Skogtur og fotoshoot

I dag smilte solen fra skyfri himmel, og familien Klonk bestemte seg for å ta en liten tur til skogs. Vi er så heldige at vi har et lite skogsholt nesten rett utenfor husdøra, hvilket kommer spesielt godt med når man har en ettåring som insisterer på å gå selv.

Jeg pakket med meg noen godbiter til ungene, for noe av det koseligste med turer i skog og mark er jo å sette seg ned og lytte til naturen mens man spiser hva enn ryggsekken har å by på!

Vi gikk et lite stykke før storebror fant det perfekte stedet for en liten rast. Jeg fant meg til rette på en stubbe, og mens jeg satt der og nøt solstrålene mot mitt vinterbleke ansikt, fisket gubben plutselig frem kameraet.

– “Sitt helt stille!“, sa han ivrig før han rettet linsa mot meg.

– “Øh, hæ?”, mumlet jeg.

– “Nei, bare stol på meg – det er et eller annet fint med dette øyeblikket her! Lyset! Sola i ansiktet..”

– “Nei slutt da Peter, må du..?“, fortsatte jeg.

– “Ja, det er et eller annet som funker! Du ser liksom pen og mystisk ut på samme tid. Stol på meg, da!

Javel, tenkte jeg, det hadde jo kanskje vært litt fint med noen flotte bilder av meg også, for en gangs skyld.. Jeg ble nesten litt fnisete: pen og mystisk, altså..? Jeg følte meg jo veldig hverdagslig der jeg satt, men i hodet mitt begynte jeg å se for meg bilder som dette:

 

Elf woman in a magical forest

 

Fairy-tail forest nymph, beautiful sexy woman at spring garden, wearing long dress, sitting on blooming tree, vintage dreamy fashion style

 

Jeg gledet meg selvfølgelig stort til å se resultatet, og da vi kom hjem sjekket jeg kameraet. Han hadde knipset fem bilder, og dette viste seg å være det beste.

Og vel.. Jeg vet ikke helt, jeg..

 

 

/ Billett mrk: Pen og mystisk meg i ræva 😀

* Følg Kona til fotografen på Facebook *

Legg bort mac’en, kjerring!

Som overskriften tilsier; det er store ting på gang i kveld! I alle fall i gubbens øyne.. For to ganger i året blir han helt fanatisk, hele verden stopper opp og alt handler om en eneste ting: Melodi Grand Prix!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette er ikke et arrangert bilde..

 

Jeg er ikke like gira, men det tar han absolutt ikke hensyn til.. Selv om jeg har prøvd å si det til ham utallige ganger, så forventer han liksom at jeg viser den samme entusiasmen for floskel-sanger og MGP-greatness som han gjør.

Jeg kommer dessuten aldri til å glemme det vantro blikket han sendte meg midt under den norske finalen i 2012, da jeg fant ut at jeg plutselig måtte føde. Jeg tror til og med han presterte å spørre om jeg kunne vente til sendingen var ferdig! Det kunne jeg ikke.

Men nå braker det løs, jeg har laget Mynteshake for anledningen (fant oppskrift her) og det står grønnsaker og dipp på menyen. Og poengtabell-skjemaene ligger klare – for nådeløse terningkast!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Å du deilige shake!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her lekes det ikke MGP..

 

Peter kommer garantert til å dokumentere ganske heftig utover kvelden, så følg med på Snapchat’en hans for mer fanatisk moro! (@Pappahjerte) Jeg skal snappe at han snapper, så legg gjerne til meg også 🙂 (@umulius82)

 

/ Heia Norge! 🙂

* Følg Kona til MGP-idioten på Facebook *

Når Peter pynter

Da jeg var på besøk i ungkarsleiligheten til Peter for første gang, husker jeg hvor superstolt han var av TV-veggen sin. Den hadde han nemlig tapetsert da eksen flyttet ut, litt sånn opprørsk og rebelsk og nysingel. Så den veggen ble svart. Kølsvart, med et slags skinnende blomstermønster. Veldig mandig, men også helt utrolig støgg.

Jeg holdt ut med den veggen i nesten to år, før den ble lys og fin. Peter bryr seg ikke en pøkk om interiør, og for å være helt ærlig: han har rett og slett ikke peiling heller. Da vi for eksempel skulle finne ut hva slags lampe vi skulle ha i trappa opp til andre etasje, foreslo jeg en stor og fin en som kunne henge fra taket. Peters forslag var en svart liten vegghengt nattbordslampe.. Siden da har jeg liksom fått frie tøyler når det kommer til interiør.

For en liten stund siden fikk jeg endelig kjøpt en Lightbox, de fine lampene som man selv dekorerer med bokstaver og symboler. Jeg elsker å leke meg med ord og korte setninger, og skifter gjerne bokstaver så ofte jeg har tid. Denne uka har lampa stått litt her og der:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit å bli minnet på en tidlig morgen!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Greit å bli minnet på dette også i blant, haha 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Mangler æ, ø, å – så det blir mye engelsk, da..

 

Peter er som sagt ikke opptatt av interiør, men hvordan i huleste kunne jeg unngå å forutse at han kom til å elske akkurat denne lampa?! Egentlig burde jeg jo være litt glad for at han nå endelig ser ut til å vise et hint av interesse for hvordan det ser ut hos oss, det er bare ikke helt sånn jeg hadde sett det for meg..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ God helg folkens! 🙂

* Følg Kona til interiørkongen på Facebook *

En karusell med ting på vent

Jeg har aldri vært rask på å ta avgjørelser, men etter at jeg presset ut unge nummer to så har det virkelig eskalert. Aner ikke om det har noen sammenheng, men hvis en fødsel kan ta med seg en rumpe i dragsuget – så kan den helt sikkert ta med seg besluttsomhet og.

For nå har vi bodd i huset vårt i snart tre år, og det føles som jeg fortsatt ikke har kommet i gang med noenting. Andre som flytter får liksom ting på plass med en gang, men jeg har fortsatt ikke klart å finne ut hvilke bilder jeg vil ha opp på veggene!

Kjøkkenet er det eneste rommet der ting har kommet mer eller mindre på plass. Svigerfar malte veggene mens vi var på ferie (Luksus eller? Er evig takknemlig!) – og bildene på veggene falt jeg så pladask for at jeg bare smalt dem opp med en gang jeg fikk dem i hus.

 

 

Gjesterommet skulle vi male, bare vi fikk bodd oss inn litt. Kontoret likeså. Men så ble jeg plutselig gravid, og da satte vi alle prosjekter på vent. Og nå har vi liksom bare surret oss inn i tidsklemme-spiralen..

Når får egentlig småbarnsfolk tid til å fikse opp hjemme? Etter at ungene er i seng om kvelden? I helgene? Eller er det bare en haug med folk som oss der ute, som har virret seg inn i en karusell med ting på vent?

Også er det dette med at unger har en tendens til å ødelegge ting, da. Gjerne fine ting. Dyre ting. En liten blyantstrek her, en ball som traff den fine vasen der. Ei råflott lampe i gulvet der, yoghurtflekker over hele teppet her..

 


Like greit å gå for et skikkelig surfjes når man først skal tegne på bordkanten..

 

Pytt sann, en tusjstrek på bordet er ikke noen krise for meg, det betyr jo faktisk ingen verdens ting. Jeg sier ikke at jeg ikke fikk litt noia da jeg oppdaget det, altså.. Men med små barn i hus, er for eksempel ikke en dyr Kay Bojesen min greie. Har forresten en DIY-versjon av apen som jeg syns er mye kulere og mer unik. Ikke blir det hakk i den heller 🙂

 

 

Men de siste ukene har det merkelig nok begynt å krible litt. Jeg vet ikke hva det er, men jeg tror huset vårt og jeg er på vei inn i treårskrisa. Akkurat som et parforhold, så er treårskrisa et faktum. Det er bare en liten kneik vi må over, men nå tror jeg det er på tide å fikse og stelle litt. Litt sånn fornyelse her og der, sånn at jeg endelig blir fornøyd.

Så denne uka har jeg for eksempel bestilt to nye tepper til stua, og jeg gleder meg skikkelig til å få pælmet ut de gamle slitte som definitivt har gjort nytten sin nå! Også har jeg begynt å tenke på at vi i løpet av våren og sommeren skal få malt litt og få ferdigstilt rom som har blitt utsatt så altfor lenge.

Men jeg har ikke sagt noe til Peter enda, så vennligst hold tett til over helga 😉

 

/ Nu jävlar!

* Følg treårskrisa på Facebook *

Stor rumpeglede

I løpet av min beskjedne tid som mamma, så er det spesielt én ting jeg har lært: Alt går i perioder. Den ene uka er det leverpostei som gjelder, den andre uka er det leverpostei med prim og salami. Den ene uka må jeg gå først opp trappen, den andre uka må jeg stå igjen på det første trappetrinnet og vente til selv bikkja har nådd toppen.

Gubben og jeg velger våre kamper, men når det stormer som verst i en blanding av selvstendighet og trass og tvangstanker, så pleier Peter og jeg å se på hverandre før vi sier i kor:

– “It will pass”

Og så langt har det stemt veldig bra.. Men én ting som ikke går over, og som heldigvis fortsetter å være en hyggelig greie hver eneste kveld, er lesing på sengekanten. Fireåringen plukker ut kveldens bøker, og jeg syns det er så innmari koselig! Riktignok begynner jeg å bli litt lei av Bukkene Bruse på badeland og på “hjemmet”, for de er faktisk veldig lange når man har lest dem noen hundre ganger..

Men den store hiten nå for tida, er en bok om rumper. Selvfølgelig er det morsomt å lese om rumper! Har du for eksempel tenkt over hvordan det hadde gått dersom vi ikke hadde hatt rumper – og muligheten til å kvitte oss med ting? Nei nettopp 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Fra boka “Den store rumpeboka” av Majbrith Andersen)

 

Inni denne boka, finnes det også en oversikt over forskjellige typer rumper. “Noen er store, noen er lange, noen er rynkete, noen er flate og noen er det hår på!” Og akkurat her begynner det å bli en smule interessant. For selvfølgelig er det superviktig å se hvilken rumpe som tilhører hvem! Den hårete nederst i høyre hjørne for eksempel? Den er jo soleklar: Pappas!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

For et halvt år siden postet jeg innlegget “Gift rumpe“, hvor jeg ikke akkurat la særlig skjul på at rumpa mi forsvant i dragsuget etter min siste fødsel. Sånn er det med den saken, derfor tenkte jeg å komme fireåringen min i forkjøpet, da vi leste boka for første gang:

– “Den nederste rumpa der, den i midten.. Den er flat. Det er sånn rumpe mamma har..”

Stillhet.

– “Ja, du ser den rumpa der? Den med grønt rundt. Kjempeflat rumpe. Sånn har jeg.

Fortsatt stillhet. Gruble-stillhet. Så jeg turet videre:

– “Ja, altså. Mamma har flat rumpe, men det er ikke noe galt i å ha flat rumpe altså! Det er fortsatt en vanlig rumpe..”

Det var stille noen sekunder til før han litt for høyt utbrøt:

– “Hææææ?”

Jeg fortsatte:

– “Ja? Pappa sin er den hårete der. Og mamma sin er lik den i midten nederst..

Så kom de. Ordene fra min sønn. Som lød som musikk i mine ører.

– “Nei mamma. Det stemmer ikke faktisk. Du har ikke flat rumpe. Den over der er din. Den med blått rundt. Den store der. Sånn er det faktisk.

Jeg humret høyt før jeg kysset ham på kinnet. Jeg kan ikke huske å ha blitt så glad noensinne for å høre at jeg har stor rumpe. Og sannsynligvis ble fireåringen såpass forundret over den glade reaksjonen til hans mor, at disse ordene har blitt en slags fantastisk rutine som vi nå må gjennom hver kveld. Jeg peker på den flate rumpa, mens han korrigerer fingeren min opp til den store over.

Og for én gangs skyld håper jeg at denne perioden varer skikkelig, skikkelig lenge 🙂

 

/ Hopefully it won’t pass 😉

* Følg Rumpa Til på Facebook *

Harsk Polly og Face Swap

Plutselig var det søndag igjen, og denne helgen har vært ekstra fin. På fredag fikk vi overnattingsbesøk av min lillesøster og svoger, og fireåringen gledet seg så fælt at kalenderen over senga – som opprinnelig var en nedtelling til fireårsdagen, fortsatte å telle ned fram til tante og onkel skulle komme på besøk en uke etter 🙂

 

 

Peter hadde bestemt at vi skulle ha skikkelig taco-fredag, og siden gjestene ankom ganske sent grunnet vinterferie-trafikk ut av Oslo, ble det tacorama etter at ungene hadde lagt seg. Jeg presterte tilfeldigvis å sovne i senga sammen med fireåringen etter at vi hadde lest et par bøker på sengekanten, og jeg er litt usikker på om jeg våknet av den herlige tacolukten som sivet inn på soverommet, eller om det var den vibrerende meldingen fra gubben:

 


Legg merke til meldingen jeg sendte 19:43, haha! Guttungen fikk ikke sove fordi faren snakket så høyt

 

Mat man ikke har lagd sjæl smaker alltid best, så denne fredagstacoen ble noe utenom det vanlige for min del. Vi pleier sjeldent å orke godteri etter tacorama, men for anledningen hadde gubben kjøpt Polly-sjokolade, mest fordi han var lei maset mitt om at jeg aldri har smakt den. Jeg kastet meg over sjokoladeskåla, men oppdaget etter én bit at det smakte høgg og slett ikke som forventet. Sjokoladen hadde gått ut på dato, nøttene var harske – og det viste seg at Peter hadde funnet den i halv-pris-kurven.. Skuff!

Det morsomme med å ha overnattingsbesøk av folk som ikke har egne barn, er selvfølgelig tidlige morgener. For de uten barn vet jo ikke hvordan det er å bli dratt ut av søvnen når man minst ønsker det selv! Jeg humret derfor litt for meg selv da onkel så bråkjekt sa:

– “Ja, bare send dem inn til oss i morgen tidlig når de våkner altså. Det er så koselig å bli vekket!”

Jeg lurte på om det ville være innafor å faktisk gjøre det kvart over fem en lørdag morgen – men selvfølgelig skulle mine to morgenfugler prestere å sove til TI PÅ ÅTTE akkurat den lørdagen! Jeg kan jo bare forestille meg hvilket forvrengt bilde min søster og hennes mann sitter med nå, om hvor digg det er å sove lenge i helgene selv om man har barn..

I dag skulle vi i bursdag til Mormor som fyller 77 år til uka, og for første gang i historien var familien Klonk de første gjestene som ankom selskapet! Peter fikk helt sjokk da vi kjørte inn i gården kl. 14.40 og oppdaget at vi var først ute.. Men det han ikke visste var jo at jeg hadde dratt en liten hvit løgn. For siden Peter er notorisk forsinket, hadde jeg sagt til ham at selskapet begynte klokka 14.00. I virkeligheten startet det ikke før 15.00, og gjett om dette er min nye strategi fra nå av 🙂

 


Bursdag med stigespill er det nye!

 

Både Peter og jeg sitter bestandig igjen med leirskole-følelsen når huset blir tomt etter besøk. Men i kveld var det bare litt stusselig stemning helt til det tikket inn et bilde fra søsteren min som tydeligvis kjedet seg litt i bilen på vei hjemover. Hun hadde lastet ned en Face Swap-app, og testet det på et gammelt bilde av Peter og meg.. Kvelden gikk fra leirskole-følelse til latterbrøl, og garantert støle magemuskler hele neste uke:

 


Bahahaha!! Sett noe verre..??!

 

/ God ny uke! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Svigerfar og lamellene

Huff, i dag må jeg få lette litt på samvittigheten. For en liten stund siden skjedde nemlig noe som gjorde at jeg følte meg som årets sleipeste svigerdatter.. Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg, men nå er det jo litt i seneste laget å angre.

 

Det hadde seg sånn, at Peters foreldre skulle komme på besøk, og både svigermor og svigerfar er sånne folk som liker å få ting gjort. Jeg simpelthen elsker denne mentaliteten, for deres yngste sønn har jo dessverre ikke arvet et snev av dette. Han drøyer alt som drøyes kan, så her i huset har ting en tendens til å bli utsatt på ubestemt tid.

For en stund siden postet jeg et innlegg om at vi etter to og et halvt år i hus, endelig hadde kjøpt inn lameller. (Les innlegget her) Problemet var bare at de ikke kom seg ut av pakka, så jeg la ut et bilde av den uåpnede esken på Snapchat. Responsen lot ikke vente på seg, det var visst mange der ute med uåpnede lameller liggende! En av dem som sendte meg melding, inngikk jeg også et aldri så lite veddemål med: førstemann til å få skrudd dem opp, ville vinne både heder og ære.

Det tok ikke mange dagene før jeg fikk en snap av ferdigmonterte lameller – gratulerer kjære Kathrine, dere vant med særdeles god margin! Men dette gjorde meg både flau og forlegen, så jeg sutret til Peter. Han svarte som vanlig at han skulle henge dem opp i morra.

Dette var som vanlig sprøyt, og lamellene har ligget i boden siden. Men for en stund siden var altså svigers på vei.. Og ganske betimelig før svigerfar entret huset, fant den uåpnede pakka med lameller veien til spisebordet. Huff, jeg vet.

Vanligvis ville jeg jo kanskje spurt Peter om ikke han kunne være så snill og høre med sine foreldre om de ikke tilfeldigvis kunne tenke seg å hjelpe oss.. Men han var ute med bikkja, og.. Ja. Jeg vet ikke hva som gikk av meg.

Svigerfar entret kjøkkenet, satte seg såvidt nedpå stolen og tok to slurker av kaffekoppen sin før han kastet et nysgjerrig blikk bort på pakka med lameller.
– “Hva er dette da? Oi, lameller! Er dette noe som kanskje skal opp i dag, eller..?”

Plutselig fikk jeg et akutt anfall av dårlig samvittighet, jeg kikket ned i gulvet og begynte å stotre som en liten unge:
– “Nei, eh, nei, jeg tenkte kanskje at.. Hvis du skulle kjede deg eller.. Det er ikke noe hast, men kanskje senere i dag, atte..

Åh, hvorfor hadde jeg ikke bare bedt Peter om å spørre? Jeg kjente blikket til svigerfar selv om jeg kikket en annen vei, og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da jeg kikket opp, oppdaget jeg at ansiktet hans var et eneste stort smil:
– “Hvor finner jeg verktøykassa?

Jeg pustet lettet ut, selv om jeg kjente rødmen brenne i kinnene. Det gjorde jo ikke saken bedre at det viste seg å være et ganske så tidkrevende opplegg, og til slutt måtte svigermor også hjelpe til.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Oi, se hvem som plutselig ville ta litt av æren, da! 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Alle måtte liksom i arbeid også, da..

 

Jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet, men lamellene er i alle fall hengt opp – og som en dobbel bonus gikk det opp for gubben hvor deilig det faktisk er å få ting gjort! Så gira ble han at han uttalte, jeg siterer – “Dette var jo såpass enkelt at lamellene i stua henger jeg opp i morra!

Dette er som sagt en stund siden, og vel.. Jeg må nok bare innse først som sist at min kjære mann aldri kommer til å bli like effektiv som sin far. Slik ser det fortsatt ut i stua der lamellene skal opp: 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Utsatt på ubestemt tid..

 

/ Her blir ingenting gjort hvis ikke svigerfar kommer på besøk 🙂

Les også:
Svigerfar og sokkene

Egentid her og egentid der

Med jevne mellomrom tilter det for huet mitt. Da går alt plutselig kjempetregt, også vet jeg ikke opp eller ned på noenting. Årsaken til dette er veldig enkel: Mangel på egentid. Og min definisjon på egentid er rett og slett et lite pusterom der man får være seg selv, uten å ha barn (eller samboer) hengende fast i en eller annen kroppsdel.

Men noe jeg har lurt på lenge, er hvorfor det aldri tilter for min kjære mann. Han er like sjeldent ute og finner på ting som meg, så hvorfor får aldri han et akutt behov for egentid..?

Dette måtte jeg komme til bunns i, så denne uka har jeg observert ham i det skjulte. Og det jeg oppdaget, var både enkelt og sleipt på samme tid – men mest av alt ganske genialt 🙂

 

Feet warming at a fireplace with hands holding coffee

 

Jeg har jo for lengst innsett at det er en kunst å få tid til seg selv i en travel hverdag. For dagene flyr avsted, og når kveldene brukes til jobbing, er det lite fritid som gjenstår. Men her i huset har altså far funnet en løsning på problemet – en løsning jeg tror han praktiserer uten å være klar over selv en gang!

Denne uka har jeg nemlig forstått at jeg må endre hele mitt tankesett.. For fram til nå har jeg hatt ganske høye tanker om egentid. Jeg må ut av huset, helst i flere timer av gangen – gjerne møte en venninne, spise lønsj, eller ta en tur på kino. Det er for eksempel ikke egentid å lufte bikkja rundt boligfeltet i femten minus.

Men hvem har egentlig sagt at man må ut av huset for å ha egentid? Hvem har sagt at det må vare minst en time for å kunne kalles egentid? Hvem har sagt at man ikke kan ha egentid dersom man er omgitt av unger? Eller en samboer? Gubben har forstått at det er tankene og forventningene som styrer alt sammen!

Etter middag for eksempel, så synker gubben ned i sofakroken med kaffekoppen og dagens avis, selv om barna bråker eller hyler i bakgrunnen. Jeg ville kanskje tenkt at denne sofaen måtte stått på en trendy kafé, og at hele seansen måtte vare minst et par timer. Men nå forstår jeg jo at alt er bedre enn ikke noe. Tre minutter, fem minutter – det spiller ingen rolle for gubben. Han kobler ut, det er bare han og kaffekoppen og avisa.

Vi er også så heldige å ha hund, og de gangene jeg har tenkt at det er kjipt å måtte lufte ham i all slags vær, så har gubben en tendens til å melde seg frivillig. Å lufte hunden med musikk eller podcast på øret selv om regnet høljer ned er jo bare herlig egentid! Ikke bare får man gått seg en tur i frisk luft, man får vært alene også. Og jo lengre behovet for egentid er, dess gladere blir bikkja.

Og hva med matlaging? Alle som har laget middag med sultne barn hengende i buksebeina vet hva jeg sikter til – for dét er rimelig pyton! Jeg elsker at Peter er glad i å lage mat, og lovpriser hver ferdige middag jeg får. Men jeg ser jo nå at det å få lage middag i fred med radioen på mens jeg passer på barna – oh lalala egentid! 🙂

Men det aller, aller viktigste innså jeg faktisk i helgen, og det er at det er spesielt ett sted jeg har mye å hente:

 


ME-TIME
(fra boka "Et år i ammetåka" av Jade Nordahl
)

 

Aha! Så det er dette som er trikset! Og akkurat her er far ekspert, for vi snakker egentid opptil flere ganger om dagen. Mens jeg løper raskt inn og ut, eller sitter der med både tobente og firbente tilskuere – så har far vett nok til å låse døra. Og bli der en stund. Enkelt, sleipt – og genialt.

Fram til nå har jeg lurt fælt på hva han driver med der inne, men nå innser jeg jo at han bare har tatt seg god tid til egentid – den sniken!

Så før jeg legger meg i kveld skal jeg gjøre klart både strikketøy og kryssord og kaffekanne og mobillader – for nå er det min tur, og jeg har mye å ta igjen 😉

 

/ Litt egentid her, litt egentid der 🙂

* Følg Do-kona på Facebook *

Ikke akkurat født med ski på beina

Det tikker inn mange forskjellige mailer i innboksen hver uke, og for noen måneder siden kom det en hyggelig mail fra Anne, en journalist i Kamille Puls. Hun skrev at de skulle stille 12 damer (hun skrev faktisk “kule damer”, fnis) det samme spørsmålet: “Hva er deres beste skisted?”. Dersom jeg ville stille opp, var det fint hvis jeg kunne sende et par bilder av meg selv, gjerne noe sporty og vinterlig.

Jeg fikk så latterkrampe, for sannheten er at jeg ikke har stått på ski siden jeg var 12 år. Og det eneste bildet jeg har av meg selv med ski på beina, er fra 1988, og viser Sondre og meg (sannsynligvis kjærester) med kladdete snø under skia:

 

Etter at latteren stilnet, ble jeg nødt til å sende et ærlig svar tilbake til journalist Anne. Så da gjorde jeg det:

 


(Takk for artig mail! Med mindre du ønsker historien om den grusomme klasseturen i 1994, med forferdelige bakglatte ski – så tror jeg dessverre ikke at jeg har så mye å stille opp med i denne saken.. Tror det er siste gang jeg stod på ski, hvilket begynner å bli noen år siden – haha! Men det er selvsagt en ære å bli spurt, tusen takk! Lykke til i jakten på sporty og kule damer – gleder meg til å lese saken på trykk 🙂

 

Men Anne derimot, syns det hadde vært hysterisk morsomt å ha med mitt svar blant en gjeng skientusiaster.. Så sånn har det seg altså at sjølvaste Konatil, som ikke har stått på ski siden 1994, er på trykk i den nyeste utgaven av Kamille Puls. Som i tillegg viste seg å være en slags ski-spesial. Haha!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Ski-selfie i sofaen 🙂

 

11 sporty og freshe damer som elsker å stå på ski – også meg da, som ikke helt kan sies å dele den samme lidenskapen. Jeg må jo innrømme at det hadde vært artig å kjøpe seg skikkelig utstyr og prøvd seg som skifriskus. Kanskje en vakker dag.. Bare ikke akkurat nå. Strekken i nakken og det.. 😉

 

/ Ikke akkurat født med ski på beina 🙂

* Følg Skikona på Facebook *

Morsdag på lekeland

I dag har gubben og jeg tilbragt Valentines day på Lekeland, med en liten skokk unger høye på bursdagsvibber og rusa på sukker..

Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å blogge i kveld, for ikke bare er jeg dødssliten – men det var såpass stor ståhei på Lekeland at jeg klarte å pådra meg en strekk i nakken. Og det er ganske godt jobbet siden jeg holdt meg i ro ved skravlebordet hele tiden, mens gubben klatret og lekte og kastet seg utfor skliene, akkurat som han pleier 🙂

Men det er jo også morsdag i dag – og denne dagen har en helt spesiell plass i hjertet mitt 🙂 For fire år siden hadde jeg termin på selveste morsdagen, og jaggu kom ikke den lille gutten til avtalt tid! Jeg glemmer ikke den søte sykepleieren som kom bort til meg da jeg lå på postoperativ avdeling etter keisersnittet, og gratulerte meg med bebis på selveste morsdagen. Jeg takket, og spurte om hun visste når jeg kom til å få tilbake følelsen i bena mine igjen, haha 🙂

Det er noe fint med at alle mammaer har sin egen dag! Valentines day derimot.. Ikke for meg. Det er noe med kos på kommando jeg ikke liker, derfor feirer vi ikke kjærlighetens dag her i huset. Men heldigvis er det mye hverdagskjærlighet sånn ellers! Det ble jeg minnet på da jeg scrollet på facebook nå i kveld:

 

Bilde: Bloggerne/TV2 Livsstil

 

/ God søndag – med eller uten feiring av kjærligheten! 🙂

* Følg Morsdags-kona på Facebook *