I huset vårt er det ikke bare bare å få seg en god natt med søvn. Man skulle kanskje tro at det er de to barna som lager mest trøbbel, men nei. Uansett hvor mye sprell de lager om natten, så ligger deres far alltid et hestehode foran.
Han er det jeg vil betegne som særdeles aktiv i søvne.. Omtrent hver natt er han ute på vandring, leter etter barna sine i skuffer og skap, sjekker og kontrollerer dører og vinduer fordi hunden kanskje har stukket av. Men hunden ligger alltid og drunter fornøyd på teppet sitt – mens barna sover trygt i sine senger.
Men det verste er de nettene jeg våkner av at han henger over meg, for å sjekke om jeg er en innbruddstyv. Jeg skvetter ikke like mye som jeg gjorde i starten, men som konstant trøtt småbarnsmor blir jeg til gjengjeld ganske irritert over å bli vekket.
Innimellom prøver han å vri hodet mitt til siden, for å forsikre seg om at jeg ikke blir kvalt nedi puta. Og da barna våre var bittesmå, våknet jeg rett som det var av at han dunket meg i ryggen. Når jeg spurte hva i huleste han drev med, var svaret alltid det samme: han skulle jo bare få meg til å rape.
Du skjønner greia. Så de nettene jeg må få sove godt, blir jeg dessverre nødt til å sparke gubben ut på gjesterommet.
I en ukes tid har det blitt noen netter på hvert vårt rom, fordi høstens barnehagebasiller har slått ut i full blomst. Men på torsdag kunne Peter forsikre meg om at han hadde sovet veldig rolig noen netter på rad, han hadde ikke vært oppe og trasket på lang tid, og var nå klar for å flytte inn på soverommet igjen. Jeg gikk motvillig med på det, selv om jeg på langt nær var uthvilt – men jeg måtte jo gi stakkaren en sjanse.
Klokka må ha vært midt på natta da jeg bråvåknet av at noen stod i senga over meg. Det var bekmørkt, så jeg skrudde på nattlampa til minstejenta vår, og synet som møtte meg.. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, for midt i senga stod Peter og kjælte og strøk med forsiktige bevegelser på lampa vi har hengende i taket. Lampa som Peter bare kaller for “strutsen”:
– “Hva i alle dager driver du med?!“, spurte jeg.
– “Ehm, hm?“, lød det der oppe fra.
– “Nei jeg bare lurer på hva du holder på med?“, fortsatte jeg.
– “Jeg.. Jeg bare trodde det var en bombe..“, kom det spakt.
Natta etter var guttungen ganske pjusk i formen, så vi ble enige om at Peter skulle sove inne hos ham for sikkerhets skyld. Og morgenen etter var det en forundret treåring som våknet til dette synet:
“Noen” hadde i løpet av natten demontert lampa som hang over sengen hans. Det viste seg at det nok en gang var snakk om en bombe.. Vi fant den heldigvis igjen oppi en lekehaug på andre siden av rommet. Desarmert og ufarliggjort..
Det begynner å gå opp for meg at dette er noe barna og jeg pent må leve med. Men så er vi jo ganske heldige da, for enten det er snakk om livsfarlige strutse-lamper eller tyver i sokkeskuffen, så har vi vår egen nattarbeidende sikkerhetsvakt som alltid er beredt 🙂
/ Nattevakt Pappahjerte til tjeneste!
* Følg Snorkekona på Facebook *
😂😂😂😂 ler så vi griner i vær vår sofa…
Fikk streng beskjed om at nå har jeg ingenting å klage på ang prating, smatting, gnissing av tenner og stjæling av dyne (vi har trossalt hver vår)
Hahahahaha! Innbrudstyvene har ikke en sjangs hjemme hos dere med så mye bomber! 😛 Jeg måtte lese det for min mann her, og det kom kontant fra han at “Se, du kunne hatt det værre!” 😀
Barnehagetanta: Hahaha! Høres ut som om du har det riktig så bra ja, det der er ingenting å klage over! 😉 Føler jeg har bidratt til å sette ting litt mer i perspektiv her.. 😀
Hege: Det har du helt rett i! Bomber OG nattevakt, kan jo ikke bli bedre enn det 🙂 Regner med du innser at du ikke kan klage på gubben din før han desarmerer bomber om natta, altså.. Hihi – ha en fin kveld 🙂
Waoh, vad läskigt… Stackars dej som blir väckt!!!I know the feeling av att vara konstant trött småbarnsmamma, man behöver all sömn som kan fås!!! Men jisses, minns Peter själv noe av sina adventures 😉
Hahahahaha fantastisk!!
Ehm, jeg har hatt mine påfunn jeg også. Blant annet har jeg i enorm angst skreket ut at “taket faller ned”!!! Og mest sannsynlig blitt forbanna fordi han snorket/pustet/bare var til og angrepet han med et solid tak rundt strupen hans… 😆 Nå sist stod det en dame inni klesskapet og så på meg. Så jeg har medfølelse for Peter her altså. 😉
Haha da har jeg ingen grunn til å klage. Har blitt vekt kun en gang av min kjære av at han nesten dyttet meg ut av senga og sa du må ikke legge deg på gutten. Gutten vår sov søtt i egen seng han. Tydeligvis ikke alt en trøtt og sliten småbarnsfar får med seg heller 😉
Hahaha😂😂😂 LO så mye at jeg hadde problemer med å komme gjennom hele innlegget😂😂😂
😂 Hahaha – ja, jeg ler så jeg griner! Er det virkelig sant?? Godt det er rimelig uskyldig, men for en aktivitet! Til lykke med fortsettelsen 😅
Altså, dette er kanskje noe av det morsomste jeg har lest i hele 2015. Dere er så herlige begge to, og høydepunktet på “kveldsrunden” på mobilen er definitivt blogginnleggene til deg og søvnvandreren! God natt 🙂
Håper du får sove godt i natt!
er du ikke redd for at han skal tro at du eller ungene er feks en innbruddstyv og prøve og skade dere?? Kan han ikke få hjelp til dette noen sted?
Hahaha, lo så fælt da jeg leste dette i stillhet, så måtte dele det med gubben, da lo jeg så jeg grein og klarte så vidt å lese hele for han, i tillegg lå han ved siden av meg og lo 😀
Hahahah Fantastisk at du har en mann som kan desarmere bomber !! 😮
Dette må du filme en dag ! 😀
Hahaha!! Da tar jeg heller min samboer som i en nærmest ocd-lignende tilstand sjekker at dørene er låst fire ganger før sengetid 😀
Jeg har forresten en liten forespørsel til neste gang Peter lager en video a la nesespray,og det er en slags “behind the scenes”-snutt fra deg.Jeg lo fryktelig av videoen,men det som får MEG til å ramle av stolen er hvordan dette må se ut fra andre enden av stua..En kar i tredveåra som sitter midt i sofaen med solbriller sent på kvelden,diskolys og ellers er det hverdagslig med en og annen leke på gulvet. Jeg dør!
Åh herreminhatt! Jeg trodde bare det var min mann som var sånn!!! Godt å lese av det er flere. De første årene syntes jeg det var rasende festlig, og lo meg ihjel hver gang. Nå blir jeg bare irritert.
Han har en tendens til å våkne og tro at noe har skjedd med meg eller jenta vår. Av en eller annen grunn har en av oss falt ut av vinduet (vi har soverom i andreetasje). Han våkner, og roper hysterisk: “NEI! NEI! NEI!”, roter rundt i dyna for å lete etter jenta. Ofte ligger hun helt på min side, og han bruker noen (lange) sekunder på å rope “ÅNEEEEEI!” og samtidlig romstere vilt i sengetøyet. Ikke irriterende i det hele tatt.
Han har også fått det for seg at et eller annet vi hadde liggende på en hylle på soverommet hadde falt ned på gulvet, og at han derfor måtte hente det opp. På vei til hylla, snubla han i senga, og falt så lang han var og kjørte venstre kne rett i parketten (det har jo en tendens til å være mørkt på nattestid). Det ble et fryktelig smell og et fryktelig styr. Jeg måtte blant annet hente frosne grønnsaker fra fryseren for å legge på kneet. I tillegg ble det ø-hjelpstime hos fastlegen morgenen etter. Du skulle SETT trynet på legen da mannen motvillig måtte innrømme at uhellet hadde skjedd i søvne. Men han fikk liksom ikke noe valg når fastlegens første spørsmål var: “Var du edru?”
En annen gang fant jeg ham stående med hodet hengende ut av vinduet og stirre ned på gata. Jeg spurte om han ikke kunne komme og legge seg i stedet, men det kunne han ikke. Han hadde nemlig mistet en korktavle. Mhm, en korktavle. Som vi aldri noengang har eid. Det verste var at han bøyde hodet latterlig langt ut, og kunne helt sikkert ha falt med hodet først hadde det ikke vært for at jeg stoppa ham.
En annen gang (jeg lå ytterst) våknet jeg av at han tok han sats, hoppet over meg og ut på soveromsgulvet. Han stilte seg i hockey, og speidet til høyre og venstre, før han hoppet opp i senga igjen. “AIAI, CAPTEIN! SJØRØVERE I SIKTE!”, gaulet han. Det hører med til historien at han på forhånd hadde tatt av seg bokseren og at hans edlere deler dinglet i takt med speidingen.
Det der er bare en brøkdel. Og det er verre i forbindelse med store livshendelser. Så, med navnet mitt her å vurdere, skjønner du kanskje at jeg ikke sover spesielt godt for tida.
Jeg lo ikke, jeg syntes dette hørtes skikkelig skummelt ut. Særlig hvis han plutselig i søvne tar feil av en “innbruddstyv”, en “bombe” og en av dere. Eller uten å vite det får tak i en kjøkkenkniv i søvne. Det finnes sikkert søvnterapi osv eller avslapningsteknikker som kan få ham til å bli bedre! Bedre søvn for alle og rolige netter for ham. Dere har jo så rolige unger, så det burde ordne seg 🙂
Karoline B. R.: Så koselig å høre – veldig moro å være del av “kveldsrunden”! 🙂
Christina: OCD blir peanuts i forhold 😉 Men artig forespørsel om behind-the-scenes, jeg satt på kontoret og blogget (selvsagt) da seanset fant sted, og det tror jeg var like greit når man ser på resultatet, haha! Men neste gang skal jeg få det ut på bloggen, jeg lover 🙂
Snart tobarnsmamma: Takket være din kommentar, fikk jeg litt perspektiv på ting, haha! Altså, det jeg opplever om natta er ingenting i forhold til dine historier 😀
Jeg må nesten bare ønske lykke til med familieforøkelsen! Tenkte jeg skulle skrive at “kanskje han roer seg når han blir tobarnspappa”, men vi vet jo begge at det neppe kommer til å skje.. Hold ut, og lykke til med svangerskap og fødsel!! 🙂
Linda: Hehe, jeg har vært inne på tanken selv faktisk. Men så slår jeg meg til ro med at han faktisk ikke har skadet noen i løpet av de 30 årene han har holdt på.. Og fellestrekket med nattaktiviteten hans er at han “samler flokken sin”, eller beskytter oss fra diverse farer. De gangene han har trodd at jeg har vært en innbruddstyv, så har han vært mest opptatt av å sjekke det ut, ikke angripe meg.
Dessuten er det visst et tegn på høy intelligens når man romler mye rundt om natten – noe jeg regner med stemmer, ettersom jeg aldri går i søvne 😛
Kanskje du skal ta fra ham den nesesprayen, den kan umulig være god for ham. Skal bare se at nettene blir roligere da.. ;))
OMG! Jeg skal ikke klage på Lille Gubben skjønner jeg! Han holder seg i det minste i sengen om natten, men snakker i søvne (“Ja, særlig! Det er IKKE aktuelt!” f.eks….) og snur seg som en propell – og det er ikke bare at han snur seg forsiktig rundt, ofte kjennes det som han tar seg skikkelig sats og kaster seg rundt så jeg hopper på madrassen! :o)
Morsomt å lese om den nattlige kreativiteten hjemme hos dere. Det er jo kanskje greit å forberede seg på at du og barna må leve med at din kjære er særdeles aktiv i søvne, men du må ikke gi opp håpet om rolige netter. Jeg var slik du beskriver i veldig mange år. Starta lenge før jeg flyttet hjemmefra. Plutselig en dag slo det kona mi at det hadde vært stille på nattestid en lang periode. Det er nå ca. åtte år siden. Jeg har ikke vasa oppe i søvne en eneste gang siden. Det finnes håp!
Rehabilitert natteaktiv: Oi, takk for kommentar! Kan jeg spørre deg om det var noe du hadde endret i livet ditt som gjorde at du begynte å sove roligere? Eller vokste du det kanskje bare av deg 🙂 Uansett, takk til deg – nå lever jeg i håpet igjen! 🙂
Jeg er en 23-år gammel, singel utveksligsstudent som bor i New Zealand. Jeg har ingen barn, og det lengste forholdet jeg har vært i varte i 2 år. Det ble slutt for fire år siden. Med andre ord: jeg har ingen aanelse om hva det vil si å være småbarnsmor eller samboer, jeg tar nok ikke alle referansene dine, og er kanskje ikke i målgruppen for dine blogglesere heller. Likevel leser jeg bloggen din hver kveld, og jeg ELSKER den! Jeg ligger å humrer i puta, så ikke mine franske samboere skal vokne. Da jeg leste dette innlegget var det vanskelig å le lydløst! Du er simpelthen min favoritt, og jeg skulle ønske vi var venninner in real life. Kanskje litt creapy, men det er sannheten. Ville bare fortelle deg det. Takk for at du deler!
Helene: Tusen takk for en helt utrolig hyggelig kommentar! Du skulle bare visst hvor mye det varmer å høre sånne ord.. For da jeg startet denne bloggen hadde jeg nemlig et bittelite ønske om at man ikke trengte være verken gift eller småbarnsforelder (eller ha hemoroider) for å stikke innom bloggen min i ny og ne. Og nå har jeg jo nådd målet mitt, takket være deg! Også helt på New Zealand! Håper forøvrig du koser deg der – det høres hvertfall veldig spennende ut.
.. og tusen takk for at du la igjen en kommentar til meg 🙂 Si fra når du kommer hjem da, så kan vi ta en kaffe og skravle, haha! 😉
Jeg er vel en av de få som ikke har hatt en ordentlig runde med hemoroider (enda), men den dagen kommer vel når jeg minst venter det. Spennende!
Bortsett fra det må jeg si at bloggen din absolutt faller i smak for sånne singelfiser som meg, så det bittelille ønsket ditt kan vel sies å ha gått i oppfyllelse nå? Hurra!
Ja, takk til kaffe og skravling når jeg omsider får plantet beina på norsk jord 🙂
Og du, jeg har heller aldri blitt sjuk av smoothie med fryste bær 😉
Kan ikke komme på noen spesielle endringer i livet som da all kokko natteaktivitet plutselig opphørte. Hadde fått første barn et knapt år før, men det fortsatte jo etter denne store milepælen.
Jeg hadde rundet 30 år, så om det kan kalles å vokse det fra seg er vel kanskje å ta litt i . Samtidig har jeg ikke noe bedre forslag, så da vokste jeg det kanskje fra meg… Mulig det var først da jeg ble voksen..hehe…
Uansett… lev videre i håpet…