Noen ganger må jeg faktisk innrømme at det er litt artig å leve med en toppblogger. For innimellom er han med på mye rart – og i går var det duket for filminnspilling hjemme på vårt eget kjøkken! Som seg hør og bør før en sånn ting, var jeg rimelig stresset i forkant. Rydde her, vaske der, rydde enda litt her, skrubbe litt der.
Kjøkkenet var rimelig striglet da vi la oss kvelden i forveien, selv om det fortsatt var en del ting som gjenstod. Men siden filmteamet i følge Peter ikke skulle dukke opp før i 11-12 tiden, hadde vi gooood tid til å få unna det siste i morgentimene.
Vi hadde spist frokost og levert treåringen i barnehagen, og klokka nærmet seg 10. Minstefrøkna begynte å gni seg i øynene, så jeg fant ut at jeg skulle legge meg litt på sengen sammen med henne, sånn at hun sovnet raskere. Da kunne jeg få ryddet ferdig mens frøkna sov. På vei opp trappen ropte jeg til Peter:
– “Legging! Jeg kommer ned igjen så fort hun har sovnet..“
– “Yes yes“, svarte Peter, “Null stress. Hva er det som skal gjøres? Støvsuge kjøkkenet, rydde av bordet, putte inn i oppvaskmaskinen, vaske over kjøkkenbenken? Var det noe mer?“
– “Nei det høres vel greit ut.“
– “Jajajaja. Det ordner seg.. Vi har god tid, de kommer garantert ikke før nærmere 12 uansett. Men først skal jeg en tur på ramma! Også skal jeg dusje, og barbere meg. Og fjerne denne leketattoveringen som jeg tok på underarmen sammen med guttungen i går..“
Jeg la meg på sengen med snuppelura. Etter et par minutter hørte jeg at gubben låste baderomsdøra, etterfulgt av et dolokk som åpnet seg. Deretter lyden av et mobilspill. Men så, bare snaue halvminuttet senere, hørte jeg plutselig lyden av en bil som kjørte inn i oppkjørselen vår.. Hmm.. Kunne det virkelig være? Jeg sjekket klokka, den var 10.23. Fortsatt lyden av mobilspill. Og så: Ringeklokka.
Jeg kastet meg over mobilen:
Vanligvis ville jeg freaket ut på 0,5 sekunder. Og jeg vet ikke hva det var, kanskje var det lyden av han som satt på do – som hoppet av dassen og spant rundt som et stresset marsvin på baderomsgulvet. Kanskje var det banningen hans, som akkompagnerte de løpende skrittene ned trappa. Det kan rett og slett ha vært tanken på den udusja, ubarberte mannen som åpnet døra for det ventende filmteamet. Eller så var det bare synet av den lille frøkna som sov søtt ved siden av meg i sengen.
For jeg freaket ikke ut. Jeg trakk pusten dypt mens jeg tenkte: her ligger jeg. Og her har jeg tenkt til å bli liggende en gooood stund til.
/ Ups, sovnet visst litt, jeg 😉
* Følg Slumrekona på Facebook *
Haha, heeeerlig 😄 hadde lett slumret litt der ja 😄