Jeg har alltid humret av venninner som har barn som pirker i maten. Liker ikke ditt, liker ikke datt. Da barna mine var små var favorittpåleggene røyka laks og makrell i tomat med majones.
Mine barn spiser alt, så jeg mener – hvor vanskelig kan det være?
Vel.. Det tok ikke mange månedene før hovmod stod for fall, og jeg måtte bite i meg den humringen 😂
Den merkelige kresenheten har de siste årene gått i bølger her i huset. Saus? Nei, takk.
Ketchup? Livretten før, på svartelista nå.
Smør? Næhæ!
Poteter? Æh, kan vi ikke ha ris isteden? Helst lik den de serverer på SFO.
Stekt laks? Da må den være sprøstekt, ikke antydning til dvask i midten.
Pizza? Da må det være lite saus, akkurat passe stekt, ikke myk, ikke brent, ikke kald, ikke varm..
Dette er bare noen av tingene vi har vært innom. Noe har vært raskt forbigående, andre ting har vart over flere år. Barna har bestandig fått beskjed om å smake før de uttaler seg, men utover dette har vi prøvd å lage så lite oppstuss rundt middagsbordet som mulig. Det meste går seg jo til.
Men, jeg må innrømme at jeg holder pusten hver gang det er overnattingsbesøk hos andre. Hvordan går det da rundt matbordet? Blir det pinlig pirking i maten, eller treffer verten med middagsvalget? Og ikke minst: Hva tenker disse foreldrene om kresne barn?
Men i helgen skjedde noe som gjorde meg litt beroliget. Etter flere timer med samling i stua, fant jeg ut at jeg fikk lage noen ostesmørbrød til den lille gjengen som var her, og smalt sammen noen brødskiver med ost, skinke og pizzakrydder.
Jubelen stod i taket da jeg kom ned med et brett fylt med velduftende smørbrød.
Men etter et par minutter hørte jeg tassende fottrinn i trappen, og opp kom en lys lugg med oste-smørbrødet sitt på tallerkenen.
– “Eh, Christina? Jeg bare lurte på..”, sa han, og kikket ned på skiva si.
– “Åja!”, svarte jeg, “Vil du ikke ha skinke? Se her, jeg kan ta den av for deg!”
– “Eh nei, skinke går greit. Menneh.. Kan du skrape av det krydderet på toppen?”
/ Vi har alle vårt 😆👍🏼❤️
Her kan de plutselig finne på å si “jeg har slutta å like gulrot/laks/potet…” ting som gikk ned på høykant tidligere… Ikke alltid lett å henge med i svingene.
Det har skjedd her og 😂 Ketchup feks.. Skjønner ingenting!
Mellomste her gikk fra å bli kalt ostejenta i barnehagen, for ho kunne leve på hvitost, til å ikke vil ha ost på pizza en gang…
De to største elsket leverpostei, det liker de IKKE lenger.
Minstemann på 3år har nå et hatforhold til ordet middag. Han er vel en av få på 3 år som ikke liker makaroni…
Guttungen på 2½ forklarte så fint i går ved middagsbordet “Eg like ikkje banan hjemma eg, bare i barnehagen like eg mamma” 😂😂
Altså, hva sier man da? 😂🤷♀️🤦♀️😅
For bare noen mnd siden spiste mini alt, nå nekter han å spise pizza med fyll🤦🏻♀️ Kjøttdeig er ekkelt og ost er uaktuelt med mindre det er på toast. Jeg kjenner at denne fasen fint kan være over snart 😂
Det er smaksløkene som forandrer seg veldig mye under oppveksten, har jeg blitt fortalt. Ting som før var godt, smaker plutselig rart. Noe som har ført til at mine heldigvis har sluttet å like makrell i tomat med brunost… Ellers er setningen: “Jeg har sluttet med….” en av de mest brukte her i huset. Og jeg har egentlig barn som spiser det meste: Fra ansjos, blåskjell og oliven til sylteagurk og rødbete. Men det veksler hele tiden.
Kjøttdeig funket helt til han fant ut at det var «drept ku» 😂😆🙉
Det er håp for fremtiden <3
Har en på 16 som begynner å synes det er flaut å være så kresen som han er.
Han spiser ikke gryteretter, lasagne, pizzaen han skal ha er deig og ost, ikke saus hvis det ikke er karrysaus, kjøttkaker og fiskekaker nei takk. Altså han sliter ganske mye når han er borte.
Hjemme er vi jo vant med det, men vi lager ikke noe ekstra til han.
Pålegg er også ett kapittel for seg selv 🙈🤣
Hei!
Leser bloggen din innimellom og det er så deilig å lese om “vanlige problemer” men som faktisk tar mye tid i hverdagen og tankekapasitet…
Jeg har ei venninne som jeg mener må ha funnet sen optimale løsningen!! Hennes barn får bare lov til å – ikke like 3 ting ! –
Så hvis de begynner å snakke om at æsj jeg liker ikke, da er mammaen eller pappaen raskt på banen og sier, ok – hva på ikke liker lista di vil du bytte ut?! Hele tiden max 3 ting på ikke liker lista !!! Som regel blir ” værstingene” stående igjen på ikke liker lista og de bare gnafser det de ikke likte/tålte ned på høykant 2 minutter senere.
Kan pisking i mat bare være en oppmerksomhetsgreie? Altså ha noe å prate om, eller at man får en reaksjon og anderledes behandling etc? Ikke vet jeg – bare tanker.