I dag var Peter og fireåringen en tur i byen for å gjøre unna et par ærender, samt handle inn mat før helgen. Den småsyke lillefrøkna og jeg ble igjen hjemme, og jeg var godt i gang med å rydde på plass rene klær i skapene i andre etasje, da jeg plutselig hørte en bil rulle over grusen foran huset.

Da jeg tittet ut vinduet, så jeg at det var gutta som kom hjem i striregnet. Lillefrøkna var opptatt med noen leker på rommet til storebror, så jeg bestemte meg for å watte opp musikken, sånn at jeg kunne få avsluttet ryddeprosjektet før hun kom til å ville gå ned trappa for å møte dem. Ikke mange sekunder etter hørte jeg at det ringte på.

Jeg latet som ingenting, og fortsatte med å sortere tøy med raske bevegelser. Så ringte det på en gang til, og jeg sukket høyt fordi jeg regnet med at fireåringen hadde falt tilbake i det gamle mønsteret der han helst ønsket at noen åpnet døren for ham fra innsiden. Derfor tenkte jeg at Peter fikk ta seg av den uoverensstemmelsen selv, ute på trappa..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Men det fortsatte å banke på der nede. Jeg sukket enda en gang, mens jeg lurte på hvorfor i alle dager Peter ikke bare kunne åpne døra og gå inn, siden regnet atpåtil bøttet ned utenfor. Skjønte han ikke at vi muligens var opptatt med noe, siden vi ikke lukket opp?

Jeg tittet ut vinduet på ny. Der sto Peter i regnet og tømte bagasjerommet for matposer, så jeg banket hardt på ruta for å få oppmerksomheten hans. Han tittet opp, og jeg prøvde å gestikulere at minstefrøkna og jeg var O-P-P-E, og at vi gjerne ville slippe å gå ned for å Å-P-N-E. Var det O-K?

Peter rynket på nesa og så ut som et eneste stort spørsmålstegn, derfor sukket jeg bare oppgitt før jeg snudde meg for å gå inn på badet – der min lille datter ropte på meg. Hun skulle plutselig på do, så jeg hjalp henne av med bleia og opp på dosetet.

Enda hadde ingen ytterdør blitt åpnet nede. Men nå hørte jeg at det ble banket ganske bestemt, så jeg tenkte i mitt stille sinn at fireåringen garantert hadde slått seg vrang igjen.

Med lillesnuppa av dosetet igjen, løp jeg bort til vinduet og åpnet det på vidt gap før jeg ropte ut:

– “Kan dere ikke bare gå inn? Det pøsregner! Nora og jeg er oppe, trodde du skjønte at det var det jeg prøvde å si, Peter?!“

– “Eh..“, mumlet Peter, “Kanskje du kan komme ned og åpne likevel?”

Nå var det min tur til å rynke på nesa og se ut som et eneste stort spørsmålstegn. Hvorfor i all verden gadd han å stå utenfor med en trassig gutt i dette været? Men jeg lukket vinduet, tok lillesnuppa på armen og hastet ned trappen.

Akkurat i det jeg åpnet opp og fikk døra på gløtt, skjønte jeg hvorfor..

For der stod en tålmodig liten gutt med sitt stolteste smil. I hendene holdt han en bukett med blomster til mamma – som han hadde plukket ut helt selv..

/ Verdens beste start på helgen <3

* Følg Konatil på Facebook *