Når postmannen redder dagen

De siste to dagene har jeg vært helt slått ut av hodepine, og jeg har (heldigvis) så sjeldent vondt i hodet at når det først skjer, får jeg helt panikk av å tenke på alle som lever med kroniske smerter.

Jeg blir helt ubrukelig når jeg har vondt noe sted, så i dag måtte jeg gjøre det eneste rette, nemlig å ringe mamma ❤️😂

Etter litt oppgitt sutring fra meg, kontret mamma sporenstreks med å konkludere hva den pulserende hodepinen (som ikke ga seg med paracet og var kombinert med en deilig kvalme) var for noe: migrene så klart.

Jeg har ikke hatt migrene på 10 år, så tanken hadde ikke slått meg engang – men etter 1 migrenetablett (alle som har hatt migrene har medisin tilgjengelig for-å-si-re-sånn) og to timers søvn var jaggu hodet på bedringens vei.

Det er fantastisk å ha medisin som hjelper, men jeg blir veldig trøtt av den – i tillegg til at kvalmen pleier å henge i en stund. Så da det plutselig banket på døra, var jeg såpass i ørska at jeg tenkte at den dørselgeren får komme tilbake en annen dag.

Men så hørte jeg at vedkommende på utsiden stod og nynnet på trappa, og da ombestemte jeg meg. Står du og nynner og er såpass fornøyd med livet på trappa til fremmede folk – da fortjener du at noen åpner døra! Så da gjorde jeg det.

Og der stod vår blide postmann med sitt brede smil og en stor pakke i armene. Jeg er så takknemlig for at vi har en postmann som tar seg tid til å ringe på døra vår istedenfor å legge igjen en “for stor for postkassa”-lapp i kassa sånn at vi må dra på postkontoret for å hente pakka. Det er service på landet, det! 🙌🏽

Og pakka var lett som en fjær, og da innså jeg jo at det var garn. Massevis av deilig garn! Til meg! For nå skal jeg prøve meg på en ny genser, og jeg falt sånn for disse fargene 😍

 

Så denne dagen ble ikke så verst likevel. Pakke på døra, og medisin som hjelper – og jammen er det ikke fredag også ☀️

/ God fredagskveld 🎉 

Fix it like you mean it

I går kom jeg tilfeldigvis i prat med ei dame på butikken, og det viste seg at hun og familien nettopp hadde kjøpt seg nytt hus. Overtagelse var ikke før i november, men hun uffet seg litt, for startet jo den virkelige jobben! Nemlig å fikse og ordne deres eget hus før det skulle legges ut for salg.

Og det var ikke småtterier som skulle ordnes heller. Gangen skulle pusses opp, huset måtte males utvendig, gårdsplassen skulle fikses og hagen shines, i tillegg til at et par soverom trengte ny farge på veggene. Alt dette på toppen av ryddingen. For etter femten år var det mye rusk og rask i kriker og kroker og boder.

Og som hun så fint oppsummerte: Alt dette er ting som skulle vært gjort for lengst.

Det første som slo meg da jeg satte meg i bilen, var medfølelse – for det å skulle flytte er en skikkelig jobb! Samtidig kjente jeg meg jo veldig godt igjen fra å ha vært på flyttefot selv noen ganger, det var jo ikke før vi skulle selge huset, at vi fikk ordnet ting vi hadde utsatt i lang tid.

Og det er jo så trist! Jeg husker jo hvor fint jeg syns det var da huset var klart for visning i fjor, da alt i boder og kryp-loft var ferdig sortert, da alle overflødige leker var pakket bort i en skuff, da kjøkkenbenken endelig kom til syne igjen, da verandaen var ferdig oljet og bildene omsider hadde kommet seg opp på veggen:

It is so clean. C L E A N.

Still clean. C L E A N.

Peters kontor (uten spor av Peter 😂)

Jeg blir helt salig når jeg ser bildene fra prospektet, tenk at vi hadde det så fint rett før vi skulle flytte 😆🎉

Men da vi solgte huset, husker jeg Peter sa noe smart: Når vi flytter inn i vårt nye hus, må vi bare late som vi skal ha visning!

Og nå, snart ett år etter flytting, tenker jeg at det er jo en strålende idé! Kanskje er det dét vi burde gjort alle sammen?! Hvorfor ikke bare ta en runde i boligen sin, og se hva som må ordnes før en fiktiv visning? Det er jo da man faktisk ser det!

Listene som mangler, ugresset i innkjørselen som er i ferd med å ta over, bildene som skulle vært hengt opp i fjor, de visne plantene som burde blitt byttet ut – alle tingene som skulle vært gjort for lengst.

Så det tenker jeg må bli den nye taktikken. En gang i kvartalet: Fikse ting, som om det kommer kjøpesterke småbarnsfamilier innom neste søndag. Heia, heia – det nærmer seg visning!

For for å sitere Mormor: Det er jo så godt med alt som er gjort 😉

/ Verdt et forsøk, da 👏🏼😄

Kjære bussjåfør

Kjære bussjåfør!

Du som var på jobb midt i beste rushtid tirsdag ettermiddag.

Du som lå rett bak meg i Dronningensgate på Torstrand.

Du som så at jeg kvelte motoren og ble stående midt i trafikken med en liten datter i baksetet.

Tror du ikke jeg hørte at du tutet?

Tror du ikke jeg hørte at du tutet for andre gang?

Tredje gang?

Fjerde?

Femte?

Jeg stod jo ikke mange sekundene, men det var åpenbart helt uutholdelig for deg.

Men hva vet jeg, kanskje du trodde at jeg hadde tenkt til å parkere der? Midt i gata ved lyskrysset utenfor Lundquist Trafikkskole? Eller kanskje du trodde jeg hadde tenkt til å stoppe akkurat der for å skrive en mail?

Du trodde kanskje jeg syns det var gøy å kvele bilen – midt i køen en tirsdag ettermiddag. Med et lite barn i baksetet. At jeg fomlet ekstra med nøkkelen for å ha det litt artig med deg og bussen din?

Var det det du trodde, at jeg sto der for moro skyld? At jeg gjorde det for å irritere deg med vilje? At det på en eller annen måte er en hobby jeg har, å bruke fritiden min på å sinke rushtrafikken så mye som mulig?

For hvis det er det du tror, er det kanskje på tide å legge busslua på hylla.

Det hjelper nemlig ikke å tute når noen desperat prøver å få liv i bilen sin igjen. Når du ser en person som vinker for å signalisere at man gjør så godt man kan, går det ikke noe raskere dersom du tuter i konstante byger.

Det går faktisk saktere.

Men det er greit. Nå har jeg lært.

Neste gang går jeg bare ut av bilen, så kan vi bytte plass. Du prøver å få start på bilen min igjen, mens jeg sitter i bussen og tuter som en idiot på deg ❤️

 

/ En bussjåfør, en bussjåfør – det er en mann med … humør 😑

Frokosten som holder deg mett!

Peter og jeg har en spesiell frokost som vi alltid vender tilbake til – nemlig power-frokosten som holder selv en mann på nesten 100 kilo mett i timesvis 😍

Her snakker vi energi-grøt av ypperste klasse, og denne oppskriften har Peter og jeg optimalisert over flere år. Den inneholder masse deilige fettkilder som sørger for mettheten, og den er ypperlig for både store og små mager!

Og her skal du få oppskriften 😉 (målene er pr porsjon)

  • 1 dl havregryn
  • 1/2 boks kokosmelk
  • en klype salt
  • rosiner (valgfritt)
  • 1/2 ss meierismør
  • spe ut med ønsket mengde plantemelk (usøtet mandelmelk er favoritten)

Alt det ovennevnte has i en kjele, la det gjerne putre på svak varme mens du ordner resten (som ikke skal varmes!). Dette har du rett i skåla:

  • 1/2 avokado (moses)
  • 1/4 banan (moses, bruk mer om du ønsker en søtere grøt)
  • 1 toppet teskje cocosa

Når havregrøten er ferdig kokt, har du den i skåla – bland alt godt sammen. Dryss kanel på toppen, og ha gjerne en smørklatt i midten dersom du er like glad i smør som meg 😊

Noen ganger koker vi grøten med små epleterninger, og tilsetter hakkede mandler. Det gir en deilig crunch – og funker bra som variasjon.

Frokosten holder barn og voksne mette i timesvis og er en flott erstatning for brødskiva! Og den er overraskende kjapp å lage om morgenen 👍🏼

/ Nam nam 😍

Kinogruppa som feilet

Vi skal seks måneder tilbake i tid. Til dagen Peter hadde oppdaget at den norske storfilmen “Amundsen” hadde norgespremiere. Terningkast 5 og 6 hadde blitt rullet igjen og igjen, og kritikerne kunne friste med en super kino-opplevelse.

Peter ble gira. Klokken 18.46 en søndag kveld, opprettet han en egen gruppe-chat på messenger, som han kalte for “Kinogruppa 🎥”. To andre vennepar ble invitert, og chatten rullet i gang:

Det tok ikke mange minuttene før første vennepar slang seg på:

Men hos vennepar nummer 2 herjet basiluskene av aller verste sort:

Og som det gjerne pleier i en gruppechat, fulgte noen avsporinger:

Vennepar nr 1 var på vinterferie, og hadde ikke sett et snev av manflu på sin ferd:

Vennepar nr 2 svarer med et småfrekt statusbilde av oppussing:

Så følger noen dager i stillhet. Før noen tar opp tråden igjen:

Og så nære hadde vi til da ikke vært en billettbestilling:

Men gleden skulle vise seg å være kortvarig:

Søndag passet så klart ikke, og noen sendte denne:

Ikke lenge etter begynte manflu’en å spre seg, oppussingen tok seg opp, barnevakt ble komplisert – og plutselig forsvant ukene. Og vipps så hadde selv Peter glemt hele Amundsen:

Og det var det.

Amundsen var glemt for lengst.

Helt til i går – da Peter og jeg var på Coop for å kjøpe fisk og gulrøtter og poteter til middag. Hva var det som lyste mot oss fra hylla like ved kassa?

 

 

/ Det var sånn passe nære på, da 😆🎥👊🏼

Hørt om hagekroppen?

I går leste jeg noe ganske artig. For jeg har lenge lurt på hva som er årsaken til at både Peter og jeg stortrives med å jobbe i hagen – er det alderen liksom, eller skyldes det andre ting?

 

 

Høstfavoritten ❤️

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men jeg elsker til og med å luke! En ting jeg ikke kunne fordra da jeg var yngre, men som jeg nå syns er helt fantastisk. Bare sitte og plukke ugress i grusen og tenke på alt og ingenting 👵🏻🙈

Ikke vet jeg når hagearbeid gikk fra å være ganske kjedelig til å bli gøy, avstressende, terapi, og balsam for sjela – men det har i alle fall skjedd. Og det er det mye som tyder på at jeg skal være glad for!

For i går ramlet jeg over en ny studie, som konkluderte med at hagearbeid er like bra som å dra på helsestudio 😂 Slå den a!

Det er visstnok et studie som har gått over 11 år, med over 90.000 deltagere, der “leisure time physical activity” (fritt oversatt til “fysiske fritidsaktiviteter”) har blitt sammenlignet med risikoen for ulike former for død – inkludert hjerte- og karsykdommer og kreft.

“Fysisk fritidsaktivitet” er typiske ting man visstnok kan karakterisere som “morsommere enn å dra på helsestudio” – for eksempel å gå tur, danse eller altså: Hagearbeid 🙌🏽

Sammenlignet med en stillesittende livsstil, utgjorde det å gjøre disse aktivitetene mellom 10 og 59 minutter i uka, 18 prosent lavere risiko for dødsfall. 150 til 299 minutter aktivitet i uka, førte til en reduksjon på 31 prosent.

Og alt dette på toppen av andre studier som visstnok viser at hagearbeid er knyttet til nedgang i depresjon, mindre angst, redusert stressfølelse og økt livskvalitet 😍

Heldigvis er det noen uker igjen hvor vi kan stelle og dulle litt i hagen, så nå er det på med yoga-pants og hagehansker – hagekroppen here I come! 😂👏🏼

/ HK 2019 😎

Back to reality

I går var det back to reality for mange av oss, og nå er liksom høsten i gang for alvor! I alle fall følte vi det da vi våknet til styrtregn i går morges. Det fristet virkelig ikke å stå opp da alarmen ringte, og vi hørte regnet fosse fra takrennene.

Men skoleklokka venter ikke på noen, så det var opp og hoppe alle mann. Og brått ble siste rest av feriefølelse revet vekk. Som er greit det altså, det føltes bare litt brutalt å plutselig være tilbake igjen.

Nå er det vel egentlig sensommer fortsatt, men jeg vet ikke jeg.. Det er noe med lufta nå, et snev av et kjøligere drag som absolutt ikke hører sommeren til.

Og selv om jeg på ingen måte er klar for å fryse på føttene helt enda, er det jo ingenting å få gjort noe med. Høsten kommer, sommeren er over – da gjelder det å sette pris på at vi faktisk har fire årstider som gjør at vi kan nyte noen av dem litt mer enn andre. Vi trenger variasjonene – og er heldige som har noe for enhver smak her i Norge ❤️

Men siden jeg på ingen måte føler meg klar for høst enda, startet jeg dagen i dag med å minne meg på noen høstlige punkter som jeg faktisk elsker:

Fårikål.

Frisk høstluft.

Flotte høstfarger.

Peiskos.

Stearinlys.

Tedrikking.

Strikking.

Sofakrok.

Og nå innser jeg at så lenge man ser bort fra tingene man ikke liker med høsten, så blir det nok ikke så halvgærent likevel😉

Og sølepytter ❤️

/ 🍂🍃

Dagens lille: Venninnetipset

På mandag skrev jeg om planene mine for denne høsten, og et av punktene var å prioritere venninnene mine. Det har blitt mye hverdag og andre ting som har gått foran de siste årene, og spesielt med den gamle jentegjengen fra barne- og ungdomsskolen har det vært vanskelig å finne datoer der det passer for alle å møtes.

Seks jenter som skal ha ledig tid samtidig har vist seg å være mer eller mindre umulig 😆

Men forrige fredag fikk jeg et koselig tips! Jeg var på jobb da kollegaen min skulle vise meg et bilde på telefonen, og hun forklarte at hun hadde fått det tilsendt av en venninne – og at jentegjengen hver fredag hadde som tradisjon å sende hverandre hvert sitt bilde på felleschatten.

Og dette syns jeg var en supergod idé! Jeg er overbevist om at det er mange venninner der ute som får altfor lite tid sammen, og da er det jo helt genialt å lage en felleschat der man kan avtale en fast dag i uka der man kan komme med en liten update i form av et bilde.

Enten man velger mandager for å starte uka med et lite høydepunkt, eller man kjører på onsdager når man er halvveis uti – eller bare gjør som min kollega; sender bilder hver fredag for å feire at det straks er helg ☀️

Bildevalg kan selvsagt være alt mulig, for eksempel et in-action-bilde av hva man driver med der og da, noe som har fått deg i godt humør den dagen, skjermbilde av noe artig man har funnet på nettet, etc.

Jeg gleder meg i alle fall til i morgen, for jeg er helt sikker på at mine venninner også kommer til å like denne ideen 😉

/ God torsdag 💃🏻

Høstens to-do-liste

Ah, mandag og ny uke! Sommerferien er over, og selv om den i år har vært helt fantastisk – er det litt deilig å komme i gang igjen. Barna var klare for å se vennene sine igjen, og foreldrene var klare for å kaste seg over mail-innboksene som har fått leve sine egne liv akkurat litt for lenge.

I går var det øs pøs regnvær og orkan i kastene (nesten da) – og Peter og jeg fant ut at det var en ypperlig anledning til å søndagsrydde i skuffer og skap. Så etter at gulvet var støvsugd og vasket (man skal jo holde hviledagen hellig), tømte vi rubbel og bit utover stuegulvet.

Peter la ut video av det på snapchat, og fikk drøssevis av tilbakemeldinger av typen: “Hæ? Så mye rot, har ikke dere akkurat flyttet?”

Svar: “Jo, vi flyttet for 10 måneder siden, men det er tydeligvis mer enn nok tid til å rote ihjel to store kommoder som er i daglig bruk.”

Det var ufattelig kjedelig å rydde mens det stod på, men guri land og rike så fantastisk da vi var ferdige! Og med ordning och reda i 11 skuffer, fikk jeg jaggu blod på tann – og i går kveld satt jeg i godstolen med bena høyt og skrev en liten liste over ting jeg ønsker å få utrettet når høstmørket senker seg. (Merk at ordet “ønsker” er positivt ladet, istedenfor “skal” eller “må”. Forsøk på enkel psykologi)

1. Male ferdig huset utvendig

Vi er godt i gang, men en hel vegg gjenstår, to strøk. Det største arbeidet blir å minne mannen på viktigheten av dette.

2. Fikse hagen

Jeg elsker hagen vår! Men siden vi har vært så mye på farta i sommer, har den dessverre fått lide. Jeg gleder meg til å ta fatt på blomsterbed og ugress, dette er aktivitet jeg (gjerne) gjør uten mannen. Slipper derfor å minne ham på det.

3. Finne ut hvor mye et slepekrok-deksel koster

Observante snapchat-følgere vet at jeg irriterer meg over det store hullet i front på min konebil, der det mangler et deksel over slepekrok-åpningen. Har fått mange tips om at det “bare er å bestille på nett”, men jeg har ikke klart å finne riktig variant i noen nettbutikk. Må stikke innom forhandler og høre, men det blir et prisspørsmål her, kjenner jeg. Det kan være at konebilen må forbli hullete.

4. Sortere barneklær

Nå som jeg har blitt tante til en liten tass, er det ekstra stas å sortere klær som har blitt for små. Så nå gleder jeg meg til å sette av noen timer til å sortere klær etter størrelse, og dra på kose-besøk til den lille minien ❤️

5. Venninner

Shit pomfritt, jeg savner jentene mine. Jeg har mange venninner som jeg har forsømt de siste årene, og nå føler jeg tida er moden for å prioritere dem mer. (Det skjer noe når barna blir større, man begynner å få tilbake sitt eget hode, tror jeg. Jeg har i alle fall ikke klart å prioritere venninnene mine uten et hode).

6. Strikke

Jeg er hekta! I sommer har jeg storkost meg med strikketøyet, og selv om jeg har bannet og svertet en del når jeg ikke har skjønt oppskriften, har jeg virkelig slappet av med tråd og pinner i fanget. Og siden jeg har hørt at Wenche Myhre alltid har 5 strikkeprosjekter på gang samtidig, tenker jeg å kjøpe nytt garn så fort som mulig for å begynne på noe nytt (mens jeg forbanner oppskriften på prosjektet jeg holder på med nå). 😆👍🏼


7. Pusse opp gangen

I prosessen med å få på plass ny trapp ned i kjelleren, måtte vegger rives og nye settes opp. Så i gangen må gammel tapet fjernes, nye og gamle vegger pusses og males – og alt dette gleder jeg meg skikkelig til! Det har blitt utsatt på grunn av trøbbel med varmekabler i gulvet, men så fort dette er fikset, skal prosjektet i gang. (Tror ikke mannen gleder seg like mye som kjerringa.)

8. Male stua

Kommer tilbake til akkurat dette litt senere i uka. Huff og sukk sukkesen.

9. Sove mer

Altså, tenk at dette punktet må skrives ned på en liste. Mannens lakenskrekk har for lengst smittet over på meg, men nå skal jeg ta søvnen tilbake. Jeg skal legge meg tidligere hver kveld, og jeg er helt sikker på at det kommer til å bli helt knall for skrotten.

10. Trimme

Velger bevisst ikke ordet “trene”, for jeg er ikke helt der enda. Men jeg har stor tro på å få opp frekvensen på hjertepumpa littebitt i løpet av dagen, derfor skal jeg starte med å gå turer i trimme-tempo. Så får jeg se hvordan det hele utvikler seg utover høsten – et sted må man jo starte 🙋🏻

 

/ Ja, denne høsten tror jeg blir fin ☀️

“Jeg blir såret av det du skriver”

Da sommeren nærmet seg, gikk jeg mange runder med meg selv. Jeg forstod nemlig at hodet var på bærtur, jeg klarte bare ikke sette ord på hva som var galt.

Det føltes som om jeg hadde mistet gnisten, samtidig som jeg ikke hadde det. Lysten til å skrive var fremdeles like stor – så hva var det som gjorde at blogg-gleden var i ferd med å forlate huset?

Jeg forstod det ikke. Helt til jeg leste kronikken til forfatteren Sanna Sarromaa.

Innlegget hennes handlet i utgangspunktet om at vi som foreldre er i ferd med å feile, at vår oppgave som foreldre er å lære barna til å bli robuste, trygge på seg selv og sitt – uavhengig av hva andre driver med, og uavhengig av hvor gode de er i det de driver med.

Sanna mener vi gjør barna våre en bjørnetjeneste når vi skjermer dem, og dermed viser at skuffelser og ubehag ikke skal tåles. For det har faktisk blitt sånn, at barna våre ikke skal takle dumpene i livet, men skjermes for dem.

Midt i artikkelen skriver forfatteren at hun selv kjenner på denne væremåten hos voksne hver gang hun publiserer saker hun har skrevet, for selv om det dukker opp en og annen konstruktiv tilbakemelding, er grunnmelodien i kommentarene som renner inn: Egen sårbarhet.

“Jeg blir såret av det du skriver, derfor kan du ikke skrive det”.

Bingo. For sånn har det faktisk blitt! Samfunnets krenkede folk er nå i flertall, vi tar oss nær av absolutt alt.

Kanskje trengte jeg den sommerjobben i år, slik at jeg fikk litt fri. For det siste halvåret har det blitt ekstra tydelig (siden det tross alt er dobbel dose blogg og sosiale medier hos Peter og meg) at det faktisk ikke er mulig å skrive om noe som helst lenger uten at noen føler seg tråkket på tærne.

Og det syns jeg er så trist! Jeg lagde jo ikke denne bloggen for å krenke noen, jeg drømte om en blogg som skulle fungere som et slags pauserom i hverdagen – der målet var at man skulle returnere til hverdagen igjen med et smil om munnen.

Derfor har jeg bestemt meg for å sette en strek for krenkefrykten nå.

Det er i dag 4 år og 1 uke siden jeg startet denne bloggen, og nå har jeg tenkt meg tilbake til start. Nå har jeg bare kjempelyst til å finne tilbake til det spontane, skrive om alle de teite småtingene som opptar meg, finne tilbake til det som tross alt avler skriveglede – og så tar vi det derfra ❤️

/ Og forhåpentligvis går det ikke så mange tær på veien 😉👍🏼