Mine iHerb-favoritter #1

Mange har spurt om jeg kan skrive et innlegg om hvilke produkter vi pleier å bestille fra iHerb, så her kommer en liten oversikt over våre favoritter. Hvis du vil vite mer om næringsinnhold og helsefordeler, så står det ganske fint forklart under hvert enkelt produkt på iHerb. Bare trykk på bildene, så kommer du dit direkte. Innlegget er selvsagt ikke merket som reklame, da det ikke er sponset innhold 🙂


Chia-frø kan brukes i alt fra bakverk til desserter. Vi bruker de først og fremst for å lage chia-pudding, og favoritten er Sjokopuddis. Det finnes mange gode oppskrifter på nett, her finner du for eksempel en fin samling.

 

Jeg elsker kanel, og vi bruker det i alt fra smoothier til barnas havregrøt. Denne er økologisk og inneholder mindre kuramin enn “vanlig” kanel. Kuramin er visst ikke noe særlig å få i seg i større mengder – og denne kanelen smaker i tilegg helt nydelig.

 


Kokosolje har mange helsefordeler, den er fin å bruke i for eksempel smoothier, som “smør” på brødskiva, eller rett og slett en teskje i kaffe- eller tekoppen. I kjøleskapet blir den steinhard, i romtemperatur er den litt mer medgjørlig, og oppvarmet i vannbad blir den helt flytende. Jeg varmer den litt før jeg har den i smoothien, for å unngå klumper. Hvis du ikke er vant til å bruke kokosolje, kan den ha en lakserende effekt i starten, jeg skulle ønske noen advarte gubben og meg da vi begynte å bruke kokosolje i fjor høst, haha!


Kokossmør er nesten det samme som kokosolje, forskjellen er bare at kjøttet i kokosen også brukes. Resultatet blir søtere og med en fyldigere kokossmak, og alle de sunne næringsstoffene er selvsagt intakte. Vi spiser denne rett fra glasset.. Smaker helt nydelig! Ja, hvis du liker kokos da såklart 🙂

 


Gubbens favoritt innen kokossmør – jeg rekker sjeldent å smake før dette glasset er tomt 🙁 “Kjenn den konsistensen, da!“, sier han. (Ja, det skulle jeg gjerne gjort, hvis du bare hadde spart litt til meg..)

 


Kokosmel bruker vi i bakverk. Foreløpig har jeg bare lagt ut oppskrift på Sjokoladecookies, men det dukker nok opp mer snask etterhvert 🙂 Kokosmelet kan erstatte opptil 25% av hvetemelet i bakeoppskrifter, på den måten får du mindre kalorier og karbohydrater, samt masse mer fiber. Les mer om kokosmelet her.

 


Mandelmel bruker vi også i bakverk. Vær oppmerksom på at fettredusert mandelmel trekker til seg mer fuktighet enn vanlig mandelmel – hvis du skal teste ut en oppskrift. Denne typen er av den vanlige typen, altså ikke fettredusert.

 

Vi er ikke storforbrukere av sukrin, men jeg syns det er kjekt å ha i skuffen. En gang i blant jeg ha lompe med smør og sukker og kanel (ikke spør meg hvorfor), og da bruker jeg sukrin.

 


Tacokrydder uten salt! Hipp hurra 🙂 Og hvem har sagt at tacokrydder kun må brukes til taco? Smaker godt på litt av hvert 🙂

 

Vaniljeekstrakt som er sukkerfri og økologisk og som setter en deilig spiss på alt fra smoothier til desserter.

Jeg måtte dele dette innlegget i to, for det ble så fryktelig langt. Del 2 legger jeg ut i løpet av morgendagen, der er det også et par litt mindre sunne varianter med.. *kremt*

Gi meg gjerne et pip i kommentarfeltet dersom du har noen favoritter jeg må teste ut – det er veldig artig å høre hva andre bestiller! I dag er det forresten siste dag med 10% i avslag på hele bestillingen, så da er det bare å slå seg løs dersom du tenker å få noe i hus før jul. Hvis du ikke har bestilt før, så har jeg forklart litt om hvordan du går fram i dette innlegget. Men i min søken etter andres iHerb-favoritter, ramlet jeg plutselig over en guide på denne bloggen, og jeg anbefaler deg egentlig å lese den isteden – for hun forklarer alt veldig mye bedre enn meg 😉

 

/ God mandag og ny uke! 🙂

* Følg iHerb-kona på Facebook *

Vi har blitt sånne folk!

Oh yes. Nå har vi endelig blitt sånne folk! Du vet, sånne som får ting gjort. Som istedenfor å vente til i morgen, gjør ting unna i dag. Og det er en  fantastisk befriende følelse!

 

 

Gubben er nemlig ekspert på å utsette ting. Alt som kan fikses i siste liten, og helst litt etter det også – er i hans øyne helt gull. Og det irriterer meg noe så grenseløst. Jeg har for lengst innsett at dersom ting skal bli gjort, så må vi få det unna med en eneste gang. Vi kan ikke gå og vente på den perfekte anledningen, for den dukker aldri opp!

Dette er for eksempel grunnen til at jeg pakker ut av kofferten samme dagen som vi kommer hjem fra ferie. Det er verdens kjedeligste jobb å pakke ut gammel moro, men det må gjøres. Nettopp fordi det er verdens kjedeligste jobb, så dropper mannen å pakke ut av sin koffert. Så da blir den liggende og råtne i tre måneder isteden.

Men nå har det altså skjedd en endring, det kan se ut til at gubben har tatt til vettet! For hver høst og hver vinter, irriterer vi oss grenseløst over den lave høst- og vintersola som sniker seg inn gjennom verandadørene på kjøkkenet vårt. Vi blir blendet hver gang det er flott vær ute, og det er jo veldig trist. At når sola først titter fram i løpet av mørketida, så sitter vi inne og uffer og stønner og å’er oss over hvor forferdelig det er med den hersens sola.

For noen uker siden innså vi at vi har bodd i dette huset i to og et halvt år, og at det derfor var på høy tid å få på plass solskjerming i vinduene. Og siden vi tross alt har blitt sånne folk, slapp vi det vi hadde i hendene, dro rett på butikken og kjøpte noen herlige lameller – sånn at vi skulle slippe å klage på sola enda en vinter. Vi svinset ut av butikken med nye lameller i armene, danset ut til bilen, trallet oss gjennom bilturen hjem, og var så stolte og glade over oss selv. Endelig, snakk om å få ting gjort!

Og nå, bare noen uker senere, kan vi fortsatt glede oss over at lamellene hvertfall er i hus..

 

“Manjana” – Peter, 34 år

 

/ Tja, ikke helt sånne folk da – men det kommer seg 😉

* Følg Kona med de flotte lamellene på Facebook *

Klarte ikke vente lenger

Åh, i dag tidlig kjente jeg det på kroppen allerede før jeg kom meg ut av senga! Egentlig har jeg jo innført en gylden regel om at vi skal vente til 1. desember før vi sparker i gang julen, av den enkle årsak at gubben er i overkant glad i jul og julemusikk. Hadde det vært opp til ham, hadde vi spilt julemusikk ved barnehagestart i august. Men nå er det jo ikke mange dagene igjen uansett, og i dag klarte vi altså ikke vente lenger. Det var så koselig å spise frokost sammen med radioen som spilte de vakreste juletoner, og kanskje var det tilfeldig – men vi har ikke hatt en så fredelig og fin frokoststund på lenge!

 

Åsså stemmen til Rein, da gitt <3

 

Det er jo første søndag i advent i morgen, og dagene fram til jul vil uansett få ben å gå på som vanlig. Så da beordret jeg far i huset til å finne de bortgjemte eskene med julepynt, sånn at vi kunne begynne julepyntingen så smått.

 

Mr Plutt på skattejakt 🙂

 

 

Viktig å merke eskene ordentlig.. 🙂

 

Det er så rart, for hvert eneste år føles det like spennende å åpne eskene, selv om jeg har rimelig grei oversikt over hva som finnes nedi dem. Det er mange gamle skatter som er proppfulle av gode minner, også er det et og annet wild card som har kommet til underveis. I fjor tok vi en skikkelig kasterunde før vi pakket ned julen, det var mye ymse som aldri ble tatt opp av eskene, og da kan det jo like godt slippe å ta opp masse plass i boden i all evighet.

Jeg syns det er noe veldig fint ved å ha en mann som blir som et barn når det nærmer seg jul. I år skal treåringen ha pappaens gamle pakkekalender i adventstiden, og det er som om jeg kan kjenne alle årene med glede og forventing som ligger gjemt i det broderte tøystykket.. Og kjenner jeg gubben rett, så skulle han ønske at det var ham selv som skulle få sine egne pakker fram til jul.. Vi får se hva nissekona hans finner på i år 🙂

 

Nostalgi, og litt trist over å være 34 år..

 

Oppi den ene esken skjulte det seg to røde julestjerner som har holdt seg overraskende godt i tre år nå. Jeg syns det er koselig med julestjerner i julen, men hva er det med de forbanna blomstene som gjør at de aldri stryker med, da? Jeg syns det er så trist å kaste blomster som er like fine, derfor har jeg et problem hvert eneste år når jeg rydder julen ut i januar. Jeg vil gjerne ha dem ut, men så er de jo like fine.. Giftige er de jo også! Derfor var gleden stor da min svoger Steffen kom inn i mitt liv med sin herlige allergi – ingen ekte julestjerner, sa du? Hipp hurra 🙂 Jeg syns de ser ganske bra ut til å være plastikk, jeg?

 

Tusen takk til deg, Steffen <3

 

For noen år siden lagde bestefaren min dette fine treet til meg. Jeg elsker det, og skulle gjerne hatt det framme hele året! Det er visst ikke så vanskelig å lage selv, noen smale planker, litt lim og litt maling er det som skal til. Det kan jo pyntes i alle mulige varianter også, i fjor brukte vi det som pakke-tre til adventskalenderen. De små nissene foran har mormoren min laget, syns de er så søte 🙂

 

Jeg lurer på om det er takket være alle dere som har sendt meg bilder de siste dagene på Snapchat, som har fått meg juleklar 🙂 Det er flere enn meg som har begynt pyntingen! Jeg heter forresten “umulius82” hvis du vil legge meg til. “Konatil” var opptatt, haha.

Som om ikke dette var nok, så ligger nå pinnekjøttet i vann – klar for årets første smak i morgen! Herreminhatt som jeg gleder meg.. Jeg syns nemlig pinnekjøtt slår ribba ned i støvlene 😉

 

/ Plutselig juleklar!

* Følg Julekona på Facebook *

Ploink?!

I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

 

 

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

– “Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!”, mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig “Ploink!” fra dashbordet – før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier “Ploink!” fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene “SERVICE”. Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke – og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at “SERVICE” ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte “Ploink!” på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt “Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time“. Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det “Ploink!” igjen – og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen – og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

– “Herregud!“, ropte jeg, “jeg har vært i byen! Uten mobilen!”

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

– “Ja?“, fortsatte jeg, “Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier “Ploink!” i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

– “Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier “Ploink!”?

– “Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

– “Nå må du puste med magen.. Den “Ploink!”-lyden, var det som et lite pling?”

Jeg nikket irritert.

– “Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske..”

/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet 😛

* Følg Ploinkekona på Facebook *

Når det koker som verst

Innimellom koker det, og som småbarnsmamma skal det ikke mye til før man plutselig sliter med å holde hodet over vannet. Alle vet jo at det å ha barn gjør ting fryktelig uforutsigbart, men jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til før man føler at alt raser sammen. Et stort underskudd på søvn i noen dager, og jeg føler meg som en dass. Ja, jeg ser i grunnen ut som en også.

Hele forrige uke var guttungen syk, det var høy feber og snørr og hosting om hverandre. Det ble mange urolige netter, og det kan man se ganske tydelig på både gubben og meg. Når det koker som verst, tar en seg i å tenke at det var ergerlig at man ikke satte litt mer pris på å ha friske barn!

For det som er ekstra fint med å ha flere barn, er jo at når den ene endelig begynner å bli friskmeldt, så slår smitten ut i full blomst hos barn nummer to. Så i hele går kveld lå jeg inne i mørket hos den febersyke lillesnuppa, mens minuttene seilte av sted. Jeg var stresset fordi jeg skulle skrevet blogginnlegg, svart på mailer, og ikke minst spilt inn ny Podcast-episode sammen med Peter som satt og ventet på meg.

Men så innså jeg at det jo faktisk bare var ett riktig sted å være i går. Inne i mørket hos den lille sjuklingen. Høre på den surklete pusten, kjenne på den varme pannen. Hviske “Mamma er her”, hver gang hun begynte å famle rundt. Kjenne på den gode følelsen av å se henne falle til ro og sovne på nytt, i armene mine.

Så får Podcasten heller vente litt til.

For nå må jeg bare være mamma <3

 

 

/ God bedring, lille venn

* Følg Mammahjerte på Facebook *

Hjelp – vi skal være med på Bloggerne!

Altså.. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. De som kjenner meg godt, vet jo hvor svak jeg er for pute-TV i alle varianter. Jeg elsker TV-programmer som er så flaue at man ønsker puta man holder foran ansiktet er hakket større. Men.. Til våren skal altså min kjære mann være med i femte sesong av “Bloggerne“. Å se Pappahjerte på skjermen blir garantert bra TV – men tror du det lar seg gjøre å filme en familiefar isolert fra resten av familien, da? Nei nettopp. Så gjett hvem som ønsker seg en hel drøss med puter til jul i år!

 

 

Yes, jepp, herrejemini, det er meg. Okei, så har jeg kanskje min egen blogg, og jeg er ikke akkurat selvhøytidelig. Jeg kaller en spade for en spade, og er ikke spesielt flau for å bjuda på verken det ene eller det andre. Men saken er den, at jeg misliker oppstuss. Samboeren min derimot, elsker det.

Så nå skal du få høre en hemmelighet som bare gubben, og Vegard Normann (produsenten og regissøren bak “Bloggerne”) vet: Peter brukte nesten et halvt år på å overtale meg til å være med. I så lang tid nektet jeg, at han til slutt måtte dra meg med til Oslo og inn på kontoret til Vegard, sånn at selve hjernen bak programmet kunne snakke meg til “fornuft”. Til tross for lovord om at dette kom til å bli artig, så tok det enda noen uker før jeg til slutt gikk med på å slippe kamerateamet inn i hjemmet vårt.

Selv om det har blitt mye filming siden i sommer, har vi klart å holde hemmeligheten for oss selv. Men da det i går ble offisielt, tikket denne meldingen inn fra en av mine beste venninner:

 

 

Og hun har jo såklart helt rett, dette er SÅ ikke meg! Heldigvis er det jo mannen min som er hovedpersonen, så jeg satser egentlig på at jeg kommer til å svinse rundt i bakgrunnen som en grå liten mus 🙂 Nytt i denne sesongen er at det skal være med hele 12 bloggere, og at programmet skal gå fra mandag til torsdag i fem uker. Uten å røpe så mye av hva som kommer til å skje – så skal jeg love deg at “El corazón de padre de familia” (“Familien Pappahjerte”, takk til google translate) kommer til å bidra med alt annet enn glitter og glamour.

Vi tenkte jo på forhånd at vi “bare kunne rydde stua og ta oss sammen og late som vi ikke er verken trøtte eller stressa” hver gang kamerateamet skulle filme oss. Jeg skal love deg at det var lettere sagt enn gjort, haha! Men selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg litt også. Jeg er kanskje aller mest spent på å se hvordan livet i “Casa Pappahjerte” kan bli bra tv.

Så gjenstår det å se hvem som egentlig hadde rett: Gubben som så veldig gjerne ville på TV, eller kona hans som trives best blant putene 😉

 

/  Godt det fortsatt er lenge til våren!

* Følg PuteTV-kona på Facebook *

Gavekort-forbannelsen

Jeg har alltid tenkt at gavekort er den ultimate gaven å få. Da jeg var yngre fantes det ikke noe bedre enn å tasse rundt på kjøpesenteret og lete etter den perfekte godbiten til seg selv, med et gavekort i hånda.

Men så ble man eldre, og istedenfor gavekort på Bodyshop og BikBok – tikket det heller inn forhåndsbetalte opplevelser. Gavekort på kino-billetter eller konsert-billetter eller til forestillinger på kulturhuset.

 

 

Og da ble det straks litt verre! For da måtte jo ting planlegges. Og med utløpsdato først om et år, ja, da var det jo aldri noen hast. Og vips også 1-2-3, så var hele gavekortet glemt. Et raskt søk på google viser at vi nordmenn har ubrukte gavekort for 2,5 milliarder kroner liggende. 2,5 milliarder! Det er med andre ord flere enn meg som ikke har noen bråhast med å ta dem i bruk..

I fjor fikk Peter et kino-gavekort av mine foreldre til bursdagen sin. Med barnevakt inkludert! Ett helt år har vi gått og gledet oss. For i fjor vinter hadde vi nok med spebarnstiden. Så kom våren. Sommeren. Høsten med barnehagestart og spenstige basilusker. I forrige uke oppdaget jeg plutselig at det var tre dager til gavekortet utløp, og jeg spant rundt på kjøkkengulvet med panikk i blikket. Hvordan i huleste skulle vi rekke å booke barnevakt, bli uthvilte sånn at vi ikke kom til å sovne fem minutter ut i filmen, få på plass gode leggerutiner for barna sånn at barnevakten ikke skulle slite seg i hjel, OG bestille billetter til en film vi hadde lyst til å se?

Det lot sæ’kke gjørra.

Så fredag kveld satt min mamma og pappa i kinosalen og nøt 2 timer og 35 minutter med James Bond. Med billetter betalt med Peters gavekort, som de hadde innløst i hui og hast samme kveld som det utløp.
James Bond?“, sa mutter’n, “Joda, klart jeg kan se litt James Bond.

Jeg tror ikke det kun er vi småbarnsforeldre som har skyld i disse horrible tallene på ubrukte gavekort. Kan det rett og slett være den lange utløpsdatoen? Eller skyldes det enkelt og greit overflodssamfunnet vi lever i?

Som om ikke episoden med James Bond var nok, så toppet det seg da det nylig poppet inn en melding fra min lillesøster på mobilen min. I mai i år var hun nemlig ferdig utdannet arkitekt, og i den anledning hadde vi kjøpt gaver til henne, blant annet et gavekort på en times hudpleie her i Larvik. Jeg tok sjansen selv om hun bor i Oslo, hun er jo tross alt stadig vekk hjemme på besøk. Akkurat som jeg hadde sett for meg ble hun overlykkelig for gaven, og gledet seg stort til å ta gavekortet i bruk.

Men så..

 

 

/ Jeg gir opp 🙂

* Følg Gavekortkona på Facebook *

When karma strikes back

I går falt den første snøen i Larvik, og det fikk meg plutselig til å tenke på noe som skjedde meg sist vinter. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det et ganske nitrist punkt i mitt liv. Vi skal tilbake til midten av mars, til den dagen da det i løpet av få timer gikk fra dette:

 

Spring is coming

 

Til dette:

 

“No, it is not”

 

Det var kveld, Peter satt oppe på kontoret og jobbet. I løpet av få timer hadde det kommet sikkert tretti centimeter med nysnø, og jeg burde så klart vært ute og måket. Men jeg husker jeg var så veldig lite lysten på å vasse ut døra, jeg kunne nemlig se at snøføyka stod på utsiden av vinduet – og sofaen var så ufattelig god å ligge i.. Dessuten hadde vi nettopp overlevd en skikkelig runde med influensa, og selv om jeg følte meg relativt pigg igjen for lengst, så kunne det jo være smart å ligge i vater bare noen få kvelder til..

Denne kvelden lå jeg altså rett ut, med fjernkontrollen i den ene hånda, og den andre hånda dypt nedi en skål med nøtteblanding. Ikke mitt stolteste øyeblikk, med tanke på all snøen som hopet seg opp på gårdsplassen, og jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet overfor den stakkars gubben min som ville bli nødt til å ta seg av det senere.

Men til tross for dette, lå jeg altså der og syntes synd på meg selv, som lå på sofaen, og hadde dårlig samvittighet for at jeg lå der. Og som om ikke dette var nok, så husker jeg enda skammen jeg følte idet hunden vår plutselig kom bort og la hodet sitt på sofaen ved siden av meg. Han signaliserte at han gjerne skulle hatt seg en luftetur. Da rakk jeg nemlig å tenke tanken:

Hvis jeg later som jeg ikke ser ham, så må han nok ikke tisse lenger.

Huff. Stakkars vofs, han maser svært sjeldent om å komme seg ut på tur, og når han først gjør det, så er han så klart virkelig nøden.

Jeg ble liggende å gruble. Skulle jeg avbryte mannen som satt og jobbet på kontoret – og spørre pent om han kunne lufte bikkja for meg? Jeg var virkelig ikke klar for å kle på meg. Det kjentes faktisk som om jeg hadde så mye motstand at tanken på å gå ut gjorde fysisk vondt.

Til slutt innså jeg at jeg ble nødt til å bite i det sure eplet, og komme meg ut.

Eller.. Måtte jeg egentlig det?

Jeg fikk nemlig en idé. Hva med å møte hunden på halvveien? Jeg tok på ham båndet, og ledet ham ut på vaskerommet. Der har vi nemlig en verandadør, som går rett ut i hagen – så nå ville jeg kunne stå tørr og varm og god inne på vaskerommet, mens hunden kunne løpe fra seg og gjøre sitt fornødne på utsiden. I kulda, i all nysnøen.

Akkurat idet jeg skulle åpne døra forsiktig, kom det et vindkast som blåste den opp i en kjempefart. Jeg skvatt til mens jeg vaklet på toppen av dørkarmen, og rakk akkurat å tenke at det var flaks jeg klarte å holde balansen. Hunden hoppet fornøyd ut i snøen, og svinset rundt mens jeg holdt et godt tak i båndet hans fra døråpningen.

Men så må han plutselig ha fått ferten av noe, for i løpet av et kvart sekund bykset han plutselig til, og båndet strammet seg på rekordtid. Jeg husker bare at jeg stemte i et skjærende hyl, før jeg ble røsket ut av det varme, gode vaskerommet – og snart lå jeg langflat nedi nysnøen og sprellet som en fisk. Med snø over hele meg. Nedi t-skjorta, i håret, i munnen, i øynene. Snøføyka tok virkelig sats, og blåste i tillegg det den kunne få samlet av nærliggende snø rett mot meg.

Det var muligens noe med den følelsen av å skulle stable seg på beina for så å tråkke rundt i snøen i bare sokkelesten, som gjorde meg ekstra flau over meg selv. Da jeg krabbet inn på vaskerommet igjen, innså jeg at jeg nok hadde nådd et slags bunnpunkt.. Det var jo for sent å angre, men hvorfor i huleste hadde jeg ikke bare kledd på meg og tatt en runde med den stakkars hunden?

Det er vel det de kaller karma.. 😉

 

/ God helg!

* Følg Snøtrynet på Facebook *

Når gubben fyller år

I dag tidlig våknet lillesnupp og jeg før resten av huset, og det passet jo perfekt ettersom papsen hadde bursdag i dag! 34 år gammel, litt nærsynt og bare et par grå hår på hodet.. Han holder seg jammen godt! Og ettersom han elsker bursdager, ble det en skikkelig frokost kombinert med et aldri så lite gavedryss som innebar nye sokker, flaxlodd og diverse klesplagg. Det verste er at jeg hadde kjøpt ny joggebukse til ham, fordi den han har er utslitt. Og det er både trist og hyggelig på samme tid. For den brukes jo ikke til jogging, men til daffing. Jubilanten ble uansett fornøyd, kanskje spesielt med kortet som treåringen hadde plukket ut:

 

Jeg spurte dessuten om han hadde noen ønsker for dagen. Han svarte at han hadde lyst på litt is til dessert etter middagen, men at det han ønsket seg aller mest, var at vi skulle ha en kveld fri for bloggskriving. Ingen mac i fanget, ingen mobiltelefon i hånda. Også ville han at vi skulle se en hel episode av “Mr Robot”.

Jeg tenkte jeg skulle skrive en skikkelig klissete hilsen til ham på facebook, siden han så sterkt misliker kjærestepar som ytrer sin kjærlighet i sosiale medier.. Han mener nemlig at “sånne som oss som aldri skriver noe til hverandre, det er vi som har det bra.” Så da bestemte jeg meg for å blogge om ham isteden 😉

Men siden han sannsynligvis hadde blitt paranoid dersom jeg nå hadde viet et helt bursdagsinnlegg om hvor flott og fin jeg syns han er, tenkte jeg isteden å legge ved et par bilder som illustrerer hvorfor vi er en bra match. Vi utfyller hverandre på de fleste områder, og der jeg har en tendens til å stresse og bli oppkavet, husker han på å finne roen. Han utstråler i blant en slags avslappet aura – noe jeg er sikker på at flere enn meg har godt av å se i sin stressede hverdag:

 

Barn på fly? Null stress.

 

Ulvetimen før middag? Null stress.

 

Gratulerer med 34-årsdagen kjære, you keep me young – and calm 😉

 

/ Fnis 🙂

* Følg Kona til jubilanten på Facebook *

Sjokoladecookies

Sjokoladecookies! Bare navnet får tennene til å løpe i vann. For en stund siden ramlet jeg over en oppskrift på bloggen Paleoliv – som jeg bare måtte teste ut. Og resultatet ble rett og slett nydelig, selv om jeg trikset litt med oppskriften.

Jeg elsker å finne godbiter som lages uten raffinert sukker, og i denne oppskriften brukes honning. Den billigste honningen er visstnok ikke så mye sunnere enn sukker, men den ubehandlede varianten har mange helsefordeler! Jeg brukte en jeg kjøpte på Bondens marked i høst, og innbiller meg at den er supersunn 🙂

 

Seige og saftige herligheter..

 

Du trenger:
– 1 egg
– 100g smør
– 2-3 ss honning
– 3 dl mandelmel
– 2 ss kokosmel
– 1/2 ts bakepulver
– 1/2 ts havsalt
– 1/2 ts vaniljepulver
– 100g mørk sjokolade

Fremgangsmåte:
– Sett ovnen på 175 grader.
– Smelt smøret, og sett det til avkjøling.
– Mens du venter, hakker du sjokoladen i biter før du legger dem på vent 😉 (Her ble det litt svinn ettersom jeg fikk hjelp av Mr. Plutt på tre år)
– Visp egget inn i det avkjølede smøret
– Rør inn honningen (jeg tok tre spiseskjeer, neste gang prøver jeg med to)
– Bland inn de tørre ingrediensene; mandelmel, kokosmel, bakepulver, havsalt, vaniljepulver
– Vend inn sjokoladebitene
– Bruk en skje og fordel 10 kladder på et bakepapir

Stek på midterste rad i ovnen, sjekk ståa etter 12 minutter. Jeg lot mine stå inne litt ekstra.

 

 

Cookies’ene blir faktisk bedre når de er avkjølt – så prøv å holde fingrene av fatet til de har blitt kalde.. Jeg klarte det ikke 🙂

 

/ Neste gang dobler jeg 🙂

* Følg Cookies-kona på Facebook *