For snart to uker siden friskmeldte jeg meg fra tidenes hostorama og forkjølelsesmareritt – overbevist om at Peter må ha det mest effektive immunforsvaret i mils omkrets. Han hadde sluppet unna viruset til tross for heftig hosting og feber hos både ungene og meg, og vi var vel litt i sjokk alle sammen.
Men nå har lykken altså snudd.
Gubben har inntatt hjørnet i sofaen, under pleddet, med ullsokkene på og en varmende kopp te med én sukett i. Jeg har sittet på kontoret i 2. etasje i hele dag, men lyder som “Aaaaah…” “Ooooff…” “Ååååååh..” “Aaaiii…” har nådd ørene mine med jevne mellomrom.
Og hvordan skal man egentlig tilnærme seg partneren når dette inntreffer? Går man for å være pleiende og medfølende? Eller brysk og hard? Vil for mye sympati føre til hardere utbrudd av mannesjuken, eller vil mangel på medynk gjøre ting verre?
Jeg pleier å gå for den gyldne middelvei. Nok sympati til at han ikke trenger å overdrive enda mer, og litt bryskhet for å minne ham på at han er tøffere enn han tror.
– “Off, det var skikkelig kjipt Peter”, sa jeg til ham i morges, “Tror du at du har feber, eller?”
Svaret kom kjapt:
– “Å ja. Jeg har vært uggen i hele natt, og jeg fryser og svetter om hverandre. Klassisk feber-symptom.”
Etter lunsjtid spurte jeg hvordan det stod til med feberen nå som han hadde spist litt, og han svarte at han følte seg enda verre enn i morges. At feberen herjet som bare det.
Jeg sa at han fikk legge seg litt på sofaen igjen, og som forventet sovnet han ganske raskt under pleddet. Så da bestemte jeg meg for å ta en rask sjekk av pannetemperatur.
Egentid. For et fantastisk ord. Jeg skal innrømme at egentid er noe som fikk en helt ny betydning etter at jeg ble mamma, selv om det nok har stått litt for langt nede på prioriteringslista de siste fem årene.
For det er så lett å tenke på hvor viktig det er å prioritere seg selv, mens det er noe helt annet å få det til i praksis når skittentøyskurven har vokst seg høy og sengene må skiftes på. Det er alltid noe som burde vært gjort – og nettopp derfor er egentid superviktig å prioritere!
For i blant må man bare koble ut, og jeg elsker å sette livet på pause i sofakroken. Med en rykende varm kopp te, Mormors hjemmestrikkede tøfler på føttene, ullpledd, radio, og godt lesestoff i fanget.
Bøkene jeg pløyde gjennom før i tida er for lengst byttet ut med magasiner, og et av dem jeg leser i papirutgave hver måned er Kamille. På mange måter føler jeg Konatil og Kamille kunne vært bestevenninner, for begge syns det er mer ålreit å spre glede istedenfor dårlig samvittighet 😉
Når bladet dumper ned i postkassa vet jeg at verdifull egentid venter, og at jeg kan glede meg til å lese litt om alt. Litt helse, litt samliv, interiør, mat, mote, skjønnhet og reise – inspirerende reportasjer, småstoff og deilig feelgood på en gang.
Det er selvfølgelig viktig å komme til bunns i skittentøyskurven og skifte til rent sengetøy med jevne mellomrom også, men det er vel så viktig å slappe av med feelgood i sofakroken.
Det blir litt som å sende hodet på spa, og det er faktisk en god investering 😉
Supertilbud!
Noe av det beste jeg vet er når jeg kan dele gode tilbud med leserne mine – og nå kan du få 8 utgaver av Kamille til kun 189,-!
Alle abonnenter får i tillegg Kamille+, som er ekstra sider med eksklusivt innhold – og to ganger i året får man med Kamille Puls også, helt gratis!
Det eneste du trenger å gjøre for å bestille litt egentid i postkassa, er å sende SMS-kode MIL172 til 2205 (1,-)
Snakk om uproduktiv dag! Haha, det er jo både komisk og typisk at de dagene man har en to-do-liste på nærmere én meter, ender man opp med å få gjort tilnærmet lik ikke-en-dritt.
I dag formiddag leste jeg til og med på bloggen til Peter at både utpakking, klesvask og generell rengjøring stod på programmet, og det skal jeg si var nydelig lesning!
Men så fløy timene avsted, og selv om vi fikk krysset av noen av punktene på lista, så var det plutselig tid for kveldsmat og legging av barn.
Men! Det finnes lyspunkt også, for i dag fikk jeg endelig gjort unna en ganske viktig ting, som jeg har tenkt på veldig, veldig lenge. Helt siden den den gode, gamle støvsugeren min tok kvelden fordi jeg ikke tenkte på å bytte filter, har jeg bestemt meg for å bli flinkere på vedlikehold.
Jeg har det med å tenke at så lenge ting virker, så er det bra. Inkludert vaskemaskinen. Den går som ei klokke på femte året, uten vedlikehold. Innimellom gjør jeg riktig nok dette:
Og rengjør glasset på begge sider:
Og i blant kjører jeg en rens. Men i løpet av de fem årene vi har hatt den, har jeg holdt meg laaaangt unna denne luka her:
Filteret. Ekspertene sier at lofilteret skal inspiseres og renses én gang i måneden, og ja.. Jeg har altså aldri gjort det før.
Og som mor til to ivrige skatte-samlere (steiner, pinner, plastbiter etc), er jeg veldig flink til å tømme lommer før jeg slenger ting inn i maskinen – men jeg er jo også bare en mor som gjør så godt hun kan, så denne luka burde jeg inspisert for veldig lenge siden!
Jeg fikk såpass noia for hva som ventet meg, at jeg sendte en Snap til en venninne og spurte om hun renser filteret hver måned..
Jeg fikk svaret: “Hvilket filter?” – og det ga meg i grunnen den selvtilliten jeg trengte for å gå videre.
Så jeg dro ut støpselet, vippet ned det lille røret, og satt klar med en liten plastboks for å samle opp vannet som skulle renne ut. Det viste seg at det ikke var litt vann som skulle ut heller, men masse – og da det endelig sluttet å piple vann, var jeg klar for å dra ut filteret.
Og, vel.
La oss si det sånn at det var på høy tid med en rens. Det kalles ikke lofilter for ingenting, og her var det store mengder lo og småkvist (!) som hadde kilt seg fast.. Faktisk kan jeg ikke fatte og begripe at maskinen har klart å pumpe ut vann i det hele tatt, og at det har gått bra i fem år uten en rens er jo helt utrolig!
Vi rakk kanskje ikke mange punkter på to-do-lista vår i dag, men det føles som at jeg har reddet et vaskemaskin-liv. Og det må da være godt nok på en søndag 🙂
/ .. Og hvis du heller ikke visste at vaskemaskiner har lofilter – så vet du hva du har å gjøre til uka! 😉
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg blir like overrasket hver gang det skjer, men i dag fikk jeg nok en gang bevist at det enkle ofte er det beste – og at ting ikke trenger å være så komplisert for at det skal være moro 🙂
Jeg hadde planlagt noen små utflukter med lillesnuppa i dag, for jentene girls må jo kose seg litt når gutta boys nyter vintersola til fjells.
Derfor begynte vi med å pakke bagen og sjekke inn på familiehotellet i Larvik sentrum – eller rettere sagt gjesterommet i leiligheten til mamma og pappa. Det er veldig koselig å komme “hjem”, selv om det fortsatt er litt rart at barndomshjemmet mitt ble byttet ut med en leilighet for åtte år siden.
Før lunsj i formiddag dro vi på dagens første by-utflukt; biblioteket! Vi koset oss glugg med å plukke ut spennende lesestoff, og vendte snuta hjemover med seksten bøker under armen.
Men så tok dagen en uventet vending.
For etter at vi hadde vært innom leiligheten med bøkene, skulle ferden gå videre ned til torget. Men på veien måtte vi passere bussterminalen, der busser naturligvis kom og gikk hele tida. Visste du hvor utrolig moro det er å sitte på en benk og vente på neste buss, når man ikke skal ta bussen selv? Det gjorde ikke jeg! Men her spiste vi altså to medbrakte brødskiver med smør og leverpostei, mens vi lo og jublet hver gang det dukket opp en ny buss.
Været har jo vist seg fra sin beste side i dag, og da vi sa oss ferdige med bussene, var lillesnuppa lei av å myse i sollyset. Så da måtte vi på solbrille-jakt, og i den fjerde butikken fikk vi endelig napp. Sesongens briller er i boks, og de er knæsj-rosa 🙂
Planen var nå å fortsette på min planlagte rute, men på torget i Larvik er det en fantastisk skøytebane med yrende liv, som vi selvfølgelig måtte titte litt på.
Ikke spør meg hvor timene ble av, men da jeg plutselig kikket på klokka innså jeg at det straks var middagstid – og at mine store planer for dagen hadde utgått.. Men noen ganger er det altså nok å bare ta en tur til byen. Se på livet, utforske litt, kjøre opp og ned i en rulletrapp, og spise en brødskive mens man teller busser.
Og til å ikke ha gjort noe som helst i hele dag, er det jaggu ikke verst at vi har hatt en drømmedag 🙂
I går skrev Peter på bloggen sin at han har reist til fjells, og i den anledning tenkte jeg det var smart med en forklaring – for i år tar nemlig Peter og jeg vinterferie hver for oss.
Heldigvis ligger det ingen dramatikk bak – og takk og lov for det. Men det har seg altså sånn, at Peters foreldre har leid en stor hytte på fjellet i hele vinterferien, med plass til Peter og hans tre søsken, med familier.
Noe av det jeg syns har vært mest moro med å komme inn i Peters familie, er uten tvil at de er så mange! Jeg kommer selv fra en liten familie der ingen snakker i munnen på hverandre, og de første gangene jeg var sammen med Peters storfamilie, satt jeg bare helt stille og kikket på alle som snakket i kor. Skulle man bli hørt, måtte man snakke høyt – og det forklarte jo hvorfor Peter er født med en stemme som eh.. Bærer, hvis jeg kan si det sånn, haha 😉
Lenge var planen at vi skulle dra til fjells i ferien alle sammen, men så kom januar med sykdom opp og ned i mente, og faktum er at jeg er ganske sliten fortsatt. Så samtidig som jeg følte meg litt utakknemlig, spurte jeg Peter om det kunne være en mulighet for at vi tok vinterferien hver for oss i år. Vi snakket litt om det, og fant til slutt ut at det sannsynligvis var den beste løsningen.
Derfor pakket Peter med seg femåringen og satte snuta mot fjellet i går – mens lillesnupp og jeg ble igjen hjemme. Og selv om det er litt kjipt å ikke være sammen i ferien, så er det koselig at Peter får litt alenetid med femåringen, og at jeg kan kose meg sammen med minsten. Det er ikke ofte vi splitter oss, og jeg tror begge de to små har godt av å ikke måtte dele på oppmerksomheten noen dager.
Så nå sjekker jeg altså innom Pappahjerte flere ganger om dagen for å se om han har oppdatert bloggen, hehe.. For på tur med fem barn mellom 3 og 8 år, går det nok i ett fra morgen til kveld – og mye tyder på at barnet på 35 år også har det som plommen i egget der oppe:
Ja, det var visst skare – ikke nysnø..
I går kveld fikk jeg et lite stikk av anger da jeg så for meg skikkelig hyttekos, solskinn, skiføre og utendørs boblebad, men så oppdaget jeg som sagt at Peter hadde blogget fra fjellet:
“Jeg kommer fra en stor familie der alle er født med mye energi og kronisk utestemme, så her kommer det til å bli skikkelig rusetreff de neste dagene.”
Akkurat da innså jeg at man ikke skal kimse av en stille og rolig hjemmeferie heller 😉
Jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs, som da jeg åpnet lokket på malingsspannet i går.. Ville innholdet ligne på fargen jeg egentlig var ute etter – eller ville det være en fargenyanse der som jeg ikke ville like?
Jeg holdt faktisk pusten da jeg åpnet lokket og så blåfargen, for jeg har ikke malt på mange år og visste ikke om jeg skulle se på fargen i lokket, eller fargen i spannet.. Hjelp!
Men så tenkte jeg skitt la gå, nå må jeg bare få malingen på veggen! Blir det for ille får jeg heller male over med en annen farge senere. Ute skinte sola, og etter første strøk svettet jeg oppover fordi veggen så i overkant turkis ut. Turkis er fint, men jeg var ute etter en dyp blåfarge..
Hjelp – igjen!
Etter et par timers tørketid var det klart for strøk nummer to, og allerede etter første penselstrøk langs topplisten, så jeg at det begynte å ligne noe.. Den fine blåfargen jeg var ute etter begynte å ta form!
Jeg hadde forøvrig helt glemt hvor slitsomt det er å male, og hvor mye maling som faktisk går med på en vegg! Etter strøk nummer to måtte jeg le for meg selv da jeg innså at jeg satt i sofaen og bokstavelig talt så på maling som tørket, haha 🙂
Hurra! Endelig er altså det første maleprosjektet unnagjort, og den grå stua vår har fått litt deilig liv. Det føles helt utrolig behagelig å se på TV med en mørk vegg bak, jeg hadde ikke trodd at det var noe man skulle legge så godt merke til. Jeg skulle jo malt den veggen for lenge siden!
Sånn så veggen ut før:
.. Med testflekk bak TV’n.. 😉
Det skulle vise seg at det er helt umulig å få et nøyaktig bilde av den nye fargen på veggen – men omtrentlig sånn ser veggen ut nå:
I dagslys
Jeg er superfornøyd! Selv Peter ble imponert over sluttresultatet, for han ble også litt smånervøs da han så den turkise veggen etter første strøk.. (“Oisann!”, var det eneste han klarte å få fram)
Nå gjenstår bare å få opp et par bilder og diverse, så er vi i mål. Og jeg som alltid har drømt om å henge opp bilder på en mørk vegg!
Når man er tobarnsmor med alvorlig beslutningsvegring og lite tid til overs, kan det å male en liten vegg i stua ende opp som et stort prosjekt. Det er jo evigheter siden jeg nevnte på bloggen at jeg skulle dra fram malekosten, men ingenting har skjedd enda.
For det er mange rom i dette huset som kunne trengt et strøk fresh maling, og dermed har alt stoppet helt opp i hodet mitt. Fargene må jo såklart matche hverandre – og hvis jeg skal male gangen må jeg for eksempel ta hensyn til fargene på kjøkkenet og i stua, siden disse to rommene ligger ved siden av hverandre.
Men, utrolig nok, etter mange måneder med leting, tror jeg nå at jeg har funnet den perfekte mørke blåfargen jeg har sett for meg på TV-veggen. Før helgen fresa jeg innom en byggevarebutikk for å kjøpe en prøveboks, og gikk selvsikker bort i kassen og sa hvilken fargen jeg skulle ha.
Den hyggelige damen lette lenge, men kunne ikke finne fargen i systemet.
– “Er du helt sikker på at det er Jotun?”, spurte hun til slutt.
– “Eh nei”, svarte jeg, “Jeg er faktisk rimelig sikker på at det ikke er Jotun.. Men det har vel ikke noe å si?”
Jo. Det har visst alt å si. For fargen jeg hadde plukket ut, var en av Nordsjö sine farger.. Ikke Jotun. Og butikken jeg var innom førte Jotun sin maling, ikke Nordsjö..
Damen sa at hvis jeg bare fikk tak i fargekoden, så kunne hun hjelpe meg. Jeg ble litt betuttet siden jeg hadde bestemt meg for å kjøpe prøvemaling, derfor tok jeg med en boks “Deco Blue” fra Jotun, siden jeg syns den lignet mest på fargen fra Nordsjö jeg egentlig var ute etter.
Så i helgen fikk jeg hjelp av min lille malermester til å vaske TV-veggen..
.. Før vi peiset på med litt prøvemaling:
En kunstnerisk test-flekk, da 😉
Og selv om fargen er råfin, så tror jeg faktisk thuja-hekken på utsiden av stuevinduet reflekterer et grønnskjær, for i det rette lyset er fargen pefekt – men plutselig blir den grønn igjen.
Peter er såklart helt oppgitt, for blått er jo blått! Han har falt av lasset for lengst, og det er i grunnen helt greit. Han lar meg ordne og styre i fred, og ville blitt fornøyd om hele stua endte opp gul eller grønn 🙂
Men i går fant jeg ut hvilken butikk i Larvik som fører Nordsjö sin maling, og suste overlykkelig avsted for å kjøpe nok en testboks. Så viste det seg at butikken var utsolgt for små testmalingsbokser! Jeg spurte damen i kassa om hvor nærmeste Nordsjö-forhandler var, og hun svarte at jeg kunne høre på Jernia.
– “Jøss, har de Nordsjö-maling på Jernia?”, spurte jeg overrasket.
– “Nei, men de kan blande den til deg”, svarte damen.
– “Okei, men de har fargekoden til den blå fargen jeg er ute etter?”
– “Nei, den koden er Nordsjö sin, og den er hemmelig..”
Haha! Er det mulig? Tenk at det foregår en helt egen rivalisering i maleverdenen som jeg aldri har visst om! Enden på visa var at vi fant en liten papir-fargeprøve som damen scannet i en liten maskin – og ut kom en fargekode.
Så dro jeg tilbake i butikken jeg var i før helgen, og leverte fargekoden. Jeg spurte damen i kassa om hun kunne dobbeltsjekke at koden tilsvarte en mørkeblå farge, men hun fant den ikke i Jotun sitt fargekart. Hun sa at scannerne er rimelig pålitelige, men at det kan forekomme små nyanseforskjeller. Skulle hun lage en testboks til meg eller ønsket jeg ordentlig veggmaling?
Og dronningen av beslutningsvegring bare.. Ehh..
Men så tenkte jeg pokker’n heller, drit i den testboksen – nå har du fått tak i fargekoden etter så mye styr! Gå for ordentlig maling – vær litt tøff ‘a, kjerring!
Så i dag skal det males. Jeg er sjukt spent på å åpne boksen, for det står et merkelig Jotun-navn utenpå som jeg aldri har hørt om før. Og jeg trodde jeg hadde trålet alle blåfargene i hele verden. Krysser alt jeg har for at den er prikk lik den fra Nordsjö.
Jeg håper å oppdatere bloggen med endelig resultat i kveld, men det gjenstår å se da. For blått er definitivt ikke blått 😉
/ Hilsen hu som skal få ny farge på en liten TV-vegg og føler seg helt vill, crazy og gæren. Haha 🙂
I helgen skjedde det noe mystisk her hjemme. Vi skulle steke pizza lørdag ettermiddag, og jeg hadde skrudd på stekeovnen ti minutter før. Plutselig sa det “Poff!” inni ovnen, før den begynte å fylle seg med røyk.
Jeg fikk skrudd den av i en fei, men det fortsatte å gløde i varmeelementet på den ene siden. Det så rett og slett ut som at det hadde vært en liten eksplosjon, og jeg fikk helt skjelven av tanken på om det faktisk kunne tatt fyr dersom vi ikke hadde vært på kjøkkenet..
Litt senere på kvelden skulle vi sette på Barne-tv, og da oppdaget vi at vi verken hadde tv-signaler eller internett-forbindelse. Det første vi tenkte var at dette kunne ha noe med stekeovnen å gjøre, men etter å ha snakket med en elektriker var visst det lite sannsynlig.
Så var det bare å ringe kundeservice for å se om de kunne finne ut om det var noe feil på linja, og denne gangen husket vi faktisk først å sjekke at ikke ungene hadde nappet ut en ledning. Forrige gang vi hadde en tekniker på besøk, følte jeg meg rimelig teit da han fant ut at feilen skyldtes en ledning som ikke sto ordentlig i.. Aldri vært så flau noen gang 🙂
Tv- og internettleverandøren lovet å sende en tekniker så fort som mulig, men det viser seg at “så fort som mulig” er ganske relativt. Hvilket er sabla slitsomt når man er to personer med hjemmekontor. Jeg ringte kundservice nå nettopp for å høre om tekniker er på vei, men den hyggelige damen kunne fortelle at han ikke kommer før på ONSDAG.
Akkurat da angret jeg litt på at jeg hadde tastet “1” på spørsmålet: “Hvis du godkjenner at samtalen kan tas opp og brukes i lærling-øyemed, tast 1”.
Men man trenger da ikke stekeovn eller tv- eller internettsignaler for å få en feianes flott start på uka! Peter er i Oslo for å være med på innspilling av noe artige greier, og jeg har startet mandagen med et rosa smell:
Denne fargen.. Kaboom!
Også må jeg tipse om at Peter og jeg endelig har fått spilt inn en ny episode av podcasten vår, “Gjesterommet”! Det er moro å være tilbake etter fem måneders pause. og nå gleder vi oss allerede til neste innspilling. Den episoden kommer da om fem måneder, altså i august. Neida 😉
Podcast er perfekt å høre på til og fra jobb, mens man lager mat, går tur, sorterer tøy, etc. Jeg syns podcast gjør husarbeid lettere, og for tiden tråler jeg meg gjennom “Harm og Hegseth” med et smil om munnen.
For jeg hører ikke på Gjesterommet, der går grensa.. 😉
/ God ny uke – med eller uten podcast, tv, internett eller stekeovn 😉
To ganger i året (eller maks tre) får Peter og jeg usannsynlig lyst på ost og kjeks. Jeg vet ikke hva det skyldes, men i går skjønte jeg i alle fall at dagen var kommet for min kjære mann. Skapet var plutselig fyllt med kjeks, og kjøleskapet med de rareste oster. For en lykke!
Så da kvelden kom og ungene var i seng, åpnet vi en flott årgangsrødvin til rundt tusenlappen, også nippet vi til den mens vi koset oss i hverandres selskap. Med fyr i peisen og stearinlys overalt. Vi så på en interessant dokumentar, før vi slo av TV’en og prioriterte den gode samtalen.
Vel, ikke helt da 😉 Kvelden kom og ungene var i seng, men jeg hadde ikke lyst på rødvin. Så glemte vi å fyre i peisen, og stearinlysene har jeg droppet til fordel for elektriske, som forresten er utrolig praktisk – også skrur de seg på av seg selv hver kveld klokka 17.45.
Dekoderen vår hadde plutselig ikke forbindelse i går kveld, og mens vi venter på tekniker, måtte vi velge mellom alt det spennende på opptaksboksen. Det stod mellom uendelig mye forskjellig fra NrkSuper – eller gamle ting jeg har tatt opp for evigheter siden.
Vi endte opp med å se siste episode av Thomas Giertsen, der Ine skal føde. Det var sånn midt-på-treet ost- og kjeks-underholdning for Peter, men han sa ingenting. Fortsatt bedre enn Brillebjørn eller Peppa Gris.
Men koselig ble det! Også var det overraskende godt med rød saft inntil. Årgangsvin er oppskrytt 😉
Det er mange ting ved voksenlivet jeg ikke føler meg helt drillet på enda. Jevnlig rengjøring av hus er for eksempel en ting som har kommet gradvis på plass med årene, mens vasking av vinduer er noe som fortsatt blir utsatt i det lengste.
Men én ting jeg virkelig aldri ser ut til å få dreisen på, er vanning av blomster.
Og det er faktisk veldig rart, for jeg elsker å kjøpe inn nye freshe planter til stua! Om våren planter jeg stemorsblomster på trappa, og fargerike plantevekster rundt omkring på verandaen. Det gjør meg glad å putte ting i jorda, men så er det akkurat som om det kortslutter et sted på veien. For jeg glemmer å gi plantene vann. Jeg har prøvd å ha på alarm på mobilen, jeg har prøvd å ha faste vannedager hver uke. Men ingenting hjelper..
For å illustrere vannings-problematikken, ser du her et bilde av en plante jeg fikk av Mormor for mange år siden. Hun hadde ikke noe sted å ha den, og ga den til meg med beskjeden – “Denne trenger nesten ikke vann, så det passer deg vel fint!”
Jeg tror den burde vært litt frodigere, og den røde pilen viser en periode der jeg helt glemte å vanne stakkaren..
Men nå tror jeg jaggu mormoren min har klart å knekke vanningskoden, og jeg aner ikke om det var et bevisst stunt fra hennes side eller om det var ren flaks..
For for ett års tid siden, hadde Mormor kjøpt et lite ginseng-tre til seg selv, min lillesøster og meg. Hun smilte bredt da hun ga dem til oss, med en beskjed som lød noe ala dette: – “Nå må dere huske å vanne, da.. Så vil det jo fort vise seg hvem som glemmer det..” Også blunket hun lurt.
Konkurranseinstinktet sparket så klart inn med en gang, selv om jeg var overbevist om at jeg kom til å tape. For lillesøsteren min har ikke barn, og jeg skylder jo all forglemmelse på at jeg er småbarnsmor med altfor mange baller i luften.
Hver gang jeg har besøkt Mormor og Este det siste året, har jeg kastet lange blikk mot ginseng-planten hennes i vinduet. Den har stått der og humret mot meg, dobbelt så frodig som den jeg har hjemme. Det lå jo litt i kortene at Mormor kom til å stikke av med seieren, så her gjaldt det å ikke havne sist.
Hver gang jeg har reist fra besteforeldrene mine, har jeg husket å vanne min egen ginseng så fort jeg har kommet hjem. Og tanken på den frodige planten som garantert har befunnet seg hos min lillesøster i Oslo, har også fått meg til å vanne med jevne mellomrom. Takket være dette er det altså fortsatt liv i vinduskarmen min, og akkurat nå ser den slik ut:
Ikke så frodig som Mormor sin, men helt innafor..
Som sagt.. Vindusvasken prioriteres ikke enda.. 😉
Denne lille intern-konkurransen har medført at de andre plantene mine også har fått vann, for jeg har jo tatt alle i samme slengen når jeg først har vært i gang. Og nå begynner det faktisk å gå opp for meg at jeg har kommet meg over vannings-kneika! Ingen av plantene mine har dødd på aldri så lenge, og jeg syns det begynner å bli litt koselig å stelle pent med dem.
Alt takket være en gave fra Mormor, og tanken på en lillesøster som kom til å stikke av med seieren 😉
I forbindelse med dette innlegget, måtte jeg be om en liten statusrapport fra lillesøsteren i Oslo, og i går kveld tikket dette bildet inn på mobilen, med underteksten “R.I.P”:
Så da er det i allefall avklart en gang for alle, hvem av søstrene som har størst konkurranseinstinkt 😉
/ Er du like dårlig på å vanne som meg – finn noen du kan vanningskrige mot!
