Juan og fugleskremselet

Her i Casa Karma, feriehuset til min svogers familie, har de en vaktmester som passer på huset mens ingen er her. Det er altså den samme Juan som passer på svigers’ feriehus – han fylte 70 år i fjor, snakker ikke et ord engelsk og røyker som en skorstein.

I hagen på nedsiden av Casa Karma dyrker Juan grønnsaker og frukt hele året, han planter og vanner og høster. Det er bestandig gøy å tasse rundt blant busker og trær og se hva han dyrker denne gangen, for det varierer naturligvis fra årstid til årstid.

De siste dagene har det imidlertid vært så varmt at ingen av oss har orket å ta turen ned trappene til Juans lille grønnsakshage, derfor bestemte jeg meg for å speide utover området og se om jeg kunne se hva slags frukt og grønt som var under produksjon akkurat nå.

Og det var da jeg fikk øye på det..

Hva i all verden er det Juan har hengt opp i treet..?

 

Er det et “fugleskremsel”..? Jeg har så mange spørsmål! 😂

– Er dette et spansk fugleskremsel?
– Holder det fiken-tyver unna?
– Hvor i all verden har Juan fått tak i denne?
– Hvordan har han fått den opp i treet?
– Er dette et kjent spansk triks, eller er det et Juan-patent?
– Bør norske bønder som sliter med avlingene sine lære av vår spanske vaktmester?

Jeg skulle så gjerne slått av en prat med vår kjære vaktmester – når jeg tenker etter, er dette den nærmeste motivasjonen til å lære meg spansk jeg har vært borti til nå 😆

Inntil videre må jeg leve med de ubesvarte spørsmålene, men når vi ses igjen neste gang, Juan – kan det hende frøkna fra Larvik i Norway har lært seg noen gloser 🙈

Og da har jeg et fugleskremsel å plukke med deg 😆

/ 🇪🇸

Familia Bleikfisos

Nå som flyreisen for lengst er overstått og vi begynner å finne oss til rette, kan jeg endelig si: Ferien er i gang! Viva la españa 😍

Vi pleier jo å feriere med svigermor og svigerfar når vi er her, men denne gangen skal vi være én uke sammen med Peters søster, hennes mann og deres tre barn – før vi avslutter ferien noen dager sammen med svigers.

Feriehuset til svogers familie ligger bare fem minutter unna huset til svigers, så det er kjekt at vi er godt kjent i området fra før. Fast handling på den samme Mercadona’en, ligge på den samme stranda, kjøpe is på den samme strandbaren. Ferie!

Og så er det jo virkelig luksus med eget basseng 🌟

 

Frokost og middag ved utsikts-bordet hver dag er absolutt ikke feil 😍

Akkurat nå er jeg mest fornøyd med at den fryktede hetebølgen ikke har dukket opp her vi befinner oss enda, for det kunne blitt interessant 😰

Vi er dessuten så hvite og bleke i huden enda, at Juan, den spanske vaktmesteren som passer på husene når ingen er her, ler så den spanske magen hans rister hver gang han ser oss. (Jeg skjønner jo ikke et ord spansk, så jeg lo med ham helt til noen tok seg bryet med å forklare).

Håper sommeren er i anmarsj hjemme i Norge nå også! Jeg føler vi hoppet fra vår til sommer i løpet av fire timers flyreise – kroppen har ikke helt vendt seg til sol og varme enda, i alle fall ikke øynene til Fru Mys 😑

– “Nei nå myser du igjen, du må åpne øynene!”

Nå venter et herlig taco-måltid ved utsikts-bordet, og spør du meg er det én ting Norge virkelig mangler, nemlig muligheten til å sitte ute hele kvelden uten å fryse! Magisk ❤️

/ Feriehilsen fra La Familia Bleikfisos

Mamma-magefølelsen

Du vet den magefølelsen? Som bare murrer og skurrer og nekter å slå seg til ro når noe føles feil. Som når en lege på legevakten sier at den armen nok bare er kraftig forslått. Her er det heldigvis ikke brudd.

For barns ben kan jo sammenlignes med å bøye en bjørkegren – den er seig, og brekker ikke like fort som hos oss voksne.

– Jo, men jeg kan jo ikke komme borti den uten at tårene renner?, sier et bekymret mammahjerte.

– Jo, men det kan gjøre veldig vondt om man bare har slått den kraftig også. Det ville ikke gått så bra med palpasjon dersom det var et brudd. Det viktigste nå, er å prøve å bevege den så mye som mulig. Gi gjerne smertestillende. 

Så han ikke hvordan den lille bet tennene sammen og holdt pusten mens han trykket?

Men så blir man kanskje lettet over legens ord, et brudd er jo selvsagt ikke ønskelig når sommeren nærmer seg. Når vi skal surfe, stå på vannski og bade.

Så trosser man den murrende, skurrende følelsen i mammamagen, takker for hjelpen og drar hjem. Tørker tårene som spretter hos den lille hver gang bilen må over en fartsdump.

– Så, så. Det går bra. Legen sa det går bra.

Men om natten virker magefølelsen bra. Man sover på det. Og så våkner man og vet hva man skal gjøre.

Plukker opp telefonen, ringer legevakten igjen. Beklager altså, men vi må komme tilbake.

En ny lege er på jobb, muligens en mamma. Det er noe med blikket. Eller kanskje er det mamma-magefølelsen hennes som sparker inn, også?

Og røntgen er ærligheten selv. Da har det ikke noe å si at man biter tennene sammen og holder pusten, for den maskinen juger ikke.

– Hvorfor kom dere ikke hit i går?

Den voksne sykepleieren titter på oss med de mildeste øynene jeg har sett noen gang.

– Denne natten må ha vært vond for deg, lille venn. Du skal få en premie av meg. To. Nei tre. Fire, faktisk.

Også sitter man der med et mammahjerte som er takknemlig for at det finnes så mange godhjertede folk i helsevesenet. Som er på jobb fordi de har et brennende ønske om å hjelpe andre. Sånt skinner gjennom.

Og til deg, kjære lege som var på jobb den første kvelden: Du gjorde det eneste riktige. Du undersøkte og fulgte dine rutiner. På papiret virket det kanskje som om ingenting var galt, men på magefølelsen var det noe som ikke stemte.

Og en mamma-magefølelse som har fått en hel natt på seg, skal man ikke kimse av 😉❤️

/ Beklager bloggpausen 🌸 Hilsen mammahjerte ❤️

“Blir du ikke flau?”

Her om dagen skjedde det noe. Jeg var tilfeldigvis innom Peters blogg, da jeg så en kommentar under et av innleggene hans der det stod: “Blir du ikke flau?”

Jeg spurte Peter om han hadde sett kommentaren, og vi ble sittende å humre litt over hva vedkommende muligens siktet til. Flau fordi han i innlegget hadde et bilde der han poserte foran Crocs-butikken? Eller fordi han hadde skrevet om at vi hadde spist på en dyr restaurant? Eller var det en miljøforkjemper som reagerte på at vi hadde tatt fly for å komme oss til Spania? Eller var det fordi man kunne skimte alkoholholdig drikke på et av bildene?

Det er kanskje ikke så lett å forstå, men dette er det desidert verste med å dele av livet sitt. Man legger hodet sitt på huggestabben hver eneste dag. Et lite feilskjær i teksten, noe som kan mistolkes i sosiale medier – terskelen for å si fra blir lavere og lavere for hver dag som går.

Og misforstå meg rett: Kritikk kan være bra! Konstruktive tilbakemeldinger er helt nødvendig for at vi skal utvikle oss.

Men denne gangen hadde jeg en rar magefølelse. Plutselig kom jeg på at det var noen timer siden jeg hadde sjekket mitt eget kommentarfelt, jeg forhåndsgodkjenner nemlig alt som kommer inn – først og fremst for å luke bort spam, men også for at ikke uakseptable kommentarer skal slippe gjennom uten at jeg oppdager det.

Og denne gangen lå det kommentarer på vent. Alle fra samme IP-adresse, og det var rett og slett en tirade som kunne fått malingen til å flasse av veggene. Alt handlet om hvordan jeg så ut, hvor stygg jeg er på håret, hvor flat rumpe jeg har, at jeg burde få hjelp til å endre klesstil. Og: “Blir ikke Peter flau?”

Kommentarer som dette dukker opp med jevne mellomrom – og hver eneste gang takker jeg for at jeg ikke lenger er 15 år og usikker på alt her i verden. Det føles ekstremt bra å være godt over tretti, ha det fint med seg selv, og kjenne hvordan sånne kommentarer går inn det ene øret og ut det andre.

Men til deg som denne gangen hadde behov for å fortelle hvor mye du misliker meg og hvordan jeg ser ut: Sett deg ned i sofakroken, finn frem mobilen og søk opp podcasten “Koht vil leve”. Så finner du den siste episoden som ble sluppet forrige onsdag, “Femte kapittel”.

Så hører du ekstra nøye nøye etter, 11 minutter ut i episoden.

Der alvorlig kreftsyke Christine sier at “Det jeg drømmer om.. Det eneste jeg drømmer om.. Det er å få oppleve en dag.. Som andre mennesker ikke husker engang. Som bare er en tirsdag eller en onsdag. Jeg drømmer bare om en helt vanlig dag. Hvor jeg kan ta på meg klær og bare sitte.. Og ikke være så svimmel, og bare være og ikke gjøre noen ting. For det er så mange gleder i løpet av en dag som ingen husker. Det er mange, mange, mange ting – ikke bare sånn fugler og sånn, men ta en kaffe og en te. Det er masse fint på en vanlig dag.”

Jeg skal love deg at livet endrer retning når man endrer fokus i eget liv. Akkurat nå er det mennesker som kjemper for livet. Tenk litt på det da. Bruk heller livet til å nyte de fine tingene, fremfor å kaste bort tiden på negativitet. Til det er livet for kort og verdifullt ❤️

/ 🌸

Tårer, turbulens, og fantastiske Barcelona

Jeg vet ikke om det var mammahjertet som gjorde det, for jeg hadde jo gledet meg til denne turen i et helt år – men på vei til Gardermoen silte tårene i strie strømmer.

Ikke bare er jeg livredd for å fly, jeg var plutselig redd for ikke å komme hjem igjen! Mon tro hvor disse tankene har kommet fra? Er det instinkter som kicker inn når man får barn, eller er det simpelthen et resultat av at man er altfor sjeldent på reisefot?

Det hjalp jo selvsagt ikke at avreise denne gangen var 03.30 natt til torsdag, det er en kjent sak at man blir rimelig frynsete av for lite søvn. Tanken på en storby ble plutselig så.. Overveldende.

Frynsete var jeg også 10.000 fot over bakken, der jeg satt og undret meg over alle dem som trives med å jobbe ombord i et fly, for maken til turbulens har jeg aldri opplevd. Konstant risting fra start til slutt, jeg tviholdt blikket mitt på flyvertinnene underveis, og konkluderte med at de sannsynligvis ikke ville smilt hjertelig dersom flyet var i ferd med å styrte.

“Heldigvis” fikk jeg noe annet å tenke på underveis 🙈😂

Men da vi endelig fikk plantet bena på bakken i Barcelona, og omsider fant det riktige toget som skulle ta oss til den lille byen Girona, begynte hvilepulsen å presse på.

Ferien var i gang 😊

Torsdag kveld var jo i utgangspunktet hele formålet med reisen, å spise på “El Celler de Can Roca” – en av verdens beste restauranter. Vi hadde skyhøye forventninger – og for en kveld det ble!

En magisk opplevelse som (i alle fall vi) bare får oppleve en gang i livet 🌟 (For spesielt interesserte: Det viste seg at kleskoden “smart casual” betydde “gå i det du vil”. Svigerinna og jeg kjørte kjole og pensko, men i lokalet var det alt fra stivpyntede amerikanere til flanellskjorte og shorts 😉)

Du som har sett Chef’s Table-episoden “Jordi Roca” vil forstå 😍 (Trip to Havana)

Resten av ferien var relativt planløs, og det passet oss perfekt. Med til sammen fem barn hjemme i Norge, var det helt magisk å kunne ta alt på sparket og traske gatelangs mens vi oppdaget nye ting.

Å sette seg på en fortauskafé i sola og nyte nyskåret skinke, oliven og noe iskaldt i glassene, var rett og slett ubeskrivelig avslappende. Stikke innom en fristende isbar på veien, la seg overvelde av de vanvittig flotte bygningene på alle kanter.

Happy campers!

Lørdag formiddag hadde vi booket billetter til Sagrada Familia, med audio-guide på øret. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, annet enn at bygget var stort, at Antoni Gaudí var hjernen bak det hele, og at det ikke var ferdigstilt enda.

Og her skal jeg komme med en liten anbefaling: Det å ikke vite stort om ting på forhånd, gjør muligheten for å bli totalt slått i bakken mye mer sannsynlig!

Både stående på utsiden, og ikke minst da vi skrittet inn i det gigantiske bygget – vi mistet nesten pusten, alle mann. Fy flate!

Med audio-guide på øra, ser det ut som om alle går og skravler i telefonen 😆

Det anbefales på det sterkeste å ha guide på øra, som man kan følge i sitt eget tempo. Mitt reisefølge hadde i tillegg tatt hensyn til mine midt-på-treet engelsk-kunnskaper, og booket audio på svensk. Tack så hemskt mycket!

Og det som var storslagent på utsiden, viste seg å være helt ubeskrivelig flott på innsiden – WOW!

Foto: Svigerinne Hanne ❤️

Etter Sagrada bar det rett til et “Escape Room” der vi jobbet fletta av oss i en time for å løse alle koder og oppgaver for å komme oss ut igjen. Utrolig moro!

Her hadde reisefølget også tatt hensyn til meg, og latt være å booke et horror-rom, som de egentlig hadde mest lyst til 😂 (Begynner jo å gå opp for meg hvem som var party pooper’en her)

Resten av tiden i Barcelona brukte vi på å traske rundt, vi var blant annet i gamlebyen, inne i Santa Maria Del Mar (gleder meg enda mer til å lese resten av “Havets Katedral” nå!), Parc Güell, Casa Milà og diverse annet vi bare ramlet over på vår vei.

Og selv om det var fint å få med seg de store tingene, tror jeg kanskje det er alle disse tilfeldighetene vi kommer til å huske best.

Som da vi var på leting etter et bra lunsj-sted, og magefølelsen til svigerinne Hanne tok oss inn på et skikkelig lokalt spisested der vi sannsynligvis var de første turistene noensinne – og ble servert tradisjonelle retter sammen med spanjoler med en snittalder på 84 år. Maten var knallgod, og den katalanske atmosfæren var til å ta og føle på.

Eller da vi surret oss inn i feil bakgater og plutselig ble tilbudt kaffe og ulovlige stoffer om hverandre, og fitbiten på armen min viste en puls på 120 fordi jeg var overbevist om at vi kom til å bli ranet og drept – men vi fortsatte å gå, og plutselig var vi ute blant folk og turister igjen, og jeg følte vi hadde fått livene våre i gave.

Eller da det gikk opp et lys for oss og vi fant ut at det jo er mye bedre å bestille hver vår hovedrett som vi plasserer midt på bordet, sånn at vi kunne lage vår egen lille tapas-variant og kaste terning over de samme rettene – og ikke minst den samme desserten 😍

Eplekaka var best 😉

Eller da vi klatret til topps på en gammel borg i Girona og jeg ble sittende å tenke på hvor bra det er å se litt av verden. Komme seg litt bort hjemmefra, selv om det betyr at man må trosse frykten for lommetjuver og fly som skal krasje og hunder som kanskje har rabies og altfor store byer for ei jente på 159 centimeter som er født uten stedsans og lett kan gå seg vill.

Alt gikk jo bra. Og vi hadde det helt topp 😊

/ Barcelona ☀️

Smart casual

Om ikke mange dagene skal Peter og jeg ut og reise. Mer om det kommer senere – men akkurat nå sliter vi litt med et aldri så lite spørsmål.

Det har seg nemlig sånn at formålet med denne turen, er et helt spesielt besøk på en helt spesiell restaurant. En restaurant som har blitt kåret til verdens beste, og som ligger i en liten by nord-øst for Barcelona.

Dette besøket har vi gledet oss til i et helt år, og nå nærmer det seg med stormskritt!

Men i går kveld dukket spørsmålet opp. Hva i all verden har man på seg når man skal være gjest på et sånt sted? På Trip Advisor står det at dresskoden er “Smart casual”. Hva i all verden betyr Smart casual? 😂

Er det slips? Er det kjole? Er det i såfall innafor med joggesko til kjolen, eller må penskoene være med?

Vil jo ikke føle oss overpynta heller.. 🙈😂

Vi klør oss litt i huet, for vi reiser kun med håndbagasje, så vi har ikke plass til å pakke med oss allverden.. Alle tips tas imot med takk 🌸

/ Hilsen småstresset med reisefeber 🙋🏻😅

Mitt beste serietips

De siste årene har jeg følt meg helt lost når vennene mine har snakket om TV-serier de har sett. Jeg (og Peter) har fulgt med på Game Of Thrones, og det har vært det.

Men problemet er, at hvis jeg først setter meg nedpå litt alene, tenker jeg at jeg ikke orker å bli avhengig av å se en serie som jeg bare se en episode til av. Så da setter jeg heller på en dokumentar-serie eller et eller annet som har blitt tatt opp på dekoderen for evigheter siden.

Men så havnet jeg på strikke-kjøret for en stund siden, og en dag fant jeg ut at jeg skulle sveipe innom Netflix for å se om det tilfeldigvis var noe fristende der.


Jeg trengte rett og slett en serie jeg kunne se alene, og den første som poppet opp var en helt ny serie jeg (naturligvis) aldri hadde hørt om før. Men jeg gjenkjente ansiktet til Christina Applegate:

Skjermbilde: Netflix.no

Jeg bestemte meg for å trykke på play, og vips så var det gjort. Jeg hadde funnet meg en serie – og lite visste jeg at jeg skulle komme til å elske den!

For jeg har nemlig blitt litt sær med årene, en serie må liksom gi meg et helt spekter av følelser for at jeg kan gi den et høyt terningkast. Den må helst by på mange overraskelser underveis også, og kanskje var det derfor jeg likte denne serien så godt.

Inkluder en søt og vis gammel mann – og jeg er solgt 😂 (Skjermbilde: Netflix.no)

.. En kjekkas som James Marsden skader jo heller ikke.. (Skjermbilde: Netflix.no)

Dead to me” er liksom annerledes, og jeg syns det er helt nydelig når man er helt sikker på at man skjønner hvor handlingen er på vei, og så skjer noe helt annet.

Så, da vet du hva du kan kaste deg over dersom du har en Netflix-konto og er på jakt etter en ny serie – episodene er dessuten på 30 minutter, et perfekt lite pusterom når man måtte trenge det 🌸

/ .. Og så gir du meg et pip dersom du tar meg på ordet – spent på om du er enig eller ei 😉