I morges møtte jeg en kompis jeg ikke hadde sett siden i sommer, og han lurte på hvor langt vi hadde kommet i flytteprosessen. Og hvordan gikk det egentlig med å få inn en do på vaskerommet?
Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så fort vi var ferdige med å prate, kastet jeg meg over telefonen for å ringe Peter:
– “Husker du hvordan det startet? Vi hadde bare planer om å sette inn en do på vaskerommet!”
Den planen er for lengst passé..
For da vi kjøpte hus i juni, hadde vi jo egentlig bare tenkt til å flytte. Male litt her, male litt der.
Men oisann, bare én do på deling, tja – det blir kanskje litt uvant en stund, men det ordner seg. Hallo! To doer er luksus!
Så kom arkitekt-søsteren min på besøk, og da vi snakket om én-do-bekymringen, spurte hun om vi hadde vurdert å få inn en do i kjelleren. Vaskerommet for eksempel?
Nei, tja jo, kanskje det hadde vært lurt? Tanken fikk modne litt, og vi innså at på sikt ville det jo vært utrolig kjekt med et toalett i kjelleren. TV-stue og greier, også skal gjester måtte traske opp for å gjøre sitt fornødne?
Nei, en do på vaskerommet må til.
Men det er jo fryktelig kaldt der, da.. Et rom med murvegger og betong, uten en eneste varmekilde. Sitte der og fryse rumpa av seg? Effektivt for å få litt tempo på sitte-på-do-og-scrolle-fjeset Peter, men litt stusselig for gjester kanskje..
Så begynte vi å gruble litt på hvor mye vi kom til å savne et badekar.
Er det ikke egentlig litt luksus å ha badekar..? Man kommer jo langt med en dusj? Men Peter klarte ikke slippe badekar-tanken helt, det er jo tross alt han som er baderen av oss.
Så fikk den tanken modne litt også, og så gikk det plutselig slag i slag. Gulvet ble pigget opp, snekker kom på befaring – og vips, nå sitter jeg her og sliter mer enn noen gang. For dronninga av beslutningsvegring må ta så vanvittig mange valg!
Fliser? Veggpanel? Dusj? Dusj og badekar? Bare badekar? Vaskerom-løsning? Hva slags vaskerom-løsning? Spotter i tak? Vegg for å skille vaskerom fra bad – eller ett åpent kombi-rom? Det er vel ikke nødvendig å fortelle at jeg svetter sidelengs akkurat nå..
Heldigvis falt noe av grublingen på plass da verdens triveligste rørlegger kom for å bytte ut gamle rør i forrige uke, for da måtte vi jo bestemme oss for hvordan rommet skulle bygges opp.
Sluk måtte på plass, og vi måtte avgjøre hvor do, vask, vaskemaskin osv skulle plasseres slik at rørene ble lagt på rett sted.
Dette bildet sendte jeg til snekkeren vår for å spørre om det var sånn at haugen med jord og stein skulle fjernes.. Og: hvem som skulle gjøre det 😆 (…Det var oss ja)
I helgen var vi på en kikke-runde i byens mange byggevare-butikker, og ble om mulig enda mer forvirret. Dobbel-vask? Frittstående badekar? Dusjhjørne? Herreminhatt så mye å velge mellom!
Dessuten hjelper det jo ikke at det viser seg at Peter og jeg har ganske forskjellig smak når det kommer til baderom. Det ble ganske lattermildt da vi innså at det han liker syns ikke jeg noe om, og det jeg liker syns ikke han noe om..
Så vi blir nok nødt til å møtes på midten – men heldigvis var det én ting vi ble enige om..
“Raaaawr”
… Og det er at løveføtter på badekaret ikke er helt oss シ
Hvordan i all verden kunne dette skje? Også jeg, den største motstanderen av å stille klokka av oss alle..
Den første henvendelsen fra en journalist kom allerede forrige uke – for var det sånn at jeg kunne tenke meg å ta et kjapt lite, bittelite ørlite intervju angående det å skulle stille klokka fra sommertid til vintertid, kanskje?
Ikke det, nei?
Det ble nok forrige gang du stilte opp, sier du?
(Faksimile: 4 av Amedias 63 aviser)
På torsdag takket jeg nei (men pent) til radio også, for selv om jeg syns det å stille klokka er noe herk, så føler jeg at jeg får greit med utløp for det her på bloggen.
Men så skjedde altså det utrolige.
For til tross for flere påminnelser denne uka, klarte jeg faktisk å glemme at klokka skulle stilles i natt. Hvordan i huttiheita er det mulig?!
Det skal sies at Peter har klaget på at jeg ikke har fått med meg noen ting de siste ukene, og til en forandring er det han som må fortelle meg ting gjentatte ganger for at jeg skal huske det – ikke motsatt som det pleier å være.
Akkurat nå er det hakket for mye å tenke på med flytte-organisering, vaskerom-planlegging, jobb, unger, hund, hus, hus nummer 2, hage, hage nummer 2, vinterdekk, jobbturer, alarm-montering, TV og internett-tilkobling (visste du at det ikke er lov å ha to abonnementer forresten, overlapping i to hus er forbudt), og så videre, og så v i d e r e.
Derfor må jeg bare beklageligvis innrømme at omtrent alt det Peter sier, går inn det ene øret og ut det andre. Jeg klarer bare ikke ta inn flere ting akkurat nå. Survival mode.
Det å stille klokka? Ikke viktig nok.
Så i dag våknet jeg grytidlig av en liten finger som prikket meg i panna.
– “Mamma er det morgen nå?”
Mamma kikket på klokka.
– “Nei, jenta mi. Det er IKKE morgen nå. Vi må sove litt til.”
Men det gikk jo ikke, de små bena klarte ikke ligge stille – men det jeg imidlertid stusset litt på, var at jeg ikke følte meg så trøtt til at det skulle være så tidlig..
Men jeg tenkte at det sikkert skyldtes at jeg hadde sovet tungt i natt, så jeg stod opp. Vi hadde mye vi skulle rekke i dag, like greit å gønne på en time før normalen.
Det var ikke før jeg stod og lagde frokost en stund senere, at jeg registrerte at klokka på komfyren ikke viste det samme som mobilen. Men jeg skjønte det ikke da heller. Jeg trodde strømmen hadde gått i løpet av natta, og bestemte meg for å be Peter se på det.
En ganske god stund etter det igjen, oppdaget jeg at klokka på veggen også gikk feil. Først da skjønte jeg at det måtte være noe muffens. Også kom jeg på at vi jo hadde klinket inn vintertid i løpet av natta – og derfra og ut har det, hold deg fast, vært ren lykke!
I dag har jeg, for første gang i historien, virkelig følt at jeg har hatt en time ekstra til rådighet! Og det har vært helt fantastisk! Det aller beste var selvfølgelig at begge ungene slokna en time før normalen i kveld, og da var jeg på nippet til å rope ut min begeistring over denne fantastiske klokkestillingen.
Glemt var mitt store ønske om sommertid hele året, nå var det bare den ene ekstra timen som gjaldt, i et flyttekaos der vi trengte det som mest.
Helt til jeg kom på at det blir motsatt igjen i mars. Og at vi da må opp en time tidligere enn normalt igjen.
Det var en kronikk skrevet av Tonje Jacobsen-Loraas (Les: “Omsorgssvikt i statens regi“), og hun kunne fortelle at det nylig har kommet ut en ny utgave av “Håndbok for helsestasjoner 0-5 år” – skrevet av helsesøster Nina Misvær og Per Lagerløv (red.):
Denne håndboken er altså ment for å gi en bred innføring, og praktisk veiledning for helsepersonell på helsestasjonen. I beskrivelsen av den nye utgaven av håndboka står det blant annet: “Temaene søvn og ernæring har fått større plass, for å gi helsepersonell oppdatert kunnskap på områder der de ofte blir forespurt.”
Grunnen til at Jacobsen-Loraas hadde tatt pennen fatt og skrevet en kronikk, skyldtes et spesielt avsnitt i boken som omhandlet nettopp søvn:
«Barnelegen Berndt Eckerberg (2012) hevder at barn har et medfødt behov for kontinuerlig kroppskontakt med mor og er skapt til å sove sammen med henne de første leveårene. Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur, mener han, og oppfordrer foreldre til å lære barnet sitt å sove hele natten i sin egen seng, selv om det kan stride i mot barnets natur.
Det vanskelige er at når barnet gråter om natten, må foreldrene overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet. Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien».
Etter at jeg var ferdig med å måpe, måtte jeg dobbeltsjekke at vi faktisk skriver 2018 nå, og ikke 19-pil-og-bue.
Jeg vet at søvn har blitt diskutert opp og ned og i mente i mange tiår, men jeg er rimelig sikker på at ingen, ingen i 2018 anbefaler at barn skal ligge og gråte uten å få trøst. Formuleringen i håndboken er riktignok bare et lite avsnitt i et kapittel på 29 sider – men det er fortsatt vanskelig å mistolke.
Avsnittet er svært uheldig av (minst) to grunner:
Det retter seg inn mot personell som skal veilede foreldre i den mest sårbare tiden av foreldre-livet
I 2018 stoler vi på ekspertene
Og dette er kanskje grunnen til at jeg reagerer så sterkt, for som tobarnsmor til to krabater selv, kan jeg bare forestille meg hvor mye av tiden helsesøstre bruker på veiledning rundt temaet søvn. Søvn! Det er jo selve definisjonen på foreldre-livet!
Og hvem er det som ikke opplever underskudd – og trenger råd, tips og veiledning som nybakt mor eller far? Jeg har i alle fall benyttet meg av helsesøsters ekspertise utallige ganger, om alt fra leggetider til samsoving.
For ja, jeg har sverget til samsoving med begge mine små, og kan ikke få fullrost dette nok. Jeg er overbevist om at det har vært det beste for både barna mine, meg selv og min mann, men er fullstendig klar over at dette ikke passer alle.
Og la meg bare nevne det også, først som sist: Jeg mener ikke at barn har vondt av å gråte litt. Det er ikke sånn at jeg ønsker man skal komme ilende så fort barnet lager en liten lyd. Selv spedbarn lærer seg kjapt dersom mor eller far kommer ilende ved det minste lille knirk – det er ikke det dette handler om.
Det dette handler om, er at en håndbok for helsestasjoner trykker setninger som:
“Et slikt levesett passer dårlig inn i vår kultur.”
“Foreldrene må overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet.”
“Fagfolk på helsestasjonen bør motivere, styrke og støtte foreldrene i dette for å unngå at de blir usikre og får dårlig samvittighet, men lykkes i å lære barnet å sove til beste for hele familien.”
Hva i all verden?!
Kjære Nina Misvær – du som til og med har gitt ut en bok for foreldre om barn og søvn (Tittel: Sove hele natten) – burde da vite bedre enn å sende dette i trykken? Jeg vet du er stor fan av skrike-kur (eller trøste-kur som du kaller det) – men slike absolutte nødløsninger er vel noe helt annet?
Nå har jeg riktig nok ikke lest den nye utgaven av håndboken for helsestasjoner, men søvnkapittelet er altså på nesten 30 sider. Jeg er helt sikker på at det står veldig mye nyttig og informativt der, og forhåpentligvis mange av de tingene jeg selv satte pris på at min helsesøster forklarte meg.
For jeg mener at fagfolkene vi støtter oss til i den sårbare småbarnsfasen, må fokusere på å forklare oss foreldre at det er helt normalt at søvnen endrer seg drastisk når man får barn.
Jeg mener helsepersonell må få foreldre til å forstå at de aller fleste babyer ikke sover lenge av gangen, og at det er sånn det skal være. At innstilling er alfa omega, og at det er viktig at hyppige oppvåkninger ikke defineres som et problem eller som at noe er unormalt. Snarere tvert i mot.
Barn er ulike, men felles for dem alle er at de bruker gråt for å signalisere at det er noe de trenger. Så, å “overvinne en tendens til å ville trøste barnet med kroppskontakt og nærhet”..? Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Et par dager etter at kronikken ble publisert, kom Nina Misvær og medskribent Kristin Sofie Waldum-Grevbo på banen med et svar på kritikken, der de poengterte at avsnittet som ble sitert, var 1 av 58 referanser i det 29 sider lange kapittelet om søvn.
De mente også at Tonje Jacobsen-Loraas sannsynligvis “bare har lest det ene sitatet hun har gjengitt”, og presiserte at det ikke finnes en løsning som passer for alle, men at det er to grunnleggende prinsipper som gjelder uansett familie:
“Begrepet søvnvansker benyttes ikke for spedbarn under 6 måneder. Og helsesøstre anbefaler aldri at barn skal ligge og gråte uten noen form for trøst, verken i denne aldersgruppen, eller for eldre barn.”
For å være ærlig, skjønner jeg ikke motsvaret de kommer med. Er ikke dette det nøyaktig motsatte av hva som blir gjengitt i håndboka Misvær har sendt i trykken?
Og om det så kun var en referanse som ble gjengitt: Var det en klok beslutning å ta det med?
Nå skal det sies at jeg aldri har vært noen tilhenger av gråte-kur, der man lar barnet ligge i sin egen seng og gråte til det etter hvert sovner. Metoden er omstridt, og i 2012 ble “Nasjonalt kompetansesenter for søvnsykdommer” klaget inn til Helsetilsynet for å fremme denne typen råd, spesielt uten å presisere hvilken aldersgruppe kuren er ment for.
Jeg er av den oppfatning at barn trenger nærhet hele døgnet. Om det er dag eller natt spiller ingen rolle, og det strider mot både instinkt og magefølelse å ikke gi verken kroppskontakt eller nærhet når et barn gråter.
Men egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg ble så sjokkert. For på helsestasjoner rundt om i landet, deles info-skrivet “Gode råd om barn og søvn” ut til ferske småbarnsforeldre. Istedenfor å liste opp ulike metoder for å få barn til å sove på, som for eksempel samsoving som veldig mange av oss foretrekker, minner heftet mer om en oppskrift som må følges, framfor et forslag til veiledning:
(Utdrag fra “Gode råd om barn og søvn”)
Men igjen, ingen grunn til å bli sjokkert. For gjett hvem som er forfatteren av dette heftet?
Helt riktig. Gråte-kur Trøste-kur-forkjemper og forfatter av “Håndbok for helsestasjoner 0-5 år”, Nina Misvær.
/ God helg folkens, og sørg for at barnet får lite oppmerksomhet シ
Helt siden jeg var 14 år, har PMS’en min sparket inn for fullt hver fjerde uke. Det innebærer altså at noen få dager i måneden, går jeg fra snill og god – til hissig og amper, på 0,3 sekunder.
Og hver måned tenker jeg det samme. “Nå må jeg prøve å huske at det er PMS’en som snakker, sånn at jeg heller kan tie stille istedenfor å buse ut med ting uten å tenke først.”
Men det er både flaut og trist å innrømme det: Jeg feiler hver eneste gang.
For jeg vet ikke hva denne PMS’en gjør, men det blir bare så ekstra tydelig at Peter plystrer for høyt. At han sitter for lenge på do. At han aldri rydder i klærne på badet, eller kaster den tomme dorullen. At han glemmer ting hele tida. Og er kronisk forsinket.
Han. Bare. Irriterer. Meg.
Det rare er jo at Peter og jeg aldri har snakket om denne PMS’en min, og utrolig nok virker det som om han ikke registrerer den – den bare raser forbi, måned etter måned uten at han bryr seg.
Han nevner den i alle fall ikke, og godt er det – for dersom han faktisk hadde påpekt at jeg var premenstruell, ville det jo vært å kaste bensin på bålet. For det er jo aldri PMS som er problemet. I alle fall ikke når man står midt oppi “hissig-og-amper-på-0,3-sekunder”. Da er det bare Peter som er teit.
Men her en kveld skjedde noe uventet. Jeg følte meg plutselig så rolig og avbalansert, ikke irritert på en eneste ting – og det overrasket meg litt, for jeg visste at mensen var like rundt hjørnet.
Så da slo det meg: Kunne jeg ha hatt en måned uten PMS?! Kanskje premenstruelle plager er sånt som stabiliserer seg når man runder 30..?
– “Du Peter?”, sa jeg, “Er det bare meg, eller har jeg ikke hatt noe PMS denne måneden?”
– “Eh, oi..”, mumlet Peter små-stresset.
– “Nei, altså”, fortsatte jeg, “Jeg føler meg bare så rolig liksom. Jeg vet jo at mensen er like rundt hjørnet, men jeg er jo ikke irritert! Kanskje jeg ikke har PMS lenger..?”
– “Åja..”, sa Peter, “Eh, nei.. Du har fortsatt PMS ja. Men det pleier å roe seg litt, sånn rett før. Det gjør det hver måned.”
Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn.
Det skulle altså ta meg 8 år å innse at gubben har lært litt etter å ha gjennomgått ca. 80 PMS-runder (og 2 fullgåtte graviditeter med de hormonelle svingninger det innebærer).
Det har aldri slått meg at han kanskje har innsett hvilke dager det er lurt å liste seg litt på tå, og når de premenstruelle herjingene forlater kroppen og frua blir seg selv igjen.
Så fra neste måned, Peter. Da skal jeg virkelig prøve å huske at det er PMS’en som snakker, sånn at jeg heller kan tie stille i stedenfor å buse ut med ting uten å tenke først. Jeg lover.
Hvis du klarer å unngå å være så sinnssykt irriterende akkurat da.. シ
I går kveld kom jeg til å tenke på noe. Peter og jeg hadde lagt oss for kvelden, på hver vår side av dobbeltsenga som vanlig. Ikke dårlig stemning eller noe, det er bare det at vi er så etablerte nå, at vi setter pris på litt space. Spesielt når vi skal sove.
Og det var da, mens jeg lå der på min side av sengen og nøt halve madrassen med space, at jeg innså en ting: Things have changed.
For da Peter og jeg var skikkelig nyforelska – da sov vi sånn! Hele natta. Uten å vri oss:
For joda, jeg regner med det finnes unntak, men jeg tør påstå at man må være skikkelig nyforelska for å kunne sove sånn hele natten gjennom. (Én ting er å sovne sånn om kvelden, noe annet er å våkne i samme stilling morgenen etter).
I tillegg til det at vi nå begge setter pris på litt albuerom når vi sover, sliter vi med at Peter blir så varm.
Egentlig er det visst min skyld, for Peter har nemlig en teori om at grunnen til at jeg er en frysepinne, er fordi jeg lekker varme. Så dersom Peter legger seg inntil meg, koker han i løpet av få sekunder.
Og det får meg jo til å tenke på hvor utrolig det var at vi klarte å ligge inntil hverandre konstant da vi var nyforelska. Jeg mener faktisk å huske at vi sov som dette et par ganger også – men det var noe mer sjeldent:
Tenk deg å våkne opp i denne stillingen, to gap som peker mot hverandre, med den morgenpusten man har. Jeg tør påstå at man må være ganske nyforelska for å sove som dette også, hvem orker å ligge sånn etter å ha vært sammen i åtte år..? (Ikke vi シ)
Og kom ikke her og si at jeg ikke lakk varme allerede den gangen – men sånt overser man jo glatt når man er nyforelska.
Etterhvert som tiden gikk, skiftet Peter og jeg sovestilling. I en lengre periode sov vi slik:
Litt mer space, men gjerne sånn at en arm eller et ben hadde kontakt. Vi var jo fortsatt forelsket, selv om vi ikke hadde behov for å ligge oppå hverandre å sove lenger.
Så tok det ikke lange tiden før det ble mer og mer sånn:
Dette er stort sett sånn det ser ut hos oss i løpet av natten. Som oftest ligger ungene og jeg på min side av sengen, mens “Peter den varme” balanserer ytterst på sin side av sengen. Akkurat der livet skal være akkurat nå 🙂
Om x antall år kommer vi til å ha sengen for oss selv igjen. Og da er det en spesiell aktivitet vi kommer til å ta opp igjen, som jeg vet vi begge savner.
Jeg husker godt den første gangen Peter tok med eldstemann på kino. Bare de to, mens baby-lillesøster og jeg ble igjen hjemme. Jeg husker jeg tenkte at en dag, en vakker dag langt i det fjerne, vil vi kanskje kunne dra på kino alle fire.
Og hurra – nå er vi der!
Nå er vi så heldige at vi kan sette av et par timer på en helt vanlig søndag, synke ned i hvert vårt kinosete alle fire, og se på film sammen. Ingen urolige kropper som vrir seg lenger, ingen som syns kinosetene er mye morsommere enn selve filmen (og som gjør at fortrinnsvis mor ikke får med seg en pøkk av det som skjer på lerretet).
Alle storkoser seg nå på kino, og jeg kan nesten ikke tenke meg noe mer trivelig! Spesielt nå når høstmørket truer og det går mot kaldere tider.
Jeg likte babytida veldig godt, men jeg liker faktisk litt-større-barn-tida enda bedre. Når man som familie kan glede seg over de samme tingene, uten å måtte ta hensyn til at noen er for små til å være med.
Spise lørdagsfrokost rundt spisebordet, der alle deltar i samtalen. Gå på skattejakt i skogen, uten at noen må delta fra bæremeisen på ryggen. Spille brettspill når alle forstår reglene (mer eller mindre, da シ). Handle mat på butikken, der instruksjonen om at “blir det noe tull nå, går vi rett ut i bilen uten å kjøpe så mye som en brødskalk” faktisk forstås.
I går var vi på kino, og jeg ble så innmari glad da det gikk opp for meg at vi uten å tenke over det, har nådd en tid hvor vi fungerer mer eller mindre som en gjeng som kan glede seg over de samme tingene.
Vi så “KuToppen”, og jeg vet ikke hvem som koset seg mest med denne norskproduserte animasjonsfilmen – våre to barn, eller Peter og jeg. For å si det sånn: Jeg måtte sende høna “Chickolina” en fan-melding i dag morges for å fortelle at hun gjorde dagen min i går, for makan til stemme-tolkning har jeg aldri vært borti. Har du sett filmen, skjønner du sannsynligvis hva jeg mener 😉
Og dette med å finne på ting med barna sine, må vi jo bare nyte så lenge vi kan! Både Peter og jeg vet jo at dagen vil komme, da det sikkert er dølt og kjipt og kjedelig å finne på ting med mamma og pappa.
Men inntil den dagen kommer, skal vi sette pris på hver eneste aktivitet. Hver eneste helgefrokost, hver eneste skogstur, hver eneste filmkveld i sofaen.
I går hadde jeg et øyeblikk. Du vet, de øyeblikkene hvor du på en eller annen merkelig måte bare er til stede og ser ting litt fra utsiden. Øyeblikk som bare dukker opp, når man ikke venter det.
Jeg satt i bilen på E-18. 110 kilometer i timen. Bare meg. Alene. På vei hjem.
Og så fikk jeg en sånn merkelig følelse av hvor rart det er at livet styres av tilfeldigheter.
Og jeg vet ikke, kanskje var det fordi jeg satt der bak rattet og følte at 110 er en ganske høy fart å ha dersom man må plutselig må bråbremse. For med ett skulle jeg bare ønske at jeg var hjemme, hjemme med familien min, det kjæreste jeg har i hele verden.
Det tar på å flytte. Det tar på å pusse opp, det er ikke lett å sjonglere alt på toppen av jobb og barn og hverdager. Det er lange dager for tiden, og i sånne stressende tider er det lett å ta hverandre for gitt. Og å ta Peter for gitt, er jo det siste jeg vil.
Kanskje var det derfor jeg skulle få et øyeblikk? For at jeg skal huske på hvor glad jeg er i min lille raring? For jeg hadde jo ikke klart meg uten ham. Aldri i verden.
Mannen min som elsker å være handy. Som skulle overraske meg med egen arbeidsbukse – men som ble så provosert av at den eneste buksa de hadde i dame-størrelse i butikken var i rosa, at han marsjerte ut uten å kjøpe noe. Mannen min, som holder ut med meg gjennom PMS, ulvetimer og oppussingsstress.
Raringen min, som syns jeg er en raring, men som elsker meg for det.
Noen fikk kanskje med seg blogginnlegget min kjære mann postet da jeg var i Bergen i forrige uke, som handlet om at vi skulle i gang med å pigge gulvet på vaskerommet i kjelleren.
Der forklarte Peter at vi bare hadde tiden og veien før pigge-maskinen skulle leveres tilbake, men han mente det skulle gå fint siden vi hadde hverandre og jobbet som et team.
Problemet var jo bare at jeg satt på flyet på vei til Bergen, og tilfeldigvis skulle være borte de tre dagene piggingen skulle foregå. (Les innlegget her: “Men hvor er Christina?”)
Min flinke mann jobbet iherdig mens jeg var borte, og kom i mål til slutt. Nå har betongen ligget sånn noen dager fordi vi har hatt det travelt med andre ting – men i dag var dagen kommet hvor vi skulle fjerne alt sammen!
All betongen må altså ut, for fredag morgen kommer rørleggeren, og da må alt være klart.
Hvor mange tonn er det snakk om, mon tro?
For noe så inni…
… hampesvarten tungt!
Men det skulle gå fint, tenkte jeg – for Peter og jeg har jo hverandre og jobber som et team! Det var bare en ting..
Hvor var egentlig Peter?
Åja.
Det stemmer det.
Peter har blitt pjusk, han!
Ligger på sofaen!
Tilfeldigvis akkurat når vi må få ut all den knuste betongen. Som veier tonnevis. Sa jeg at det veier tonnevis?
Ja, nei, da ligger far på sofaen med “man flu” og nesespray.
De første årene som mamma tenkte jeg at det bare var fordi jeg fremdeles var så fersk i gamet, at jeg ble så mimrete hver gang barna mine har bursdag. Men nå vet jeg bedre: Jeg kommer til å være mimrete for resten av livet ❤
Og mimringen på bursdager er en salig miks av tanker rundt gravidmagen, fødselen, smertene, panikken, gleden, og den enorme kjærligheten. Den magiske følelsen av å gå fra å være et par på to, til å bli tre – og fra å være en familie på tre, til å bli fire.
For det er jammen ikke mye som topper en fødsel – både på godt og vondt. Tenk å få oppleve så mange følelser på én dag! Det er jo en grunn til at bildet av meg som fersk tobarnsmor har blitt et av mine favorittbilder:
Kinda sums it up..
Og i dag har det vært bursdag. I dag feirer minsten fire år! Fire år med så mye glede, latter, empati, underholdning og kos. Noen bekymringer også så klart, men det hører med til det å være mamma.
Og jeg elsker det. Elsker å være tobarnsmor, elsker å ha fått én av hver, elsker å se hvordan to relativt likt oppdratte unger kan bli så ufattelig forskjellige. Elsker å omfavne alle ulikhetene, løse ting på forskjellige måter, kose og klemme litt her, og kose og klemme litt der.
– “Nå skjønner jeg hva som skjer”, sa Peter til meg her om dagen. “For nå tror jeg vi har nådd den tida der folk tenker: Tja – vi skulle ikke bare gått for en til?”
Sånt sier kun en mann som har fått søvnen sin tilbake 😉 Men så hjelper det jo også at trassalderen er forduftet (bank i bordet), at det skravles og lekes, at det gråtes minimalt og at det gode humøret er på stell.
Og det å fylle fire år er ufattelig. Ufattelig lite og så ufattelig stort. Gratulerer med dagen, jenta vår ❤
Her en tidlig morgen hadde jeg akkurat tatt meg en dusj, og var på vei ned trappen. Det var fortsatt litt mørkt i gangen da jeg kom ned, så jeg skrudde på lyset.
Jeg hørte Peter var i gang med frokosten på kjøkkenet, mens barne-TV rullet i stua.
Men så stoppet jeg opp. Det var noe som var annerledes. Et eller annet i gangen var ikke som det var da jeg slukket lyset kvelden før…
Først skjønte jeg ingenting. Så lurte jeg på om det bare var det at jeg hadde ryddet litt i jakke-kaoset et par dager før. Men det var ikke det heller. Jeg ble stående et par sekunder, før det plutselig gikk opp for meg hva det var – skoene!
For vanligvis pleier skoene våre å stå hulter til bulter foran skohylla fordi den er full, men nå stod det plutselig ingen sko på gulvet.
Hadde Peter virkelig ryddet..?! Uten å få beskjed om det?
Mens jeg stod der og kikket, kom to små tassende føtter svinsende fra stua – med et smil om munnen som nesten gikk rundt:
– “Se på skoene våre da, mamma! Jeg bare fikset de litt når jeg stod opp!”
Først da fikk jeg øye på hva som hadde skjedd i skohylla vår. For mens jeg pleier å plassere skoene oppå hverandre i høyden når det blir fullt, var de nå satt i et helt nytt system som jeg seriøst aldri har tenkt på før:
Den lille tassa som stod og trippet foran meg hadde altså plassert alle skoene med tuppen ned, i stedenfor i høyden. Og det frigjorde jo vanvittig med plass! Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før?
Og det beste av alt: Det er som om flertallet i husstanden plutselig ser skohylla i et nytt lys. Det er i alle fall langt flere som syns det er morsommere å sette skoene på plass nå, enn det var før dette systemet så dagens lys!
Vel, alle bortsett fra han som eier skoene i størrelse 45, da. Men han hadde flaks, for han kan faktisk skylde på at de er for lange 😉
