Når man har små barn, er det spesielt èn maskin i huset som får kjørt seg. Jeg sikter selvsagt til vaskemaskinen. Og som tilhenger av “Inbox Zero” – du vet når alle viktige jobbmailer er besvart og innboksen lyser mot deg som et rent, hvitt og vakkert ark – er det til tider svært frustrerende at man aldri klarer å oppnå samme tilfredsstillelse med skittentøyskurven.

 

“Det lar sæ’kke gjø’rra, det.”

 

Det kan virke som om det er klin umulig å komme til bunns i haugen med skitne klær. Og hvis man en sjelden gang får det til, ja så varer det garantert ikke mer enn et par timer uansett. Da gjelder det i grunnen bare å være takknemlig for at man i det hele tatt har en vaskemaskin som fungerer optimalt, og kanskje også sende noen medlidende tanker til våre formødre som vasket alt for hånd.

Denne uka har jeg derimot vært svært effektiv på vaskerommet, jeg har benyttet meg av det gode, gamle sjokoladetrikset (les mer om det her) – og både håndklær og sengetøy, skjorter og olabukser, utetøy og innetøy har fått seg en runde med vann og vaskepulver.

Jeg trodde jeg hadde prioritert alt i riktig rekkefølge.

For barnas klesskap er jo fylt opp.

Og hyllene med håndklær er helt fulle.

Skjortene til gubben henger pent på rad i skapet.

Men da jeg i morges skulle kle på meg selv, innså jeg at jeg helt har glemt å vaske undertøy og sokker på en veldig god stund.. Kan faktisk ikke huske når jeg glemte det sist, så det må være flere år siden jeg gikk tom forrige gang. I sokkeskuffen min var det i dag altså helt skrapet, bortsett fra et enslig par som såvidt kunne skimtes helt innerst, bakerst.

Jeg som vanligvis foretrekker at sokkene går sånn passelig overens med resten av antrekket, stod i dag overfor en ganske håpløs oppgave:

 

“Matche antrekket..? Det lot sæ’kke gjø’rra, det.”

 

/ Men heller reservesokk, enn ingen sokk 😉

* Følg Fargeklatten på Facebook *