Mars pleier å være en av årets seigeste måneder – og nå er den vekk. Jeg syns den har gått fort, men jeg kommer definitivt ikke til å savne den (eller all snøen).

Det er fortsatt altfor kaldt for en frysepinne som meg, men påsken har gitt oss både sol og litt varme på verandaen, så nå er det ikke lov å klage lenger. I dag er det altså mars’ siste dag, og jeg er klar for en liten oppsummering ♡

MARS

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Beste kjøp

Jeg har ikke handlet noe som helst denne måneden, men må faktisk si jeg er veldig fornøyd med å ha fått lysere hår igjen! Så frisørbesøket, sammen med den heftigste blåshampoen jeg noen gang har prøvd, må være månedens beste kjøp 🙂

Beste bomkjøp

Jeg kommer faktisk ikke på noe – har som sagt ikke kjøpt stort annet enn mat i hele mars.

Fullførte prosjekt

Jeg er nesten aldri i Oslo uten Peter, men forrige fredag skulle jeg være i et møte i hovedstaden klokka 9. Og jeg unngår veldig gjerne å kjøre bil i Oslo, så det ble en skikkelig kollektiv-dag med buss og tog og t-bane, tur-retur.

Da jeg flyttet til Oslo for 15 år siden, hadde jeg stålkontroll på hvilke t-baner som gikk hvor, hvilke busser og hvilke trikker jeg måtte hoppe på for å komme dit jeg skulle – men nå var seriøst alt glemt. Så jeg følte det som et fullført prosjekt da jeg ble hentet på toget av mann og barn i Sandefjord fredag ettermiddag. Hele dagen var i det hele tatt en grei indikator på at jeg må ut på tur litt oftere 😉

Trøtt i trynet 06.30
 

Prosjekt som videreføres til neste måned

Det var faktisk ikke mulig å komme utenom – bildene taler for seg. Kjære Jotun-eksperter: “Warm Blush” og “Green Leaf” er ingen “spennende kombinasjon”. Det er faktisk helt krise, og jeg kommer nok ikke til å tilgi dere på en stund.

Peter-øyeblikk

I går spurte jeg pent om å få en etterlengtet sovemorgen, og det var helt greit. Da Peter og ungene svinset ned trappen, ropte jeg at jeg sikkert kom til å våkne i 9-tida – men da jeg bråvåknet en stund senere og kikket på klokka, var den 11.00. Jeg kan ikke huske sist jeg sov så lenge, og det verste var at jeg følte meg helt slått ut. Jeg hadde drømt de sykeste drømmene, og angret på at jeg ikke bare hadde stått opp sammen med resten av gjengen for veldig mange timer siden. Men sovemorgen altså. Det føles jo som et skikkelig privilegium. Pluss i boka for at du lot meg ligge til langt på dag, Peter ♡

Christina-øyeblikk

Etter et par irriterende opplevelser de siste årene med journalister som “tilspisser” ting, takket jeg motvillig ja da en trivelig journalist tok kontakt noen dager før vi skulle stille klokka til sommertid. Jeg ble hoppende glad for at noen ønsket å lage en sak om hvor unødvendig denne klokkestillingen er i 2018, men det gikk kanskje ikke helt som planlagt.

Tristeste øyeblikk

Denne uka måtte jeg faktisk stenge kommentarfeltet på bloggen min – for første gang på 2,5 år. Nå må jeg forhåndsgodkjenne kommentarer, og jeg syns det er trist at ikke alt kan slippes rett gjennom.

Herligste øyeblikk

Barnehage-skatter. Like sjarmerende hver eneste gang noe får bli med hjem 🙂

Bilde som aldri havnet på bloggen

Pusset vinduer, sjekket håret i speilbildet, visste ikke at Peter allerede stod klar på innsiden og knipset bilder x-)

Friskus

Jeg har rett og slett hatt nok med å holde hodet over vannet i mars. Ingen friskus, ingen trening.

Daffus

Peter har fått dreisen på hjemmetreningen sin, og istedenfor å glede meg på hans vegne, føler jeg meg mer og mer daff. Men nå som vi er på vei ut av vinterdvalen, har jeg et mål om å komme meg ut på litt lengre turer, i det minste! Frisk luft er bra det og 🙂

Månedens seier

Jeg skal til tannlegen over påske. Det er ikke en dag for tidlig, og selv om jeg ikke har vondt noe sted, vet jeg at det kommer til å være litt av hvert som må fikses på. Jeg har allerede begynt å krysse fingrene – men jeg har i alle fall bestilt time. Klapp på skuldra :-/

Yndlingssanger

Pusa – No sweat (Helt dilla)
Æ, Ingeborg Oktober – Kanskje… (Norsk og nydelig)
Morgan Sulele – Noora (Jeg bare liker’n)
 

/ Takk for nå mars – og velkommen april, håper du blir fin-fin!

Før jeg fikk barn, betydde påsken tre ting: Total avslapning, påskekrim og strikkepinner. Jeg pløyde gjerne gjennom én eller to krimbøker i påsken, avbrutt av litt strikking i solveggen innimellom.

Men så fikk man barn, og nå kan jeg ikke huske sist påsken betydde å sitte i ro i solveggen. Ikke tør jeg lese krim lenger heller. Selv om jeg må innrømme at jeg nyter til fulle at barna begynner å bli større, så krever det sin dame å holde to småttiser i aktivitet når helligdagene kommer som perler på en snor.

Misforstå meg rett, det er veldig trivelig med fridager sammen, men påsken betyr alt annet enn påskekrim og strikkepinner. Påsketid betyr rett og slett ikke egentid, sånn det gjorde før 😉

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Se på dette for eksempel, i en periode hadde jeg dilla på små hekleprosjekter. Jeg lagde små figurer, blant annet påskekyllinger:

Haha, de er jo litt sjarmerende, men de minner meg bare om en tid der jeg kunne bruke flere timer på å knote med gult garn og en heklenål. Det høres helt sykt ut nå! Og det er bare så rart at det var meg. Tiden er så annerledes nå, kanskje hadde jeg ikke likt å knote med gult garn og heklenål lenger – men jeg finner liksom aldri ut av det.

Og det får meg til å tenke på hva jeg kommer til å fylle livet mitt med den dagen barna har flyttet hjemmefra. Når Peter og jeg sitter der og klør oss i huet, kommer jeg til å lese krim igjen da? Kommer jeg til å hekle påskekyllinger? Kommer jeg til å forfalle av savn etter barna – eller blir jeg en sånn superbusy eldre dame som har hundre jern i ilden hver eneste dag?

Jeg blir nesten litt uvel av å tenke på framtiden. Men samtidig gjør det tiden akkurat her og nå, enda bedre. For akkurat nå har vi en skikkelig trivelig hjemmepåske. Uten egentid, uten påskekrim, uten strikkepinner.

Men det er akkurat sånn jeg vil ha det 🙂
 

* Følg påskekona på Facebook *

Lukten av kaffe og Mormors eplekake henger i lufta. Mormor løfter på strikketøyet sitt og viser meg hvor langt hun har kommet på genseren. Genseren hun skulle strikke til meg i påsken, men som snart er ferdig.

Det går unna når Mormor setter i gang med pinnene. Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller, som hun sier.

Sola skinner gjennom vinduene, og jeg stirrer ut mot Svenner fyr. Denne beroligende utsikten som har vært den samme i alle år. Vinter, vår, sommer og høst. Og tanken på at det er våren som nå står for tur… Snøen som smelter litt og litt hver eneste dag. Det er håp.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

– “Nei huttetu, har du sett”, sier Mormor plutselig.

Jeg blir revet tilbake til den varme stua, og jeg ser bort på Mormor idet hun fortsetter:

– “Se der! Se på de vinduene, da!”

Jeg kikker i retningen Mormor peker. Hva da? De vinduene der?

– “Ser du? Så møkkete! Nei, jeg må ut og pusse dem etterpå. Kan ikke ha det sånn.”

Hæ? Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. For vinduene skinner jo..? Mine som venter hjemme, derimot.. De jeg skulle pusset i fjor. Der snakker vi møkkete.

– “Men, det er jo så kaldt ute..?”, mumler jeg, “Er vel for kaldt til å pusse vinduer nå?”

– “Næsjda”, svarer Mormor med et smil, “Sola skinner jo?”

Så da jeg kom hjem og fikk høre at gjestene vi ventet i dag var et par timer forsinket, bestemte jeg meg for å brette opp ermene. Sola skinte jo 😉

Dette lukter skittent vann
 

Livet som liten
 

Ute av trening…
 

… Men det blir jaggu rent
 

Og det får’n si: Fy flate for en deilig følelse å være ferdig! Å kunne se klart igjen, uten det irriterende belegget av grått snusk.

Jeg rakk riktignok bare vinduene i 1. etasje, så resten gjenstår. Men påsken er såvidt i gang, og som en klok dame jeg kjenner liker å si: Kan jo ikke sitte med hendene i fanget og glo heller.
 

/ 😉

Det er påskeferie i heimen, og i dag får vi finfint besøk av Peters eldstebror med familie. Først var jeg mest stresset fordi det etterlengtede sollyset har avslørt det som må være Norges mest skitne vinduer. Men det er jo så kaldt ute at jeg ikke orker tanken på å pusse dem!

Og når går egentlig grensa for at man som vertinne må påpeke at man dessverre ikke har rukket å ta vinduene før påsken kom? Jeg er vanligvis ikke så nøye på det, men ja – de ser altså ikke ut (Heh..)

Men så kom jeg på at det faktisk er noe som overgår disse vinduene. Og det er dette:

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Dette bildet la Peter ut på bloggen sin for noen dager siden, og jeg er faktisk helt i sjokk over at ingen har kommentert fargekombinasjonen.. Dette er altså “Green Leaf” og “Warm Blush” i det Jotun omtaler som “en overraskende tøff kombinasjon”.

Det kan ikke være bare Peter og meg som syns det ser helt grusomt ut?! Det skal sies at rødfargen ser veldig misvisende ut på bildet, men likevel. “Overraskende tøff kombinasjon”? Stryk “tøff”, så er vi der.

Jeg får vibber til 80-tallet, jeg får lyst til å gråte, jeg får (nesten) lyst til å bruke påsken på å male. Denne fargekombinasjonen må bort!

Så nå føles det som om de skitne vinduene mine kan få skinne litt i fred. De blekner uansett mot det forferdelige fargeskillet som møter gjestene våre i gangen x-)
 

/ Aldri mer male uten å være 100% sikker 😢

Kjære “forumbrukere”, og øvrige lesere som måtte føle seg truffet. Dette innlegget dediseres til dere, da veldig mye av blogg-trafikken min denne helgen, kom fra et av Norges største forum på nett.

Trafikken kom til dette innlegget, der jeg hadde lagt ut en video hvor jeg konfronterte Anne Brith med noen av de teiteste ryktene som har versert om henne.

Arrester meg hvis jeg tar feil, men jeg regner med diskusjonen på forumet har vært ganske lik det jeg kunne lese i mitt eget kommentarfelt. Siden jeg var bortreist i helgen, hadde jeg ikke muligheten til å svare kontinuerlig i kommentarfeltet slik jeg pleier – derav dette innlegget.

Først av alt må jeg få si at jeg har kjent Anne Brith en god stund. Vi har vært samarbeidsbloggere under Nettavisen i flere år, og har møttes jevnlig i møter og diverse blogg-samlinger.

(Foto: Annebrith.blogg.no)
 

Anne Brith og jeg er veldig forskjellige. Både som privatpersoner og med tanke på hvordan vi velger å drive bloggene våre. Vi er uenige om mye, vi har kranglet så busta har føket veggimellom, vi har skværet opp, og vi har kranglet igjen.

Men selv om vi er uenige, har vi jo også en del ting til felles. Vi er voksne personer som lever av å skrive, med en felles forståelse for hele den pakka det innebærer å oppdatere en blogg hver eneste dag.

Og bare for å ha det klart: Når vi i Side2-stallen møtes i hverdagen, er vi bare “folk i et møte”. Sitter jeg ved siden av Isabel Raad, sitter jeg ikke og tenker på hva hun skriver på bloggen sin. Da er Isabel Raad, Isabel Raad.

På lik linje med at Anne Brith er Anne Brith. Hun med gode og varme klemmer, med oppriktig interesse, med latter og med kloke ord på lur. Raus med komplimenter og en god støtte å ha når man lurer på noe. Det er ikke mange bloggere over 35 år i Side2, og med fare for å høres gammel ut, er det fint å ha noen som også har 35 år + med livserfaring i bagasjen.

Nå vil jeg vel egentlig tro at dere som følger Anne Brith sin blogg, ikke følger min. For i kommentarfeltet under videoen, var det enormt mye fokus på eksponering av barn – og her føler jeg meg ikke truffet i det hele tatt.

Men skal dét at AB har tatt et valg om å eksponere sine barn, medføre at jeg ikke kan omgås henne, fordi det da implisitt betyr at jeg støtter valget hun har tatt?

La meg sitere noen av kommentarene jeg fikk:

“Synes det er synd at du som en av de beste bloggerne, velger å støtte eksponering av barn”

“Når du legger ut en video med en av de verste på eksponering av barn, viser du i mine øyne at det er ok.”

“AB er den aller verste til å spre rykter, eksponere barna sine, skrive regelrette løgner.. Så forsvarer du henne?”

Nei. Jeg støtter ikke eksponering av barn. Nei, jeg forsvarer henne ikke. Og det er her jeg mener dere som reagerte på videoen kanskje ikke helt klarte å se videoen for hva den var. Det var jo en grunn til at jeg kalte både innlegget og videoen “Anne Brith og ryktene”! Jeg trodde det sa seg selv at vi da ikke kom til å snakke om konstruktiv kritikk. Rykter er ikke konstruktiv kritikk!

At jeg da blir kritisert fordi jeg ikke tok opp verken eksponering av barn eller hvordan bloggen drives, syns jeg blir litt urimelig. Hadde temaet vært konstruktive tilbakemeldinger, ville selvfølgelig spørsmålene vært noen helt andre!

Denne videoen skulle handle om rykter – og går det ikke an å vise at man tar avstand fra ryktespredning, uten at det ligger en hel agenda bak? Går det ikke an å ta videoen for det den var, å høre AB avkrefte et titalls rykter som ikke har hold i virkeligheten?

Jeg mener i alle fall det er forkastelig å skrive at noen ser ut som et rumpehull. Jeg tar avstand fra at folk, bare fordi de lever et liv der de velger å eksponere seg selv, skal måtte oppleve å lese at de ser ut som et rumpehull.

Eller er det sånn verden fungerer i 2018, at dersom man er uenig i hvordan en person (i dette tilfellet AB) velger å drive bloggen sin på, så fortjener man automatisk å bli kritisert for utseendet sitt?

Trådene om AB på diverse fora, blir moderert mye og hyppig. Det er tråder som blir ryddet for omtale av barn, spekulasjoner, ryktespredning og latterliggjøring. Hver eneste dag. Kanskje det snart er på tide med en omlegging av systemet, og kreve Facebook-innlogging og posting under fullt navn? For det er jo uansett bare konstruktiv kritikk som skrives, er det ikke? Ingenting man ikke ville postet under fullt navn likevel?

Noe av kritikken jeg fikk i kommentarfeltet, gikk på at videoen i seg selv var et bidrag til å spre ryktene videre. Om det viser seg å stemme, må jeg legge meg flat. Det var aldri intensjonen, og jeg følte meg helt sikker på at dette kom til å bli oppfattet som en humoristisk tilnærmelse til rykter som har stått i diverse fora. Derav latteren underveis.

Og at AB har sikre kilder på at det er en bekjent som står bak mye av den verste kritikken, visste jeg ikke at hun kom til å ta opp i videoen. Jeg forstår ABs skuffelse da hun ble gjort kjent med navnet – men vi klippet ikke videoen selv, og det ferdige resultatet brøt ingen retningslinjer.

Helt til slutt må jeg bare få si at det er noe veldig ironisk over det hele. For, for min del betyr trafikk fra et forum utelukkende negativitet, og jeg jubler virkelig ikke for de ekstra klikkene (det står kommentarfeltet som et levende bevis på). Men jeg har nå altså fått trafikk fra et forum i flere dager – til tross for at jeg visstnok har blitt veldig lite diskutert der inne i forhold til Anne Brith.

Tenk da hvor mye trafikk forumet gir henne i løpet av en dag. Tusenvis av visninger! Så de angivelig største motstanderne av bloggen hennes, de som jobber så hardt og iherdig for å bryte den ned, er akkurat de som ubevisst bygger den opp.

Hvis ikke det er toppen av ironi-kaka, så vet ikke jeg 🙂
 

/ 🐣

Edit: Kombinasjonen “påske” og “åpent kommentarfelt” viste seg å være en dårlig kombinasjon, da jeg ikke klarer å holde tritt med alt som kommer inn i kommentarfeltet. Alle kommentarene er nå lagt til moderering, og jeg kommer til å ta kontakt med Egmont for en gjennomgang. Kommentarene er altså ikke slettet, men vises ikke lenger under innlegget.

Tidligere denne uka fikk jeg en hyggelig mail fra en journalist og småbarnsmor som skrev at hun gruet seg til å stille klokka denne helgen. Hun hadde lest innlegget mitt “Alltid sommertid“, der jeg hadde skrevet om at det er på tide å innføre sommertid hele året – og journalisten ville lage en sak på det.

Jeg tenkte at dette er et tema det er helt supert å få mer fokus på, for det å stille klokka har ingenting for seg i 2018. Og nå som Finland og Sverige sannsynligvis er i ferd med å avvikle hele greia, syns jeg ikke Norge kan være noe dårligere 😉

Intervjuet bestod av fine spørsmål: Hvorfor burde Norge gjøre som Sverige og Finland? Hvorfor er dette noe som engasjerer meg? Har det å stille klokka blitt verre etter at jeg fikk barn? Hva tenker jeg om å ha sommertid hele året? Er det sånn at jeg gruer meg til å stille klokka?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Da jeg var ferdig i møtet på fredag, hadde jeg fått to purringer fra journalisten som trengte en sitatsjekk i full fart. Jeg stod på et stappfullt pendlertog ut fra Oslo mens jeg skummet gjennom teksten, og tenkte at det så greit ut. Tommel opp fra “Kona til” som ønsker å avvikle vintertid og sommertid!

Og så kom lørdagen:

(Faksimile: Sandefjords Blad)
 

(Faksimile: Telemarksavisa)
 

(Faksimile: Tønsbergs Blad)
 

(Faksimile: Porsgrunns Dagblad)
 

(Faksimile: Østlands-Posten)
 

(Faksimile: Drammens Tidende)
 

Så neida. Da har man lært det – aldri mer prøve å være morsom ved å bruke overdrivelse som virkemiddel x-)
 

Les også: Når man glemmer sitatsjekk

En ting jeg overhode ikke var forberedt på da jeg fikk barnehagebarn, var den utrolige følelsen av hjertesmelt som oppstår hver gang man får med ting hjem som barna har laget. Og det blir virkelig ikke noe lettere med årene, heller!

I går var det dags igjen. Peter og barna hentet meg på toget etter barnehagen, og da jeg nærmet meg bilen fikk jeg øye på en stor, gul påskekylling som dinglet med bena i vinduet i baksetet. Og over den tittet to stolte øyne med et smil som nesten gikk helt rundt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Og bare tanken på at små hender har klippet og limt, fargelagt og malt – nei, jeg blir bare så rørt. For alt jeg vet kan det være de ansatte i barnehagen som har gjort mesteparten av jobben, men det spiller liksom ingen rolle! Barna er superstolte av å vise frem det de har laget, og det er så stas å ta med hjem.

Hvert år blir jeg like imponert over de ansatte og deres plan om å lage forskjellige ting hvert eneste år. Aldri en lik nisse, aldri en lik påskekylling. Hadde det vært meg, ville jeg sikkert tenkt at “Jaja, men disse nissene her ble jo så freshe, de kan vi lage hvert år fra nå..”

Men neida. Forskjellige ting hvert år – og sånt legger man merke til! I år var det altså en gul kylling av papp, med oransje nebb, ikke-akkurat-tettsittende øyne, og to dinglende ben som må være noe av det søteste jeg har sett noen gang. Påskesmelt!

* Sukk *
 

/ 😍

I dag skulle jeg ha et telefonmøte jeg hadde gruet meg lenge til. Han jeg skulle snakke med var svensk, og all kommunikasjon via mail hadde til nå foregått på engelsk. Hva er det egentlig med svensker og dårlig norsk-forståelse?

Engelsken min er ganske rusten, så da vi var i gang med å avtale møtedato og tidspunkt som kunne passe begge, snek jeg inn en setning om det var mulig å ta samtalen på norsk og svensk. Eller svorsk.

Overraskende nok fikk jeg til svar at det skulle gå greit. Men likevel var jeg superspent da telefonen ringte i dag formiddag. Jeg hadde bestemt meg for å la Mr Swede ta seg av praten, slik at jeg kunne skyte inn svar og spørsmål kun der det var helt nødvendig. På den måten ville vi unngå pinlig taushet som følge av at svensken ikke forstod hva nordmannen sa.

Jeg har dessuten et punkt jeg prøver å følge når jeg snakker med ukjente, og det er å ikke prate om været. Spør enhver ansatt i et hvilket som helst serviceyrke: Alle snakker om været! Så dette prøver jeg å unngå så godt det lar seg gjøre.

Men så ringte altså telefonen. Jeg startet med et “Hei hei, det er Christina” – bare for å bekrefte at den svenske herremannen hadde ringt riktig nummer. 

*Nervøs nordmann*
 

Men så skjedde noe veldig uventet. Rett etter hej och hallå, begynte han med smalltalk! Og dette tok meg fullstendig på senga, for etter å ha mailet fram og tilbake på engelsk i flere dager, var jeg virkelig ikke forberedt på spørsmål som “Hur är läget”, “Är alt okej i Norje”. 

Og det var da jeg mistet det.

Jeg begynte å snakke om været i min aller første setning med den stakkars svensken.

Og ikke bare snakket jeg om at vi hadde mye snø som skulle smelte, jeg la ut om hvor kaldt det var her på Østlandet til å nærme seg slutten av mars – at våren så ut til å ligge på vent i noen uker til, at vi nordmenn var i ferd med å miste håpet om at det noen gang skulle sprette fram noen krokuser langs husveggen.

Og hvordan stod det til i Sverige da, var det like kaldt der, hadde svenskene også mistet håpet om at snøen skulle forsvinne, var det sånn at han gikk med stilongs hver dag, eller klarte han å holde varmen?

*Nordmann med overtenning*
 

Herregud. Ikke vet jeg hva som skjedde, nervøsiteten må ha tatt overhånd. Og la meg bare si det sånn, resten av telefonmøtet ble en kort affære. Jeg er i det hele tatt veldig usikker på hva svensken må ha tenkt da han la på…

Det er vel kanskje for mye å håpe på at han ikke forstod et ord av det jeg sa..? Men neste gang får jeg vurdere å ta det på engelsk.
 

/ God torsdag – med eller uten stilongs 🙈

Denne uka har jeg vært hos frisøren, også var jeg så urutinert at jeg glemte å legge ut etter-bilder på instastory.. De siste dagene har jeg svart på utallige “Få se hvordan du ble på håret!”-meldinger, så her kommer et lite bildedryss siden jeg skjønner at det er ekstremt mange som er spente på min nye svisse 😉

Min faste frisør er i mammapermisjon for tida, og min nye faste frisør har nå tatt over. Det er alltid spennende med ny input, og denne gangen var jeg litt i stussen på hva jeg skulle gjøre.

Jeg tenkte:

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

1. Gå for den samme sveisen jeg hadde siste året på videregående, da jeg klippet meg helt kort med pannelugg og farget alt rødt:

(Ikke spør: Det er hårstrikk med hår på bak der)
 

Eller 2. Fortsette å farge det mørkt, selv om jeg bestandig sliter med å beholde den mørke fargen på grunn av sola om sommeren.

Eller 3. Begynne prosessen med å bli lysere, sånn jeg alltid ønsker å bli når det nærmer seg vår og sommer.

Dronningen av beslutningsvegring (meg) klarte som vanlig ikke å bestemme seg, så jeg endte opp med å gi frisøren frie tøyler. Og hun gikk for alternativ nr. 3!

Og jeg, som hadde sett for meg to-tre runder minst, med den langtekkelige lysningsprosessen – ble virkelig overrasket over hvor lyst og fint det ble på første runde! Jeg må riktignok innrømme at jeg syns jeg kler å ha litt mørkere hår, men samtidig elsker jeg å være lys om våren og om sommeren. 

Så nå er i alle fall håret i rute 🙂

/ 💇🏼👍🏼

I dag måtte jeg ta meg en liten bytur for å redde påsken til Mormor 😉

… og selv om sola skinner, er det fortsatt altfor kaldt!
 

Jeg har jo skrevet om Mormor på denne bloggen før, familiens rivjern som har ting på stell. Hun som hater “å sitte med henda i fanget” og som har bittelitt støv på hjernen. Hun som alltid kommer et kvarter før tiden, og som river seg litt i håret over familien Klonk som bestandig kommer en halvtime for sent.

Annonsørinnhold

Stort skosalg: Ecco, Puma, Polo, Tamaris +++ 30-50%

Det har seg sånn, at selv om armene hennes blir vondere og vondere, og jeg må massere ryggen hennes litt hver gang jeg er på besøk – er det ingenting som kan stoppe strikkepinnene. For til tross for noen ondter, går pinnene som de aldri har gjort før, og den ene genseren etter den andre ser dagens lys i stua til Mormor.

Selv broren til han som er gift med det ene barnebarnet hennes har fått et sokkepar i vinter, og det er godt å se at Mormor holder seg i sving. Da hun ringte meg i går og lurte på om det var sånn at jeg hadde noe hun kunne strikke litt på i påsken, svarte jeg ydmykt at jeg gjerne sa ja takk til en genser til!

Så i dag dro jeg til byen på jakt etter garn, og falt pladask for disse blå nøstene:

Så nå føler jeg meg som verdens heldigste som kan glede meg til å hoppe inn i en kliss ny genser når påsken er over! Eller forresten, det er fortsatt lenge til påske – og det forundrer meg ikke om genseren er ferdig før påsken i det hele tatt har begynt 😉
 

/ Glad i deg, Mormor! 🐣❤️