Det er godt mulig jeg har fortalt det før, men da Peter og jeg ble kjent, solgte Peter seg inn som en ganske røddig handyman.
Han fortalte ting som gjorde at jeg konkluderte med at dette var en mann som hadde orden i sysakene. Jeg visste jo ikke at han løy for å få meg på kroken.
Nå har vi vært et par i over 7 år, og jeg har for lengst funnet ut at Peter oversolgte seg en smule da vi ble kjent. Han er definitivt ikke så glad i å vaske som han påstod, han har ikke orden i sakene sine – og han er generelt veldig lite handy.
For et par måneder siden fikk jeg dette bildet av naboen som skrev: “Noe fra veggen som snart faller ned. Greit å vite :-)”
Dette er en sånn typisk ting som Peter liker å utsette. En ting som han, til tross for manglende handy-gen, sikkert hadde klart å fikse om han bare hadde villet. Det er ikke uten grunn at jeg kjøpte boka “Få ting gjort!” til ham til jul i forfjor. Alt som utsettes kan, utsettes vil.
Egentlig en ting jeg kunne fikset selv, hadde det ikke vært for høydeskrekk og “vaklende stige”-noia. Jeg skjønte at dette var noe gubben måtte fikse, og selv om jeg liker å få ting gjort med én gang, har jeg nå innsett at vi må møtes på halvveien.
Løsningen min har blitt å legge meg på et nivå der jeg forventer at ting ikke blir fikset. Jeg legger altså alle forventninger bort, eller riktigere sagt snur dem på hodet, slik at jeg forventer at ting ikke blir gjort.
Og jeg mener.. Hvilken lykke gir det ikke da, når man en vakker dag er ute i hagen og helt tilfeldig oppdager dette?
Jeg vet ikke hva som sjokkerte meg mest, at han faktisk bare har fikset det, eller at han ikke har sagt fra! Jeg kjenner ham jo godt nok nå til å vite at han veldig gjerne ønsker å få litt skryt når han først ordner noe, være seg støvsuging eller vask av dusjkabinett.
Så da han kom hjem fra butikken i dag sto jeg klar for å feire ham med en liten salutt. For han kan absolutt late som at det bare var noe han gjorde uten videre behov for klapp på skulderen, men jeg vet også at innerst inne i den store mannskroppen sitter det en liten gutt som venter på bonuspoengene sine 
* Følg Takknemlighets-kona på Facebook *
Sikker på att det ikke er naboen som har fiksa det da
Nei, det vet jeg jo faktisk ikke
Får høre med naboen i morgen!
Tenkte akkurat det samme som Kari. Naboen kjenner vel også Peter ganske godt nå…?
Tenkte på det samme, men ikke at det var naboen. Kanskje Bare at han fikk noen andre til å gjøre det, men selvølgelig, klapp på skulderen til Peter
Det var svigerfar som kom til unnsetning! Eller altså, svigerfar var katalysatoren her – og enden på visa var at han holdt stigen mens Peter klatret opp for å fikse. Så det var velfortjent feiring! Og Svigerfar skal få en ekstra god klem neste gang vi ses
Se svaret mitt til Bodil, hehe
Haha, ja den kommentaren fikk jeg ikke med meg! men det forklarer jo en hel del
Satt og svarte akkurat da du kommenterte, så ikke rart du ikke så den kommentaren
Jeg har jo vært ekstremt heldig, da
Svigerforeldre, altså!
Mannfolk er håpløs…
Skulle gjerne hatt svigerfaren din
Noen ganger har det hendt at jeg har kommet hjem fra jobb og tenk, “wow, han har faktisk gjort “…”. For så i neste øyeblikk, kommer jeg på at det var meg selv som gjorde det dagen før…
Hvor lenge kan en egentlig dra den ammetåka forresten?