Sånne kommentarfelt 😍

Jeg har i grunnen ikke så mye til overs for kommentarfelt. Det vil si, jeg klarer ikke holde meg unna å lese hva som har blitt skrevet – selv om jeg jo bestandig vet hva som kommer.

Verst er det på Facebook, og etter 12 år blir jeg fortsatt overrasket over hva folk presterer å lire av seg – attpåtil med fullt navn. Har man noe på hjertet er det åpenbart godt å få det ut, selv om man muligens heller burde holdt det for seg selv.

Men kanskje er det nettopp derfor det er ekstra herlig de (få) gangene kommentarfeltet virkelig leverer. De gangene man leser og ender opp med å bli varm helt inn i hjerterota – og liksom får tilbake trua på menneskeheten igjen 😍

Det tipper jeg denne jenta fikk også, da hun postet en kommentar tidligere denne uka, på Facebook-gruppa “Jan Thomas og Einar blir venner – PODKAST“:

En ganske uskyldig post – så jeg stusset litt på at det hadde kommet inn hele 37 kommentarer. Derfor trykket jeg meg inn for å se. Og det var da jeg ble varm i hjertet! Se på dette, da:

Som om ikke dette var nok, toppet det seg da en av de to hovedpersonene selv kom på banen, nemlig Einar Tørnquist:

/ Sånne kommentarfelt vil vi ha ❤️

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”, skrev Peter på bloggen sin i vinterferien, da han tok med ungene på utflukt. Planen hans var egentlig å dra til skogs, men etter en uke med barnehage-basilusker ville han gjøre det så enkelt som mulig.

Han pakket sekken full med niste, kakao, tennved og godsaker – og spente ski på seg selv og barna..

– “Kos dere!”, ropte jeg etter dem, “Eller, vent! Hvor i all verden skal dere tenne bål?”

– “Næsj, det ordner seg”, gaulet Peter.

– “Jammen!”, svarte jeg, “Det er ikke så mye snø nå, du har vel en plan?”

– “Null stress, daddy got this! Gå og legg deg du nå, sov deg frisk.”

– “Jammen”, stresset jeg videre, “Ikke på verandaen liksom, eller plenen?”

Jeg så med gru for meg hvordan en glup idé plutselig kunne ende opp med full fyr på verandaen eller som en svartsvidd flekk på plenen.

– “Slapp av”, humret Peter, “Jeg har vært på tur før altså. Jeg vet hvordan man gjør det – du trenger ikke bekymre deg for hverken veranda eller plen!”

Både barn og paps storkoste seg ute i det fine været i timesvis, og luktet alle tre av bål da de kom inn igjen på ettermiddagen.

Det var ikke før i går, da jeg skulle ta en runde med raka i hagen bak huset, at jeg fikk øye på noe ganske merksnodig…

 

 

“Alt man trenger er en hage og litt godt humør”.

/ .. og en spade, litt jord og noen sabla gode gress-frø 🙈

Sex i russeknuta

Det er (heldigvis) lenge til min egne barn blir russ. Og jeg merker godt at det begynner å bli en stund siden min egen russetid. Det vil si, jeg assosierer meg mer som “mor til barn som skal være russ” – enn til “meg selv som russ” – og det kan jo ikke bety annet enn at jeg begynner å dra på åra 😂

Med raske briller sommeren 2001, rett etter russetida 🙈

 

Denne uka var det jo umulig ikke å få med seg nyheten om at Russens Hovedstyre har sluppet årets offisielle russeknuter – og kanskje først og fremst knuten “The Perfect Week” – som visstnok betyr at du får et bilde av Barney Stinson i lua dersom du praktiserer “sikker sex med syv ulike personer på syv dager”.

Den knuten fikk jo både “Bomullsdott” (ta vaksinen mot hjernehinnebetennelse) og “Bit av søppelpose” (kast alt søppel du ser en hel dag) til å blekne noe, vil jeg si 🙈

Årets hovedstyre i Oslo & Akershus har fått skryt for å inkludere både vaksinasjon og for å ha fokus på miljø da årets russeknuter ble utformet – men som mor er det jo ikke til å stikke under en stol at misnøyen kommer luskende når jeg ser alt fokuset på sex.

“Ha sikker sex utendørs”, “Ha sikker sex i et tre”, “Ha sikker sex på skolens område”, “Ha sikker sex i løpet av russetiden”, “Ha sikker sex med et medlem av Russens Hovedstyre”, “Ha sikker sex med presidenten i Russens Hovedstyre” (…) “Ha sikker sex med to medruss samtidig” – er det bare meg som reagerer?

Har de gått tomme for kreative knute-ideer underveis, eller hva? Det at “sikker sex” påpekes gjør liksom ikke knutene noe bedre – og er det virkelig nødvendig at hele 10 av 100 punkter handler om sex? Hadde det ikke holdt i massevis med ett eller to?

Jeg er sikkert en sur, gammel kjerring – men det er nå engang sånn at alkohol fører til dårligere dømmekraft, og jeg er rimelig sikker på at økt press i form av slike knuter fører til at veldig mange gjør ting de normalt aldri ville gjort – og som fort kan ende opp med å bli en belastning i tiden etterpå.

Misforstå meg rett, det er mange fine knuter på lista i år altså, men som mor håper jeg at alle årets russegutter og alle årets russejenter husker at russeknutene ikke er en oppfordring. Og at russetiden skal være en tid hvor man har det moro sammen, for å feire at 13 års skolegang er ved veis ende.

Det er mange bra knuter å ta av her, men man trenger definitivt ikke ha sex med syv ulike personer i løpet av en uke for å skape gode russeminner 😉❤️

 

(Årets 100 offisielle russeknuter finner du på hjemmesiden til Russens Hovedstyre)

Humlene gjør susen

Visste du at det er humlene som gjør susen? Det gjorde ikke jeg!

I dag leste jeg en artikkel der det stod at vi kan takke humlene og biene for hver tredje matbit vi tar. Hver tredje matbit! Er ikke det ganske utrolig?

Artikkelen handlet om at både humler og bier er utrydningstruet, og at dette er en veldig alvorlig utvikling. Disse insektene utgjør viktige komponenter i økosystemet ved å bestøve eller spre pollen, og uten humler og bier vil store deler av verdens matproduksjon og økosystemer kollapse.

Derfor er det superviktig at vi gjør det vi kan for å snu utviklingen! Nå er det ikke lenge før de første vår-humlene dukker opp (hvertfall her i sør som våren banker på døra), men noen av dem pleier å se både døde og halvdøde ut.

Og da er det viktig at du og jeg vet hva vi skal gjøre – for disse små humlene er tomme for bensin og trenger førstehjelp! Jeg ante ikke hvor enkelt det er å redde en humle, men det vi må gjøre er altså følgende:

Finn en fargerik tallerken (gjerne med noe gult eller blått slik at humla kan se den) og bland litt sukkervann ved å bruke en halvpart lunkent vann og en halvpart sukker.

Så er det bare å vente og se hva som skjer! ❤️

Mange av humlene har ofte flatt batteri, og kan trenge en liten oppkvikker for å klare å etablere seg. Det er dronninghumlene som skal bygge et lite samfunn nå, med andre ord kan man redde et helt humlesamfunn dersom man redder en dronninghumle!

Uten humlene vil vi få et langt fattigere kosthold. Nesten hver fjerde humle er truet med utryddelse – først og fremst på grunn av arealforandringer, som gjør at humlene mister både bosted og tilgang til mat.

Dessuten får vi stadig færre blomsterenger, kombinert med klimaendringer med høyere temperaturer som virker negativt på humlene. Bruken av sprøytemidler virker også negativt, og gjør dem svakere og dermed mer utsatt for sykdommer.

I år tenkte jeg å lage et lite humle-prosjekt sammen med barna! Jeg tenkte å lære dem om hvorfor det er så viktig at vi tar vare på humlene og biene – plante bievennlige planter, la være å klippe gresset på en liten flekk slik at det kanskje danner seg en liten blomstereng – og sette ut humlekasser og biehoteller.

Rett og slett gjøre det til et familie-prosjekt.

For det er viktig å huske at det er humlene som gjør susen ❤️

/ 🐝

En viktig gjest til middag ❤️

I morgen er det en stor dag. Da får vi nemlig en viktig gjest til middag ❤️

Spørsmålet har dukket opp mange ganger i det siste, om hun ikke kan bli med hjem etter skolen. Men så har det har aldri passet helt.

Men i morgen klaffet det endelig, både for oss og hennes foreldre.

 

I morges stod en spent liten tass og jeg på badet og pusset tenner.

“Du?”, spurte jeg, “Vi må jo lage noe godt til middag når hun kommer, syns du ikke?”

“Jo..”

“Endelig skal hun være med deg hjem, så da må vi jo ha noe godt til middag!”

“Mhm..”, ble det mumlet med munnen full av tannbørste.

“Jeg kan handle i ettermiddag, vet du hva hun liker? Skal vi lage pizza, kanskje?”

“Hæ?”

“Ja, sånn hjemmelaget som du liker så godt vettu.”

“Men..”

“Okei, hva med hamburger?”

“Nei, mamma. Egentlig… Vi tenkte oss pannekaker, vi.”

/ Mamma skygger banen.. Pannekaker skal bli 😂❤️

Babykos og bleieskift

Det er mandag – helgen er over, og den herligste baby-lukta i verden har reist hjem. Tenk at det skulle gå så fort å venne seg til å ha en ekstra liten tass i hus!

For i helgen passet vi altså vår lille nevø på tre måneder, og både Peter og jeg var innmari spente på hvordan det skulle gå. Vi hadde gledet oss veldig, men samtidig lurte vi på hvor mye vi hadde glemt siden vi hadde baby i hus for fire år siden.

Og vet du hva som skulle overraske meg mest? Hvor utrolig koselig det var å skifte bleier igjen! Jeg hadde helt glemt hvor spesiell den lille skiftestunden på stellematten med pludring og gurgling og smiling er. Og ikke minst hvor fornøyd en liten tass kan bli av å få ny bleie! Dette tok meg litt på senga, for jeg har ikke tenkt et sekund på bleieskift etter at vi feiret vår siste bleieslutt for to år siden.

Jeg hadde også glemt hvor deilig det var å trille tur. Og ikke minst det herlige synet av to små øyne som etter en stund begynte å glippe, og som etterhvert falt igjen og tok imot søvnen. De dyrebare stundene med soving, der man må velge aktivitetene sine med omhu og være effektiv fordi man aldri kan vite hvor lenge de varer.

Men det skal også sies at det raskt ble tydelig at Peter og jeg begynner å få ganske store barn selv, som mer eller mindre klarer seg selv. Det gjorde selvfølgelig jobben mye enklere for oss, vi fikk hjelp til alt mulig – og ikke minst var det utrolig kjekt med gratis underholdning! Det var jo overraskende moro å ligge og se på en fetter eller kusine som lekte rundt i stua 😍

Men en ting jeg må si, er at jeg har fått en helt egen respekt for alle dere flaskematere. Fy søren for en timing og planleggingsevne dere må ha for å tilrettelegge alle måltider!

Først nå innser jeg hvor ufattelig heldig jeg har vært med begge mine to små, hvor jeg har hatt mulighet til å slenge ut ammepuppen i tide og utide. Flaskematingen i helgen var like koselig og bød på like mye nærhet og omsorg som puppen gjorde i sin tid – men det krevde litt mer planlegging i forkant 😅

For jeg kan ikke huske sist jeg følte minuttene snegle seg like sakte avgårde, som de gjorde da lille mini akkurat hadde våknet fra ettermiddagshvilen sin, og var mer enn klar for litt påfyll. Er du klar over hvor lang tid det tar å varme en flaske med morsmelk?! De minuttene der føles seriøst som timer!

Akkurat den timingen kjente jeg var vanskelig, for det var jo umulig for Peter og meg å vite når minsten plutselig ble sulten. Vi hadde jo sånn cirka peiling selvfølgelig, men samtidig ville vi ikke sløse bort dyrebare morsmelkdråper heller – så vi turte ikke varme for tidlig.

Men alt i alt gikk helgen helt strålende. Det skal sies at min lille nevø er en utrolig takknemlig liten tass som ikke klager, så tante og onkels jobb ble ganske så enkel. Soving, bleieskift, mating og underholdning i rullerende tempo – så var dagen forbi!

Vi hadde jo også vært såpass smarte at vi ikke hadde lagt andre planer for helgen enn å sette opp en trampoline, og det tror jeg var lurt.

For det var mer enn nok for oss å bare pludre hjemme, dessuten oppdaget vi ikke før søndag morgen at vi helt hadde glemt å handle mat. Ikke hadde vi frokost til gjestene som sov i kjelleren – og ikke hadde vi husket å tenke på middag.

Men vi hadde storkost oss hele helgen. Og det er tross alt det viktigste ❤️

/ Tantehjerte ❤️😍❤️

Trebarnsforeldre for en dag ❤️

Denne helgen har jeg gledet meg til veldig lenge! For Peter og jeg skal være trebarnsforeldre det neste døgnet ❤️

Min lille nevø har rukket å bli tre måneder, og i dag skal mor og far i bryllup. Kjøleskapet er fullt av morsmelk, stellematten ligger klar med en stabel bleier – barnevogna står parat, og jeg gleder meg helt vilt til pludring og babykos!

Akkurat nå er jeg litt i sjokk over alt jeg har glemt, det er jo tross alt bare fire år siden vi hadde en baby i hus selv – men alt jeg var drillet på den gang, sitter ikke akkurat i fingerspissene lenger..

Den største utfordringen blir nok å ikke kunne dra frem ammepuppen hver gang det er nødvendig, men heldigvis har mor pumpet de nødvendige mengdene, så flaskene står klare til oppvarming.

Og så må jeg innrømme at jeg er veldig spent på hvilken konklusjon Peter og jeg kommer fram til i morgen kveld når gjestene har reist, og våre egne barn er i seng for kvelden.

Kommer vi til å puste lettet ut fordi vi er ferdige med babytida – eller kommer det til å rasle noe helt helt ekstremt i eggstokkene? Dette blir spennende 😂


/ To be continued 😍

Trappeti trapp!

Hvis noen av håndverkerne som har jobbet hos oss det siste halve året leser dette innlegget, vil de nok rive seg i håret 😂

For det har seg sånn, at vi har en skummel trapp. Du vet, en sånn trapp som bærer preg av (muligens) å være hjemmesnekret, med ujevne og altfor korte trinn, avrundet på endene slik at faren for å skli er enorm – altfor, altfor bratt, og ikke minst: Ingenting å holde seg i.

Alt dette gjorde den svært lite barnevennlig – og også eneste årsak til at familiens medlemmer som har passert 80, enda ikke har sett kjelleretasjen.

Denne trappen var noe av det første Peter og jeg la merke til da vi var på visning, og det ble kjapt bestemt at ny trapp måtte bli en del av oppussingsbudsjettet.

Men da den hyggelige trappemannen var på befaring i fjor, anbefalte han sterkt å vente med å montere ny trapp til det meste av oppussingen i kjelleren var ferdig, sånn at den gamle (grusomme) trappen fikk ta slitasje-støyten.

På grunn av dette, har Peter og jeg gått med konstant dårlig samvittighet for de stakkars håndverkerne som har måttet gå utallige turer opp og ned den trappen – dag ut og dag inn.

Det er et under at det har gått bra, spesielt på dager med ruskete snøvær og glatte håndverker-sko.

Men fra nå av er det en glede å sende håndverkere ned i kjelleren – for nå er den livsfarlige trappens dager forbi!

Peter og jeg trenger ikke lenger rope setninger som:

“Vær forsiktig ned trappen, da!”
“Ja, beklager denne trappen..”
“Ja, den trappen skal byttes ut etter hvert..”
“Unger, gå VELDIG forsiktig!”

Look at this beauty! 😍

Hadde jeg visst hvor glad man blir av å kjøpe en ny trapp, ville jeg gjort det for mange år siden..! 😂 Det er ren lykke å gå opp og ned i kjelleren nå, og mest av alt er jeg overlykkelig for at trappemannen foreslo å vinkle trappen i stedenfor å la den gå rett ned slik den gjorde. Det hadde jo ikke Peter og jeg tenkt på!

Det medførte riktignok en god del ekstra snekker-arbeid, men resultatet ble virkelig bra. Trappen er ikke lenger like bratt, ungene går trygt, hunden går trygt, og det er herlig å ha noe å holde seg i på både ned- og opptur 😉

/ En kjempestor takk til alle håndverkerne som risikerte livet sitt i den gamle trappa ❤️😅

Når det plinger i PMS’en

De siste årene har jeg vært som ei klokke. Regelmessig mens omtrent på dagen – ingen forsinkelser, ikke noe tull. Jevn og fin syklus, med alt det (dessverre) innebærer av smerter og humørsvingninger.

For med i hele denne syklus-pakka, kommer jo selvfølgelig PMS’en.

😬😳

Jeg har vært plaget av premenstruelt syndrom helt siden jeg fikk min første mens som 14-åring, og jeg er rimelig sikker på at både mamma og pappa har revet seg i håret mang en gang.

Nå er det jo stort sett “bare” Peter som får gjennomgå hver måned, men utrolig nok er det først nå – på niende året som kjærester, at problemet skulle toppe seg såpass at vi ble tvunget til å ta en prat, og komme fram til en løsning.

For selv om PMS’en kommer jevnlig hver måned, har vi aldri, ikke en eneste gang – tatt med det i betraktningen når vi har gjennomgått litt trasige perioder i forholdet.

For hver måned krangler vi litt ekstra. Hver måned blir vi litt ekstra irriterte på hverandre, henger oss litt mer opp i småting, blir litt mer bjeffete og (salty) bitch’ete. Jeg sier vi, selv om det jo er PMS’en og jeg som starter ballet.

Vendepunktet skjedde en kveld for noen uker siden, da Peter og jeg satt i sofaen, og jeg plutselig fikk en skikkelig aha-opplevelse. Jeg opplevde nemlig et lite øyeblikk, hvor jeg umiddelbart følte en veldig ro i kroppen. Jeg følte meg rolig, så veldig positivt på livet – det var som om alle problemene jeg hadde bare forduftet, og jeg så løsninger i stedenfor utfordringer.

Og jeg skjønte med en gang hva det var: Det var jo PMS’en som hadde forlatt kroppen min!

Dette bestemte jeg meg for å prate med Peter om for et par uker sider, i en av våre podcast-episoder (Episode 14 av Gjesterommet, for spesielt interesserte 🙋🏻🔊).

Og underveis i denne praten, innså vi jo hvor problemet ligger. For mitt småkjipe humør en periode i måneden, går akkurat under radaren til Peter – sånn at han ikke gjenkjenner det som PMS. Underbevisstheten hans merker at noe er galt, men bevisstheten hans merker det ikke.

Dermed blir han surere fordi jeg er sur, men tenker ikke at det er mitt sure humør som er årsaken – og plutselig føler han seg bare sur selv og tror det er han som er problemet. Og så har vi det gående.

Jeg tuller ikke når jeg sier at PMS’en min stort sett er såpass heavy at jeg hver måned toucher innom skilsmisse-tanken. Peter blir så sykt irriterende at bare halvparten av rotet hans gir meg lyst til å flytte ut. Og det sier litt om hvor crazy banana hodet kan bli når hormonene herjer.

En rask titt på NHI sine nettsider, bekrefter at PMS ikke er til å tulle med:

“De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen.

“De hyppigste kroppslige symptomene er magesmerter, ømme bryster, følelse av oppblåsthet, eventuelt vektøkning og hevelse i føttene, hodepine, økt bukomfang, hudforandringer (akne), endret matlyst, tap av energi.

Er det rart det tørner litt for oss damer hver måned?! Jeg sier ikke at det ikke er tøft å være partnerne våre – jeg sier bare at det kanskje ikke er så rart at en samling av noen eller flere av disse symptomene gjør noe med oss damer.

Så hva ble løsningen på hele PMS-problemet? Jo, Peter har lastet ned en PMS-alarm på mobilen 😂

Rett og slett en app som varsler når det er fare på ferde. På denne måten unngår vi at mine humørsvingninger såvidt streifer under radaren til Peter, og at han blir sur fordi jeg blir sur.

Nå får han beskjed når det er på tide å begynne og liste seg litt på tå, når han bør stryke meg med hårene istedenfor å ta igjen med samme mynt – og når han bør la småting jeg irriterer meg over, gli forbi.

Nå vet han at det er PMS’en som snakker, og han vet også at det bare er midlertidig og at det kommer til å gå over om en stund.

Og det verste er at det funker! Dette er riktignok den første måneden med varsling, men krangle-nivået vårt ligger langt under gjennomsnittet til nå. Peter er mye roligere, og jeg antar at siden underbevisstheten min til enhver tid vet at han vet – blir jeg mer oppmerksom på utbruddene mine når de kommer.

MEN! Det er et men her, og det er at det er ekstremt viktig at partneren som har PMS-varsling, IKKE under noen omstendighet, aldri ALDRI, bruker fraser som “Å heisann, nå er det PMS’en som snakker”, eller “Nå vet jeg at du reagerer sånn fordi du har PMS”  og så videre. Da er det bare å slette hele varslingen først som sist, for den vil definitivt virke mot sin hensikt.

Eller vent, la oss bare bli oppmerksomme på denne regelen en gang for alle: En partner som lever med en kvinne med PMS bør aldri nevne PMS’en overhodet. Det vil bestandig gjøre vondt verre. Det er mye bedre å konkludere inni eget hode at PMS’en er på topp, og heller bite motstanden i seg og glede seg til syndromet logger av for denne gang. Trust me 😉

 

/ Happy PMS, folks ❤️😂

Hva skjedde med mannen min?

Denne uka har Peter hatt juice-fest – hvilket innebærer at han ikke har spist et eneste måltid siden forrige søndag. Kun ferskpresset grønnsaks- og fruktjuice flere ganger hver dag.

Og altså.. Hva skjedde med mannen min? 😂

Vi snakker dette, for 2 måneder siden.. 🙊

Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da han fortalte om planene sine, ikke fordi jeg var skeptisk til selve juicingen – men fordi jeg visste hvor mannevond han kan bli uten mat.

Jeg forstod ikke hvordan han skulle overleve i 7 dager uten å tygge, uten å forspise seg, uten å småspise ved kjøkkenbenken.. Peter er en person som sluker maten sin. Jeg aner ikke om han tygger i det hele tatt. Mang en gang har jeg bedt ham roe ned og trekke pusten mellom hver munnfull, for det går virkelig unna.

Men nå som han er ved veis ende og på siste dagen med kun juice, kan jeg oppsummere med fire ord: Jeg er mektig imponert.

For det første er jeg imponert fordi han ikke har gått på en eneste mat-glipp. Jeg hadde sett for meg at en brødskalk på kjøkkenbenken plutselig havnet i gapet hans ved en feil – men det har ikke skjedd. Kun juice, nothing else.

For det andre hadde jeg forberedt meg på å ta all kjøkkentjeneste denne uka. Lage middag, rydde matrester, servere barna – sånn at han ikke skulle fristes unødvendig. Men Peter har stått for like mye av jobben som før – uten en eneste klage!

Han er jo et gjennomført konkurransemenneske, og når Peter går inn i bobla si, er det ingenting som kan rokke ved ham. Han har kanskje blitt fristet på veien, men han har i såfall ikke sagt et eneste ord.

For det tredje er jeg imponert over at han kom seg gjennom de første to dagene når frykten for å gå uten mat var nesten altoverskyggende. Han gruet seg veldig, og det var helt klart de første dagene som var tøffest psykisk.

For det fjerde er jeg imponert over hva dette har gjort med kroppen hans – og ikke minst hans forhold til mat. Når man kan gå 7 dager uten mat – og ikke kjenne sultfølelse, mener jeg det sier ufattelig mye om hvor mange potente næringsstoffer det er i ferskpresset juice.

For det femte er jeg imponert over at han har laget all juicen selv. Uten oppskrift! Han har bare testet seg frem til mange gode (og noen mindre gode) juicer, fullpakket med frukt, grønt, næring og glede.

Men det aller beste med denne uka? At jeg er er skikkelig sjokkert! Jeg hadde sett for meg en ekstremt laber uke med energien på bånn, med lange ettermiddager og kvelder med en mann liggende på sofaen, skikkelige humørsvingninger og kort lunte mot alt og alle.

Tvert imot har det vært utrolig fascinerende å se hvordan kroppen hans har bygget seg sakte, men sikkert opp denne uka. Hvordan han har gått fra å være grå i fjeset til å få farge i ansiktet, hvordan humøret hans har holdt seg stabilt, hvordan ulvetimen mellom henting av barn og til når middagen står på bordet har gått som en lek – hvordan barna har kommentert at pappa er så “smilende”, hvordan han har sprudlet rundt og tatt noen pull-ups hver gang han har passert pull-up-stangen, hvordan han har sovet roligere om natta og faktisk våknet før vekkerklokka om morgenen.

Det er nesten så jeg ikke forstår det selv.

Nå er jeg selvfølgelig veldig fristet til å ta en juice-uke selv også, for å kjenne hva det hadde gjort med min egen kropp. For verken Peter eller meg, handler dette om å gå ned i vekt. Dette har heller ingenting med “detox” å gjøre. Det handler om å tilføre kroppen masser av næringsstoffer og naturens beste drivstoff til cellene.

Meningen rundt noe så rart som en juice-uke er selvfølgelig delte, men er det noe jeg har lært de siste femten årene, så er det at man kommer lengst med empirisk forskning når man skal finne ut hva som funker for sin egen kropp.

Og som et siste bevis:

Jeg har ikke hørt ham banne en eneste gang hele uka.

Og det sier i grunnen alt 😂

/ Stolt kona til 😍