I går opplevde jeg en skikkelig krise. Ja, det var riktignok ingen katastrofe sånn på verdensbasis, men det ble i alle fall et skikkelig haraball i mitt liv. Jeg hadde et viktig møte i byen, og beregnet for en gangs skyld god tid for å slippe stress. Men så kom jeg meg likevel for sent ut døra, og da jeg i tillegg oppdaget at jeg måtte skrape vinduene på bilen, skjøt pulsen i været.

Med vifta på full guffe og med stivfrosne fingre, spant jeg endelig av sted. Men det var ikke før jeg hadde kommet meg langt borti veien at jeg oppdaget det.

Mobilen. Den lå igjen hjemme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Først var det like før jeg begynte å hyperventilere, for når skjedde det sist at jeg dro av sted uten mobilen trygt plassert i jakkelomma? Det var definitivt for sent å snu. Men så rakk jeg å bli flau over meg selv, noe som roet ned den begynnende hyperventileringen, og jeg tvang meg selv til å ta noen dype åndedrag.

– “Herregud Christina. Det er bare en mobil! Dette går fint!”, mumlet jeg til meg selv.

Det psykiske aspektet ved å være på vift uten mobilen er definitivt den verste fienden, for det neste som slo meg var at jeg garantert kom til å kræsje bilen. Eller få motorstopp. Akkurat denne dagen som mobilen lå igjen hjemme.

Og yes sir, tror du ikke det var nesten det som skjedde? For da jeg nærmet meg byen, sa det plutselig “Ploink!” fra dashbordet – før det begynte å lyse noe i rødt. Jeg hadde en gang en drøm om å lære meg å mekke biler, men du kan jo si det sånn at det aldri ble noe av. Men jeg vet i alle fall at bilen vår er svart. Og at det er en stasjonsvogn. Så når det sier “Ploink!” fra dashbordet, så ringer jeg pappa.

Jeg klappet meg febrilsk på jakkelommene for å lokalisere telefonen, og svelget tungt da jeg kom på at jeg jo var på veien uten den.. Jeg pustet dypt med magen på ny, og tenkte fornuftig:

1. Bilen går fortsatt.
2. Da er det nok ikke prekært.

Jeg kom omsider fram, parkerte bilen, og fant ut at det røde på dashbordet som lyste viste seg å være bokstavene “SERVICE”. Herregud, hadde ikke vi nettopp hatt bilen på Service? Men jeg hadde jo ikke telefonen min med, sånn at jeg kunne ringe Peter for å dobbeltsjekke – og dessuten måtte jeg løpe for å rekke møtet.

Akkurat på dette tidspunktet var jeg mest stresset fordi jeg ikke ante hvor mye klokka var. Jeg er jo såpass umoden at jeg aldri har lært meg å gå med klokke på armen, så mobilen fungerer også som en livsnødvendig klokkemaskin.

Jeg tok derfor bena fatt, og hastet inn i møtelokalene. Der hang det en klokke på veggen som viste at jeg utrolig nok var right on time. Ikke vet jeg hvordan det kunne ha seg, men jeg takket og bukket for at jeg ikke var forsinket. Jeg satte meg ned i en stol, og lette automatisk nedi veska etter mobilen. Hjernen min skulle sjekke Whats App, scrolle, sjekke mailen, scrolle, sjekke NA, VG, DB, scrolle, sjekke Instagram, scrolle, sjekke Snapchat, scrolle.. Så der satt jeg da! Stirret rett i veggen. Studerte neglene mine. Rettet litt på veska. Tok opp en notatblokk. Fant en gammel handleliste. Leste den nedenfra og opp. Begynte å tegne kruseduller. Heldigvis gikk det ikke lang tid før personen jeg skulle snakke med, dukket opp. Phuh!

Siden møtet ikke tok så lang tid som jeg hadde beregnet, tenkte jeg å stikke innom en butikk for å kjøpe en vinterlue til guttungen. Men hjemme satt jo gubben og ventet med et sykt barn på fanget, skulle jeg spørre en forbipasserende om jeg kunne låne en telefon bare et lite øyeblikk for å ringe gubben og høre? Men jeg tok en sjefsavgjørelse isteden, raste gjennom butikken, fant den perfekte lua og hastet mot bilen.

Da jeg startet opp kjerra, så jeg til min store glede at “SERVICE” ikke lyste rødt lenger. Jeg kjørte ut av parkeringshuset og hadde kommet tretti meter ned i gata da jeg plutselig hørte “Ploink!” på nytt. Så da bestemte jeg meg for å svinge innom bilforhandleren på vei hjem, tenk så stolt gubben ville bli når jeg tok ansvar sånn på strak arm!

Det var bare det, at rett før avkjøringen til bilforhandleren, kom jeg på at jeg var skrubbsulten. Så da jeg fortsatte rett fram istedenfor å svinge inn til venstre, var tankene mine et helt annet sted; nærmere bestemt på grillet kylling. Bilen førte meg rett til matbutikken, og på dette tidspunktet hadde jeg vanligvis plinget på Peter for å høre om det var greit. Før jeg dro, hadde jeg jo sagt “Hadet, jeg kommer tilbake om maks en time“. Og nå hadde det gått minst to.. Men siden bilen allerede hadde tatt meg til butikken, tok jeg et raskt sveip innom, grabbet med meg en kylling, en pose med salat og noen grønnsaker før jeg hastet ut igjen.

Idet jeg svingte inn oppkjørselen hjemme, sa det “Ploink!” igjen – og jeg ble så innmari takknemlig for at jeg hadde klart å komme meg helskinnet hjem. Denne bilen oppførte seg jo som en tikkende bombe! Jeg løp inn døra, heseblesende og stresset, og fra kjøkkenbordet stirret to forvirrede ansikt mot meg: lillesnuppa og papsen, som tydeligvis var midt i lønsjen – og alt så ut til å være i sin skjønneste orden.

– “Herregud!“, ropte jeg, “jeg har vært i byen! Uten mobilen!”

Peters blikk signaliserte fortsatt bare forvirring.

– “Ja?“, fortsatte jeg, “Er du klar over at det bare er et under at jeg kom meg hjem i live? Jeg skulle ringt deg flere ganger! Det sier “Ploink!” i bilen og det lyser rødt og parkeringsautomaten hang seg opp og jeg skulle kjøpe ny vinterlue og grillet kylling og nå må bilen på SERVICE!“

Jeg så jo på lang avstand at dette ble for mye for min stakkars mann å fordøye. Men han fikk hvertfall presset fram noen ord:

– “Ehh, hæ?! Hva mener du med at bilen sier “Ploink!”?“

– “Nei, det kom en sånn lyd fra dashbordet og nå lyser det SERVICE med store bokstaver.. Jeg skulle egentlig kjørt rett bort til verkstedet på vei hjem for å høre om de kunne fikse det, men så eh, kjørte jeg forbi avkjøringen.. Jeg skal uansett ringe verkstedet å bestille en time, for det er jo bare et under at jeg kom meg helt hjem igjen!“

Peter kikket på meg før han plutselig knakk sammen i latter. Jeg forstod virkelig ikke hva som var så morsomt, og var i ferd med å fyre meg ytterligere opp da han avbrøt meg:

– “Nå må du puste med magen.. Den “Ploink!”-lyden, var det som et lite pling?”

Jeg nikket irritert.

– “Ja akkurat. Jeg kan betrygge deg med at du ikke har vært i noen direkte livsfare. Det lille plinget etterfulgt av SERVICE betyr bare at du snart er i ferd med å gå tom for spylervæske..”

/ Litt glad for at jeg ikke stakk innom verkstedet 😛

* Følg Ploinkekona på Facebook *