Det året Peter skulle være med i Bloggerne, skulle vi til Oslo for å være med på presselansering.
Jeg ble bedt om å være med, og jeg husker jeg følte meg rimelig malplassert der jeg stod sammen med en gjeng mer eller mindre kjente og medievante profiler.
Jeg kjente ingen av dem fra før, flere av dem hadde jeg kun lest om i media – og på godt og vondt hadde jeg vel også trodd på alt oppgulpet sladrepressen hadde produsert de siste årene.
Spesielt skriverier om John Arne Riise. Kanskje er det derfor jeg aldri kommer til å glemme denne dagen, for det var da jeg innså at man ikke skal tro på alt man leser – og at man heller skal bruke egen fornuft og eget hode til å gjøre seg opp en mening selv.
Riise, som hadde fått sitt blærete og smådumme pass påskrevet av journalister og skribenter i en årrekke, viste seg tvert imot å være en fyr jeg virkelig likte. Jordnær, smart, morsom, trivelig og omtenksom.
Som slo av en vennlig prat med kokken som skalv som et aspeløv da han kom ut fra kjøkkenet for å be om en autograf etter at presselanseringen var over, som var så starstruck at han ikke fikk fram et ord. John Arne smilte vennlig, skrev en hilsen til ham og ga ham en klem.
Vi andre satt der og tenkte at Riise sikkert måtte være innmari lei av å skrive autografer, men at det virket som om dette var den første han skrev i hele sitt liv. Sånne folk liker jeg!
Alt dette kom jeg på i går, da jeg så at flere nettaviser hadde publisert en sak om at Harald Eia åpnet opp om sønnens død. Først tenkte jeg at dette vel måtte være en privatsak, og en typisk ting mediehus ville pirke borti for å få klikk.
Men så viste det seg at Harald Eia og samboeren Nadina Bouhlou i samarbeid med NRK har laget en Podcast-serie med fire episoder, der de forteller om alt som skjedde med deres lille Tobias i fjor, da det oppstod komplikasjoner – og den lille gutten ble født med hastekeisersnitt 6 uker før termin.
(Skjermbilde: Nrk.no)
Jeg har alltid likt Harald Eia, som den morsomme og intelligente fyren han er. Men nå elsker jeg ham. Og jeg elsker samboeren hans.
Jeg slukte de fire episodene i går, og hele tiden tenkte jeg på det jeg lærte den dagen med John Arne Riise: Ingen er bare det du ser.
Jeg hørte podcasten mens jeg gråt, smilte, og ble betatt av det fantastiske båndet mellom Harald og Nadina – samtidig som hjertet mitt vokste, for tapre lille Tobias.
Og så feil kan man altså ta – det jeg trodde var en privatsak som ingen mediehus burde pirke borti, viste seg å være et superviktig bidrag rundt åpenheten ved å miste et barn.
Nå håper jeg så mange som mulig hører på podcasten.
Tobias ❤️
/ Ingen er bare det du ser
Podcasten om Tobias er en vakker og gripende podcast. Tårene rant tidvis i medfølelse med den lille gutten og familien hans, da jeg lyttet til den. Enig med deg i at podcasten er et viktig bidrag til åpenhet rundt det å miste et barn.
Denne podcasten er noe av det fineste og vondeste jeg har hørt ❤️ Og så flott samboer Harald Eia har, hun er helt fantastisk å høre på. Jeg måtte klemme litt ekstra på sønnen min på 6 måneder, og kjenner hvor takknemlig jeg er for at jeg har fått to friske barn. Lite søvn ble litt mindre viktig nå, kjenner jeg❤️
Å, jeg er så enig! Den podcasten var på samme tid så vond og så god å høre på. Fikk et helt nytt innblikk i Harald som person og Nadina fortalte så vakkert og nært. Båndet mellom dem er helt nydelig.
Mannen min lurte på om vi hadde tatt historien like mye innover oss om vi ikke hadde hatt barn selv (man ser for seg sine egne babyer i den situasjonen), men det tror jeg faktisk vi hadde gjort. De klarte å formidle historien på en så allmenngyldig måte.
Åh, Nadina sin tale til Tobias i begravelsen…Da hulket jeg høyt.
Takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette! Skal lytte 🙌🏻