Peter og jeg har faktisk ikke kjent hverandre så innmari lenge, hvertfall ikke til å ha to barn sammen.. Vi ble nemlig både kjent og kjærester på en gang – for snart fem år siden. Først sa det bare pang, og så sa det bare vips, og julen det samme året var jeg åtte måneder på vei med vår lille pluttelutt. Noen vil kanskje si det gikk litt fort i svingene, og det har de helt rett i 😉

“Åsså var ikke fort-i-svingen det samme som av-i-svingen, vettu!” – julaften 2011

Denne julen blir altså vår femte julefeiring sammen, og som i mange andre familier, feirer vi jul annethvert år hos hans og min familie. Jeg husker fortsatt hvor spent jeg var før den første julen vår sammen. Vi skulle feire med svigers, og jeg tvilte sterkt på om jeg kom til å få skikkelig julefølelse.. Hvordan skulle jeg klare det når jeg ikke satt hjemme i Larvik i den kjære julestua til Mormor og Este? Jeg kommer fra en liten familie, og før mine to småttiser kom til verden, var det ingen små barn. Jeg er med andre ord vant til stille og rolige feiringer.

I Peters familie derimot.. Ohlala! Da jeg var liten drømte jeg i blant om å vokse opp i en stor familie med mange mennesker – og den drømmen har definitivt blitt oppfylt! Peter har tre søsken, og med våre to barn er antall barnebarn nå oppe i ti stykker. Og for ei lita jente som meg føles det som å ha kommet med i et sirkus! Innimellom må jeg klype meg i armen, for det er et konstant og yrende liv, det er latter, skravling, barnelek og hæla i taket fra morgen til kveld.

Og jeg elsker det!

Akkurat sånn som dette er det 🙂

Heldigvis har jeg blitt tatt godt i mot fra dag én, men det er også helt utrolig at samtlige i Peters familie er så ålreite mennesker. Både søsken og inngifte er utrolig flotte folk, og dermed blir det jo en skikkelig fin gjeng som samles til jul. Og det at vi ikke ses så ofte resten av året, gjør det såklart enda mer spesielt.

Jeg føler meg helt klart som en del av storfamilien, og gleder meg veldig til å feire jul i år. Det er bare en liten ting jeg har å utsette på tradisjonene til min svigerfamilie. Og det er det som skjer når ribba tas ut av ovnen like før julemiddagen..

Da stimler nemlig alle til på kjøkkenet, også står de der og plukker og mumser i seg den sprø svoren! Hørt noe så teit?! Når maten endelig kommer på bordet, så er det altså ribbe uten svor som lyser mot oss.. Dette har selvfølgelig gått meg hus forbi de to julaftenene jeg har vært der, for hvem er det som husker å kretse rundt ribba i det den tas ut..? Så i år skal jeg søren meg stå klar og sikre meg en ribbebit med svor før det er for sent 🙂