livmorhals-sjekken.

Men DU, SÅ VIKTIG DET ER!! Hører du? V I K T I G! ❤️

 

I år er det tre år siden jeg tok celleprøve sist, så i sommer ringte jeg fastlegen og ba om en henvisning til gynekolog. Egentlig er det enklest å ta livmorhals-sjekken hos fastlegen, men siden jeg har vært plaget med endometriose siden ungdomstiden, har jeg blitt fulgt opp av gynekolog.

Ventelistene kan være lenger nå på grunn av korona, jeg måtte i alle fall vente fire måneder på min time. Men i forrige uke var det dags, tilfeldigvis samme uke som denne meldingen dukket opp som Digipost:

 

Hurra for staten! Jeg er så glad for at Livmorhalsprogrammet passer på og følger med! Det sier alt om hvor viktig og nødvendig det er å følge disse anbefalingene.

Og jeg håper at dersom du er som meg – og syns det er fryktelig tiltak å få bestilt den timen og tatt den testen, så bare GJØR DET!

Jeg hadde altså time i forrige uke, jeg hadde gruet meg litt fordi jeg skulle til den samme gynekologen som var på jobb på sykehuset da jeg fødte datteren vår for seks år siden, og akkurat den natta ble jeg litt vel ivrig på lystgassen og bablet i vei om at jeg kjente igjen navnet hans og at vi var oppvokst på samme sted, og åssen går det forresten med søstra di, ja hu gikk et par år under meg på skolen, kjente hu ikke egentlig selv, men var ikke hu venninne med naboen min da tro – nei så koselig da gitt, at det var DU som var på jobb akkurat i natt!! (Peter ler enda hysterisk av dette)

Livets lystgass ❤️ 😆

 

Men timen gikk så fint! Den profesjonelle og dyktige gynekologen humret godt før han sa at han “syns det var noe kjent”, men forklarte at det var veldig vanlig med sånn lystgass-babling 😂

Selve prøven var over på bare få sekunder, og spør du meg: Hvis koronatesten er 5 av 10 på ubehagelighets-skalaen, så er livmorhalsprøven en 1’er. Den er jo dessuten over på null komma svisj!

Verdt å nevne er at mer enn halvparten av dem som får livmorhalskreft, ikke har fulgt anbefalingene fra Livmorhalsprogrammet.

Hører du? Denne testen er så viktig!

Og en gladnyhet helt til slutt: Nå er det ikke lenger “celleprøve” som tas ved en slik undersøkelse, men en hpv-test (for alle mellom 34 og 69 år).

Grunnen til det, er at hpv-viruset er årsak til nesten all kreft i livmorhalsen, så i stedet for å se etter celler som er forandret, skal det heller letes etter viruset som lager forandringene. (Tester man positivt for hpv, får man beskjed og vil deretter følges opp med videre undersøkelser.)

Dette innebærer at etter du har tatt din første hpv-test (og den er negativ) trenger du ikke ta ny prøve før om 5 år! Det betyr sjeldnere besøk for oss jenter i gynekolog-stolen, og det betyr nærmere 14 millioner kroner årlig spart for staten.

Jeg spurte min lystgass-venn (hehe) om det var heeeelt trygt å ikke teste seg oftere enn hvert femte år, og da svarte han at det er liten sjanse for å utvikle livmorhalskreft dersom hpv-testen er negativ, og at denne krefttypen utvikler seg sakte. Det tar mellom 5 og 15 år fra man blir smittet til man eventuelt får kreft. Og da vil en test hvert femte år være nok.

Så, husk å bestille den timen, da. Etterpå kjøper du deg en liten belønning ❤️

PS. Sokker på eller av spiller ingen rolle. Ikke hvordan du ser ut nedentil heller 😉

/ #sjekkdeg

(Les mer om hpv-screening her)

Avgjørelsen

Del 1 finner du her: “Drømmejobben..?
Del 2 finner du her: “Jobbsøknaden
Del 3 finner du her: “Jobbintervjuet

Det skulle altså ikke ta lenger enn fire dager før det igjen pep i telefonen… På disse fire dagene hadde hjernen jobbet på høygir.

Jeg følte meg rimelig sikker på at kjemien mellom meg og de to tannlegene som holdt intervjuet, var mer enn ok – men de hadde fått inn ufattelig mange søknader.

Og hva hadde de bestemt seg for med tanke på stillingsprosent?

Jeg åpnet mailen mens jeg holdt pusten:

 

Som jeg hadde hatt på følelsen, ønsket de en som ville jobbe 100% – hvilket er veldig forståelig. Samtidig kunne jeg jo virkelig ikke bedt om et finere avslag!

To tannleger med hjertene sine på rett sted, som var villige til å se forbi manglende utdannelse, og heller finne den rette personen for stillingen. Denne vennligheten skinner også tydelig gjennom i avslaget jeg fikk.

Og helt ærlig.. Det ville jo vært ganske urettferdig dersom jeg skulle få den aller første jobben jeg søkte på..? 😆

Om ikke annet har jeg nå funnet ut at jeg tror tannlegesekretær hadde vært midt i blinken for meg! Så nå må jeg snuse litt mer på hva slags studier man må ta for å få autorisasjon.

Kanskje blir det denne dama som møter deg en gang du skal fikse ei visdomstann likevel? 😉

 


Så til tross for ingen ny jobb, er jeg nå veldig fornøyd! Jeg klarte å skrive en søknad som tok meg rett til intervju, jeg klarte å gjennomføre mitt første ordentlige jobbintervju noensinne – og det gikk i tillegg veldig bra!

Nyttig læring for meg, og jeg tror faktisk jeg kommer til å være litt mindre nervøs neste gang jeg skal gjennom den samme prosessen.

… Og sist men ikke minst, et kjempeherlig tannlegekontor har nå fått en ny pasient ❤️

Jobbintervjuet

Del 1 finner du her: “Drømmejobben..?
Del 2 finner du her: “Jobbsøknaden

Så pep det altså i telefonen. En mail. Og avsenderen?

 

Herrejeminijosefogmaria! Jeg, som vurderte å droppe å sende søknad – men som sendte en i hastverk likevel, skulle søren i meg på intervju! Mitt første intervju på jeg vet ikke hvor mange år, hjeeeeeeeelp!!

I en alder av godt voksen, er det ikke ofte jeg kjenner på skikkelige nerver lenger. Men nå herjet de vilt, både på utsiden og innsiden!

Dagene fram mot tirsdag gikk både fort og sakte på en gang, og jeg var helt ufattelig tørr i munnen da jeg tirsdag kveld stod utenfor tannlegeklinikken tre minutter på seks. Jeg ringte på, og straks etter kom et blidt fjes med et stort tannlege-smil til syne, og jeg ble ønsket velkommen.

Jeg ble vist rundt i lokalene, og plutselig satt jeg ved et bord med to tannleger foran meg og rykende fersk kaffe i koppen.

Samtalen gikk så løst og ledig fra første sekund, at vips så var alle nerver forduftet. Humor og latter – vi snakket og snakket i nesten en time. De forklarte at de ikke hadde bestemt seg for om de ønsket å ansette én tannlegesekretær i 100%, eller om to skulle dele på den samme stillingen. Hva var mine tanker?

Jeg forklarte som best jeg kunne, at etter så mange år utenfor det ordentlige arbeidslivet, hadde jeg kommet fram til at det er tryggest for meg å starte med deltid. Tanken er selvsagt 100% på sikt, men akkurat nå føltes det best for både meg og familien å starte redusert.

De to tannlegene hadde full forståelse for det, og da vi omsider skulle si ha det, følte jeg egentlig ikke at jeg hadde vært på jobbintervju. For noen trivelige folk!

Jeg var så lettet da jeg gikk ut døra i kveldsmørket igjen. Det hadde gått så bra som det kunne gå!

Og det skulle ikke ta lenger enn fire dager før det igjen pep i telefonen…

/ Siste del kommer i kveld 😍

Jobbsøknaden

Hjertet banket, svetten piplet – hva søren er mine positive og negative sider??

 

(Del 1 av denne historien finner du her: Drømmejobben..?)

Selv om stillingsutlysningen hadde blitt merket som “utgått” tre dager før fristen gikk ut, fant jeg ut at jeg ble nødt til å søke. Mail-adressen stod fortsatt øverst i høyre hjørne, så jeg lagret den for sikkerhets skyld.

Så kastet jeg meg over søknaden. Og innså rimelig kjapt: Jeg har aldri skrevet jobbsøknad før!

De jobbene jeg har hatt, har jeg fått via kjente, og de siste årene har jeg jo vært i mammaperm eller jobbet som selvstendig næringsdrivende.

Et kjapt søk på google viste hvordan en formell søknad skulle se ut, men formelle søknader hadde de helt sikkert fått nok av allerede. Dessuten: Jeg er meg! Jeg har levd av å skrive de siste fem årene – jeg måtte gjøre dette på min måte.

Så jeg startet søknaden med sannheten:

“Hei! Jeg heter Christina, og jeg elsker tanntråd!

Kanskje ikke først og fremst derfor jeg mener at jeg passer til å bli deres nye tannlegesekretær, men det kan jo ikke skade at jeg er et gledelig bevis på at tanntråd kan holde tre begynnende hull i sjakk siden 1999.” 😉

Så fortalte jeg litt om meg, at jeg er gift med Peter og at vi har to barn, før jeg skrev kort om meg som person og hvorfor jeg kunne tenke meg å jobbe som tannhelsesekretær.

Så avsluttet jeg med at dersom de var like glade i tanntråd som meg, hadde det vært veldig hyggelig å ta en prat.

Fytti flaten, som jeg ble tatt på senga av sommerfuglene i magen! Jeg hadde ikke sendt søknaden engang, også flakset det vilt nedi der! Er det normalt..?

Jeg skalv på hånda da jeg lastet søknaden inn i mailen, og måtte faktisk få Peter til å trykke på “send”. Han ga meg en klem mens han minnet meg på at det kunne hende jeg søkte for sent, og at jeg ikke måtte bli skuffet dersom jeg fikk beskjed om det i retur.

Så gikk hjernen inn i en merkelig modus. Hele den neste dagen vekslet den mellom å se for seg hvor bra jeg hadde passet i jobben, til å trøste-tenke at jeg sikkert ikke var den personen de var ute etter. Av og på, av og på.

Og sent den kvelden, dagen etter at jeg sendte søknaden, hadde Peter og jeg akkurat sunket ned i sofaen for å se en ny episode av “Queens Gambit” – så pep det i telefonen. En mail. Og avsenderen?

/ Fortsettelse følger i morgen tidlig 😍

Les neste innlegg her: “Jobbintervjuet

Drømmejobben..?

La oss gå rett på sak: Siden sist har jeg fortsatt å virre mellom drømmen om studier på den ene siden – og tanken på å finne en drømmejobb jeg kan trives i (og forhåpentligvis bli gammel i), på den andre 😍

For jeg har innsett noe viktig: Det viktigste for meg er å få meg en jobb med gode kollegaer og arbeidsoppgaver som gjør at jobblivet føles skikkelig meningsfullt og bra. Og det trenger man vel ikke nødvendigvis en utdannelse for å finne?

Jeg har fulgt med på ledige stillinger på Finn i lang tid, og stort sett er det jo kvalifiserte søkere med relevant utdannelse som ønskes i de fleste stillinger – dermed stiller jeg ikke fremst i køen.

Men så en dag plinget det på mobilen.

Det var bestevenninnen min som sendte meg en stillingsutlysning hun hadde funnet, og jeg skummet kjapt gjennom den. Jeg regnet med hun hadde søkt på denne jobben selv, så jeg tenkte faktisk “søren heller, denne stillingen hadde vært perfekt for meg!”

Men jeg ville jo ikke ta den fra venninnen min, så jeg spurte om hun hadde søkt.

Svaret overrasket meg: “Jeg?”, skrev venninnen min, “Denne stillingen lyser jo DEG! Det er du som må søke, du hadde passet perfekt!”

Jeg kjente det krible i magen. Tannhelsesekretær!

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før? Jobbe med mennesker, ta telefoner, utføre viktig rutinearbeid som desinfisering av tannlege-utstyr, møte pasienter med et smil, og kanskje holde noen med tannlegeskrekk i hånda?

(Photo by Ani Kolleshi on Unsplash) (Bare litt photoshop’et)

Jeg måtte søke! Selvfølgelig måtte jeg søke! Fristen gikk ut om tre dager – så her måtte jeg kaste meg rundt.

Men så fikk jeg tilfeldigvis øye på dette:

Oh no! Utlysningen var utløpt – dette kunne jo ikke bety annet enn at tannlegekontoret hadde fått inn mer enn nok søknader allerede. Ikke så rart, siden tannlegene skrev at de var ute etter den perfekte ansatte framfor en med relevant utdanning. Selvfølgelig hadde mange søkt!

Så.. Skulle jeg droppe det? Eller skulle jeg slenge inn en søknad selv om utlysningen var merket som “utløpt”? Ville jeg klare å skrive en søknad som kunne skille seg ut blant hundrevis av andre?

/ Fortsettelse følger.. 😊

Les neste innlegg her: “Jobbsøknaden”

Gi bort de fineste minnene ❤️

Reklame | Fotoknudsen

Årets fineste julegaver er det smart å tenke på allerede nå  – og rabattkode skal du selvfølgelig få! 😍

 

I år som i fjor og året før der: Jeg elsker å gi bort fotogaver til jul! Mormor blir hoppende glad for fotobok hvert år, og minst like glade blir vi som kan bla i disse minnebøkene når vi besøker henne ❤️

 

Mormors fine samling 🙏🏼

 

Siden de fleste bildene som knipses i løpet av året blir liggende på mobilen, har jeg gjort det til en tradisjon å lage fotobok hvert år – samt en fotokalender med de absolutt beste blinkskuddene 📷✨

Personlige julegaver som dette er like fine å gi som å få – og setter du av litt tid kan du virkelig kose deg med å samle de fine øyeblikkene ❤️

Teo får hedersplassen på forsiden som vanlig ❤️

 

En fotobok er en gave som fortsetter å varme for resten av livet, om man ønsker å samle feriens fineste bilder, lage en minnebok med de viktigste øyeblikkene, eller gi bort i gave til noen man er glad i.

Og med fotoknudsens hjelp er det både enkelt og gøy å samle de fineste minnene.

Fremgangsmåten er den samme enten du vil lage en fotokalender eller en minnerik fotobok: Legg til bilder, trekk fra bilder, gjør dem større eller mindre, legg på tekst – man trenger ikke være teknisk anlagt for å få det til!

 

 

Jobb rett fra PC/Mac, nettbrett eller mobil – du velger selv om du ønsker å lage produktene på fotoknudsens nettsider (da lagres arbeidet på nettsiden), eller laste ned et program slik at alt lagres lokalt på din PC/Mac.

Har du alle bildene liggende på mobilen, kan det være praktisk å laste ned fotoknudsen-appen, slik at du kan lage produktene direkte på mobilen.

Uansett hva man velger, er alle programmene både brukervennlige og oversiktlige!

Og det beste av alt: Resultatet blir bra uansett! For det viktigste er å gi bildene den respekten de fortjener: Ut av minnebrikken og fram i lyset 😉 Ta vare på øyeblikkene!

(En kalender på jobben er et must!)

 

Rabattkode til leserne mine!

Akkurat nå får du 40% rabatt på fotokalender og julekort – og 30% rabatt på alle andre produkter hos fotoknudsen.no ved å bruke rabattkoden: CHRISTINAJUL

Tilbudet varer fra i dag (torsdag 12.11) til midnatt søndag 22.11.2020 🌟

Julen kommer fortere enn man aner – så kast deg rundt og gjør litt ekstra stas på bildene som ligger og venter! Jeg lover deg at du ikke vil angre når førjultidens viktigste pakke dumper ned i postkassa 😍

Og PS! Husk at du kan lage en personlig bildekopp – med dine favorittbilder! .. Eller mindre fine favorittbilder:

Han har valgt å kalle den “jakt-koppen” 😂

 

/ Gi liv til øyeblikkene dine – les mer på fotoknudsen.no

Latsabbene

Denne uka har Peter hatt ferie (plutselig gikk året mot slutten og det dukket opp en ferieuke som måtte brukes opp).

Peter er flink til mye rart, men er det én ting han er dårlig på så er det å stresse ned og slappe av. Og på en liten bonus-ferie midt i november ble han rastløs allerede før lunsj på mandag, derfor benyttet jeg anledningen til å skrive en liten fikse-liste!

Peter er jo en sånn mann som trenger å få konkrete oppgaver svart på hvitt, gjerne sånn at han kan krysse av underveis som det går framover. Og det har han fått 😊

Så nå er trampolina pakket ned for i år, listene i taket i gangen har kommet på plass, sparkling av vegger er snart ferdig, verktøyskuffen er ryddet, og takrennene er renset for løv. Men den kanskje største forandringen…

… er at vi har tatt et farvel med disse:

 

Nå vet jeg hva du tenker, for det var veldig mange som ble imponerte (og sikkert også misunnelige) da jeg la ut bilde av solskjermingen vår på Instagram for en stund siden. Denne løsningen er jo tross alt helt unik, den står stødig når den kiles perfekt fra karm til karm, den blokkerer for absolutt all sol (dersom hele vinduet dekkes), og den kan enkelt flyttes på etter behov.

Jeg må riktignok innrømme at denne løsningen har gjort seg best når vi har vært alene – og at det har vært littegranne flaut de gangene vi har hatt gjester og denne gardin-løsningen har blitt fisket fram fra kommoden. Men det har bestandig ført med seg mengder med latter(liggjøring), og ikke minst en styrket “jaja-sånn-er-vi”-holdning hos oss i familien Klonk 🙈

Men denne uka har vi altså tatt farvel med vår trofaste solskjerming som har fulgt oss i (litt for) lang tid. Først og fremst er det vel mamma, pappa, svigermor og svigerfar jeg ønsker å vise dette til: Ei lita ferieuke var det som skulle til!

 

 

Ta daa!

… Og hvis vi skulle komme til å savne det gamle pappeske-opplegget vårt, så får vi bare trøste oss med at denne nye løsningen ikke faller ned i hodet på oss når vi spiser frokost 😂🙈

/ Godt jobba, Kihlman!

Hvem er du?

Da jeg var liten, var jeg i overkant opptatt av horoskop. Det bikket faktisk litt over den gangen jeg leste horoskopet mitt i “Starlet” (opp med hånda om du husker Starlet!🙋🏻) – og det stod at Tyrens favoritt-guttenavn den måneden var “Truls”.

Jeg fikk nesten hjertestans – for jeg var oppover ørene forelsket i Truls! Han var min barndomskjæreste – dette var jo helt utrolig, og vips var horoskop kommet for å bli.

Men så ble jeg eldre, min daværende kjæreste (ikke Truls 🙈) fikk seg jobb i en av Norges største aviser, og plutselig fikk jeg førstehånds kunnskap om hvordan horoskop ble til. Det var ikke akkurat like magisk og astrologisk som jeg hadde trodd, for å si det sånn..

Horoskop leser jeg altså ikke lenger, men noe annet jeg derimot elsker er personlighetstester! Og i går ble jeg tipset av min kjære mann om en personlighetstest som blåste meg av banen ✨

 

 

Spør du meg, burde en personlighetstest av dette kaliberet være obligatorisk når man søker jobb. Hadde jeg skullet ansette folk ville jeg sagt: “Er du mann eller dame? Det spiller ingen rolle! Men hvilken personlighetstype er du i denne testen?”

Er du den omsorgsfulle eller den som liker å stå midt i rampelyset – eller er du en salig miks av begge deler? Jeg mener faktisk bedrifter burde være mer interessert i kunnskap om personlighetstype, framfor kjønn.

Ta meg som eksempel – hvor nyttig hadde det ikke vært for en potensiell arbeidsgiver å lese resultatet av min test, som viste at mine sterke sider er at jeg er lojal og hardtarbeidende, støttende, pålitelig og tålmodig, fantasifull og observant, entusiastisk, og med gode praktiske ferdigheter?

(Denne ble jeg – “Forsvareren”)

 

Og vel så viktig hadde det vært for en arbeidsgiver å vite at mine svake sider er at jeg er altfor ydmyk og sjenert fordi jeg er så opptatt av andres følelser, at jeg heller lar være å si min mening om ting. Eller at jeg har en tendens til å ta ting for personlig.

Eller at jeg kan overbelaste meg selv på grunn av pliktfølelse og perfeksjonisme, og at jeg sterkt misliker endringer. (Skjønner ikke hva som menes med det siste der, jeg gråt bare i en måned etter at mamma og pappa malte veggene i stua i 1990 😂)

 

Områdene personlighetstesten kartlegger (Skjermbilde: 16personalities.com)

 

Og for en mulighet for par i forhold som begge tar denne testen, og får en unik innsikt i hvorfor partneren oppfører seg som han/hun gjør.

Eksempelvis er Peter av typen som elsker å reise og utforske nye land og steder – mens jeg trives hjemme der jeg liker å gjøre det koselig rundt meg. Han og jeg har ulike personligheter som vi resten av livet må jobbe med å få til å passe sammen ❤️

År 2051: Han ene vil ut og reise, hun andre vil hjem til sofakroken 😂

 

Så da vet du hva du skal gjøre i helgen! Testen er gratis, den er på engelsk (om du er litt ustø i engelsk som meg, kan google translate være god å ha underveis) og du finner den her: 16 Personalities

Svar så ærlig du kan, og jeg lover deg at du kommer til å få en skikkelig aha-opplevelse når du skal lese om personlighetstypen din 😉

/ God fredag

Barn som pirker i maten

Jeg har alltid humret av venninner som har barn som pirker i maten. Liker ikke ditt, liker ikke datt. Da barna mine var små var favorittpåleggene røyka laks og makrell i tomat med majones.

Mine barn spiser alt, så jeg mener – hvor vanskelig kan det være?

Vel.. Det tok ikke mange månedene før hovmod stod for fall, og jeg måtte bite i meg den humringen 😂

Den merkelige kresenheten har de siste årene gått i bølger her i huset. Saus? Nei, takk.
Ketchup? Livretten før, på svartelista nå.
Smør? Næhæ!
Poteter? Æh, kan vi ikke ha ris isteden? Helst lik den de serverer på SFO.
Stekt laks? Da må den være sprøstekt, ikke antydning til dvask i midten.
Pizza? Da må det være lite saus, akkurat passe stekt, ikke myk, ikke brent, ikke kald, ikke varm..

 

Dette er bare noen av tingene vi har vært innom. Noe har vært raskt forbigående, andre ting har vart over flere år. Barna har bestandig fått beskjed om å smake før de uttaler seg, men utover dette har vi prøvd å lage så lite oppstuss rundt middagsbordet som mulig. Det meste går seg jo til.

Men, jeg må innrømme at jeg holder pusten hver gang det er overnattingsbesøk hos andre. Hvordan går det da rundt matbordet? Blir det pinlig pirking i maten, eller treffer verten med middagsvalget? Og ikke minst: Hva tenker disse foreldrene om kresne barn?

Men i helgen skjedde noe som gjorde meg litt beroliget. Etter flere timer med samling i stua, fant jeg ut at jeg fikk lage noen ostesmørbrød til den lille gjengen som var her, og smalt sammen noen brødskiver med ost, skinke og pizzakrydder.

 

 

Jubelen stod i taket da jeg kom ned med et brett fylt med velduftende smørbrød.

Men etter et par minutter hørte jeg tassende fottrinn i trappen, og opp kom en lys lugg med oste-smørbrødet sitt på tallerkenen.

– “Eh, Christina? Jeg bare lurte på..”, sa han, og kikket ned på skiva si.

– “Åja!”, svarte jeg, “Vil du ikke ha skinke? Se her, jeg kan ta den av for deg!”

– “Eh nei, skinke går greit. Menneh.. Kan du skrape av det krydderet på toppen?”

 

/ Vi har alle vårt 😆👍🏼❤️