Noen ganger tar livet en uventet vending. Denne lille historien handler om at man iblant bare trenger en bitteliten dytt av en bitteliten hjelper, for å få ting til å skje 🙂

 

 

Vi skal tre år tilbake i tid. Det var den første dagen i oktober, og ved kjøkkenbordet mitt satt Pål med en kopp kaffe foran seg. Sønnen min var ett og et halvt år på den tiden, og svinset rundt gjesten vår som om det var julenissen selv som satt der. Unger har det med å elske Pål.

Pål og jeg har kjent hverandre siden videregående, og han er en sånn fyr som alle blir glad i. Han er en sånn fyr som husket bursdagen min lenge før facebook kom, og som sørget for å holde kontakten den perioden jeg var syk og ikke klarte det selv.

Denne oktoberdagen var det over to år siden vi hadde møttes sist, og vi hadde naturlig nok mange tråder å nøste opp i. Jeg hadde blitt mamma siden sist, og Pål hadde ganske nylig blitt singel etter et åtte år langt forhold. Han forsikret meg om at han hadde det bra, og at han begynte å komme i orden med sitt nye liv som singel i egen leilighet.

Vi ble sittende å snakke om kjærligheten, om hvordan ting har en tendens til å ta uventede vendinger. Om lange forhold som man tror er det riktige, men som viser seg å være feil likevel. Så lo vi litt av hvor fort det hadde gått i svingene med Peter og meg, at jeg ble gravid bare seks måneder etter at vi traff hverandre for første gang – men hvor riktig ting føles når man treffer den rette.

Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor, men hele tiden Pål var her, hadde jeg en sånn gryende liten tanke i bakhodet. Den startet da Pål snakket om sine drømmer for framtida, og den nektet simpelthen å slippe taket. Det føltes nemlig som om jeg hadde hørt alt sammen før, men den gangen hadde det kommet fra min gode barndomsvenninne Janne.

Pål og Janne hadde aldri møtt hverandre før, og siden Pål var relativt nysingel og Janne var på husjakt med typen sin – så måtte jeg jo bare innse at hjernen min hadde spilt meg et puss..

Månedene gikk, og Pål og jeg holdt kontakten. Han var fortsatt singel, jobben tok mer og mer av hans tid, og som håndballtrener på fritiden ble det lite tid til overs. Jeg snakket jevnlig med Janne også, og en dag kunne hun fortelle at det var slutt mellom henne og kjæresten. Janne var rimelig knust, og jeg kunne jo ikke fortelle henne at jeg hadde en mulig kandidat klar – til den dagen hun kom til å forstå at eksen ikke var drømmeprinsen likevel..

Så jeg lot det gå et helt år. Janne var på beina igjen for lengst, og i en sms hintet jeg frampå om hun kanskje kunne være klar for en blind date en dag.. Hvis det passet, liksom.. Hun ble helt lattermild, og svarte at det sikkert ikke kunne skade. Derfor bestemte jeg meg for å høre med Pål om han hadde tid til å stille opp på en date. For min skyld. Jeg startet meldingen med litt uskyldig fisking..

 

“Haha det er bra. Støtter fjerde beste årstid! Hvordan går det med håndballen? Og viktigere: kjærligheten??”

 

Jeg var superspent mens jeg ventet på svar, og bannet høyt da det viste seg at han var rimelig happy fordi han var på dater’n med ei jente akkurat nå. Og at han hadde ganske trua. Jeg svarte at jeg selvsagt var glad på hans vegne og at jeg håpet det ordnet seg for dem – men egentlig ville jeg jo bare fortelle ham at han måtte be daten ryke og reise 😉

Månedene gikk, og plutselig viste det seg at Pål var fri og frank igjen. Jeg hadde såvidt nevnt til Janne for noen uker sider at jeg hadde en kompis som jeg trodde kunne være en bra match, så jeg bestemte meg for å gå rett på sak:

 

“Hei snuppa, åssen er formen? Er du på beina igjen?
Har ikke spurt Pål enda, men er du klar for en kaffe-blind-date med ham en dag det passer eller?
Må lissom bare få ut av hodet om dere er match eller ei ;-)”

 

Men da hadde Janne selvfølgelig truffet en kar som hun hadde vært på date med et par ganger, så timingen var liksom ikke helt optimal. Da tenkte jeg at nå får det være greit! Nå får Kirsten Giftekniv pakke snippesken sin og rulle inn årene sine i samme slengen. Dette ble rett og slett for dumt.

Jeg begynte til og med å tvile på mine egne betraktninger, hvorfor i alle dager hadde jeg tenkt at Janne og Pål kunne bli en match? To mennesker som aldri hadde møtt hverandre, men som jeg skulle tvinge sammen på en klein blind date bare fordi jeg syns de hadde samme verdier og snakket likt om framtida? Haha!

Men pokker’n altså. Jeg fikk jo ikke ro i sjela heller! Skulle jeg la det ligge, eller skulle jeg fortsette å trekke i trådene..?

Jeg ble nødt til å ta et valg, og da det i våres viste seg at Pål og daten ikke hadde vært noen match likevel, kastet jeg meg over telefonen til Janne. Jeg bare måtte. Hvordan står det til på kjærlighetsfronten om dagen? Er det stille, sier du? Han karen du traff et par ganger var ikke noe kjæresteemne likevel..? Ooookei.. Jo, nå skal du høre her..

Deretter kontaktet jeg Pål, og sa at nå får du sende Janne en melding. Ikke noe men, bare gjør det. Om ikke for noe annet, så gjør det for min skyld! Jeg holder på å bli gal!

10 mai 2016, klokken 15.48 sendte Pål en melding til Janne.

Og resten… er historie <3

 

Kjærstepar i gamledar <3

 

/ Den bittelille hjelperen har endelig fått ro i sjela 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Huff, i dag må jeg få lette litt på samvittigheten. For en liten stund siden skjedde nemlig noe som gjorde at jeg følte meg som årets sleipeste svigerdatter.. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men nå er det jo litt i seneste laget å angre.

 

Det hadde seg sånn, at Peters foreldre skulle komme på besøk, og både svigermor og svigerfar er sånne folk som liker å få ting gjort. Jeg simpelthen elsker denne mentaliteten, for deres yngste sønn har jo dessverre ikke arvet et snev av dette. Han drøyer alt som drøyes kan, så her i huset har ting en tendens til å bli utsatt på ubestemt tid.

For en stund siden postet jeg et innlegg om at vi etter to og et halvt år i hus, endelig hadde kjøpt inn lameller. (Les innlegget her) Problemet var bare at de ikke kom seg ut av pakka, så jeg la ut et bilde av den uåpnede esken på Snapchat. Responsen lot ikke vente på seg, det var visst mange der ute med uåpnede lameller liggende! En av dem som sendte meg melding, inngikk jeg også et aldri så lite veddemål med: førstemann til å få skrudd dem opp, ville vinne både heder og ære.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en snap av ferdigmonterte lameller – gratulerer kjære Kathrine, dere vant med særdeles god margin! Men dette gjorde meg både flau og forlegen, så jeg sutret til Peter. Han svarte som vanlig at han skulle henge dem opp i morra.

Dette var som vanlig sprøyt, og lamellene har ligget i boden siden. Men for en stund siden var altså svigers på vei.. Og ganske betimelig før svigerfar entret huset, fant den uåpnede pakka med lameller veien til spisebordet. Huff, jeg vet.

Vanligvis ville jeg jo kanskje spurt Peter om ikke han kunne være så snill og høre med sine foreldre om de ikke tilfeldigvis kunne tenke seg å hjelpe oss.. Men han var ute med bikkja, og.. Ja. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Svigerfar entret kjøkkenet, satte seg såvidt nedpå stolen og tok to slurker av kaffekoppen sin før han kastet et nysgjerrig blikk bort på pakka med lameller.
– “Hva er dette da? Oi, lameller! Er dette noe som kanskje skal opp i dag, eller..?”

Plutselig fikk jeg et akutt anfall av dårlig samvittighet, jeg kikket ned i gulvet og begynte å stotre som en liten unge:
– “Nei, eh, nei, jeg tenkte kanskje at.. Hvis du skulle kjede deg eller.. Det er ikke noe hast, men kanskje senere i dag, atte..“

Åh, hvorfor hadde jeg ikke bare bedt Peter om å spørre? Jeg kjente blikket til svigerfar selv om jeg kikket en annen vei, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg kikket opp, oppdaget jeg at ansiktet hans var et eneste stort smil:
– “Hvor finner jeg verktøykassa?“

Jeg pustet lettet ut, selv om jeg kjente rødmen brenne i kinnene. Det gjorde jo ikke saken bedre at det viste seg å være et ganske så tidkrevende opplegg, og til slutt måtte svigermor også hjelpe til.

 

Oi, se hvem som plutselig ville ta litt av æren, da! 😉

 

Alle måtte liksom i arbeid også, da..

 

Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet, men lamellene er i alle fall hengt opp – og som en dobbel bonus gikk det opp for gubben hvor deilig det faktisk er å få ting gjort! Så gira ble han at han uttalte, jeg siterer – “Dette var jo såpass enkelt at lamellene i stua henger jeg opp i morra!“

Dette er som sagt en stund siden, og vel.. Jeg må nok bare innse først som sist at min kjære mann aldri kommer til å bli like effektiv som sin far. Slik ser det fortsatt ut i stua der lamellene skal opp: 

 

Utsatt på ubestemt tid..

 

/ Her blir ingenting gjort hvis ikke svigerfar kommer på besøk 🙂

Les også:
– Svigerfar og sokkene

I dag var barnevakten tidlig på plass, for Peter og jeg skulle til Oslo i to forskjellige møter. Men hvorfor er det sånn at uansett hvor god tid vi beregner på å komme oss ut døra – så blir det bestandig stress? Og i dag skulle vi ikke ha med unger engang!

Jeg skyldte på mannen, og mannen skyldte på meg. Han maste faktisk så fælt på meg at jeg ikke rakk å fikse håret, så i hele dag har jeg gått rundt med en rebelsk lugg.

 

Jaja, pyttsann..

 

Peter pleier vanligvis å være rolig som skjæra på tunet uansett hvor dårlig tid han har, men i dag morges trommet han faktisk fingrene mot rattet, og beordret meg ut av bilen da vi måtte svinge innom bensinstasjonen på veien.

– “Du fyller bensin! Jeg fyller spylervæske!“, ropte han – til tross for at han foretrekker å fikse sånne ting selv, helst med meg sittende i bilen. En mannegreie..? Tror det.

Egentid har jo ikke stått øverst på prioriteringslista mi de siste årene, så jeg koser meg glugg i hjel når jeg er på tur. Kanskje særlig på biltur med Peter, det er noe med å kunne snakke sammen i vanlig toneleie, uten gråting eller hyling eller gauling eller krangling eller sparking fra baksetet.. Da er det bare vi to, tiden og veien.

Vel fremme i Oslo, lyste byen mot oss i all sin prakt. Og Peter har jo aldri så dårlig tid at han lar en god Snap gå fra seg.. Så da dette synet møtte oss på Aker Brygge, var det full stopp:

 

Så da måtte jo jeg snappe han som snappet..

 

Dagens første møte var kombinert lønsj med mine kontaktpersoner i Nettavisen, og jeg må innrømme at det var ganske så stas! Der satt vi og spiste høye smørbrød og drakk nydelig kaffe, mens vi pratet om min blogg. Peter har jo vært med på en del møter i sin bloggkarriere, så for han er det ganske vanlig. For meg derimot, er jo dette kjempestort!

 

Fancy schmancy 🙂

 

Etter at lønsjen var fortært, hastet vi videre til Fornebu. Der fikk jeg slappe av mens Peter skulle i møte nummer to. Jeg ble sittende på vent i kantina, der de hadde en flott vannfontene midt i rommet, som lagde sånne behagelige, sildrende lyder.. Det tok nøyaktig tjue sekunder før jeg kjente at jeg var i ferd med å duppe av, selv om jeg satt på en hard stol og drakk smoothie.

Da kom jeg plutselig på at til tross for fancy schmancy osloturer, er jeg tross alt bare er en trøtt småbarnsmor fra Larvik. Så da begynte jeg å glede meg til å komme hjem til apekattene mine igjen 🙂

 

/ Oslo bra, Larvik best 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Mange av dere har spurt om hvordan Peter og jeg egentlig møttes, og det er morsomt at så mange har ventet i spenning på denne historien! Nå har vi sittet i sofaen og mimret tilbake til hvordan det hele begynte, og både Peter og jeg har ledd så tårene har trillet. Her kommer The Love Story 🙂

Vi skal fem år tilbake i tid. Peter og jeg kjente hverandre ikke på den tida, men vi hadde en felles kompis på facebook som pleide å skrive mange artige statuser. Både jeg og Peter kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag bemerket Peter profilbildet mitt.

 

 

Jeg hadde nemlig bilde av Cavalieren min Teo som valp, og det skulle vise seg at Peter hadde samme type hund selv. Vi skrev et par kommentarer til på facebook-veggen til vår felles kompis, før det plutselig dukket opp en venneforespørsel fra Peter himself.

Etter litt gravearbeid nå i dag, fant vi tilbake til den aller første meldingen jeg sendte Peter i innboksen for fem og et halvt år siden:

 

“Mitt første hunderase-vennskap!
Særs hyggelig om jeg får si det selv.
Cavalier er best, ingen protest!”

Hahahaha, er det mulig.. Kanskje ikke så rart at han ikke svarte meg?! Vel, det var i alle fall stille i en uke. Så tok han seg bryet med å sende avgårde et kort lite svar, og da kom det plutselig fram at han visst ikke hadde noen hund likevel. For den hadde eksen tatt med seg da hun flyttet ut. Han påstod videre at han passet den titt og ofte, men det var visst bare jug det også.

Det ble noen sporadiske meldinger fram og tilbake, vi var rimelig opptatte på hver vår kant. Men så en dag begynte meldingene å pense mer og mer over på livssituasjonene våre. Det var ikke bare Peter som var relativt ny-singel, og selv om ingen av oss hadde noe ønske om noe nytt forhold, så var det ikke til å komme bort ifra at kjemien mellom oss var i overkant bra. Vi skrev fram og tilbake flere ganger om dagen i to uker, før vi fant ut at vi simpelthen ble nødt til å møtes.

Jeg husker enda følelsen da jeg satt på bussen på vei til Sagene. En blanding av intens nervøsitet, skrekk og glede. Men mest av alt: sommerfugler. Det må seriøst ha vært flere tusen sommerfugler fordelt fra topp til tå, så mange at jeg såvidt klarte å sitte stille på buss-setet. Noen timer tidligere hadde Peter sendt meg dette bildet:

 

 

Et bilde vi har ledd ufattelig mye av i ettertid, for han sendte det jo såklart bare for å imponere! Ikke hadde han vasket ovnen, og flaska hadde han bare funnet under vasken, haha 🙂 Men jeg smeltet jo som en istapp i sommersolen.. Ikke bare var han kjekk – han hadde storrengjøring før jeg skulle komme på besøk!

Jeg bestemte meg for å hoppe av bussen ett stopp for tidlig, for å roe ned sommerfuglene. Avtalen var at Peter skulle møte meg på stoppet ved Sagene kirke, og jeg husker det var fryktelig kaldt i lufta, samt at snøen lå på bakken. Derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke falle, samtidig som jeg skulle speide etter en gutt jeg aldri før hadde møtt.. Det var helt absurd.

Men så fikk jeg øye på ham på andre siden av gaten. Jeg tror vi oppdaget hverandre samtidig, for han smilte da han krysset gata. Jeg husker han fomlet med head-settet sitt og holdt på å miste det.

Men allerede da visste jeg det. Der kom mannen i mitt liv gående. Helt sykt, jeg vet det – men den magefølelsen jeg kjente på da, hadde aldri noensinne vært så sterk.

Så var vi framme ved hverandre, og jeg kikket inn i de snilleste, brune øynene jeg noengang hadde sett. Jeg husker jeg tenkte at jeg like gjerne kunne kysset ham med en gang, for her stod han jo.. Men vi gikk for klemmen. En klem.. To klemmer.. Tre klemmer. Tiden stod helt stille, og det var plutselig ikke kaldt i lufta lenger.

Og sånn startet livet mitt <3

 

 

/ Hurra for kjærligheten! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

For et par uker siden var det en som lurte på hva denne bloggen egentlig handler om. Og det er jo et sabla godt spørsmål.. Da jeg valgte bloggnavn i fjor sommer, syns jeg “Konatil” funket bra. Det favner liksom så bredt, og jeg føler at jeg kan skrive om alt mulig. Side2 har plassert meg under foreldrebloggerne, og det virker jo naturlig siden jeg er mamma og samboer med en pappablogger. Samtidig skriver jeg om veldig mye annet enn foreldrelivet også, og det har jeg tenkt til å fortsette med 🙂

Noe av det beste jeg vet, er jo for eksempel å henge ut gubben.. På en smaklig måte. Forrige helg fant jeg dette bildet på veggen hos besteforeldrene mine – jeg fikk så latterkrampe at det nesten gikk galt. Bildet er tatt våren 2011, da vi var skikkelig nyforelska. Vi hadde spist og kost oss og blitt kjærstefeite på veldig kort tid, det er derfor Peter ser ut som en smultring. Jeg farget håret mitt selv på den tida..

 

Mr Donut and Mrs Ginger

 

Nå har jeg blogget i rimelig nøyaktig seks måneder, og det blir bare mer og mer gøy for hver dag som går! Mye av grunnen tror jeg er alle de fine tilbakemeldingene jeg får av dere lesere; i kommentarfeltet, på mail og på snapchat. Jeg blir fort glad i folk, og føler seriøst jeg har fått en hel drøss med nye venner!

Men siden jeg fortsatt er hjemme i mammaperm, foregår det meste av bloggingen på kveldstid etter at barna er i seng. Det gjør at jeg ikke får svart på langt nær så mange av dere som jeg ønsker – men forhåpentligvis vil dette bli bedre når barnehageplass er i boks og rutiner er på stell. Inntil da vil nok kommentarfeltet være litt glissent – jeg prøver å svare så mye jeg kan, men det er ikke alltid tiden strekker til. Uansett: jeg leser alle kommentarer! Ris og ros – jeg får det med meg.

Flere har lurt på hvorfor jeg nevner “hemoroider” i toppbildet mitt, det var også bevisst. Da kan nemlig de som forventer saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg liste seg stille ut igjen 🙂 Jeg sier ikke at det bestandig kommer til å være smilefjes her inne, men jeg tror det skinner gjennom at denne bloggen er mitt lille fristed. Og når jeg først har egentid ved tastaturet, så vil jeg veldig gjerne skrive om glade ting.

Så tusen, tusen takk for at dere gidder å stikke innom – det gjør meg skikkelig glad!

Med vennlig hilsen,
Christina
– ikke nyfrelst, men nesten. (Les: Mr Noro has left the building) 😉

 

/ God lørdagskveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Det er fint mulig det bare er meg, men hver gang jeg blir syk, så får jeg et sært behov for å finne ut hvor jeg kan ha blitt smittet. Ikke at det spiller noen rolle, jeg blir verken bitter eller forbanna på noen måte – men jeg får en slags ro i sjela når jeg kommer til en konklusjon.

Denne uka har vi som sagt hatt norovirus i hus, og den første mistenkte smittekilden er som alltid: barnehagen. Alle sykdommer vi har hatt de siste årene, har med stor sannsynlighet kommet derfra. Og barnehagen kan jo såklart være kilden denne gangen også, men siden det var jeg som ble syk først, er det jo nærliggende å tro at det er jeg som har dratt faenskapen i hus.

Og da er det noe som ikke stemmer.. For i hele forrige uke var det Peter som kjørte og leverte guttungen. Så med mindre en av dem har fungert som bærere av viruset, er det trolig ikke barnehagen som har skylden.

Derimot har det kommet meg for øre at det kan ta hele tre dager før noroviruset bryter ut i full blomst. Kjapp matte viser at siden jeg ble syk mandag kveld, må jeg ha blitt smittet i løpet av helgen som gikk.

Søndag var vi på middag hos besteforeldre, ingen sykdom der. Lørdag var jeg innendørs hele dagen, ingen sykdom her. Fredag da..?

Fredag var jeg jo på Vixen Blog Awards med gubben! Kan dette virkelig være toppen av all ironi? At til tross for at jeg verken var nominert eller vant noen priser i år – så kan det se ut til at jeg ikke dro tomhendt derfra likevel?!

 

“Thank you so much! Eh.. What a great honor..”

 

/ Neste år vil jeg gjerne ha en annen pris! 🙂

Les også:
– Krampelatter og flauepute (en av mine yndlingshistorier, hihi)
– Når man glemmer sitatsjekk (siden det er fredag! 😉

Da er det klappet og klart for siste runde med svar på den store spørsmålsrunden! Jeg tror faktisk alle spørsmål skal være besvart nå, bortsett fra historien om hvordan Peter og jeg møttes, og hva jeg jobber med. Det kommer som sagt litt senere 🙂 Takk til alle dere som sendte inn ting dere lurte på!

(Les del 1 her)
(Les del 2 her)

 

Hvis får ha egentid ,og gjøre akkurat det du vil , da gjør du ….?

Etter at jeg ble mamma, har egentiden plutselig begynt å dra med seg flere forbehold.. Hvis jeg får egentid og har overskudd, så går jeg gjerne en lang tur med hunden med musikk på ørene. Hvis jeg er sliten, så synker jeg helst ned i sofaen med en eller annen serie på TV’n. Hvis jeg er opplagt og uthvilt, leser jeg veldig gjerne i en bok.

 

Hva er det beste og verste med å være mamma?

Det beste er kjærligheten som går begge veier. Det verste er den konstante bekymringen.

 

Hva er det dummeste kjøpet du noen gang har gjort?

Off, jeg gikk på en skikkelig netthandel-smell en gang. Det var en relativt liten nettside med nettauksjon, der man kan by på forskjellige ting, og alt man har høyeste bud på og “vinner” innenfor 24 timer, sendes i samme pakke. Det var så mange ubrukelige ting i den esken til slutt, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Det verste var kanskje plastikk-hånda til å henge i bakruta på bilen, som var festet til en ledning som man skulle ha foran ved førersetet. Når man trykket på knappen i enden av ledningen, så spratt langfingeren i været sånn at den viste finger til bilen bak, hahahaha.. Husker jeg tenkte at den var kjekk å ha!

 

Favorittårstid, og hvorfor?

Jeg elsker våren. For da føles enhver varmegrad og solfyllte dag som lykken på jord.

 

Å du herrrrlige vårsol!

 

Hva gjør deg forbannet ?(d er mer enn sint 😉 )

Tror jeg må svare mobbing. Det er noe så forferdelig unødvendig over det, som gjør at jeg blir skikkelig forbanna. Heldigvis har jeg aldri opplevd å bli mobbet selv, men jeg husker faktisk at jeg som fem-seksåring pleide å løpe etter ei jente som bodde i gata der jeg vokste opp. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, hun ble kjemperedd, og jeg har tenkt mye over dette i ettertid. Jeg var liten og puslete selv, og jeg tror jeg hadde et behov for å vise at jeg faktisk var større enn henne. Hørt noe så teit? Jeg skulle så gjerne skrudd tida tilbake. Håper jeg treffer henne igjen en dag, sånn at jeg får spurt om hun husker det like godt som meg. Jeg håper ikke det 🙁

 

Hva er den beste investeringen du noen gang har gjort?

Pengemessig? Tror jeg må svare BSU. #streitleif

 

Har du vurdert å satse 100 % på blogging slik som Peter? (det hadde du fikset!)

Hadde du spurt meg for et halvt år siden hadde svaret vært et soleklart nei, men akkurat nå må jeg innrømme at det er fristende å tenke at man kunne gjort dette på fulltid! Først og fremst fordi det er superartig å skrive, og jeg har så mye mer på hjertet – men så altfor liten tid til å blogge. Ikke minst hadde det vært fantastisk å ha tid til å svare på henvendelser og kommentarer i tillegg.. Så ja, jeg vurderer det sterkt 🙂

 

Skulle gjerne hørt om fødslene dine! Hvordan var de?

Som en tur i parken! Neida 😉 Jeg har faktisk blogget om min første fødsel, så hvis du ønsker den detaljerte fødselshistorien min fra 2012, så finner du den her. Min andre fødsel har Peter skrevet om, den finner du her 🙂 (Bah, måtte snufse litt nå – leste Peters innlegg)

 

Er Peter flink til å fortelle deg hvor stolt han er av deg?

Ja! Og veldig flink til å kjøpe blomster og små gaver med jevne mellomrom. Veldig mye flinkere enn meg..

 

Hvordan har du det akkurat nå?

Veldig bra! I skrivende stund er gubben på kino med en kompis, jeg sitter i sofaen med macen på fanget og to babycaller ved siden av meg, mens jeg svarer på spørsmål 🙂

 

Hva hadde du gjort om du fikk være mann for en dag?

Dette spørsmålet gikk igjen flere ganger, haha! Det eneste jeg kommer på, men som også må være det viktigste, er at jeg ville stått og tisset. For en herlig følelse det må være, da gitt.

 

Har du noen tvangstanger? (feks: lukke døra tre ganger, spyle ned i do med øynene lukket, ikke gå på streker, etc.) Hvis ja: Hvilke(n)?

Faktisk ikke! Det nærmeste jeg kommer en tvangstanke er at jeg ikke sover spesielt godt dersom jeg glemmer tanntråden etter tannpussen.

 

Hva skal dere ha/hva hadde dere til middag i dag?

I dag har vi spist middag hos Mormor og Este (bestefar), og da får vi alltid skikkelig husmannskost. I dag var det elgkjøtt i brun saus med kokte poteter, gulrøtter og blomkål. Vi koste oss glugg ihjel!

 

Ut ifra personligheten til småttisene pr i dag, hvilke yrker tror hadde passet best?

Eldstemann tror jeg hadde trivdes i flere yrker, men helst noe med tall.. Han er tålmodig og veldig glad i pirk, så en form for ingeniør kanskje? Lillesnuppa klarer ikke sitte stille, så der kan jeg se for meg noe litt mer actionfylt. Siden hun er prikk lik farmoren sin, svarer jeg yrket hennes: operasjonssykepleier 🙂

 

Er det noen forskjell på hvordan dere takler de uunngåelige, mindre sjarmerende sidene til småttisene? Trass, sinne osv?

Ja, vi reagerer nok ganske forskjellig. Peter blir fortere hissig enn meg, mens jeg må telle til ti litt oftere enn ham 🙂

 

Fortell om den fineste gaven du har fått av mannen din.

Den fineste var diamantringen jeg fikk da han fridde 🙂 Men han elsker å gi gjennomtenkte gaver, så lista er faktisk lang.

 

 

Hva husker du best fra barndommen din?

Oi, jeg husker veldig mye! Jeg har en merkverdig god hukommelse på veldig mye som skjedde helt siden jeg var fire-fem år. Men jeg husker veldig godt at jeg drasset rundt på lillesøsteren min. Hun var seks år yngre enn meg, og måtte være med overalt.. Jeg hadde ikke samvittighet til å si nei, til mine venninners store frustrasjon. En vanlig samtale i 1991:

Venninner: – “Åhh.. Christina, må hu der være med nå igjen..??“

Jeg: – “Jaaa.. Se på henne da stakkar.” (Min lillesøster hadde verdens største, knallblå dådyrøyne – og visste hvordan hun skulle bruke dem)

 

Viss du kunne være en annen person for en dag, hvem skulle det vært, og hvor ville du tilbringt dagen?

Jeg ville vært han eller hun som ringer fra Norsk Tipping og forteller at folk har blitt millionærer! Vet ikke hvorfor jeg ikke kom på noe litt mer juicy, men tror svaret bærer preg av at jeg har vært litt for lenge i mammaperm..

 

Kan du fortelle en hemlighet, som du ikke har sagt til Peter?

Uhm.. Dette var en hard nøtt. Jeg har tenkt og tenkt.. Kommer ikke på noe som er hemmelig 🙁 Og det er ikke bare noe jeg sier, tenkte faktisk så hardt at jeg til slutt spurte Peter om han kunne komme på noe. Da skjønte jeg at det måtte bli “pass” på denne.

 

Hva angrer du mest på at du har gjort?

Jeg har en samboer som er veldig opptatt av å fortelle at man ikke skal angre på noe, for dersom noe hadde vært ugjort, ville vi ikke vært akkurat her vi er i dag.. Dette har jeg tenkt mye på, og bestemt meg for at han har rett i 🙂

 

Hvis tog A starter fra Bergen klokka 08.00 og holder gjennomsnittsfart på 80km /t.. og tog B starter fra Oslo klokka 10.00 og holder gjennomsnittsfart på 90km/t.. Hvor langt har hvert av togene kjørt da de møtes…og hvor møtes de?

Jeg lover at jeg du skal få svar på dette hvis jeg begynner å blogge på fulltid, Geriatriks 😉

 

Hva pleier dere å gjøre på ettermiddagene? Noen gode tips til innendørsaktiviteter med barn?

Ettermiddagene styres som oftest av energinivået etter endt barnehagedag. Det viktigste for oss er å få på plass en skikkelig middag, og å være sammen med barna uten at mobiltelefonene er i fokus.. (Og det er ikke alltid så lett når man prøver å drifte to blogger, med alt som hører med) Ettermiddagene har en tendens til å gå litt for fort, så vi rekker ikke særlig mange ting før det er leggetid. Men eksempelvis har vi to barn som elsker musikk, så vi kan fort svi av en time på å danse rundt i stua. Eller vi kan spille spill, men da må vi som oftest dele oss – siden minsten er for liten og ikke forstår konseptet enda. Ute er det jo plenty med ting å finne på nå som det er snø. Bading er også toppen av lykke, og vi kan kose oss lenge på badet hvis vi har tid 🙂

 

Har du og Peter noen ga holdt på å slå opp/vært slutt en periode?

Nei. Men vi har da hatt våre krangler for det 🙂

 

Hva mener du er din beste egenskap?

Empati.

 

Hva syntes vennene deres, og da kanskje spesielt kompisene til Peter om at dere ble gravide så tidlig i forholdet? ble det noen kommentarer om at “du lurte han til å bli gravid” og sånn?

Jeg tror de fleste kompisene til Peter fikk sjokk.. Og jeg regner med de fleste av dem tvilte på at det kom til å gå bra! Jeg klandrer dem ikke, vi hadde tross alt ikke vært sammen særlig lenge da jeg ble gravid.. De fleste av kompisene hadde jeg faktisk bare truffet én gang, og det var i tillegg på en fest jeg måtte gå på alene siden Peter var på jobbreise. Så gud vet hva de tenkte om meg, haha! Men helt ærlig brydde vi oss lite om det.

 

Hvilken sang har du best minne om fra ungdomstiden, og hvorfor?

Jeg har innmari mange sanger som minner meg om veldig mye forskjellig, men hvis jeg skal trekke fram en spesiell, så må det være Cher med Believe. Jeg liker egentlig ikke sangen, men den ble spilt veldig mye i perioden da jeg var 16 år og fikk meg kjæreste for første gang. Vi var på klassefest, og plutselig dukket det opp en skikkelig kjekkas som var kompis med han som hadde festen. Vi ble sittende å prate, jeg hadde tyggis, også spurte han plutselig om han kunne få halve. Jeg skjønte ikke at dette var en invitasjon til kyssing.. Men da jeg forstod det, så klina vi, også ble vi kjærester. Haha! Gode minner 🙂

 

/ God ny uke! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

I natt lå jeg faktisk i senga og humret for meg selv. Fredagens Vixen er et deilig avsluttet kapittel, men hodet mitt var i hele går så proppet med inntrykk at jeg ikke visste opp eller ned. For på fredag lærte jeg mye nytt. Og siden denne bloggverdenen er såpass ny for meg, så tenkte jeg at det kanskje var artig å dele et par erfaringer med dere også.

Visste du for eksempel at du ikke må finne på å gå på sånne tilstelninger uten å ha øvd inn en “pose”?

Det stemmer. For på sånne awards er det en pressevegg som du må stille deg foran, sånn at blitzregnet kan hølje mot deg. Først står man i en klein kø og venter på tur, og da har man god tid til å følge med på de som står i ilden og “poser”. Og jeg skal love deg at folk har øvd foran speilet! Er det sånt man gjør..? Har du din egen “pose”? Har alle sin egen “pose”? Det er så mye jeg ikke vet! Hvor er bloggskolen når man trenger den..?

 

Selv gubben har sin egen pose! (Foto: Vixen)

 

Se resten av alle de fine bildene fra presseveggen her. Du finner ikke meg der, jeg eh.. Rakk det ikke dessverre.. 😉

Også var det dette med å hilse på nye folk. Ganske tidlig forstod jeg at på sånne arrangementer er det særdeles viktig å si “Heeeeeeeei! Og takk for siiiiiiist!” når du håndhilser på folk, selv om du aldri har sett dem før. Jeg har jo knapt vært utafor døra siden 2011, men det var overraskende mange som kjente meg fra før. Og det er jo ganske kult! Men selvsagt bare sprøyt. Derimot er det ganske smart for å unngå den kjipe: “Åj, okei, har vi møttes før? Hva var det du het igjen..“

 

Vurderte å gå for en DiCaprio-arm i veien – gikk heller for “Heeeeei Jenny! Takk for siiiiiiiist!” etterpå.. 😛
(Foto: Vixen)

 

I forkant av et sånt arrangement, er det jo naturlig å bruke litt tid på hva man skal ha på seg. Jeg skjønte heldigvis tidlig at kombinasjonen 15 minusgrader + mammakropp + liten koseblogger, i realiteten betydde at jeg kunne ha på meg det jeg ville. Jeg er jo også såpass gæmlis at jeg fant ut at jeg skulle gå for komfort – og holdt meg dermed god og varm hele kvelden og la meg uten så mye som et lite gnagsår på de små føttene mine. Herlig!

Som en skikkelig blogg-amatør, glemte jeg jo såklart å ta bilde av outfiten min. Dette er jo noe enhver blogger skal gjøre.. Som sagt, så lærer jeg litt hver eneste dag.

Peter lurte forresten på hvorfor jeg ikke hadde på meg noe i samme stilen som Tine Monsen, så neste år blir det nok noe i den gata der. Sjekk den dama, da! Hadde jeg sett like smashing ut som henne, så hadde jeg definitivt ikke gått for komfort! Tine var forresten skikkelig, skikkelig ålreit, og jeg er en så enkel sjel at jeg blir mer glad i bloggene til folk som viser seg å være ålreite i virkeligheten.

Det ble jo ingen pris på min kjære mann, men det ble en artig kveld med mange inntrykk. Det var moro å være på vift, men det var sykt deilig å krype under dyna da vi kom hjem også..

Heldigvis er det et helt år til neste gang, og innen da skal jeg ha min egen pose. Jeg lover.

 

/ Work it! Work it!

* Følg Pose-kona på Facebook *

– “Ehh, Christina? Har du sett klokka mi? Men for pokker.. Øy, rekker denne buksa å tørke hvis jeg vasker den nå? Kan jeg ha på denne capsen? Shit, jeg er tom for rene boxere!“

Det begynner å dra seg til i heimen, det er nemlig straks klart for avreise til årets viktigste begivenhet for Norges største bloggere – Vixen Blog Awards. Om bare noen timer skal det avgjøres hvem som drar i land de gjeveste prisene, og Herr Pappahjerte som sjeldent blir nervøs, har i dag flydd rundt som et forvirret esel.

Selv om det er noen fryktelig sterke konkurrenter som kjemper om å bli “Årets Blogger”, så er det en kjent sak at på Vixen kan alt skje! Derfor har jeg sagt at han seriøst må øve på en takketale. Han må jo det! Jeg vet at han ikke tror han har noen sjanse, men det tror jeg 🙂

 

Wohooo! (Sånn skal det forhåpentligvis se ut i kveld)

 

Samtidig må jeg bare få si.. At jeg er så sjeleglad for at det ikke er meg! Huff, det er sikkert stas med sånne priser og sånt, men bare tanken på å sitte i salen og vite at man har en ørliten sjanse for å måtte opp på den scenen..? Herregud, jeg er så pingle på sånt at jeg faktisk blir helt satt ut bare av tanken. Det fine er jo at Peter elsker sånt oppstuss, kanskje derfor passer vi så godt sammen!

Men jeg gleder meg veldig til å si hei til noen av de andre bloggerne, jeg har faktisk ikke møtt noen av dem før! Ja, bortsett fra stakkars Marte Casakaos, da. Hun glemmer nok ikke den gangen jeg kom ut av heisen hos Nettavisen, og oppdaget at hun stod borte i gangen og ventet. Jeg visste at hun var på vei til et møte med blant annet min kjære mann, så jeg gikk like gjerne bort og sa: “Hei! Jeg er frua til Peter!” – før jeg kastet meg rundt halsen hennes og fortalte at det var veldig koselig å se henne i virkeligheten. Jaja, hva kan jeg si. Jeg blir veldig fort glad i mennesker!

Siden jeg aldri har vært på Vixen før, så aner jeg ikke hvordan man oppfører seg der. Men hvis det er innafor å snappe, så skal jeg nok få knipset noen bilder i løpet av kvelden. Eller forresten, følg heller Pappahjerte, for han kommer garantert til å kjøre snap-maraton.

Og kryss for all del fingrene for at vi kjører hjemover med en pris i baksetet i kveld!

 

/ I kveld er jeg glad for å bare være konatil 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Den følelsen.. Når du tror at gubben skal være snill og gi deg en god start på dagen, med pjusking i håret og stryking på ryggen og søte små morgenkyss på kinnet.

 

.. Og først etterpå oppdager at det svinet kun var ute etter å få seg et billig blogginnlegg.