Hengepuppe-lunsj

I dag har det vært en begivenhetsrik dag 😂

Tre happy jenter på årets første vårdag 😍

 

For et par uker siden, måtte Susanne og jeg legge hodene våre i bløt da venninna vår Silje fylte 30. Hun skulle ha svært kalas, og vi ba om en ønskeliste. Hør på dette:

“Jeg ønsker meg jo egentlig ingenting. Bare en nydelig kveld med mange skjønne mennesker! Jeg er en takknemlig sjel. Jeg ELSKER jo å få skatter fra barna mine og blir glad for alt! (Les småstein, pinner og eikenøtter)”

Susanne og jeg lurte lenge på om vi skulle spikke en figur eller finne noen flotte småstein – men følte liksom at det ble litt stusselig. 30-årsdagen liksom. Men så fikk vi en idé 😉

Og selve ideen kom smygende etter en av våre mange samtaler om hengepupper og om hvor fascinerende det er med kropper i konstant endring. Vi snakker mye om at kropp er topp – derfor bestemte vi oss for å gi et gavekort på en hengepuppe-lunsj!

Hvis du aldri har hørt om en hengepuppe-lunsj før, er det kanskje ikke så rart – jeg er i grunnen usikker på om noen har arrangert det før. Men det innebærer altså først et hyggelig lunsj-besøk på en kafé, deretter en tur til en undertøys-butikk, der jubilanten kan plukke seg ut en perfekt bh for hengepupper.

Og vi hadde det altså så trivelig! Først spiste vi en nydelig lunsj på Hungry Heart, deretter dro vi på Adelin, butikken som har undertøy for små pupper, store pupper, lange pupper, korte pupper – og servicen er så fantastisk at jentene som jobber der (Mamma inkludert) ikke gir seg før du har funnet den perfekte bh’en for dine pupper.

Så i dag har vi rett og slett vært på bh-shopping! Silje fant en som var så fin at jeg endte opp med å prøve den jeg også. Dermed ble enden på visa at fire hengepupper fikk seg et løft 🙊

Jubilanten var superfornøyd etter en herlig dag med lunsj og ny bh, og jeg kan med hånda på hjertet si at opplevelser er den perfekte gave ❤️

/.. Men man skal ikke kimse av en perfekt kvalitets-bh heller 🙌🏽😉

Vi er på Spotify!

Tjoho! Hele det siste året og litt til, har Peter og jeg fått spørsmål om det snart kommer nye episoder av podcasten vår. Vi startet jo “Gjesterommet” for over tre år siden, og (dessverre) fikk den ganske kjapt beskrivelsen “Norges mest ustabile podcast”.

Kort fortalt var det ikke tiden for å lage podcast med småbarn i hus – men det er det nå! Derfor har vi blåst liv i vårt lille hjertebarn igjen, og legger ut nye episoder hver torsdag ❤️

Etter at vi delte nyheten på snap, har vi fått mange spørsmål om hvorfor vi ikke er å finne på Spotify, og nå kan vi altså meddele at Spotify er i boks. Det er utrolig moro!

Jeg har jo vært skikkelig fan av å høre på podcast i mange år nå, og anbefaler virkelig å ha en favoritt-pod på øret når man gjør kjedelige ting som å ta oppvasken eller henge opp tøy. Det er trivelig med radio også, altså – men podcast er liksom hakket bedre spør du meg 😉

“Gjesterommet” fikk jo i sin tid navnet sitt fordi vi spilte inn episodene på gjesterommet, men etter flytting burde den egentlig omdøpes til “Walk-in-closet’en” eller “Boden”.

Lyden er i alle fall upåklagelig grunnet ekstreme mengder klær, sengetøy og håndklær oppetter veggene, så lyden har i det minste kommet seg betraktelig etter den lange pausen 👍🏼

Nå er ukas episode sendt i klippen, og i morgen kan det lyttes til lettbeint preik om hva det første Peter gjorde var, da han smalt hodet opp i garasjetaket og fikk et dypt og blødende kutt i panna.. Og ikke minst de mange grunnene til hvorfor Peter mener man-flu er veldig mye verre enn en fødsel 😡😂

/ Ha en strålende første vårdag! 

Bare litt zumo de manzana, takk

Jeg elsker notatblokker. Noe av det aller beste jeg vet er å kjøpe meg en splitter ny notatblokk som jeg kan begynne å skrible ned ting i.

Stort sett går det i lister, for jeg har tusen ting som trenger struktur i hodet til enhver tid. Ideer til blogg, ideer til podcast, avtaler, dead-lines, handlelister, you name it – notatblokka er aldri langt unna.

Behovet for notatblokker eksploderte etter at jeg ble mor, så jeg tror jo det har med mamma-hjernen å gjøre. Men samtidig kan man jo spørre seg om dette er en ond sirkel også, for jeg får jo definitivt ikke trent opp hukommelsen av å skrive ned absolutt alt. Hjernen min er av typen teflon, tankene streifer såvidt innom før de sklir avgårde igjen.

Likevel klarer jeg ikke slutte med å skrive ned ting, for jeg elsker følelsen av å tømme hodet! Det er befriende og det er avhengighetsskapende.

Det var ikke før i går kveld jeg innså noe jeg burde innsett for lengst. Peter og jeg skulle til å legge oss, da han plutselig utbrøt:

– “Hei! Vi skal jo til Spania i sommerferien! På tide at du lærer deg spansk nå, vel?”

Vi er jo så heldige at vi har egen nøkkel til svigers’ feriehus i Spania, og prøver å få tatt turen sammen med dem en gang i året. Både Peter og mine svigerforeldre har lært seg en del spansk de siste årene, og alle tre henger greit med når noen snakker spansk til dem. Spesielt svigerfar er god på å gjøre seg forstått, og kan forklare oss både grammatikk og fremmedord.

Mens for min del..

Det blir humor på snapchat, om ikke annet 😬

Jeg burde jo virkelig lagt inn en skikkelig innsats for å forstå hva som blir sagt når vi tross alt besøker det samme stedet og møter de samme folkene minst en gang i året..

Og det er fælt å innrømme det overfor seg selv – men et nytt språk? Det lar seg bare ikke gjørra!

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på mamma-hjernen, sannsynligvis er det vel min forkjærlighet for lister og notatblokker som har gjort at hukommelsen rett og slett ikke er det den en gang var. Å skulle forholde seg til et nytt språk nå..? Niet.

Det er som om hjernen min sier seg fornøyd, den har på sett og vis takket for seg – den forstår både norsk og engelsk – og det får være greit. Pugging av nye ord og å sette seg inn i spansk grammatikk, er virkelig ikke aktuelt.

Jeg prøvde meg på en spanskkurs-app for et par år siden, men jeg sluret rundt på de samme spørsmålene uke etter uke. Appen registrerte så klart når man svarte riktig mange nok ganger og gjorde seg fortjent til å hoppe opp til neste nivå, men jeg ble altså værende i startgropa uten å komme meg videre.

Og i går gikk det altså opp for meg. Det blir ikke aktuelt å lære seg spansk nå. Kanskje når jeg en vakker dag ikke har fullt så mye å fylle notatblokkene mine med, men ikke nå.

Så får det heller være at jeg går mot enda en sommer der de eneste spanske strofene jeg kommer til å si er: “zumo de manzana”.

Man kommer seg et stykke med å kunne det spanske ordet for eplejuice, men spesielt langt blir det nok ikke 😂

Det får holde med bilder på snap 💩

/ Enough with the english, yes 🙋🏻✌🏼

Tautrekking mellom liv og død

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Jeg var ute og luftet Teo, det blåste kraftig og vinden pisket det kalde regnet mot kinnene mine. Jeg gikk der og forbannet været. Irriterte meg over hvor grått alt så ut rundt meg, og hvor skitne poter hunden vår får på denne tiden av året.

Det er så brysomt med skitne gulv, skjønner du. Det blir så møkkete. Jeg vasket gulvene før helgen, og det skulle man jammen ikke trodd nå.

Vinden og raslingen fra regndråper mot hetten på jakka mi, gjorde at jeg slet med å høre hva som ble sagt. Så jeg startet podcasten på nytt.

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Den kjente kvinnestemmen smøg seg inn i øregangene mine på ny.

– “Ja, da kommer jeg.”, svarte en mannsstemme, “Da kommer jeg uansett hvor i verden jeg er.”

– “Kommer du med en gang, selv om barna har feber?”

– “Ja, da kommer jeg uansett.”

– “Du gjør det..?”

– “Ja.”

– “Da finner du en barnevakt eller et eller annet?”

– “Da bare setter jeg datteren min på trappa til naboen, også springer jeg.”

– “Ja. du gjør det?”

– “Ja.”

– “Okei”.

Så fulgte den gjenkjennelige, mest hjertelige og kneggete latteren jeg vet om. Christine Kohts latter. Det snakkes om døden, og Christine ler. Like hjertelig som alltid.

Men virkeligheten hennes er egentlig alt annet enn munter akkurat nå. For i Christines liv pågår en tautrekking – med døden på den ene siden, og livet på den andre.

Og det er så forferdelig hjerterått at jeg ikke finner ord.

(Bilde: Aftenposten, A-magasinet)

“Koht vil leve”, heter Podcasten som skal rulle og gå utover våren. Og jeg kommer til å høre hvert eneste sekund av hver eneste episode.

For Christine Koht er en sånn person man enten liker eller ikke liker. Og jeg har vel bare elsket henne helt siden den gangen hun tok stua mi med storm da hun kom svinsende over TV-skjermen som et fyrverkeri av farger, smil, energi og positivitet.

Men i fjor ble det plutselig stille, og på nyåret ble det kjent at Christine hadde blitt alvorlig syk, hun hadde fått en sjelden form for føflekk-kreft som hadde satt seg på slimhinnene.

To uker etter at hun fikk kreft-beskjeden, kontaktet hun mannen bak denne podcasten, hun ville at han skulle følge henne utover våren – i de skjebnesvangre ukene og månedene som venter.

En tautrekking på liv og død – og der gikk jeg og luftet hunden i nabolaget. Som om ingenting hadde skjedd. I guffent vær. Hele tiden med Christines latter og gråt, bekymring og humor i ørene.

Og det er sånne øyeblikk.

Sånne øyeblikk som får meg ned på jorda igjen, som får meg til å innse at jeg går ute i regnet og forbanner været. Og den dårlige lyden i head-settet, og møkkete smeltevann som gjør potene til hunden min så brysomt skitne.

Som får jeg til å spørre meg selv: Hva er det egentlig vi driver med? Hvorfor skjønner vi ikke hvor dyrebar tiden vår er? Hvem i all verden bryr seg om skitne poter når livet er så dyrebart og skjørt?

Og noen ganger trenger man en reality-check der man går i regnet og klager, for eksempel fra en podcast om noen som bare vil leve, for å minnes på å sette pris på livet.

/ Christine Koht ❤️

Hva skjedde med barne-TV?!

Jeg husker da jeg var yngre. Lørdag kveld og barne-TV. En skål med seigmenn, kanskje litt popcorn – og Redda Joppe på TV. Eller Pippi, Emil, Vi på Saltkråkan eller en av de andre seriene vi så på før.

Rolig, lettbeint barne-TV, med svenske barn i rare klær. Handlingen var forståelig og episodene ruslet av sted i langsomt tempo.

Hva skjedde?!

Å skru på barne-TV nå er jo som å ramle rett inn på rave party!

Det er raske klipp hvert bidige sekund, det er hyling og roping, høy musikk, masse farger og panisk kaos fra begynnelse til slutt.

Bare 10 sekunder med Kaptein Supertruse, Svampebob Firkant eller Gumballs fantastiske verden er jo nok til å få et epileptisk anfall!

Hvordan barna klarer å se hele episoder med det der, vil jeg aldri forstå – for jeg rekker ikke se mer enn introen før jeg nærmer meg kollaps og må legge meg i fosterstilling i sofaen.

Vi så nylig på Legofilmen, og selv om Peter og barna elsket den og ga tipp topp tomler opp, holdt mor på å gå i knestående med varige stresskader på hjerteklaffen. Det er jo bare mas!

..eller.. er det meg?

For jeg kommer jo ikke unna at det unektelig føles som et alderdomstegn å klage på tempoet i barne-TV… Barna liker det jo. Peter også. De storkoser seg!

Men jeg? Jeg sitter i sofaens mørkeste hjørne og strikker, mens jeg stille fordømmer rælet som ruller på skjermen – og mumler at alt var bedre før 🙈

Ja vel, så er det kanskje meg da, men TV får ta litt av skylda den også. For barne-TV var aldri som en oppjaget syrefestival da jeg var barn.

Jeg kan ikke tro at jeg akkurat brukte argumentet ”da jeg var barn”. På tide å klappe igjen og finne frem strikketøyet 😅

/ Takke seg til seigmenn og Pippi, akkurat som i gamledager ❤

Hva gjør jeg med Kåre med håret?

Åh, noen av tingene man eier bor det bare så mye følelser i..

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å kaste ting, i alle fall ikke ting det er det minste lille snev av følelser knyttet til.

Peter og jeg tok jo et skikkelig røsk da vi flyttet rett før jul, men hver gang jeg befinner meg i kjelleren, innser jeg at vi fortsatt eier altfor mange ting.

Ting med minner, som jeg har pakket ned i esker. Veldig mye av det skal ikke kastes, men her om dagen skimtet jeg et bustete hode borte i kroken. Kåre med håret!

Hva gjør jeg med ham?

Kåre med håret er dukken min som har fulgt meg siden jeg var liten. Han ble nærmest et ikon i familien – både på grunn av det noe spesielle navnet, men også den lettstelte sveisen.

Kåre var med meg overalt i veldig mange år, og jeg husker fortsatt at selv oldefaren min måtte få hade-klem av Kåre hver gang vi hadde vært på besøk.

Kåre var min følgesvenn, min sjelevenn, dukken jeg egentlig skulle ønske hadde langt hår og et annet navn, men som tross alt faktisk var skamklipt og hadde fått navnet Kåre. Det var oss. Friends for ever.

Da jeg fikk Kåre, levde jeg livets glade dager på høykarbo på 80-tallet 😎❤️

 

Men bortsett fra alle følelsene jeg har knyttet til denne lille dukken, har den jo ingen verdi. Den er slitt, den er skummel med sine stirrende øyne, den ligger forvist i en eske i boden, den kommer ikke til å gå i arv.

Kåres dager er rett og slett forbi.

Men hvorfor gjør det så vondt å sende Kåre med håret videre til de evige jaktmarker? Kommer jeg til å føle lettelse dersom jeg endelig klarer å gjøre det, eller kommer jeg til å angre?

Jeg har hørt det er tre spørsmål man skal spørre seg selv dersom man er usikker på om noe er kast eller ei:

  1. Er dette noe som gir deg glede?
  2. Er dette noe du kommer til å trenge?
  3. Er det sannsynlig at du vil bruke den om tre år?

Svaret er jo strengt talt 3 nei.

Men likevel.. det er jo ikke snakk om en haug med gamle regninger. Det er jo Kåre ❤️

/ Let it go..? 😔

Oppdagelsesferd i eget hus

Tenk at det fortsatt kribler i magen!

Det begynner å bli noen måneder siden vi flyttet, men fortsatt kribler det i magen hver gang jeg setter nøkkelen i døra. Det tar jo riktignok noen måneder å bo seg inn – men helt ærlig føler jeg ikke at vi har tatt oss tid til å lande helt enda.

Og det er i grunnen ganske sjarmerende! For på grunn av oppussingen har vi ikke tatt i bruk kjelleren enda, så når jeg nå tasser rundt i underetasjen, er det litt som å være på oppdagelsesferd 😍

Ikke husker jeg hvilken side av døra lysbryterne er plassert på, og ikke aner jeg hvordan vi skal innrede rommene.

Hele det første året i ny bolig er jo i grunnen spennende, for man må lære seg å kjenne både hus og hage til forskjellige årstider.

Hvor mye må vi fyre om vinteren? Hvor varmt blir det på soverommene om sommeren? Hvor lang tid vil det ta å klippe plenen? Hvor skal vi plassere trampolina? Har forrige eier plantet krokus i hagen – eller er dette noe vi må gjøre selv til høsten? 😍

Og her om dagen dukket det opp en ny ting vi ikke har tenkt på i det hele tatt. For hele vinteren har jo vært mørk og laber, men nå som kveldene har blitt lysere og sola titter over trærne igjen – har det dukket opp noe uforutsett ved middagsbordet de ettermiddagene himmelen er blå og sola skinner:

Haha, spaghetti med sola midt i fleisen – og vi som i hele vinter trodde at sola ikke ville klare å titte mellom de høye trærne på baksiden av huset. Men der tok vi altså feil, så nå må vi ut på solskjermingsjakt シ

Og mon tro hvilke nye ting som kommer til å dukke opp utover våren mens vi blir kjent med vårt nye hus – jeg krysser fingrene for krokus 🌱☀️


/ Hurra for oppdagelsesferd 
😎

Ny uke og lys i tunellen

Noen mandager er “oh no, not ready for this” – mens andre er mer i gata “Yes! Ny uke, bring it on – let’s do this!”

I dag har jeg en sånn yes-dag! Og jeg er helt overbevist om at det er fordi sola skinner, ettermiddagene blir lysere og fuglene kvitrer – og ikke minst at vi begynner å se en ende på oppussingskaoset.

For dette skal sies å ha vært en lang prosess! Vaskerom-badet vårt er fortsatt ikke ferdig, men nå føler jeg endelig vi har kommet dit hvor det er på tide å legge de siste månedene med uoverensstemmelser bak oss.

Som jeg sa på snapstoryen min i forrige uke, har det vært mye kaos og frustrasjon. Ting har definitivt ikke gått etter planen, og selv om veldig mange naturligvis lurer på hva som har skjedd, håper jeg på forståelse for at jeg ikke ønsker å bruke bloggen min til å utbasunere min frustrasjon.

For som alltid når noen er uenige, er det greit å minne seg selv på at en sak alltid har tre sider: De to partenes versjoner – og sannheten 😊

Derfor er det så deilig heller å kunne fokusere på at sola nå skinner igjen, og at vi ser lyset i den eviglange oppussings-tunellen! Og siden alt har tatt så lang tid, føles det nå helt uvirkelig at vi snart har et nytt og deilig bad vi skal ta i bruk. For en luksus ⭐️

Nå kom jeg akkurat på hvor gøy det skal bli å fræshe opp det ferdige rommet med såper og planter og stæsj – og jeg gleder meg stort til å dele bilder av fremdriften, og ikke minst det ferdige resultatet så fort det er klart!

 

/ God ny uke ☀️

Små ører glemmer aldri

I natt våknet jeg av tassende føtter som var på vei til do. Jeg lå helt stille i mørket og lyttet noen sekunder, før jeg stod opp for å høre om alt var bra.

Den lille kroppen var frossen, så vi la oss i enkeltsengen sånn at mamma kunne varme opp to små kalde tottelotter. Og sånn sovnet vi.

Plutselig våknet jeg av hosting på naborommet, og påfølgende bjeffing i mørket – vakthunden Teo trodde tydeligvis det var uvedkommende i huset, og han tar vaktholdet på alvor.

Deretter fulgte barnegråt fra den lille hosteren som plutselig var våken, etterfulgt av pappas trøstende mumling i mørket. Åpenbart nærmest i søvne:

“Shhh, jenta mi.. Det var bare.. Teo.. Han skvatt nok litt.. av hostingen din..”

Så ble det stille en lang stund, før Peters mumling plutselig hørtes igjen:

– “Mamma har nok lagt seg.. inne hos storebror.. Huff.. har du blitt syk.. Du hostet fælt..”

Ikke noe svar å høre fra minsten, men den mumlingen til Peter kjente jeg igjen, nå snakket han nærmest i søvne.

– “Det går bra… Men den hostingen.. Du må nok…”

Stillhet.

Hadde han sovnet ordentlig igjen nå? Men så, ikke lenge etter, hørtes:

– “Jah.. Det blir en fridag.. I morgen..”

Stillhet.

– “For du kan ikke.. dra i barnehagen.. når du er.. syk..”

Stillhet igjen.

– “I morgen kanskje vi.. kan bake litt.. Du og jeg.. Det blir koselig..”

Så ble det helt stille.

Det siste jeg rakk å tenke før jeg sovnet selv, var at det var flaks mini rakk å sovne før faren hennes begynte å mumle om fridager og bakefredag og sykdom etter et par uskyldige host.

Men i dag morges våknet jeg av en finger som prikket meg i panna, og da jeg åpnet øynene kikket jeg rett inn i det mest fornøyde ansiktet jeg har sett i hele 2019. Øynene lyste og smilet gikk nesten rundt.

– “Mamma?”, gliste hun stolt og fornøyd, “Vet du hva, eller? Jeg skal ikke i barnehagen, jeg. I dag skal jeg ha FRI. Pappa har sagt det. Han sa det til meg i natt. Og vi skal baaaaake. I hele dag!”

/ Sorry Peter, men denne dagen får du ta på din kappe 😂

Liv Laga med kjøttfri familiemiddag

Reklame | HOFF

Det er over to år siden Peter og jeg ble utfordret til å leve som vegetarianere i en måned, og den utfordringen gjorde oss mye mer bevisst på at det finnes smaksrike måltider som ikke inneholder kjøtt.

Selv om vi ikke er vegetarianere, spiser vi mye mindre kjøtt enn vi gjorde – og det føles godt for samvittigheten å gjøre noe positivt for jorda vår ❤️

En av våre absolutte favoritter er HOFF Liv Laga vegetarburgere, som både Peter og jeg har skrevet om før. De passer nemlig ypperlig til mye mer enn “bare” burgere, og denne gangen tenkte jeg å vise hvordan vi bruker dem som familiemåltid sammen med grønnsaker i et pitabrød 🙂

Snurr film!

Liv Laga vegetarburgere kommer altså i to ulike varianter:

“Original” med smaksinspirasjon fra Mexico, som inneholder potet, linser, aspargesbønner og mais.

“Tomat og Ost”, som er inspirert av det italienske kjøkkenet og inneholder potet, linser, soltørkede tomater og ost.

Denne gangen var det altså pitabrød med valgfritt fyll som stod på menyen – en hit med barn i hus! Jeg liker å servere med tzatziki til, og bruker følgende oppskrift:

  • 3/4 agurk
  • 3/4 beger med kesam/youghurt/rømme (bruker det jeg har i kjøleskapet)
  • 1 lite hvitløksfedd
  • salt og pepper

Riv agurken på et råkostjern, ha det over i en sil og dryss litt salt over. La det trekke i 10 minutter, før vannet presses ut. Bland inn kesam, finhakket hvitløk – og smak til med salt og pepper. Så enkelt, så NAM!

Vegetarburgerne etterligner altså ikke kjøttsmaken på noe vis – og de er for øvrig glutenfrie, og inneholder ikke soya. De varmes kjapt og enkelt i stekepanna eller i ovnen, mens du lager tilbehøret du ønsker.

Tommel opp for mindre stress på kjøkkenet 😉

HOFF Liv Laga vegetarburgere finner du i frysedisken i de aller fleste dagligvareforretninger. Flere fristende oppskrifter og mer info om burgerne, finner du her ☀️

/ Hurra for kjøttfri dag 😍