Nattis

Lenge har jeg undret meg over kroppens finurlige måte å takle underskudd på søvn. For er man noen gang uthvilt som småbarnsforelder..? Jeg har i alle fall ikke sovet en hel natt på fire år.

 

Photo of a sick teddy bear with a blue bandage in bed

Likevel turer kroppen videre. Den kommer seg opp om morgenen, finner veien til kaffetrakteren. Den subber tilbake til badet og skifter en bleie, mens dagens første herlige smil knirker ansiktsmimikken i gang. Den sørger for at en storebror hopper ut av pysjen og inn i vinterens faste ull-uniform. Så sparker frokosten i gang maskineriet, og søvnen seiler forsiktig avsted. Men man rekker å tenke tanken:

I kveld, i kveld det bli tidlig.

For det gjelder å tilpasse seg, for nettene betyr ikke lenger bare søvn.

Mammahjertet våkner av den minste lyd. I blant er det hunden som snorker, andre ganger er det en bildør som lukkes. Men mammahjertet er innstilt på at dyp søvn, det får komme senere. Nå er det viktigere ting som gjelder.

Og kanskje har man en baby som trenger påfyll. Kanskje har man et barn som sover urolig – og som trives best i midten, mellom mamma og pappa. Kanskje er det sykdom i hus, og man tenker at søvn, det får man ta igjen senere.

Som oftest er søvnbehovet glemt når kvelden nærmer seg. Når barna er i seng og freden senker seg, så får man tid til å gjøre alt man ikke rakk i løpet av dagen. De timene går så ufattelig fort. Vips så er det natten, man stuper i seng, og neste morgen er det på’n igjen.

Og slik kan man ture på og overstyre kroppens rop om søvn og hvile, dag etter dag etter dag. Men før eller siden kommer det en dag da det bare sier stopp. Når barna er i seng og freden senker seg, når man åpner mac’en og oppdager at øynene svir og bokstavene går i kryss. Da er det bare én ting å gjøre, for det eneste man klarer å tenke er:

I kveld, i kveld det bli tidlig.

 

/ God natt, alle trøttiser 🙂

* Følg Snorkekona på Facebook *

Seriøst – en løk?!

Det er vel sjeldent man føler seg mer maktesløs og desperat enn når man har syke barn. Heldigvis har vi bare hatt forbigående og ufarlig smitte i hus, men jeg rekker bestandig å gjøre meg ganske mange fortvilede tanker mens det står på. Særlig hvis jeg bestemmer meg for å søke trøst hos Mr Google.

Helt siden jeg ble mamma for fire år siden, har det aldri skjedd at jeg har fått trøst av Google. Det har tvert i mot bare ført til mer bekymring, og mistanker om pest og kolera og fandens oldemor. Hver eneste gang.

 

“Legen sier det bare er en mild forkjølelse.. Men google sier jo at det er dritfarlig!”

 

Da lillesnuppa for eksempel ble pottetett og surklete bare noen uker gammel, kom jeg over den ene artikkelen etter den andre. Jeg satt der med øynene fulle av tårer til slutt, og jeg husker faren min måtte røske mobilen ut av hendene mine:

– “Christina! Nå slutter du å google! Hun er ikke døende selv om hun hoster og er tett i nesa!

Han hadde selvsagt helt rett, og etter den episoden lærte jeg faktisk at google må behandles med en viss distanse. Joda, jeg googler fortsatt – men jeg tar alt med en klype salt.

Inntil her om dagen.

For det jeg nå skal fortelle, er rett og slett utenfor min fatteevne. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det selv, jeg vet bare at jeg fikk tipset av google. Og siden jeg ikke hadde noe å tape på å teste det ut – så ehh.. Gjorde jeg det.

Det hadde seg sånn, at treåringen vår var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld – satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.

Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:

Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet.

Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.

Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

Peter har nok aldri vært så oppgitt i hele sitt liv.. Men gjett hva som skjedde. Jeg regner med at min kjære mann aldri in a million trillion years kommer til å innrømme det.. Men hosten stilnet. Den ble ikke bedre, den forsvant fullstendig. Så stille ble det at jeg måtte inn og sjekke om alt stod bra til. Gutten min var tett i nesa, men hosten var vekk!

Tilfeldig? Sannsynligvis. Peter sa ikke et ord, men guttungen hostet ikke mer den natta. Neste dag turet forkjølelsen videre, så da hosten som vanlig dro seg til da det nærmet seg kveld, fant jeg ut at jeg fikk lufte godt på soverommet sånn at alle løkrester forsvant. Jeg måtte simpelthen teste trikset på ny.

Jeg sier ikke at jeg hadde Peters velsignelse denne kvelden heller, han kommenterte det ikke – men han så i alle fall ikke på meg som om jeg skulle vært fra verdensrommet. Så da hostekule etter hostekule runget i babycallen, listet jeg meg inn med en halv gul løk i en skål.

Og denne gangen ble jeg faktisk helt målløs.. Hosten forsvant etter fem minutter! Vi har hatt noen runder med forkjølelser de siste to årene, så jeg vet jo hvordan nattehosten vanligvis fortoner seg.. Og nå lurer jeg selvfølgelig: Hva-i-huleste-heiteste-var-det-egentlig-som-skjedde?!

Jeg har forhørt meg overalt den siste uka, men ingen har hørt om løk-trikset! Er det bare jeg som har testet dette..?
Er det bare meg som har trosset oppgitte blikk fra min partner, og plassert en nyskåret halv løk på soverommet til en liten sjukling?
Vær så snill, da.
Placeboens kraft er mektig altså, men dette kan jo ikke ha vært placebo.
Eller..?

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

/ Sorry altså Peter, men bare innrøm at du ikke skjønner en dritt du heller 🙂

Les også: Derfor funker løk-trikset

* Følg FruOvertroisk på Facebook *

Superenkle bananpannekaker

Som dere vet er jeg stor tilhenger av oppskrifter som gjør seg selv på 1-2-3, og denne er så enkel at jeg er sikker på at den kan lages i blinde. Det beste av alt er at pannekakene faller i smak hos liten og stor, samt at de funker utmerket i nistepakka – gjerne dagen etter! De kan enkelt gjøres glutenfrie dersom det er ønskelig, og du trenger bare tre ingredienser. Sannsynligheten er faktisk stor for at du har det du trenger stående i skapet 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til 8-10 små bananpannekaker trenger du:

– 2 bananer
– 2 dl kokosmelk
– 3 dl havregryn (Bruk de glutenfrie dersom du ønsker en glutenfri oppskrift!)

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg varierer ved å ha oppi litt kanel i blant. Både lettkokte eller store havregryn kan brukes – for alt skal oppi en bolle og kjøres sammen med en stavmikser. Konsistensen blir en tjukk grøt. Stek i smør (jeg bruker alltid ekte smør) eller olje på middels varme. Ikke prøv å snu dem før de har “satt seg” ordentlig!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pannekakene er gode å mumse som de er, men kan godt serveres med litt nøttesmør.. Eller syltetøy.. Eller smør og brunost – hva enn som måtte friste 🙂

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

/ Om nom nom 🙂

For mer inspirasjon, se også:
Frokosttips
Sunn sjokopuddis
Sunne snoperier

Endelig kvitt hemoroidene!

Som mange av dere allerede har lagt merke til, er teksten i toppbildet mitt nå borte vekk.. Jeg må ærlig innrømme at jeg er glad og litt trist på samme tid, trist fordi “Hemoroider” på en måte har satt stemningen på denne bloggen i over et halvt år, og glad fordi jeg føler det er på høy tid å legge hemoroidene bak seg..

 

 

Jeg har tenkt på å fjerne teksten en liten stund, og som Peter så fint sa det:

– “Det er noe med å skulle prøve ut en av matoppskriftene du har postet, også leser man “Hemoroider” først, og så “Bananpannekaker”…

Men altså: misforstå meg rett her. Denne bloggen kommer ikke til å forandre seg innholdsmessig, jeg har ingen planer om å gå over til å skrive “saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg”. Og skulle det mot all formodning vise seg å være et stort ønske fra dere lesere, så tar jeg gjerne et innlegg eller to om hemoroider med jevne mellomrom i tida som kommer, altså! 🙂

For jeg mener fortsatt at det bør bli mindre flaut å snakke om denne jævelskapen som mange av oss jenter får slite med under graviditet og etter fødsel. Det kunne jo vært greit å få en bitteliten pekepinn på forhånd liksom, før man sitter der i sofaen og balanserer stumpen på noe som egentlig hører sommeren til:

 

64 uker siden jeg postet dette bildet på Instagram 😉

 

Men akkurat nå føles det altså som at hemoroidene har gjort nytta si på denne bloggen, og jeg er klar for å gå videre 🙂

I tillegg har jeg en fantastisk nyhet som jeg er så innmari glad for å fortelle – det er nemlig noe jeg har håpet på og drømt om i en hel evighet! Og det er at kommentarfeltet mitt nå har gjennomgått en helt utrolig makeover.. Nå er det slutt på den forbaskede scrollingen opp og ned og fram og tilbake for å finne ut hvem som har svart hvem, og hvilke svar som har havnet hvor.. Bare scroll ned og se sjæl! (Takk til fantastiske Toril i blogg.no som seriøst fikser alt man ber om)

Sleng igjen en kommentar da, bare for gøy! Skriv for eksempel om du savner hemoroidene mine, eller om du syns jeg er like ålreit uten 😉

 

/ God onsdagskveld!

* Følg Hemoroide-fri på Facebook *

Høye smørbrød for Kona til

I dag var barnevakten tidlig på plass, for Peter og jeg skulle til Oslo i to forskjellige møter. Men hvorfor er det sånn at uansett hvor god tid vi beregner på å komme oss ut døra – så blir det bestandig stress? Og i dag skulle vi ikke ha med unger engang!

Jeg skyldte på mannen, og mannen skyldte på meg. Han maste faktisk så fælt på meg at jeg ikke rakk å fikse håret, så i hele dag har jeg gått rundt med en rebelsk lugg.

 

Jaja, pyttsann..

 

Peter pleier vanligvis å være rolig som skjæra på tunet uansett hvor dårlig tid han har, men i dag morges trommet han faktisk fingrene mot rattet, og beordret meg ut av bilen da vi måtte svinge innom bensinstasjonen på veien.

– “Du fyller bensin! Jeg fyller spylervæske!“, ropte han – til tross for at han foretrekker å fikse sånne ting selv, helst med meg sittende i bilen. En mannegreie..? Tror det.

Egentid har jo ikke stått øverst på prioriteringslista mi de siste årene, så jeg koser meg glugg i hjel når jeg er på tur. Kanskje særlig på biltur med Peter, det er noe med å kunne snakke sammen i vanlig toneleie, uten gråting eller hyling eller gauling eller krangling eller sparking fra baksetet.. Da er det bare vi to, tiden og veien.

Vel fremme i Oslo, lyste byen mot oss i all sin prakt. Og Peter har jo aldri så dårlig tid at han lar en god Snap gå fra seg.. Så da dette synet møtte oss på Aker Brygge, var det full stopp:

 

Så da måtte jo jeg snappe han som snappet..

 

Dagens første møte var kombinert lønsj med mine kontaktpersoner i Nettavisen, og jeg må innrømme at det var ganske så stas! Der satt vi og spiste høye smørbrød og drakk nydelig kaffe, mens vi pratet om min blogg. Peter har jo vært med på en del møter i sin bloggkarriere, så for han er det ganske vanlig. For meg derimot, er jo dette kjempestort!

 

Fancy schmancy 🙂

 

Etter at lønsjen var fortært, hastet vi videre til Fornebu. Der fikk jeg slappe av mens Peter skulle i møte nummer to. Jeg ble sittende på vent i kantina, der de hadde en flott vannfontene midt i rommet, som lagde sånne behagelige, sildrende lyder.. Det tok nøyaktig tjue sekunder før jeg kjente at jeg var i ferd med å duppe av, selv om jeg satt på en hard stol og drakk smoothie.

Da kom jeg plutselig på at til tross for fancy schmancy osloturer, er jeg tross alt bare er en trøtt småbarnsmor fra Larvik. Så da begynte jeg å glede meg til å komme hjem til apekattene mine igjen 🙂

 

/ Oslo bra, Larvik best 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Kjærlighet på et busstopp

Mange av dere har spurt om hvordan Peter og jeg egentlig møttes, og det er morsomt at så mange har ventet i spenning på denne historien! Nå har vi sittet i sofaen og mimret tilbake til hvordan det hele begynte, og både Peter og jeg har ledd så tårene har trillet. Her kommer The Love Story 🙂

Vi skal fem år tilbake i tid. Peter og jeg kjente hverandre ikke på den tida, men vi hadde en felles kompis på facebook som pleide å skrive mange artige statuser. Både jeg og Peter kommenterte titt og ofte, og plutselig en dag bemerket Peter profilbildet mitt.

 

 

Jeg hadde nemlig bilde av Cavalieren min Teo som valp, og det skulle vise seg at Peter hadde samme type hund selv. Vi skrev et par kommentarer til på facebook-veggen til vår felles kompis, før det plutselig dukket opp en venneforespørsel fra Peter himself.

Etter litt gravearbeid nå i dag, fant vi tilbake til den aller første meldingen jeg sendte Peter i innboksen for fem og et halvt år siden:

 

“Mitt første hunderase-vennskap!
Særs hyggelig om jeg får si det selv.

Cavalier er best, ingen protest!”

Hahahaha, er det mulig.. Kanskje ikke så rart at han ikke svarte meg?! Vel, det var i alle fall stille i en uke. Så tok han seg bryet med å sende avgårde et kort lite svar, og da kom det plutselig fram at han visst ikke hadde noen hund likevel. For den hadde eksen tatt med seg da hun flyttet ut. Han påstod videre at han passet den titt og ofte, men det var visst bare jug det også.

Det ble noen sporadiske meldinger fram og tilbake, vi var rimelig opptatte på hver vår kant. Men så en dag begynte meldingene å pense mer og mer over på livssituasjonene våre. Det var ikke bare Peter som var relativt ny-singel, og selv om ingen av oss hadde noe ønske om noe nytt forhold, så var det ikke til å komme bort ifra at kjemien mellom oss var i overkant bra. Vi skrev fram og tilbake flere ganger om dagen i to uker, før vi fant ut at vi simpelthen ble nødt til å møtes.

Jeg husker enda følelsen da jeg satt på bussen på vei til Sagene. En blanding av intens nervøsitet, skrekk og glede. Men mest av alt: sommerfugler. Det må seriøst ha vært flere tusen sommerfugler fordelt fra topp til tå, så mange at jeg såvidt klarte å sitte stille på buss-setet. Noen timer tidligere hadde Peter sendt meg dette bildet:

 

 

Et bilde vi har ledd ufattelig mye av i ettertid, for han sendte det jo såklart bare for å imponere! Ikke hadde han vasket ovnen, og flaska hadde han bare funnet under vasken, haha 🙂 Men jeg smeltet jo som en istapp i sommersolen.. Ikke bare var han kjekk – han hadde storrengjøring før jeg skulle komme på besøk!

Jeg bestemte meg for å hoppe av bussen ett stopp for tidlig, for å roe ned sommerfuglene. Avtalen var at Peter skulle møte meg på stoppet ved Sagene kirke, og jeg husker det var fryktelig kaldt i lufta, samt at snøen lå på bakken. Derfor måtte jeg konsentrere meg om å ikke falle, samtidig som jeg skulle speide etter en gutt jeg aldri før hadde møtt.. Det var helt absurd.

Men så fikk jeg øye på ham på andre siden av gaten. Jeg tror vi oppdaget hverandre samtidig, for han smilte da han krysset gata. Jeg husker han fomlet med head-settet sitt og holdt på å miste det.

Men allerede da visste jeg det. Der kom mannen i mitt liv gående. Helt sykt, jeg vet det – men den magefølelsen jeg kjente på da, hadde aldri noensinne vært så sterk.

Så var vi framme ved hverandre, og jeg kikket inn i de snilleste, brune øynene jeg noengang hadde sett. Jeg husker jeg tenkte at jeg like gjerne kunne kysset ham med en gang, for her stod han jo.. Men vi gikk for klemmen. En klem.. To klemmer.. Tre klemmer. Tiden stod helt stille, og det var plutselig ikke kaldt i lufta lenger.

Og sånn startet livet mitt <3

 

 

/ Hurra for kjærligheten! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Lørdag kveld og smilefjes

For et par uker siden var det en som lurte på hva denne bloggen egentlig handler om. Og det er jo et sabla godt spørsmål.. Da jeg valgte bloggnavn i fjor sommer, syns jeg “Konatil” funket bra. Det favner liksom så bredt, og jeg føler at jeg kan skrive om alt mulig. Side2 har plassert meg under foreldrebloggerne, og det virker jo naturlig siden jeg er mamma og samboer med en pappablogger. Samtidig skriver jeg om veldig mye annet enn foreldrelivet også, og det har jeg tenkt til å fortsette med 🙂

Noe av det beste jeg vet, er jo for eksempel å henge ut gubben.. På en smaklig måte. Forrige helg fant jeg dette bildet på veggen hos besteforeldrene mine – jeg fikk så latterkrampe at det nesten gikk galt. Bildet er tatt våren 2011, da vi var skikkelig nyforelska. Vi hadde spist og kost oss og blitt kjærstefeite på veldig kort tid, det er derfor Peter ser ut som en smultring. Jeg farget håret mitt selv på den tida..

 

Mr Donut and Mrs Ginger

 

Nå har jeg blogget i rimelig nøyaktig seks måneder, og det blir bare mer og mer gøy for hver dag som går! Mye av grunnen tror jeg er alle de fine tilbakemeldingene jeg får av dere lesere; i kommentarfeltet, på mail og på snapchat. Jeg blir fort glad i folk, og føler seriøst jeg har fått en hel drøss med nye venner!

Men siden jeg fortsatt er hjemme i mammaperm, foregår det meste av bloggingen på kveldstid etter at barna er i seng. Det gjør at jeg ikke får svart på langt nær så mange av dere som jeg ønsker – men forhåpentligvis vil dette bli bedre når barnehageplass er i boks og rutiner er på stell. Inntil da vil nok kommentarfeltet være litt glissent – jeg prøver å svare så mye jeg kan, men det er ikke alltid tiden strekker til. Uansett: jeg leser alle kommentarer! Ris og ros – jeg får det med meg.

Flere har lurt på hvorfor jeg nevner “hemoroider” i toppbildet mitt, det var også bevisst. Da kan nemlig de som forventer saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg liste seg stille ut igjen 🙂 Jeg sier ikke at det bestandig kommer til å være smilefjes her inne, men jeg tror det skinner gjennom at denne bloggen er mitt lille fristed. Og når jeg først har egentid ved tastaturet, så vil jeg veldig gjerne skrive om glade ting.

Så tusen, tusen takk for at dere gidder å stikke innom – det gjør meg skikkelig glad!

Med vennlig hilsen,
Christina
– ikke nyfrelst, men nesten. (Les: Mr Noro has left the building) 😉

 

/ God lørdagskveld!

* Følg Konatil på Facebook *

Endelig ro i sjela

Det er fint mulig det bare er meg, men hver gang jeg blir syk, så får jeg et sært behov for å finne ut hvor jeg kan ha blitt smittet. Ikke at det spiller noen rolle, jeg blir verken bitter eller forbanna på noen måte – men jeg får en slags ro i sjela når jeg kommer til en konklusjon.

Denne uka har vi som sagt hatt norovirus i hus, og den første mistenkte smittekilden er som alltid: barnehagen. Alle sykdommer vi har hatt de siste årene, har med stor sannsynlighet kommet derfra. Og barnehagen kan jo såklart være kilden denne gangen også, men siden det var jeg som ble syk først, er det jo nærliggende å tro at det er jeg som har dratt faenskapen i hus.

Og da er det noe som ikke stemmer.. For i hele forrige uke var det Peter som kjørte og leverte guttungen. Så med mindre en av dem har fungert som bærere av viruset, er det trolig ikke barnehagen som har skylden.

Derimot har det kommet meg for øre at det kan ta hele tre dager før noroviruset bryter ut i full blomst. Kjapp matte viser at siden jeg ble syk mandag kveld, må jeg ha blitt smittet i løpet av helgen som gikk.

Søndag var vi på middag hos besteforeldre, ingen sykdom der. Lørdag var jeg innendørs hele dagen, ingen sykdom her. Fredag da..?

Fredag var jeg jo på Vixen Blog Awards med gubben! Kan dette virkelig være toppen av all ironi? At til tross for at jeg verken var nominert eller vant noen priser i år – så kan det se ut til at jeg ikke dro tomhendt derfra likevel?!

 

“Thank you so much! Eh.. What a great honor..”

 

/ Neste år vil jeg gjerne ha en annen pris! 🙂

Les også:
– Krampelatter og flauepute (en av mine yndlingshistorier, hihi)
– Når man glemmer sitatsjekk (siden det er fredag! 😉

Hello there, Mr. Noro!

Som jeg har nevnt før, har vi vært mye syke i høst. Og hver eneste gang har jeg trøstet meg selv med at: “Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssyken..” For norovirus er nemlig min store skrekk å få i hus, og den troner dermed også på toppen av min liste over ufarlige sykdommer å bli smittet av.

Da jeg natt til tirsdag begynte å føle meg littegranne pjusk, var jeg overbevist om at jeg hadde spist noe dårlig.. Den rømmeklatten jeg hadde på taco-restene, hvor gammel var den egentlig..? Joa, det var garantert den som hadde fått magen min til å romle. Litt merkelig at ikke gubben følte seg dårlig siden han også hadde spist av samme klatten, men sånt skjer jo.

Jeg sov ikke mye den natten, jeg lå i grunnen bare musestille uten å røre meg – av frykt for å sette i gang noe.. Formen var helt elendig, og da det ble morgen måtte jeg jo opp og stå. La oss gjøre historien kort og si at da kvelden kom, hadde jeg gått ned fem kilo og forbannet den rømmeklatten utallige ganger.

Det neste døgnet fikk jeg i meg dette:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA To kjeks og bringebærsaft med isbiter <3

 

Og i går kveld begynte lillesnuppa. Hun hadde ikke spist rømme, så da var det bare å innfinne seg med at Herr Noro hadde funnet oss til slutt, etter noe som må være minst femten år med leting! Og ja, viruset oppfører seg akkurat likt som det bestandig har gjort. Det minner meg om den gangen jeg ble syk i 1990, jeg hadde spist Grandiosa og klarte verken lukt eller smak av Grandis igjen før i 2007. Og det er jo på en måte litt fint og litt trist på samme tid.

Dagen i dag kan i grunnen oppsummeres i ett bilde:

 

Bilde fra dagens meget korte snapstory (umulius82)

 

Foreløpig er det bare jentene som har blitt dårlige, håper inderlig gutta slipper unna! En liten trøst er det jo at det går over relativt fort, så får vi bare krysse fingrene for at vi ikke har rukket å smitte noen andre. Karantenen varer over helgen!

Som alltid når ting herjer som verst, skriver jeg ned ting som letter litt på humøret:

1. Symptomene varer sjeldent mer enn 48 timer
2. Jeg har en vaskemaskin!
3. Gubben er frisk. (Bank i bordet)
4. Jaja, det kunne vært verre, det kunne vært omgangssy.. Å søren 🙂

 

/ God bedring til alle sjuklinger der ute! 🙂

* Følg FruNoro på Facebook *

Svar på spørsmålsrunde #3

Da er det klappet og klart for siste runde med svar på den store spørsmålsrunden! Jeg tror faktisk alle spørsmål skal være besvart nå, bortsett fra historien om hvordan Peter og jeg møttes, og hva jeg jobber med. Det kommer som sagt litt senere 🙂 Takk til alle dere som sendte inn ting dere lurte på!

(Les del 1 her)
(Les del 2 her)

 

Hvis får ha egentid ,og gjøre akkurat det du vil , da gjør du ….?

Etter at jeg ble mamma, har egentiden plutselig begynt å dra med seg flere forbehold.. Hvis jeg får egentid og har overskudd, så går jeg gjerne en lang tur med hunden med musikk på ørene. Hvis jeg er sliten, så synker jeg helst ned i sofaen med en eller annen serie på TV’n. Hvis jeg er opplagt og uthvilt, leser jeg veldig gjerne i en bok.

 

Hva er det beste og verste med å være mamma?

Det beste er kjærligheten som går begge veier. Det verste er den konstante bekymringen.

 

Hva er det dummeste kjøpet du noen gang har gjort?

Off, jeg gikk på en skikkelig netthandel-smell en gang. Det var en relativt liten nettside med nettauksjon, der man kan by på forskjellige ting, og alt man har høyeste bud på og “vinner” innenfor 24 timer, sendes i samme pakke. Det var så mange ubrukelige ting i den esken til slutt, at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Det verste var kanskje plastikk-hånda til å henge i bakruta på bilen, som var festet til en ledning som man skulle ha foran ved førersetet. Når man trykket på knappen i enden av ledningen, så spratt langfingeren i været sånn at den viste finger til bilen bak, hahahaha.. Husker jeg tenkte at den var kjekk å ha!

 

Favorittårstid, og hvorfor?

Jeg elsker våren. For da føles enhver varmegrad og solfyllte dag som lykken på jord.

 

Å du herrrrlige vårsol!

 

Hva gjør deg forbannet ?(d er mer enn sint 😉 )

Tror jeg må svare mobbing. Det er noe så forferdelig unødvendig over det, som gjør at jeg blir skikkelig forbanna. Heldigvis har jeg aldri opplevd å bli mobbet selv, men jeg husker faktisk at jeg som fem-seksåring pleide å løpe etter ei jente som bodde i gata der jeg vokste opp. Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, hun ble kjemperedd, og jeg har tenkt mye over dette i ettertid. Jeg var liten og puslete selv, og jeg tror jeg hadde et behov for å vise at jeg faktisk var større enn henne. Hørt noe så teit? Jeg skulle så gjerne skrudd tida tilbake. Håper jeg treffer henne igjen en dag, sånn at jeg får spurt om hun husker det like godt som meg. Jeg håper ikke det 🙁

 

Hva er den beste investeringen du noen gang har gjort?

Pengemessig? Tror jeg må svare BSU. #streitleif

 

Har du vurdert å satse 100 % på blogging slik som Peter? (det hadde du fikset!)

Hadde du spurt meg for et halvt år siden hadde svaret vært et soleklart nei, men akkurat nå må jeg innrømme at det er fristende å tenke at man kunne gjort dette på fulltid! Først og fremst fordi det er superartig å skrive, og jeg har så mye mer på hjertet – men så altfor liten tid til å blogge. Ikke minst hadde det vært fantastisk å ha tid til å svare på henvendelser og kommentarer i tillegg.. Så ja, jeg vurderer det sterkt 🙂

 

Skulle gjerne hørt om fødslene dine! Hvordan var de?

Som en tur i parken! Neida 😉 Jeg har faktisk blogget om min første fødsel, så hvis du ønsker den detaljerte fødselshistorien min fra 2012, så finner du den her. Min andre fødsel har Peter skrevet om, den finner du her 🙂 (Bah, måtte snufse litt nå – leste Peters innlegg)

 

Er Peter flink til å fortelle deg hvor stolt han er av deg?

Ja! Og veldig flink til å kjøpe blomster og små gaver med jevne mellomrom. Veldig mye flinkere enn meg..

 

Hvordan har du det akkurat nå?

Veldig bra! I skrivende stund er gubben på kino med en kompis, jeg sitter i sofaen med macen på fanget og to babycaller ved siden av meg, mens jeg svarer på spørsmål 🙂

 

Hva hadde du gjort om du fikk være mann for en dag?

Dette spørsmålet gikk igjen flere ganger, haha! Det eneste jeg kommer på, men som også må være det viktigste, er at jeg ville stått og tisset. For en herlig følelse det må være, da gitt.

 

Har du noen tvangstanger? (feks: lukke døra tre ganger, spyle ned i do med øynene lukket, ikke gå på streker, etc.) Hvis ja: Hvilke(n)?

Faktisk ikke! Det nærmeste jeg kommer en tvangstanke er at jeg ikke sover spesielt godt dersom jeg glemmer tanntråden etter tannpussen.

 

Hva skal dere ha/hva hadde dere til middag i dag?

I dag har vi spist middag hos Mormor og Este (bestefar), og da får vi alltid skikkelig husmannskost. I dag var det elgkjøtt i brun saus med kokte poteter, gulrøtter og blomkål. Vi koste oss glugg ihjel!

 

Ut ifra personligheten til småttisene pr i dag, hvilke yrker tror hadde passet best?

Eldstemann tror jeg hadde trivdes i flere yrker, men helst noe med tall.. Han er tålmodig og veldig glad i pirk, så en form for ingeniør kanskje? Lillesnuppa klarer ikke sitte stille, så der kan jeg se for meg noe litt mer actionfylt. Siden hun er prikk lik farmoren sin, svarer jeg yrket hennes: operasjonssykepleier 🙂

 

Er det noen forskjell på hvordan dere takler de uunngåelige, mindre sjarmerende sidene til småttisene? Trass, sinne osv?

Ja, vi reagerer nok ganske forskjellig. Peter blir fortere hissig enn meg, mens jeg må telle til ti litt oftere enn ham 🙂

 

Fortell om den fineste gaven du har fått av mannen din.

Den fineste var diamantringen jeg fikk da han fridde 🙂 Men han elsker å gi gjennomtenkte gaver, så lista er faktisk lang.

 

 

Hva husker du best fra barndommen din?

Oi, jeg husker veldig mye! Jeg har en merkverdig god hukommelse på veldig mye som skjedde helt siden jeg var fire-fem år. Men jeg husker veldig godt at jeg drasset rundt på lillesøsteren min. Hun var seks år yngre enn meg, og måtte være med overalt.. Jeg hadde ikke samvittighet til å si nei, til mine venninners store frustrasjon. En vanlig samtale i 1991:

Venninner: – “Åhh.. Christina, må hu der være med nå igjen..??

Jeg: – “Jaaa.. Se på henne da stakkar.” (Min lillesøster hadde verdens største, knallblå dådyrøyne – og visste hvordan hun skulle bruke dem)

 

Viss du kunne være en annen person for en dag, hvem skulle det vært, og hvor ville du tilbringt dagen?

Jeg ville vært han eller hun som ringer fra Norsk Tipping og forteller at folk har blitt millionærer! Vet ikke hvorfor jeg ikke kom på noe litt mer juicy, men tror svaret bærer preg av at jeg har vært litt for lenge i mammaperm..

 

Kan du fortelle en hemlighet, som du ikke har sagt til Peter?

Uhm.. Dette var en hard nøtt. Jeg har tenkt og tenkt.. Kommer ikke på noe som er hemmelig 🙁 Og det er ikke bare noe jeg sier, tenkte faktisk så hardt at jeg til slutt spurte Peter om han kunne komme på noe. Da skjønte jeg at det måtte bli “pass” på denne.

 

Hva angrer du mest på at du har gjort?

Jeg har en samboer som er veldig opptatt av å fortelle at man ikke skal angre på noe, for dersom noe hadde vært ugjort, ville vi ikke vært akkurat her vi er i dag.. Dette har jeg tenkt mye på, og bestemt meg for at han har rett i 🙂

 

Hvis tog A starter fra Bergen klokka 08.00 og holder gjennomsnittsfart på 80km /t.. og tog B starter fra Oslo klokka 10.00 og holder gjennomsnittsfart på 90km/t.. Hvor langt har hvert av togene kjørt da de møtes…og hvor møtes de?

Jeg lover at jeg du skal få svar på dette hvis jeg begynner å blogge på fulltid, Geriatriks 😉

 

Hva pleier dere å gjøre på ettermiddagene? Noen gode tips til innendørsaktiviteter med barn?

Ettermiddagene styres som oftest av energinivået etter endt barnehagedag. Det viktigste for oss er å få på plass en skikkelig middag, og å være sammen med barna uten at mobiltelefonene er i fokus.. (Og det er ikke alltid så lett når man prøver å drifte to blogger, med alt som hører med) Ettermiddagene har en tendens til å gå litt for fort, så vi rekker ikke særlig mange ting før det er leggetid. Men eksempelvis har vi to barn som elsker musikk, så vi kan fort svi av en time på å danse rundt i stua. Eller vi kan spille spill, men da må vi som oftest dele oss – siden minsten er for liten og ikke forstår konseptet enda. Ute er det jo plenty med ting å finne på nå som det er snø. Bading er også toppen av lykke, og vi kan kose oss lenge på badet hvis vi har tid 🙂

 

Har du og Peter noen ga holdt på å slå opp/vært slutt en periode?

Nei. Men vi har da hatt våre krangler for det 🙂

 

Hva mener du er din beste egenskap?

Empati.

 

Hva syntes vennene deres, og da kanskje spesielt kompisene til Peter om at dere ble gravide så tidlig i forholdet? ble det noen kommentarer om at “du lurte han til å bli gravid” og sånn?

Jeg tror de fleste kompisene til Peter fikk sjokk.. Og jeg regner med de fleste av dem tvilte på at det kom til å gå bra! Jeg klandrer dem ikke, vi hadde tross alt ikke vært sammen særlig lenge da jeg ble gravid.. De fleste av kompisene hadde jeg faktisk bare truffet én gang, og det var i tillegg på en fest jeg måtte gå på alene siden Peter var på jobbreise. Så gud vet hva de tenkte om meg, haha! Men helt ærlig brydde vi oss lite om det.

 

Hvilken sang har du best minne om fra ungdomstiden, og hvorfor?

Jeg har innmari mange sanger som minner meg om veldig mye forskjellig, men hvis jeg skal trekke fram en spesiell, så må det være Cher med Believe. Jeg liker egentlig ikke sangen, men den ble spilt veldig mye i perioden da jeg var 16 år og fikk meg kjæreste for første gang. Vi var på klassefest, og plutselig dukket det opp en skikkelig kjekkas som var kompis med han som hadde festen. Vi ble sittende å prate, jeg hadde tyggis, også spurte han plutselig om han kunne få halve. Jeg skjønte ikke at dette var en invitasjon til kyssing.. Men da jeg forstod det, så klina vi, også ble vi kjærester. Haha! Gode minner 🙂

 

/ God ny uke! 🙂

* Følg Konatil på Facebook *