Sjekk vår nye podcast – Gjesterommet!

Fy flate. Endelig er dagen her! Mannen og jeg har laget vår egen lille podcast – den heter “Gjesterommet”, og i dag er første episode ute! Hurra!

 

Sjef og nestsjef – men hvem er hvem? 😉

 

Tenk om jeg hadde visst dette da jeg i 1990 satt på jenterommet sammen med venninnene mine og lagde radio på opptakskassetter. At om tjuefem år, skulle jeg komme til å lansere mitt eget lille radioprogram.. Jaja, strengt talt er det jo en Podcast da – og egentlig er det ikke min podcast heller, men vår!

For denne podcasten er gubbens og mitt prosjekt. Den er som et slags fjerde barn, nest etter to kids og en hund. Tanken er å mate og gi kjærlighet til den med jevne mellomrom framover, og vi håper du har lyst til å være med oss på ferden! Vi lover masse god stemning og litt utdriting, litt kos og litt hverdagsromantikk 🙂

Link til den aller første episoden finner du på Gjesterommets Facebookside, eller på Soundcloud. Følg oss gjerne på facebook, for der vil vi legge ut nye episoder, oppdateringer og ting vi snakker om på podcasten.

Men det er jo ingen vits i å lage podcast dersom bare vi syns det er gøy! Derfor ønsker vi oss gjerne tilbakemeldinger fra deg som hører på. Det kan være ting du lurer på, ting du vil vi skal snakke om, ting du liker eller ikke liker, ting vi snakket om som du lo av, eller ting du syns var helt bak mål.

Og du: alle som legger igjen en kommentar (snill eller slem) på facebooksiden etter å ha hørt første episode, er med i trekningen av en flott premie 🙂

 

/ Håper vi hørs 🙂

* Følg Gjesterommet på Facebook *

En ærlig gammel dame

Å få komplimenter fra andre er ikke hverdagskost, så når de først dukker opp, er jeg ganske dårlig på å ta dem i mot. Men hyggelig er det jo uansett, så gleden var stor da jeg fikk servert ett rett i fleisen i dag – på en helt vanlig onsdag 🙂

Jeg var en tur innom sykehjemmet for å besøke farmoren min. På vei ut fra rommet hennes, fikk jeg øye på et smilende ansikt ute i tv-stua – en koselig gammel dame som jeg pleier å slå av en prat med når jeg er innom. Det er ikke alltid hun husker meg, men vi har noen fine samtaler for det. Vi pleier å snakke om gamle dager, og jeg elsker å høre historien om hvordan hun traff mannen sin. Gleden i øynene hennes når hun forteller.. Jeg kan ikke tenke meg noe finere.

Men i dag penset praten inn på noe helt annet.

– “Hvor gammel er du egentlig?“, spurte hun plutselig.

– “Oi, nå må jeg tenke“, humret jeg, “joda, jeg er trettitre år..

– “Nei nei“, svarte hun kontant, “det kan ikke stemme..

– “Joda”, svarte jeg blygt, “jeg er født i nittenåttito!

Hva mente hun, syns hun kanskje at jeg så yngre ut?! Og ganske riktig..

– “Nei, trettitre nei..”, fortsatte damen og smilte stort, “Du ser jo ut som du er 17!

Jeg lo høyt. Hva skulle jeg svare?

– “Haha!“, fniste jeg, “Syns du jeg ser så ung ut? Jaja, det var da vakent.. Tja, jeg ser kanskje ikke ut som om jeg har runda tredve? Men se på rynkene rundt øynene mine, da!

Jeg kjente jeg rødmet, kanskje mest fordi jeg måtte snakke så høyt. De ansatte var samlet på kjøkkenet like ved, og sannsynligvis hørte de hvert eneste ord. Men da fikk de seg nok en god latter i dag. For etter en liten pause, kom det ærlig og direkte fra den gamle damen:

– “Jeg sa det mest for at du skulle føle deg bedre“.

 

/ Takk for den, hahaha 🙂

* Følg Flauekona på Facebook *

Hurra for ny middagsrett!

Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke tok bilde av gubben ved middagsbordet i helgen, for det var litt av et syn! Han kastet i seg maten, noe som egentlig ikke er så uvanlig, men gjennom store munnfuller snøvlet han:

– “Denne oppskriften må du dele på bloggen! *mums mums* Herregud så godt.

Da lo jeg høyt, for det var liksom så uventet.. Jeg tenkte mest på at dette var en barnevennlig rett da jeg kokkelerte, og hadde aldri trodd at gubben skulle forspise seg. Du gjetter nemlig aldri hva som stod på menyen.. Fiskeboller! Haha!

Det må ha vært kombinasjonen av alle ingrediensene som gjorde av vi spiste kjelen tom – derfor kan jeg virkelig anbefale denne oppskriften neste gang du blir fysen på fiskeboller 🙂

Fiskeboller i karrisaus med ovnsbakte grønnsaker

– Fiskeboller (brukte den fra Lofoten med 65% fisk, den i hvit plast som ligger i kjøledisken. Anbefales!)
– 800 gram poteter
– 300 gram gulrot
– 1 pastinakk
– 3 ss hvetemel
– 3 ss smør
– 2 dl melk
– 1 ts karri
– 4 ss olje
– Salt og pepper

 

 

1. Sett ovnen på 225 grader

2. Skrell og del pastinakk og gulrøtter i mindre biter – og poteter i skiver

3. Ha grønnsakene i en ildfast form, og topp med 4 ss olje, salt og pepper (Jeg hadde ikke stor nok form, så jeg brukte stekebrett, som du ser. Det gikk flotters)
Bak grønnsakene i ovnen i 20-25 minutter, eller til de er møre (mine stod inne en del lenger.. Følg med, og sjekk underveis)

4. Smelt 3 ss smør i en kjele. Rør inn 3 ss hvetemel når smøret har smeltet, og spe deretter med 2 dl melk og kraften fra fiskebollene samtidig som du rører godt. Gi sausen et oppkok og smak til med karri, salt og pepper. Til slutt har du i fiskebollene og lar det hele småkoke på svak varme i ca fem minutter.

 

Innså etter denne retten at vi har spist fiskeboller feil siden åttitallet 😉 For dette var rett og slett nydelig. Unnskyld at jeg skryter av min egen matlaging.. Hihi.
Neste gang skal jeg teste ut litt flere grønnsaker i ovnen. Oppskriften fant jeg oppi Adams matkasse – takk til Adam som sa jeg kunne dele!

 

/ Håper du har en fin tirsdagskveld!

* Følg Middagskona på Facebook *

Noe å feire

I fjor høst skulle alle advare oss om at det første barnehageåret er det verste. At i løpet av det året vil alle mulige basilusker som muligens kan komme til å bite på en liten barnehagefersking, gjøre nettopp det. Vi måtte regne med å bli syke.. Ofte.

De sa også at den stakkars lille ferskingen, ville komme til å dra med seg basiluskene hjem. Til mamma, pappa og lillesøster. At immunforsvaret vårt ville få kjørt seg skikkelig. Men vi fnyste høyt. Hah! Vi hadde jo skikkelig immunforsvar! Det skal mer til enn noen ussel barnehagesmitte for å sette denne familien ut av spill!

Men.. Så viste det seg at alle hadde rett.

Den ene runda etter den andre, vi har seriøst aldri vært så mye syke som i fjor. En periode føltes det som om ting bare overlappet hverandre. Det var forkjølelser, snørr, feber, mer snørr, hosting og enda mer feber. Runda med kombinert influensa og bronkitt var kanskje den verste, og det gjorde jo ikke saken bedre at alle fire ble syke samtidig.

Men det er håp. Så til deg som har barn som akkurat har tatt fatt på sitt første barnehageår: Kanskje er basiluskene allerede i hus, kanskje kommer de ikke før til uka. Men jeg vil du skal vite at uansett hvordan dette året vil fortone seg sånn sykdomsmessig – så finnes det håp.

For her en dag gikk det plutselig opp for oss.. At i oktober har treåringen for aller første gang siden barnehagestart i fjor høst, hatt to og en halv uke sammenhengende i barnehagen – uten så mye som en liten sykedag. Ikke et snev av snufsing! Ingen sykdom! Ikke så mye som en lus eller et skrubbsår. Dette er rekord. Og det må feires 🙂

/ Heia immunforsvaret 🙂

* Følg den takknemlige kona på Facebook *

Kontakt meg

For henvendelser:

[email protected]

Slutt på husfreden

I morgen er det slutt på husfreden. For i natt skal klokka stilles, og det betyr at jeg går inn i en forvirret tilstand der jeg ikke lenger skjønner når det er spisetid, leggetid og stå-opp-tid. Og dette irriterer gubben noe så inni hampen..

Som han sier, det å stille klokka i seg selv er ikke et problem, men siden jeg er så opphengt i hva klokka egentlig er, så rister jeg ham totalt ut av rytme. Det ender med at han blir gående å lure på hvor mye klokka egentlig er, om han egentlig har sovet lenge nok og om han egentlig burde spist snart.

 

 

Men hallo, vi har jo to små barn i hus! Så når klokka nå stilles en time tilbake, betyr ikke det lenger en ekstra time med festing – eller enda bedre: deilig, tiltrengt, fantastisk, nydelig søvn. Å neida. For oss småbarnsforeldre betyr det å stille klokka tilbake null, nix, nada.

Ja, bortsett fra kaos, da.

For meg begynner det allerede om morgenen. Hvilke klokker har stilt seg automatisk i løpet av natten, og hvilke må stilles manuelt? Stemmer klokka på mobilen, eller var det sånn at den ikke stilte seg automatisk sist? Har gubben stilt klokka på veggen på kjøkkenet? Eller gjorde jeg det selv sent i går kveld, i halvsvime da jeg våknet etter en liten halvtime på sofaen?

Og allerede her begynner mannen å bli forvirret av mitt mas. Han skjønner ikke hvorfor det må være så vanskelig, kan vi ikke bare stille alle klokkene samtidig, da? Og det hadde jo vært vel og bra, men bestandig er det jo en eller to lureklokker som sniker seg unna.

Også sitter man der da. Når klokka viser 04.30 om morgenen, og man har kaffekoppen i hånda og ungen på fanget. For klokka er kanskje 04.30, men for ungen er den jo egentlig 05.30. Som den pleier å være på denne tida, hver eneste morgen. Men akkurat denne søndagsmorgenen er det enda en hel evighet til NrkSuper-sendingen ruller i gang.

 

“..også er det noe galt med dekoderen vettu! Så vi må vente på den hersens Fantorangen en hel time til!”

 

Da er det lov å kjenne litt på bitterheten. For javisst får vi en bonustime med romletid før dagen er i gang, men tenk om det hadde gått an å ligge under dyna den herlige timen ekstra..

Jeg bruker sånn omtrent tre dager før jeg har vendt meg til den nye klokka. Og det skyldes først og fremst sovemønster at jeg trenger litt tid.

– “Kom igjen“, kan jeg si til gubben, “hvis du skal legge minsten i kveld, så er det nok lurt å gjøre det nå. For ja, klokka er kanskje bare 17.30 – men egentlig er den jo 18.30, og det er jo det som er leggetid..

Og da ser jeg det i blikket hans, at oppgittheten er i ferd med å renne over. Inni hodet hans er det ikke rom for å tenke sommertid lenger – for klokka er stilt. Og vintertid betyr vintertid. Men ikke i mitt hode. Jeg trenger litt tid, og det tar som sagt tre dager.

Men én liten ting går i småbarnsforeldres favør. For kanskje er vi litt bitre om morgenen, men på kvelden – ja da føler vi oss uovervinnelige! For når klokka tikker mot 23.00 og det er tid for å finne senga, da er det egentlig allerede midnatt. Så da har vi jo på sett og vis fått igjen den ekstra timen vi følte vi mistet på morgenen.

Eller.. Burde vi ikke egentlig bare lagt oss klokka 23, sånn at vi hadde fått en time ekstra søvn vi også? Eller blir det egentlig en time mindre..?

Men for pokker’n.. Tenk om gubben har rett? Kanskje vintertid er vintertid..? Kanskje den faktisk starter med en gang – og ikke om tre dager..

 

/ Lykke til med å stille klokka 😉

* Følg Urkona på Facebook *

Når mannen jakter bonuspoeng

– “Mamma! Vi har kjøpt gave til deg asså!”

Jeg snudde meg overrasket rundt akkurat idet guttungen kom løpende inn døra. Om munnen hadde han verdens største smil.

– “Gave? Til meg?!“, ropte jeg entusiastisk før jeg kikket nysgjerrig på faren hans som hang fra seg jakka i gangen.

– “Ja, ikke se på meg!”, humret papsen, “Det er han som har plukket ut..

Det fine med å få gaver når man har barn, er at man alltid har pakkehjelp tilgjengelig. Så treåringen rev av papiret på det som skulle vise seg å være en bukett nydelige blomster – før han kastet seg over pakke nummer to. En bok!

Og nå er jeg herved den stolte eier av boka “Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.” 🙂

 

Min nye yndlingsbok 🙂

 

Jeg var på vei for å finne en vase til blomstene, da jeg hørte guttungen romstere ute i gangen.

– “Og de her..”, mumlet han mens han kom gående, “De er fra pappa!

 

Jeg kikket overrasket på dem begge to. Enda en bukett? Også roser – på en torsdag? Mannen smilte lurt før han ga meg en klem:

– “Ja, jeg syns du fortjente det, da vettu..”

Jeg ga ham et langt kyss.

– “Ja, også du forresten..” sa han plutselig før han fisket fram noe fra en pose, “Jeg tok med dette bladet til deg også, jeg.”

Og det er her historien tok en litt uventet vending. For det er en kjent sak her i huset at når frua får blomster, da er noen ute etter bonuspoeng. Men denne gangen måtte det være noe mer. Dette kunne umulig handle om noen skarve bonuspoeng.

For på forsiden av bladet lyste et ansikt mot meg, et ansikt som tilhører den kjekkeste fyren jeg vet om. Et skuespillertalent som jeg i en alder av 33 år blir mo i knærna av å se på tv-skjermen. Og dette vet såklart Peter utmerket godt.

 

Knis

 

Så nå er jeg på vakt. Har han tenkt til å spørre om å få kjøpe seg Xbox? Ta jegerprøven? Dra på guttetur til Vegas? Noe må det være. Blomster kan jeg forstå altså, men blomster og Oftebro?

 

/ Noe er i gjerde 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Ettårskontroll og blåbær i øret

Ja oisann, det der inni øret hennes, det er visst blåbær-rester, det“, hørte jeg min egen stemme si. Jeg satt hos legen på helsestasjonen i morges – med lillefrøkna på fanget, klare for ettårskontroll. “Og det hvite bak der”, fortsatte jeg litt småflau, “det er bare yoghurt..

Bare noen minutter tidligere hadde vi stresset oss ut døra hjemme. Hvorfor er det sånn, at uansett hvor god tid man beregner på å gjøre flokken klar for avreise, så kan du banne på at noe går skeis? I dag var det kaos da papsen skulle kjøre treåringen i barnehagen. Hvor var støvlene? Vantene? Og den blå utebuksa? Ble den kastet til vask i går..? Hvor var reservebuksa?

 

 

Og vips, så var den gode tida som forduftet. Og det har en tendens til å skje hver eneste gang vi skal noe. Utrolig nok rakk frøkna og jeg helsestasjonen – bare tre minutter forsinket.

Legen tok det ene øret til lillefrøkna i nærmere ettersyn:

– “Blåbær ja!”, humret hun, “Jeg trodde et øyeblikk det var størknet blod..

Jeg smålo nervøst, mens jeg lurte på hva legen måtte tenke.

For det er jo ikke til å stikke under en stol at det går litt sånn på halv tolv i blant. Med to små barn, så hender det at det koker både her og der. I blant har man kanskje flaks.. Når man snur seg rundt i siste sekund og får avverget en klemt finger. Eller får stoppet et høyt hopp med en stygg landing. Når kaffekoppen ikke var tom likevel, men man oppdager det i tide. Når man ikke har øyne nok, og det truer farer overalt.

Ting går kanskje litt på halv tolv – men når man kan komme hjem fra en legesjekk og det verste de fant var matrester i øret.. Da går det vel ikke så gæli likevel 🙂

 

/ Størknet blod du, liksom 🙂

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Sunn sjokopuddis

Når jeg får lyst til å gjøre meg selv skikkelig populær i heimen, har jeg et triks i ermet som funker som fjell hver eneste gang. Både gubben og barna tror det er en helt vanlig dessert. Så hvis du liker sjokolade og tanken på å spise sunn dessert midt i uka, da er denne oppskriften til deg 🙂

 

 

Jeg elsker når ting tar kort tid på kjøkkenet – og jeg elsker når opplegget er så idiotsikkert at det bestandig blir vellykket. Enkelt og greit! Bare for å bevise hvor lett det er, skal jeg være så crazy at jeg viser fremgangsmåten før ingredienslista:

 

 

 

 

 

Har du sett noe så enkelt? Dette var altså basen:

– 2 bananer
– En boks kokosmelk (4 dl)
– 6 ss chiafrø (fås på helsekost eller i velassosierte butikker – noen innvandrerbutikker har dem, evt kan du bestille på iherb.com)
– 2 ss kakaopulver (ordentlig kakao, uten tilsatt sukker)

I blant tilsetter jeg en dæsj vaniljepulver, eller litt kanel, eller noen bær hvis jeg har det tilgjengelig. Her kan du slenge oppi hva enn hjertet begjærer! Tror jeg, da 🙂

 

 

Så mikser du alt sammen, jeg foretrekker stavmikseren, men det funker sikkert like bra med en blender eller en foodprosessor. Så putter du røren i kjøleskapet i minst tjue minutter, sånn at chiafrøene får gjort jobben sin. Hvis du ikke er kjent med chiafrø, så er disse geniale som bruk i puddinger, fordi de kan absorbere tolv ganger sin egen vekt i væske. De kalles superfrø, og har et høyt innhold av essensielle fettsyrer, proteiner, antioksidanter, vitaminer og mineraler.

Voila! Da er det bare å gofle i seg sjokopuddis, denne holder en stund i kjøleskapet – men nøyaktig hvor lenge har vi aldri fått testet ut siden bollen stort sett skrapes tom samme dag 🙂

Her skulle det helt avslutningsvis vært et lekkert porsjonsbilde – men gubben sa at det rett og slett så alt for usmakelig ut, haha 😉

 

/ Ja til puddis midt i uka – med god samvittighet 🙂

* Følg Dessertkona på Facebook *

Når det murrer i hodet

Hele denne uka har jeg hatt en følelse av at det er noe jeg har glemt. Og en av de mest irriterende tingene jeg vet om, er når man har den murrende følelsen inne i hjernen – som nekter å slippe taket før man kommer på hva det er. Litt som å måtte nyse uten å få det til. Fryktelig irriterende det og.

Jeg trodde lenge det hadde med bursdagsfeiringen til lillefrøkna å gjøre, men da fredagen gikk mot slutten var følelsen der like fullt. Hva i alle dager var det jeg hadde glemt?

 

Jeg prøvde å sortere tanker på person. Kunne det være noe i forbindelse med gubben? Guttungen? Bursdagsjenta? Bikkja? Nei.. Så da gikk jeg over til å tenke hus. Rom for rom har jeg saumfart i hodet, for å se om noe spesielt dukket opp. Men ingen bingo der heller.

Så i dag hadde jeg bestemt meg for å gi opp. Og heller finne teknikker for å undertrykke følelsen, sånn at jeg kunne gå videre i livet. Og er det ikke da helt utrolig typisk, at når man endelig har bestemt seg for å slippe taket, så skjer det et lite mirakel?!

For plutselig, oppi en skuff, midt mellom to gamle aviser og en hel gjeng med forskjellige ladere, fikk jeg i dag helt tilfeldig øye på det som viste seg å ha plaget vettet av meg hele denne uka. For i dét skuffen åpnet seg, falt alle bitene på plass og hjernemurringen forsvant umiddelbart.

I skuffen fant jeg “Prosjektet”.

Saken er nemlig den, at i fjor på denne tida, hadde jeg en helt fersk baby som for det meste lå og sov. Så da jeg fant to oppskrifter på matchende mor- og dattergenser i en nettbutikk, kastet jeg meg over bestill-knappen. Nå skulle det strikkes!

Jeg husker jeg vurderte hvilken størrelse jeg skulle gå for til datteren min, størrelse “ett år” ville jo ikke passe før om fryktelig lenge..Ville jeg ha tålmodighet til å vente? Men jeg kom fram til at “ett år” sikkert var greit, og at jeg heller kunne strikke hennes genser først, og deretter bruke god tid på min egen i størrelse S.

Vel. Dette prosjektet har altså ligget i bakhodet og murret denne uka. For datteren min er nå “ett år”, og genseren hennes ser slik ut:

 

Er vel unødvendig å nevne at jeg ikke har begynt på min egen enda..

 

 Mammaperm er vel og bra, men det har visst ikke vært plass til så mange prosjekter..

 

/ Skal ha for pågangsmotet, da! 😉

* Følg Slow-strikkekona på Facebook *