I går falt den første snøen i Larvik, og det fikk meg plutselig til å tenke på noe som skjedde meg sist vinter. Jeg vil faktisk gå så langt som å kalle det et ganske nitrist punkt i mitt liv. Vi skal tilbake til midten av mars, til den dagen da det i løpet av få timer gikk fra dette:

 

“Spring is coming“

 

Til dette:

 

“No, it is not”

 

Det var kveld, Peter satt oppe på kontoret og jobbet. I løpet av få timer hadde det kommet sikkert tretti centimeter med nysnø, og jeg burde så klart vært ute og måket. Men jeg husker jeg var så veldig lite lysten på å vasse ut døra, jeg kunne nemlig se at snøføyka stod på utsiden av vinduet – og sofaen var så ufattelig god å ligge i.. Dessuten hadde vi nettopp overlevd en skikkelig runde med influensa, og selv om jeg følte meg relativt pigg igjen for lengst, så kunne det jo være smart å ligge i vater bare noen få kvelder til..

Denne kvelden lå jeg altså rett ut, med fjernkontrollen i den ene hånda, og den andre hånda dypt nedi en skål med nøtteblanding. Ikke mitt stolteste øyeblikk, med tanke på all snøen som hopet seg opp på gårdsplassen, og jeg kjente et lite stikk av dårlig samvittighet overfor den stakkars gubben min som ville bli nødt til å ta seg av det senere.

Men til tross for dette, lå jeg altså der og syntes synd på meg selv, som lå på sofaen, og hadde dårlig samvittighet for at jeg lå der. Og som om ikke dette var nok, så husker jeg enda skammen jeg følte idet hunden vår plutselig kom bort og la hodet sitt på sofaen ved siden av meg. Han signaliserte at han gjerne skulle hatt seg en luftetur. Da rakk jeg nemlig å tenke tanken:

“Hvis jeg later som jeg ikke ser ham, så må han nok ikke tisse lenger.“

Huff. Stakkars vofs, han maser svært sjeldent om å komme seg ut på tur, og når han først gjør det, så er han så klart virkelig nøden.

Jeg ble liggende å gruble. Skulle jeg avbryte mannen som satt og jobbet på kontoret – og spørre pent om han kunne lufte bikkja for meg? Jeg var virkelig ikke klar for å kle på meg. Det kjentes faktisk som om jeg hadde så mye motstand at tanken på å gå ut gjorde fysisk vondt.

Til slutt innså jeg at jeg ble nødt til å bite i det sure eplet, og komme meg ut.

Eller.. Måtte jeg egentlig det?

Jeg fikk nemlig en idé. Hva med å møte hunden på halvveien? Jeg tok på ham båndet, og ledet ham ut på vaskerommet. Der har vi nemlig en verandadør, som går rett ut i hagen – så nå ville jeg kunne stå tørr og varm og god inne på vaskerommet, mens hunden kunne løpe fra seg og gjøre sitt fornødne på utsiden. I kulda, i all nysnøen.

Akkurat idet jeg skulle åpne døra forsiktig, kom det et vindkast som blåste den opp i en kjempefart. Jeg skvatt til mens jeg vaklet på toppen av dørkarmen, og rakk akkurat å tenke at det var flaks jeg klarte å holde balansen. Hunden hoppet fornøyd ut i snøen, og svinset rundt mens jeg holdt et godt tak i båndet hans fra døråpningen.

Men så må han plutselig ha fått ferten av noe, for i løpet av et kvart sekund bykset han plutselig til, og båndet strammet seg på rekordtid. Jeg husker bare at jeg stemte i et skjærende hyl, før jeg ble røsket ut av det varme, gode vaskerommet – og snart lå jeg langflat nedi nysnøen og sprellet som en fisk. Med snø over hele meg. Nedi t-skjorta, i håret, i munnen, i øynene. Snøføyka tok virkelig sats, og blåste i tillegg det den kunne få samlet av nærliggende snø rett mot meg.

Det var muligens noe med den følelsen av å skulle stable seg på beina for så å tråkke rundt i snøen i bare sokkelesten, som gjorde meg ekstra flau over meg selv. Da jeg krabbet inn på vaskerommet igjen, innså jeg at jeg nok hadde nådd et slags bunnpunkt.. Det var jo for sent å angre, men hvorfor i huleste hadde jeg ikke bare kledd på meg og tatt en runde med den stakkars hunden?

Det er vel det de kaller karma.. 😉

 

/ God helg!

* Følg Snøtrynet på Facebook *