Hver søndag ringer det på døra vår, og på utsiden står den bestandig like blide avisgutten som selger dagens ferske papirutgave. Og da han dukket opp i morges, kom jeg plutselig på den hysteriske historien om den gangen vi skulle ut på tur, og la igjen penger til ham på dørmatten.. Kanskje husker dere historien fra gubben sin blogg, men jeg syns uansett det er verdt en aldri så liten mimring 🙂

Det hører en liten forhistorie med til denne saken, for bare noen dager tidligere hadde Peter skrevet et blogginnlegg hvor han underveis i teksten tok opp fenomenet “Dog shaming”, altså at man legger ut bilder av hunden sin som skammer seg – sammen med en tekst med hva den skammer seg over.

Teo hadde tilfeldigvis sluppet en smyger som gjorde at vi andre måtte flykte ut på verandaen, og i den anledning hadde Peter knipset dette bildet:

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Tekst: “Jeg slapp en smyger som luktet så ille at vi måtte male om stua”

Men tilbake til selve historien. Det var altså en helt vanlig søndag, og vi hadde bestemt oss for å ta en trilletur i det fine været. Siden avisgutten ikke hadde dukket opp enda, ble vi enige om å legge igjen pengene til ham på dørmatta. Men siden vi bestandig er hjemme når han kommer, fant vi ut at vi fikk skrive en lapp til ham også – i frykt for at han ikke skulle oppdage myntene og heller gå videre til neste hus.

Vi la altså pengene under en lapp, hvor vi hadde skrevet at han bare skulle slenge igjen en avis og at han måtte ha en fin dag.

Og jada – trilleturen var fin, men så kom vi hjem igjen. Avisen lå der den, men et vindkast hadde tydeligvis snudd arket rundt. Og da oppdaget vi det …

For verken Peter eller jeg hadde jo tenkt på å bruke et nytt ark, vi tok bare et som lå og slang uten å tenke stort mer over det. Og slik hadde det seg at dette var synet som møtte avisselgeren den morgenen:

Haha! Det er så mye ved denne pinlige situasjonen vi lurer på til dags dato, og som får oss til å skratte høyt fortsatt. Ansiktsuttrykket til den stakkars gutten, for eksempel! Og ikke minst; hva kan han ha tenkt?

– “Hvorfor i alle dager skriver de dette til meg?? Her går jeg og sliter hver eneste søndag i all slags vær – og nå skal folk liksom betale meg lusne 30 kroner for å betro meg sine innerste, kvalmeste hemmeligheter?!”

Vi er i grunnen bare veldig takknemlige for at han har fortsatt å komme tilbake til oss hver søndag. Men historien om det arket? Nei, den har verken den stakkars gutten eller vi nevnt noe om siden 🙂

/ Søndagen er ikke helt den samme uten 😉

* Følg Konatil på Facebook *