Det begynner å bli noen uker siden vi takket for oss i barnehagen, og selv om de ansatte spøkefullt trøstet oss med at vi kanskje ses igjen om noen år (det har jo hendt før at det har dukket opp en liten attpåklatt), har vel både Peter og jeg innsett at vår tid som barnehageforeldre er ferdig for godt.
Og det er så rart! Verst er det jo selvfølgelig at vi hadde blitt så glad i de ansatte som har tilbrakt så mye tid sammen med barna våre – men også fordi et stort kapittel i livet er avsluttet.
Men det fine er jo at mye av barnehage-lærdommen kommer til å følge oss for resten av livet. Det er store ting og det er små ting, for eksempel har barna lært at ikke alle kan telle ti fingre på to hender – for det kan man jo ikke når man har vært uheldig så å miste en finger, sånn som den ene ansatte hadde gjort da han tidligere jobbet som snekker.
Også er det ordet “salami”, som vi for alltid kommer til å slite med å uttale.. Alle vet jo at det heter sa-laaa-mi med tre stavelser og litt ekstra trykk i den midterste – og ikke sala-mi, med to stavelser..?
Denne feilinformasjonen ble åpenbart innlært i barnehagen i 2-års alder hos begge våre to, og har hittil ikke gått å omvende til tross for iherdige forsøk 😂
Men den søteste lærdommen av de alle, fikk vi da vi en dag satt ved middagsbordet for flere år siden. 3-åringen var i full gang med å oppsummere hva som hadde skjedd i barnehagen den dagen, og jeg spurte hva de hadde spist til lunsj.
Noen hadde spist gulost på brødskiva, noen hadde spist leverpostei, noen baconost, andre falukorv.
– “Hva med deg? Hva hadde du på skiva?”, spurte jeg.
Den lille tenkerynka i panna krøllet seg litt, før ordene kom:
– “Hmm… jo, fishy-fishy!”.
Jeg husker hvordan Peter og jeg kikket uforstående på hverandre – “fishy-fishy”..?
Det hadde vi aldri hørt om, hva i all verden var det?
Og sånn hadde det seg at et nytt utrykk var kommet for å bli: Makrell i tomat hadde fått et nytt navn 😆 🐟
Det er jo ingen hemmelighet at jeg er i overkant fascinert av kommentarfelt, spesielt på Facebook. Jeg kommenterer veldig sjeldent selv, men fra tid til annen må jeg bare ta en runde for å se hva folk har på hjertet.
I en periode var det den eldre garde som fikk på pukkelen for å mangle det vi kaller internett-dannelse, altså hvordan man oppfører seg på nett.
Der den yngre garde (som har vokst opp med internett og sosiale medier) har tilegnet seg en viss forståelse, har ikke den eldre forstått at det som postes på internett, er synlig for alle – og at det blir værende på internett, for bestandig.
Men nå tror jeg muligens at disse aldersskillene er i ferd med å viskes ut. Har man noe på hjertet man ønsker å dele i et kommentarfelt, så gjør man det – uansett alder.
Denne uka kunne “TV 2 Underholdning” melde om følgende:
(Skjermbilde: TV 2 Underholdnings Facebookside)
Som det kommer tydelig frem i bildet – er det altså en sak TV 2 Underholdning har produsert på bakgrunn av et innslag på God Kveld Norge. Et tv-program som altså tar for seg hva som skjer i kjendisverdenen.
Så, jeg gjorde som jeg pleier å gjøre når det deles saker som dette – jeg poppet litt popcorn, satte meg godt til rette i godstolen, før jeg åpnet det deilige kommentarfeltet. Og jeg ble selvfølgelig ikke skuffet:
Der noen nordmenn scroller videre forbi saker man ikke finner interessant, er det andre som ikke klarer å holde inne hva de føler. Og da er det jo godt å få det ut i et kommentarfelt:
Og spesielt irriterende er det jo når medier skriver om noen man selv ikke aner hvem er. Da har man to valg:
Enten kan man tenke: Disse vet jeg ikke hvem er og jeg har heller ikke noen interesse av å finne ut av det. La livet mitt gå videre.
Eller valg nummer to: Man kan legge igjen en kommentar for å vise at man verken bryr seg – eller vet hvem det er snakk om:
Så er det en egen form for humor som har rullert de siste årene, nemlig gif-humoren. Altså at istedenfor å skrive en kommentar, så legger man heller igjen en liten animasjon eller video:
Så er det alltid en som har stått opp på riktig bein om morgenen, og som ønsker å sette spikeren i kista en gang for alle. Med en blanding av humor, sarkasme og relevanse er det bare å få det ut:
/ God fredag, folkens! Husk at alle kan se det du poster på facebook 😉
I dag er det fredag, og første uka med to skolebarn i hus er unnagjort! Det har vært mye følelser i sving denne uka, men det antar jeg er ganske normalt ved en stor overgang som skolestart jo faktisk er.
Mange nye rutiner skal på plass, og i ærlighetens navn har det tatt et par dager å få ting på stell. Men nå er vi inne i en prøve-og-feile-flyt, og et par ting begynner å komme på plass:
Far i huset lager kjøleskapsgrøt om kvelden, slik at frokosten går kjapt og enkelt, tidlig neste morgen. Han tar dessuten opp rundstykker eller brødskiver fra fryseboksen før han drar på jobb, sånn at de akkurat rekker å tine på fjøla før mor i huset står opp for å lage matpakker.
Før leggetid pakker barna skolesekkene, før mor sjekker værmeldingen og forklarer hva slags type klær de skal legge fram til dagen etter. Mor har dessuten ansvaret for å påse at skole-i-Padene er oppladet, og å sjekke timeplaner og beskjed-arkiv fra skolen.
I tillegg har matpakkene mot slutten av uka måttet oppjusteres noe, siden magene hadde plass til to eplebiter og en halv gulrot ekstra. Som sagt, det går seg altså til 😉
Denne uka har jeg hørt på podcasten “Foreldrekoden – med Hedvig Montgomery” og den nyeste episoden “Skole- og barnehagestart – det fineste du kan gjøre for barna” (Anbefales!) – og det er helt nydelig å få litt input på hvordan barn fungerer i overganger som dette.
Psykolog og familieterapeut Hedvig er en av de klokeste stemmene jeg lytter til, og denne gangen sa hun også noe jeg bet meg merke i.
Hun påpekte at overganger som skole- og barnehagestart, markerer at det kommer noe nytt. At dette er en stor ting for både barn og voksne, men også en ting å feire litt.
Og da spør makker Bjørn Egil Halvorsen: “Så hvordan feirer man?”
Hedvigs svar var så fint at jeg ble varm langt inn i sjela:
“Ved å smile på ekte sammen med barna sine når helgen kommer.“
Og det syns jeg du (med eller uten barn) og jeg skal gjøre i dag! Første skoleuke er unnagjort – kanskje har det gått bra, kanskje har det gått dårlig, men det er ikke poenget akkurat nå.
For akkurat nå kommer helgen, og det er på tide å smile på ekte. Sammen 😊
For tre måneder siden skrev jeg et innlegg om Rebecca – jenta som har endret livet mitt. Til tross for å være alvorlig kreftsyk, har tobarnsmoren fra Askøy det siste året delt både oppturer og nedturer med sin etter hvert så store følgerskare på Snapchat.
For Rebecca ønsket å dele. Hun trodde på åpenhet, og ønsket å vise hvordan det var å leve med alvorlig sykdom, samtidig som hun ville minne alle på viktigheten av å leve her og nå.
I tillegg ønsket hun å vise legene at de tok feil. At hun mot alle odds ville klare å beseire den tilbakevendende kreftsykdommen – og få oppleve sitt største ønske: Å se sine to tvillinggutter begynne på skolen neste år, høsten 2021.
Mandag denne uka startet min lille 5-åring i 1.klasse. En stor dag, med masser av sommerfugler i magen – og minst like mange gledestårer i mammas og pappas øyne.
Jeg tenkte på Rebecca, der Peter og jeg stod utenfor skolen og så på vår stolte lille jente med en altfor stor sekk på ryggen, ta sine første skritt inn i sin nye skolehverdag. Jeg tenkte på det Rebecca har lært meg, og hvor heldige vi var som fikk oppleve denne dagen, en dag de fleste av oss helt sikkert tar for gitt.
Den dagen døde Rebecca.
På samme tidspunkt som min lille familie og jeg satt samlet rundt et middagsbord for å feire at 1. skoledag endelig var her. Jeg visste ikke da at vårt øyeblikk av total lykke, gikk samtidig med en annen families bunnløse sorg. Og det.. Ja. Det er nesten ikke til å holde ut.
Facebook-gruppa til Rebecca bugner over av kjærlighet akkurat nå – fra den enorme heiagjengen som har fulgt henne så lenge. Veldig mange skriver at Rebeccas styrke har gitt dem håp i sin egen situasjon, og minst like mange skriver at hun har fått dem til å innse hva som betyr noe i livet – og at man skal sette pris på det man har.
Kjære Rebecca. Vi kommer aldri til å glemme deg. Rebecca-kraften kommer til å leve videre – tusen takk for alt du har lært meg. Hvil i fred 🌹
Det året Peter skulle være med i Bloggerne, skulle vi til Oslo for å være med på presselansering.
Jeg ble bedt om å være med, og jeg husker jeg følte meg rimelig malplassert der jeg stod sammen med en gjeng mer eller mindre kjente og medievante profiler.
Jeg kjente ingen av dem fra før, flere av dem hadde jeg kun lest om i media – og på godt og vondt hadde jeg vel også trodd på alt oppgulpet sladrepressen hadde produsert de siste årene.
Spesielt skriverier om John Arne Riise. Kanskje er det derfor jeg aldri kommer til å glemme denne dagen, for det var da jeg innså at man ikke skal tro på alt man leser – og at man heller skal bruke egen fornuft og eget hode til å gjøre seg opp en mening selv.
Riise, som hadde fått sitt blærete og smådumme pass påskrevet av journalister og skribenter i en årrekke, viste seg tvert imot å være en fyr jeg virkelig likte. Jordnær, smart, morsom, trivelig og omtenksom.
Som slo av en vennlig prat med kokken som skalv som et aspeløv da han kom ut fra kjøkkenet for å be om en autograf etter at presselanseringen var over, som var så starstruck at han ikke fikk fram et ord. John Arne smilte vennlig, skrev en hilsen til ham og ga ham en klem.
Vi andre satt der og tenkte at Riise sikkert måtte være innmari lei av å skrive autografer, men at det virket som om dette var den første han skrev i hele sitt liv. Sånne folk liker jeg!
Alt dette kom jeg på i går, da jeg så at flere nettaviser hadde publisert en sak om at Harald Eia åpnet opp om sønnens død. Først tenkte jeg at dette vel måtte være en privatsak, og en typisk ting mediehus ville pirke borti for å få klikk.
Men så viste det seg at Harald Eia og samboeren Nadina Bouhlou i samarbeid med NRK har laget en Podcast-serie med fire episoder, der de forteller om alt som skjedde med deres lille Tobias i fjor, da det oppstod komplikasjoner – og den lille gutten ble født med hastekeisersnitt 6 uker før termin.
Jeg har alltid likt Harald Eia, som den morsomme og intelligente fyren han er. Men nå elsker jeg ham. Og jeg elsker samboeren hans.
Jeg slukte de fire episodene i går, og hele tiden tenkte jeg på det jeg lærte den dagen med John Arne Riise: Ingen er bare det du ser.
Jeg hørte podcasten mens jeg gråt, smilte, og ble betatt av det fantastiske båndet mellom Harald og Nadina – samtidig som hjertet mitt vokste, for tapre lille Tobias.
Og så feil kan man altså ta – det jeg trodde var en privatsak som ingen mediehus burde pirke borti, viste seg å være et superviktig bidrag rundt åpenheten ved å miste et barn.
Nå håper jeg så mange som mulig hører på podcasten.
Jeg har en egen liste på Spotify der jeg legger til sanger jeg syns passer til trening. Det eneste problemet er at jeg ikke trener.
Jeg bare legger til sanger sånn at lista er klar den dagen jeg skal begynne å trene – og i dag oppdaget jeg til min store forskrekkelse at lista inneholder 212 sanger. Tohundreogtolv!
Det vil altså si at 212 ganger det siste året har jeg tenkt at: “Hei! Denne sangen er perfekt å løpe til” eller “Yes, rumpemusklene skal få kjørt seg til denne!” eller “Denne kommer til å gjøre motbakkene til en lek!”
Men ikke en eneste gang har jeg satt på den spillelista. Jeg har ikke hørt en eneste sang. Og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.
Forrige gang jeg forsøkte å trene, hadde jeg fått abonnement på treningssenter av min kjære til bursdagen min. Med et par PT-timer på kjøpet, gyv jeg løs som om jeg hadde fanden i hælene.
Det gikk jo ganske som forventet, etter første time måtte jeg rulle av benken for å komme meg opp:
Den gangen startet jeg friskt, så fulgte høsten med barnehagevirus og lungebetennelse og fandens oldemor. Så ga jeg opp – og siden da har treningstøyet ligget brakk. Det vil seg bare ikke!
Men da jeg nå oppdaget antall sanger på min treningsliste, tenkte jeg at det kunne være interessant å gå litt nøyere etter i sømmene på hva som har skjedd her.
Hva slags unnskyldninger for å droppe treningen har jeg egentlig brukt de siste årene?
Det må jo være et fint lite knippe? 😆
Okei, la oss se:
1. Jeg har ikke tid (til å ta meg tid)
Dette er klassikeren, også kalt “verdens dårligste unnskyldning”. Hvert døgn har 24 timer og hvert år har ca. 8760 timer, og jeg har ikke engang 0,5 timer å avse til trening.. Skammer meg litt.
2. Jeg har akkurat spist
Denne har vært flittig brukt de siste årene, og er spesielt nyttig for oss små-spisere. Det er så uggent å trene når magen fordøyer. En tacomiddag eller bare en drue – fordøye er fordøye.
3. Jeg har delte magemuskler Dette fenomenet er jeg litt usikker på om er en unnskyldning, men jeg føler at det er ubehagelig når magemusklene ikke lenger sitter der de skal. Peter mener det er mulig å trene på plass delte magemuskler eller i hvert fall google litt for å se etter tips, men der er vi helt uenige. Og jeg vinner.
4. Jeg vasket håret i morges
Har jeg vasket håret om morgenen, skal det mye til å ta på seg løpeskoene for å svette seg skikkelig ut sånn at man må vaske håret på ny. Har dessuten hørt at for mye shampoo sliter håret unødig.
5. Jeg er ganske gåen nå, orker ikke bli enda mer gåen Det er liksom så bakvendt å tenke at man får energi av å trene. Det kan hende jeg ikke har trent lenge nok over tid, men når jeg trener, blir jeg så utrolig gåen – og den gåenheten holder seg resten av dagen. Og det er jo litt kjipt. Unnskyldning godkjent?
6. Jeg sov så dårlig i natt
Det er vel en regel om at kroppsbatteriet bør ha en viss størrelse før man drar på seg treningstøyet? Jeg mener å ha lest en gang (😬) at etter en dårlig natt, følger en dårlig dag. Man burde vel ikke trene på dårlige dager, så det har jeg unngått. Og der har jeg vært god ✌🏼
7. Jeg kommer til å få vondt i knærna
Forrige gang jeg begynte å løpe så smått, kan det ha vært i 2013? Da streiket i alle fall begge knærne i uke 2. Fikk konstante smerter, og da jeg snakket med en venn som er personlig trener, fortalte han at man må bygge opp løping veldig gradvis sånn at ikke ledd-belastningen blir for brå. Så egentlig har jeg ikke ikke trent, jeg har bare varmet opp knærna veeeldig gradvis.
8. Sykdom i hus
Med småbarn i barnehage er det bestandig et eller annet på gang. Enten et virus eller en bakterie – som garantert slår ut de voksne hakket mer enn barna. Og dessverre ryker energien min så fort jeg har basilusker i systemet. Da er det ikke en centimeter med overskudd igjen etter at hverdagens sysler er overstått. Da gjelder det bare å overleve. Og ikke forhaste seg med å belaste kroppen for mye…
(For ordens skyld: Arkivbilde 🙈😂)
Likevel må jeg jo innrømme at kroppen min hadde fortjent bedre. Jeg kjenner jo at jeg har “gått ut” shortsen i sommer, og at olabuksa har krympet i skapet i løpet av sommeren.
For det er så innmari deilig med kalorier! Og jeg har nytt hver eneste en av dem i ferien – men jeg tipper kroppen min har det bedre når den får svettet litt ordentlig i løpet av uka, og når pulsen ruller avgårde i et litt høyere tempo enn når man henter posten.
Og nå som vi har sagt farvel til barnehagen, kaaaan det jo hende at lillesøster følger i storebrors fotspor – og holder seg mer eller mindre frisk fram til jul? Da kan jeg jo plutselig ikke bruke barnehage-virus som unnskyldning lenger..
Jeg har så utrolig lyst til å skrive “Fortsettelse følger” og på en eller annen måte komme i gang med trening i løpet av høsten.. Men samtidig er jeg redd for å love bort for mye. Vi får kalle det unnskyldning nr. 9 🙈.
Dette er en sånn overskrift jeg virkelig misliker – men la meg forklare før du dømmer meg.
For sommerferien vår er over for i år, og når en ferie er over – pleier jeg bestandig å ta meg litt tid til å tenke. Hva slags inntrykk sitter jeg igjen med? Hva var morsomst, og hva gikk bedre eller verre enn forventet?
Dette pleier jeg for øvrig å anbefale alle med barn om å spørre om på tampen av sommeren (les: “Hva husker barna fra ferien?“) – for det kan fort by på overraskende svar! Det er nemlig kanskje ikke sommerminnene du husker best, som trekkes fram av barna 😉
I år har vi tatt sommerferien på sparket. Peter hadde tre spredte ferieuker, og vi hadde mer eller mindre ingen planer. Og det viste seg å være helt supert! Vi har besøkt familie her og der, og ellers vært på diverse dagsturer. Helt topp!
Men mens min kjære mann mener at ferie kun er til for å slappe av, mener jeg at ferie også er til for å få ting gjort. Derfor…
… satte jeg i gang med dette:
For si hva du vil om ferie: Man må jo ha noe å ta seg til også, eller..?!
Og siden det viser seg at jeg er allergisk mot mønster-tapet på mer enn én vegg (kombinert med at tapeten selv hadde begynt å løsne fra veggen) – fant jeg ut at det var perfekt med noen fridager til rådighet.
Så, jeg satte i gang. Bare å få det på (av), tenkte jeg – mens jeg kastet meg over veggene. Dette tar vi litt og litt på regnværsdager, så blir det bra til slutt!
Men.. Det tok ikke lang tid før jeg innså at det gikk myyyye fortere når vi var to…
For under tapeten var det enda eldre tapet, og under der igjen.. Så det rett og slett ikke ut. Viser seg selvfølgelig at jeg har satt i gang et skikkelig kaos, der vi må gå utallige runder med sparkel og grunning og det som verre er – før det forhåpentligvis en gang i fremtiden blir klart for et par strøk maling 🙈
Så viser det seg i tillegg at jeg fint klarer å “la oppussing være oppussing” og la det stå på mens, mens vi turer avgårde på en solskinnsdag – men Peter sliter med at ting ikke går framover.
Så uansett hva vi har gjort i sommer, har jeg nesten kunnet høre hvordan tanken på tapet-skrapere og sparkel har skranglet rundt i bakhodet til Peter.
I all ærlighet (jeg har selvfølgelig ikke sagt dette til Peter), så var det en langt større jobb enn først antatt. Trodde vi kunne skrelle av tapeten og begynne å male, jeg. Viser seg at det finnes ganske mange (og tidkrevende) lag på den løken der 😅✌🏼
Og nå som sommerferien er over for i år, er det på tide å spørre seg: Hva slags inntrykk sitter jeg igjen med? Hva var morsomst, og hva gikk bedre eller verre enn forventet?
Vel. Det blir i alle fall siste gangen jeg ødelegger en ferie med oppussing man ikke aner konturene av før man starter..
Men nå har vi i alle fall litt å kose oss med på de mørke høstkveldene som tross alt venter 🙈😂
/ Mer om oppussingsprosessen kommer selvfølgelig etter hvert 😊
