De siste dagene har små og store beretninger om Ari Behn strømmet fram i media. Stian “Staysman” Thorbjørnsen forteller om den kvelden som satte så store spor at han mange år senere skulle invitere Ari Behn som sin drømmegjest på et radioprogram på P4.
Og hvordan Sigrid Hvidsten i Dagbladet, som fersk, uerfaren og pur ung journalist plutselig en dag mottok en kort mail der det stod: “Jeg vil bare si at jeg synes du er flink. Fortsett med det!” – underskrevet Ari Behn.
Om hvordan Ari Behn reddet livet til Ingeborg Stensrud en mørk høstnatt for mange år siden, en natt Ingeborg hadde et intenst behov for å slippe livet. Om hvordan Ari plutselig stod der, inviterte henne med bort til vennene sine – med åpne armer og en utstråling hun aldri før hadde opplevd.
Og disse beretningene om de personlige møtene vil ingen ende ta. Jeg kan ikke huske å ha lest så mye ektefølt kjærlighet i etterkant av en persons bortgang, noensinne.
Og det gjør det kanskje enda mer uforståelig. Hvordan en så varm og inkluderende person, som endret noe i alle som på en eller annen måte krysset hans vei – ikke ønsket å leve lenger.
Og så denne teksten til Kathrine Aspaas om vinternetter. “Hun har vært ute en vinternatt før”, sier vi – og sikter til en person som bærer på livserfaring.
Det er bare det at ingen av oss slipper unna disse vinternettene. Der kjæresten har forlatt oss, vi har mistet noen vi er glad i, vi har mistet jobben, gruet oss til å gå på skolen, til å møte mennesker – eller møte livet.
Og hvorfor er det egentlig sånn, at disse vinternettene snakker vi helst ikke om? Selv om vi burde vært stolte som bare det, over dem? Burde vi ikke betrakte dem som seiere, og fokusere på hvordan vi kom oss gjennom dem – og til slutt satt igjen en vinternatt rikere? En erfaring rikere.
Som Kathrine Aspaas så fint skriver det:
“Kan det å dele vinternetter gjøre oss bedre rustet til å komme oss gjennom den neste? Kan vi hjelpe hverandre og være stolte av hva vi har vært gjennom?
Ikke feie det under teppet, eller luske rundt med arrene våre, men sette dem på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv?
Blir ikke natt-seilasen litt lettere dersom vi vet at vi reiser sammen? At opplevelsene våre har mange likhetstrekk? At vi er hverandres hjelpere og utfordrere underveis?”
For noen måneder siden møtte jeg en barndomskompis på butikken. Jeg hadde ikke sett ham på over 15 år, men praten satt heldigvis fortsatt løst – akkurat som i gamle dager.
– “Hvordan har du det?”, spurte jeg etter en stund.
Han nølte litt før han svarte – det var tydelig at han vurderte hva han skulle si:
– “Det går heldigvis litt bedre nå. Men jeg har vært langt nede. Langt, langt nede. Men jeg innså heldigvis at jeg måtte få hjelp. Og det har nok reddet livet mitt”.
Klemmen som fulgte var god, varm og ektefølt. For jeg vet hvor lett det er å svare “Joda, jeg har det bra” på et sånt spørsmål. Jeg gjorde det selv, i en lang periode i livet mitt da jeg på ingen måte hadde det bra. Men det kostet meg mindre å juge om det, enn det gjorde å være ærlig.
I dag angrer jeg på det. Jeg burde vært en som var åpen om hvordan jeg hadde det, og heller forklart at livet serverte meg vinternetter på rad og rekke akkurat da. Men jeg visste ikke bedre. Jeg trodde jeg skånet alle dersom jeg latet som at alt var bra.
Nå vet jeg at vi bærer på vinternetter alle sammen. Noen står midt oppe i dem nå, noen har lagt dem bak seg – mens andre har dem foran seg. Vi vil alle være ute i kulda på et eller annet tidspunkt i livet.
Så la oss gjøre det eneste riktige, nemlig å hjelpe hverandre gjennom de tøffeste nettene ❤️
/ “Sett vinternettene på peishyllen som monumenter over et helhjertet liv” ⭐️