Krampelatter og flauepute

Du vet de historiene som nekter å falme, selv om det har gått flere år? Vi har en sånn gjenganger i vår familie. Som en av oss kommer på fra tid til annen, så blir den gjenfortalt – før vi ler så vi rister. Og det så klart til tross for at alle husker historien like godt.

 

-“.. og til slutt gikk nordmannen inn, og da løp grisen ut!”

 

Vi skal mange år tilbake i tid, til før søsteren min og jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var en helt vanlig aprilkveld hjemme hos mine foreldre, mamma stod midt på stuegulvet og hang opp en klesvask, mens pappa og jeg satt fordypet i hver vår avis. TV’n stod på i bakgrunnen og lillesøsteren min satt henslengt i en stol med et blad i fanget.

Tidligere på kvelden hadde mamma vært ute og gått tur sammen med sin gode nabo-venninne som nettopp hadde vært gjennom en rimelig tøff skilsmisse.

– “Hvordan stod det til med naboen?”, spør pappa fra nedi avisa.

– “Nei du vet”, sukker mamma, “hun har vel hatt det bedre.

– “Huff”, sier pappa, “hadde det skjedd noe spesielt nå, eller?

– “Neida, det var ikke noe nytt. Men hun sover dårlig om natta. Og sånt forplanter seg ofte, vet du.

Det blir stille en stund. Aviser leses videre mens våte klær finner sin plass på tørkestativet.

Tja”, mumler fattern etter en stund, “hun savner kanskje å ha følge?

Mamma mumler et svar jeg ikke klarer å tyde, så jeg ser bort på pappa som ser tilbake på meg – og siden han også ligner et spørsmålstegn, konkluderer jeg kjapt med at han heller ikke fikk med seg hva som ble sagt.

Vi tenker ikke mer over det og leser videre, men hører i bakgrunnen hvordan muttern intensiverer opphengingen av klær. Det ristes iherdig i bukser og gensere, det strekkes og ristes enda litt til. Det høres ut som om mamma er opprørt, og da jeg ser opp på henne, oppdager jeg at hun er sprutrød i fjeset. Munnen er snurpet igjen, noe som er svært uvanlig til henne å være.

Jeg dulter borti fattern, og peker i retning mamma.

– “Eh, pappa..“, mumler jeg,Jeg tror kanskje du sa noe feil..?

Han sperrer opp øynene da han oppdager hvor stressa kona hans er, før han spør forsiktig:

– “Altså.. Sa jeg noe galt i sta, eller?

Muttern slenger fra seg en våt sokk.

– “Herregud ja! Du kan da ikke spørre om sånt? Jentene sitter her og.. Ja.. Nei! Det går vel an å bruke huet littegranne!

 


Og pappa bare..

 

Nå har også lillesøster klappet igjen boka si, og følger interessert med på samtalen. Ingen av oss forstår mammas voldsomme reaksjon, dette er veldig ulikt henne. Men at hun er opprørt – det er det ingen tvil om.

– “Men i alle dager”, utbryter pappa, “var dét så ille, da? Jeg spurte bare om hun savnet å ha følge?

Tre par øyne er nå rettet mot muttern, som står der bak det overfylte tørkestativet. Hun kikker forvirret opp i taket et par sekunder, før det kommer spakt:

– “Følge..?

Pappa nikker forsiktig, mens vi andre holder pusten. Så spruter mamma ut i latter. Og da mener jeg krampelatter.. Hun ler så hun nesten må ned i knestående, og vi andre forstår fortsatt ingen verdens ting.

Etter noe som virker som en evighet med hiksting, får hun endelig pusten tilbake. Midt i alt kaoset må hun ha glemt at de to døtrene hennes fortsatt befinner seg i stua, for hun kikker på mannen sin mens hun tørker tårer og fniser:

– “Ja altså.. Jeg syns du sa.. Jeg trodde.. Jeg trodde du spurte om hun savnet å få kølle

 

 

/ Følge eller kølle – god fredag! 🙂

* Følg KonaTil på Facebook *

18 kommentarer

Siste innlegg