Selv om Peter og jeg snakker om det meste og har få hemmeligheter for hverandre, kan jeg likevel ikke tro at Peter til slutt ga meg frie tøyler til å tråle gjennom de gamle dagbøkene hans. Først tenkte jeg at det bare kom til å bli fantastisk underholdning, men det tok ikke mange sidene før jeg innså at det simpelthen ikke går.. Haha, det er altså noe så privat over det hele, at jeg rett og slett ikke fikser å lese det!

Jeg kjente jo (heldigvis?) ikke Peter på denne tida, men det tok ikke mange sidene i den ene skoledagboka før jeg klarte å danne meg et bilde av hvordan Peter må ha vært på nittitallet.

Her for eksempel, følger to utklipp fra bladet “Topp”. Først sendte Peter og kompisen Arne inn et ønske om å få brevvenner, men som den utålmodige sjelen Peter er, så tok det litt for lang tid før det kom på trykk. Så i mellomtiden sendte han liksågodt inn et nytt ønske, for seg selv alene 🙂

“Big girl hunt! Vi er to helsprøe vesener, som vil skrive med jenter i alle aldre. Selv er vi 13 vintre gamle. Arnes int: Judo, snowboard, jenter etc. Peters int: håndball, snowboard, klubben, sove, rollerblades, jenter og andre slappe ting. Av musikk liker vi: Travellin Strawberries , The Cranberries, Nirvana, Zig and Zag etc. Brev uten bilde returneres!”

“No boys allowed! Jeg er en gutt på 13 år som vil skrive med jenter fra ca. 12 – 15 år. Hobbyer: Jenter, håndball, klubben og sove. Grupper: Cypress Hill, Snoop Doggy Dog, Nirvana. Så vær ikke i tvil, men mat postkassen min med brev. Helst bilde i første brev. Peter Kihlman” (etterfulgt av adresse)

Jeg måtte jo selvsagt spørre hvordan det gikk med postkassa til Peter, og det hadde visst kommet så mange hundre brev at han og Arne rett og slett hadde gitt opp, og mistet interessen for hele skriveprosjektet, hehe..

At det stort sett stod jenter i hodet på Peter, er jo ikke så rart. Men da dette arket falt ut av den ene skoledagboka, fikk jeg så latterkrampe at jeg ikke klarte å stoppe å le. For hva er vel smartere når man ikke får seg dame, enn å sette i gang diverse tiltak for å få på litt klinings? 😉

Diplom! Utleveres til Grete for å ha gjennomgått kyssekurs! Karakter: S.
Vi håper at vi hører fra deg om lignene saker senere. Arrengørgeneral: Peter Kihlman.
1. plass.

En ting er jo bilder og artige diplomer, noe helt annet er de innerste, private tankene fra en pubertal og søt ung gutt, som gjør alt han kan for å være tøffest. Av det lille jeg har sett, så er det ingen tvil om at han var flink til å skrive allerede da – selv om jeg regner med at 99% av innholdet bare er historier om hvilke jenter som lå høyest i kurs til enhver tid..

Mye tyder forøvrig på at det svingte stort på den tida:

“Tirsdag 30. april: Kommer til å møte Ingrid på prøve-gudstjeneste. I.M. LOVE U!”
“Onsdag 1. mai: Møtte Carro og Carina på Tusenfryd. Plutselig merket jeg at Ingrid gikk ut av livet mitt. Nesten. Nå ble jeg fort hypp på Carina. Love her!!”

Haha! Dette er bare så fantastisk at jeg finner ikke ord! Jeg mistenker at det beste og mest underholdende finnes i den første dagboka, som er full av skrift fra perm til perm. Men jeg kan rett og slett ikke få meg til å lese.

Men med tanke på den overraskende positive responsen på mine tre dagbok-innlegg tidligere denne uka, så blir jeg bare nødt til å overtale Peter til å kjøre en dagbok-spesial på sin egen blogg. Det er ingen unnskyldning at han blir uvel av flauhet over å lese sine egne gamle kommentarer. Dette er simpelthen for bra til ikke å deles!

/ Kom igjen Peter, give us the juicy stuff!

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg vet flere av dere håper på mer juicy stuff fra mine gamle dagbøker, men jeg må dessverre innse at jeg ikke var spesielt flink til å sette meg ned for å skrive i min ungdom. Jeg knotet heller ned ting i rykk og napp, og selv om jeg angrer litt på det nå – så kan det vel tenkes at det kanskje var like greit 😉

Det har blitt mye snakk om dagbøker hjemme hos oss den siste uka. Jeg trodde jeg var den eneste som hadde gammel moro som dette liggende, og i morges sa jeg til Peter at det var synd han ikke hadde noe tilsvarende å dele med sine lesere.

Men… Mye tyder på at jeg tok feil!!

Annonsørinnhold

Siste sjanse på januarsalget

For i dag fant jeg gubben med rumpa i været mens han lette nedi pappesken med påskriften: “Må ikke åpnes før 2031” – året han fyller 50. Denne esken har stått innerst i et skap så lenge jeg har kjent Peter – men han har fortalt at det ligger mange spesielle minner oppi der. De skulle visstnok ligge skjult for menneskeheten i minst 15 år til, men i dag klarte han altså ikke holde seg lenger, og plutselig fisket han ut denne lille samlingen med skatter:

Det er så godt som umulig å få Peter til å bli skikkelig flau. Terskelen hans for flauhet er ustyrtelig høy og jeg har aldri sett ham rødme – men i dag åpnet han den ene boka og rødmet umiddelbart så fælt at jeg trodde han hadde fått et illebefinnende. Han klappet kjapt igjen boka, før han mumlet brydd at “dette skal definitivt ikke deles med noen!” og “det er bare så… forferdelig”

Jeg tuller ikke altså, han virket rett og slett uvel av flauhet over å lese sine egne gamle kommentarer.

Til slutt gikk han med på å la meg se bare noen få utdrag. Og for å si det pent: Peter anno 1994-1999 skuffet ikke! Det var så fantastisk og så veldig flaut, men samtidig helt herlig å se hva denne meget pubertale gutten lirte av seg i full fortrolighet til seg selv. Det er liksom noe ekstra søtt ved en hormonell gutt som prøver å være både søt, tøff og sjarmerende, og alt på én gang, mens han skriver en dagbok til seg selv!

Overraskende ofte i diktform. På engelsk! Haha!

Nei altså, det er så mye gull i de bøkene at jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

Først tenkte jeg at det vil bli helt umulig å få Peter til å lette på sløret for resten av verden, men tidligere i dag kom jeg på en mulig løsning. For midt under frokosten spurte han om han kunne se lørdagens semi-finale i Fotball-EM på pub med min svoger. Jo da, svarte jeg, ikke noe problem det.

Men nå tenker jeg.. Hva om det kanskje er et lite problem allikevel, men at han selvfølgelig får lov dersom jeg skulle få lov til å ta en biiitteliten titt i et par gamle bøker..?

I så fall er det bare å glemme Skam og Isak, for Peters pubertale poesi går alt annet en høy gang. Jeg lover! 😉

/ La oss bli på nittitallet litt til!

* Følg Konatil på Facebook *

Etter at jeg postet innlegget “Utdrag fra en hemmelig dagbok” tidligere denne uka, sendte jeg altså min store ungdomsforelskelse, OP – en melding på facebook. Jeg måtte simpelthen finne ut av om han husket noe som helst av det jeg hadde skrevet om i dagbøkene..

Og det tok ikke mange minuttene før ordene “Sett 23.03” dukket opp under meldingen jeg hadde sendt ham. Så hadde han altså lest den.

Men så ble det stille.

Og da fikk jeg noia. I 1997 var jeg overbevist om at jeg var for ung og barnslig for ham, siden han tross alt var nesten 2,5 år eldre enn meg. Men nå, i 2016, hadde jeg altså skrevet en melding til ham på facebook der jeg spør ham pent om han kan ta en titt på bloggen min. Jeg vet ikke helt om setningen “Jeg har nemlig blogget om deg..” gir en god eller dårlig følelse..? Haha!

Så fulgte en hel evighet med nervøs neglbiting og urolig trasking hit og dit. Plutselig føltes det som å være tilbake i 1997 igjen…

Men så..

Iiiiik! Jeg er helt sikker på at jeg kjente et blaff av sommerfugler flaksende rundt nedi magen. (Sorry Peter, jeg har ikke sett OP siden verden min gikk under da han sluttet på ungdomsskolen, men jeg håper du forstår)

Han hadde svart!

Og selv om jeg husker ham som en veldig snill og hyggelig gutt på ungdomsskolen, så kan jo litt av hvert ha skjedd på tjue år.. Men jeg burde jo visst at jeg ikke hadde noe å bekymre meg for.

For ikke bare svarte han, men han bekreftet at han husket tida fra dagboka godt, og at han syns det var morsomt å lese det jeg hadde skrevet. Jeg spurte om han visste at jeg var på knærna etter ham, og det kunne han selvsagt bekrefte med et “selvfølgelig” 😉 Han skrev også at han bare hadde gode minner, selv om han var veldig sjenert på den tiden og “redd for å ta initiativet”..

Han utdypet selvfølgelig ikke dette noe videre, men jeg har jo selvfølgelig kjempelyst til å tolke dette som at han hadde litt følelser for meg også. Jeg kan i alle fall forstå at han ikke turte å prøve seg – bare se på hu her, litt av et støkke 😉

Det viser seg at OP i dag er tobarnsfar, og at de i sommer er på flyttefot hjem til Larvik igjen. Tilbake til det samme lille stedet som vi vokste opp på nittitallet, og her Peter og jeg har bodd de siste tre årene.. Han flytter dessuten bare et steinkast unna hallen, og gleder seg til å begynne å spille håndball igjen til høsten.

.. Tilfeldigvis på samme lag som Peter spiller på..

Oh lord. Dette lukter comeback for dagboka! 😉

/ Neida. Joda 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Yabbadabbadoo! “How to open a lock with no keys” ga så sannelig resultater – to binders gjorde susen og låsen er nå åpnet! Den gamle, superhemmelige dagboken min har fått luft for første gang siden 1997 🙂

Okei, så var det Peter som klarte å dirke den opp for meg, men det spiller jo ingen rolle. Åpnet er åpnet, og jeg har endelig skummet meg gjennom side på side med berettelser som oser av alt fra sommerfugler i magen til bunnløs fortvilelse over kjærlighet som aldri ble gjengjeldt 🙁

Akk, for en tøff periode i livet! Det begynner allerede på barneskolen, jeg fikk min første kjæreste da jeg var 11 år gammel. Han gikk i klassen min, het Truls og hadde bursdag på samme dag som meg. Det er mye som tyder på at det var litt småkaotisk da det ble slutt etter 1 år og 1 måned:

“Jeg hadde tenkt å slå opp for noen dager siden, men gjorde det ikke.” Haha!

På barneskolen var det lite nytt å melde om, men så begynte det. Ungdomsskolen. Herreminhatt for en tid! I går traff jeg en ungdomsskolelærer som mente at man burde hatt et friår når puberteten satte inn for alvor, og jeg kunne ikke vært mer enig! Om ikke kroppen boblet over av hormoner generelt, så gjorde jo de uttallige forelskelsene sånn at konsentrasjonen forduftet totalt.

Og mye tyder på at det var læreren min Ove, som fikk meg til å børste støvet av pennen igjen (i den beste levetiden vi har!):

La meg bare si et par ord om Andrè. Denne gutten skapte altså så mange intriger i jentegjengen vår, at det skulle ikke vært mulig. Vi var jo selvfølgelig forelsket i ham alle sammen, og det var ikke så rart – han var både dødskjekk og en sånn type som var langt over gjennomsnittet god i både håndball og fotball. Ingen av oss fikk noensinne utvekslet et eneste ord med ham, men det hadde ingenting å si. Forelskelsen var nådeløs.

Men tro det eller ei, bare et par måneder senere var André glemt. Jeg husker faktisk enda hva som skjedde den vinterdagen hjertet mitt oppdaget gutten i niende. Jeg hadde fritime, og plutselig fikk jeg øye på en stakkar som kom hinkende på krykker. Jeg spratt opp for å åpne døren for ham, og han smilte og sa takk.

Det var det hele.

Men da var det gjort <3

Jeg husker hvor forferdelig det var da det gikk opp for meg at han gikk siste året på ungdomsskolen, og at det bare var to måneder igjen til sommerferien. Hvert eneste friminutt gikk ut på å lokalisere hvor han befant seg, og jeg grublet natt og dag på hvordan jeg skulle få ham til å oppdage meg, og da helst innse at vi var skapt for hverandre.

Men sommerferien kom, og OP hadde fortsatt ikke innsett at han måtte få opp øynene for den lille jenta i sjuende. Den sommeren og høsten var helt grusom, jeg trodde verden skulle gå under i flere måneder. Da det nærmet seg nyttår begynte jeg endelig å se framover igjen, men da skjedde det noe veldig uventet:

Herregud, sorry Anders! Litt av et utbrudd, men greia var at jeg fikk snakke med ei venninne av OP i telefonen den samme kvelden, og hun påstod at siden Anders hadde vært forelska i meg, så hadde OP holdt seg unna. Jeg visste ikke at Anders hadde vært forelska i meg, men Anders visste godt at jeg var helt på knærna etter OP.

Jeg ble naturlig nok knust av å høre det, men samma det: OP hadde ringt meg på nyttårsaften! På HUSTELEFONEN! Dette var jo før mobiltelefonens tid, så det må ha vært så vanvittig stort for meg..

Etter dette ble det stille i dagboka, men jeg mener å huske vi var på et par alene-hjemme-fester den våren. Men til tross for et par roligdanser, skjedde det ikke noe mer mellom OP og meg – og historien slutter der.

Så.. Kjære André. Kjære OP. Ungdomstiden min hadde definitivt ikke vært den samme uten dere. Dere vet det ikke selv – men takk for at dere lærte meg om livet! <3 Hihi.

/ Tror jammen jeg skal se om jeg finner OP på facebook, og sende ham en melding og høre om han husker noe av dette 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Å ta turen til Ikea på en lørdag er jo vanligvis ikke spesielt smart.. Men når det derimot er lørdag i slutten av juni, og solen skinner – da er det veldig få som lar seg friste av innendørs handel på et stort varehus! Siden Peter og jeg skulle en tur til Oslo i dag, benyttet jeg anledningen til å overtale min kjære mann til å stikke innom Ikea på vei hjem.

Peter var selvfølgelig ikke veldig gira, men siden vi har knust så mange av yndlingskjøkkenglassene at vi snart ikke har flere igjen i skapet, måtte han faktisk innrømme at det var behov for en sving innom.

Vi var veldig sultne da vi ankom, så vi løp rett opp i kafeen for å få oss en liten matbit. Jeg anbefaler alle å gå rett til matfatet når man skal handle på ikea. De fleste tenker at man skal handle litt først, og så gå for å spise – eller enda verre; handle alt først, og spise helt til slutt. Dette er rett og slett ikke bra. Man trenger energi for å navigere seg rundt på Ikea, og det aller, aller verste som kan skje – er når én eller flere i reisefølget blir hangry. Da er det bare å gi opp og reise hjem.

Akkurat ankommet Ikea – allerede 78% hangry. Mat. Nå.

Da jeg bodde i Oslo for en del år siden, tok jeg rett som det var ikea-bussen ut til Slependen, for å kjøpe litt småtterier til leiligheten. Jeg har altså sett en del par-krangler, og hissige damer og menn som iherdig prøver å overbevise partneren om at det blir mye bedre med en grønn sofa eller et sort kjøkken. Det beste var den gangen jeg overhørte et eldre ektepar, hvor damen snudde seg til mannen sin og spurte:

– “Hvilken av disse putene liker du best? Den grå eller den blå?“

Mannen kan ikke ha rukket å tenke seg om engang, for svaret kom så kjapt at jeg forstod at dette var en kar som hadde skjønt det:

– “Nei, jeg liker den samme som deg, jeg – så det trenger du ikke spørre om..“

Haha! Selv om jeg var singel selv på den tiden, lærte jeg der og da hvor viktig det er å velge sine kamper i et forhold 🙂

I dag var jeg forøvrig sjukt fornøyd med at Peter var så hjelpsom, for han svinset rundt og lette etter ting for meg hele tida. Jeg syns liksom det gikk mye kjappere enn vanlig, og plutselig stod vi ved kassene. Peter smilte tilfreds, og jeg tenkte faktisk at det var mulig jeg hadde tatt feil hele tida – kunne det være at han trivdes litt på Ikea likevel..?

Det var ikke før jeg sjekket snapstoryen hans nå i kveld, at jeg oppdaget videoen han hadde filmet i smug inne på varehuset:

“Jeg har nå gjemt meg mellom noen skuffer.. Trikset er å late som man leter etter noe for frua – mens man sakte men sikkert går mot utgangen..“

/ Det blir nok lenge til neste ikea-tur 😛

* Følg Konatil på Facebook *

Sammen med de gamle skoledagbøkene jeg fant på loftet til Mormor og Este, dukket det også opp tre dagbøker som jeg ikke har sett på veldig mange år! Så i dag har jeg lest og humret og levd meg tilbake til det som føles som et helt annet liv 🙂

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg var 7 år da jeg fikk min første dagbok til jul, og jeg føler nesten jeg har blitt kjent med meg selv på nytt ved å lese ordene jeg knotet ned for svimlende 27 år siden.

Jeg var riktignok ikke særlig ivrig på å skrive, og mye tyder på at jeg var ganske forvirret over hele dagbok-fenomenet. Det kan virke som jeg skrev for et større publikum, og flere steder står det at: Det er ikke jeg som heter “jeg”, men “Christina”:

Haha! Greit å presisere 😛

Etter denne siste oppklaringen, var det stille fra meg et par år – helt til jeg måtte få ned på papiret at foreldrene til Sigrid var skilt. Og at Sigrid “sikert syntes det var litt leit.” Men så begynner jeg å få taket på dagbok-stilen:

Etter denne lille historien er det stille helt fram til Kong Olav døde i januar 1991. Da hadde jeg tegnet et stort, svart hjerte med teksten:

“I går ble KONGEN død. Det var trist for alle. Onsdag skal Kong Olav begraves. Det er leit syntes jeg.“

Jeg kan ikke huske at jeg var så opptatt av kongehuset, men nyheten om kongen ble uansett overskygget av gladsaken: “Julie og Anette og Jeanette har vært med meg hjem fra skolen.“

Men dere som følger meg på snap vet jo at det sannsynligvis er i den siste dagboka at alt det morsomme kommer! For i denne boka skrev jeg da jeg gikk på ungdomsskolen, tida da jeg var så forelska at jeg holdt på å spy hver eneste dag. Det er sikkert derfor denne dagboka er forseglet med en lås.

Bilder fra min fortvilte snapstory..

Og selv om nesten alle dere som har sendt meg snap-melding mener at jeg bør klippe av låsen, så har jeg planer om å klare å dirke den opp i dag. Det er liksom noe juks over å ødelegge den.. Peter er i ferd med å google “How to open a lock with no keys”, og jeg håper det gjør susen!

Hvis ikke har jeg et siste ess i ermet.. I går kveld fikk jeg nemlig denne meldingen fra min lillesøster, som åpenbart hadde behov for å lette litt på den dårlige samvittigheten hun har båret på siden nittitallet. Mye tyder på at hun har et triks eller to å lære bort når det gjelder å dirke opp små dagbok-låser..

Oppdatering følger! 🙂

/ Snap: umulius82

* Følg Konatil på Facebook *

I dag var jeg en tur på loftet til besteforeldrene mine for å se om jeg kunne finne noen gamle barnebøker til sønnen min. Og der oppe, i den spede lysstrimen fra lommelykten, ramlet jeg plutselig over en eske jeg dro kjensel på..

Esken må ha blitt satt der som en slags mellomlagring da mamma og pappa solgte barndomshjemmet mitt for mange år siden, og gleden var stor da jeg skimtet mine gamle skoledagbøker som ikke har sett dagslys på tjue år!

Og det er vel først når man finner en gammel skoledagbok, at man innser hvor mye livet har forandret seg siden man var fjorten..

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg må bare dele dette, for jeg synes det var så søtt. For bare fordi man plutselig blir forelska i en ny fyr, så lar man jo ikke en hel side i skoledagboka gå til spille av den grunn 😉

/ Haha! 😀

* Følg Konatil på Facebook *

I går tok vi en spontantur på hytta, og etter alt letekaoset som har regjert her hjemme de siste dagene, var det en befrielse å komme seg bort litt. Vi er så heldige å ha hytta til foreldrene mine bare en liten svipptur hjemmefra, og det er så deilig å slippe lange timer i bil før vi er framme.

Ekstra koselig er det når mamma og pappa er der selv også, og jeg er glad jeg har funnet meg en mann som ikke har problemer med å være seg selv rundt sine svigerforeldre. Hvis han føler for å ta seg en strekk i sofaen med ei pute på hodet, ja så gjør han bare det!

Annonsørinnhold

Morsdag nærmer seg: Disse gavene vil hun elske

(Fra min snapstory: umulius82)

Vi fikk koblet skikkelig av et par dager, men da vi satt i bilen på vei hjem i kveld, var det raskt tilbake til virkeligheten igjen. For da oppdaget jeg tilfeldigvis at Side2 hadde delt innlegget jeg postet i går, og jeg kjente umiddelbart at jeg fikk lyst til å synke gjennom bilsetet.. For denne lille “ubetydeligheten”, der Peter leter etter noe jeg har endret her i heimen, har altså blitt til en “krig” – og jeg er seriøst på grensa til rødmende flau.. Off – det som bare er en liten fillesak!

Men men. Nå i kveld kom i alle fall katta seg ut av sekken – Peter vet hva det er jeg har gjort, og om han fant det ut selv eller om jeg måtte fortelle det, kan du se “live” i den rykende ferske videoen han nettopp har postet her. Jeg er forresten takknemlig for at han ikke ga meg tid til å ordne hyttehåret eller skifte fra hytteantrekk før jeg måtte stille opp foran kamera. Han er grei sånn 😉

Sånn atte ja.. This is it: Onsdag kveld sjekket jeg altså kalenderen for å finne ut hva slags søppel som skulle tømmes dagen etter, og da jeg så det var restavfall bestemte jeg meg for å av-ise det lille fryseskapet vårt på kjøkkenet. Dette har irritert meg veldig lenge, og for å få til det, måtte jeg flytte alle frossenvarene over i det store fryseskapet vi har i boden. Mens jeg ryddet ut av det lille skapet, fant jeg ut at dette var en ypperlig anledning til å ta en skikkelig kasterunde.

Jeg har nemlig en tendens til å fryse ned matvarer, og glemme dem. I flere år. Peter irriterer seg grønn over dette, han har til og med sendt meg masse linker med informasjon om hvor lenge forskjellige frosne varer holder seg i fryseren, haha.. La meg bare si det sånn at det var en del gammel datostempling inni det skapet som burde funnet veien til søpla for lengst 😉

Det er jo ikke så ofte man roter rundt i skuffer man vet er fulle av gamle matvarer, derfor tenkte jeg at det kunne være morsomt å se hvor lang tid det ville ta før Peter la merke til det. Hele denne balubaen var altså bare ment som en artig liten filleting – ikke flere dager med blogginnlegg og et engasjement fra leserne hans som jeg aldri har sett maken til!!

Føler jeg må si unnskyld. Det var bare godt ment 🙂

/ Men nå må jeg gå og finne forlovelsesringen min 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Jada. Snakk om å sette i gang en gigantisk storm i et stakkars lite kjøkkenglass! Hadde jeg visst at min kjære mann kom til å lage blogg-baluba av at jeg stilte ham et lite, ubetydelig spørsmål (les innlegget hans “Ser du noe nytt eller?” her) – så hadde jeg virkelig veid mine ord..

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

For nå går flesteparten av Peters mange tusen følgere rundt og grubler på hva det er jeg har gjort som Peter enda ikke har oppdaget. Jeg har gjort noe, men hva?

Da jeg oppdaget at han hadde blogget om det, ble jeg først flau – fordi det virket på Peter som at han trodde det var en kjempeviktig ting. Men så begynte jeg å lese alle de gode (og mindre gode) forslagene fra leserne i kommentarfeltet, og innså at det ikke er annet enn komisk hele greia. For da alt dette skjedde, og jeg spurte Peter om han hadde oppdaget noe nytt i det siste, så fulgte jeg opp med at det var en ting som jeg trodde at han faktisk ville bli litt glad for. Dette husket han ikke selv da han skrev blogginnlegget sitt, men det gjorde jo forslagene i kommentarfeltet enda artigere 🙂

Mine favoritt-forslag:
– At jeg har fått en ny kvise på haka
– At jeg har fjerna all alkoholen i skapet
– At jeg er gravid
– At jeg har barbert leggene
– At jeg har fått rumpeimplantat
– At jeg har voksa barten

Det morsomme er jo at han fortsatt ikke har funnet ut hva det er jeg har gjort, selv om jeg føler på meg at det er like rundt hjørnet nå.. Og det verste er jo at uansett hva det viser seg å være, så kommer det til å bli et gigantisk antiklimaks både for leserne og for Peter selv, haha!

Vær så snill å huske på det da, når han avslører hva det er – at dette ikke var ment som en sak for bloggen.. Herregud, tenk om det var at jeg hadde tatt en piercing på et sted sola sjeldent skinner? Eller at jeg hadde vært innom dagkirurgen og operert bort et par hemoroider? (Bank i bordet, måtte de aldri komme tilbake) Herregud, da ville hele denne balubaen blitt en smule pinlig, eller?!

Ja, også må jeg nevne en liten ting til. I går kveld ropte Peter med selvsikker stemme fra kjøkkenet at han hadde funnet ut hva det var, men at han “ikke gadd å gå og sjekke det ut nå”. Så da var jeg litteranne lurefis, og svarte “Åja, så du må GÅ for å sjekke det ut?“

Og da ble han skikkelig forvirret igjen..

Jeg hadde litt dårlig samvittighet for dette, men da jeg tidligere i dag oppdaget at han hadde postet et innlegg på bloggen sin som jeg ikke får lov til å lese, så forduftet all dårlig samvittighet som dugg for solen. Jeg skjønner virkelig ikke hva det innlegget kan handle om, men jeg har bestemt meg for å holde meg unna bloggen hans.

Men i gjengjeld skal han i alle fall ikke få et eneste hint om hva det er jeg har gjort 😉

/ It drives him c r a z y !

* Følg Konatil på Facebook *

Det er jo ikke så lenge siden Peter flyttet inn i dobbeltsenga igjen, men allerede etter den første natten begynte jeg å tvile på om det var en god idé likevel…

Jeg våknet nemlig opp morgenen etter med noen røde prikker på ryggen. Først trodde jeg det var utslett, men da det begynte å klø noe helt infernalsk – forstod jeg at det skyldtes noe katta mi pleide å drasse i hus på nitttallet, nemlig fuglelopper.

Sier ikke at loppene var Peter sin feil, men det er jo littegranne nærliggende å skylde på ham, da. Han liker jo tross alt å rulle rundt på plenen mens han sparker fotball med ungene og sånt. Men jeg bestemte meg for å gi gubben og loppene en sjanse til – og det var bra, for loppene er vekk og gubben oppfører seg rimelig greit i søvne for tida. Det har faktisk bare vært noen få episoder der han har vaset rundt uten mål og mening. Et par ganger har han lurt på hvem i alle dager jeg er, men det må jo bare sprite opp forholdet for hans del..

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Og når vi først er inne på soving i samme seng, så er det mange som spør hvordan det går med den store søvnduellen! Jeg sikter til min lille konkurranse mellom gubben og meg, som jeg sparket i gang for tre måneder siden. Det som begynte som en slags løsning på gubbens lakenskrekk, og fortsatte som et internt oppgjør om hvem av oss som klarer å karre til seg mest søvn i løpet av en natt.

Vi kjøpte hvert vårt aktivitetsarmbånd (Fitbit, siden mange spør – ikke sponset) som vi har hatt på armen stort sett kontinuerlig siden vi fikk dem, og jeg føler meg helt hekta. Men ikke for å måle søvnen! For ganske overraskende har hele søvnduellen tatt en uventet vending, det tok nemlig ikke mange dagene før mammahjertet innså hvor deprimerende det var å sjekke søvnloggen hver morgen.. Da får man jo bare se svart på hvitt hvor lite man faktisk sover hver natt!

Jeg ble rett og slett småstresset av å få “bevis” på at jeg sover for lite. Og for Peter funket det heller bedre å etterstrebe “Offline o’clock” (logge av mellom kl. 22.00 og 06.00) for å komme seg tidligere i seng om kvelden. Derfor blåste vi en lang marsj i hele duellen 🙂

Men! Armbåndets primære egenskaper skulle jo vise seg å være effektive som bare det! Det er ikke uten grunn at den kalles en aktivitetsmåler, for den teller både skritt og antall trapper man labber i løpet av en dag. Det anbefales jo å gå minst 10.000 skritt om dagen, og jeg har nå innsett at disse skrittene ikke kommer av seg selv.. Fitbit’en er innstilt slik at når man runder 10.000 skritt, så vibrerer armbåndet mens det blinker og jubler – det føles nesten som en liten fest, haha 🙂

Oh yes 🙂

Så nå har målet om å sove mest, blitt forvandlet til å traske lengst. Og det er faktisk kjempeartig å sjekke hver kveld hvor mye vi har gått i løpet av dagen. Peter vinner nesten bestandig, men så jukser han også.. For det står i bruksanvisningen (som jeg har lest – men som Peter nekter å lese) at man skal ha klokka på den ikke-dominerende armen.

Dette blåser Peter i, og jeg trodde faktisk han forstod greia da han presterte å runde 10.000 skritt en kveld vi satt ved kjøkkenbordet og spiste en sen middag. Fitbit’en satte i gang feiringen, så Peter tikket altså angivelig inn de siste skrittene mens han satt stille og skar opp en stor biff..

Da får jeg heller tape den duellen og vinne kveldens soveduell, for nå skal jeg hive meg i loppekassa (bokstavelig talt) og prøve å få så mange timer på øyet at jeg tør å sjekke resultatet i morgen 😉

/ Nattis 🙂

Les også:
– Hemmelig kodespråk
– Øyelegens dom