Jeg har alltid vært glad i å prate. Jeg liker å prate om ting, og jeg elsker både de store samtalene og de små samtalene. Jeg har kanskje ikke så mange sperrer, og derfor har jeg muligens en tendens til å spørre litt for mye.
Da jeg fikk mensen for første gang, ringte jeg Mormor for å fortelle det. Det har vi ledd mye av, hvem er det som slår på tråden til Mormor for å fortelle at mensen er i hus, liksom. Men jeg følte vel det var verdt å prate om, da. Og jeg tror nok Mormor følte seg litt beæret, tross alt.
Og så elsker jeg small talk. Da jeg bodde i Oslo, ristet Peter på hodet av meg da jeg kjørte kollektivtrafikk, for jeg ble alltid sittende et par stoppesteder for langt. Snakket meg bestandig bort, for jeg havnet uten unntak ved siden av en eller annen som også likte å prate. Og da går tida fort.
I dag er jeg 37 år, og veldig glad i livet. Jeg har så mye å være takknemlig for, og jeg smiler når jeg våkner om morgenen, og når jeg legger meg om kvelden. Men det har ikke alltid vært sånn.
For 15 år siden var jeg kronisk syk. Legene fant ikke ut hva som feilte meg, jeg hadde bare en drøss med symptomer. Jeg var for syk til å gjøre noen ting, men jeg husker jeg var så innmari takknemlig fordi jeg klarte å holde humøret oppe. Jeg klarte å tenke positivt selv om jeg var i starten av tjueårene og så hvordan livet suste forbi på utsiden av soveromsvinduet.
Dette tenkte jeg, til tross for at jeg hadde fått beskjed om at jeg sannsynligvis aldri kom til å bli frisk siden det hadde gått så mange år uten bedring.
Men sakte, men sikkert, begynte tårene å trille oftere og oftere. Jeg merket det ikke selv, og så ikke hvor jeg var på vei – for det er det nemlig ikke lett å registrere selv. Psyken bare er på en måte, og det er ikke sånn at man ser selv hvordan det står til bestandig. I alle fall var det ikke sånn for meg.
En dag jeg lå i sengen, var formen så dårlig at jeg ikke klarte å stå opp. Jeg hulket. Puta var klissvåt av tårer, og jeg husker jeg tenkte at nå, nå er det greit. Nå orker jeg faktisk ikke mer. Jeg ønsker ikke mer. Vær så snill.
Jeg, jenta med den sterke psyken, var så langt nede at jeg ikke forstod det selv.
Midt i et hulk ringte telefonen. Det var Pappa. Jeg husker jeg vurderte å ikke ta den, for jeg ville ikke at han skulle høre hvor tett jeg var i nesa, og dermed forstå at jeg gråt. Men jeg tok den. Og jeg ikke fikk fram et ord. Men pappa forstod likevel, og jeg husker ordrett hva han sa:
“Jenta mi.. Dette går bra. Nå tror jeg vi to skal ta en tur til legen.”
I dag er det Verdensdagen for selvmordsforebygging, og det syns jeg bør gis oppmerksomhet. Vi må snakke mer om selvmord, vi må diskutere det mer, vi må gi det faktum at selvmord er den vanligste dødsårsaken for mennesker mellom 15 og 29 år, mer oppmerksomhet! På verdensbasis tar ett menneske livet sitt hvert 40. sekund. Det er helt forferdelig!
Dessverre er det komplekst, og sannsynligvis finnes det ingen enkel løsning på de triste tallene. Men i følge leder i Norsk psykiatrisk forening, Ulrik Malt er det fortsatt sånn at folk skjønner at hjerte- og karsykdom er dødelig – men ikke at psykiske lidelser også er det.
Han skulle gjerne sett at flere oppsøkte helsehjelp tidligere.
Kanskje kan mer åpenhet føre til at alle de som faktisk sliter, og som vurderer å ta sitt eget liv, forstår at det er hjelp å få? At ved å snakke mer om selvmord, pirke borti de vonde tingene – kan vi bidra til å skape enda mer åpenhet og bryte seiglivede tabuer?
Antall selvmordsforsøk i Norge anslås til å være mellom 4000 og 6000 hvert år. Det er vanvittig høye tall. Og hvorfor er det sånn at 1/3 av helsepengene ikke går til psykiatri – når psykiske lidelser utgjør mer enn 1/3 av sykdomsbelastningen i den norske befolkningen?
Jeg vet ikke hva som hadde skjedd med meg dersom jeg ikke hadde fått hjelp. Hvis jeg ikke hadde hatt en familie som forstod meg da jeg ikke forstod meg selv, hvis jeg ikke hadde fått noen å snakke med, noen som hjalp meg å tømme hodet for tanker, snu stein for stein og få meg ut av gørra jeg hadde viklet meg inn i.
For det hjalp å prate. Det hjelper å prate. Det hjelper å få hjelp! Og det er ikke et nederlag å be om det ❤️
/ Trenger du noen å snakke med?
Mental helse: 116 123
Kirkens SOS: 22 40 00 40
For øyeblikkelig hjelp: 113
Hei!
Så hudløst og ærlig; flott innlegg!
Så utrolig, utrolig fint at du bruker din plattform til å sette fokus på dette❤️
Hilsen etterlatt
Så bra du snakker høyt om dette.
Var selv like langt nede i samme tidsrom. Jeg var lærling, og heldigvis hadde jeg en veileder som så meg, og kontakta ppt, og etter hvert kontakta jeg legen selv etter press fra ppt. Da ble det medisiner og etter hvert psykolog. Og det hjalp. Etter et par år, ja for det kan ta tid, så ble jeg bedre, og kunne smått om sen slutte med medisiner, og fant tilbake til meg selv.
Det jeg gjorde når jeg var syk, som jeg tror hjalp meg mye på veien, var å være åpen om at jeg var syk, og ikke minst hvordan syk.
Tusen takk dette innlegget, og takk for at du setter det i fokus <3 Har selv mistet søstra mi i selvmord og kunne så ønske hun fikk den hjelpen hun fortjente og trang da hennes nød var som størst <3
Så viktig å ta opp dette temaet, vi må ikke tie det ihjel! Selv har jeg en bipolar lidelse som jeg må leve med resten av livet og vanligvis går det helt greit når jeg tar rett medisinering. Men, innimellom kommer depresjonen snikende og DA er det tøft….. men jeg har valgt å være åpen om det, jeg forteller, og DET HJELPER!!!!!!
Ingen skam å be om hjelp, tvert imot, det er MODIGHET og STYRKE Å be om å få litt hjelp i en tung hverdag💕💕💕
Så viktig å ta opp dette temaet, vi må ikke tie det ihjel! Selv har jeg en bipolar lidelse som jeg må leve med resten av livet og vanligvis går det helt greit når jeg tar rett medisinering. Men, innimellom kommer depresjonen snikende og DA er det tøft….. men jeg har valgt å være åpen om det, jeg forteller, og DET HJELPER!!!!!!
Ingen skam å be om hjelp, tvert imot, det er MODIGHET og STYRKE Å be om å få litt hjelp i en tung hverdag💕💕💕
Stor tuting, snørr og gørr i alle retninger her nå. Der trigga du noe i meg også.
Har hatt lange tunge perioder sjøl, fra ca 14 års alder og er nå 34. 2 heftige fødselsdepresjoner og en bipolar diagnose. Det å snakke med noen som kan og forstår er gull verdt og redder liv!!
Hadde jeg ikke hatt en oppegående lærer og foratåelsesfull pappa hadde jeg kanskje ikke vært her i dag.
Så fint at du skinner litt lys på det!! Og hvor viktig det er!!
Ville heller aldri vært uten, for det har gjort meg til en åpen, ærlig og forståelsesfull person.
❤️
Så fint innlegg ❤️
Du e tøffe!!🥰