“Blir du ikke flau?”

Her om dagen skjedde det noe. Jeg var tilfeldigvis innom Peters blogg, da jeg så en kommentar under et av innleggene hans der det stod: “Blir du ikke flau?”

Jeg spurte Peter om han hadde sett kommentaren, og vi ble sittende å humre litt over hva vedkommende muligens siktet til. Flau fordi han i innlegget hadde et bilde der han poserte foran Crocs-butikken? Eller fordi han hadde skrevet om at vi hadde spist på en dyr restaurant? Eller var det en miljøforkjemper som reagerte på at vi hadde tatt fly for å komme oss til Spania? Eller var det fordi man kunne skimte alkoholholdig drikke på et av bildene?

Det er kanskje ikke så lett å forstå, men dette er det desidert verste med å dele av livet sitt. Man legger hodet sitt på huggestabben hver eneste dag. Et lite feilskjær i teksten, noe som kan mistolkes i sosiale medier – terskelen for å si fra blir lavere og lavere for hver dag som går.

Og misforstå meg rett: Kritikk kan være bra! Konstruktive tilbakemeldinger er helt nødvendig for at vi skal utvikle oss.

Men denne gangen hadde jeg en rar magefølelse. Plutselig kom jeg på at det var noen timer siden jeg hadde sjekket mitt eget kommentarfelt, jeg forhåndsgodkjenner nemlig alt som kommer inn – først og fremst for å luke bort spam, men også for at ikke uakseptable kommentarer skal slippe gjennom uten at jeg oppdager det.

Og denne gangen lå det kommentarer på vent. Alle fra samme IP-adresse, og det var rett og slett en tirade som kunne fått malingen til å flasse av veggene. Alt handlet om hvordan jeg så ut, hvor stygg jeg er på håret, hvor flat rumpe jeg har, at jeg burde få hjelp til å endre klesstil. Og: “Blir ikke Peter flau?”

Kommentarer som dette dukker opp med jevne mellomrom – og hver eneste gang takker jeg for at jeg ikke lenger er 15 år og usikker på alt her i verden. Det føles ekstremt bra å være godt over tretti, ha det fint med seg selv, og kjenne hvordan sånne kommentarer går inn det ene øret og ut det andre.

Men til deg som denne gangen hadde behov for å fortelle hvor mye du misliker meg og hvordan jeg ser ut: Sett deg ned i sofakroken, finn frem mobilen og søk opp podcasten “Koht vil leve”. Så finner du den siste episoden som ble sluppet forrige onsdag, “Femte kapittel”.

Så hører du ekstra nøye nøye etter, 11 minutter ut i episoden.

Der alvorlig kreftsyke Christine sier at “Det jeg drømmer om.. Det eneste jeg drømmer om.. Det er å få oppleve en dag.. Som andre mennesker ikke husker engang. Som bare er en tirsdag eller en onsdag. Jeg drømmer bare om en helt vanlig dag. Hvor jeg kan ta på meg klær og bare sitte.. Og ikke være så svimmel, og bare være og ikke gjøre noen ting. For det er så mange gleder i løpet av en dag som ingen husker. Det er mange, mange, mange ting – ikke bare sånn fugler og sånn, men ta en kaffe og en te. Det er masse fint på en vanlig dag.”

Jeg skal love deg at livet endrer retning når man endrer fokus i eget liv. Akkurat nå er det mennesker som kjemper for livet. Tenk litt på det da. Bruk heller livet til å nyte de fine tingene, fremfor å kaste bort tiden på negativitet. Til det er livet for kort og verdifullt ❤️

/ 🌸

Tårer, turbulens, og fantastiske Barcelona

Jeg vet ikke om det var mammahjertet som gjorde det, for jeg hadde jo gledet meg til denne turen i et helt år – men på vei til Gardermoen silte tårene i strie strømmer.

Ikke bare er jeg livredd for å fly, jeg var plutselig redd for ikke å komme hjem igjen! Mon tro hvor disse tankene har kommet fra? Er det instinkter som kicker inn når man får barn, eller er det simpelthen et resultat av at man er altfor sjeldent på reisefot?

Det hjalp jo selvsagt ikke at avreise denne gangen var 03.30 natt til torsdag, det er en kjent sak at man blir rimelig frynsete av for lite søvn. Tanken på en storby ble plutselig så.. Overveldende.

Frynsete var jeg også 10.000 fot over bakken, der jeg satt og undret meg over alle dem som trives med å jobbe ombord i et fly, for maken til turbulens har jeg aldri opplevd. Konstant risting fra start til slutt, jeg tviholdt blikket mitt på flyvertinnene underveis, og konkluderte med at de sannsynligvis ikke ville smilt hjertelig dersom flyet var i ferd med å styrte.

“Heldigvis” fikk jeg noe annet å tenke på underveis 🙈😂

Men da vi endelig fikk plantet bena på bakken i Barcelona, og omsider fant det riktige toget som skulle ta oss til den lille byen Girona, begynte hvilepulsen å presse på.

Ferien var i gang 😊

Torsdag kveld var jo i utgangspunktet hele formålet med reisen, å spise på “El Celler de Can Roca” – en av verdens beste restauranter. Vi hadde skyhøye forventninger – og for en kveld det ble!

En magisk opplevelse som (i alle fall vi) bare får oppleve en gang i livet 🌟 (For spesielt interesserte: Det viste seg at kleskoden “smart casual” betydde “gå i det du vil”. Svigerinna og jeg kjørte kjole og pensko, men i lokalet var det alt fra stivpyntede amerikanere til flanellskjorte og shorts 😉)

Du som har sett Chef’s Table-episoden “Jordi Roca” vil forstå 😍 (Trip to Havana)

Resten av ferien var relativt planløs, og det passet oss perfekt. Med til sammen fem barn hjemme i Norge, var det helt magisk å kunne ta alt på sparket og traske gatelangs mens vi oppdaget nye ting.

Å sette seg på en fortauskafé i sola og nyte nyskåret skinke, oliven og noe iskaldt i glassene, var rett og slett ubeskrivelig avslappende. Stikke innom en fristende isbar på veien, la seg overvelde av de vanvittig flotte bygningene på alle kanter.

Happy campers!

Lørdag formiddag hadde vi booket billetter til Sagrada Familia, med audio-guide på øret. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, annet enn at bygget var stort, at Antoni Gaudí var hjernen bak det hele, og at det ikke var ferdigstilt enda.

Og her skal jeg komme med en liten anbefaling: Det å ikke vite stort om ting på forhånd, gjør muligheten for å bli totalt slått i bakken mye mer sannsynlig!

Både stående på utsiden, og ikke minst da vi skrittet inn i det gigantiske bygget – vi mistet nesten pusten, alle mann. Fy flate!

Med audio-guide på øra, ser det ut som om alle går og skravler i telefonen 😆

Det anbefales på det sterkeste å ha guide på øra, som man kan følge i sitt eget tempo. Mitt reisefølge hadde i tillegg tatt hensyn til mine midt-på-treet engelsk-kunnskaper, og booket audio på svensk. Tack så hemskt mycket!

Og det som var storslagent på utsiden, viste seg å være helt ubeskrivelig flott på innsiden – WOW!

Foto: Svigerinne Hanne ❤️

Etter Sagrada bar det rett til et “Escape Room” der vi jobbet fletta av oss i en time for å løse alle koder og oppgaver for å komme oss ut igjen. Utrolig moro!

Her hadde reisefølget også tatt hensyn til meg, og latt være å booke et horror-rom, som de egentlig hadde mest lyst til 😂 (Begynner jo å gå opp for meg hvem som var party pooper’en her)

Resten av tiden i Barcelona brukte vi på å traske rundt, vi var blant annet i gamlebyen, inne i Santa Maria Del Mar (gleder meg enda mer til å lese resten av “Havets Katedral” nå!), Parc Güell, Casa Milà og diverse annet vi bare ramlet over på vår vei.

Og selv om det var fint å få med seg de store tingene, tror jeg kanskje det er alle disse tilfeldighetene vi kommer til å huske best.

Som da vi var på leting etter et bra lunsj-sted, og magefølelsen til svigerinne Hanne tok oss inn på et skikkelig lokalt spisested der vi sannsynligvis var de første turistene noensinne – og ble servert tradisjonelle retter sammen med spanjoler med en snittalder på 84 år. Maten var knallgod, og den katalanske atmosfæren var til å ta og føle på.

Eller da vi surret oss inn i feil bakgater og plutselig ble tilbudt kaffe og ulovlige stoffer om hverandre, og fitbiten på armen min viste en puls på 120 fordi jeg var overbevist om at vi kom til å bli ranet og drept – men vi fortsatte å gå, og plutselig var vi ute blant folk og turister igjen, og jeg følte vi hadde fått livene våre i gave.

Eller da det gikk opp et lys for oss og vi fant ut at det jo er mye bedre å bestille hver vår hovedrett som vi plasserer midt på bordet, sånn at vi kunne lage vår egen lille tapas-variant og kaste terning over de samme rettene – og ikke minst den samme desserten 😍

Eplekaka var best 😉

Eller da vi klatret til topps på en gammel borg i Girona og jeg ble sittende å tenke på hvor bra det er å se litt av verden. Komme seg litt bort hjemmefra, selv om det betyr at man må trosse frykten for lommetjuver og fly som skal krasje og hunder som kanskje har rabies og altfor store byer for ei jente på 159 centimeter som er født uten stedsans og lett kan gå seg vill.

Alt gikk jo bra. Og vi hadde det helt topp 😊

/ Barcelona ☀️

Smart casual

Om ikke mange dagene skal Peter og jeg ut og reise. Mer om det kommer senere – men akkurat nå sliter vi litt med et aldri så lite spørsmål.

Det har seg nemlig sånn at formålet med denne turen, er et helt spesielt besøk på en helt spesiell restaurant. En restaurant som har blitt kåret til verdens beste, og som ligger i en liten by nord-øst for Barcelona.

Dette besøket har vi gledet oss til i et helt år, og nå nærmer det seg med stormskritt!

Men i går kveld dukket spørsmålet opp. Hva i all verden har man på seg når man skal være gjest på et sånt sted? På Trip Advisor står det at dresskoden er “Smart casual”. Hva i all verden betyr Smart casual? 😂

Er det slips? Er det kjole? Er det i såfall innafor med joggesko til kjolen, eller må penskoene være med?

Vil jo ikke føle oss overpynta heller.. 🙈😂

Vi klør oss litt i huet, for vi reiser kun med håndbagasje, så vi har ikke plass til å pakke med oss allverden.. Alle tips tas imot med takk 🌸

/ Hilsen småstresset med reisefeber 🙋🏻😅

Mitt beste serietips

De siste årene har jeg følt meg helt lost når vennene mine har snakket om TV-serier de har sett. Jeg (og Peter) har fulgt med på Game Of Thrones, og det har vært det.

Men problemet er, at hvis jeg først setter meg nedpå litt alene, tenker jeg at jeg ikke orker å bli avhengig av å se en serie som jeg bare se en episode til av. Så da setter jeg heller på en dokumentar-serie eller et eller annet som har blitt tatt opp på dekoderen for evigheter siden.

Men så havnet jeg på strikke-kjøret for en stund siden, og en dag fant jeg ut at jeg skulle sveipe innom Netflix for å se om det tilfeldigvis var noe fristende der.


Jeg trengte rett og slett en serie jeg kunne se alene, og den første som poppet opp var en helt ny serie jeg (naturligvis) aldri hadde hørt om før. Men jeg gjenkjente ansiktet til Christina Applegate:

Skjermbilde: Netflix.no

Jeg bestemte meg for å trykke på play, og vips så var det gjort. Jeg hadde funnet meg en serie – og lite visste jeg at jeg skulle komme til å elske den!

For jeg har nemlig blitt litt sær med årene, en serie må liksom gi meg et helt spekter av følelser for at jeg kan gi den et høyt terningkast. Den må helst by på mange overraskelser underveis også, og kanskje var det derfor jeg likte denne serien så godt.

Inkluder en søt og vis gammel mann – og jeg er solgt 😂 (Skjermbilde: Netflix.no)

.. En kjekkas som James Marsden skader jo heller ikke.. (Skjermbilde: Netflix.no)

Dead to me” er liksom annerledes, og jeg syns det er helt nydelig når man er helt sikker på at man skjønner hvor handlingen er på vei, og så skjer noe helt annet.

Så, da vet du hva du kan kaste deg over dersom du har en Netflix-konto og er på jakt etter en ny serie – episodene er dessuten på 30 minutter, et perfekt lite pusterom når man måtte trenge det 🌸

/ .. Og så gir du meg et pip dersom du tar meg på ordet – spent på om du er enig eller ei 😉