Det rørende bildet

Tenk at jeg aldri har sett det før. Bildet. Tatt for fem år siden, av jordmor Marja som nettopp hadde tatt imot en ny, liten verdensborger.

Vår lille verdensborger.

Med en pappa så stolt, at han kunne kastet seg rundt og løpt et maraton. Pappahjertet som allerede banket sterkt for storebror, hadde nå vokst seg dobbelt så stort – klart for å romme kjærligheten til en helt fersk lillesøster.

Og det blikket. Noe av det fineste jeg har sett. Så ekte. Grenseløs stolthet, sårbarhet, lettelse, kjærlighet, omsorg og trygghet.

En fødsel er noe av det største og stolteste man kan oppleve. Og dette bildet sier egentlig alt.

/ ❤️

Blogging og en grusom quinoa-salat

Jeg pleier å si at det er utrolig enkelt å drive en blogg det første året, når ideene kommer dinglende som perler på en snor. Og så blir det kanskje litt mer krevende når lageret ikke er like fullt av uskrevne morsomheter lenger 😅

Men samtidig er det jo da det virkelig blir spennende å produsere innhold! Men det er først nå, på på mitt femte år med blogg – at jeg har innsett et par ting. For det er jo ikke lenger bare bloggen som skal oppdateres, det er Instagram, Snapchat, Facebook, og ikke minst en podcast som skal fylles med skravlerier hver uke.

Og de ulike plattformene krever naturligvis ulikt innhold. Bloggen er jo bloggen, på bloggen føler jeg alt er lov. Snapchat er mer for de daglige morsomhetene som er for små til å havne på bloggen, på Instagram poster jeg bilder jeg ikke ønsker skal forsvinne etter 24 timer, mens podcasten har utviklet seg til å bli det virkelig personlige.

På mange måter er det podcasten jeg føler jeg deler mest i for tiden. For det blir annerledes å prate om ting. Jeg opplever mange ting i hverdagen som er for små eller ubetydelige til å bli et blogginnlegg eller en story på Snap, men som kan bli en fin liten historie å prate om i en podcast.

Som for eksempel den grusomme quinoa-salaten jeg lagde da jeg skulle på mammakveld forrige lørdag. Det er jo ikke nødvendigvis en ting jeg ønsker å skrive et eget innlegg om, at jeg skulle prøve en helt ny oppskrift på en fresh salat til tapasbordet – men som viste seg å smake skikkelig dritt.

Men siden Peter sa at jeg måtte ta den med i tilfelle det var noen som likte den, gjorde jeg det. En sånn typisk ting man kan snakke om, men ikke skrive om 🙈😅

Og derfor elsker jeg podcast. En herlig liten sofakrok som kompletterer de andre plattformene mine, der alt smått passer inn og blir til noe likevel 😊

/ Hør mer om den grusomme salaten, festen og mer moro vi hadde på hjertet i siste episode av Gjesterommet 📡

Bursdagsjenta ❤️

“Venter dere gutt eller jente?”,

Jordmoren som akkurat hadde kommet på vakt, smilte spent mens hun kikket på meg. Jeg var overhode ikke klar for å svare, der jeg lå og klamret meg fast til lystgass-maska.

“Vi vet ikke”, humret Peter fra stolen borte i hjørnet.

“Vet dere ikke kjønnet på barnet?!”, ropte jordmoren sjokkert, – “Dét kan jeg ikke huske sist jeg opplevde!”

Like lite som vi visste at det var en gutt jeg ruget på for 7 år siden, visste vi at det var akkurat deg som lå i magen min denne dagen. Klar for å komme ut av mammas trygge hule, klar for å hilse på verden.

Ei lita jente.

Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket jeg fikk en liten bylt opp på brystet. Og jeg husker jeg tenkte at det var helt perfekt at det ble deg.

Den lille jenta med det kullsvarte håret, som skulle vise seg å ha både godt humør og bein i nesa på plass, fra første stund.

Og sånn har det i grunnen vært helt siden vi kom hjem fra sykehuset for fem år siden. Så mye latter, så mange smil, så mye omsorg og så mye nysgjerrighet.

Pappas tøffe gener har definitivt blitt sendt videre, du har kostet oss en formue i plaster til nå, og jeg vet at den budsjettposten kommer til å stå en god stund til. En brukket overarm og noen hull i hodet, og jeg er helt sikker på at jeg allerede nå kan grue meg til den dagen du ringer hjem for å fortelle at du er klar for ditt første fallskjermhopp.

Livet med deg har vært en eneste stor glede i fem år.

I dag er dagen bare din, og vi gleder oss til å feire deg ❤️

/ Gratulerer med dagen, jenta mi 😍

Taxi-Jørgen og mannen på Øya

I morges tok jeg mitt daglige sveip over nyhetsbildet, og oppdaget til min store glede en sånn sak som gjør at man får tilbake troen på menneskeheten.

Det var TV2 som hadde delt saken om Taxi-Jørgen, en taxi-sjåfør med hjertet på rett sted. Han kom nemlig kjørende for å hente Hilde på 79 år, som hadde forhåndsbestilt en taxitur for et legebesøk.

Men da taxisjåfør Jørgen svingte inn foran Hildes adresse, stod det ingen og ventet. Dette syns Jørgen var rart, for han hadde kjørt Hilde før – og hun pleide bestandig å være klar til avtalt tid.

Da Jørgen ikke fikk svar da han prøvde å ringe henne, ble han urolig og slo på tråden til hjemmetjenesten. De rykket ut, og fant den stakkars 79 åringen forslått og dehydrert etter et fall. Der hadde hun ligget i mange timer, ute av stand til å skaffe hjelp.

Taxi-Jørgen reddet muligens et liv denne dagen – og det er så godt å tenke på at det finnes folk som bryr seg litt ekstra. Hvor enkelt hadde det ikke vært og kjørt videre til neste oppdrag denne morgenen? Bare tenkt at det sikkert fantes en forklaring på hvorfor kunden ikke trengte taxi likevel, og gått videre med livet sitt når vedkommende ikke svarte på telefonen?

Med dette friskt i minne, var jeg i ettermiddag på vei hjem, da jeg kom til rundkjøringen ved Øya. Regnet høljet ned, og på gang- og sykkelstien tvers overfor bensinstasjonen, stod en gutt med skolesekk på ryggen og med et ansikt fullt av gråt.

Rett ved siden av ham stod en mann halvveis lent over sykkelen hans, mens han åpenbart prøvde å fikse på en pedal som hadde løsnet eller et kjede som hadde hoppet av.

Først tenkte jeg ikke stort over det, men så oppdaget jeg den hvite stasjonsvogna som stod noen meter lenger borte. Mannen hadde tydeligvis kjørt forbi i bil, og sett gutten som sto og sleit med sykkelen – og bestemt seg for å hjelpe ham.

Og ved siden av den gråtkvalte gutten, hang altså mannen over sykkelen i klær som absolutt ikke var egnet for massivt regnvær.

Men han gjorde det.

Svingte bilen sin til siden, forlot den tørre og varme kupeen, og bega seg ut i styrtregnet for å hjelpe til. Gjorde det han kunne for å fikse sykkelen, mens den gråtkvalte gutten stod rådvill og så på – og mannen ble gjennomvåt av det kalde høstregnet.

Og det gjorde meg så glad. På dager der nyhetsbildet er preget av den ene grusomheten etter den andre, er det så fantastisk å høre rørende historier om nestekjærlighet, og å se folk som oppriktig bryr seg om andre.

Jeg ble varm i hjertet. Det finnes sånne folk.

/ God tirsdag ❤️

På tide å ta noen grep!

I podcasten vår har jeg jo fortalt at formen min ikke har vært på topp de siste ukene, og at jeg til slutt fikk somlet meg til legen for å ta den årlige blodprøve-sjekken. Men der var det ingenting som kunne forklare mine plutselige blodtrykksfall.

Kanskje var det derfor tankene begynte å spinne litt, da jeg så følgende bilde på Instagram:

Hvis du gjør dette i 30 dager, kommer du til å føle deg mye bedre:

  • Sove 8+ timer
  • Drikke minimum 2 liter vann om dagen
  • Få dagslys hver dag
  • Ikke spise sukker
  • Lese 30 minutter daglig
  • Trene 3 ganger i uka
  • Spise frukt hver dag
  • Ingen alkohol

Vanligvis fiser jeg raskt forbi sånt, men dette var på en måte litt inspirerende! For jeg vet at jeg ikke har behandlet skrotten min så bra som jeg burde det siste halve året. Jeg sover for lite, og selv om jeg har verdens beste jobb, sliter jeg med å legge den bort og ta meg helt fri.

Og jeg vet at det ikke bare er meg som føler på slitenheten for tida, jeg tror faktisk ikke jeg vet om noen som ikke har en eller annen utfordring knyttet til energi og overskudd.

Kan det rett og slett være at kroppene våre prøver å si fra om at det er litt mye? Det går jo i ett for alle som en i denne tidsalderen vi lever i. Det kan være for mye jobb, det kan være for lite søvn, eller at man sliter med å spise sunt nok slik at kroppen får i seg bra nok næring – eller at man ikke klarer å logge av.

Jeg tror kombinasjonen av de mange faktorene i dagens typiske livsstil, gjør at vi er slitne. Så akkurat nå føler jeg for å ta noen grep! Har du lyst til å være med?

Jeg vil lage en challenge-liste med helt overkommelige ting, inspirert av listen over. Tanken er at du og jeg setter sammen hver vår liste etter eget behov – og følger den i 30 dager. Så tar vi en evaluering når måneden har gått 😉

Tenk så deilig dersom kroppen fylles med energi og gnisten kommer tilbake for fullt!

Essensielt er søvn, sunn mat, aktivitet og prioritert egentid i form av avkobling. Ting jeg føler kanskje gikk mer av seg selv i tidligere generasjoner, men som vi kanskje trenger et lite spark i rumpa for å huske på i 2019.

Er du med? I så fall: Hvilke ting mener du skal med på forslagslista? ❤️

/ Ny uke er i gang! ☀️

“Norwegians have a word: Koselig”

Ingenting irriterer nordlendinger mer, enn når jeg skriver at vi har mørketid her sør 😆 Og det er jo forståelig, for vi har selvfølgelig ikke mørketid slik dere har nordpå – vi har det bare mye mørkere enn vi har det resten av året.

Men skal vi tro forskningen, er det en helt spesiell grunn til at vi nordmenn, og særlig dere nordlendinger, takler vinteren bedre enn forventet. Et studie gjort på tromsøværinger i 2007 og 2008 gjorde forskeren Kari Leibowitz så nysgjerrig, at hun flyttet til Tromsø i 2015 for å undersøke hvorfor vinterdepresjonen var så lav, til tross for mørketid og mangel på sollys.

Og under det årelange oppholdet, fant hun ut noe helt essensielt: Nordmenn tenker ikke at vinteren er noe man må komme seg gjennom for å nyte de lysere årstidene – slik som folk ellers i verden med samme type klima gjør.

Nei, nordmenn flest gleder seg til vinteren og fokuserer på at da skal man stå på ski, da skal man ha det gøy i snøen, da skal man komme seg ut i frisk luft!

Helt i nord ser man dessuten frem til å nyte nordlyset, og felles for alle nordmenn er at vi er opptatt av ting som er koselige:

“Norwegians also have a word, koselig, that means a sense of coziness. It’s like the best parts of Christmas, without all the stress.”

Og det er jo helt fantastisk! Tenk at det er kosen som redder oss, folkens! Det at vi vet at vinteren er så kald og mørk, gjør at vi fokuserer på det som lyser den opp. Gleder oss til å leke i snøen, gleder oss til å gå på ski. Tenne stearinlys, drikke kakao, varme oss i sofakroken og gjøre det litt koselig.

Jeg tenkte faktisk på det, da vi var i Spania i høstferien. Først virker det utrolig deilig å ha det varmt og tørt nesten hele tiden, men det tar ikke lang tid før man innser at det har vært like pressende varmt i mange måneder nå. Så begynner man plutselig å savne det norske klimaet. Høstkvelder med fyr i peisen, blomstrende vårdager og selvfølgelig vinteren med snø under føttene.

Stå på ski med familien, ake med barna og varme seg foran peisen. Det er koselig, det. Og det er akkurat det som gjør oss nordmenn til nordmenn.

Så dette skal jeg huske på neste gang jeg glemmer meg, og gruer meg litt til snø og kulde: Vinteren er kosens høytid. Hadde det ikke vært for snøen, mørket og kulden, ville vi ikke jobbet så hardt for å få det koselig. Og koselig, det er altså som det beste ved julen, men uten alt stresset ❤️

/ God fredag 🍂

Min første tatovering!

Tjohoo! Da var det gjort!

I flere år har jeg grublet på hva som skulle bli min første tatovering. Jeg har bestandig visst at jeg skulle ta en, men siden jeg jo lider av alvorlig beslutningsvegring, har det jammen ikke vært en enkel prosess 😅

Da jeg i tillegg fant meg en mann som viste seg å være i overkant glad i tatoveringer, mistet jeg litt troen på at jeg kom til å ta min egen. For siden jeg så hvor lett det var for ham å bestemme seg, fikk jeg rett og slett noia.

Men akkurat nå, er jeg skikkelig lettet over at jeg aldri kastet meg med på en eller annen tatoveringstrend – men heller ventet til jeg var helt, helt sikker på hva jeg skulle tatovere.

Og sikker skulle jeg altså bli i en alder av 37 😎

 

 

Og det ble selvsagt noe personlig 😉 For helt siden den dagen det lå en tegning og ventet på meg i barnehage-hylla, har jeg visst det. Min første tatovering skulle selvfølgelig bli av de som betyr aller, aller mest for meg i hele verden: Familien min!

Og dermed ble det verdens fineste familieportrett på armen – en tegning som betyr veldig mye for meg ❤️

 

 

/ Familien Klonk ❤️

Hvite løgner og bulk i bilen

I flere uker har jeg angret. Han trodde jo vi fortalte alt til hverandre. Ingen hemmeligheter i dette ekteskapet, ingen hvite løgner, ingenting. Men så skjedde det med garasjen.

For som nevnt tidligere på denne bloggen, startet dagen min med et smell for noen uker siden, da jeg rygget i garasjen. Jeg bestemte meg raskt for å la være å si noe til Peter da jeg oppdaget at hengerfestet hadde tatt støyten, men “dessverre” ble jeg tatt på fersk gjerning da Peter fikk med seg hele opptrinnet.

Først og fremst var Peter i sjokk fordi jeg hadde klart å smelle bilen i veggen. Det skulle jo ikke være mulig. Hvordan hadde jeg klart å miste oversikten etter å ha rygget bilen på plass på samme måte i månedsvis?

Men det var noe helt annet som stakk dypere. Han visste, at jeg visste, at jeg hadde tenkt til å late som ingenting. Hvilket var sant, jeg hadde jo ikke tenkt til å fortelle ham hva som hadde skjedd. Bare en liten hvit en. Pytt sann.

Så i flere uker har dette gnagd litt på samvittigheten. For det er klart man forteller partneren sin at man har vært litt uheldig! Ikke at dette var en stor ting, men det åpnet liksom døren for at det likevel kanskje kunne finnes en hvit løgn eller to i dette ekteskapet..

Samvittigheten min har altså pepet litt. Helt til i dag.

For i morges skulle jeg kaste søppel, og da oppdaget jeg noe jeg ikke har lagt merke til før. Hva i huleste har skjedd på andre siden av huset, der kun Peter parkerer bilen..?

Bulk bulkersen

 

Hva i all verden har skjedd med den store blomsterpotten min?! Dette er jo ingen liten bulk akkurat, her må det ha skrapt ganske greit!

Ikke aner jeg hva som har skjedd, men det er i alle fall ikke meg! Ikke har jeg hørt noe om denne lille hendelsen tidligere heller, for Peter har ikke sagt et ord. Vandrer bare rundt, stille som en østers, og later som om ingenting har skjedd.

Men Peter, du trodde kanskje at du visste at jeg visste om det med garasjen? Vel, nå er det jeg som vet at du vet at jeg vet om blomsterpotta og hengeren. Så, mon tro om ikke maktbalansen plutselig er gjenvunnet i dette ekteskapet 💥😎

/ Mvh, kone med den reneste samvittighet 😆🚗

Gavedryss i Spania

Livet ruller og går i Spania, det er helt merkelig at sommeren fortsatt blomstrer for fullt bare en fire timers flytur unna Norge.. Lite som tyder på at høsten er på vei her nerrafor, men hører rykter om at vi muligens bør få på vinterdekk så fort vi kommer hjem til Norge..? 😅

Ukesfeiringen av gullbryllupet til svigers går så det griner, den oppblåsbare kajakken er overrakt (dét kjøper man nemlig til noen som har alt 😎🚣🏽) og vi nyter kombinert familietid og ferie med hele gjengen!

kjærstepar i gamledar

I anledning gullbryllupet, hadde svigerinne Hanne laget en gave fra alle de 10 barnebarna som jeg syns var helt genial. En ordsky!

ordsky

Alle barnebarna fikk for noen uker siden spørsmål om hva de forbinder med farmor og farfar, og resultatet ble et knippe herlige ord om besteforeldrene – tenk så fint å ha dette på veggen!

 

En fin gaveidé å ha i bakhodet nå som det nærmer seg julegaveplanlegging, kanskje? 😉

I dag har første familie reist hjem, og det føles litt tomt i krokene. I morgen er vår siste dag – så nå skal vi nyte det siste døgnet til fulle, før kofferten skal pakkes og den solbrente nesa skal hjem for å bli enda rødere av kulda 😂

/ God helg 😉

Gullbryllup og tidenes verste flytur

Puh! Endelig har pulsen senket seg, etter flere dager med kaos og stress. Først og fremst kom denne høstferien som julekvelden på kjerringa, et luksusproblem siden vi jo skulle reise til varmere strøk 😍

Men da vi endelig var avreiseklare, fulgte en særdeles lite trivelig flytur til Spania – flyskrekken min har nå nådd nye høyder. Kort oppsummert: Når man hører tvilsomme lyder etterfulgt av lukten av brann i et fly, og folk begynner å få panikk, passer det svært dårlig at kabinpersonalet går ut i streik. Ingen informasjon overhode, fest-setebeltet-skilt som var tent 90% av tiden, en pilot som vandret i midtgangen og flyvertinner som overså deg (!) når du prøvde å spørre om hva som skjer – jeg kan ikke huske å ha vært så livredd noen gang.

Jeg kan heller ikke huske at jeg noensinne har vært så sjeleglad som når flyhjulene traff spansk jord etter nærmere fire timer med skikkelig angst og nerver som lå i bunter på utsiden av huden. Så det har vært noen slitne dager nå, men endelig puster både Peter og jeg med magen igjen.

Omsider på plass i feriehuset til svigers i Spania!

Denne høstferien har vi gledet oss til i veldig lang tid, svigermor og svigerfar feirer nemlig gullbryllup i år – og har i den anledning arrangert feiring for hele hurven. Fire familier er nå på plass, og i kveld skal vi ut og feire at herr og fru har vært gift i 50 år ❤️

Det er alltid spennende når 17 personer skal feriere sammen, og jeg som kommer fra en liten familie, syns det er ekstra artig å ha giftet meg inn i en storfamilie. Veldig glad på barnas vegne også, som får bygge barndomsminner med en gjeng fettere og kusiner. Det er skikkelig stas!

Nå skal jeg fise avgårde en mail til flyselskapet i håp om å få en forklaring på hva i all verden det var som skjedde da vi var i lufta, så krysser jeg fingrene for et beroligende svar før vi setter snuta hjemover mot Norge igjen 😅

/ Følg meg på snapchat (umulius82) dersom du ønsker flere oppdateringer fra ☀️🇪🇸😉