Jeg tipper eldstemann var 3 år, en sommerdag jeg hentet i barnehagen og en av de ansatte humret litt før hun tok meg til side.
– ”Jeg må bare spørre..”, begynte hun, ”I dag har han snakket om at han var på hytta i helgen, og da jeg spurte om han hadde gjort noe gøy, svarte han at han hadde fisket krabber og drukket rødvin med mormor”
Jeg husker jeg knakk sammen av latter før jeg tenkte: H e r r e g u d, det der hørtes jo absolutt ikke bra ut!
Litt småflau måtte jeg forklare hele historien, om at vi hadde vært på hytta den helgen, og at sønnen min hadde insistert på å drikke saft av glassene som stod øverst i skapet, siden de var så fine.
Og en smigret mormor klarte jo ikke si nei hun, men klinte heller til med å lage en helt spesiell ”rødvin” til barn, laget av solbærsirup og mineralvann.
Og da ble det jo ”jø-vin” da – iskald solbærsaft i rødvinsglass. Kanskje ikke innafor, men vi hadde jo ikke akkurat regnet med at det skulle rapporteres videre mandag morgen i barnehagen 😅
De fine glassene har bestått, og 5 år etter blir det fortsatt ikke skikkelig hyttestemning før rødvinsglassene er fylt til randen med iskald solbærsaft. Rødvin med mormor – da er det sommer 😊
Til bursdagen min for et par uker siden fikk jeg en sånn smartklokke (som jeg mistenker først og fremst er ment til trening 😅), som jeg har blitt utrolig glad i på kort tid.
Klokka teller skritt, minner meg på å ta en strekk eller to i løpet av dagen – og registrerer alt fra søvn til stress.
I appen man laster ned på mobilen er det flere tilleggsfunksjoner – og en av dem tenkte jeg å vie litt oppmerksomhet i dag. For hold deg fast – i dag er det faktisk den internasjonale mensdagen!
Mensen er jo noe vi kvinner må leve med hver måned i ganske mange år, og for egen del har det ikke vært bare bare. Og etter at jeg fikk barn har i grunnen hele syklusen forverret seg. Men det var ikke før jeg tok en titt i appen til min nye smartklokke, at det gikk opp for meg hva vi fruktbare kvinner faktisk har å stri med.
For her finnes nemlig en liste med symptomer man kan fylle ut i hele perioden, for å få litt oversikt over syklusen. Og herreminhatt for ei liste!
Se på dette:
Hallo?! Er det rart vi kvinner har det litt ekstra tøft hver måned – og at mensen gir oss utfordringer på lasset vi helst skulle vært foruten?
Med så mye hormonelt på gang, er det jammen ikke rart det svinger litt. Det er jammen ikke rart PMS’en smeller litt fra seg fra tid til annen heller, si!
Så selv om mensen stort sett er en sunn og naturlig ting for oss jenter – hurra for mensdagen og alt det – er det faktisk på sin plass å klappe oss selv på skuldra på en dag som dette også. Det er nok av hormonelle symptomer å ta av, og alle er dessverre like naturlige å oppleve fra måned til måned.
Så neste gang du føler deg litt skit eller har dårlig samvittighet for et PMS-utbrudd, syns jeg du skal ta en titt på listen over, og tenke at det jaggu ikke er rart at det røyner litt på i blant ❤️
/ Ta gjerne printscreen og bruk neste gang det trengs ツ
Jeg husker jeg møtte deg på trilletur den våren, du med barnevogn og jeg med hund. Jeg tittet ned på det søte babyfjeset som lå og sov i vogna, mens jeg lyttet til alt du fortalte. Jeg spurte nok om alt, svangerskapet, fødselen og tiden etterpå.
Jeg var nysgjerrig, jeg hadde nemlig min egen lille hemmelighet, en liten spire som lå i min egen mage. Bare et par måneder på vei, og hadde enda ikke fortalt det til verden.
Men jeg husker jeg hadde så lyst til å si til deg at jeg hadde tatt over stafettpinnen. Nå var det min tur til å bære fram et barn, min tur til å føde, min tur til å trille tur og vise fram et lite nurk som sov søtt.
Jeg husker du fortalte at dere hadde planer om å bli boende i seks år, fram til den sommeren den lille tassen (som nå sov søtt i vogna) skulle begynne på skolen. Da skulle dere flytte tilbake til nord, der hjertene deres hørte hjemme.
Jeg tenkte ikke da på at barna våre kom til å bli født det samme året og dermed bli samme årsmodell, og at de kom til å begynne i samme barnehage.
Jeg visste jo ikke da, at de to skulle komme til å knytte et helt spesielt bånd.
De to.
Jeg kan ikke fatte hvordan årene har kunnet gå så fort – samtidig virker det som en evighet siden vi møttes på trilletur den gangen. Men nå er vi her, da. Seks år senere, sommeren der småttisene våre skal begynne på skolen.
Og nå ser jeg på de to små, på hvor store de har blitt, og på det sjarmerende og unike båndet de har fått – med en omsorg for hverandre jeg aldri før har sett.
Den uunngåelige sommeren venter, der flyttelass skal kjøres, hus skal selges og avstanden bli enorm. Og det kommer til å bli veldig, veldig trist. Et av livets store utfordringer som må takles.
Heldigvis finnes det fortsatt frimerker, og jeg tenker det skal bli trivelig å gi livstegn til noen i posten igjen. Med foreldre som kommer til å gjøre det de kan for å holde kontakten, skal det bli spennende å se hvordan vennskapet og fremtiden fortoner seg.
For hjertene deres hører hjemme i nord, og nå skal de hjem 💔
/ Og vi gleder oss allerede til å komme på besøk ☀️🗻
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det… Bienes dag? JA, det er det! 😍
Egentlig har jeg et ganske ambivalent forhold til insekter, jeg er jo ikke sånn superfan når det summer og suser rundt ørene mine – men samtidig vet jeg jo at dersom insektene forsvinner, forsvinner vi..
Jeg har skrevet om humler og bier flere ganger før, og elsker selvsagt at biene har fått sin helt egen dag! Dette bestemte FN for tre år siden, av den kjipe grunn at 35% av alle pollinatorer i naturen nå er utrydningstruet.
Og bier er verdensmestere i pollinering! I Norge er 1/3 av biene truet, og derfor har jeg i dag startet familien Klonks lille bie-prosjekt for å bidra det vi kan – og nå håper jeg å inspirere litt sånn at flere kanskje har lyst til å gjøre det samme 😉🙏🏼
For oss som er så heldige å ha hage, er det jo i grunnen ganske lett: Vi kan la løvetann-blomstene gro (det er bienes viktigste plante i mai) – og vi kan plante vekster som biene elsker.
I dag har jeg kjøpt lavendel og spir (og et par andre jeg ikke husker navnet på 😅) – og planen er å plante i morgen. Disse staudene fant jeg som “bievennlige” på nettsidene til Plantasjen – applaus til dem som har laget et eget søk for bievennlige blomster!
Jeg drømmer dessuten om et eget lite kaos-hjørne med masse forskjellige planter, der biene kan gå bananas. Mener jeg har sett det finnes sånne pakker med frø-miks som man kan så for å lage skikkelig bie-heaven. Håper bare ikke det er for sent å så nå..?
Insektshotellene som fikk “gjester” i høst, har vi også satt ut etter en vinter i uteboden – satser på at det blir liv i eggene som ble lagt i fjor. Det var veldig moro å følge med etterhvert som rommene ble booket, det blir definitivt åpning av nytt hotell høsten 2020 ☀️
Så la oss rope hipp hurra for biene i dag – og minne hverandre på hvor viktig det er at vi alle gjør det vi kan for å hjelpe de små krabatene. De har verdens viktigste sommerjobb! 🐝
Det har jo vært en tid i hjemmekontorets navn de siste to månedene, og på radioen i dag hørte jeg noe jeg syns var litt koselig. Det viser seg nemlig at folk har taklet hjemmekontor veldig bra – men at det er én spesiell ting mange savner: Reiseveien til jobb!
Og det må jeg innrømme var litt overraskende, for jeg ville jo trodd kollegaer, samhold og arbeidsfellesskap, selve kontoret, kaffemaskinen, lunsjen eller små-skravlingen var ting man ville savnet mest.
Men så viser det seg altså at denne lille turen man får for seg selv til og fra jobb, byr på et uventet savn ❤️
De siste årene har jeg jo hatt hjemmekontor på permanent basis, og selv om jeg liker å kjøre bil – syns jeg dette med å komme seg fra A til B er fryktelig kjedelig, spesielt hvis det er kø.
Og kanskje ikke så overraskende viser denne lille forskningsrapporten (som er utført i Nederland) at det er bilistene som savner pendlerveien minst. De som savner reiseveien mest, er de som til vanlig sykler, går eller tar kollektivtransport.
Og dette er jo superinteressant! Hva er det som utgjør savnet? Er det den friske lufta i fleisen? Eller det at blodpumpa settes i gang før arbeidsdagen starter? Er det synet av landlig natur eller bylandskap? Eller er det følelsen av å bruke kroppen fra hjem til jobb?
Denne undersøkelsen er altså gjort i Amsterdam, og nå ønsker norske forskere å finne ut det samme om oss nordmenn: Hva betyr reisen til og fra jobb for oss? Påvirker jobbreisen humøret og hvordan vi gjør det på jobben? (Edit: Undersøkelsen utføres av Transportøkonomisk Institutt og her kan du delta! ←)
Så tenk litt på det neste gang du sitter på bussen eller sykkelsetet på vei til jobb: Dette er bevisst eller ubevisst en av de beste tingene ved din arbeidsdag. Det vil sannsynligvis påvirke både humøret for resten av dagen – og hvordan du får utført jobben du skal gjøre.
Og vips så føles kanskje ikke bussturen så kjedelig likevel ッ
Det har vært en tøff vinter og vår for dere i nord, men dere lar dere ikke stoppe av store snømengder slik vi gjør her litt lenger sør.
Så fort snømengden når de høyder der den skaper problemer for robotgressklipperen (les ca. 1 centimeter), ringer vi VG og klager. Men dere klager aldri!
Kanskje er det derfor vi i resten av landet ikke er oppdaterte på hva dere sliter med i nord i disse dager, for det skrives det jo minimalt om i landsdekkende medier. Men jeg har fått med meg at mai har vært brutal så langt 💔
Og fra ei vårjente som meg: Jeg kan ikke engang forestille meg hvor kjipt det må være med all den snøen. Ny snø som laver ned, og gammel snø som nekter å gi slipp – for et mareritt!
Derfor tenkte jeg at det er på sin plass med en liten bildespesial til ære for dere som venter på våren, for å holde humør og mot oppe. For tross alt er det jo en del ting dere faktisk slipper å tenke på akkurat nå!
1. FLÅTT
Okei, så er det kanskje sjeldent man finner flått nord for Sandnessjøen, men disse helsikkes krypene er overalt her i Vestfold. De spretter frem så fort snøen forsvinner, og gjør det de kan for å bite oss i ræva og overføre både det ene og det andre.
Ekstra ille er det selvsagt dersom man har husdyr som liker å rulle seg i busker og kratt før de etterpå tar turen opp på fanget i sofakroken for å kose litt.
2. KLIPP
Tanken på frodig og grønn natur er kanskje skjønn, men når snøen ligger som et teppe, glemmer man hvor fort alt vokser når varme, sol og regn gjør sitt.
Tenk på all tiden du slipper å bruke på gressklipping eller å luke ugress! (Bare sørg for at denne tiden brukes på noe annet enn å måke snø. For da er vi jo like langt, heh)
3. POLLEN
Selv vi uten allergier har de siste ukene kjent det i nesa og på skrotten når knoppene spretter og blomsterstøvet forurenser lufta. Det er ganske ekkelt å tenke på at pollen gjør at det frigjøres betennelsesfremkallende ting i kroppen som igjen gjør at vi både nyser, får rennende nese og kløe i øynene.
Selv for oss ikke-allergikere kan det være plagsomt, men for de som sliter med allergi er det et helvete.
Men den kalde lufta i nord er frisk og ren! <3
4. INSEKTER
Hvem tenker på myggen når kulda biter i fleisen? Ikke jeg! Det er heller ikke nødvendig å bekymre seg for vepsestikk eller klegg eller knott så lenge det er kaldt – i grunnen alle de insektene man ikke skjenker en tanke før de plutselig summer rundt hodet ditt.
Og hva med fugleloppe-stikk?! De klør, de! Og de stikker gjerne tre ganger før de tar kvelden.
Det er lite kløe når det snør <3
5. DEKKSKIFT
Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har skiftet dekk før, men jeg innbiller meg at det er en skikkelig kjedelig jobb. Peter tar seg av selve skiftingen, men jeg vasker dekk hver gang de har blitt skiftet – og det er såpass fryktelig tiltak at vinterdekkene fortsatt står klare og venter på at vaskelysten skal komme krypende.
Minner om at ingen skifter (eller vasker) dekk mens de enda er i bruk 🚗❄️
6. VEDLIKEHOLD
Så lenge snøen ligger og kulda biter, er det innafor å bruke både kulde, vær og vind som unnskyldning til veldig mye. Eksempelvis å vaske vinduer. Ingen vasker vinduer i minusgrader.
Veranda eller kledning kan dessuten stå både uvasket og umalt, for det er sånne typiske ting man gjør når det kommer varmere tider. (Vi derimot, må skjemmes hver dag over flassende maling.. ✌🏼)
7. Lue
I disse tider kan det være ekstra kjekt med en unnskyldning for å gå med lue. Med lange ventelister hos landets frisører, passer det fint å skjule kråkereiret når man har mulighet. Og lue må man faktisk ha på når det er kaldt!
8. Korona-kroppen
Det har vært en lang vår med innesitting, TV og “noko attåt” for mange og enhver, men for oss her sørpå er det snart på tide å betale regningen. For sommeren er på vei og ingen bikinier nord for sørpolen kommer til å passe i år.
Det slipper jo dere som sitter inne og ser ut på 3 meter snø å tenke på. Bare hiv bikinien på peisen og finn frem en skål med ostepop. Sommerkroppen 2020 er i boks!
9. SOMMERKNÆR
Bildet taler for seg selv. Det er sjeldent man skader knærne når man har på ull og vinterdress. Men kjøp gjerne inn plaster og sår-rens allerede nå, det er jo lov å glede seg 😅
10. GRATIS TRIM
Det er sjeldent jeg puster og peser og svetter så fælt som når jeg måker snø. Nå vet jeg ikke hvor mye snø som må måkes i nord i disse dager, men med stengte treningssentre, vil jeg anta at det uansett er muligheter i guds frie natur.
Så hold ut, våren kommer. Men inntil videre har du i hvert fall nok til litt is i brusen 😁✌🏼
Det er lørdag kveld, det er 16 mai – hvorfor ikke blogge litt før leggetid der jeg vanligvis stress-stryker bunadskjorta og prepper ungenes 17.mai-antrekk akkurat nå 😅
I morgen skal vi nemlig feire nasjonaldagen på hytta, og der passer det best med klær man kan traske i skogen i – eller tusle i langs strandkanten. Altså ingen bunad i år, hvilket selvsagt er litt trist (men litt deilig også 😉).
Men over til noe langt viktigere: I dag har vi feiret bursdagen min med litt familie på besøk, foreldre, svigers og min søster med mann og barn – og jeg blir faktisk nødt til å tipse om tidenes kakeoppskrift. Store ord, men jeg lover at dette er bra saker.
For i år bestemte jeg meg for at jeg ville lage gulrotkake, og tok et raskt sveip på google for å se om jeg fant en fristende oppskrift.
Et av treffene var en oppskrift av Kokkejævel, du vet han bloggeren som jeg liker å igle meg innpå (referansehumor 😋) – og jeg ble litt nysgjerrig fordi han hadde skrevet: “Dette er den beste, mest saftige gulrotkaka du noensinne har smakt.”
Altså, ja takk.
Så i går fulgte jeg oppskriften hans til punkt og prikke mens jeg bakte kake sammen med ungene. Med skyhøye forventninger. Men da kaka hadde stekt i 50 minutter på 160 grader og fortsatt var røre-rå (er det et ord?) i midten, fikk jeg panikk. Så jeg lot den stå i 10 minutter til. Fortsatt røre-rå. 10 minutter til. Ai ai. Så 10 til. Fortsatt ikke ferdig! Hva gjør man da? Ringer mamma.
Og mamma vet jo alltid råd, hun ba meg steke den litt til – og jaggu var pinnen fin og ren da jeg stakk kaka i midten noen minutter senere.
Men kunne resultatet bli bra når jeg hadde stekt den så veldig lenge over tiden? Jeg måtte bare la det stå til, så jeg avkjølte kaka litt, pakket den inn i plast etter anvisninger fra Kokkejævær’n sjæl – og la den i kjøleskapet så fort den var kald.
I dag var det klart for innspurten og ostekremen:
Tydelige indikasjoner på at kaka er godt stekt i kantene 🙈😂
Litt usikker på kombinasjonen “pynt” og “gulrot” – men det viktigste er strålende hjelp på kjøkkenet ❤️
Tadaaa!
Ostekremen skjulte jo alle spor av overstekt kake, og jeg var vanvittig spent da jeg skulle kutte det første kakestykket. Men halleluja – den så helt perfekt ut, til og med i midten!
Og smaken? H o l y. D j i s e s.
Det er jo ikke lov å si at en kake man har bakt selv er den beste kaken i sitt slag man noensinne har smakt, så jeg siterer heller min mor: – “Denne kaka er den beste gulrotkaka jeg har smakt. Og jeg liker egentlig ikke kaker engang.”
Så ja. Værsågod – her finner du oppskriften, og jeg signerer ordene til Kokkejævel: Dette er den beste og mest saftige gulrotkaka du noensinne har smakt 😍
/ Og husk: Skulle den bli røre-rå i midten etter 50 minutter, er det bare å la den stå inne ganske mye lenger. Gikk så fint så 🙌🏽
I går morges oppdaget vi at noe var galt. Musikkanlegget som trenger wifi for å fungere, var dødt – og både Peters og min mobil surfet på 4G-nettet. Hva hadde skjedd med internetten?
Ingen av oss hadde egentlig tid til å tenke mer over det, Peter var forsinket til jobb, skolestart var like rundt hjørnet og minsten gjorde seg klar for barnehagen.
Men da hjemmekontor-dagen min var i gang en liten stund senere, oppdaget jeg at nettet fortsatt var fraværende.
Jeg sjekket leverandørens nettside om det var driftsfeil registrert på vår adresse, men det var det ikke. Så gjorde jeg de vanlige grepene: Restartet modemet i kjelleren, og signal-forsterkeren i etasjen over.
Vente, vente. Fortsatt ikke nett.
Jeg sendte Peter en melding for å høre om han hadde fått beskjed om mulige feilmeldinger i nettet, men han hadde ikke hørt noe – og visste heller ikke hva det kunne være.
Så kom pappa innom for å si hei, og siden pappa er en sånn som kan litt om alt, fikk jeg ham også til å ta en feilsøkings-runde. Men nei, etter litt knoting fram og tilbake, var det fortsatt et lite mysterium hvorfor nettet var dødt. Det kunne virke som om det ikke var noen internett-linje inn til huset?
Peter lovte at han skulle se på det så fort han kom hjem, det er han som betaler regningene på TV og internett – og jeg regnet med jeg trengte et kundenummer dersom jeg skulle kontakte kundeservice.
Og bare sånn for å demonstrere hvor lista ligger hva tekniske ferdigheter angår her i huset, kan jeg fortelle at vi fortsatt ikke har kommet over den gangen vi hadde så store problemer med nettet, at leverandøren til slutt sendte ut en montør for å se på det.
Det tok fem sekunder for montøren å løse feilen: Ledningen fra routeren og inn i veggen satt så løst i at den holdt på å falle ut 🙈 (Les mer om den historien her)
Da Peter kom hjem denne ettermiddagen, tok han samme runda som jeg hadde gjort flere ganger i løpet av dagen, han restartet modemet i kjelleren – og signal-forsterkeren i stua.
En kjapp melding til naboen, ingen feil med internett der i gården. Hva i all verden kunne være galt med vårt?
Og du vet hva som skjer når man blir mer og mer irritert – og til slutt innser at feilen må ligge hos leverandøren? Jo, da blir man kanskje litt ekstra oppgitt i det man tar den endelige telefonen til kundeservice.
Jeg stod ved kjøkkenbenken og kikket på Peter mens han satt i telefonkø. Og da telefonen endelig ble besvart i den andre enden, hørte jeg Peters trøtte stemme, i en hel og lang setning:
– “Ja, hei, Peter Kihlman som ringer, vi sliter med internett-tilkoblingen og vi har restartet modem og alt som er flere ganger, men det ser ikke ut til å hjelpe, kan du sjekke om det er noe feil på linja eller noe sånt? Det har vært sånn i hele dag, og ja.. Kan ikke se at det er noe feil med utstyret vårt, så det hadde vært fint å få det fikset før kvelden kommer…”
Så ble det stille. Ganske lenge. Så endret ansiktsfargen til Peter seg, fra normal til rødmende rød.
– “Ok. Oook. Ja, men nei da så! Da beklager jeg bryderiet! Ha en fin kveld”
Og sånn hadde det seg at det gikk opp for Peter at han ikke lenger har hjemmekontor, og at han har hatt så mye å gjøre på jobb de siste ukene, at det er en hel evighet siden han logget seg inn i nettbanken sist.
At autotrekkene som vanligvis går av seg selv, åpenbart ikke har gjort det på en god stund, og at internettleverandører ser seg nødt til å stenge linjene når det blir ubetalte regninger…
For flere måneder på rad…
Så sånn var det. Var visst ikke “De derre helsikes Telenor-folka” sin skyld likevel, men en pappgjøk uten kontroll på privatøkonomien.
Enda godt det er jeg som betaler for strøm og forsikringer 😅
I dag føler jeg meg bare skikkelig heldig: Tenk å våkne opp til høylydt bursdagssang, saft, hjemmebakte sjokolademuffins med lys på, og gaver på senga! Det er fortsatt stas å ha bursdag 😍
For 38 år siden i dag, snek Farfar seg inn på fødeavdelingen utenom besøkstid med en liten bukett liljekonvaler. Det er fortsatt et mysterium hvor han fant liljekonvaler så tidlig våren 1982, men også et mysterium hvordan han klarte å komme seg inn på fødeavdelingen. Dette snakker vi om hvert år, og det er fortsatt like koselig å tenke på.
Men det er jo ikke til å komme utenom at alderen min nå begynner å dra seg til på papiret – selv om jeg ikke tenker nevneverdig over det selv. Jeg bare antar behovet for å ytre ordene: “Alder er bare et tall” er like rundt hjørnet – noe jeg føler er det sikreste tegnet som finnes på at man begynner å bli voksen 😋
I år ønsket jeg meg både tegninger og bursdagskort – og jeg fikk ønskene mine oppfylt! Pluss litt til ❤️
For øvrig er jeg strålende fornøyd med at bursdagsværet bød på sol og fint vær, og det faktum at man aldri blir for gammel for å bestemme bursdags-middagen! Eneste aberet er at man i voksen alder må lage den selv, så det blir sjeldent noen tre-retters 😅
Å ha bursdag midt i mai er fantastisk – selv om det i år er litt spesielt å få bursdagsklem:
Papsen ❤️
… Men det tar vi igjen til neste år 😉
/ Gratulerer med dagen til deg også, Stevie Wonder! 70 år! (Husk, det er bare et tall 😋)
Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive i flere måneder. Det har ligget i bakhodet mitt helt siden i fjor, da jeg ble tipset av en venninne som fulgte denne jenta på Snapchat.
Jeg søkte henne opp, og jeg ble så grepet. Av en person jeg ikke visste hvem var – med en vanvittig utstråling, smittende humør, ståpåvilje av en annen verden, kraftfull og vakker.
Før jeg fikk barn, var jeg ganske uredd. Jeg bekymret meg ikke for å fly, for å kjøre bil, for å bli syk – eller for å dø. Men dette endret seg med en gang jeg ble mor. Det var som om en bryter ble skrudd på da det gikk opp for meg at alle potensielle trusler nå plutselig kunne få store konsekvenser.
Hver gang jeg tar celleprøve, er jeg livredd. Hver gang jeg undersøker brystene for kuler, er jeg livredd. Og kanskje derfor treffer Rebecca meg med full kraft.
Den nydelige jenta og anestesisykepleieren som fikk påvist en sjelden og aggressiv brystkreft-type for 4 år siden. Som gjennomgikk 8 cellegiftkurer og 23 runder med strålebehandling før hun ble erklært frisk.
Så startet den tunge veien med å finne krefter og energi igjen, og etter 1,5 år så det endelig lyst ut. Så smeller kreften tilbake. Da hadde den rukket å spre seg til brystvegg, brystbein, ribbein, lymfeknuter og lunger.
Legene sier hun ikke kan bli frisk. Rebecca mener de tar feil.
Og hele denne reisen deler Rebecca med følgerne sine på Snapchat. Med en visjon om å bruke egne erfaringer til å hjelpe og inspirere andre – helt ufiltrert; oppturer og nedturer.
Og gang på gang blir jeg slått i bakken av hele hennes vesen, måten hun formulerer seg på – så klok, så syk, så takknemlig.
Hun har blitt den ukjente venninnen jeg føler for å støtte, og hver eneste kveld sjekker jeg om hun har lagt ut en oppdatering. Jeg smiler og ler med i oppturene, og jeg gråter og hulker med i nedturene.
For det er dette.. Hun kunne vært meg. Hun kunne vært oss alle.
Rebecca vet det ikke selv, men hun har satt hele livet mitt i perspektiv. Hele reisen hennes minner meg hver eneste dag på at man ikke vet hva morgendagen bringer – og at man ikke skal ta ting for gitt.
Det kunne vært meg som hadde funnet en kul i brystet, det kunne vært meg som kjempet for livet, det kunne vært meg som ville gjort hva som helst for å få fortsette å være mamma til to fantastiske små, og kona til en nydelig mann.
Jeg er ikke religiøs, men jeg tror på å rette fokuset mot ting. Og akkurat nå tenker jeg at Rebecca trenger en strøm av gode intensjoner, gode energier, og gode krefter på veien mot å bli frisk.
Søk opp “rebeccavaagene” på Snapchat – eller følg Facebook-gruppen hennes her: Rebecca skal bli kreftfri.
Jeg håper hun vet at vi er mange som heier på henne ❤️
