Det er bare et par dager igjen til fotografen kommer for å ta bilder til salgsoppgaven – og hodet mitt koker. Jeg har en altfor lang liste over ting jeg skal fikse før den tid – blomster her, puter der, rydding her og støvtørk der.

Selv om jeg sverger til lister over ting som skal ordnes, våkner jeg stadig vekk i 3 – 4-tida om natten og lurer på hvordan jeg skal komme i mål. Jeg rydder og rydder, mens gubben og barna roter.

Men oppi all denne moroa har vi heldigvis vært kjempeheldige, for selv om det er en måned igjen til vi tar over vårt nye hus, har vi allerede nå fått et rom til disposisjon. Dette har gitt oss muligheten til å begynne flyttingen, og vi har tømt både bod og samtlige kryploft allerede.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Fokuset de siste dagene har altså vært å få ting ut av huset, slik at det blir mye mindre å rydde før visning.

Men da jeg stod i garasjen i formiddag, rullet det plutselig opp en stor lastebil foran huset. Jeg skjønte ingenting, og enda mindre forstod jeg da døren til huset åpnet seg, og Peter spratt ut og svinset fornøyd bort til sjåføren som hoppet ut av lastebilen.

Jeg ble stående å glo, for jeg ante virkelig ikke hva som var på ferde. Lasteplanet åpnet seg, og ut rullet en gigantisk flatpakket eske. Peter kvitterte, før de to gutta bar esken inn i gangen.

På dette tidspunktet stod jeg og måpte, hva i all verden var dette for noe? Hva hadde Peter kjøpt som var over to meter langt og åpenbart veide mer enn nok?

Joda. Ikke vet jeg om jeg skal le eller gråte, for i denne flytteprosessen har altså min kjære mann, heretter kalt “flytteidioten”, klart å bestille seg et gigantisk pokerbord. Et pokerbord! Ikke bare er det stort og veier 30 kilo, nei, han skal ha det i rommet over garasjen dit vi skal flytte!

Nevnte jeg at vi ikke skal flytte før om en måned? Og at vi nå har fått et pokerbord i hus, som vi ikke får fraktet noe sted før vi leier flyttebil om minst fire uker?

Så mens jeg organiserer og vrir hodet for å finne ut hvordan vi skal få tømt garasjen for ting før visning, har vi nå fått en to og en halv meter lang eske som vi må finne plass til.

Men som flytteidioten så fint sa det; “Neida, jeg bare tenkte som så: Greit med alt som er gjort.”

/ *Pust med magen* 💆🏻

Hadde vi visst at dette kom til å bli tidenes varmeste sommer, tror jeg neppe vi hadde valgt å flytte akkurat i år 😉

I 30 varmegrader må jeg stadig vekk minne meg selv på hvor gøy det er å få det fint, for nå er det egentlig for varmt til å gjøre noe annet enn å ligge på stranda. Men det er det definitivt ikke tiden for nå, og denne uka har mine fantastiske svigerforeldre vært på besøk for å hjelpe oss med praktiske ting som skal ordnes før huset skal legges ut for salg.

Og jeg er så takknemlig at jeg ikke vet hvilket ben jeg skal stå på.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

For fytti flate så vanskelig det er å få gjort ting med to barn i hus, to barn som ikke bare begynner å bli rimelig klare for å komme tilbake til hverdagen igjen etter ferie – men som også har satt inn det jeg antar må være sjette-giret i søskenkrangling.

Så da min lillesøster i går ringte og spurte om hun og mannen skulle hente ungene og ta dem med på stranda, begynte jeg nesten å grine. Og bare for å toppe det hele, ringte mamma i dag morges og sa hun hadde fått fri fra jobben, så hun og pappa ville svinge innom og ta med seg småttisene en tur på hytta. Halleluja!

Dette ble redningen vår, for både i går og i dag ble to skikkelige arbeidsdager, og både Peter og jeg innså at vi aldri hadde kommet i mål med de tusen tingene som skal fikses, uten hjelp. Men nå er vi altså mer eller mindre i rute!

Svigerfar mente han måtte opp i stigen siden han var eldst 🙈
 

Pålene har endelig fått et par strøk maling…
 

… og terassen har fått et strøk (grå) olje 😋
 

Malingen, som altså skulle vært gjort for evigheter siden, er nå på stell, ledninger som har hengt på halv tolv litt for lenge er festet perfekt, og huset begynner å bli rimelig representativt om jeg må få si det selv 🙂

Nå som de største tingene snart er ferdige, begynner jeg faktisk å glede meg til detaljene. Freshe blomster og rene håndklær, type of thing. Det nærmer seg nå!

Så den neste uka skal jeg fikse puter. Det kan visst aldri bli nok puter. Også skal jeg gjøre alt jeg kan for å holde liv i blomstene fra Rønnaug, sånn at jeg slipper å kjøpe nye 😉

Pelargoniaen fra Mormor stortrives i varmen 😍
 

/ God fredag ☀️

Fra dag til dag er det ikke lett å registrere at barna blir større. Men man merker det virkelig når man kommer tilbake til et sted man ikke har vært på to år 🙂

For da har man jo minnene om hvordan det var forrige gang man var her. Den gangen vi måtte fotfølge den lille tassen som tasset fortere enn godt var. Som ville utforske kriker og kroker, og som gjerne forsvant rundt hushjørnet fortere enn svint.

Det siste det var rom for, var avslapning i solveggen.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Også sitter man her nå da, et par år etter, og innser plutselig at man har strikket fire hele runder på strikkeprosjektet. Og at man i tillegg rakk å drikke en hel Ramlösa med appelsinsmak uten at den ble verken lunken eller dvask.

For den lille tassen vil helst klare seg selv nå, og fotfølger storebror og fetter som er ute på nye eventyr.

Og sånn har det seg at man plutselig kan få ti deilige minutter for seg selv i det herligste som finnes på en varm sommerdag:

Hengekøya 🙂

/ Små, herlige sommergleder 😍

Rekk opp hånda alle som har glemt hvor slitsomt det er å flytte 🙋🏻

Ålreit, så er det noen uker til det smeller på ordentlig, men det lakker og lir til fotografen kommer på besøk for å ta bilder av huset til salgsoppgaven. Og nå som det i tillegg er sommerferie med to småttiser hjemme, har vi virkelig ingen tid å miste!

Jeg, som til vanlig bruker to år på å bestemme meg for hvilken farge jeg skal ha på en TV-vegg, har nå for alvor fått kniven på strupen. Alle tingene jeg har hatt stående i boden, som skulle kommet opp på veggene for lengst – er nå plukket fram fra glemselen og venter på å få sin etterlengtede plass på veggen.

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Hodet er konstant stresset, for med kniven på strupen er det jo enda verre når jeg ikke klarer å bestemme meg! Men, det må jo ordne seg på et vis. Det må jo bare det.

Tidenes beste sommer (beklager til dere i nord som kanskje ikke er like enige) ruller og går, mens Peter og jeg smårydder mellom slagene. Og akkurat nå må jeg innrømme at det føles godt å få sortert ting i skuffer og skap.

For er det noe som er fint med å skulle flytte, så er det i alle fall at man får tenkt godt gjennom hver eneste ting man eier – før man vurderer om det skal bli med videre på ferden. Ting kan selges, ting kan UFFes, ting kan gis bort. Det viktigste er å ikke dra med seg ting man ikke har bruk for, inn i et nytt hjem 🙂

Men så dukker det opp tvilstilfeller da, som i dag da jeg ryddet i en skuff, og disse dukket opp:

Kan jo ikke kaste dem..? Eller?
 

Først pælmet jeg dem i søpla, men så angret jeg rett etterpå. Man vet jo aldri når man kan få bruk for partybriller! Så de fikk bli med videre X-) 

Men i en skuff på badet dukket det opp noe helt annet, som jeg ikke hadde savnet – og som definitivt ikke får bli med videre:

Takk, og farvel 😂
 

For nå er det en ny tid i nytt hus med nye gleder, og jeg har ingen planer om å ta korken av den flasken der igjen med det første…

Men brillene blir 😉
 

/ 😎

I fjor kjøpte jeg trampoline for feriepengene – i år kjøpte jeg noe helt annet 🙂

For det er vel sånn det er å ha hus, at det til enhver tid er en rekke med ting som gjerne skulle vært fikset..? Selv vi, som har et lettstelt og relativt nytt hus, har hatt diverse ting som har stått på fikse-lista en stund nå. Ting vi hadde planer om å fikse i fjor, men som ble utsatt fordi det ikke hastet sånn veldig.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Spesielt én ting har vi tenkt på lenge, en skikkelig jobb som vi var litt usikre på hvordan vi skulle løse.

En utvendig stor-jobb…

Og sånn hadde det seg, at mens jeg i fjor kjøpte trampoline for feriepengene – ble det i år noe langt kjedeligere, men mye mer betryggende! I år kjøpte jeg nemlig: Utvendig tak- og husvask!

Hvis ikke dét gir utallige voksenpoeng, så vet ikke jeg 😉

For etter fem år, hadde det blitt både mose på taksteinen, og diverse områder på kledningen med det jeg antar var grønske. Og min mann Peter hadde selvfølgelig planer om å “fikse det sjæl”. Hvor vanskelig kan det være liksom, å spyle et tak og klatre i en stige?

Så jeg måtte sette ned foten. Det siste jeg trengte nå, var en mann som bega seg ut på en strabasiøs ferd, balanserende på hustaket, med en høytrykksspyler i hånda. På forsiden av huset kunne vi brukt lift, men på baksiden måtte vi brukt balansen. Herreminhatt, jeg grøsser bare av tanken.

Derfor satte vi fagfolk på saken, og etter to dagers arbeid skinner huset, både tak og vegger! Jeg er så fornøyd, og må innrømme at det var ufattelig deilig å la folk som vet hva de driver med, ta seg av den omfattende jobben det tross alt var.

Jeg må også få si at det føles litt kjipt at vi ikke fikk gjort dette før – sånn at vi fikk nyte det rene huset vårt uten å være på flyttefot. Men det er vel sånn det er, at ting man har utsatt i det lengste, plutselig får fart på seg når huset skal selges.

Men som en leser så fint kommenterte: “Alt som fikses når man skal selge, hadde ikke blitt fikset dersom man ble boende”. Og det er vel noe i det 😉

Om ikke annet føles det vanvittig godt å skulle selge et nyvasket hus. Og ikke minst at jeg slapp å finne ut hvordan Peter ville klart seg med høytrykksspyleren x antall meter over bakken..

/ 😅

For noen dager siden skrev jeg om min noe traumatiske opplevelse i telt da jeg gikk på barneskolen. Jeg har i alle år vært ganske sikker på hvem det var som lyste på oss med lommelykt fra utsiden, men jeg hadde jo ikke noe ønske om å navngi den mistenkte.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var at mitt gamle nabolag kunne komme til å finne veien inn på bloggen..

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg fikk jo helt vondt da jeg oppdaget at John hadde vært innom og lagt igjen en kommentar, for han er den typen nabo som alle liker – en bestandig blid pappa som aldri kunne funnet på å skremme noen som sov i telt.

Men også på Konatil sin Facebook-side, var spekuleringen i gang. To andre som var naboer på den tiden, mente nemlig at ikke bare kunne de huske selve hendelsen, men også hvem som stod bak.. Og den skyldige måtte være Jørn!

Jørn, som for øvrig er sønnen til John, var sannsynligvis den siste jeg ville mistenkt, kanskje nest etter John. Jeg var rimelig sikker på at det ikke kunne være Jørn som stod bak, men siden de to jentene virket ganske sikre i sin sak, begynte jeg å likevel å tvile.

Men innen jeg var klar for å svare de to jentene som hadde beskyldt Jørn – hadde noen åpenbart tipset Jørn selv, om diskusjonen som foregikk bak hans rygg.

Og sånn hadde det seg at Jørn måtte legge inn en liten forsvarstale på Konatil sin Facebook-side, for å svare de to gamle naboene som mente de husket hendelsen.

Og svaret var så artig at jeg ble nødt til å sende Jørn en melding og spørre om jeg kunne dele det videre 😉

Så ja. Selv om jeg ikke ønsket å navngi noen, så har jeg nå lært at man skal være litt forsiktig med å fortelle historier fra gamle dager. For neste gang er det ikke sikkert det er en kjernekar som Jørn som føler seg mistenkeliggjort 😉

Jeg husker i gamle dager, jeg. Da livet om sommeren først og fremst bestod av å boltre seg i vannet når man var på stranda. Bade så lenge at man ble blå på leppene, og deretter la seg varme opp av sola – til man på ny var klar for å hoppe uti sjøen igjen.

Men et eller annet sted langs veien snudde det for meg. Jeg tror det må ha vært mellom 20 og 30 – plutselig ble jeg en frysepinne, og den ubehagelige følelsen av å synke ned i kaldt vann ble såpass lite fristende at jeg heller lot det være.

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

Og sånn har det liksom fortsatt. Svigerfamilien ler jo av meg, badeløver som de er. Morgenbad er for eksempel obligatorisk på hytta, men jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å forlate søvn og en varm og herlig dyne, for så å kaste seg ut i kaldt vann. Bare fordi det er tradisjon.

Lenge har jeg tenkt at det er meg det er noe galt med. At jeg har mistet bade-gleden, og at jeg aldri ville komme til å dyppe meg i sjøen igjen – til badeløven Peters store fortvilelse.

Men så viste det seg at jeg hadde glemt noe helt essensielt: Det har jo ikke vært skikkelig sommer siden nitten-pil-og-bue! Hvem gidder vel å bade når man sitter og fryser på land?!

Det er jo noe helt annet når gradestokken nærmer seg 30 i skyggen, og sola steker fra skyfri himmel! Som nå 🙂

Okei, litt småkaldt i starten..
 

Ikke noe å si på stilen X-)
 

“Okei Peter, sjekk dette trikset!”
 

“Først sånn..”
 

“.. Og så sånn!”
 

🐳
 

.. Også må det kanskje nevnes at det hjelper betraktelig på badelysten at vannet holder 23 grader, da 😉
 

/ Men morgenbading får vente til neste år 🙈

I går ankom vi hytta til svigers, og for første gang hadde vi med både telt, liggeunderlag og soveposer i bagasjen. Vi har egentlig hatt planer om å telte med barna i et par år nå, men har aldri fått ut fingeren.

Men i går var vi klare, gradestokken glimret med 30 varme i skyggen, og vannet foran hytta lå blikkstille uten en krusning. En perfekt dag for å få opp Peters gamle telt!

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Og mens fotballkampen rullet på skjermen inni hytta, krøp barna og jeg ned i hver vår sovepose i teltet – den ene med større stjerner i øynene enn den andre.

Og så, den magiske lyden av stillhet.

Lyden av natur, av trær og vann. Jeg tror det var lukten av lyng og gress som fikk meg til å tenke: Hvorfor i all verden har vi ikke gjort dette før? Hvorfor sover ikke folk i telt hele tiden?!

Sommernatta er perfekt, ikke bare blir det akkurat passe mørkt (for sånne litt mørkredde som meg, som attpåtil har et litt anstrengt forhold til telting) – men det å sove med frisk sommerluft rett i nesebora, er jo rett og slett helt fantastisk!

Barna sov som to steiner hele natten gjennom, og syns det var stor stas å våkne i hver sin sovepose i dag morges.

Det trenger altså ikke være så komplisert, man trenger ikke dra på langtur for å telte – det er fantastisk gøy å rigge seg til rett på utsiden av husveggen også 🙂

/ Vi går for en natt til シ

Det nærmer seg den årlige sommerturen til hytta til svigers, og i går fant Peter fram både telt, liggeunderlag og soveposer. I år tenkte vi nemlig å telte i hagen istedenfor å sove i hytta 🙂

Men teltet fikk meg til å tenke på et helt spesielt telt-minne fra barndommen, et minne som vel må sies å ha endret seg betraktelig fra jeg var barn, og til jeg ble voksen.

Men i mange år var jeg livredd for hva som egentlig skjedde den natten i teltet..

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

(Licensed from: wellphoto / yayimages.com)
 

Vi var tre venninner som skulle sove i telt i hagen utenfor huset vårt, jeg tipper vi var mellom 10 og 12 år gamle. Det var ganske sent på sommeren, for jeg husker det ble relativt mørkt midt på natta – og for tre små, mørkredde jenter, var det en avveiing om vi i det hele tatt ville tørre å gjennomføre en hel natt i det fri.

Vi lå og småskravlet og fniste sånn som 12-åringer gjør, da mørket begynte å falle på. Tennene var pusset, siste dotur før natten var gjennomført, og vi hadde krøpet ned i hver vår sovepose.

Det var med skrekkblandet fryd vi registrerte at det ble mørkere og mørkere ute, men vi hadde så klart ikke planer om å sove. I alle fall ikke på en stund enda, så vi lå der og skravlet om gutter mens fnisingen satt løst.

Men så, rett over midnatt, fylte hele teltet seg med lys. Det vil si, noen lyste på oss fra utsiden – og jeg husker jeg ble så livredd at jeg mistet pusten.

Det stod altså noen på utsiden av teltet, helt musestille, med en lommelykt rettet mot oss. Vi så bare skygger som gjenspeilet seg på teltduken.

Vi lå helt stille, ingen av oss turte naturligvis å si et ord. Mamma og Pappa hadde lagt seg, det var mørkt i huset vårt, og soveromsvinduet deres var på andre siden av huset.

Etter noen sekunder ble lommelykten slått av og på i et voldsomt tempo, og jeg husker jeg knep øynene mine hardt sammen for å slippe å se. Men det blinkende lyset trengte seg gjennom øyelokkene, og jeg tenkte at nå, nå kommer jeg til å dø av skrekk.

Jeg var altså så redd at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg – hadde det enda kommet en lyd, noe, et eller annet fra utsiden – men den intense lysstrålen fra lommelykten var bare grusom.

Etter det jeg tipper kan ha vært et minutt, ble det mørkt igjen. Vi lå fortsatt musestille, ingen av oss turte å røre på en finger.

Jeg aner ikke hvor lang tid det tok før førstemann turte å hviske noe, men det var en god stund. Og der lå vi da, for redde til å bli liggende i teltet, men om mulig enda reddere for å åpne glidelåsen og løpe inn i huset.

Men vi gjorde selvfølgelig det siste. Det var ikke snakk om å bli liggende ute sammen med et galt monster som attpåtil hadde lommelykt.

I ettertid har jeg tenkt mye på denne episoden. Jeg har teltet siden, men må innrømme at skrekken jeg opplevde den gangen var så intens at jeg fortsatt kan se for meg det blinkende lyset hver gang jeg ser en teltduk.

Men som voksen har jeg klart å resonnere meg fram til hva som sannsynligvis skjedde den natta.

Naboen. Han med soveromsvinduet vendt mot vår hage. Ikke særlig gøy å få nattesøvnen sin frarøvet på grunn av tre fnisende 12-åringer som, slik han så det, kanskje hadde planer om å skravle hele natta.

Hva med å skremme dem litt? Så demper de seg kanskje, eller enda bedre: Blir så redde at de tasser inn isteden?

Så gratulerer kjære nabo, du vant den natta. Jeg vet det var deg, for jeg husker skyggene av trærne som danset over teltduken – trærne i din hage som du må ha stått bak, hvis ikke ville det ikke vært noen skygge.

Håper du nøt stillheten som fulgte etter at vi løp inn i huset. Og at det føltes godt å skremme livsskiten ut av tre små jenter som for første og siste gang ønsket å nyte den fine sensommer-natten under stjerneklar himmel.

(Licensed from: nik187 / yayimages.com)
 

/ Satser på at det går bedre på telttur til helgen 😉

Da vi flyttet til Larvik for fem år siden, husker jeg vi hadde besøk av svigers en helg. De kjørte seg en tur i nærområdet, og litt etter kom de helt nyfrelste tilbake. 

De hadde nemlig ved en tilfeldighet oppdaget et gartneri rett nedi veien for her vi bor, og der hadde de gått helt bananas og kjøpt blomster som fylte hele bagasjerommet på bilen, og vel så det.

Både svigermor og svigerfar er sånne “hagefolk”, og jeg har sjeldent hørt flere lovord komme fra dem, verken før eller siden. Kvaliteten på blomstene var tydeligvis noe for seg selv, sånt no hadde de i alle fall aldri sett i by’n 😉

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

Til tross for at jeg er oppvokst i traktene, visste jeg ikke om noe gartneri som solgte blomster rett nedi veien. Så jeg ringte Mormor.

– “Du, er det et gartneri i nærheten som selger blomster?”, spurte jeg.

– “Hva mener du med i nærheten, da?”, svarte hun.

– “Nei, sånn nedi veien. Tror kanskje det var ned forbi butikken, liksom?”, fortsatte jeg.

– “Åååååååja! Ja, du mener blomstene til Rønnaug! Vi kjøper ikke blomster andre steder, nei”, svarte Mormor.

Sånn var det altså. Så siden da har vi kjøpt blomster av Rønnaug, hvert eneste år. Og hver eneste gang svigers er på besøk om sommeren, fylles bagasjerommet opp med stauder og urter og fargerike blomster fra det lille gartneriet.

Jeg vet ikke hva det er, men blomstene hennes er bare helt unike. Jeg aner ikke hvordan hun klarer å få dem så nydelige, men jeg mistenker at hun steller vanvittig pent med dem. Mye vann og mye kjærlighet.

Og akkurat nå er det skikkelig godt å tenke på at vi ikke flytter så langt til høsten. Sånn at blomstene til Rønnaug fortsatt blir å finne rett nedi veien 😉

/ Livet på landet 😍